Norske kirker bærer en over 1000 års kultur…..faktisk den viktigste kulturen vi har….Jeg tror at de fleste av oss har et eller annet forhold til de ofte vakre bygningene. Denne sonen ønsker jeg at det blir presentert flest mulig kirkebygg, gravlunder og prestegårder/presteboliger, gjerne også bilder fra ritualer. For å få best mulig informasjon bør vi lete opp opplysninger om de ulike byggene på nettet og dele linken her. En plassering på kartet vil også ha stor verdi…..

Bykirka (Lillehammer)

Bykirka på Lillehammer er tilholdssted for en baptistmenighet som ble opptatt i Det Norske Baptistsamfunn i august 2013. Lokalet er i smuget bak One-Hand Clapping kaffebar, i tidligere Smett Inn Café. Adressen er Storgata 78.

Høyt oppe på veggen

Ut mot Storgata

  • Stensgård kirke — Nannestad
  • Stensgård kirke — Nannestad
  • Stensgård kirke — Nannestad

Ila kapell

På Ila fengsel og forvaringsanstalt ligger et av de mest severdige, og minst tilgjengelige kirkerom i Norge.
Ila kapell kan skilte med unik kunst – særegne betongrelieff på samtlige vegger.
Kirkerommet blir brukt til både religiøse og verdslige sammenkomster.

Historien til kunstneren er også unik, det russiske multitalentet Alexey Zaitzow (1896 – 1958).
Han var utdannet ingeniør, med militær grad; marineløytnant – i tillegg var han adelsmann.
Zaitzow rømte fra Russland etter revolusjonen i 1917, hvor hans far ble arrestert og henrettet.
Han nærte et hat for kommunismen, og benyttet egne erfaringer,
da han formidlet sine bekymringer til det norske folk, om den røde fare.
Da Tyskland invaderte Sovjetunionen i juni 1941, meldte han seg inn i partiet Nasjonal Samling.
Zaitzow ble siden tiltalt under rettsoppgjøret.
Han ble arrestert i 1946, og dømt til 1 år og 9 måneders tvangsarbeid.
Straffen sonte han på Ilebu (tidligere Grini).

Fengselet ble opprinnelig oppført som et kvinnefengsel, med byggestart i 1938.
Men det var okkupantene som tok fengselet i bruk.
I april 1940 ble Grini åpnet for norske krigsfanger.
Mer om fengselets historie.

Veggen på galleriet. I midten – en kvinneskikkelse – symbolet på naturen selv med blomster og kornnek – fra spiren til frukt. Foran henne – et født menneskebarn står ansikt til ansikt med universet, mot lyset, mot det Guddommelige.

Her i dette rommet samles mennesker som kanskje er rammet av sitt livs største tragedie, her omringet av disse vegger sitter de med åpne, nakne hjerter og sinn, ofre for storm i menneskehetens hav, klamrende i sin ensomhet og ubarmhjertige åpenhet mot seg selv med håp om å finne en trøst og en ro i Guds ord.

Alterveggen.

I desember 1974 fikk Zaitzow idéen om utsmykningen av kapellet.
For sine feilslåtte ideologiske valg, ville han gi noe tilbake til samfunnet, som et sonoffer.

Mellom vinduene – et tre. Det er menneskets tre – barn som spirer og vokser opp til naturens krone, deres røtter næres av den evig varme kilden.

Under julegudstjenesten satt jeg der sammen med mine fengselskamerater og lyttet med hjerte fyllt av underlig smerte. Våre øyner stirret seg våte på julelysene som skinte, som strakk sine diamantstråler mot oss, blendet oss – inne i dem så vi våre hjem, våre barn – som kanskje også nå stirret på lysene og så oss. Vår lengsel gjennemboret veggene, oppløste dem, løftet oss mot lyset, mot lykken. Jeg så meg omkring – jeg følte at hele rommet var fyllt av lengsel, varm og intens. – Nå viste jeg hva jeg skulle gjøre. Jeg bøyde meg ærbødig.

