Viser arkivet for stikkord stavkyrkje

Feios kirke

Feios hadde kirke i middelalderen, en stavkirke oppført på gården Rindes grunn og med gårdens navn. Takket være besiktigelsesrapporter og inventarlister samt tegninger utført av Georg Bull har vi relativt detaljert kunnskap om denne kirken (se Norges kirker). Den ble i 1858 betegnet som «aldeles casabel», og ikke mange år senere ble den revet til fordel for dagens kirke, som formodentlig er oppført på tilnærmet samme sted. En planke med dyreornamentikk i Urnes-stil i De heibergske samlinger knyttes av Roar Hauglid til Rinde-kirken. Med noen unntak later det ellers til at inventaret ble spredd for alle vinder etter rivingen. Enkelte ting skal fortsatt være å finne på gårder i distriktet.

Feios kirke ble tegnet av Jacob Wilhelm Nordan i 1864 og oppført av Johannes Arnesen Øvsthus, som endret enkelte detaljer i forhold til Nordans tegninger. Kirken ble innviet den 12. desember 1866 og skal for en stor del være slik den var ved innvielsen for 150 år siden. Det er en langkirke med vesttårn, rektangulært skip og rett avsluttet kor med sakristi i forlengelsen. Skip og kor er tømret, mens tårn og sakristi er i bindingsverk. Antall sitteplasser er 220, ifølge Fylkesarkivet, mens enkelte andre kilder opererer med 300.

Innvendig er det orgelgalleri innenfor inngangen. Korgulvet er hevet et par lave trinn over skipets gulv, og det er en lav skranke på hver side av midtgangen. Koret åpner seg mot skipet i sin fulle bredde og høyde.

I begynnelsen stod det ved alteret et kors med grønn tekstilbakgrunn. Den nygotiske altertavlen fikk i 1883 et bilde av Jesus i Getsemane malt av Christen Brun i kopi etter Otto Mengelberg. Prekestolen er åttekantet og står i koråpningens høyrekant. Også døpefonten er åttekantet. Kirken har fremdeles et orgel fra 1913, og ifølge kirkeleksikonet har den to klokker støpt av Olsen Nauen i 1983.

Kirken ligger øverst (lengst sør) på kirkegården sør for fylkesvei 182. En nyere og større kirkegårdsparsell ligger nedenfor (på nordsiden av) veien, og i sørøsthjørnet av denne står en liten klokkestøpul med en klokke fra 1903.

Kilder og videre lesning:

Låvekirken i Heddal

Heddal stavkirke er fortsatt sognekirke, men tåler ikke store temperatursvingninger om vinteren. Derfor varmes den ikke opp over åtte grader, og det er dermed problematisk å holde gudstjenester i den vinterstid.

I 1993-1997 ble låven på Heddal prestegård (like ved siden av stavkirken) tatt ned og ny låve oppført med tilnærmet samme eksteriør. Den nye bygningen ble innredet med kirkekontor og arbeidskirke, sistnevnte under navnet Låvekyrkja eller Låvekirken, avhengig av hvilken målform man bruker. Kirkedelen brukes primært om vinteren, da det altså er problematisk å bruke stavkirken. Dessuten brukes den ved begravelser der gravkapellet på kirkegården ikke har nok sitteplasser.

Kirkerommet er skildret hos Notodden kirkelige fellesråd (klikk på bildet av kirken). Prestegårdslåven har også en veikirke i form av et stille rom med enkel utsmykning.

Prosjektet er tildelt Byggeskikkprisen. Det er altså kirke i overetasjen og kafé, gravferdskontor, galleri, kirkekontorer og møtelokaler i underetasjen.

Kilder og videre lesning:

Kirkene i Bødalen

Oppi åsen her et sted har det stått et par kirker.

Ved gården Øvre Bø i Vestre Gausdal har det stått to kirker. Den første var en stavkirke som ble oppført på 1100-tallet, uten at nøyaktig år er kjent. Dateringen er basert på et par portalplanker som antas å stamme herfra, og som i dag ser ut til å være på Nordiska museet i Stockholm (jf. dette). Fra tidlig av ble sogn og kirke kalt Jadradal, et navn som skal ha blitt brukt så sent som i 1575. Bødalsnavnet dukker opp første gang i 1449 som navn på kirkestedet og ser ut til å fortrenge det gamle sognenavnet etter hvert. Etter Svartedauden eller der omkring var kirken anneks til Gausdal.

