Viser arkivet for stikkord vestreorgelfabrikk

Tresfjord kirke

Tresfjord har hatt kirke siden middelalderen, uten at man vet når den første ble oppført. I 1690 ble det oppført en tømret korskirke. Den ble solgt på kirkeauksjonen, og ble i 1782 kjøpt av lokale bønder — også det på auksjon. Den lå noe vest for den nåværende kirken, og den var i dårlig stand og dessuten for liten i en tid med befolkningsøkning. Selv om det var trange tider etter napoleonskrigene, ble det besluttet å bygge ny kirke, og Erik Kroken var byggmester. Byggingen kom i gang i 1825, og kirken ble innviet den 17. juni 1828. (Den er siden omfattende reparert/restaurert bl.a. i 1927–29 og 2006–08. Før sistnevnte ble kirken stabilisert med stålstag.)

Tresfjord kirke er en åttekantet, laftet kirke med 220 sitteplasser (ifølge Kirkesøk, mens eldre kilder opererer med 270). Selve åttekantdelen er noe uttrukket, og det er våpenhus i vest og kor og sakristi i øst samt takrytter midt på taket.

Om kirken utvendig ligner på en rekke andre i sitt slag, er utsmykningen og inventaret rikere enn i mang en landsens kirke. Her får vi et møte mellom empire og norsk folkekunst — noe nytt, noe overført fra tidligere kirke. Ikke lenge etter at kirken var ferdig, ble den malt innvendig av den svenske omreisende maleren Levin og østlendingen Østen Torp. Sistnevnte står bak akantusranker og blomster på nordveggen, mens Levin malte sørveggen med klassiske urnemotiver og hoder. (Ifølge billedtekstene på Kunsthistorie.com forholder det seg omvendt, men dette strider også mot jubileumsboken om Tresfjord kirke, og det virker mindre sannsynlig gitt Norges akantustradisjon, samtidig som en utlending godt kan tenkes å utføre det som er tidens mote.) Frisene ble malt på papir før det hele ble limt opp på veggene.

På korskillet henger en rekke malerier, hvorav tre (som viser korsfestelsen, Moses og Aron) stammer fra en tidligere altertavle og det ene (som viser nedtagelsen fra korset) er malt av Østen Torp. Over midtgangen er Karl Johans kongemonogram, og de fire midtmastene under tårnet har marmorert maling. Speifyllingene på galleribrystningen i vest har bilder av urner med blomster.

Koret er relativt dypt — og nestent katolsk, gitt at korskillet er så markant. Midt i kortaket er det malt en sol med «Jahve» skrevet på hebraisk.

Prekestolen, som er overført fra gamlekirken, står i skipet, men har oppgang fra koret. Stolen er i renessansestil og ble laget av Erik Skeidsvoll i 1687. Den er et praktstykke med portalmotiver og evangelistbilder med symboler. Over prekestolen henger det såkalte Tresfjordantemensalet, som er et av få slike alterfrontaler fra middelalderen som fortsatt er å finne i kirker her til lands.

Altertavlen er hovedsakelig skåret av Iver Knutsen Åsgjerdet, med sidevinger (i en litt annen stil) skåret av Sjur Iversen Skjegstad. Bildene, som viser korsfestelsen og Jesu dåp, er malt av Levin. Nederst utenpå korsfestelsesbildet er det festet noen figurer fra et nattverdstablå, trolig fra en tidligere altertavle. Fra denne antas også andre små figurer som er hengt opp rundt omkring i kirken, å stamme.

Døpefonten av tre er ifølge jubileumsboken fra gamlekirken. En ny ble laget i 1904, men den gamle kom i bruk igjen i 1930.

Først i 1921 fikk kirken orgel, visstnok et tysk sådan. Dagens Vestre-orgel er fra 1977 og har 14 stemmer. De to kirkeklokkene ble støpt ved Fabrikken ved Nidelven i 1856.

Flere inventargjenstander kunne nevnes. En rekke av disse er å se på bilder i oppslaget på Kunsthistorie.com.

Kirkegården har åpenbart blitt utvidet, og det nordligste området er bare delvis tatt i bruk. Nordøst for parkeringsplassen står en kirkestue fra 2006, og nærmere kirken står en lang, smal bygning som kan tenkes å være driftsbygning / redskapshus / servicebygg.

175-årsjubileum ble feiret i 2003. Det er bispevisitas i Vestnes i mars 2016. Menighetsbladet kan leses her.