Detaljer fra alterveggen.

Når tillatelsen var gitt, og skissene tegnet, brukte Alexey 37 dager på å utføre praktverket.
Som verktøy, brukte han en potetskreller, til å forme den lett fuktige betongpussen.

Fronten på galleriet. Menneskets naturlige trang til å hjelpe hverandre, hjelpe dem som er svakere enn oss, og dem som er i fare.

Disse veggene skal bære preg av det de så, av det de rommet og innestengte.
Inne i disse grå vegger skal fra gulv til tak skjæres dypt og uutslettelig ens eget “jeg”,
ens egne tanker, ens egen lengsel.

Det skal være lengselens kapell.

*

Ilebu ble brukt til forvaring av fanger under rettsoppgjøret, fra 8. mai 1945 og ut året 1950.

Riksarkivet – Fengselsvesenet – S-3954 Db – fotoalbum fra Ilebu

Beretningen til Alexey Zaitzow, om hans kunstverk, kan leses i sin helhet her.
All skrift i kursiv er hentet fra hans fortelling.

Fengselets billedgalleri.

Mer om Alexey Michailovitsch Zaitzow og hans interessante liv – se filmen; Z for Zaitzow
Eller les Kaare Stangs bok, med samme tittel.

Herre bedehus

Tettstedet Herre ved Frierfjorden fikk kirkegård i 1898, og kirken ble innviet i 1905. Før dette hadde stedet et bedehus. Det ser ut til å være fra 1854, og det ble vigslet for kirkebruk i 1890 og ble for en stor del brukt til kirkelige formål inntil kirken var ferdig. Dette huset ble flyttet til tomten mellom to kirkegårdsparseller i 2004, ifølge jubileumsboken for Herre kirke. Boken omtaler alterring og døpefont i bedehuset, med et stort kors malt på veggen over alteret. Nevnte alterring sies å være oppbevart i (grav)kapellet ved kirken.

Wikipedia omtaler nyåpning av bedehuset i forbindelse med kirkejubileet i 2005, hvilket formodentlig betyr at det bedehuset vi ser på bildet her, ble satt i stand da. Det er nærliggende å tenke seg at huset er noe eldre og har vært brukt som bedehus eller til annen bruk før den tid. Undertegnede hører gjerne fra folk som vet mer om den saken. Huset står ved Hellestvedtveien, i skråningen nedenfor kirken.

Kilder og videre lesning:

  • Morten Lie-Hagen (red.): Industristed får kirke. Herre kirke 100 år 1905-2005 (Bamble historielag / Herre menighetsråd, 2005), særlig s. 15

  • Herman Henriksveen (red.) og Halvor Tveraaen (foto): Kirker i Telemark (Flora forlag: Stathelle, 1986), s. 72-73 (om Herre kirke)
  • Wikipedia (om Herre kirke)

Kirkenes

Kirken ligger ikke på et nes.

Kronborg kirkegård

Kirkegården ved selve Holla kirke (på Ulefoss) er ikke lenger i bruk, men det er anlagt gravlund (kalt kirkegård) på Kronborg noen hundre meter lenger sør, på vestsiden av Kirkebakken.

Holla menighet har kart over kirkegården og opererer med en gammel og en ny del, der sistnevnte er den sørligste, lengst vekk fra kirken. Det finnes dessuten oversikter over graver for gamle og nye Kronborg.

Gravkapellet står litt øst for selve gravlunden. Det er oppført i 1923 og innredet som et livssynsnøytralt seremonirom. Altertavlen er malt av Terje Grøstad. Den er fra ca. 1982, ifølge Nome kirkelige fellesråd.

