Norske kirker bærer en over 1000 års kultur…..faktisk den viktigste kulturen vi har….Jeg tror at de fleste av oss har et eller annet forhold til de ofte vakre bygningene. Denne sonen ønsker jeg at det blir presentert flest mulig kirkebygg, gravlunder og prestegårder/presteboliger, gjerne også bilder fra ritualer. For å få best mulig informasjon bør vi lete opp opplysninger om de ulike byggene på nettet og dele linken her. En plassering på kartet vil også ha stor verdi…..

Sandane kirke

Gloppen kommune, Sogn og fjordane.

Vereide

Gammelt steinkors. Steinen i bakgrunnen har innskripsjonen “MINNE. Til dei som ikkje fekk si grav i vigsla jord”:

Vereide kirke. Gloppen kommune, Sogn og Fjordane.

Gloppen kommune

Listadkirken

Listad kirke eller Listadkirken viser til forrige inkarnasjon av hovedkirken i Fron, på Hundorp i Sør-Fron. Den lå lenger opp i lia enn dagens kirke, nærmere bestemt på Kyrkjeåkeren på oversiden av fylkesvei 405, vis-à-vis gården Nedre Listad (gnr. 59) på jord som nå tilhører Øvre Listad (gnr. 58). For en tilfeldig forbipasserende er det ingenting som skulle tyde på at det har stått kirke på stedet, men i år med flom er det ikke uvanlig at det skylles opp noen hodeskaller, slik det skjedde i 2013.

Olav den hellige skal ha bodd på Listad da han holdt ting med Dale-Gudbrand og de andre bøndene på Hundorp. Kirken er første gang omtalt i 1370, og på 1500-tallet er den omtalt som Frons hovedkirke. Det antas at denne kirken var en stavkirke som ble omfattende satt i stand i 1617, samtidig som den muligens ble utvidet til korskirke med tverrarmer («vinger»). Disse vingene er omtalt i regnskapet i 1661. I 1694 ble takets sperreverk skiftet ut, og i en omtale fra 1707 fortelles: «Denne Kircke som er af reisevercks bygning, hvis vægger inden til af huller oc infældninger var meget ille udseende, er behørigen over alt beklædt.» Ved den store auksjonen i 1723 kom kirkene på private hender, og det var hektisk byggevirksomhet i Gudbrandsdalen på 1700-tallet, med nye kirker oppført mange steder. I forbindelse med søknad om bygging av ny kirke i 1770-årene heter det: «Froens Hoved-Kirke er en gamel Reyse-Bygning, og staar paa en meget sumpig og ubeqvem Grund.» Inntrykket bekreftes av Hugo Friderich Hiorthøy, som skriver i 1785: «Froens Hoved-Kirke er en gammel Korskirke af Staver eller Reisværk, som uden Tvivl haver været bygget førend Reformationen. Den staaer strax ved Gaarden Listad, og er baade brøstfeldig og i Henseende til Menighedens Størrelse alt for liden.» Byggingen av den nye kirken kom i gang i 1786, men på grunn av Storofsen drøyde det helt til 1792 med ferdigstilling og innvielse. Gamlekirken ble så revet, og det ble holdt auksjon over den gamle kirkegården den 19. oktober 1792.

Om det ikke er så mange spor etter gamlekirken i omgivelsene, er en god del av inventaret tatt vare på. Det gjelder ikke minst prekestolen, som er i bruk i dagens Sør-Fron kirke. Den ble skåret av Lars Borg, som inngikk kontrakt om dette den 6. mai 1703 på en reise gjennom Gudbrandsdalen der han sikret seg oppdrag for en god stund fremover. Akantus er brukt som et av flere dekorative elementer i prekestolen i Vågå kirke fra 1630-tallet, men Borgs prekestol regnes som første inventargjenstand med regelrett akantusskurd i Gudbrandsdalen, så vi snakker virkelig om state of the art. I dagens kirke er prekestolen montert oppe på veggen i et prekestolalter, slik moten var ved overgangen mellom 1700- og 1800-tallet. Ved den anledning måtte et par sidefelt skjæres av, og oppgangen med dør og billedfelt ble brukt på annet vis.

