Viser arkivet for stikkord sognogfjordane

Ølmheim kirke

Ølmheim eller Norum kirke? Det skal ikke være lett. Det står «Norum» de fleste steder, men hos fellesrådet og på skiltet nedi veien står det «Ølmheim». Det viser seg at kirken har fått tilbake et tidligere navn etter gården den ble bygget ved. Navnet ble i sin tid skrevet Ylmheim. Norum-navnet sies å ha vært i bruk fra ca. 1840 (skjønt det står «Ølmems Kirke» på en tavle med navnene over dem som stod for byggingen i 1863), og sognet heter formodentlig fortsatt Norum. Vi befinner oss omtrent en mil sørvest for Sogndalsfjøra.

Kirkestedet går tilbake til middelalderen, da det stod en stavkirke her. Den antas å ha blitt oppført på 1200-tallet. I 1686 hadde denne tømret kor samt våpenhus i nord og vesttårn. Den ble beskrevet som «meget brøstfeldig». Ny kirke ble oppført i 1701 av kirkebyggeren Askild Tepstad. Dette var en tømret korskirke med tårn og våpenhus. Etter halvannet århundre ble den avløst av dagens kirke, som ble oppført på den andre siden av bygdeveien i forhold til de tidligere kirkene.

Dagens kirke ble oppført etter tegninger av Chr. H. Grosch med Ole Olson Løken som byggmester. Det er en tømret langkirke med liggende panel utvendig. Kirken har tårn ved inngangen i nordøst, og det rett avsluttede koret er omgitt av sakristier. Ifølge Kirkesøk har kirken 230 sitteplasser. Korpartiet skal ha blitt endret noe på 1900-tallet. Tidligere var selve koret kortere, og det var omgang bak det. Kirken ble truffet av lynet den 15. januar 1989, og selv om den hadde lynavleder, tok tårnet fyr. Brannen ble imidlertid slukket før den rakk å spre seg.

Kirken er relativt lys innvendig og har interiørfarger satt i 1963. Lafteveggene er lutet, mens kirkebenker, galleribrystning (innenfor inngangen) og søyler er holdt i grønt og blågrått. Langs midtgangen går en rød løper. Korgulvet er hevet tre trinn over skipets gulv. Koret åpner seg mot skipet i sin fulle bredde og har tre vinduer i hver sidevegg. Kirkerommet er treskipet, med lavere takhøyde i sideskipene enn i hovedskipet.

Skildringen i Norges kirker er ennå ikke komplett, men jeg tolker det slik at kirken opprinnelig hadde et alterkors. Om et tidligere alterbilde som nå visstnok henger i våpenhuset, har kildene ganske forskjellige forklaringer: Ifølge fylkesarkivet er dette malt av Guttorm Bakke i 1822, mens «Norges kirker» tilskriver det August Eiebakke. Motivet beskrives av fylkesarkivet som «Jesu avskil før himmelferda» (jf. Luk. 24, 50–53). Altertavlen som er i bruk, er fra 1703 og er dermed formodentlig overført fra forrige kirke. Tavlen er skåret av Michel Tarildsen. I storfeltet nederst fremstilles korsfestelsen. Utenfor dette er snodde søyler og figurer av Adam og Eva. I etasjen over finner vi skriftord fra Joh. 4,24 og Matt. 22, 37–40. Ytterst i begge etasjer er vinger med tilbedende engler. Under korsfestelsestablået står en liten notis om malerarbeidet.

