Viser arkivet for stikkord sankt, johannes

St. Johannes kapell (Rjukan)

St Johannes kapell (katolsk) i Håndverkergata på Rjukan er en utpost av Vår Frue menighet i Porsgrunn. Den holder til i lokalene etter byens nedlagte frikirkemenighet. Kapellet er viet til Johannes døperen.

Kilde:
Om kirkelokalene

St. Joseph kirke (Oslo)

Sankt Joseph(s) kapell ble tegnet av Harald Sund og innviet i 1939. Dette var i sin tid kapell for St. Sunniva skole, som ligger vegg i vegg, men fra 1. januar 2007 har bygget status som kirke. Den ligger på skrå over Akersveien fra St. Olav kirke, i nr. 6.

Ifølge byleksikonet har kirken ca. 200 plasser, og det holdes messer på engelsk, spansk, kroatisk og tagalog. Man får inntrykk av at kirken fungerer som avlastning for St. Olav i en tid med stor tilstrømning til Den katolske kirke i Norge.

Kilder og videre lesning:

  • Lokalhistoriewiki

  • Knut Are Tvedt (red.): Oslo byleksikon (5. utg.; Kunnskapsforlaget, 2010), s. 493
  • M.C. Kirkebøe: Oslos kirker i gammel og ny tid (Ny utgave ved K.A. Tvedt og Ø. Reisegg, Kunnskapsforlaget, 2007), s. 155-156
  • Katolsk.no

Johannes kirkegård (Skien)

Johannes kirkegård i Skien ligger i bydelen Marensro, ikke langt unna pinsekirken Tabernaklet.

Som for Lie kirkegård mangler det faktaopplysninger hos fellesrådet, men Grenland Ættehistorielag har et kart over kirkegården og har åpenbart registrert gravene på den (i 1997).

Hemsedal kirke

Hemsedal har hatt kirke siden middelalderen. Den stavkirken som ble revet høsten 1882, lå ved den gamle kirkegården, sørøst for gården Kyrkjebøen. Like ved finnes en haug kalt Stupulhaugen, der det trolig har stått en støpul (et klokketårn). Kirkegården ble utgravet og konservert i 1963. Da ble det funnet noe man antar er spor etter en enda eldre kirke. Stavkirken var blitt kraftig ombygget innen den ble revet, og enkelte deler av den er å finne i Universitetets oldsaksamling. Det gjelder blant annet en komplett portal med tilhørende dør med smijernsbeslag. Det finnes også deler og gjenstander fra den på gårder i området.

Gol prestegjeld ble utskilt fra Nes i 1836, og Hemsedal var anneks til Gol. Hemsedal (stav)kirke ble som andre kirker solgt på auksjon i 1723 og kom via forskjellige eiere i kommunens eie i 1877. Samme år vedtok kommunen å bygge ny kirke nede i dalbunnen, og arkitekt Henrik Nissen ble kontaktet i februar året etter. Han tegnet en langkirke for lafting, og planene ble vedtatt uten vesentlige endringer. Kirken ble oppført under byggmester Svenum fra Bergen, med snekkerarbeid utført av Torleiv og Johannes Grimsgård fra Nesbyen. Den nye kirken ble innviet 9. juni 1882. Kirken var imidlertid ikke ferdigmalt innvendig, og av den grunn ble siste gudstjeneste i stavkirken holdt så sent som 9. juli det året.

Hemsedal kirke er en nygotisk, laftet langkirke med 400 plasser. Skipet er rektaungulært, koret er polygonalt avsluttet (skrådde hjørner) og omgitt av sakristier (prestesakristi i sør, dåpsventerom i nord), og kirken har vesttårn. Sistnevnte er i bindingsverk og er omgitt av små utbygg fra 1994. Kirken har utvendig panel, og takene (også på tårnet) er tekket med skifer. Kirken ble restaurert i 1957 under ledelse av Arnstein Arneberg. Den ble også retaurert til 125-årsjubileet i 2007.

