Denne sonen inneholder bilder av og informasjon om norske kirkebygg — både selve kirkene og andre bygg og anlegg knyttet til det som har vært kirkelig virksomhet gjennom mange generasjoner, som gravkapeller, krematorier, gravlunder, prestegårder, bedehus mm. Det er et kollektivt nettsted der medlemmer har bidratt fra 2008 til 2016. Ved månedsskiftet oktober/november 2016 er hele Origo-systemet nedlagt, og det som fortsatt er å se her, er et vitnesbyrd om det som en gang var.

Takk for følget

Vi har kommet til veis ende, her representert ved Åsli kirkegård i Nordre Land.

Kjære medlemmer og lesere ellers.

Origos dager er talte, som mange vet. Fra månedsskiftet er det ikke lenger mulig å publisere noe på Origo. Det som allerede er publisert, blir liggende uten at noen kan endre på det. Det betyr også at ingenting kan slettes fra 1. november. Jeg overlater til den enkelte å vurdere hva man vil gjøre med det man har lagt ut.

Jeg vil takke alle som har bidratt med bilder, tekst og kommentarer, for innsatsen. Og en stor takk til Staffan Lindstrøm, som startet sonen. Det har vært stimulerende å være vert for denne sonen. Vi har bygget opp et nettsted med bilder av alle kirker i halvparten av landets fylker og ganske mange i resten av fylkene også. Dette gjelder innenfor Den norske kirke, men vi har sannelig klart å få med mye annet også, det være seg kirkebygg for andre kirkesamfunn eller prestegårder, kirkegårder, tidligere kirkesteder osv. Jeg har lært veldig mye om dette underveis, og jeg vil tro at jeg ikke er alene i så måte.

Når jeg nå har brukt så mye tid og innsats på å reise rundt og fotografere samt etterforske og skrive om kirkebygg, akter jeg å bruke stoffet videre. Jeg har registrert et domenenavn (norske-kirker.net) og vil etterhvert legge inn det stoffet jeg har produsert, der. Det vil imidlertid ta noe tid før alt er på plass. Jeg ser at folk som står bak enkelte andre Origo-soner, har gjort lignende ting, altså skaffet seg et nytt nettsted der de kan jobbe videre med sakene.

Så takk for følget. Kanskje krysses våre veier ved en senere anledning.

PS. Like før stenging opplyser Google Analytics at vi har hatt 1.074.236 sidevisninger.

Hjelmås kapell fra 1978, i Lindås kommune.

  • Nesset kirke. — Nesset kirke fra 1878.
  • Sira krk,. — Sira/Eresfjord kirke fra 1869.
  • Solstad kirke. — Solstad kirke i Bindal kommune fra 1888.
  • Solstad krk.

Bogen kapell i Evenes fra 1920

Kirkerud kirkested i Snertingdal

Navnet til tross er Nykirke i dag Snertingdals eldste kirke. Da den ble innviet i 1872, ble kirkestedet for øvre (eller midtre?) Snertingdal flyttet fra Kirkerud (ca. 2 km unna), og kirken der ble revet. La oss ta en titt på stedets kirkehistorie.

Muligens har det stått to kirker på Kirkerud: én i middelalderen og én fra 1703 til 1871. Den første kjennes bare av omtale: Da bøndene i området i 1694 søkte om å få oppføre ny kirke, viste de til et sted «hvor tilforn hafver været bygt og brukt en liten Kirke». Denne kirken er imidlertid ikke omtalt av Jens Nilssøn i forbindelse med hans visitasreise i 1594, så den eksisterte neppe da. Kanskje kan vi anta at den gikk ut av bruk etter Svartedauden. Det later ikke til at det er gjennomført arkeologiske undersøkelser for å bekrefte (ev. avkrefte) middelalderkirkens eksistens.

Kirken fra 1703 er det bare noen små rester etter på stedet. At den har eksistert, er det imidlertid ingen tvil om. Snertingdølene måtte søke to ganger om byggetillatelse (1694 og 1700), og det dreier seg om en kirke finanisert av bygdefolket og dermed utenfor sognesystemet med tienden og den slags. (Se boken om kirken samt dette avsnittet i Wikipedia.) Kirken var “bare” 6 km fra Seegård, men det var kanskje en strevsom kirkevei for enkelte, og det var uansett forbundet med utfordringer — for ikke å si problemer — å frakte lik til begravelse deler av året. Det gikk etterhvert fortgang i saksbehandlingen, og kirken kunne innvies i 1703 av biskop Hans Munch.