Prekestolen har åttekantet grunnform. Den står i koråpningens høyrekant og har oppgang gjennom sakristidøren. Stolen er ifølge fylkesarkivet fra 1863, men sies å ha deler fra 1703. Det samme sies om døpefonten, som er åttekantet, kalkformet og av tre. Den nynorske innskriften sies i «Norges kirker» å være sekundær, altså tilføyd senere: «Jesus sa: Lat Smaa-Borni koma til meg. Hindra Dei ikkje, For Guds rike Høyrer slike til.» (Luk. 18, 16)

Orgelet er bygget av Norsk Orgel- og Harmoniumfabrikk i 1961 og er deres Opus 200. «Norges kirker» omtaler og avbilder tre klokker: en stor middelalderklokke (reparert av Laxevaag Metalstøberi i 1882), en klokke fra 1687 og en klokke støpt i 1987 av Olsen Nauen. Kirken har også enkelte andre eldre inventargjenstander, deriblant et maleri av Josef og brødrene fra 1600- eller 1700-tallet. (Muligens er det dette bildet som av fylkesarkivets forfatter oppfattes som scenen der Jesus metter 5000, jf. Mark. 6, 33–43.) Interesserte henvises til litteraturen, særlig «Norges kirker».

Det er kirkegård på begge sider av bygdeveien fra riksvei 55 opp til kirken. Den østlige er altså den eldste, og det er der de tidligere kirkene stod. Nordøst for kirken står et gravkapell / servicebygg.

Kilder og videre lesning:

Husabø gravplass

Kirkegården ved Leikanger kirke er full, og ny gravplass er anlagt ved Husabø litt lenger vest. Gravplassen er synlig fra riksvei 55, men adkomst med bil er fra sideveier lenger vest og øst.

Undertegnede har ikke funnet noen helhetlig skildring av gravplassens historie, men nettet byr på enkelte bruddstykker. Ut fra bladet Kirkegårdskultur (nr. 3/2008) kan det se ut til at gravplassen er anlagt i et område med gamle gravrøyser. Det ble foretatt arkeologiske undersøkelser på stedet i 1993–94 i forbindelse med planleggingen av gravplassen. På nedsiden av gravplassen står et servicebygg som ble ferdigstilt i 1998. Dette er integrert i en portal inn mot gravplassen og har også klokke (omtrent som en gårdsklokke). I forbindelse med anleggelse av vei til gravplassen ble det også bygget ut bolig(er) i området og fylt opp noe i sjøen (jf. sakspapirer hos kommunen). Sogndal og Leikanger kirkelige fellesråd har vedtekter for gravplassene i Leikanger kommune.

Årdal kirke

Årdalstangen har det stått kirke siden middelalderen. En stavkirke som antas å ha blitt oppført rundt 1200 eller kanskje før det, er første gang nevnt i 1323, og før dette skal det ha stått en stolpekirke på stedet. Stavkirken hadde hevet midtrom og seks staver på hver side av hovedskipet, og også koret var treskipet. Kirken ble utvidet vestover i middelalderen, idet et tårn ble bygget i den vestre forlengelsen av det opprinnelige bygget. Den skal også ha hatt et stavbygget sakristi. Sistnevnte er imidlertid ikke tatt med i tegninger av kirken utført av Georg Bull før kirken ble revet og erstattet med dagens kirke.

Stavkirkens portalornamentikk skal ha hatt likhetstrekk med Stedje stavkirke i Sogndal, hvis portal er å finne i Bergens museum. På samme museum er en rekke gjenstander fra Årdal stavkirke: tre alterfrontaler fra 1300-tallet, en altarbaldakin fra 1250, en portal, en kirkedør og et skap fra 1200-tallet samt en altartavle og en preikestol fra 1616. Ellers hadde stavkirken blant annet dåpshus, og en rekke andre inventargjenstander er skildret i forbindelse med befaringer (se Norges kirker).

Denne kirken ble i likhet med mange stavkirker etterhvert for liten, og ny kirke ble tegnet av Christian Christie i 1860-årene. Kirken ble prefabrikert i Christiania før materialene ble fraktet til Årdal og oppført like ved den gamle stavkirken. Innvielsen var 19. desember 1867.

Årdal kirke er en stavkirkeinspirert langkirke i bindingsverk med 400 sitteplasser (ifølge Fylkesarkivet, mens «Norges kirker» opererer med 535). Kirken har stående panel utvendig og innvendig, og den har visse likhetstrekk med Hauge kirke (også tegnet av Christie), men har ikke tvillingtårn. Opprinnelig hadde Christie ønsket frittstående støpul pga. vindforholdene. Kirken er treskipet, og sideskipene etterligner stavkirkenes svalganger.