Kilder og videre lesning:

Ørsta kirke

Ørsta har hatt kirke siden middelalderen. Ørsta var anneks til Volda før Ørsta prestegjeld ble utskilt fra 1. januar 1900 (med Ørsta som hovedsogn og Vartdal som anneks). Ørsta hadde en av de mange stavkirkene som ble revet på 1800-tallet, og det spekuleres i om den opprinnelig var oppført med korsform, eller om den ble oppført som langkirke og så utvidet til korskirke. Denne kirken er nevnt i 1385, men antas å ha vært adskillig eldre. Stavkirken ble restaurert i 1699, men på 1860-tallet måtte den vike for en ny kirke. Noen av materialene ble gjenbrukt blant annet som gulvbord i den nye kirken, og noen fant også veien til Velle skole, som ble oppført samtidig av samme byggmester. Dessuten ble alterskapet tatt vare på og etterhvert restaurert og tatt i bruk, og enkelte andre gjenstander er tatt vare på.

Ørsta kirke ble tegnet av radarparet Schirmer og von Hanno i 1862 og ligner en god del på den kirken de tegnet til Frogn få år tidligere (den som ble påtent og brant ned i 1994, jf. disse bildene). Tegningene er siden brukt som utgangspunkt for Vartdal og Hareid kirker. Ørsta kirke er en laftet langkirke med utvendig panel. Den ble oppført (ved byggmester Jacob Ørstenvig) like øst for den gamle stavkirketuften, som siden er ryddet bort, og ble innviet den 4. desember 1864. Opprinnelig hadde kirken 520 sitteplasser, men i dag opererer fellesrådet med ca. 350. Forhallen foran vestinngangen ble ombygget i 1953, og i 1967–70 ble det under kirken gravet ut kjeller der kirkestue og andre bruksrom ble innredet. Nevnte forhall var opprinnelig stavkirkeinspirert og hadde trekantgavl på midten, men fikk i 1953 bred gavlform, omtrent som en tempelfront. Koret i øst er rett avsluttet og har sakristi på nordsiden. Tårnhetten har visse likhetstrekk med den på Oslo domkirke (ved Alexis de Chateauneuf, 1850) og er muligens inspirert av denne.

Inne i kirken er det orgelgalleri vest i skipet, og korgulvet er hevet to trinn over skipets gulv. Koråpningen har tre rundbuer, hvorav den midtre er størst og prekestolen har oppgang gjennom den nordre (til venstre). Kirken har åpen takhimling. Både korbuene og orgelgalleriet har terningkapiteler på søylene. Dette og andre utskjæringer er tydeligvis inspirert av stavkirkene, ikke minst Urnes. Lars Kinsarvik malte mye av interiøret sammen med assistenter i 1907. (Dette ble frisket opp i 1989.) Fra deres hender stammer rosemaling og kristne symboler på galleribrystningen og muligens også rankene på undersiden av prekestolen.

Stavkirken hadde et alterskap laget i Utrecht som kom til Norge i 1520. Dette ble til å begynne med stuet bort på loftet, mens alteret fikk et stort kors. I 1875 fikk imidlertid kirken en kopi av Leonardos kjente nattverdsbilde malt av Anders Askevold. Dørene ble tatt av alterskapet, og midtfeltet (selve skapet) ble sendt sammen med nattverdsbildet til Bergen og montert i en nygotisk altertavle (jf. bilde). I slutten av 1950-årene ble så alterskapet restaurert og kom på plass i koret etter at det hadde vært stilt ut i Amsterdam i 1958. I åpen stilling er det et triptykon der tablået i midtfeltet (altså inne i skapet) viser korsfestelsen med Maria og Johannes, og med fire engler hvorav tre holder kalker som de samler Jesu blod i. I sidefeltene (på innsiden av dørene) ses hudstrykningen (Jesus piskes mens han er bundet til en påle) og tornekroningen (jf. Matt. 27, 29). Motivet på utsiden av dørene er Marias bebudelse og vises bare den ene dagen i året da skapet er lukket, på Maria bebudelsesdag. I 2011 ble alterskapet sendt til Oslo for å konserveres av NIKU. Det er formodentlig tilbake i kirken i skrivende stund.

Av andre gamle og overførte gjenstander kan nevnes et epitafium («Bondeepitafiet») fra 1699 som henger i koret, og Vik-epitafiet fra 1703, som henger over nordre utgangsdør. Prekestolen ble snekret av Iver Jacobsen i 1864, mens nåværende døpefont er fra 1954. Den er skåret av Kristian Vik og har figurer skåret av Arne Kinsarvik. Fatet ble kjøpt fra Ålesund kirke i 1868. I 1954 fikk kirken også ny klokkerstol. Oddvar Straume laget glassmalerier med motiver fra evangeliene til vinduene i skipets langvegger i 1958. Året etter laget han et glassmaleri av Maria med barnet til sakristiet. Det er nå i dåpsventerommet i kirkestuen.

Kirken fikk sitt første orgel i 1870, et 7 stemmers Eriksen-orgel påspandert av Volda og Ørsta sparebank. Har jeg forstått boken om kirkens historie rett, fikk kirken i 1937 et Vestre-orgel der noen av de gamle pipene ble gjenbrukt. Disse var imidlertid ikke av god kvalitet, og ble skiftet ut i 1964, igjen av Vestre, i et orgel som ble innviet året etter. Det har 26 stemmer (2 manualer/pedal) og er formodentlig fortsatt i bruk.