Holla kirke

Holla kirke ligger i et område som hadde stor kirketetthet allerede i middelalderen. Prestegjeldets hovedkirke var Romnes, og ellers fantes også Helgen og (til like før 1500) Fen stavkirke. Den gamle steinkirken på Hollahaugen var liten, og det var ønske om ny kirke på 1800-tallet. Etter år med lokale stridigheter påtok verkseier Severin Diderik Cappelen ved Ulefos Jernværk seg å finansiere ny kirke etter at bygdefolket ved heltemodig innsats hadde hjulpet til med å redde jernverket under den store flommen i 1860. Dagens Holla kirke er tegnet av P.H. Holtermann og ble innviet den 25. september 1867. Den avløste umiddelbart Romnes kirke som prestegjeldets hovedkirke. Romneskirken kom ut av bruk og ble senere satt i stand, mens Holla gamle kirke ble delvis revet og først en god stund senere konservert som ruin.

Holla kirke er en langkirke i tegl. Ifølge kirkeleksikonet hadde den opprinnelig 600 sitteplasser, hvilket formodentlig betyr at antallet er blitt redusert gjennom årene. Kirken har tårn ved inngangen i vest (eller vest-nordvest), og koret er polygonalt avsluttet (som en halv åttekant) og omgitt av sakristier. Formspråket er svært likt nygotikk, men kirken har rundbuede vinduer, slik det er vanlig for Holtermanns kirker. Noen vil muligens kalle dette nyromansk, men det har få likhetstrekk med middelalderens romanske arkitektur. Kirken fikk dåpssakristi i 1916 og ble totalrenovert i 1930. Også til jubileet i 1967 var det en oppussingsrunde, da kirken fikk korvnduer med glassmalerier laget av Finn Krafft, som også var konsulent for prosessen. Videre er kirken pusset opp tidlig på 1990-tallet. Man hadde håpet å få den ferdig til jubileet i 1992, men blant annet råteproblemer gjorde at det tok lengre tid.

Inne i kirken er det orgelgalleri innenfor inngangen, og gallerier strekker seg langs skipets langvegger. Korgulvet er hevet tre trinn over skipets gulv. Nygotikkens formspråk hersker også inne i kirkerommet, med kontrastfarger som fremhever strukturelle elementer. I begynnelsen hadde kirken et stort kors mot korveggen, men nå har den altså glassmalerier i tre korvinduer. Prekestolen (i korbuens høyrekant) og døpefonten er begge på alder med kirken. Det finnes også en døpefont fra gamlekirken.

Kirken fikk sitt første orgel i 1868. I 1953 bekostet kommunen et nytt orgel (22 stemmer) fra Norsk Orgel- og Harmoniumfabrikk. Dette ble etterhvert dårlig, og i september 2011 ble nytt orgel fra Gebrüder Stockmann innviet. Det har 25 stemmer (2 manualer/pedal). Det nygotiske prospektet er noe forskjellig fra tidligere. De to klokkene er støpt av O. Olsen & Søn i 1867 og 1947.

Kirken brukes en god del til konserter.

Kirkegården ved kirken er ikke lenger i bruk. I stedet er det anlagt ny kirkegård ved Kronborg litt lenger sørover langs Kirkebakken. Det er imidlertid et krigsminnesmerke utenfor kirken. Opplysningsvesenets fond har et oppslag om prestegården, som ligger et stykke mot sørøst, nær gamlekirken (altså ruinen).

Kilder og videre lesning:

Holla kirkeruin

Hollas middelalderkirke (ofte omtalt som Hollinar kirkja) stod på Hollahaugen, noen hundre meter oppi bakken fra dagens kirke. Den antas på grunnlag av stilen å være fra rundt 1100, uten at nøyaktig år er kjent. Innvielsesdatoen var 28. oktober, og kirken var viet til jomfu Maria. Det var en liten og enkel steinkirke: Skipet var 50 fot langt (opprinnelig bare halvparten) og 28 fot bredt, og muren var 3,5 fot tykk. Men om omfang og utstyr var beskjedent, var kirken rik på jordegods.