Inne i kirken er det orgelgalleri ved inngangen i sørvest, og korgulvet er hevet tre trinn over skipets gulv. Prekestolen er til høyre for koråpningen, og det finnes en lesepult fra 1982. I østgavlen er syv lansettvinduer med glassmalerier.

Kirken hadde først et alter med spisse kløverbladbuer. Det nåværende alteret ble tegnet av Dagfin Werenskiold og kom på plass til 80-årsjubileet i 1947. Werenskiold er også mannen bak altertavlen (1935), som har form av et alterskap inspirert av middelalderens sådanne. Døpefonten er formodentlig formgitt av arkitekten.

Orgelet ble bygget av Vestlandske orgelfabrikk i 1979 og omintonert av Bruno Christensen i 2005. Klokkene er støpt i 1871 og 1894. Også annet inventar er skildret i «Norges kirker».

Kirken er omgitt av krikegården, og nord for kirken står et bygg som formodentlig er redskapshus. På kirkegården står et minnesmerke over krigen mot svenskene i 1814, reist i 1914 som mange slike monumenter. På kirkegården står også flere andre minnesteiner, deriblant den såkalte Dagfinnsteinen.

Kilder og videre lesning:

Nordstranda bedehus

Nordstranda bedehus er i sørøstre utkant av LeikangerStadlandet, i Selje kommune.

I bladet Kjelda fra Fylkesarkivet fortelles det at huset ble oppført for innsamlede midler i 1903. Presten var blant dem som gav penger til prosjektet. Bedehuset ble ombygget i 1939, da det kom til kjøkken og spisesal i 2. etasje. Under krigen ble huset rekvirert av tyskerne.

Huset ble visstnok mye brukt også etter krigen, men ikke til politiske arrangementer. Mye dreier seg om utleie til de store anledninger. Hundreårsjubileum ble feiret i 2003.

Huset sies å ha orgel og piano.

Kilde:
Kjelda nr. 2/2005, s. 72-73 (PDF-side 70-71)

Ervik kirkegård

Ingen vet hvor gammel kirkegården ved Ervik ute på det forblåste Stadlandet egentlig er. Ifølge Wilhelm Frimann Koren ble den innviet i 1550, men den antas å være adskillig eldre. Presten i Selje pleide å besøke stedet etter jul og blant annet foreta symbolsk jordpåkastelse på de gravene som var kommet til etter forrige besøk. Dette årlige ritualet ble etterhvert flyttet til jonsoktid. Senere ble det foretatt flere slike ritualer hvert år, før man i vår tid har prest ved hver eneste gravferd.

Løse sandmasser har endret strukturen til kirkegården flere ganger, men det har visstnok aldri vært nødvendig å fylle på jord. I 1906 ble kirkegpården utvidet og inngjerdet, og to år senere ble det satt opp et klokketårn med en kirkeklokke fra Leikanger (og den hadde før det igjen vært brukt i kirken på Bø i Selje). Tidlig på 1920-tallet ble det satt opp et betongtårn i stedet. I 1970 ble Ervik kirke (eller St. Svithun minnekapell) innviet, og det var ikke lenger bruk for kirkeklokken, men bygget ble fortsatt brukt til redskaper. Det var fangeleir i Ervik under krigen, og i 2005 ble rommet i tårnbygget gjort om til et minnerom over 21 russiske krigsfanger som ble gravlagt på stedet, før de ble flyttet til Laksevåg i Bergen i 1953. (NRK sier imidlertid at 35 mistet livet på stedet.) Korset i minnerommet skal ha stått på en massegrav.

Kirkegården er stadig i bruk og sies å ha fylkets største samling av støpejernskors. Det er et særpreget og værhardt sted som er direkte eksponert for Stadhavet i vest. Stranden nedenfor nyter en viss popularitet blant surfere.