I 1906 ble det innkjøpt en stålklokke fra Bochumer Verein etter pengeinnsamling. Fra før hadde kirken en gammel, skadet klokke som ble reparert av Olsen Nauen i 1952.

Kirkegården er avgrenset av Vikeelva i vest og Skytjeåa i sør. Den har naturlig nok blitt utvidet en god del gjennom årene. Vest for kirken står et krigsminnesmerke over napoleonskrigene og 2. verdenskrig, og det finnes også et minnesmerke over omkomne på havet. Nord for kirken er en driftsbygning. Opplysningsvesenets fond har informasjon om prestegården, som er i Garvargata, noen hundre meter nordvest for kirken.

Det var bispevisitas i Ørsta og Vartdal i september 2010 (program, foredrag, visitasmelding). Det utgis ikke eget kirkeblad for Ørsta, men aktiviteter bekjentgjøres i lokalavisen Møre-Nytt.

Kilder og videre lesning:

Vartdal kirke

Vartdalsstrand var tidligere en del av Ulstein kommune før stedet ble egen kommune i 1895 for så å bli innlemmet i Ørsta kommune (sammen med Hjørundfjord) i 1964. Kirkemessig sognet stedet til Hareid, dit man også måtte for å begrave de døde samt ved dåp og konfirmasjon. Etter at et båtlag på vei til kirke kullseilte 2. juledag 1841, vokste det frem krav om egen kirke på stedet. Da det på 1870-tallet lå an til nybygging på Hareid, vant også vartdalsstrandingene frem i sin sak og fikk sognet delt, samtidig som det ble gitt tillatelse til å bygge ny kirke. (I 1900 ble Vartdal overført til det nyutskilte Ørsta prestegjeld.) Det later til at en bronsealdergravrøys på Nøre-Vartdal ble ryddet før kirken ble oppført.

Til Vartdal kirke er det tatt utgangspunkt i H.E. Schirmers og Wilhelm von Hannos tegninger til Ørsta kirke, men byggmester Knut L. Stokkeland nedskalerte tegningene noe. Tårnet er litt forskjellig fra det i Ørsta, og også enkelte detaljer innvendig skiller de to kirkene fra hverandre. Byggetillatelse ble gitt i mai 1876, og det tok bare litt over fem måneder å bygge kirken (skjønt det er mulig at grunnmuren var satt opp før byggetillatelsen ble gitt), og branntakst ble holdt i oktober. Innviet ble imidlertid kirken først den 8. april 1877, som var første søndag etter påske. Allerede i 1879 måtte den repareres etter en kraftig storm i området i mars det året. Siden er den reparert eller restaurert flere ganger. I 1938 ble det gjort om på koret, ikke minst innvendig, og sakristiområdet ble utvidet. Ifølge kirkeleksikonet ble kirken påbygget i 1964, uten at undertegnede har funnet noe om det andre steder. Våpenhuset ble imidlertid utvidet med bekvemmeligheter til hundreårsjubileet. 125-årsjubileum ble feiret i 2001.

Vartdal kirke er en langkirke av tre med vesttårn (muligens takrytter). Øst (eller øst-nordøst) for skipet har den et rett avsluttet kor med sakristitilbygg på sørsiden. 360 sitteplasser (ifølge Kirkesøk) er altså noe mindre enn for Ørsta kirke.

Inne i kirken er det orgelgalleri i vest, og korgulvet er hevet et par trinn over skipets gulv. Koråpningen er tredelt med rundbuer, hvorav den midtre er størst. Oppgangen til prekestolen er gjennom den søndre buen.

I altertavlen fra 1876 var det opprinnelig bare et kors, men i 1907 malte Lars Kinsarvik en kopi av alterbildet i Johanneskirken i Bergen. Sitatet under er hentet fra Mark. 1, 35. I Johanneskirken lyder det: «Og aarle, der det endnu var ganske mørkt, stod han op, og gik ud og gik hen til et øde Sted og bad der.» I Vartdal står dette på nynorsk: «Og um Morgonen lenge fyre Dag stod han upp og gjekk ut og burt til ein Øydestad og bad der.» Denne tavlen henger nå på sørveggen i koret. Nåværende alterbilde viser korsfestelsen og og ble malt av Jonas Peson i 1938. Peson dekket alle veggflatene i koret samt fondveggen i skipet med malerier fra Jesu liv.

Prekestolen og døpefonten er begge i tre og på alder med kirken. Nytt dåpsfat kom til i 1908. Prekestolens fyllinger med rosemaling og bibelmotiver (utført av Johan Haddal i 1927) ble dekket over med plater ved restaureringen i 1938, men er siden avdekket igjen.

