Viser arkivet for stikkord steinkirke

Hedrum kirke

På et åpnet jorde på Hedrum finner man middelalderkirken, bygget i stein, fra 1100-tallet.
Kirken er viet til Sankt Michael.
Et klokketårn i tre, med våpenhus, er tilføyd i 1859.
Det er 218 sitteplasser i kirken.
Mot vest, i enden av en bjørkeallé ligger prestegården.
Og nord for denne, mot Lågen, ligger et hedensk gravfelt, i skogområdet Lunden.
Jernaldergravfeltet skal ha vært i bruk fra ca. år 500 f.Kr. frem til kristendommens inntog.
I 1814 ble første runde av valget til ny Riksforsamling gjennomført i kirken.
I 2010 feiret kirken sitt 950-års jubileum.

Les mer om det regionalt viktige kulturmiljøet: Hedrum kirke og gravfeltet.

Et godt illustrert innlegg om Hedrum kirke (se kommentarene).
Et annet innlegg her i sonen, fra en sommerdag i 2012.

Kilder og interessante lenker:
Wikipedia
Hedrum menighet – hjemmeside
Hedrum menighet på F.b.
Kirkesøk.no
Kulturminnesøk.no
Larvik kirkelige fellesråd om Hedrum kirke.

Vaksdal kyrkje

Høyt over fjorden, jernbanen og industristedet troner steinkirken.
Kirkebygget som er tegnet av arkitekt Ole Landmark, ble vigslet 7. april 1933.
Langkirken har 300 sitteplasser.
Vaksdal Sokn hører til Vaksdal kyrkjelege fellesråd. i Bjørgvin bispedømme

Andre kilder om kirken:
Vaksdal historielag
Norges kirker – meget utførlig artikkel om byggverket
Vaksdal kirke på nettet.
Vaksdal kyrkje på Wikipedia.

Åsane gamle kirke

Åsane gamle kirke er en langkirke fra 1795 på Saurås i Åsane i Bergen kommune,
Hordaland fylke.
Det er nevnt en kirke på samme stedet allerede i 1598.
Steinkirken, omtrent slik vi kjenner den i dag, ble vigslet av biskop Johan Nordahl Brun.
På 1800-tallet ble det foretatt flere ombygninger. Byggverket er i stein og tre.
I 1935 ble kirken restaurert av arkitekt Ole Landmark.
Et murt sakristi ble da bygget til vinkelrett på korets nordmur.

Kirken ble påtent og brant ned julaften 1992.
Den ble gjenoppbygget som en tro kopi på opprinnelig stein med ny treinnredning.
19. november 1995 ble kirken nyinnvigd av biskop Ole Danbolt Hagesæther.

Kirkens hovedinngang er portalen i våpenhusets vestgavl som fikk sin nåværende form ved restaureringen i 1935. Den har inntrukket, rektangulær døråpning med tofløyet dør. Ytteråpningen har klebersteins innfatning.
Dens overdekning har form av en flat stikkbue med en markant sluttstein som bærer en langstrakt, liggende blokk med en fisk hugget i relieff. Døren† i treveggen mellom våpenhus og skip var tofløyet med rik Louis XVI-inspirert dekor. I korets nordmur står en enkel døråpning med flat stikkbue. Den leder inn til sakristigangen.
Tidligere sto det her en dør med overlys.

Kilder:
Wikipedia
Norges kirker – omfattende beskrivelse

Ovenfor kirken står et minnesmerke for falne, 1940 – 45.

Det er flere kulturminner i området – bla. fra omfattende tysk aktivitet under okkupasjonen.
Like i nærheten passerer også Den Trondhejmske postvei, på vei mot Bergen, eller Salhus.

Åsane nye kirke ligger lenger vest, ved Åsane senter – nærmere de store borettslagene, og kjøpesenterne.
Åsane menighet om Åsane gamle kirke.

Hvaler kirke

Det går en rekke historier om tidlige kristningsforsøk i Viken og på Hvaler. Ulike tradisjoner omkring kirkens opphav som til dels motsier hverandre, er gjengitt i litteraturen, men det ser ut til at det er vanskelig å fastslå noe som helst med sikkerhet. Kanskje ligger kirken ved et gammelt gudehov, og kanskje var det en kirke på Asmaløy før kirkestedet ble flyttet. Det virker også uklart om det var en trekirke på stedet før steinkirken ble bygget. Det man er enige om, er at Hvaler kirke er en av landets eldste, men ble den oppført på 1000-tallet eller 1100-tallet?

