Viser arkivet for stikkord tønsberg

Svend Foyns bedehus

Svend Foyns bedehus i krysset mellom Øvre Langgate og St. Olavs gate i Tønsberg har vært kalt landets vakreste bedehus, og det er vel ikke helt av veien. Bygget ble innviet den 11. november 1876, og det står endel om det omtrent midt på denne siden.

I dag eies bygget av Kirkens bymisjon, som også leier ut.

Tønsberg gamle kirkegård

Tønsberg gamle kirkegård ble tatt i bruk i 1854, og gravkapellet ble innviet i 1874. Det går under betegnelsen Mariakapellet og ble brukt som gravkapell til 1974, da det ble slutt på kistebegravelser på kirkegården. Siden er det pusset opp og innredet som lokale for konserter og andre kulturarrangementer. Helt sørøst på kirkegården er en driftsbygning fra 1986.

Dette var altså Tønsbergs hovedkirkegård til den begynte å bli full og ny kirkegård ble anlagt ved Solvang. Etterhvert har det imidlertid fylt seg opp noe også der, og for noen år siden ble det meldt at den gamle kirkegården skulle rehabiliteres og åpnes for kistegravlegging igjen. Det har imidlertid vist seg å være enkelte komplikasjoner. Grunnen må dreneres, og det er oppdaget et utrydningstruet billeart som må vernes om. (Se også her.)

På kirkegården er det 22 graver for allierte soldater (Commonwealth War Graves). Disse falt i slaget ved Jylland i 1916, og ved siden av krigsgravene er også et eget monument til minne om slaget. Det arbeides også med planer om vern av gamle gravminner på kirkegården.

Blant dem som er begravet på kirkegården ellers, er byens store sønn, Svend Foyn.

Kilder og videre lesning (utover allerede nevnte):

Bildeserie med 8 bilder — bla ved å trykke på pilene

Et besøk i Søndre Slagen kirke er en fin opplevelse. Kirken er vakker. Beliggenheten i skogen gjør at det blir en egen ro som faller over en, spesielt om man tar beina fatt og går turveien gjennom Slagenskogen til kirken.
Wikipedia kan vi lese om kirken… Søndre Slagen kirke er en langkirke fra 1972 i Tønsberg kommune, Vestfold fylke. Planleggingen av kirken startet i 1968, da Søndre Slagen ble eget prestegjeld.

Byggverket er i betong, tegl og tre og har 450 plasser i kirkerommet. (Hele frontpartiet til kirken kommer bedre fram på et bilde i kommentarfeltet.)

På kirkens altertavle henger et 4×8 meter stort alterteppe – «Fra tornekrone til seierskrone» av Else Marie Jakobsen. Alterteppet er fra 1979, og symboliserer Jesu seier over døden og mørket, og over korset og smerten.
I delen til venstre er menighetssalen. Dørene kan åpnes inn til kirken. Det trengs spesielt på julaften.
På kirkebakken står et klokketårn.

På samme veggen som alterteppet henger er det et lite glassmaleri.

Kirkegården karakteriseres som en skogskirkegård. Akkurat i disse dager hugges det i skogen for at det skal bli mere åpent. Samtidig skal kirkegården utvides mot sør.
Dette bildet er i sørvestlig retning. Vi aner bilveien i det fjerne.

Misjonshuset i Tønsberg

Misjonshuset i Svend Foyns gate 19 i Tønsberg er tilholdssted for Tønsberg misjonssamband, som er tilsluttet Norsk luthersk misjonssamband (NLM, nettsted her).

Tønsberg domkirke

Tønsberg går for å være en av Norges eldste byer (tidligere regnet som den eldste), så det kan ikke overraske noen at det har vært kirke på stedet omtrent så lenge som det har vært kristendom i Norge. Dagens domkirke er imidlertid adskillig yngre, men den ble ikke bygget som domkirke. Den var “bare” Tønsberg kirke i nitti år før Tunsberg bispedømme ble opprettet i 1948 ved at Buskerud og Vestfold fylker ble utskilt fra det da så store Oslo bispedømme.