Det sies at grunnarbeidet var dårlig, og rundt 1700 var den eldste delen av kirken falleferdig. I 1718 raste koret sammen. Kirken var i likhet med Ulefos Jernværk eid av familiene Borse og Løvenskiold. I 1735 ble kirken reparert og utvidet. Den fikk større skip og ble påbygget kor, sakristi og våpenhus i tre. Sørportalen med gjenmurt. Hele kirken ble satt i stand, og den fikk nytt inventar. Blant dette var en altertavle som nå er å finne på Norsk Folkemuseum. Det var for øvrig gravkammer under kirken.

Holla hadde stor kirketetthet allerede i middelalderen, og prestegjeldets hovedkirke var Romnes. Folketallet økte etter anleggelsen av jernverket på Ulefoss i 1652, og utover på 1800-tallet var kirkene for små. Cappelen-familien overtok jernverket i 1835, og rundt 1850 ble Holla kommune tilbudt stedets tre kirker (Romnes, Holla og Helgen) gratis mot at den påtok seg vedlikeholdet. Det nektet kommunen, og det ble en årelang strid mellom kommunen og kirken, som forlangte at kommunen fikk oppført ny kirke. Saken løste seg etter at en flom i 1860 gjorde store skader på jernverket. Bygdefolket gjorde da en formidabel innsats og bidro til å redde jernverket, og verkseier Cappelen påtok seg å bekoste ny kirke. Denne ble tegnet av P.H. Holtermann og ble innviet 25. september 1867. Den overtok som prestegjeldets hovedkirke etter Romnes.

Da den nye kirken ble tatt i bruk, ble inventaret fjernet fra gamlekirken, som også ble delvis revet før ruinen ble restaurert av Gerhard Fischer i 1923–25. Noe inventar fant veien til den nye kirken, og prekestolen ble overført til Telemark museum. Et nytt restaureringsprosjekt startet i 2010 og pågikk fortsatt i 2015.

På kirkegården er noen svært gamle gravminner med nærmest uleselig skrift, og her finner vi også graven til eidsvollsmannen E.S. Høyum. Kirkegården er omkranset av asketrær. Familien Cappelens private gravsted er rundt hundre meter unna, og i området er en gammel gravhaug.

Kilder og videre lesning:

  • Herman Henriksveen (red.) og Halvor Tveraaen (foto): Kirker i Telemark (Flora forlag: Stathelle, 1986), s. 90-91

  • Oppslag på stedet
  • Holla menighet
  • Digitalt fortalt (video)

Rjukan kirke

I dag er Rjukan det selvfølgelige sentrum i Tinn kommune med over halvparten av kommunens innbyggere, selv lenge etter at storhetstiden som industriby er over og folketallet har gått drastisk tilbake. Går vi litt tilbake i historien, ser vi at det har kommet og gått relativt raskt. Vi skal ikke ta alle detaljene her, men en av de fascinerende sidene ved byen er at fremstår som nokså enhetlig utformet. Kirkemessig var Atrå i sin tid hovedsogn i Tinn prestegjeld, som i 1948 ble delt, idet Rjukan ble hovedsogn i et nytt prestegjeld med Dal som anneks. Stedet har hatt kirke i knapt hundre år, men de årene har vært relativt dramatiske.

Arbeidet for kirke i det fremvoksende Rjukan tok til i 1911, og året etter ble det avholdt en lukket arkitektkonkurranse med tre deltagere. Den ble vunnet av brødrene Carl og Jørgen Berner. Opprinnelig var det meningen at kirken skulle oppføres ved torget, men den endte opp på eiendommen Einungsdalen ved Ingolfsland. Selv om Den første verdenskrig bød på visse hindringer, ble kirken innviet den 21. desember 1915 som korskirke i naturstein og med tårn ved inngangen i sørvest.