Hvaler kirke er altså en steinkirke fra middelalderen, en langkirke med rektangulært skip og smalere og lavere kor med hvelvet apsis i øst. Østgavlene er murt helt opp til mønet, mens vestgavlen har trekledning. Skipet har opprinnelige portaler i vest, nord og sør, hvorav de to siste har vært gjenmurt, men ble åpnet ved en restaurering i 1953-56 ledet av Håkon Christie. I koret er sørportalen opprinnelig, mens det senere er laget åpning i nord til sakristiet. To sørvinduer i skipet og ett i koret var der opprinnelig, men er blitt utvidet. Vinduer i vest og nord er nyere. Det skal ha blitt reist en provisorisk støpul på kirkegården i 1722, men den antas å ha blitt revet ved en senere takreparasjon. Kirkeklokken ble da hengt tilbake på skipsloftet som før, og det har visstnok aldri vært takrytter eller våpenhus her.

Koret, som er lite i forhold til skipet, antas å ha vært bygget først, men det mulig at det dreide seg om én mer eller mindre sammenhengende byggeprosess. Nåværende apsishvelving stammer muligens fra reparasjonsarbeider på 1500-tallet. Kirken har fått endel setningsskader gjennom årene som har krevd reparasjoner. Etter kirkeauksjonen i 1723 var kirken i privat eie til den kom over på kommunens hender i 1860. Bygningshistorien med reparasjoner og alt er skildret grundig i verket «Norges kirker» av Håkon Christie, som ledet restaureringen på 1950-tallet, frem mot gjenåpning 18. mai 1956. Det står også en god del om det i en egen bok om kirken. Det kan nevnes at Jens Nilssøn var på visitas her i august 1597 og omtaler kirken i sin berømte visitasbok. I 2010 ble det meldt i menighetsbladet at kommunen hadde bevilget penger til kalking av ytterveggene, et arbeid som var tenkt gjennomført våren 2011. Da bildene her ble tatt i slutten av april 2011, så det ikke ut til å ha vært gjort.

Korbuen er rundbuet, som man kan forvente av en kirke fra romansk tid. Korgulvet er et lite trinn opp i forhold til skipets gulv, og alterpartiet er innerst i koret, nær apsis. Alteret er fra ca. 1750. Altertavlen ble forært til kirken i 1759 av Andreas Schavenius, som kjøpte kirken samme år. Korsfestelsesmaleriet i tavlen antas å være malt av Eggert Munch etter et stikk, mens ornamentene på rammen antas å være skåret av Henrik Bech. I tillegg henger en katekismetavle som tidligere ble brukt som altertavle, på skipets østvegg, nord for koråpningen. Denne tavlen antas å være fra 1500-tallet og kom til kirken på 1730-tallet. Den er i senere år tilbakeført til kirken etter et opphold på Folkemuseet.

Prekestolen er fra 1620. Den fikk ny himling ved en restaurering i 1743, og himlingen ble endret i 1760, betalt av kirkeeier Schavenius. Stolen har fire fag med fyllinger og står i skipets sørøstre hjørne, mens himlingen er festet på sørveggen. I tillegg står en enkel lesepult i koråpningen. Døpefonten er av kalkstein (trolig fra Gotland) og tidfestes til ca. 1300. Den var overmalt, men malingen ble fjernet ved restaureringen på 1950-tallet. Fonten har et messingfat som muligens er nederlandsk og fra 1700-tallet.

Under restaureringen på 1950-tallet ble det avdekket kalkmalerier i koret som antas å stamme fra 1601, og i nordøst like under taket ble det avdekket et dyrehode på enden av en bjelke. Under gulvet i skipet og koret ble det funnet en mengde fragmenter av glassmalerier fra middelalderen (ca. 1200-tallet).

orgelgalleriet (trolig fra 1700-tallet) står et 11 stemmers Jørgensen-orgel fra 1955 som avløste et Filtvedt-orgel fra 1890. I tillegg har kirken et flygel, og det holdes endel konserter her. Av de to kirkeklokkene er den ene støpt i Nederland på 1200-tallet, mens den andre er fra 1984. Det er nå en enkel klokkestøpul på kirkegården sør for kirken.

Kirkegården strekker seg sørover fra kirken og ble utvidet i 1868 og 1896. Tidligere ble det foretatt bisettelser inne i kirken. Dette gjaldt fra 1700-tallet visstnok bare for prester, og i 1805 ble det forbudt. Ved restaureringen på 50-tallet ble disse kistene samlet i et nyinredet gravkammer under vestre del av skipet. Et bårehus ble oppført nord for kirken i 1953. På kirkegården er et minnesmerke over «loser, sjøfolk og fiskere fra Hvaler som fant sin grav i havet». Prestegården Brimnes ligger vest for kirken. I Drengestua på prestegården er det en utstilling av fotografier og gjenstander fra kirkens historie, ikke minst fra restaureringsarbeidene.