Senere på 1700-tallet meldes det at det holdes like mange gudstjenester i hver av de to Snertingdal-kirkene, og de lokale bøndene er forpliktet til å sørge for skyss for presten. Kirken omtales med forskjellige navn: «Christi Nye Kirke», «Gavekirken», «Nykirke», «Snertingdalens øvre Kirke». Senere erindringer tyder på at det dreide seg om en tømret langkirke med rett avsluttet kor, og at det var orgelgalleri innenfor inngangen. I 1862 uttaler prosten at han ikke har sett «stort uslere, elendigere og mer uhensigsmæssig indrettet Gudshus», og kirken sies også å være for liten for menigheten. Det blir satt i gang en prosess som ender med oppførelsen av dagens Nykirke, og kirken på Kirkerud blir revet. Siste gudstjeneste avholdes 5. mars 1871.

I dag er området rundt tuften beitemark. Et eget inngjerdet område har et støpejernskors som eneste gjenværende gravminne (fra en begravelse i 1872) samt en lovehelle og en trappestein fra Kirkerud gård. Ellers finnes rester av kirketuften i form av overgrodde steiner som ligger spredt omkring på bakken. En tavle med håndskårne bokstaver ble satt opp på stedet i 1981. Tuft og kirkegård er fredet av Riksantikvaren.

De fleste minnene etter kirken er imidlertid inventargjenstander som er overført til dagens Nykirke. Altertavlen skal være satt sammen rundt 1800 og inneholder bl.a. et tablå av nattverden fra en eldre altertavle laget av Lars Borg til Biri kirke etter kontraktsinngåelse i 1703. Fra samme Borg-tavle stammer (sannsynligvis) et par evangelistfigurer. Også den sekskantede prekestolen er overført. Den skal være fra da kirken var ny, og den ble restaurert i 1963. I fyllingene er det rundbuer med tekstfelt over og under. Innholdet er dels formaninger, dels opplysninger om kirkens sponsorer. Himlingen lå i en årrekke på kirkeloftet i Nykirke og er tatt i bruk igjen.

Døpefonten og døpefatet fra Kirkerud er avbildet i boken om gavekirken, men later ikke til å være i bruk. Det samme gjelder en jordpåkastelsesspade. Ellers brukes fortsatt den ene klokken fra Kirkerud. To snodde messinglysestaker fra Kirkerud står på alteret i Nykirke, og en tredje står ved nedgangen til kirkerommet. Også kalk og disk fra Kirkerud er overført til Nykirke og brukes fortsatt. Det samme gjelder en messehagel fra 1836. Enkelte andre gjenstander oppbevares også, og noen gjenstander er i privat eie i området.

Det arrangeres hvert år olsokgudstjeneste i det fri på det gamle kirkestedet. (Ved dårlig vær trekker man inn i Nykirke.)

Kilder og videre lesning:

Rester av kirketuften

Gravkors, trappestein og lovehelle

Ølmheim kirke

Ølmheim eller Norum kirke? Det skal ikke være lett. Det står «Norum» de fleste steder, men hos fellesrådet og på skiltet nedi veien står det «Ølmheim». Det viser seg at kirken har fått tilbake et tidligere navn etter gården den ble bygget ved. Navnet ble i sin tid skrevet Ylmheim. Norum-navnet sies å ha vært i bruk fra ca. 1840 (skjønt det står «Ølmems Kirke» på en tavle med navnene over dem som stod for byggingen i 1863), og sognet heter formodentlig fortsatt Norum. Vi befinner oss omtrent en mil sørvest for Sogndalsfjøra.

Kirkestedet går tilbake til middelalderen, da det stod en stavkirke her. Den antas å ha blitt oppført på 1200-tallet. I 1686 hadde denne tømret kor samt våpenhus i nord og vesttårn. Den ble beskrevet som «meget brøstfeldig». Ny kirke ble oppført i 1701 av kirkebyggeren Askild Tepstad. Dette var en tømret korskirke med tårn og våpenhus. Etter halvannet århundre ble den avløst av dagens kirke, som ble oppført på den andre siden av bygdeveien i forhold til de tidligere kirkene.