Av andre ting som i første omgang ble overført til nykirken, var kirkeklokkene, et epitafium og et krusifiks. Sistnevnte ble trolig skåret på 1300-tallet. Det ble i 1901 sendt videre til Norsk Folkemuseum og i 1907 deponert i Oldsaksamlingen. Dette skal ha vært Kristen Listads inspirasjon da han skar krusifikser til kirkene i Sødorp, Kvam, Kvikne, Venabygd og Fåvang. Epitafiet ble sendt til Folkemuseet sammen med krusifikset. Bildet er et korsfestelsesmotiv som har mye til felles med det nåværende alterbildet i Sør-Fron kirke. Tildragelsen er skildret i Joh. 19. Til Folkemuseet kom i 1897 for øvrig en gammel gravstein i form av en klebersteinsplate fra 1637. Når det gjelder kirkeklokkene, finnes fortsatt to i dagens kirke: en liten klokke fra middelalderen og en som ble støpt i 1703. En annen klokke fra 1703 ble gitt til Kvam kirke, men ble ødelagt i brannen i 1940. Ifølge Gerhard Schøning var det i 1775 en fjerde klokke i tårnet, støpt i 1647.

Listadkirken har nok hatt flere altertavler, men den altertavlen vi kjenner til, ble skåret av Johannes Skraastad i 1676 og fant etterhvert veien til Folldal kirke, der den fremdeles befinner seg.

Døpefonten i Listadkirken var av kleberstein i to deler. Kummen befinner seg i Oldsaksamlingen, mens foten er borte. Herman Major Schirmer skrev i 1902 at kummen, som skal ha vært svært lik den i Heidal kirke, var til salgs på Listad. En skildring av Anders Sandvig fra 1907 tyder på at kummen kombinert med en fot fra Fåberg kirke stod i Fiskerkapellet. Etter at Garmo stavkirke ble flyttet til Maihaugen, ble imidlertid denne kombinasjonen byttet bort til Oldsaksamlingen mot døpefonten fra Garmo. Ifølge jubileumsboken om Sør-Fron kirke er den imidlertid feilkatalogisert ved at kummen sies å være fra Fåberg og foten fra Listad.

Det finnes gjenstander fra Listadkirken også på Maihaugen. Mest kjent er det såkalte Hundorpskrinet (se også her), som Anders Sandvig kjøpte i sin tid. Beslagene på skrinet er mye eldre enn selve skrinet og skal være laget i Frankrike tidlig på 1200-tallet. Videre finnes på Maihaugen et utskåret trerelieff som antas å være fra 1500-tallet, og som viser Kristi gravlegging. Det kan ha inngått i et alterskap, og det ble tidligere brukt på alteret i Isumkapellet. Fra Isums nabogård Skarstad fikk Sandvig tak i en dør med et felt skåret av Eirk Kolstrup som han mente kom fra Isumkapellet. Det antas imidlertid at det dreier seg om døren til sorenskriver Niels Hauritz’ pulpitur i Listadkirken.

Også andre ting fra Listadkirken ble spredt på bygda: Materialene ble solgt på auksjon, og det er f.eks. kjent at materialer fra kirken er brukt i gavlfeltet i ishuset på prestegården. Et loft på Brandrud har i andreetasjen i svalen fint dekorerte bord med blomster og planter samt menneskefigurer med vinger. Det skal dreie seg om de allegoriske figurene Pietas og Prudentia. Noen planker fra prestegården ble gitt til Maihaugen i 1960-årene og kan ses i utstillingen der. Disse har malte skyer på blå bakgrunn samt noe blomsterdekor, og det er mulig at det dreier seg om rester av korhimlingen.

Kilder og videre lesning:

Prekestolen fra Listad er i bruk i Sør-Fron kirke i dag.