Midtskipet og koret har tønnehvelv. Koret åpner seg i full bredde mot skipet, og korgulvet er to trinn opp fra skipets gulv. Korvinduene har glassmalerier. I det midterst, som fungerer som altertavle, ser vi den gode hyrde med ledsagende insnkrift fra Joh. 10.11. Sidevinduene har vinbladmotiver. Dessuten er malte felt fra stavkirkens altertavle overført og henger på korets sidevegg. Motivene er nattverden (fra 1716) og korsfestelsen og oppstandelsen (fra 1715). Prekestolen har åttekantet grunnform. Den har seks fag med fyllinger og har oppgang fra koret der den står i korbuens sørkant. Døpefonten er åttekantet. Det er korskille i form av et lavt gjerde.

Kirken fikk harmonium i 1913 og orgel i 1928, sistnevnte i form av et tidligere øvelsesorgel fra musikkonservatoriet i Oslo. Det ble ifølge «Norges kirker» gjort elektrisk i 1957. Dette oppslaget hos kirkelig fellesråd tyder på at dette orgelet fortsatt er i bruk, og det byggeåret tidfestes til 1887, og det skal være bygget av Olsen og Jørgensen. Orgelet ble restaurert i 1976 og til jubileet i 2007. I tårnet henger to middelalderklokker og to klokker fra 1990.

Kirken er omgitt av kirkegården der den ligger ved riksvei 52. Kirkegården er omgitt av et steingjerde med hvitt stakitt oppå. Nordvest for kirken står et bygg som ser ut til å være kombinert bårehus og servicebygg / redskapshus. På kirkegården står et minnesmerke over omkomne under krigene i 1807-14. Det er mulig å søke etter gravlagte på kirkegården.

Kilder og videre lesning:

  • Sigrid og Håkon Christie: Norges kirker. Buskerud (Riksantikvaren / Gyldendal: Oslo, 1981), bind 1, s. 60-78 (også her)

  • Kyrkja i Hemsedal
  • NRK
  • Wikipedia
  • Alf Henry Rasmussen: Våre kirker. Norsk kirkeleksikon (Vanebo Forlag, 1993), s. 518
  • Kirkesøk
  • Leif Anker og Jiri Havran: Kirker i Norge, bind 4: Middelalder i tre (ARFO, 2005), s. 19 (om stavkirken)
  • Arkivverket om fylkets sognehistorie

Fra nord

Fra sørvest

Kirkegårdsport i vest

Vestportal

Krigsminnesmerke

Sankt Ansgar kirke

Sankt Ansgar, Kristiansands katolske kirke, ligger ikke langt fra Domkirken, i Kirkegata 3. Menighetens historie strekker seg tilbake til slutten på 1880-tallet, og det later til at den ble formelt grunnlagt i 1890. Menigheten er oppkalt etter den hellige Ansgar av Bremen-Hamburg, og den omfatter det meste av Vest-Agder (ikke Sirdal) samt Setesdalen, Lillesand, Birkenes og Iveland i Aust-Agder. Menigheten hører inn under Oslo katolske bispedømme.

Eiendommen ble ødelagt under en bybrann i 1892, men ble møysommelig bygget opp igjen. Wikipedia kan tolkes slik at det ble oppført en hvitkalket kirke i 1936 som brant på 1980-tallet og ble erstattet med den røde teglkirken vi ser i dag, skjønt det er vanskelig å avgjøre ut fra oppslaget hvor skadet bygget var, og hvor mye som er nytt. Kirken har rundt 120 sitteplasser. Ut fra omrisset å dømme dreier det seg om en langkrike med tårn ved inngangen, rektangulært skip og rett avsluttet kor omgitt av sakristier.

Blant kirkelige eiendommer ellers er/var også nabobygget i Kongens gate, som huser St. Josephs sykehjem. Det ble opprinnelig drevet av St. Joseph-søstrene, men drives i dag av Kristiansand kommune.

Menigheten teller ifølge Wikipedia rundt 2300 medlemmer. I den senere tid har den hatt betydelige innslag av polakker og vietnamesere, og det er messer på deres språk.