Dagens kirke ble oppført etter tegninger av Chr. H. Grosch med Ole Olson Løken som byggmester. Det er en tømret langkirke med liggende panel utvendig. Kirken har tårn ved inngangen i nordøst, og det rett avsluttede koret er omgitt av sakristier. Ifølge Kirkesøk har kirken 230 sitteplasser. Korpartiet skal ha blitt endret noe på 1900-tallet. Tidligere var selve koret kortere, og det var omgang bak det. Kirken ble truffet av lynet den 15. januar 1989, og selv om den hadde lynavleder, tok tårnet fyr. Brannen ble imidlertid slukket før den rakk å spre seg.

Kirken er relativt lys innvendig og har interiørfarger satt i 1963. Lafteveggene er lutet, mens kirkebenker, galleribrystning (innenfor inngangen) og søyler er holdt i grønt og blågrått. Langs midtgangen går en rød løper. Korgulvet er hevet tre trinn over skipets gulv. Koret åpner seg mot skipet i sin fulle bredde og har tre vinduer i hver sidevegg. Kirkerommet er treskipet, med lavere takhøyde i sideskipene enn i hovedskipet.

Skildringen i Norges kirker er ennå ikke komplett, men jeg tolker det slik at kirken opprinnelig hadde et alterkors. Om et tidligere alterbilde som nå visstnok henger i våpenhuset, har kildene ganske forskjellige forklaringer: Ifølge fylkesarkivet er dette malt av Guttorm Bakke i 1822, mens «Norges kirker» tilskriver det August Eiebakke. Motivet beskrives av fylkesarkivet som «Jesu avskil før himmelferda» (jf. Luk. 24, 50–53). Altertavlen som er i bruk, er fra 1703 og er dermed formodentlig overført fra forrige kirke. Tavlen er skåret av Michel Tarildsen. I storfeltet nederst fremstilles korsfestelsen. Utenfor dette er snodde søyler og figurer av Adam og Eva. I etasjen over finner vi skriftord fra Joh. 4,24 og Matt. 22, 37–40. Ytterst i begge etasjer er vinger med tilbedende engler. Under korsfestelsestablået står en liten notis om malerarbeidet.

Prekestolen har åttekantet grunnform. Den står i koråpningens høyrekant og har oppgang gjennom sakristidøren. Stolen er ifølge fylkesarkivet fra 1863, men sies å ha deler fra 1703. Det samme sies om døpefonten, som er åttekantet, kalkformet og av tre. Den nynorske innskriften sies i «Norges kirker» å være sekundær, altså tilføyd senere: «Jesus sa: Lat Smaa-Borni koma til meg. Hindra Dei ikkje, For Guds rike Høyrer slike til.» (Luk. 18, 16)

Orgelet er bygget av Norsk Orgel- og Harmoniumfabrikk i 1961 og er deres Opus 200. «Norges kirker» omtaler og avbilder tre klokker: en stor middelalderklokke (reparert av Laxevaag Metalstøberi i 1882), en klokke fra 1687 og en klokke støpt i 1987 av Olsen Nauen. Kirken har også enkelte andre eldre inventargjenstander, deriblant et maleri av Josef og brødrene fra 1600- eller 1700-tallet. (Muligens er det dette bildet som av fylkesarkivets forfatter oppfattes som scenen der Jesus metter 5000, jf. Mark. 6, 33–43.) Interesserte henvises til litteraturen, særlig «Norges kirker».

Det er kirkegård på begge sider av bygdeveien fra riksvei 55 opp til kirken. Den østlige er altså den eldste, og det er der de tidligere kirkene stod. Nordøst for kirken står et gravkapell / servicebygg.

Kilder og videre lesning:

Husabø gravplass

Kirkegården ved Leikanger kirke er full, og ny gravplass er anlagt ved Husabø litt lenger vest. Gravplassen er synlig fra riksvei 55, men adkomst med bil er fra sideveier lenger vest og øst.

Undertegnede har ikke funnet noen helhetlig skildring av gravplassens historie, men nettet byr på enkelte bruddstykker. Ut fra bladet Kirkegårdskultur (nr. 3/2008) kan det se ut til at gravplassen er anlagt i et område med gamle gravrøyser. Det ble foretatt arkeologiske undersøkelser på stedet i 1993–94 i forbindelse med planleggingen av gravplassen. På nedsiden av gravplassen står et servicebygg som ble ferdigstilt i 1998. Dette er integrert i en portal inn mot gravplassen og har også klokke (omtrent som en gårdsklokke). I forbindelse med anleggelse av vei til gravplassen ble det også bygget ut bolig(er) i området og fylt opp noe i sjøen (jf. sakspapirer hos kommunen). Sogndal og Leikanger kirkelige fellesråd har vedtekter for gravplassene i Leikanger kommune.