Kirken har hatt orgler fra Vestre orgelfabrikk (1914) og fra Olsen & Jørgensen (1961). Sistnevnte ble ved bispevisitasen i 2010 opplyst å være i dårlig stand, og det ble arbeidet for nytt orgel med innsamling av midler. Et 19 stemmers orgel bygget av Dietrich Johannes Buder ble innviet (se også her) den 19. april 2015.

Ifølge kirkeleksikonet har kirken en stålklokke fra Vickers, Sons & Company i Sheffield fra 1874, skjønt ifølge Ørstavik er årstallet 1872.

Kirkegården ble ferdig litt i etterkant av kirkeinnvielsen, og muren ble forhøyet flere år etterpå. Kirkegården, som strekker seg ned mot sjøen nord og vest for kirken, ble utvidet i 1900, 1914 og 1952. Etter at sjøen gravet ut deler av kirkegården under ekstremværet Dagmar, ble det satt opp en vernemur. Det står et lite skur øst for kirken samt et lite hus ved parkeringsplassen.

Sognepresten i Vartdal har tjenestebolig i Hovdebygda.

Det utgis ikke eget kirkeblad for Ørsta, men aktiviteter bekjentgjøres i lokalavisen Møre-Nytt.

Kilder og videre lesning:

Rjukan kirke

I dag er Rjukan det selvfølgelige sentrum i Tinn kommune med over halvparten av kommunens innbyggere, selv lenge etter at storhetstiden som industriby er over og folketallet har gått drastisk tilbake. Går vi litt tilbake i historien, ser vi at det har kommet og gått relativt raskt. Vi skal ikke ta alle detaljene her, men en av de fascinerende sidene ved byen er at fremstår som nokså enhetlig utformet. Kirkemessig var Atrå i sin tid hovedsogn i Tinn prestegjeld, som i 1948 ble delt, idet Rjukan ble hovedsogn i et nytt prestegjeld med Dal som anneks. Stedet har hatt kirke i knapt hundre år, men de årene har vært relativt dramatiske.

Arbeidet for kirke i det fremvoksende Rjukan tok til i 1911, og året etter ble det avholdt en lukket arkitektkonkurranse med tre deltagere. Den ble vunnet av brødrene Carl og Jørgen Berner. Opprinnelig var det meningen at kirken skulle oppføres ved torget, men den endte opp på eiendommen Einungsdalen ved Ingolfsland. Selv om Den første verdenskrig bød på visse hindringer, ble kirken innviet den 21. desember 1915 som korskirke i naturstein og med tårn ved inngangen i sørvest.

Denne kirken har vært utsatt for litt av hvert. I slutten av juni 1927 var det striregn i et par uker i området. Oversvømmelser og ras gjorde at hele Rjukan så ut som en slagmark, det var dødsulykker, og prestegården raste sammen (men prestefamilien var evakuert) i et skred som også førte jord og stein langt oppover kirkeveggene. Den 26. mars 1953 raste takhimlingen ned i kirken. Til alt hell var kirken tom da det skjedde. Den var deretter stengt i flere måneder mens taket ble reparert. I februar 1965, mens innspillingen av Heroes of Telemark pågikk, tok det fyr på galleriet. Man trodde at brannen var slukket, men den blusset opp igjen etter at brannvesenet dro, og alt brennbart materiale i kirken brant, slik at bare murene stod igjen.

Asbjørn Stein fikk arkitektoppdraget med gjenoppbyggingen. Tårnet var sterkt varmeskadet og måtte for en stor del bygges på nytt, men ellers ble det meste av murene gjenbrukt, og kirken fikk i bunn og grunn det samme ytre. Innmaten ble imidlertid ganske annerledes, idet man benyttet anledningen til å gjøre kirken om til en arbeidskirke med 350 sitteplasser som stod klar i 1968 (innviet 28. april). Tidligere kor og kapell ble slått sammen til en toetasjers del der det er menighetssal nede og møterom og kjøkken i annen etasje. Anlegget rommer også kontorer. Selve kirkerommet følger det som ser ut som tverraksen, men dermed får den nesten “korrekt” orientering fra vest (eller nordvest) mot øst (sørøst). Romfølelse, interiør og inventar er ganske forskjellig fra det opprinnelige — og litt overraskende, gitt kirkens ytre.

Opprinnelig hadde koret vært mot nordøst. Altertavlen var formet som en bueportal, og på hver side var utskårne figurer. Selve alterbildet under buen var ikke klart til innvielsen, men det fortelles at Carl Berner i løpet av et par nattetimer malte et korsfestelsesbilde til den ellers tomme rammen, og det ble brukt midlertidig til det egentlige alterbildet kom på plass i april 1917. Dette bildet ble malt av Bernhard Folkestad og viste Jesus og den vantro Tomas. Teksten under bildet lød: «Min Herre og min Gud» (Joh. 20, 28). I dagens kirke er det ingen regelrett altertavle, men syv buevinduer i fondveggen har glassmalerier av Torvald Moseid med motiver fra skjærtorsdag og langfredag. (De tre store buevinduene over dette er blendet av, men synlige.) Også andre vinduer i kirken har glassmalerier av Moseid, og firmaet G.A. Larsen har stått for utførelsen.