Denne kirken ble i 1665 avløst av en ny, laftet kirke som ble brukt helt til Vestre Gausdal kirke (alias Nykirken) på Forset ble innviet i 1784. Det later imidlertid til at Bødalskirken ikke ble revet umiddelbart. Ifølge lokale tradisjoner skal den ha vært i bruk blant annet som forsamlingslokale en hundre års tid etterpå. En annen merkverdighet er at folk i både Forset-området og Aulstad ser ut til å ha sognet til Østre Gausdal selv om dette kirkestedet faktisk lå nærmere. I alle fall fortelles det i skildringer av Vestre Gausdals kirkehistorie om konfirmanter som druknet i en elv på vei over fjellet, og det fastslås: «Bødalen var på en måte sjølberget.»

Det er ingen synlige spor på stedet etter kirkene i dag. Arkeolog Dagfinn Skre klarte ikke å fastslå middelalderens kirkested med sikkerhet i 1982.

Foruten nevnte portalplanker er enkelte andre gjenstander bevart fra kirkene på Bø. I tverrskipene i Vestre Gausdal kirke finner vi en Madonna-figur med barn fra Balke-skolen (ca. 1300) og en biskopfigur fra samme kilde (ca. 1350). Begge ble funnet på kirkeloftet i 1909. Det fortelles om forsøk på å fjerne overmaling fra madonnaen i Maihaugens verksted i 1983. I første omgang ble det ansett å være for dyrt, og et forsøk på avdekking i 2000 viste seg å være vanskelig gjennomførbart. I stedet gikk man for fargerestaurering. Bispestaven skal være en rekonstruksjon. I tillegg finnes det et 134 cm høyt gotisk krusifiks som skal være skåret i verkstedet ved Hamar domkirke og ble tatt i bruk på 1300-tallet, da presten byttet ut det gamle, romanske krusifikset. Det ble kjøpt av Nordiska museet i 1881 og overført til Oldsaksamlingen i 1971.

Kilder og videre lesning:

Bleken stavkirke (Rudsbygd)

På dette jordet stod en gang en stavkirke.

Det har en gang stått en stavkirke ved Bleken i Rudsbygd. Den skal ha vært gårdskirke ved Bleken midtre, og antatt plassering er på Kirkejordet (eller Kjørkjejordet), like over gårdstunet på Bleken midtre og nordre (gnr. 144, jf. Fåberg historielag).

Kirken er første gang omtalt i 1333, men om tidligste omtale av sognet strides de lærde (1305 ifølge Arne Sand, 1361 ifølge Dagfinn Skre). Kirken var fra gammelt av anneks til Follebu, for så å bli overført til Fåberg da Follebu prestegjeld ble oppløst etter Svartedauden. Det er også grunn til å anta at sognegrensene har vært justert.

Kirken skal ha vært i bruk så sent som i 1630. Nye klokkestrenger ble innkjøpt i 1660, men for øvrig er ingen vedlikeholdsutgifter regnskapsført for de senere årene, og i en besiktigelse i 1664 heter det seg at kirken har vært øde og nedfallen i mange år. Regnskapet går til 1663, da sognet ble nedlagt og det ble gitt avkall på rett til tiende.

I dag er det ingen synlige spor etter kirken, men det skal ha vært en fordypning på jordet etter kirkekjelleren frem til begynnelsen av 1800-tallet. Et messingfat — trolig kirkens dåpsfat — sies å være funnet på stedet og ble i mange år brukt i smia på Bleken midtre ved avkjøling av jern. En dør og en dørring oppbevares på Bleken nordre, og to messingstaker på Nordgard Fougner skal etter tradisjonen stamme fra samme kirke.

Som en kuriositet kan det nevnes at dyregravlunden Poten minnelund ligger ved den tredje Bleken-gården, Bleken søndre.

Kilder og videre lesning:

Li kirke (Gausdal)

Ifølge tradisjonen skal det ha stått en kirke ved Li gård i Østre Gausdal. Gården har muligens tidligere gått under navnet Kirkeli, og den kan tenkes å ha vært identisk med gården som er omtalt som «Kirkiulidh j Gausdale j Gudbrandzsdale» i biskop Øysteins jordebok, i en oversikt over gårdsparter som tilhører Lavranskirken i Tønsberg (fra 1390-tallet).

Eldste skriftlige belegg for Li-tradisjonen skal være fra Gerhard Schøning. En skildring fra 1913 omtaler benrester som skal være funnet ved gården en årrekke tidligere, og også i 1930-årene skal det være funnet ben. Selve kirkestedet er ikke påvist, ifølge Dagfinn Skre, som selv gjorde et forsøk på dette i 1982, og som har skrevet om områdets kirkearkeologi. Intet tyder imidlertid på at gårdstunet har vært flyttet, så en eventuell kirke har trolig ligget i umiddelbar tilknytning til det. Skre finner det videre lite sannsynlig at kirken har eksistert samtidig med Østre Gausdal kirke, men antyder at denne kan ha avsløst kirken på Li i sin tid.