Kilder og videre lesning:

Nordover

Minnesmerke

Prestegård

Sande kirke

Sande kirke i Vestfold er blant våre aller eldste middelaldersteinkriker, men den brant i 1783. Kirken tidfestes gjerne til mellom 1050 og 1150 — eller mer presist til Olav Kyrres tid (1066-1093). Den var i middelalderen viet til jomfru Maria og hadde 7. mars som festdag. Vi snakker om en romansk steinkirke med rett avsluttet kor. Kirken fikk takrytter oppført av Peder Jacobsen i 1631. Takrytteren (tårnet) hadde fire fialer (små hjørnetårn) i tillegg til spiret, og det hang tre klokker i den. Hele kirken ble restaurert i 1665. I tillegg til høyalteret hadde kirken to sidealtre. 5. april 1783 oppstod det så brann i prestegården, som lå rett ved kirken. I uværet spredde brannen seg til kirken, som brant ned ned med unntak av murene. Kun døpefonten, noe kirkesølv, altertavlens to malerier og en messehagl ble reddet ut.

Til tross for en spådom om at kirken skulle rase ut i elven 1. pinsedag, ble kirken satt i stand igjen med utgangspunkt i de gjenværende murene. Kirken fikk vesttårn og sakristi av tre (sistnevnte på nordsiden av koret). Antallet sitteplasser var da 600 plasser, men er siden redusert til 350. Mens kirken i middelalderen visstnok ikke hadde andre vinduer enn i korets østvegg (siden tildekket av altertavlen), fikk den nå to vinduer på skipets sørvegg og ett på korets sørvegg. Tårnet fikk panel og maling i 1790-91. Siden er kirken omfattende reparert i 1860, og i 1890-årene ble inventaret malt. Senere er kirken pusset opp blant annet i 1922 og 1955. Ved sistnevnte anledning ble kirkens to gallerier redusert til ett.

Altertavlen er datert 1783, og i den er montert de to maleriene som ble reddet ut ved brannen. De to maleriene er temmelig forskjellige og må vel antas å være laget av to forskjellige kunstnere. Et nattverdsbilde (nederst) har relativt mørke og dystre farger, og det andre bildet forestiller himmelfarten: Kristus forsvinner bak en sky, og man ser bare føttene.

Prekestolen er også i rokokkostil, tønneformet og med bladornamenter langs rekkverket til oppgangen. Disse er muligens ikke påmontert helt riktig.

Den romanske døpefonten i kleberstein er kalkformet og fra middelalderen. Den har forskjellige båndflettinger i relieff og et motiv som minner om takets spontekking, på foten. Ved bestemmelsen av kirkens alder har man blant annet tatt utgangspunkt i disse mønstrene.

I koret henger ellers et maleri på en treplate som tidligere har vært dør i et framskap. Motivet er Abraham som ofrer Isak, samt bukken og tornebusken. Bildet var i privat eie, men ble gitt til kirken i 1955.

Kirkens første orgel ble bygget av P. L. Brantzæg i 1874 og hadde seks stemmer. I 1894 fikk kirken et 11 stemmers orgel fra August Nilsen eftf. (Olsen og Jørgensen), og Brantzæg-orgelet ble senere overført til Grymyr kirke. Dette orgelet ble dårlig utover i 1950-årene, og i 1968 ble det installert et orgel med 18 stemmer fra J.H. Jørgensen. Dagens orgel er fra Ryde og Berg. Det kom på plass i 1999 og ble innviet den 13. februar 2000.

De gamle kirkeklokkene ble ødelagt i brannen, men kirken har to kirkeklokker fra Erich Schmidt i Christiania. De er fra 1783 og 1794.

Kirkesøk har interiørbilder fra kirken.

I mars 2001 feiret kirken 900-årsjubileum.

Kirken er omgitt av sin kirkegård, som er delt i to av fylkesvei 950. Nord for kirken står et gravkapell som er gjort om til kirkestue. Prestegården ligger 2-300 meter nord for kirken, på den andre siden av fylkesveien.

Kilder og videre lesning:

Hove kirke

Svært gammel steinkirke, Vik i Sogn.

Se interiørbilder og les om Hove-madonnaen på Wikipedia.