Bruflat kirke

Om Etnedal kommune er relativt ny (fra 1894), har området vært bosatt i lang tid, og det var kirke i kommunesenteret Bruflat i middelalderen. Den er første gang nevnt i 1327, men det er blant annet bevart en klokke fra 1200-tallet som kan ha vært i kirken. Man antar at det dreide seg om en stavkirke. Hva som så skjedde med kirken, er ikke helt klart, men det virker som om hele området ble bortimot avfolket og gjengrodd etter Svartedauden, og det kan nok tenkes at det gikk lang tid før det tok seg opp igjen.

Etter reformasjonen sognet Etnedal til Aurdal, men det ble søkt om og gitt tillatelse til å bygge lokal kirke, og dette ble trolig gjort i 1641 — også det på et annet sted enn der dagens kirke står. Denne kirken var en gavekirke, idet tienden fortsatt gikk til hovedkirken i Aurdal. (Etnedal prestegjeld ble opprettet sammen med kommunen i 1894, og da ble Bruflat hovedkirke.) Man har ingen pålitelig beskrivelse av kirken, men det antas at det dreide seg om en enkel, liten, laftet langkirke.

Dagens Bruflat kirke ligger øst for Bruflat gård. Det har rådet stor forvirring med hensyn til kirkens alder, men prøver av treverk tyder på at tømmer er felt fra vinteren 1736-37 til vinteren 1743-44, og det later til at kirken ble offisielt innviet den 24. juli 1750. Byggmester skal ha vært Sven Olsen Traaset, som også hadde bygget bl.a. kirkene i Bagn og Aurdal. Det har versert teorier om at kirken har vært flyttet etter byggingen, men det skal ikke finnes spor etter dette i bygget eller i offisiell dokumentasjon. Likevel feiret man 225-årsjubileum for flyttingen i 1999. Uansett dreier det seg om en laftet korskirke. Antall sitteplasser oppgis i forskjellige kilder til 210 eller 250. Kirken har takrytter med spiss hjelm (spir) over krysset og kor i østre korsarm med sakristi i forlengelsen. Hovedinngangen er i vest, men det er inngang også i sør.

Kirken har vært ombygget, reparert og restaurert en rekke ganger, så som i 1818-20, 1860, 1909-12 og 1974-75. Særlig omfattende var utbyggingen i 1909-12, som skjedde på grunnlag av tegninger av Holger Sinding-Larsen og ble ledet av byggmester Åslund. Ved den anledning ble korsarmene i vest, sør og øst forlenget (sistnevnte med det som er dagens sakristi). Bilder av kirken fra før denne utbyggingen viser små påbygg på et par av korsarmene, men disse klattingene ble altså fjernet. Dørene var blitt hengslet om i 1824, etter kirkebrannen i Grue. I april 1940 ble Bruflat kirke liggende i ildlinjen under krigshandlingene, og kirkebøkene ble flyttet til et hus i nærheten, som brant opp.

Mye av det sentrale inventaret er etter tradisjonen laget av Kviten, muligens i samarbeid med Hans Jonassen Felde. Det gjelder altertavle, prekestol, døpefont og korskille. Altertavlen er en portaltavle som i hovedfeltet har figurer av Kristus på korset omgitt av Maria og Johannes. I sidefeltene ser vi (t.v.) Aron og Moses. På gesimsen over er det en rekke engler, hvorav de to innerste holder en medaljong med påmalt årstall. Opprinnelig fant man kongemonogrammet for Kristian VII her, men det ble i 1818 erstattet med Jahve-tegnet. Ved en senere restaurering kom monogrammet tilbake til kirken fra privat eie, men det sies at det var vanskelig å plassere i tavlen og ble sendt tilbake til eieren. Kongekronen over medaljongen er bevart. Tavlen ble gitt av Anders Lunde og Gjertrud Bjørensdatter, Anders Fladødegaarden og Ingeborg Bjørensdatter i 1789. Forbildet skal ha vært Lars Pinneruds tavle i Fluberg kirke, som igjen er modellert etter Friedrich Ehbisch’ altertavle i Vor Frue kirke i København.