Tønsbergs hovedkirke fra middelalderen, Lavranskirken, ble etterhvert skrøpelig, og i 1809 ble det besluttet å rive den og konsentrere seg om Mariakirken. Dette ble gjennomført i løpet av 1814. Etterhvert skrantet imidlertid Mariakirken også, og man fant ut at det var bedre å bygge ny kirke enn å flikke på den (svært) gamle, som dessuten bare rommet 400 personer. Mariakirken ble ofret til fordel for rådhus og torg, mens det ble oppført en ny Tønsberg kirke der den gamle Lavranskirken hadde stått. Rivningen skjedde ikke uten protester. Svend Foyn, som var blant byens mektigste og dessuten kirkeverge, nektet visstnok å sette fot i rådhuset, og han gikk av som kirkeverge. Han var imidlertid med i byggekomiteen for Tønsberg kirke, og han gav midler til prosjektet for at kirken skulle bli stor nok til at man slapp å sette inn gallerier for å få plass til nok mennesker, slik det var vanlig. Kirken ble tegnet av Chr.H. Grosch. Grunnen ble ryddet høsten 1855. Året etter ble grunnmuren av granitt lagt, og kirken ble oppført under ledelse av Paul Thrane og innviet av biskopen den 19. desember 1858.

Tønsberg domkirke er en langkirke i rød tegl som i dag har 550 sitteplasser. Kirken har tårn ved inngangen i vest (eller vest-sørvest), og koret er apsidalt avsluttet og omgitt av sakristier. Nordvest for nordre sakristi er et dåpskapell.

Innvendig er det orgelgalleri over hovedinngangen. To søylerader deler kirken i tre skip, og korgulvet er hevet tre trinn i forhold til skipets gulv. Kirken var til å begynne med svært preget av en puritansk nygotikk; den ble ved innvielsen beskrevet som enkel, men smakfull. Selv om vinduer og døråpninger fortsatt er spissbuet, ble det nygotiske preget dempet noe ved en omfattende oppussing / restaurering i 1939 ledet av Arnstein Arneberg. Gotiske takribber ble fjernet og kirken ble forsøkt trukket mot middelalderen med nytt utseende på søyler, himlinger (med mønster fra gravfunnene ved Oseberg) mm. Kirken fikk også en rikere utsmykning enn før, blant annet i form av glassmalerier ved Per Vigeland. Maleriene i koret har motiver fra Johannes’ åpenbaring, mens vinduene ellers har motiver fra Det gamle testamente på nordsiden og fra Det nye testamente på sørsiden. Vigeland laget også en freske under spissbuen over sørinngangen (Jesus som Guds lam). Kirken fikk også inventar som var tatt vare på fra Mariakirken og Lavranskirken. Den ble gjenåpnet av biskopen den 19. november 1939. Ikke lenge etter kom krigen. Da ble glassmaleriene tatt ned og bragt i sikkerhet, mens vinduene ble blendet. Så den 20. juni 1948 ble Tønsberg kirke innviet som domkirke. Første biskop var Bjarne Skard.

Ved innvielsen hadde kirken en altertavle med et korsfestelsesbilde malt av Christen Brun. Så i 1939 ble den barokke altertavlen fra Mariakirken tatt i bruk. Den ble skåret av Jens Jølsen i 1764. Mens den stod i Mariakirken hadde den et nattverdsbilde malt av nederlandske Pieter Aertzen i 1569. Dette ble solgt ved rivningen og henger nå på korveggen i Andebu kirke. I 1939 fikk tavlen innsatt et annet gammelt maleri fra Mariakirken. Det viser Jesus og disiplene i Getsemane og skal være malt av Jacob Pedersen Lindgård i 1770 (noen steder står det 1760). Det sies at tavlens figurer av Moses og Aron samt den tronende Kristus er fra 1939.

Fra Mariakirken stammer også den barokke prekestolen fra 1621. Den har relieffer av evangelistene, men feltet av Matteus manglet og er utført i ettertid av Anthon Røvik. Stolen bærer også Kristian IVs initialer og valgspråk.