Disse plankene fra Maihaugen kan tenkes å stamme fra kortaket.

Hedrum kirke

På et åpnet jorde på Hedrum finner man middelalderkirken, bygget i stein, fra 1100-tallet.
Kirken er viet til Sankt Michael.
Et klokketårn i tre, med våpenhus, er tilføyd i 1859.
Det er 218 sitteplasser i kirken.
Mot vest, i enden av en bjørkeallé ligger prestegården.
Og nord for denne, mot Lågen, ligger et hedensk gravfelt, i skogområdet Lunden.
Jernaldergravfeltet skal ha vært i bruk fra ca. år 500 f.Kr. frem til kristendommens inntog.
I 1814 ble første runde av valget til ny Riksforsamling gjennomført i kirken.
I 2010 feiret kirken sitt 950-års jubileum.

Les mer om det regionalt viktige kulturmiljøet: Hedrum kirke og gravfeltet.

Et godt illustrert innlegg om Hedrum kirke (se kommentarene).
Et annet innlegg her i sonen, fra en sommerdag i 2012.

Kilder og interessante lenker:
Wikipedia
Hedrum menighet – hjemmeside
Hedrum menighet på F.b.
Kirkesøk.no
Kulturminnesøk.no
Larvik kirkelige fellesråd om Hedrum kirke.

Middelalderkirkegårder

Vike kirkeruin i Modum

Prøver du å finne ut mer om gamle kirkesteder, det vil si steder der det stod kirke i middelalderen, enten denne fortsatt finnes eller ikke? I så fall kan Norsk institutt for kulturminneforskning (NIKU) tilby hjelp. På oppdrag fra Riksantikvaren er NIKU nemlig i ferd med å registrere middelalderkirkegårder og utarbeide oversikter over dem. Disse er ordnet fylkesvis og publiseres som nedlastbare PDF-filer på Riksantivarens nettsted. Så langt er det utgitt oversikter for Aust-Agder og Østlandet unntatt Vestfold, og mer kommer.

Tresfjord kirke

Tresfjord har hatt kirke siden middelalderen, uten at man vet når den første ble oppført. I 1690 ble det oppført en tømret korskirke. Den ble solgt på kirkeauksjonen, og ble i 1782 kjøpt av lokale bønder — også det på auksjon. Den lå noe vest for den nåværende kirken, og den var i dårlig stand og dessuten for liten i en tid med befolkningsøkning. Selv om det var trange tider etter napoleonskrigene, ble det besluttet å bygge ny kirke, og Erik Kroken var byggmester. Byggingen kom i gang i 1825, og kirken ble innviet den 17. juni 1828. (Den er siden omfattende reparert/restaurert bl.a. i 1927–29 og 2006–08. Før sistnevnte ble kirken stabilisert med stålstag.)

Tresfjord kirke er en åttekantet, laftet kirke med 220 sitteplasser (ifølge Kirkesøk, mens eldre kilder opererer med 270). Selve åttekantdelen er noe uttrukket, og det er våpenhus i vest og kor og sakristi i øst samt takrytter midt på taket.

Om kirken utvendig ligner på en rekke andre i sitt slag, er utsmykningen og inventaret rikere enn i mang en landsens kirke. Her får vi et møte mellom empire og norsk folkekunst — noe nytt, noe overført fra tidligere kirke. Ikke lenge etter at kirken var ferdig, ble den malt innvendig av den svenske omreisende maleren Levin og østlendingen Østen Torp. Sistnevnte står bak akantusranker og blomster på nordveggen, mens Levin malte sørveggen med klassiske urnemotiver og hoder. (Ifølge billedtekstene på Kunsthistorie.com forholder det seg omvendt, men dette strider også mot jubileumsboken om Tresfjord kirke, og det virker mindre sannsynlig gitt Norges akantustradisjon, samtidig som en utlending godt kan tenkes å utføre det som er tidens mote.) Frisene ble malt på papir før det hele ble limt opp på veggene.