Jubileumsheftet forteller at den opprinnelige prekestolen ble levert fra treskjæreren i Kristiania natten før innvielsen og ble stilt løst inntil veggen i første omgang. Prekestolen i dagens kirke er, typisk nok for en arbeidskirke, av det enkle slaget. Døpefonten er ifølge kirkeleksikonet den samme som i 1915 — av stein.

Kirken hadde opprinnelig et Walcker-orgel (opus 1863, 23 stemmer) som i sin tid var beundret og noe av en inspirasjon for andre kirkeorgler i landet, selv om planene måtte reduseres noe i forhold til opprinnelig ønske. Orgelet ble utvidet og ombygget i 1926-27. Dagens orgel (34 stemmer, 3 manualer) ble bygget av Vestre orgelfabrikk i 1968.

De to kirkeklokkene ble opprinnelig støpt av O. Olsen & Søn i 1915. Under brannen i 1965 falt de ned og ble skadet, og samme firma støpte dem om i 1967.

Det er ikke kirkegård ved kirken, men sør for jernbanelinjene, der kapell og krematorium befinner seg. Vest for kirken står et krigsminnesmerke.

Kilder og videre lesning:

  • Kjell Gunnar Dahle og Ragnar Kallhovd: Rjukan kirke 1915-1990

  • Wikipedia
  • Alf Henry Rasmussen: Våre kirker. Norsk kirkeleksikon (Vanebo Forlag, 1993), s. 490
  • Kirkesøk

Leikanger kirke (Selje)

Da det ble oppført ny kirke i kommunesenteret Selje i 1866, ble materialene gjenbrukt i Leikanger på den andre siden av Stadlandet. Kirken ble innviet 28. oktober 1866 som «Legangers Capel» og hadde et par hundre sitteplasser. Denne kirken ble raskt funnet å være for liten, og i 1895 ble den utvidet under ledelse av Lars Sølvberg. Kirken ble delt på langs og vestveggen flyttet utover. (Orienteringen er fra nord-nordvest mot sør-sørøst, slik at det dreier seg om langveggen.) Mye av materialene ble byttet ut, så man man kanskje like godt snakke om nybygging, men det skal finnes rester av gamle materialer i veggene her og der. Kirken fikk nytt tårn. Etter denne ombyggingen eller nybyggingen var kirken ikke til å kjenne igjen, og den var dobbelt så stor som før, med rundt 400 plasser. I dag opererer Kirkesøk med 370 plasser.

Leikanger kirke er en langkirke i tre med tårn ved inngangen i nord-nordvest, rektangulært skip, smalere og lavere kor og sakristiutbygg som er enda mindre igjen. Kirken ble tidligere titulert som kapell, men Leikanger fikk full sognestatus i 1997. Kirken ble omfattende restaurert i 1966.

Innvendig er det orgelgalleri innenfor inngangen, og korgulvet er hevet et par trinn over skipets gulv. Korveggen er nokså bred, og det henger faktisk tre altertavler på den. Tavlen i midten er en katekismetavle fra rundt 1600, som et alterskap med dører som kan lukkes. Den er noe mer forseggjort enn de tidligste katekismetavlene etter reformasjonen. I midtfeltet står Fader vår, i gavlfeltet er misjonsbudet fra Mark. 16, 15-16, og ellers finner vi sitater fra Joh. 3, 16, Luk. 22 (nattverdens innstiftelse) og Matt. 28, 20.

Bildene i de to andre tavlene viser korsfestelsen med Maria og Johannes. Tavlen til venstre ble brukt før utvidelsen i 1895. Bildet ble malt i 1694 av kjøpmann og amatørmaler Alexander Didrichsøn Fester, som ellers har malt bl.a. altertavlen i Eid kirkeNordfjordeid.

Tavlen til høyre hang bak alteret fra 1895 til 1966. Bildet er malt av Hanna Therese Lund (1849-1923). Det går for å være en kopi etter Rubens. Undertegnede har ikke vært tett innpå bildet, men undres på om det ikke heller kan være kopiert etter et bilde i Louvre som også har med Maria Magdalena og er malt av Rubens-eleven Anthonis van Dyck. Teksten under bildet i tavlen lyder: «See det Guds lam» (Joh. 1, 29)

Prekestolen er blant de eldre i norske kirker — fra 1592. Døpefonten antas å være fra 1866 og har et dåpsfat fra rundt 1600. Det finnes noe eldre nattverdsutstyr.