Denne kirken har vært utsatt for litt av hvert. I slutten av juni 1927 var det striregn i et par uker i området. Oversvømmelser og ras gjorde at hele Rjukan så ut som en slagmark, det var dødsulykker, og prestegården raste sammen (men prestefamilien var evakuert) i et skred som også førte jord og stein langt oppover kirkeveggene. Den 26. mars 1953 raste takhimlingen ned i kirken. Til alt hell var kirken tom da det skjedde. Den var deretter stengt i flere måneder mens taket ble reparert. I februar 1965, mens innspillingen av Heroes of Telemark pågikk, tok det fyr på galleriet. Man trodde at brannen var slukket, men den blusset opp igjen etter at brannvesenet dro, og alt brennbart materiale i kirken brant, slik at bare murene stod igjen.

Asbjørn Stein fikk arkitektoppdraget med gjenoppbyggingen. Tårnet var sterkt varmeskadet og måtte for en stor del bygges på nytt, men ellers ble det meste av murene gjenbrukt, og kirken fikk i bunn og grunn det samme ytre. Innmaten ble imidlertid ganske annerledes, idet man benyttet anledningen til å gjøre kirken om til en arbeidskirke med 350 sitteplasser som stod klar i 1968 (innviet 28. april). Tidligere kor og kapell ble slått sammen til en toetasjers del der det er menighetssal nede og møterom og kjøkken i annen etasje. Anlegget rommer også kontorer. Selve kirkerommet følger det som ser ut som tverraksen, men dermed får den nesten “korrekt” orientering fra vest (eller nordvest) mot øst (sørøst). Romfølelse, interiør og inventar er ganske forskjellig fra det opprinnelige — og litt overraskende, gitt kirkens ytre.

Opprinnelig hadde koret vært mot nordøst. Altertavlen var formet som en bueportal, og på hver side var utskårne figurer. Selve alterbildet under buen var ikke klart til innvielsen, men det fortelles at Carl Berner i løpet av et par nattetimer malte et korsfestelsesbilde til den ellers tomme rammen, og det ble brukt midlertidig til det egentlige alterbildet kom på plass i april 1917. Dette bildet ble malt av Bernhard Folkestad og viste Jesus og den vantro Tomas. Teksten under bildet lød: «Min Herre og min Gud» (Joh. 20, 28). I dagens kirke er det ingen regelrett altertavle, men syv buevinduer i fondveggen har glassmalerier av Torvald Moseid med motiver fra skjærtorsdag og langfredag. (De tre store buevinduene over dette er blendet av, men synlige.) Også andre vinduer i kirken har glassmalerier av Moseid, og firmaet G.A. Larsen har stått for utførelsen.

Jubileumsheftet forteller at den opprinnelige prekestolen ble levert fra treskjæreren i Kristiania natten før innvielsen og ble stilt løst inntil veggen i første omgang. Prekestolen i dagens kirke er, typisk nok for en arbeidskirke, av det enkle slaget. Døpefonten er ifølge kirkeleksikonet den samme som i 1915 — av stein.

Kirken hadde opprinnelig et Walcker-orgel (opus 1863, 23 stemmer) som i sin tid var beundret og noe av en inspirasjon for andre kirkeorgler i landet, selv om planene måtte reduseres noe i forhold til opprinnelig ønske. Orgelet ble utvidet og ombygget i 1926-27. Dagens orgel (34 stemmer, 3 manualer) ble bygget av Vestre orgelfabrikk i 1968.

De to kirkeklokkene ble opprinnelig støpt av O. Olsen & Søn i 1915. Under brannen i 1965 falt de ned og ble skadet, og samme firma støpte dem om i 1967.

Det er ikke kirkegård ved kirken, men sør for jernbanelinjene, der kapell og krematorium befinner seg. Vest for kirken står et krigsminnesmerke.

Kilder og videre lesning:

  • Kjell Gunnar Dahle og Ragnar Kallhovd: Rjukan kirke 1915-1990

  • Wikipedia
  • Alf Henry Rasmussen: Våre kirker. Norsk kirkeleksikon (Vanebo Forlag, 1993), s. 490
  • Kirkesøk

Norske kirkebygg

Følges av 212 medlemmer.
Origo Norske kirkebygg er en sone på Origo. Les mer
Annonse

Nye bilder