På korskillet henger en rekke malerier, hvorav tre (som viser korsfestelsen, Moses og Aron) stammer fra en tidligere altertavle og det ene (som viser nedtagelsen fra korset) er malt av Østen Torp. Over midtgangen er Karl Johans kongemonogram, og de fire midtmastene under tårnet har marmorert maling. Speifyllingene på galleribrystningen i vest har bilder av urner med blomster.

Koret er relativt dypt — og nestent katolsk, gitt at korskillet er så markant. Midt i kortaket er det malt en sol med «Jahve» skrevet på hebraisk.

Prekestolen, som er overført fra gamlekirken, står i skipet, men har oppgang fra koret. Stolen er i renessansestil og ble laget av Erik Skeidsvoll i 1687. Den er et praktstykke med portalmotiver og evangelistbilder med symboler. Over prekestolen henger det såkalte Tresfjordantemensalet, som er et av få slike alterfrontaler fra middelalderen som fortsatt er å finne i kirker her til lands.

Altertavlen er hovedsakelig skåret av Iver Knutsen Åsgjerdet, med sidevinger (i en litt annen stil) skåret av Sjur Iversen Skjegstad. Bildene, som viser korsfestelsen og Jesu dåp, er malt av Levin. Nederst utenpå korsfestelsesbildet er det festet noen figurer fra et nattverdstablå, trolig fra en tidligere altertavle. Fra denne antas også andre små figurer som er hengt opp rundt omkring i kirken, å stamme.

Døpefonten av tre er ifølge jubileumsboken fra gamlekirken. En ny ble laget i 1904, men den gamle kom i bruk igjen i 1930.

Først i 1921 fikk kirken orgel, visstnok et tysk sådan. Dagens Vestre-orgel er fra 1977 og har 14 stemmer. De to kirkeklokkene ble støpt ved Fabrikken ved Nidelven i 1856.

Flere inventargjenstander kunne nevnes. En rekke av disse er å se på bilder i oppslaget på Kunsthistorie.com.

Kirkegården har åpenbart blitt utvidet, og det nordligste området er bare delvis tatt i bruk. Nordøst for parkeringsplassen står en kirkestue fra 2006, og nærmere kirken står en lang, smal bygning som kan tenkes å være driftsbygning / redskapshus / servicebygg.

175-årsjubileum ble feiret i 2003. Det er bispevisitas i Vestnes i mars 2016. Menighetsbladet kan leses her.

Kilder og videre lesning:

Frogn kirke

Det skal ha vært kirke i Frogn siden middelalderen, men plasseringen synes ikke helt bekreftet. «Norges kirker» (1969) henviser til en tradisjon som sier at middelalderkirken ble oppført som gårdskapell på Økern gård (ca. 300 meter vest for nåværende kirke), men sier at funn på stedet neppe har med en kirke å gjøre. I en video om Frogn kirke fra 1999 sies det at det er mulig det det først stod et gårdskapell på Økern (som har kulturminner helt fra førkristen tid), men at den tømmerkirken som visstnok ble oppført på 1300-tallet og stod til 1857, var på dagens kirkested, ved Froen gård (som ligger like øst for kirken, og som er foreslått fredet). Ifølge «Norges kirker» ble det oppført en ny tømmerkirke på dagens kirkested på 1600-tallet, og denne skal ha blitt utvidet vestover i 1693 for så å stå til den ble revet på 1800-tallet.

I alle fall ble ble Frogn etter reformasjonen anneks til Ås og etter 1823 til Drøbak. Kirken ble som andre kirker solgt på auksjon i 1723, og den ble revet i 1857 eller 1858, etter at den var blitt solgt til kommunen.