Kilder og videre lesning:

Det er ikke langt fra Domkirken

St. Josephs sykehjem

Sankt Magnus kirke

Sankt Magnus katolske menighet i Lillestrøm hadde ifølge en presentasjon på katolsk.no ca. 3400 medlemmer av 84 nasjonaliteter, men ble delt i tre i 2007, da det ble dannet egne menigheter på Jessheim og Kongsvinger. Likevel er det grunn til å tro at menigheten på Nedre Romerike fortsatt har en flerkulturell profil med messer på mange språk. På menighetens nettsted fortelles det at det holdes minst fire messer hver søndag.

Menigheten ble formelt opprettet i 1957, og bygget vi nå ser, ble innviet den 8. desember 1988. Det er tegnet av Kjell Lund, som vi blant mange ting kjenner som arkitekt for en annen katolsk kirke, Sankt Hallvard i Oslo. Byggets innhold og tilblivelsesprosessen er skildret på menighetens nettsted, og det er et par interiørbilder i dette nettalbumet.

På katolsk.no er det ellers en side med kontaktopplysninger og en side med oversikt over menigheter i Norge. Wikipedia har en temaartikkel om katolisismen i Norge.

Rødenes kirke

Rødenes kirke er Marker kommunes eneste middelalderkirke og ligger idyllisk til ved vestbredden av Rødenessjøen. Rødenes var egen kommune før den i 1964 ble slått sammen med Øymark til Marker kommune (med kommunesentrum i Ørje). Kirken, som hovedsakelig er i stein, antas å være bygget på siste halvdel av 1200-tallet. Den var i middelalderen viet til Johannes døperen og til helgnene Margareta og Katarina (9. februar). Kirken gjennomgikk omfattende restaurering i 1703-09. Den ble da forlenget med 5,5 meter i vest og fikk det tårnet (eller den takrytteren) i bindingsverk som vi ser i dag. Det ble også bygget et tømret våpenhus i vest, men nytt våpenhus ble senere bygget i 1949-52, da kirken ble restaurert under ledelse av Ragnar Nilsen. Sakristiet på korets nordside, også det i tre, kom til på begynnelsen av 1700-tallet, men er siden endret i 1853 og i 1949-52. Det var sponkledning i østgavlene også i middelalderen. Etter kirkesalget i 1723 hadde kirken mange eiere før den ble kommunal eiendom i 1850.

Kirken fungerte en stund også som garnisonskirke for Basmo festning (1683-1743, 5 km nord for Rødenes; det skal også ha vært et kapell der som nå er forsvunnet). Det sies at kommandanten der, Christian Hansen Sarpsborg, forærte altertavlen til kirken i 1720-årene. Hovedfeltet i altertavlen har et gotisk krusifiks (muligens fra 1200-tallet). Det var tidligere flankert av Maria og Johannes. Tavlen er forøvrig blitt overmalt og restaurert i tur og orden og med varierende resultater. Over og under krusifikset er det malte bilder, det nederste av nattverden, det øverste av kvinnene ved graven.

Prekestolen i eik har fire fag og er fra 1619, men har også vært overmalt og restaurert senere. Evangelistene er avbildet i storfeltene. Himlingen er på alder med prekestolen. Ved siden av prekestolen er det en liste over kirkens sogneprester. Døpefonten antas å være fra ca. 1700 og er muligens av Svend Svanneberg. En akantusprydet skål bæres av fire småbarn. Dåpsfatet i messing er fra 1709.

Kirken har galleri i vest og langs nordveggen av skipet. Orgelet er fra 1972, fra Norsk Orgel- og Harmoniumfabrikk i Snertingdal. Av de to kirkeklokkene er én fra middelalderen og én fra 1588.

Kirkegården som omgir kirken, ble utvidet i sør i 1850, og muren ble satt opp i 1889-90. Gravsøk kan utføres her. Et gravkapell nordøst for kirken er tegnet av Johs Th. Westbye og ble oppført i 1930. Sør for kirken, rett utenfor kirkegårdsmuren, står det et servicebygg. Det har vært prestegård ved Rødenes siden middelalderen. Nåværende prestebolig ble oppført i 1799.