Kilder og videre lesning:

Leikanger kirke (Selje)

Da det ble oppført ny kirke i kommunesenteret Selje i 1866, ble materialene gjenbrukt i Leikanger på den andre siden av Stadlandet. Kirken ble innviet 28. oktober 1866 som «Legangers Capel» og hadde et par hundre sitteplasser. Denne kirken ble raskt funnet å være for liten, og i 1895 ble den utvidet under ledelse av Lars Sølvberg. Kirken ble delt på langs og vestveggen flyttet utover. (Orienteringen er fra nord-nordvest mot sør-sørøst, slik at det dreier seg om langveggen.) Mye av materialene ble byttet ut, så man man kanskje like godt snakke om nybygging, men det skal finnes rester av gamle materialer i veggene her og der. Kirken fikk nytt tårn. Etter denne ombyggingen eller nybyggingen var kirken ikke til å kjenne igjen, og den var dobbelt så stor som før, med rundt 400 plasser. I dag opererer Kirkesøk med 370 plasser.

Leikanger kirke er en langkirke i tre med tårn ved inngangen i nord-nordvest, rektangulært skip, smalere og lavere kor og sakristiutbygg som er enda mindre igjen. Kirken ble tidligere titulert som kapell, men Leikanger fikk full sognestatus i 1997. Kirken ble omfattende restaurert i 1966.

Innvendig er det orgelgalleri innenfor inngangen, og korgulvet er hevet et par trinn over skipets gulv. Korveggen er nokså bred, og det henger faktisk tre altertavler på den. Tavlen i midten er en katekismetavle fra rundt 1600, som et alterskap med dører som kan lukkes. Den er noe mer forseggjort enn de tidligste katekismetavlene etter reformasjonen. I midtfeltet står Fader vår, i gavlfeltet er misjonsbudet fra Mark. 16, 15-16, og ellers finner vi sitater fra Joh. 3, 16, Luk. 22 (nattverdens innstiftelse) og Matt. 28, 20.

Bildene i de to andre tavlene viser korsfestelsen med Maria og Johannes. Tavlen til venstre ble brukt før utvidelsen i 1895. Bildet ble malt i 1694 av kjøpmann og amatørmaler Alexander Didrichsøn Fester, som ellers har malt bl.a. altertavlen i Eid kirkeNordfjordeid.

Tavlen til høyre hang bak alteret fra 1895 til 1966. Bildet er malt av Hanna Therese Lund (1849-1923). Det går for å være en kopi etter Rubens. Undertegnede har ikke vært tett innpå bildet, men undres på om det ikke heller kan være kopiert etter et bilde i Louvre som også har med Maria Magdalena og er malt av Rubens-eleven Anthonis van Dyck. Teksten under bildet i tavlen lyder: «See det Guds lam» (Joh. 1, 29)

Prekestolen er blant de eldre i norske kirker — fra 1592. Døpefonten antas å være fra 1866 og har et dåpsfat fra rundt 1600. Det finnes noe eldre nattverdsutstyr.

Orgelet har 17 stemmer og ble bygget av Vestre orgelfabrikk i 1970. Kirkeklokken ble støpt av O. Olsen & Søn i 1906. Da den ble tatt i bruk, ble gamleklokken overført til klokketårnet på Ervik kirkegård.

På kirkegården i Leikanger står en minnebauta av stein med fire metallpaneler. Her minnes omkomne på havet og under krigen. Blant de førstnevnte er et eget panel til minne om Stavenesulykken i 1953.

Kilder og videre lesning:

Sør-Vågsøy kirke

I middelalderen sognet den sørlige delen av Vågsøy til Rugsund kirke (se også Wikipedia). Da
formannskapsdistriktene (kommunene) ble innført, tilhørte Vågsøy Selje, som rundt 1900 var fylkets folkerikeste kommune. Nord- og Sør-Vågsøy ble egne kommuner i 1910 og ble slått sammen i 1964.

Kirkemessig ble Vågsøy skilt ut som eget sogn i 1900. Det var kirkeRaudeberg på Nord-Vågsøy, og det kom krav om egen kirke på Sør-Vågsøy og deling av sognet. Det siste skjedde i 1905. Kirken ble tegnet av Lars Sølvberg fra Utvik, og byggingen kom i gang i 1906. 5. september 1907 ble Sør-Vågsøy kirke innviet.