Ny kirke ble innviet den 23. november 1859. Kirken ble tegnet av H.E. Schirmer og Wilhelm von Hanno. Byggmester var Andreas Keitel, som for et par andre Follo-kirker. Dette var en tømret langkirke med rektangulært skip og nesten kvadratisk kor, med vesttårn i bindingsverk og med sakristi på nordsiden av koret. Kirken hadde først et enkelt alterkors, men fikk i 1884 en altertavle malt av Carl Buhre i kopi etter Carl Blochs «Christus Consolator» (jf. dette bildet). Prekestolen var nygotisk med fem dag. Døpefonten var av kleberstein og fra middelalderen. Kirken hadde et elleve stemmers Jørgensen-orgel fra 1959. Denne kirken ble påtent og brant ned 4. juni 1994. Etter brannen fulgte en periode med strid om valg av kirkested og kirketype for nybygg.

Dagens kirke, som er tegnet av Erik Anker, ble innviet den 6. juni 1999 av biskop Ole Christian Kvarme. Den har bærende konstruksjon av betong og leca og takkonstruksjon av tre (tekket med tegl, mens tårnet er tekket med kobber). Kirken ble oppført på den gamle grunnmuren, noe som ikke var uproblematisk, siden den som gammelt kulturminne er fredet og må kunne undersøkes av senere tids arkeologer. Kirken har i det hovedsakelige gamlekirkens form, skjønt kanskje noe enklere, særlig tårnkonstruksjonen. Kirken ble oppført av Hersleth Entreprenør, og den har ifølge Kirkesøk 240 sitteplasser.

Kirkerommet er forholdsvis enkelt i grunnform og utsmykning. De funksjonene man gjerne finner i koret, er samlet i østenden av den bygningskroppen som inneholder skip og kor, uten at koret er veldig markant avgrenset. En rekke firkant- og trekantformer går igjen, idet firkantene er satt på skrå, slik at kantene går parallelt med saltakets vinkel.

Det var konkurranse om alterbildet, som er utført av Eva Carlberg Westelius. Det dreier seg om tre bilder med scener fra Jesu liv som er satt sammen til et hele med den oppstandne og triumferende Kristus i det store midtbildet, som øverst har trekantform i samme vinkel som taket.

Den gamle døpefonten fikk hard medfart i brannen. Elleve deler ble renset for tjærestoffer og limt sammen, formodentlig utfylt med nye deler, og den fremstår (i alle fall på avstand for det utrente øye) som en klebersteinsdøpefont fra middelalderen.

Nord for alteret har kirken en enkel prekestol som minner om en lesepult, og sør for alteret er en lysglobe.

Orgelet på vestgalleriet ble bygget ved Norsk orgelverksted (tidligere Norsk Orgel- og Harmoniumfabrikk) i 2000-2001. Kirken har også et flygel.

De to kirkeklokkene kommer fra Olsen Nauen. Kirketekstilene er laget av Jorunn Ravn Bø, Kari Falao og Kjellrun Stene, og alterduken (i hardangersøm) av Kirsten Mjelde. Det finnes interiørbilder i Norges kirker, på Kirkesøk og hos entreprenøren.

Da gamlekirken ble revet på 1850-tallet, ble de kistene som fantes under kirken, tatt ut og begravet i en fellesgrav sørvest på kirkegården. Kirkegården var da nylig blitt utvidet. I 1857 ble det oppført et gravkapell sørvest for kirken. Dette er siden erstattet med et uthus med bårerom i kjelleren lenger vest på kirkegården. I den gamle kirkegårdens sørøstre hjørne er et avdelt, stort gravfelt for familien Darre Brandt på Froen gård. Kirkegården som brukes i dag, strekker seg et godt stykke vestover på sørsiden av Kirkeveien fra parkeringsplassen ved bårehuset. Det er også parkeringsplass og et lite bygg et stykke vest i kirkegårdsområdet.

Da det ble gitt byggetillatelse for dagens Frogn kirke, var det et vilkår fra departementet at det også skulle oppføres en flerbrukskirke plassert sentralt i kommunen innen fem år. Dette har ikke skjedd, men i 2012 ble det vedtatt at et flerbrukshus skal oppført på Dyrløkke utenfor Drøbak by, og planleggingen kan følges hos Frogn kirkelige fellsråd.