Litteraturen sier ingenting om hva slags type kirke dette eventuelt var, og det er altså ingen direkte funnrester etter kirken. Hvis den gikk ut av bruk såpass tidlig, får vi vel tro at det var en trekirke og da sannsynligvis en stavkirke.

Kilder og videre lesning:

Ål stavkirke

Her inne stod en gang Ål stavkirke

Ål stavkirke (se bilde) er blant de mest berømte av de stavkirkene som er revet. Det skyldes ikke minst vestportalen og takdekorasjonene, som kan studeres på museum. Taket ble for øvrig gjengitt på frimerker i 1975. Våre kunnskaper om stavkirken bygger på en rekke forskjellige kilder, deriblant bilder av kirken samt bevarte bygnings- og inventardeler. Kirken ble målt opp av Georg Bull i 1855, det er gjort arkeologiske undersøkelser ved tuften, og det foreligger rester av regnskaper.

Ut fra myntfunn daterer Christie og Christie (Norges kirker) den opprinnelige kirken til siste halvdel av 1100-tallet eller rundt år 1200. Gravfunn på stedet skal være enda eldre, uten at noe eldre kirkebygg er sikkert påvist. Kirken bestod opprinnelig av et skip og et smalere kor, trolig med apsis i øst, og kirken var omgitt av en svalgang. Koret har på 1200-tallet blitt erstattet med et nytt og større kor med samme bredde som skipet og ca. 6,5 meter langt. Dette koret hadde tønnehvelv med de berømte malte dekorasjonene. Skipet har hatt hevet midtrom, og det antas at også det opprinnelige koret hadde det. Det nye koret fra 1200-tallet hadde omgang i samme høyde som skipets, men midtrommet var lavere. Kirken fikk tverrarmer omtrent midt på skipet, visstnok samtidig med korutvidelsen, og i 1699 fikk koret en apsis i øst. Da ble alteret plassert i apsis, mens resten av koret fungerte som en utvidelse av skipet. Tidlig på 1800-tallet ble skipet utvidet ved at langveggene ble flyttet utover så de kom i flukt med tverrarmenes møner. Ved rivningen i 1880 var bare den vestligste delen igjen av svalgangen, og det var et høyt våpenhus foran vestportalen. Kirken fikk sakristi nord for koret i 1688, senere i øst.

Stavkirken ble kjøpt av sogneprest Jacob Stockfleth på auksjonen i 1723 og havnet på kommunens hender i 1856. I 1870-årene ble ny kirke planlagt, og Fortidsminneforeningen ble tilbudt å kjøpe stavkirken, men anså seg ikke å ha råd. Sommeren 1880 ble den revet, og noen av materialene ble gjenbrukt i dagens kirke. Cirka hundre veggplanker ble funnet under kirkegulvet ved en ombygging på 1950-tallet. Ved rivningen ble enkelte av middelalderdelene sendt til Oldsaksamlingen i Oslo. En tur gjennom middelalderutstillingen på Historisk museum går først gjennom en mørk sal der taket er utstilt. Det er gjengitt en rekke bilder av dette taket på Kunsthistorie.com, og taket er beskrevet relativt detaljert i en egen bok (samt i «Norges kirker»). Når man så er vel ute i den lysere, åpne salen, kan man studere vestportalen (litt bedre bilde enn nedenfor her). Portalen dateres (i boken om kortaket) til midten av 1100-tallet, og det er grunn til å tro at den er opprinnelig, så da gjelder dette formodentlig også for kirken som sådan. Oldsaksamlingen har også plankene fra nordportalen, uten at de er med i utstillingen. De var senere blitt overført til inngangen på nordre tverrskip, slik man ofte ser med gamle stavkirkeportaler ved ombygginger.

Da den nye kirken stod klar i 1880, hadde den som kirker flest på den tiden nygotisk interiør og inventar. Senere har man nok angret på at man kastet ut de gamle kulturskattene, og ved nevnte ombygging fant mye av det som var igjen, veien til dagens kirke. De nevnte veggplankene ble montert på en skjermvegg bak alteret, og koret fikk en kopi av takhimingen fra Oldsaksamlingen. Dessuten ble altertavlen (Augustus Samuel Ritter og Hans Fod, 1702), korskillet (1702) og prekestolen (trolig Hans Fod) tatt i bruk. Også et par skulpturer fra stavkirken er å finne i dagens kirke, og så må vi ikke glemme at den nye kirken hadde overtatt stavkirkens klokker.