Det er en en langkirke i tre med vesttårn. Koret i øst er lavere og smalere og polygonalt avsluttet, med sakristier i nord og sør. Kirken ble omfattende restaurert i 1951-52 og fikk da glassmalerier i åtte store vinduer i skipets langvegger. De ble laget av Jørgen Skaare og viser scener fra Jesu liv. Et tilbygg på sørsiden nær inngangen er fra 2006 og inneholder møterom, garderobe og toalett. Kirken har 600 sitteplasser.

Innvendig er kirken preget av en storslått nygotikk, med utskårne søyler med kapiteler som nesten bringer tankene hen på katedraler. Det er orgelgalleri i vest, og korgulvet er hevet to trinn over skipets gulv. Det sentrale inventaret er fra da kirken var ny, og med unntak av nevnte glassmalerier er lite egentlig endret.

Alterbildet ble malt i 1907 av Sveinung Anondsen i kopi etter Adolph Tidemands alterbilde Oppstandelsen i Bragernes kirke. Prekestolen ble laget ved Sandnes høvleri og står på sørsiden av korbuen. Også døpefonten i tre er fra 1907, og det samme er nattverdsutstyret og kirkeklokken. Sistnevnte er tysk. Kirken har et 20 stemmers pipeorgel fra Marcussen fra 1989.

Kirken er rett vest for Måløybrua fra 1970. Faktisk står en av bærestolpene til broen på kirkegården, og en del av kjørebanen svinger seg også over kirkegården. I kirkegårdsmuren på oversiden av kirken er et minnesmerke fra 1957 over omkomne fiskere. I tillegg til kirkegården rundt kirken er det kirkegårder ved Holvik og Skavøypollen.

Kilder og videre lesning:

Totland kirke

Totland i Vågsøy kommune sognet opprinnelig til Rugsund på sørsiden av fjorden, og ved innvielsen ble kirken titulert som kapell i Rugsund sogn, før den fikk eget sogn i 1964 og ble overført fra Davik til Vågsøy prestegjeld i 1967. Siden er sognene i Vågsøy slått sammen til ett. Arkitekt var først Lars Sølvberg, som ble dårlig før han fikk fullført tegningene. Disse ble da fullført av Jens Sølvberg. Kirken har visse likhetstrekk med Sør-Vågsøy kirke, som Lars Sølvberg tegnet få år tidligere, men er adskillig mindre. Kapellet, som det da var, ble innviet den 8. august 1912.

Totland kirke er en langkirke i tre med vesttårn med våpenhus i tårnfoten, rektangulært skip og polygonalt avsluttet kor omgitt av sakristier. Antall sitteplasser er rundt 250. Innvendig er det orgelgalleri i vest. Korgulvet er hevet to trinn over skipets gulv, og koråpningen er spissbuet. Interiøret er ikke minst preget av Lars Kinsarviks dekorasjoner, som ble utført før arbeidene i Eid kirke.

Kinsarvik har skåret rammen til altertavlen. Selve bildet er kopiert av en frk. F Howarth etter Joshua Reynolds’ bilde «Den hellige familie» i det britiske Nasjonalgalleriet. Kinsarvik har ellers sørget for utskjæringer og rosemaling på prekestolen, korbuen og døpefonten, og særlig området rundt koret er ganske fargerikt. Orgelet på vestgalleriet er bygget av Vestre orgelfabrikk i 1954, og kirkeklokken er støpt ved Bochumer Verein.

Kirken står relativt langt nord på kirkegården, og i sør står et bårehus fra 1971.