Tingvoll kirke i Møre & Romsdal, også omtalt som Nordmørsdomen, er en romansk steinkirke bygget rundt 1180
(en lokal nettside skriver 1150)

Lunner kirke

Lunner kirke-03

Ligger i Lunner kommune, på Hadeland i Oppland fylke.
Opprinnelig en steinkirke, som feiret sitt 850-års jubileum i 2006. Det ble samme år utgitt en bok om kirken ”Lunner kirke i 850 år – en historisk oversikt”.
På 1700-tallet ble den bygd på, i tre, og omgjort til en korskirke. I senere år har de avdekket grunnmuren til det opprinnelige runde tårnet, og det kan i dag beskues gjennom et glassgulv, midt i kirken. En vakker kirke, med 9 detaljrike steinfigurer utvendig, beliggende høyt oppe i åssiden, med utsyn over bygden.

Lunner kirke
Wikipedia om Lunner kirke
Flyfoto Lunner kirke
Den norske kirke – Lunner

Bildeserie med 34 bilder — bla ved å trykke på pilene

Ulnes kirke

DSC 0019

Ulnes kirke ligger idyllisk til på vestsiden av riksveien gjennom Slidre, på et nes som stikker ut i Slidrefjorden. Kirken er omgitt av kirkegård.
Steinkirke, trolig, fra 1250. Beliggende 6 km vest for Fagernes.
Nord-Aurdal kommune, Oppland
Norges kirker
PÅ vei over Filefjell tar jeg meg alltid tid til et stopp her for å nyte bygget, og omgivelsene – spesielt flott om vinteren i et hvitt landskap, og aller helst med frostrøyk på vannet.

Bildeserie med 10 bilder — bla ved å trykke på pilene

Østre Gausdal kirke

Gudbrandsdalen har aldri vært et utpreget område for steinkirker, men i middelalderen var det tre av dem: (Østre) Gausdal, Follebu og Tretten. Sistnevnte ble revet og erstattet med en trekirke. Østre Gausdal er hovedkirken i Gausdal, og vi antar at den er fra siste halvdel av 1200-tallet. Den var da noe mindre enn nå: Et rektangulært kirkerom på omtrent halve lengden av dagens hovedrom samt et kor i øst som var smalere og lavere enn skipet. Muligens var det også et sakristi nord for koret. Klokkene var plassert i en frittstående støpul på «Stupulhaugen», der det er kirkegård i dag. Kirken hadde få og små vinduer.

Som om ikke Svartedauen på 1300-tallet var nok, ble kirken brukt som stall og så brent av svenskene under Den nordiske syvårskrig i 1567, samme år som Hamar domkirke ble brent. Det virker likevel som noe inventar ble reddet — muligens før svenskene kom til stedet. Etter brannen ble kirken satt i stand igjen på en måte. Det måtte støttemurer til her og der, og brannskadene var åpenbare helt til den store restaureringen og utvidelsen i 1715, da kirken i hovedtrekk fikk sin nåværende form: Skipet ble utvidet mot øst, det nåværende sakristiet ble oppført, kirken fikk ekstra dører og vinduer, vestdøren ble gjort større, taket og tårnet ble satt i stand osv. Initiativtager til dette var sogneprest Oluf Christophersen (Ole) Stockfleth, som vi altså har å takke for den kirken vi ser i dag. Som kirker flest ble denne solgt på auksjon i 1723, da den ble kjøpt av Maurids Lie på vegne av allmuen i Gausdal.

Akkurat når tårnet kom til, er ikke helt klart, men kirken hadde tårn før utvidelsen i 1715, trolig midt på det daværende skipet. (Eldste skriftlige belegg er fra 1629.) Det ble på 1600-tallet gjentatte ganger meldt om problemer med hakkespett som ødela tårnet. Det har tidligere hatt spontekke, men har nå skifer. Også taket har hatt spontekke, men takstein ble kjøpt inn i 1760, og arbeidet med å skifte ut tekket pågikk over mange år. Nåværende skiferstein ser for en stor del ut til å stamme fra 1946-47. Kirken ble omfattende restaurert i 1952.

Det tømrede sakristiet er fra 1715-utbyggingen. Det har flere ganger vært snakk om å skifte det ut, men det ble restaurert i 1973 og ønskes nok beholdt. Våpenhus har vært skiftet flere ganger. Det nåværende ble tegnet av Fredrik Pettersen og er fra 1930, da det forrige ble fjernet og brukt som vedskjul og deretter garasje. Antallet sitteplasser i kirken sies å være 280.