Ved den gamle stavkirketomten ble det funnet noen mynter i forbindelse med rivningen og like etterpå, og i 1959 ble det foretatt arkeologiske undersøkelser der fundamentene ble bragt frem i dagen og konservert. Tuften kan studeres, og et informasjonsskilt viser forskjellige stadier i stavkirkens historie. Det har også stått en støpul på tomten i tillegg til at kirken hadde takrytter. Tomten er omgitt av et steingjerde. Helt vest på tomten står et minnesmerke over ofre for krigen i 1807-14.

Kilder og videre lesning:

  • Sigrid og Håkon Christie: Norges kirker. Buskerud (Riksantikvaren / Gyldendal: Oslo, 1981), bind 1, s. 83-116 (også her)

  • Al.no
  • Signe Horn Fuglesang (red.): Middelalderens bilde. Utsmykningen av koret i Ål stavkirke (Cappelen, 1996; ISBN 82-02-15998-9) — også tilgjengelig elektronisk
  • Terra Buskerud
  • Wikipedia

Vestfra

Sørfra

Østfra

Stor apsis

Langs nordsiden: Vi ser gammel og ny apsis

Langs sørsiden: Søndre korsarm og senere sørvegg

Tuften sett fra søndre kirkegårdsmur

Forklaring

Vestportalen på Historisk museum

Veggli stavkirke

Innenfor her stod en gang en stavkirke.

Før dagens Veggli kirke ble oppført (i Rollag kommune i Numedal), stod det en stavkirke på stedet.

Kirkens alder er ikke kjent, og våre kunnskaper om den bygger for en stor del på oppmålinger og skisser utarbeidet av Christian Christie før stavkirken ble revet i 1861, to år etter at dagens kirke stod klar. Da var stavkirken blitt ombygget til korskirke.

Det opprinnelige stavbygget skal ha hatt rektangulært skip og smalere kor, der skipet var ca. 5,70 m langt og ca. 4,60 m bredt og veggene var ca. 3,75 m høye. Bredden på koret anslås til ca. 2 meter. Dette koret ble antageligvis revet i 1684, da kirken fikk et nytt, tømret kor. Kirken var blitt utvidet noen år tidligere og ble utvidet igjen i 1704-08 med tverrskip, slik at den ble en korskirke. Etter midten av 1700-tallet fikk kirken våpenhus.

Interiørets utseende er dårlig kjent. Blant de få restene er en korbuestav i Oldsaksamlingen, og det skal finnes en rosemalt dør og noen dekorerte bord fra kirken i privat eie.

Døpefonten fra stavkirken er overført til dagens kirke. Den er timeglassformet og av kleberstein og er fra middelalderen. Den var overmalt, men ble restaurert i 1970-årene. Kirkeleksikonet omtaler et dåpsfat uten å angi alder. I det skal det være preget et bilde av speiderne som vender tilbake fra Kanaan med en stor drueklase (jf. 4 Mos. 13.23).

Kirkegården ble utvidet i 1828 og var i bruk også etter at kirkegården ved dagens kirke var anlagt. Den er omgitt av et steingjerde med portal ved inngangen. Innenfor er imidlertid bare ville vekster, ingen synlig tuft.

Kilder og videre lesning:

  • Sigrid og Håkon Christie: Norges kirker. Buskerud (Riksantikvaren / Gyldendal: Oslo, 1981), bind 1, s. 352-363 (også her)

  • Alf Henry Rasmussen: Våre kirker. Norsk kirkeleksikon (Vanebo Forlag, 1993), s. 529

Ingen kirketuft, bare ville vekster.

Kvam gamle kirkegård (Nord-Fron)

Kvam kirke i Gudbrandsdalen ligger i dag midt i tettstedet, men før 1770-tallet var det kirke på Vik, en drøy kilometer lenger øst-sørøst. Den gamle kirkegården er markert med skilt på nedsiden av jernbanelinjen. På stedet finner vi ellers et minnesmerke over George Sinclair, som er begravet der — visstnok utenfor kirkegårdsporten, siden kvamværene ikke ville ha ham inne på selve kirkegården. (Minnesteinen er laget av Per Hans(s)on Lien. Den ble satt opp i 1860 og flyttet i 1890-årene, og angir formodentlig ikke nøyaktig hvor Sinclair ble gravlagt.)