Domkirken har dåpskapell. Der står en døpefont og en statue som begge er Christopher Borchs verker fra 1858, og begge ble finansiert av Svend Foyn. Døpefonten er av marmor. Det sies at Foyn så døpefonten ved Vartov kirke (der Grundtvig var prest) og fikk Borch til å lage maken til Tønsberg kirke. Den bærer tittelen «Livets tre». Borch laget også statuen «Jesus og barnet», som sies å være av marmor (menighetsbladet) eller gips (jubileumsboken fra 1958). Figuren viser altså Jesus som legger hånden på hodet til og velsigner et barn. I tillegg står Borch bak et par englefigurer som på eldre bilder av kirken er plassert oppe ved korbuen, men som nå står inne i koret, til side for vinduene.

I 1924 fikk kirken et 57 stemmers pneumatisk Frobenius-orgel. Det ble ombygget av J.H. Jørgensen i 1954. Orgelet ble så restaurert / ombygget av Ryde og Berg i 2008 og har nå 60 stemmer, ny fasade og nytt spillebord. Det brukes mye til konserter, og det finnes en skildring av det her.

Det er tre kirkeklokker i tårnet. Den eldste er fra 1530 og kommer fra Mariakirken. En annen er fra 1685 og har hengt i Lavranskirken. Den nyeste, som er størst, ble støpt til oppussingen i 1939. Gammelt kirkesølv og gamle kirketekstiler er overført fra middelalderkirkene. I koret henger to bilder fra 1600-tallet fra Mariakirken og Lavranskirken, og domkirken har to bibler fra hhv. 1550 og 1589.

Området rundt domkirken var kirkegård på Lavranskirkens tid, men i dag er det for en park å regne. Begravelser finner sted ved Tønsberg nye kirkegård. Svend Foyn er minnet med en statue laget av Anders Svor like ved kirken (avduket 1915). Bispeboligen er i Magnus Lagabøters gate 2 og ser ut til å være et vanlig bolighus — visstnok fra 1956.

Det var bispevisitas hos domkirkens menighet i oktober 2009. Menighetsbladet kan leses her.

Kilder og videre lesning:

Solvangkirken (Tønsberg)

Solvangområdet i Tønsberg fikk stadig tettere bebyggelse etter krigen, og ideen og kravet om kirkebygg ser ut til å ha sprunget ut av kirkeringer som oppstod på 1950-tallet. I 1955 tok domprosten til orde for en moderne arbeidskirke inspirert av småkirker og sjømannskirker. Det samme gjorde biskopen i 1959. Akitekt Elisabet Fidjestøl ble kontaktet i 1961, og så gikk prosessen sin gang over noen år. Tomtevalg ble endret underveis, og utkastet ble omarbeidet. Solvangkirken ble oppført fra høsten 1967 like ved siden av krematoriet, og den ble innviet den 9. mars 1969. I 1988 fulgte et nytt byggetrinn der kirken ble utvidet med en naustformet del til med menighetssal ved siden av kirkeromsdelen. Kirken har ifølge kirkeleksikonet 300 sitteplasser.

Arkitekten poengterer i festskriftet ved innvielsen kontrasten mellom Solvangkirkens naustform og krematoriets kubiske form. Det skulle ikke være noe konkurranseforhold mellom de to byggene. Opprinnelig hadde kirkerommet alter og prekestol utført i furu fra Oregon (formodentlig formgitt av arkitekten og utført ved Kaldnes mekaniske verksted).

Selve kirkerommet ble fornyet i 2004 etter forslag fra Arne Sæther med elementer utformet av Tollef Thorsnes. I begynnelsen ser det ut til at kirkerommet også ble brukt som menighetssal og til andre arrangementer, og det var et forheng til å trekke for alterpartiet ved fondveggen. Dette er blitt fjernet, og mye annet i rommet er endret. Som altertavle fungerer fortsatt et korsformet glassmaleri på fondveggen, utformet av Hans Gerhard Sørensen i 1969. Under dette er den såkalte altervarden. Dette er målet for det som kalles vandringsmotivet, som starter ved døpefonten (av Thorsnes til erstatning for den opprinnelige arkitektutformede) i motsatt ende av kirkerommet og går via nattverdsbordet og lesepulten. Fire paneler med bilder av evangelistene fra den opprinnelige prekestolen er montert på en sidevegg. Orgelet (Ernst Junker, 1971) står nede på kirkegulvet.

Kirkekomplekset inneholder også menighetssal samt barnehage (med nytt bygg i 2008) og en rekke forskjellige aktivitetsrom.