Det var bispevisitas i Frogn i juni 2007. Menighetsbladet kan leses her.

Kilder og videre lesning:

Froen gård

Familiegravsted

Ørsta kirke

Ørsta har hatt kirke siden middelalderen. Ørsta var anneks til Volda før Ørsta prestegjeld ble utskilt fra 1. januar 1900 (med Ørsta som hovedsogn og Vartdal som anneks). Ørsta hadde en av de mange stavkirkene som ble revet på 1800-tallet, og det spekuleres i om den opprinnelig var oppført med korsform, eller om den ble oppført som langkirke og så utvidet til korskirke. Denne kirken er nevnt i 1385, men antas å ha vært adskillig eldre. Stavkirken ble restaurert i 1699, men på 1860-tallet måtte den vike for en ny kirke. Noen av materialene ble gjenbrukt blant annet som gulvbord i den nye kirken, og noen fant også veien til Velle skole, som ble oppført samtidig av samme byggmester. Dessuten ble alterskapet tatt vare på og etterhvert restaurert og tatt i bruk, og enkelte andre gjenstander er tatt vare på.

Ørsta kirke ble tegnet av radarparet Schirmer og von Hanno i 1862 og ligner en god del på den kirken de tegnet til Frogn få år tidligere (den som ble påtent og brant ned i 1994, jf. disse bildene). Tegningene er siden brukt som utgangspunkt for Vartdal og Hareid kirker. Ørsta kirke er en laftet langkirke med utvendig panel. Den ble oppført (ved byggmester Jacob Ørstenvig) like øst for den gamle stavkirketuften, som siden er ryddet bort, og ble innviet den 4. desember 1864. Opprinnelig hadde kirken 520 sitteplasser, men i dag opererer fellesrådet med ca. 350. Forhallen foran vestinngangen ble ombygget i 1953, og i 1967–70 ble det under kirken gravet ut kjeller der kirkestue og andre bruksrom ble innredet. Nevnte forhall var opprinnelig stavkirkeinspirert og hadde trekantgavl på midten, men fikk i 1953 bred gavlform, omtrent som en tempelfront. Koret i øst er rett avsluttet og har sakristi på nordsiden. Tårnhetten har visse likhetstrekk med den på Oslo domkirke (ved Alexis de Chateauneuf, 1850) og er muligens inspirert av denne.

Inne i kirken er det orgelgalleri vest i skipet, og korgulvet er hevet to trinn over skipets gulv. Koråpningen har tre rundbuer, hvorav den midtre er størst og prekestolen har oppgang gjennom den nordre (til venstre). Kirken har åpen takhimling. Både korbuene og orgelgalleriet har terningkapiteler på søylene. Dette og andre utskjæringer er tydeligvis inspirert av stavkirkene, ikke minst Urnes. Lars Kinsarvik malte mye av interiøret sammen med assistenter i 1907. (Dette ble frisket opp i 1989.) Fra deres hender stammer rosemaling og kristne symboler på galleribrystningen og muligens også rankene på undersiden av prekestolen.

Stavkirken hadde et alterskap laget i Utrecht som kom til Norge i 1520. Dette ble til å begynne med stuet bort på loftet, mens alteret fikk et stort kors. I 1875 fikk imidlertid kirken en kopi av Leonardos kjente nattverdsbilde malt av Anders Askevold. Dørene ble tatt av alterskapet, og midtfeltet (selve skapet) ble sendt sammen med nattverdsbildet til Bergen og montert i en nygotisk altertavle (jf. bilde). I slutten av 1950-årene ble så alterskapet restaurert og kom på plass i koret etter at det hadde vært stilt ut i Amsterdam i 1958. I åpen stilling er det et triptykon der tablået i midtfeltet (altså inne i skapet) viser korsfestelsen med Maria og Johannes, og med fire engler hvorav tre holder kalker som de samler Jesu blod i. I sidefeltene (på innsiden av dørene) ses hudstrykningen (Jesus piskes mens han er bundet til en påle) og tornekroningen (jf. Matt. 27, 29). Motivet på utsiden av dørene er Marias bebudelse og vises bare den ene dagen i året da skapet er lukket, på Maria bebudelsesdag. I 2011 ble alterskapet sendt til Oslo for å konserveres av NIKU. Det er formodentlig tilbake i kirken i skrivende stund.