Det var bispevisitas ved Rødenes i august/september 2009. Kirken feiret jubileum samme år, og i den forbindelse ble det ugitt en jubileumsbok. Menighetsbladet kan leses her.

Kilder og videre lesning:

  • Sigrid og Håkon Christie: Norges kirker. Østfold (Riksantivariatet / Land og Kirke: Oslo, 1959), bind 2, s. 61-70 (også her)

  • Rødenes menighet
  • Wikipedia
  • Alf Henry Rasmussen: Våre kirker. Norsk kirkeleksikon (Vanebo Forlag, 1993), s. 675
  • Oppslag utenfor kirken
  • Kirkesøk
  • Turid Bøe Larsen m.fl.: Rødenes kirke – gjennom mer enn 700 år (Marker kommune, 2009)

Alternativ vinkel

Fra nordøst

Fra sørøst

Kirkegården

Gravkapell

Gravkapell

Piperviken småkirke

Piperviken småkirke er for lengst revet, men hadde i sin tid adresse Munkedamsveien 12, mens tårnet lå ut mot Klingenberggata, som den gangen gikk helt til Munkedamsveien. Vi ser monumentet over Johan Svendsen ved Oslo konserthus, som har adresse Munkedamsveien 14. Kirken så slik ut.

Småkirkebevegelsen som fenomen er kort beskrevet hos Wikipedia. Piperviken småkirkemenighet lå under Johannes menighet, som også for lengst er nedlagt. Piperviken småkirke var imidlertid et kjent innslag i Vika på første halvdel av 1900-tallet, og den ble i sin tid belønnet med A.C. Houens fonds diplom for fremragende arkitektur. Den ble tegnet av byarkitekt Harald Aars og innviet i 1911. Arkitekten berømmes i denne sammenheng særlig for å ha utnyttet en vanskelig og uregelmessig tomt på en god måte. Selve bygget er skildret hos Artemisia.no og i boken «Oslos kirker». Det fortelles for øvrig at budsjettet ble grundig overskredet, men at betydelige gavebidrag dekket utgiftene.

Selve kirkerommet var i 2. etasje og hadde rundt 500 plasser, mens det i kjelleren var menighetssal med plass til bortimot 400 mennesker. Bygget hadde også boliger for prest, menighetssøster og kirketjener, og det var studenthybler i tårnet.

Altertavlen hadde en kopi av Carl Blochs kjente bilde Christus Consolator, som er kopiert til flere norske kirker. Dette bildet henger nå i menighetssalen i Hasle kirke, som også har fått overført kirkeklokkene. Pipervikskirken fikk glassmalerier utført av Karl Kristiansen i 1920-årene, og i 1936 utsmykket Christian Benneche hvelv og kor samt menighetslokalene.

Etter at Johannes kirke ble revet, leide Johannes menighet lokaler i kirken her. Etter krigen ble Vika-området sanert, og i 1959 ble Piperviken småkirke revet. Menigheten ble lagt under Domkirken.

Kilder og videre lesning:

  • M.C. Kirkebøe: Oslos kirker i gammel og ny tid (Ny utgave ved K.A. Tvedt og Ø. Reisegg, Kunnskapsforlaget, 2007), s. 18-19

  • Artemisia.no
  • Knut Are Tvedt (red.): Oslo Byleksikon (5. utg.; Kunnskapsforlaget, 2010), s. 450
  • Lokalhistoriewiki
  • Wikipedia

Tingelstad gamle kirke

Tingelstad gamle kirke er en steinkirke i Gran på Hadeland som trolig ble oppført rundt 1220. (Tømmeret i taket er felt i 1219 og 1220.) Den sies å ha vært viet til apostelen Peter, skjønt dette er omstridt, og den er også kjent som Sankt Petri — et navn som ofte foretrekkes lokalt. Da det kom bestemmelser om at 30 prosent av menigheten måtte få plass i kirken, innså man at denne kirken, som bare huser drøyt hundre, var for liten. Det ble reist en ny kirke på Tingelstad — Tingelstad nye kirke — og den gamle ble stengt. I motsetning til Grinakerkirken ble den ikke revet, men ble stående urørt i mange år. Skipet måler 14 × 11 meter utvendig, og hele kirken er 21 meter lang.