Orgelet har 17 stemmer og ble bygget av Vestre orgelfabrikk i 1970. Kirkeklokken ble støpt av O. Olsen & Søn i 1906. Da den ble tatt i bruk, ble gamleklokken overført til klokketårnet på Ervik kirkegård.

På kirkegården i Leikanger står en minnebauta av stein med fire metallpaneler. Her minnes omkomne på havet og under krigen. Blant de førstnevnte er et eget panel til minne om Stavenesulykken i 1953.

Kilder og videre lesning:

Åram kirke

Åram var i Sande kommune til 2002, da stedet ble overført til Vanylven. Også kirkemessig har Åram tradisjonelt sognet til Sande, der en stavkirke ble revet og avløst av ny kirke i 1835. Denne fikk omfattende skader i stormer i 1863 og 1874, og i 1880 ble kirken tatt ned og oppført på nytt med samme grunnplan og gjenbruk av materialer, men med litt større høyde. Også denne kirken fikk føle stormen. For eksempel ble spiret ødelagt i 1907. Da Gursken så ble vedtatt utskilt og skulle utløses for sin andel i Sande kirke, forlangte fastlandsfolket på Åram det samme. Etter litt frem og tilbake ble sognet delt i tre, og kirke ble vedtatt oppført på Åram. Den ble tegnet og oppført av byggmester Sivert Storegjerde og innviet den 20. januar 1927.

Åram kirke er en langkirke i tre. Vesttårnet er trukket noe inn i skipet, og koret i øst er rett avsluttet og omgitt av sakristier. Kirken har ca. 300 sitteplasser. I 1964 fikk den et tilbygg med toalett foran hovedinngangen (ved arkitekt Solem), og den fikk ny utvendig kledning i 1987.

Innvendig er gulvnivået likt i våpenhuset, skipet og koret. Det er orgelgalleri i vest, og koråpningen er rundbuet, med to småbuer på sidene.

Byggmesteren komponerte og gjorde trearbeidet til altertavlen, mens figurene (Jesus med lammet og Moses med lovtavlene) ble skåret av Hans Monsen Sætrevik. Bildet i storfeltet ble malt av Karl Straume, og motivet forklares som følger av byggekomiteen, som valgte det: «Frelsaren legg handa velsignande på eit lite barn.» Teksten under lyder: «Vender de ikkje um og vert som borni, kjem de aldri inn i himmelriket.» (Matt. 18, 3)

Prekestolen står til høyre (sør) for korbuen og er på alder med kirken, i likhet med døpefonten, som også er av tre, men har et fat av kobber. Kirkeklokken ble støpt av Bochumer Verein i 1926. Orgel tok det noe lengre tid å få. I 1931 fikk man tak i et orgel som var bygget i 1921. Det ble montert i kirken av Niels Teigelkampff, men fikk relativt raskt problemer knyttet til oppvarmingen av kirken. Dagens orgel er fra 1967 og ble bygget av Vestre orgelfabrikk.

Kirkegården ble utvidet i 1962 og 1972.

Kilder og videre lesning:

Totland kirke

Totland i Vågsøy kommune sognet opprinnelig til Rugsund på sørsiden av fjorden, og ved innvielsen ble kirken titulert som kapell i Rugsund sogn, før den fikk eget sogn i 1964 og ble overført fra Davik til Vågsøy prestegjeld i 1967. Siden er sognene i Vågsøy slått sammen til ett. Arkitekt var først Lars Sølvberg, som ble dårlig før han fikk fullført tegningene. Disse ble da fullført av Jens Sølvberg. Kirken har visse likhetstrekk med Sør-Vågsøy kirke, som Lars Sølvberg tegnet få år tidligere, men er adskillig mindre. Kapellet, som det da var, ble innviet den 8. august 1912.

Totland kirke er en langkirke i tre med vesttårn med våpenhus i tårnfoten, rektangulært skip og polygonalt avsluttet kor omgitt av sakristier. Antall sitteplasser er rundt 250. Innvendig er det orgelgalleri i vest. Korgulvet er hevet to trinn over skipets gulv, og koråpningen er spissbuet. Interiøret er ikke minst preget av Lars Kinsarviks dekorasjoner, som ble utført før arbeidene i Eid kirke.

Kinsarvik har skåret rammen til altertavlen. Selve bildet er kopiert av en frk. F Howarth etter Joshua Reynolds’ bilde «Den hellige familie» i det britiske Nasjonalgalleriet. Kinsarvik har ellers sørget for utskjæringer og rosemaling på prekestolen, korbuen og døpefonten, og særlig området rundt koret er ganske fargerikt. Orgelet på vestgalleriet er bygget av Vestre orgelfabrikk i 1954, og kirkeklokken er støpt ved Bochumer Verein.

Kirken står relativt langt nord på kirkegården, og i sør står et bårehus fra 1971.