Av andre gamle og overførte gjenstander kan nevnes et epitafium («Bondeepitafiet») fra 1699 som henger i koret, og Vik-epitafiet fra 1703, som henger over nordre utgangsdør. Prekestolen ble snekret av Iver Jacobsen i 1864, mens nåværende døpefont er fra 1954. Den er skåret av Kristian Vik og har figurer skåret av Arne Kinsarvik. Fatet ble kjøpt fra Ålesund kirke i 1868. I 1954 fikk kirken også ny klokkerstol. Oddvar Straume laget glassmalerier med motiver fra evangeliene til vinduene i skipets langvegger i 1958. Året etter laget han et glassmaleri av Maria med barnet til sakristiet. Det er nå i dåpsventerommet i kirkestuen.

Kirken fikk sitt første orgel i 1870, et 7 stemmers Eriksen-orgel påspandert av Volda og Ørsta sparebank. Har jeg forstått boken om kirkens historie rett, fikk kirken i 1937 et Vestre-orgel der noen av de gamle pipene ble gjenbrukt. Disse var imidlertid ikke av god kvalitet, og ble skiftet ut i 1964, igjen av Vestre, i et orgel som ble innviet året etter. Det har 26 stemmer (2 manualer/pedal) og er formodentlig fortsatt i bruk.

I 1906 ble det innkjøpt en stålklokke fra Bochumer Verein etter pengeinnsamling. Fra før hadde kirken en gammel, skadet klokke som ble reparert av Olsen Nauen i 1952.

Kirkegården er avgrenset av Vikeelva i vest og Skytjeåa i sør. Den har naturlig nok blitt utvidet en god del gjennom årene. Vest for kirken står et krigsminnesmerke over napoleonskrigene og 2. verdenskrig, og det finnes også et minnesmerke over omkomne på havet. Nord for kirken er en driftsbygning. Opplysningsvesenets fond har informasjon om prestegården, som er i Garvargata, noen hundre meter nordvest for kirken.

Det var bispevisitas i Ørsta og Vartdal i september 2010 (program, foredrag, visitasmelding). Det utgis ikke eget kirkeblad for Ørsta, men aktiviteter bekjentgjøres i lokalavisen Møre-Nytt.

Kilder og videre lesning:

Vartdal kirke

Vartdalsstrand var tidligere en del av Ulstein kommune før stedet ble egen kommune i 1895 for så å bli innlemmet i Ørsta kommune (sammen med Hjørundfjord) i 1964. Kirkemessig sognet stedet til Hareid, dit man også måtte for å begrave de døde samt ved dåp og konfirmasjon. Etter at et båtlag på vei til kirke kullseilte 2. juledag 1841, vokste det frem krav om egen kirke på stedet. Da det på 1870-tallet lå an til nybygging på Hareid, vant også vartdalsstrandingene frem i sin sak og fikk sognet delt, samtidig som det ble gitt tillatelse til å bygge ny kirke. (I 1900 ble Vartdal overført til det nyutskilte Ørsta prestegjeld.) Det later til at en bronsealdergravrøys på Nøre-Vartdal ble ryddet før kirken ble oppført.