Kirkens utforming er typisk for mange romanske middelaldersteinkirker, med rektangulært skip og omtrent likeformet, men mindre kor hengt på. Koret er faktisk litt skjevt i forhold til skipet, og det er et sakristi på nordsiden av koret. Opprinnelig var kirken hvitkalket utvendig, men i dag ser vi steinstrukturen i den. Vinduene er fortsatt jevnt over smale, men et bredere vindu ble åpnet i nordveggen i 1703 (opprinnelig var det ingen vinduer på nordveggen), og sørvinduets lysåpning er blitt noe utvidet nedover. Kirken har takspon av tre. Nåværende takrytter har sin utforming fra 1820, da den gamle — som muligens hadde form av et spir — var truet av råte.

Korbuen er rundbuet og visstnok uendret fra middelalderen. Portalen mellom koret og sakristiet har en mer gotisk kløveraktig form i buen. Veggene innvendig er dekket av kalkpuss, med noen nonfigurative forsiringer i skipets sørvindu. Det antas ellers at det har vært kalkmalerier flere steder i kirken. Kristian IVs våpenskjold er malt på nordveggen inne i kirken, visstnok i 1632. Det ble noe skadet da det store vinduet ble satt inn i nordveggen. Skymalingen i takhimlingen er fra 1701.

Med unntak av det murte alteret og et krusifiks fra 1200-tallet er inventaret ikke fra middelalderen, men fra overgangen mellom 1500- og 1600-tallet. Som sådan er det noe av det best bevarte i landet. Det har renessansestil, med hovedsakelig arkitektoniske former som dekorative elementer snarere enn f.eks. akantusskurden som kom vel hundre års tid senere. Prekestolen er fra 1579. Den er laget av Knud og Rasmus Hansen, som omtrent i samme periode laget prekestoler i Skedsmo kirke og Norderhov kirke. Prekestolen har sengotiske dekorformer og bærer våpenskjoldet til Claus Hjort, sogneprest i Gran fra 1577. De umalte kirkebenkene er fra rundt 1600, i likhet med døpefonten — også den i tre.

Altertavlen er fra 1699 og ble laget av Isak Israelsen, som det høytidelige navnet til tross ikke har noen høy stjerne i kunsthistorien. Bildet viser nattverden, og altertavlen dekker over østvinduet. Opprinnelig var det i stedet frontaler (panelmalerier) foran alterbordet. Tre slike (ett helt samt fragmenter av de to andre) er bevart fra kirken i Universitetets oldsaksamling. Etter ca. 1700 forble kirken i bunn og grunn slik den var, med unntak av takrytteren og annet nødvendig vedlikehold. Et kirkeskip fant imidlertid veien inn hit på midten av 1700-tallet.

Ellers er et annet gammelt klenodium vindfløyen i forgylt kobber. Originalen er trolig fra 1100-tallet, og er i så fall eldre enn kirken. Den er imidlertid i Universitetets oldsaksamling (nå Kulturhistorisk museum), og vindfløyen i tårnet nå er en kopi. På Folkemuseet finnes et billedteppe herfra som sannsynligvis er fra siste halvdel av 1500-tallet. Nåværende kirkeklokke er faktisk fra 1913, fra Olsen Nauen, selv om kirken har hatt klokke siden middelalderen.

Kirken ligger nærmest på en klippe, og det har aldri vært gravplass her. Begravelser fant sted ved Grinakerkirken.

Siden vi er inne på områdets middelalderkirker, kan det nevnes at det i tillegg til Tingelstad og Grinaker fantes kirker på gårdene Bilden og Dvergsten, sannsynligvis stavkirker. Sistnevnte var trolig en privatkirke som ble revet på 1700-tallet. Bilden sies å ha vært en viktig gård i tidligkristen tid. Kirken der lå imidlertid øde i 1594, da biskop Jens Nilssøn rapporterte fra området.