Kirkerommet er stemningsfullt. Det har, som mange kirker, orgelgalleri i vest. Koret har samme bredde som skipet og er adskilt fra dette med en korskranke. Korets gulv er ett trinn over skipets. Taket har påmalt himmel og skyer. I sentrum for dette er solen, som, omgitt av en ring av skyer, har påmalt Guds navn, Jahve, med hebraiske bokstaver. Lest opp-ned som latinske bokstaver ser det ut som LULU.

Døpefonten i kleberstein antas å være fra 1100-tallet og er kirkens eldste inventargjenstand. Av riktig gamle ting herfra ellers er en middelalderbenk i Universitetets oldsaksamling. Ellers er interiøret og inventaret fra tiden etter utbyggingen i 1715, mye av det fra Stockfleths tid (han døde i 1727). Nevnte døpefont står i et dåpshus. Jubileumsboken omtaler nytt dåpshus («funt») i 1715 og igjen i 1722. Skal vi forstå det slik at det fra 1715 ble bearbeidet videre, eller er det snakk om nybygging etter kort tid?

Korskranken antas å være fra 1715. Den er bemerkelsesverdig ved at den har kortstokkmotiver, altså ruter, kløver, spar og hjerter (ovenfra og ned). Disse skal representere borgestranden, bondestanden, adelen og prestestanden. Figurene oppå korskranken ble skåret i 1735. Dette omfatter blant annet løvene med Kristian VIs kongemonogram båret av to løver. Ifølge regnskapet skal det være skåret av Ole Langset, men Roar Hauglid mener det er Johannes Ellingsen Segalstad som står bak, og at den er bortimot identisk med tilsvarende fra hans hånd i Bagn kirke (og inspirert av Bjørn Bjørnsen Olstads arbeid i Øyer kirke). Korskranken ble foreslått fjernet i 1922, men Riksantikvaren nektet.

Altertavlen er fra Stockfleths tid og tidfestes gjerne til 1720-årene. Dette er for tidlig til at Segalstad kan ha laget den, og det er kanskje ikke hans stil, men det har vært spekulert i om akantusvingene kan ha vært skåret av ham og tilføyd senere. Motivene i tavlen er velkjente: korsfestelsen og den triumferende Kristus.

At prekestolen med dens krillskurd er skåret av Segalstad i 1731, ser alle ut til å være enige om. Han var bare tyve år da han gjorde det.

Prekestolen, korskranken og dåpshuset ble malt av J.N. Scavenius rundt 1735, og Scavenius malte også den omtalte takhimlingen. Taket og altertavlen ble overmalt ved en restaurering i 1860-årene, men ble restaurert i 1936-37 av Domenico Erdmann.

Orgelet på vestgalleriet er fra 1888 og kommer fra August Nielsen. Det hadde opprinnelig 7 stemmer (hvorav 2 pedalstemmer) og ble i 1964 utvidet med to stemmer, hvilket var noe mindre enn den opprinnelige planen fra 1958. Arbeidet ble utført av danske Conrad Christiansen. Rundt 1990 ble orgelet restaurert av Nils Arne Venheim, som byttet ut de to tilføyde stemmene. Det finnes også et kororgel, men det later ikke til å være brukt så mye.

På langveggene henger to gamle epitafier. Det eldste (fra 1666) er til minne om sorenskriver Moritz Jensen og hans kone Ane Jensdatter. Det andre (fra 1677) er over sogneprest Anders Knudsen Hammer og hans kone Sidsel. Begge epitafiene er i bruskbarokk, og de ble restaurert av Erdmann på 1930-tallet.

Det er to klokker i tårnet. Den største har lengst historie. Allerede i 1697 skal den ha blitt omstøpt, og den er siden omstøpt av O. Olsen & Søn i 1912. Den minste er støpt av Kristoffer og Hans Monsen i 1812.

Den opprinnelige kirkegården er området rundt kirken. Sør for kirken står et krigsminnesmerke, og på nordsiden er en stein til minne om M.B. Landstad, som var kapellan her noen år. Området er imidlertid noe vasstrukkent, noe som neppe er overraskende når man ser den lille bekken som renner ned skråningen og gjennom dammen nordøst for kirken. Øst for dammen står et redskapshus / servicebygg. I 1869 ble det fradelt tre mål til ny kirkegård på Stupulhaugen. Senere er denne utvidet i 1900 og 1948. Prestegården Riddervold (se også Wikipedia) ligger like borti veien nordøst for kirken. Prestegårdsbygningen der sies å være den største i Norge.

Kilder og videre lesning:

Annonse