Kirken ligger like ved Tønsbergs hovedkirkegård, der krematoriet ikke lenger brukes til kremasjoner (de er flyttet til Vestfold krematorium), men der kapellet fremdeles benyttes. Kirken tilhører samme sogn som Tønsberg domkirke, og det ser ut til at den drives av en stiftelse.

Kilder og videre lesning:

  • Cay H. Riis: Solvangkirken i Tønsberg. Festskrift ved innvielsen 9. mars 1969 (Tønsberg, 1969)

  • Norske-kirker.net
  • Kirkekonsulenten om fornyelsen av kirkerommet
  • Kirkene i Tønsberg (hos Høyskolen i Vestfold)
  • Alf Henry Rasmussen: Våre kirker. Norsk kirkeleksikon (Vanebo Forlag, 1993), s. 560

Mariakirken (Tønsberg)

Mariakirken var en av Tønsbergs middelalderkirker (og trolig den viktigste ved siden av Lavranskirken). Den lå i sørøstre del av det som er Torvet i dag, og ble revet i 1864 etter at den kirken som nå er Tønsberg domkirke, stod klar. Mariakirken (eller Vor Frue Kirke) sies å ha vært oppført i siste fjerdedel av 1000-tallet (noen steder sies det midten av 1100-tallet) og er første gang nevnt i Håkon Håkonssons saga, i skildringer av begivenheter i 1217. Bygningen skal ha vært ganske smal og langstrakt. Tårnet hadde kvadratisk grunnflate og var ikke spesielt høyt, skipet var relativt langstrakt og hadde fire vindusåpninger, og koret hadde én vindusåpning og én dør. Alle de nevnte åpningene var på sørsiden. Det var et lite sakristi ved siden av koret.

Det stod etterhvert ikke så godt til med Tønsbergs middelalderkirker, og i 1777 ble det reist krav om å konsentrere innsatsen om én av dem. Det ble i første omgang Mariakirken, og Lavranskirken ble revet i 1811-14. Senere var det Mariakirken som skrantet, og den hadde dessuten bare 400 plasser og begrenset med utvidelsesmuligheter. Mariakirken ble ofret til fordel for rådhus og torg, mens det ble oppført en ny Tønsberg kirke (nå domkirke) der den gamle Lavranskirken hadde stått. Rivningen skjedde ikke uten protester. Svend Foyn, som var blant byens mektigste og dessuten kirkeverge, nektet visstnok å sette fot i rådhuset, og han gikk av som kirkeverge. Han var imidlertid med i byggekomiteen for Tønsberg kirke, og han gav midler til prosjektet for at kirken skulle bli stor nok til at man slapp å sette inn gallerier for å få plass til nok mennesker, slik det var vanlig. Tønsberg kirke ble innviet i 1858, og Mariakirken ble revet i 1864. Rådhuset som ble oppført i stedet, er siden avløst av et nytt, og også politiet, som overtok etter rådhuset, har flyttet videre. Det er nå bank på stedet.

Alterbildet fra Mariakirken (malt i 1569) fant i 1886 veien til Andebu kirke, men der ble den gamle altertavlen restaurert og gjeninnsatt i 1933, og bildet fra Mariakirken henger nå på korveggen. Selve den barokke altertavlen (skåret av Jens Jølsen i 1764) ble imidlertid tatt vare på, og den ble tatt i bruk i Tønsberg domkirke i 1939 med et maleri fra 1770 innsatt (og enkelte figurer rekonstruert). I domkirken finnes også den barokke prekestolen fra 1621. Den har relieffer av evangelistene, men feltet av Matteus manglet og er utført i ettertid av Anthon Røvik. I domkirkens kor henger blant annet et bilde fra 1600-tallet fra Mariakirken (og ett fra Lavranskirken), og domkirkens eldste klokke (fra 1530) er også fra Mariakirken. Det skal dessuten finnes gjenstander fra Mariakirken på Fylkesmuseet.