Prekestolen står på nordsiden av krysset og har oppgang fra koret. Stolen har fem fag med akantusutskjæringer isprengt drueklaser og frukter. Foten er sekskantet og ble forhøyet ved en restaurering av kirken. Akantusen på oppgangen skiller seg noe fra den på selve stolen. Stolen har en femkantet, kasseformet himling der baksiden er bredest.

Døpefonten har form av en engel som holder et fat, og sammenlignes gjerne med en tilsvarende i Ulnes kirke som også tilskrives Kviten.

Korskillet skal være basert på Lars Borgs korskille i Fluberg kirke. Deler av det ble fjernet på 1800-tallet, men kom tilbake ved restaurering i 1974-75. Også her ble kongemonogrammet fjernet i 1818 og erstattet med en medaljong. I dag er det monogram på reversen — tilsynelatende for en Kristian (Christian), men uten at undertegnede gjenkjenner det som Kristian VIIs.

Kirken(e) har hatt flere orgler, og en orgelfront fra 1700-tallet samt et skaporgel oppbevares på Valdres folkemuseum. Dagens orgel er fra 1983, fra Norsk Orgel- og Harmoniumfabrikk. Det erstattet i sin tid et orgel fra 1896.

Det er fire kirkeklokker i tårnet. Den ene er fra middelalderen, muligens rundt 1200. En annen er fra 1706 og visstnok støpt av Gerhard Schimmel. De to siste er støpt av O. Olsen & søn i 1912.

Av annet inventar er enkelte gjenstander overført fra tidligere kirke/kirker i tillegg til nevnte klokke. Det gjelder et oblatjern fra middelalderen, to par alterstaker fra 1600-tallet, en kirkeklokke fra 1706, et korsfestelsesbilde fra 1704 og en bibel fra 1738. En vindfløy fra 1678 henger på sørveggen i koret. Dessuten er gamle kirketekstiler deponert på Valdres folkemuseum. Enkelte interiørbilder er å finne hos Kirkesøk.

Kirkegården er utvidet en rekke ganger, så som i 1830-årene, 1895, 1944, 1964 og 1990 (innviet 1991). Den har tidligere vært omgitt av steinmur. Så ble det satt opp stakitt mot vest, erstattet med et gjerde av brede, brunbeisede bord i 1974. Parsellen fra 1990 er omgitt av steingjerde. Sør for kirken står et portalhus på typisk Valdresmanér. Det har saltak og en liten tårnkonstruksjon og inneholder redskapsrom i vestre del og gjennomgang (port) i østre. Tidligere stod det flere staller ved kirken. I 1925 ble de erstattet med én stallbygning der kommunehuset ligger i dag. Denne ble revet i 1955. Et bårehus tegnet av Magnus Wold ble tatt i bruk i 1965 og ligger nord for kirken, vis-à-vis kommunehuset. Det er et enetasjes bygg i bindingsverk som inneholder bårerom, redskapsrom og toaletter. På kirkevangen rett utenfor gjerdet står en minnebauta over valdriser som var med i krigen mot svenskene under Napoleonskrigene, avduket 17. mai 1914. Samtidig ble det avduket en lignende bauta ved kommunehuset.

Det fantes tidligere prestuer — kalt Preststogo eller Kyrkjestogo — i nærheten av kirken, der Sør-Aurdal-presten overnattet når han var på besøk i Etnedal. Det var flere av disse i tur og omgang, og den siste ble tatt ned etter at Bruflat menighetshus stod ferdig i 1960. Materialene ble solgt og brukt til å bygge en hytte på Tonsåsen. Da Etnedal prestegjeld ble opprettet i 1894, var det meningen at det skulle bli prestegård på stedet, men det skjedde egentlig aldri. I 1903 ble det oppført en prestebolig med en liten jordlapp som visstnok ikke var til å leve av. (Se s. 88ff og 160ff i Harald Hvattums bok om kirken. Oppslaget om saken hos Opplysningsvesenets fond er imidlertid innholdsløst.) Ellers har Bruflat kirke en setereiendom på Leningatn.

Kilder og videre lesning:

Bedehuset, Å, Moskenes.

Norske kirkebygg

Følges av 210 medlemmer.
Origo Norske kirkebygg er en sone på Origo. Les mer
Annonse

Nye bilder