Kilder og videre lesning:

Kjølsdalen kirke

Om formspråket er tradisjonelt, er ikke Kjølsdalen (et par mil vest for Nordfjordeid) noe gammelt kirkested. Kirken her er blant de få kirkebyggene i landet som ble innviet under Den annen verdenskrig, nærmere bestemt den 13. september 1940. Stedet sognet opprinnelig til Davik på sørsiden av fjorden både kirkelig og administrativt, og på 1870-tallet var det en bitter lokal strid om plassering av kirken. Sognestyret gikk inn for å bygge ny kirke på Haus på nordsiden av fjorden som hovedkirke for prestegjeldet. Det ble det aldri noe av, men i 1928 ble det anlagt hjelpekirkegård i Kjølsdalen da Davik kirkegård var for liten. I 1935 ble det også vedtatt å oppføre kirke, og i den forbindelse brukte man riksarkitekt Hans Fredrik Crawfurd-Jensens tegninger til Hildre(stranda) kapell (Haram kommune i Møre og Romsdal). Kirken ble oppført av Brattvåg-firmaet Tennøe & Skaar (omtalt bl.a. her), som av kirkeleksikonet også krediteres for prekestol og døpefont, fra juni 1939.

Kjølsdalen kirke er en langkirke i tre som har rundt 300 sitteplasser. Den har vesttårn omgitt av to små tilbygg. Koret i øst (eller strengt tatt sørøst) er omgitt av små sakristier som gjør at bygningskroppen har samme bredde som skipet før den apsidale avslutningen. Korgulvet er tre trinn høyere enn skipets gulv, og kirken har orgelgalleri ved inngangen i nordvest. Kirkerommet er enkelt utstyrt, og stilen omtales gjerne som kirkefunkis. Interiøret er lite endret siden innvielsen. Heller ikke utvendig er mye endret gjennom årene, men i 1978-79 ble tilbygg med sanitærrom oppført av Mathias Nes etter tegninger av arkitektfirmaet Vaardal-Lunde.

Opprinnelig var bygget kapell i Davik sogn, men Kjølsdalen fikk eget sogn i 1954. I 1965 ble Kjølsdalen innlemmet i Eid kommune og Eid prestegjeld. Under nyttårsorkanen i 1992 var det ikke langt fra at kirken hadde blåst over ende, og den fikk omfattende skader. I etterkant er det montert ståldragere for å sikre kirken mot lignende uvær. Ellers er det bl.a. meldt om råteskader i 2009 og utbredringsarbeider i 2011.

Alterbildet ble malt av Jørgen Stene i 1940 og tituleres gjerne som «Eit landskap med himmel over». På alteret står et krusifiks som antar å stamme fra gamle Davik kirke. Både prekestolen og døpefonten er på alder med kirken. Det finnes også et dåpsfat i sølv fra 1940 og en dåpskanne i sølvplett fra 1960.

Et brukt harmonium ble innkjøpt i 1945, og i 1958 ble det skiftet ut med et harmonium fra Vestre orgelfabrikk. I 1998 fikk dette avløsning i form av et nyrestaurert Davies-orgel som skal ha blitt bygget i 1965 med enkelte eldre deler inkorporert. Restaureringen ser ut til å være utført av firmaet Bower & Company.

Kirkeklokken ble støpt i 1951 av det firmaet som nå er kjent som Olsen Nauen Klokkestøperi. Tidligere brukte man en gammel klokke fra Davik kirke.

Kirken står nær det østre hjørnet på kirkegården, som i likhet med kirken har akse fra nordvest til sørøst. Kirkegården ble utvidet i 1980. Gamle bilder (f.eks. hos NRK) viser at det før kirken ble oppført, stod et klokkehus på kirkegården, men det er revet for lengst.

Kilder og videre lesning:

Sambraut gravplass

Saumbraut gravplass (eller Sambraut gravstad) er i Eid kommune, vest for Nordfjordeid og øst for Stårheim. På graplassen står et hvitmalt, tårnformet redskapshus som minner om andre slike rundt omkring på norske gravplasser i distriktene. For noen år siden var det kronerulling for opprusting av dette redskapshuset. Det ble i den forbindelse utført frivillig arbeid, og parkeringsplass ble opparbeidet.

Utover dette er det begrenset med informasjon om gravplassen på nettet, selv om Eid kirkelige fellesråd lover mer informasjon om den på sitt nettsted.

Annonse