Kilder og videre lesning:

Kjølsdalen kirke

Om formspråket er tradisjonelt, er ikke Kjølsdalen (et par mil vest for Nordfjordeid) noe gammelt kirkested. Kirken her er blant de få kirkebyggene i landet som ble innviet under Den annen verdenskrig, nærmere bestemt den 13. september 1940. Stedet sognet opprinnelig til Davik på sørsiden av fjorden både kirkelig og administrativt, og på 1870-tallet var det en bitter lokal strid om plassering av kirken. Sognestyret gikk inn for å bygge ny kirke på Haus på nordsiden av fjorden som hovedkirke for prestegjeldet. Det ble det aldri noe av, men i 1928 ble det anlagt hjelpekirkegård i Kjølsdalen da Davik kirkegård var for liten. I 1935 ble det også vedtatt å oppføre kirke, og i den forbindelse brukte man riksarkitekt Hans Fredrik Crawfurd-Jensens tegninger til Hildre(stranda) kapell (Haram kommune i Møre og Romsdal). Kirken ble oppført av Brattvåg-firmaet Tennøe & Skaar (omtalt bl.a. her), som av kirkeleksikonet også krediteres for prekestol og døpefont, fra juni 1939.

Kjølsdalen kirke er en langkirke i tre som har rundt 300 sitteplasser. Den har vesttårn omgitt av to små tilbygg. Koret i øst (eller strengt tatt sørøst) er omgitt av små sakristier som gjør at bygningskroppen har samme bredde som skipet før den apsidale avslutningen. Korgulvet er tre trinn høyere enn skipets gulv, og kirken har orgelgalleri ved inngangen i nordvest. Kirkerommet er enkelt utstyrt, og stilen omtales gjerne som kirkefunkis. Interiøret er lite endret siden innvielsen. Heller ikke utvendig er mye endret gjennom årene, men i 1978-79 ble tilbygg med sanitærrom oppført av Mathias Nes etter tegninger av arkitektfirmaet Vaardal-Lunde.

Opprinnelig var bygget kapell i Davik sogn, men Kjølsdalen fikk eget sogn i 1954. I 1965 ble Kjølsdalen innlemmet i Eid kommune og Eid prestegjeld. Under nyttårsorkanen i 1992 var det ikke langt fra at kirken hadde blåst over ende, og den fikk omfattende skader. I etterkant er det montert ståldragere for å sikre kirken mot lignende uvær. Ellers er det bl.a. meldt om råteskader i 2009 og utbredringsarbeider i 2011.

Alterbildet ble malt av Jørgen Stene i 1940 og tituleres gjerne som «Eit landskap med himmel over». På alteret står et krusifiks som antar å stamme fra gamle Davik kirke. Både prekestolen og døpefonten er på alder med kirken. Det finnes også et dåpsfat i sølv fra 1940 og en dåpskanne i sølvplett fra 1960.

Et brukt harmonium ble innkjøpt i 1945, og i 1958 ble det skiftet ut med et harmonium fra Vestre orgelfabrikk. I 1998 fikk dette avløsning i form av et nyrestaurert Davies-orgel som skal ha blitt bygget i 1965 med enkelte eldre deler inkorporert. Restaureringen ser ut til å være utført av firmaet Bower & Company.

Kirkeklokken ble støpt i 1951 av det firmaet som nå er kjent som Olsen Nauen Klokkestøperi. Tidligere brukte man en gammel klokke fra Davik kirke.

Kirken står nær det østre hjørnet på kirkegården, som i likhet med kirken har akse fra nordvest til sørøst. Kirkegården ble utvidet i 1980. Gamle bilder (f.eks. hos NRK) viser at det før kirken ble oppført, stod et klokkehus på kirkegården, men det er revet for lengst.

Kilder og videre lesning:

Nordsida kirke

Nordsida arbeidskirke er den yngste kirken i Stryn kommune. NRKs fylkesleksikon forteller om lokale politiske forhandlinger som gjorde at den likevel ble liggende i Hornindal prestegjeld. Den tidligere Hornindal kommune ble i 1965 delt mellom Eid og Stryn før den østlige delen, som altså var blitt slått sammen med Stryn, ble utskilt igjen i 1977. Storkommunen Stryn ble fordelt på tre prestegjeld, og bygging av Nordsida kirke var en del av forhandlingsresultatet. Stedet heter Roset, og kirken ligger på oversiden av fylkesvei 698.

Nordsida kirke (Nordsida kyrkje) ble tegnet av Ørsta-arkitekten Alf Apelseth, mens interiøret er utformet av interiørarkitekt Kjell Sigmar Slinning. Kirken er oppført i betong (takkonstruksjon av tre) og ble innviet av biskopen den 9. desember 1973. Da ble den titulert som kapell i Hornindal sogn, men den fikk eget sogn i 1981. Antall sitteplasser er 220. Bygningen inneholder en rekke forskjellige rom til forskjellige aktiviteter, slik det fremgår av presentasjonen hos Fylkesarkivet i Sogn og Fjordane.