Kilder og videre lesning:

Johannes kirke (Oslo)

Alle kjenner Johanneskirken i Bergen, som ligger der på Nygårdshøyden og er et landemerke og en flott representant for nygotikken i Vestlandets hovedstad.

Mindre kjent blant folk flest er det at også Oslo har hatt sin johanneskirke. Den lå ved Christiania torv, mellom Akersgata og Øvre Slottsgate, fra 1878 til 1928. Den var en av sin tids store byggeskandaler. I en tid med befolkningsøkning og krav til at minst 30 prosent av menigheten skulle ha plass i kirken på en søndag, ble menigheter utskilt og kirker bygget i et relativt høyt tempo. Dette innebar en betydelig økonomisk belastning, og det kan se ut til at nettopp underbudsjettering og prisstigning bidro sterkt til at grunnlagsarbeidet ikke ble gjort skikkelig her. Og de vanskelige grunnforholdene.

La oss rekapitulere: Hellig Trefoldigheds kirke ble revet etter brannen i 1686 med begrunnelse i nærhet til Akershus festning. Mot slutten av 1700-tallet lot prins Karl av Hessen oppføre en artilleristall, kalt Prinsestalden, på stedet. Denne ble revet i 1860, idet man gjorde tomten klar til å bygge kirken. Stadskonduktør Georg Andreas Bull tegnet kirken i 1868, vanskelige grunnforhold gjorde at byggingen trakk i langdrag, og ti år senere — i 1878 — ble kirken innviet. Det var en nygotisk korskirke i gul tegl, med tårn over hovedinngangen flankert av to småtårn. Et bilde av den er å finne her, men ellers finnes det forunderlig få bilder.

Kirken hadde 1250 plasser og var enkelt innredet med bare det nødvendige. Altertavlen ble malt av Eilif Peterssen og gitt til kirken. Den forestilte Jesus på korset. Motivet er kopiert og brukt i altertavlene i Eina, Stavsjø, Aremark og Solvorn kirker. Under den annen verdenskrig ble bildet sendt til Tyskland og har ikke blitt sett siden. Det ble laget prekestol, døpefont og orgel samt anskaffet annet inventar som man finner i kirker. Veggene ble malt mosegrønne, og det var gardiner «av grønt, tynt tøy». Det ser også ut til at arkitekt og byggekomité måtte kjempe for å få en noenlunne brukbar belysning, og også varmeanlegget skal ha vært mangelfullt. Orgelgalleriet var trangt, med dårlig plass til korsangerne.

Fundamenteringen på det gamle kirkestedet viste seg snart å være for dårlig, og kirken fikk tidlig setningsskader, noe som kom til uttrykk i 1895 i forbindelse med bevilgninger. I 1902 var det nødvendig med omfattende reparasjoner, og kirken var stengt til høsten 1904. Søndag den 23. oktober 1904 kl. 11.28, midt i kirketiden, ble Sør-Norge rammet av et jordskjelv som var særlig merkbart i hovedstaden. Det tålte ikke Johanneskirken, og det ble etter en stund ikke funnet trygt å bruke den til gudstjenester lenger. Likevel brukte maleren Per Krohg kirken som atelier i 1920-årene. I 1928 ble kirken revet, og menigheten ble ifølge byleksikonet oppløst i 1930. Kirkeklokkene ble senere brukt i Torshov kirke. Orgelet ble overført til Grønland kirke.

Senere har det ligget en bensinstasjon (Esso) på tomten mens tre felt med trafikk har drønnet forbi oppover Rådhusgata og over Rådhusplassen. Deretter har Festningstunnelen tatt seg av trafikken, og torvet foran det gamle rådhuset er satt i stand slik vi kjenner det i dag. Gården på bildet kalles Legenes hus og ble oppført i 1996. Vi ser bl.a. Damms antikvariat (som siden har flyttet) og Brasserie Hansken.

Kilder og videre lesning:

Annonse