Ellers er det ikke mye å se, og det er ikke spor etter selve kirketuften. Formodentlig lå kirken i nærheten av minnesmerkene, mens kirkegården lå i retning Vik gård (som er ca. 100 meter unna) — og kanskje også nedover mot Lågen. Noe av årsaken til at kirkestedet ble flyttet, var at grunnen ikke var spesielt godt egnet. Den var fuktig og til dels flomutsatt, og fuktigheten gjorde jorden vanskelig å grave i når man skulle bruke gravsteder om igjen. Det er blitt funnet graver flere ganger ved arbeid på vei og jernbane i området.

Historien sier ikke så mye om når stavkirken ble oppført. Ivar Kleiven spekulerer i at det kan ha stått enda en tidligere kirke på stedet, uten at det belegges med noen kilde. Kilder referert av Dagfinn Skre tyder på at det dreide seg om en stavkirke. Det nevnes at den har svalganger, og på 1600-tallet er den for liten. I 1690 blir den utvidet til korskirke med tverrarmer («vinger»). Kirken blir som andre kirker solgt i 1723, og i 1775 søkes det om oppføring av ny kirke på nytt sted, da den gamle kirken er brøstfeldig og liten og står på fuktig grunn. Ny kirke blir innviet den 26. august 1778.

Lars Borg laget altertavle til stavkirken. Kontrakt ble inngått den 16. mai 1703. Jubileumsboken for Kvam kirke daterer den til 1706 og 1707 (boken motsier seg selv) og sier at tavlen opprinnelig ble laget til Frons hovedkirke, der den var for liten. Dette sies med henvisning til Ivar Kleiven (som ikke nevner Borg). Kleiven har trolig lest Gerhard Schøning, som reiste gjennom Gudbrandsdalen i 1775 og skriver:

«I bemeldte Qvams-Kirke sees en Alter-Tavle, som er ret prægtig udhuggen og forgyldet med Polere-Forgyldning. I den underste Afdeling, i Midten, forestilles Nadveren, derover Christi Korsfæstelse, øverst Opstandelsen, og ved begge Siider de 4 Evangelister. Christi Korsfæstelse især forestilles ret livagtig, og det fra hans Hoved samt af hans Siide udrindende Blod naturligt. Tavlen skal først være forfærdiget, for Frons Hoved-Kirke, men for liden for den, hvorover den blev til Qvams Kirke foræret.»

Det er imidlertid noe som skurrer (i tillegg til at denne tavlen ikke nevnes i forbindelse med Sør-Fron kirkes historie): På Hundorp hadde de en altertavle som var skåret av Johannes Skraastad bare en førti års tid tidligere (i 1676). Og hvorfor skulle en av Lars Borgs kaliber bomme på størrelsen? Roar Hauglid skriver dessuten at kontrakten gjaldt tavle til Kvam kirke, og at den ble inngått ti dager etter kontrakten om prekestol til hovedkirken. Kanskje fortalte kvamværene Schøning en skrøne for å gjøre tavlen enda mer interessant? Uansett: Borgs altertavle fulgte med til nykirken da den ble oppført, og stavkirken ble revet etterpå. Tavlen brant opp sammen med kirken i 1940, men det finnes et fotografi av den i dagens kirke.

Kilder og videre lesning:

Sinclair-klanen var her

Markering av kirkestedet

Gol stavkirketuft

Her stod en gang Gol stavkirke før den ble flyttet til Folkemuseet på Bygdøy og ny kirke ble oppført noen hundre meter lenger nordøst på Gol.

Stavkirken er omtalt i et eget oppslag, men kirketuften er bevart som kulturminne, og stedet brukes iblant til vielser (jf. denne listen over vielsessteder i Tunsberg bispedømme) og friluftsgudstjenester ellers. Veien bort dit er skiltet med små skilt fra dagens kirke, og den gamle kirkegården er omgitt av steingjerde med stakitt. Inngang til området er gjennom kirkegårdsporten mot bygdeveien i vest.

Tilbake står deler av den gamle grunnmuren, som skal ha vært noe høyere i gamle dager. Innenfor selve kirkens område danner voller av gresstorv benker til bruk ved friluftsgudstjenester. Ved korskillet er det bygget opp et alter av gresstorv med noen heller oppå og en helle med kors i skråningen mot menigheten. Grunnmuren er ikke så godt synlig fra kirkerommet, men man ser den godt når man går rundt tuften. Området som utgjør koret, er begrodd med bringebær og geitrams, mens det er mye marikåpe på kirkegården, der det står igjen enkelte gravminner.

Den gamle kirkegården og stavkirken er også skildret i Norges kirker.

Kirkegårdsport

Kirkerom

Alter

Et kor fylt med bringebær

Alternativ vinkel

Ikke mange gravminner igjen

Annonse