Da kirken var ny, hang det et stålkors på veggen over alteret. Dagens alterbilde ble tegnet av Ingjerd Pettersen-Hagh og laget av Jarle Myklebust i 1983. Prekestol og døpefont er begge av tre og på alder med kirken. Dåpsfatet er av tinn. Orgelet har ni stemmer og ble bygget av Vestre orgelfabrikk i 1974. Det to kirkeklokkene (fra 1969 og 1978) er fra Olsen Nauen.

Kirken er omgitt av kirkegården, og det er bårerom i kirkebygget.

Kilder og videre lesning:

Austefjord kirke

Austefjord kirke begynte sitt liv som Nes kirke i Bjugn, der den trolig ble innviet i 1774. Ny Nes kirke ble innviet i 1878, og i 1879 ble gamlekirken tatt ned og gjenoppført ved Fyrde, innerst i Austefjorden i Volda kommune. Byggmester var Gjert Lien fra Nordfjord. Vi snakker om en laftet langkirke med 150 sitteplasser. Kirken har våpenhus med takrytter (tårn, om man vil) i vest, og koret i øst er rett avsluttet og har sakristi i forlengelsen. Selv om den var klar til bruk høsten 1879 (et årstall vi finner på vindfløyen), forteller Ragnar Ørstavik i et hefte at den ble formelt innviet av sogneprest Lars Gledistch først året etter, og datoen 1. juli oppgis for et senere jubileum. Ved innvielsen ble betegnelsen «Austefjord kapell» brukt, men i dag tituleres bygget som kirke og har eget sogn.

Kirken fremstår som ganske sveitserstilpreget, altså mer 1800-tall enn 1700-tall. Det kan bety at vinduene var noe annerledes i Bjugn-tiden. Utvendig beholdt kirken sin rødfarge i begynnelsen og ble malt på nytt i 1881 og 1888. Senere er den malt hvit, uten at man er sikker på akkurat når endringen skjedde. Bordkledningen ble imidlertid skiftet i 1956.

Også interiørmessig er det mye sveitser / nygotikk, med kontrastfarge på søyler og takstoler. Riktignok beholdt kirkerommet mye av det opprinnelige utseendet i begynnelsen, og det meste av inventaret fulgte med ved flyttingen, men det er for en stor del blitt byttet ut etterhvert. Vinteroppvarming har, ikke overraskende, vært et problem. Rundt århundreskiftet fikk kirken ovner, og interiøret ble malt en slags bonderødt. I 1930-årene ble det brukt huntonittplater i himlingen. Nytt gulv og nye kirkebenker fulgte i 1946. I 1967 fikk kirken så en himling som lignet mer på den opprinnelige — med isolasjon over. Det kan se ut til at kirkerommet fikk sitt nåværende utseende på den tiden.

Det går strekkfisker på tvers av kirkerommet. Kirken har orgelgalleri i vest, og i øst åpner det litt smalere koret seg i sin fulle bredde mot skipet. Korgulvet er to trinn høyere enn skipets gulv. Korbuen er tredelt, og det er en lav korskranke.

Til å begynne med hadde kirken et enkelt trekors (siden stablet bort på kirkeloftet) istedenfor altertavle. Det ble imidlertid tidlig laget en ramme til tavle (visstnok tegnet av lærer S.O. Høidal). I 1908 kom en kunstmaler Sjøholm på besøk til Austefjord, og han malte det bildet vi nå ser i altertavlen. Teksten under bildet lyder: «Sjaa eg stend fyr døri og bankar paa.» (Åp. 3.20)

Prekestolens opphav kjennes ikke med sikkerhet, men det er mulig at den fulgte med kirken fra Nes. Johans Langvatn skar utskjæringer til den i form av forskjellige kristne symboler (kors, fisk mm.) i 1967. De ble festet til speilfyllingene. Ved korets sørvegg står en klokkerbenk, og over den er et maleri av telemarkskunstneren Ellef Grøstad.

Ifølge et hefte om kirken var det gamle dåpsfatet fra Nes upraktisk, og til 75-årsjubileet i 1954 fikk kirken nytt dåpsfat samt kanne i tinn. I 1967 laget Johans og Anders Langvatn ny døpefont.

Kirken fikk sitt første orgel i 1909. Det hadde tre stemmer og var bygget av Jon Heltne fra Vikebygda. Det ble i 1954 byttet ut med et 14 stemmers orgel fra Vestre orgelfabrikk. Kirkeklokken ble støpt av Lars Mustad i 1879.

Kirken er omgitt av kirkegården, som ligger idyllisk til ved Fyrdselva. Nordvest for kirken står et bygg som ser ut til å være bårehus eller servicebygg. Sørøst for kirken står et uthus.

Kilder og videre lesning:

Annonse