I den senere tid har det vært gravearbeider på Torvet, og flere har villet grave frem restene etter Mariakirken og bevare sporene for ettertiden. Særlig sommeren 2010 ble det skrevet mye i lokalpressen om saken — se f.eks. denne presentasjonen. Likevel ble det besluttet (mot protester fra bl.a. domprosten) å asfaltere Torvet og ikke legge glassgulv på det, som ble ansett som for dyrt. Det er imidlertid snakk om å markere kirkens beliggenhet. Arkeologiske funn er skildret her og her. Som bildet over viser, var det fortsatt graving på stedet sommeren 2012.

Kilder og videre lesning:

Bykirken (Tønsberg)

Bykirken i Tønsberg er en pinsemenighet stiftet i 2005, stod det tidligere å lese på menighetens nettsted. Den ble ifølge Wikipedia til ved fusjon mellom to tidligere menigheter — Smyrna (DFEF) og Galleri G — og holder til i noe som ser ut til å være et flerbrukshus.

Menigheten hadde ifølge pinsebevegelsens nettsted 231 medlemmer, men er per 2016 ikke oppført på pinsebevegelsens fylkesliste.

Fransiskanerklosteret i Tønsberg

Fransiskanerklosteret lå bakom her et sted.

Det er ikke mye å se av middelalderens fransiskanerkloster i Tønsberg i dag. Det eksisterte i vel tre hundre år, fra før 1236 til 1536, da byen brant og klosteret med den. Det ser ut til at konventet ble oppløst ved samme anledning, for øvrig omkring reformasjonen.

Klosteret er skildret hos Den katolske kirke, og det fremgår at levninger er eller kan være å finne i grunnen under et kvartal mellom Øvre Langgate/Gråbrødregaten og Tjømegaten/Torvgaten. Det rapporteres om funn i området gjort i 1983. Undertegnede har ikke sett noen minneplakett e.l. i området.

Vestfold krematorium

I en årrekke hadde flere vestfoldbyer sine egne krematorier. Det gjelder Horten, Tønsberg, Sandefjord og Larvik. Felles for disse var at strengere krav til avgassutslipp (vedtatt 2004, i kraft fra 2007) gjorde det vanskelig å opprettholde driften uten dyr oppgradering. På 2000-tallet ble de stort sett drevet med dispensasjon fra de nye reglene og med et tak på 200 kremasjoner i året hver. Alt over dette måtte sendes til Oslo. Mot slutten var flere av dem stengt, og alt gikk til Oslo.

Siden det ville bli dyrt å oppgradere eller bygge nytt i hver eneste by, stakk man etterhvert hodene sammen og planla et felles anlegg. Til å begynne var det også meningen av Skien skulle være med på dette, men der trakk man seg ut av samarbeidet og bygget eget anlegg. Den som googler litt, vil finne diskusjoner med uenigheter om plassering og endel annet. Anlegget var i sin tid tenkt lagt til Bommestad ved Larvik før Skien trakk seg fra samarbeidet. Det står også kort om bakgrunnen her. Under planleggingen har kommunale instanser rådført seg med kirkelige organer og Human-etisk forbund.

Vestfold krematorium ligger like ved Tassebekkrysset nær E18 — i Sandefjord, men nær kommunegrensen til Stokke. Krematoriet ble offisielt åpnet den 15. oktober 2010 av fylkesmann Erling Lae.

I tillegg til selve kremasjonsanlegget finnes det et livssynsnøytralt seremonirom med 35 plasser og et observasjonsrom, men det er ikke gravlund ved krematoriet. Anlegget er beskrevet her, og det finnes dessuten en brosjyre. Selve begravelsen eller urnenedsettelsen foregår altså andre steder, og i og med at seremonirommet er så pass lite, får man tro at bare et mindretall av seremoniene finner sted ved krematoriet.

Det finnes en rekke bilder fra krematoriet på nettstedet til Norsk forening for kirkegårdskultur. Tønsberg Blad har en presentasjon av anlegget fra før åpningen.

Det har i etterkant vært meldt om økt kremasjonsavgift fra krematoriets side. I Larvik er det bestemt at denne økningen ikke skal belastes sluttbrukerne, slik at den ikke blir utslagsgivende for valget mellom kistegravlegging og kremasjon. Noe av grunnen er at kistegravlegging medfører behov for utvidelse av kirkegårder. Se ellers denne nytte-/kostnadsanalysen omkring kremasjon/begravelse i Vestfold.

Annonse