Til Vartdal kirke er det tatt utgangspunkt i H.E. Schirmers og Wilhelm von Hannos tegninger til Ørsta kirke, men byggmester Knut L. Stokkeland nedskalerte tegningene noe. Tårnet er litt forskjellig fra det i Ørsta, og også enkelte detaljer innvendig skiller de to kirkene fra hverandre. Byggetillatelse ble gitt i mai 1876, og det tok bare litt over fem måneder å bygge kirken (skjønt det er mulig at grunnmuren var satt opp før byggetillatelsen ble gitt), og branntakst ble holdt i oktober. Innviet ble imidlertid kirken først den 8. april 1877, som var første søndag etter påske. Allerede i 1879 måtte den repareres etter en kraftig storm i området i mars det året. Siden er den reparert eller restaurert flere ganger. I 1938 ble det gjort om på koret, ikke minst innvendig, og sakristiområdet ble utvidet. Ifølge kirkeleksikonet ble kirken påbygget i 1964, uten at undertegnede har funnet noe om det andre steder. Våpenhuset ble imidlertid utvidet med bekvemmeligheter til hundreårsjubileet. 125-årsjubileum ble feiret i 2001.

Vartdal kirke er en langkirke av tre med vesttårn (muligens takrytter). Øst (eller øst-nordøst) for skipet har den et rett avsluttet kor med sakristitilbygg på sørsiden. 360 sitteplasser (ifølge Kirkesøk) er altså noe mindre enn for Ørsta kirke.

Inne i kirken er det orgelgalleri i vest, og korgulvet er hevet et par trinn over skipets gulv. Koråpningen er tredelt med rundbuer, hvorav den midtre er størst. Oppgangen til prekestolen er gjennom den søndre buen.

I altertavlen fra 1876 var det opprinnelig bare et kors, men i 1907 malte Lars Kinsarvik en kopi av alterbildet i Johanneskirken i Bergen. Sitatet under er hentet fra Mark. 1, 35. I Johanneskirken lyder det: «Og aarle, der det endnu var ganske mørkt, stod han op, og gik ud og gik hen til et øde Sted og bad der.» I Vartdal står dette på nynorsk: «Og um Morgonen lenge fyre Dag stod han upp og gjekk ut og burt til ein Øydestad og bad der.» Denne tavlen henger nå på sørveggen i koret. Nåværende alterbilde viser korsfestelsen og og ble malt av Jonas Peson i 1938. Peson dekket alle veggflatene i koret samt fondveggen i skipet med malerier fra Jesu liv.

Prekestolen og døpefonten er begge i tre og på alder med kirken. Nytt dåpsfat kom til i 1908. Prekestolens fyllinger med rosemaling og bibelmotiver (utført av Johan Haddal i 1927) ble dekket over med plater ved restaureringen i 1938, men er siden avdekket igjen.

Kirken har hatt orgler fra Vestre orgelfabrikk (1914) og fra Olsen & Jørgensen (1961). Sistnevnte ble ved bispevisitasen i 2010 opplyst å være i dårlig stand, og det ble arbeidet for nytt orgel med innsamling av midler. Et 19 stemmers orgel bygget av Dietrich Johannes Buder ble innviet (se også her) den 19. april 2015.

Ifølge kirkeleksikonet har kirken en stålklokke fra Vickers, Sons & Company i Sheffield fra 1874, skjønt ifølge Ørstavik er årstallet 1872.

Kirkegården ble ferdig litt i etterkant av kirkeinnvielsen, og muren ble forhøyet flere år etterpå. Kirkegården, som strekker seg ned mot sjøen nord og vest for kirken, ble utvidet i 1900, 1914 og 1952. Etter at sjøen gravet ut deler av kirkegården under ekstremværet Dagmar, ble det satt opp en vernemur. Det står et lite skur øst for kirken samt et lite hus ved parkeringsplassen.

Sognepresten i Vartdal har tjenestebolig i Hovdebygda.

Det utgis ikke eget kirkeblad for Ørsta, men aktiviteter bekjentgjøres i lokalavisen Møre-Nytt.

Kilder og videre lesning:

Norske kirkebygg

Følges av 212 medlemmer.
Origo Norske kirkebygg er en sone på Origo. Les mer
Annonse

Nye bilder