Viser arkivet for stikkord sørtrøndelag

Austefjord kirke

Austefjord kirke begynte sitt liv som Nes kirke i Bjugn, der den trolig ble innviet i 1774. Ny Nes kirke ble innviet i 1878, og i 1879 ble gamlekirken tatt ned og gjenoppført ved Fyrde, innerst i Austefjorden i Volda kommune. Byggmester var Gjert Lien fra Nordfjord. Vi snakker om en laftet langkirke med 150 sitteplasser. Kirken har våpenhus med takrytter (tårn, om man vil) i vest, og koret i øst er rett avsluttet og har sakristi i forlengelsen. Selv om den var klar til bruk høsten 1879 (et årstall vi finner på vindfløyen), forteller Ragnar Ørstavik i et hefte at den ble formelt innviet av sogneprest Lars Gledistch først året etter, og datoen 1. juli oppgis for et senere jubileum. Ved innvielsen ble betegnelsen «Austefjord kapell» brukt, men i dag tituleres bygget som kirke og har eget sogn.

Kirken fremstår som ganske sveitserstilpreget, altså mer 1800-tall enn 1700-tall. Det kan bety at vinduene var noe annerledes i Bjugn-tiden. Utvendig beholdt kirken sin rødfarge i begynnelsen og ble malt på nytt i 1881 og 1888. Senere er den malt hvit, uten at man er sikker på akkurat når endringen skjedde. Bordkledningen ble imidlertid skiftet i 1956.

Også interiørmessig er det mye sveitser / nygotikk, med kontrastfarge på søyler og takstoler. Riktignok beholdt kirkerommet mye av det opprinnelige utseendet i begynnelsen, og det meste av inventaret fulgte med ved flyttingen, men det er for en stor del blitt byttet ut etterhvert. Vinteroppvarming har, ikke overraskende, vært et problem. Rundt århundreskiftet fikk kirken ovner, og interiøret ble malt en slags bonderødt. I 1930-årene ble det brukt huntonittplater i himlingen. Nytt gulv og nye kirkebenker fulgte i 1946. I 1967 fikk kirken så en himling som lignet mer på den opprinnelige — med isolasjon over. Det kan se ut til at kirkerommet fikk sitt nåværende utseende på den tiden.

Det går strekkfisker på tvers av kirkerommet. Kirken har orgelgalleri i vest, og i øst åpner det litt smalere koret seg i sin fulle bredde mot skipet. Korgulvet er to trinn høyere enn skipets gulv. Korbuen er tredelt, og det er en lav korskranke.

Til å begynne med hadde kirken et enkelt trekors (siden stablet bort på kirkeloftet) istedenfor altertavle. Det ble imidlertid tidlig laget en ramme til tavle (visstnok tegnet av lærer S.O. Høidal). I 1908 kom en kunstmaler Sjøholm på besøk til Austefjord, og han malte det bildet vi nå ser i altertavlen. Teksten under bildet lyder: «Sjaa eg stend fyr døri og bankar paa.» (Åp. 3.20)

Prekestolens opphav kjennes ikke med sikkerhet, men det er mulig at den fulgte med kirken fra Nes. Johans Langvatn skar utskjæringer til den i form av forskjellige kristne symboler (kors, fisk mm.) i 1967. De ble festet til speilfyllingene. Ved korets sørvegg står en klokkerbenk, og over den er et maleri av telemarkskunstneren Ellef Grøstad.

Ifølge et hefte om kirken var det gamle dåpsfatet fra Nes upraktisk, og til 75-årsjubileet i 1954 fikk kirken nytt dåpsfat samt kanne i tinn. I 1967 laget Johans og Anders Langvatn ny døpefont.

Kirken fikk sitt første orgel i 1909. Det hadde tre stemmer og var bygget av Jon Heltne fra Vikebygda. Det ble i 1954 byttet ut med et 14 stemmers orgel fra Vestre orgelfabrikk. Kirkeklokken ble støpt av Lars Mustad i 1879.

Kirken er omgitt av kirkegården, som ligger idyllisk til ved Fyrdselva. Nordvest for kirken står et bygg som ser ut til å være bårehus eller servicebygg. Sørøst for kirken står et uthus.

Kilder og videre lesning:

Rennebu kirke

Rennebu kirke fra 1669 er den eldste av våre bevarte Y-kirker, og den har enkelte dekordeler som er fra 1200-tallet. Kirkestedet er altså fra middelalderen, og opprinnelig stod det en stavkirke på stedet, som i sin tid tilhørte gården Voll. Portalplanker mm. fra denne er å finnne i Vitenskapsmuseet i Trondheim.

Stavkirken ble på 1600-tallet avløst av en laftet Y-kirke. Den ble oppført av byggmester Ole Jonsen Hindrum (navnets stavemåte varierer), som vi kjenner fra andre trønderkirker. Undersøkelser av en tømmerstokk viser at den er felt i 1660, men vi finner årstallet 1668 på vindfløyen, og 1669 regnes vanligvis som innvielsesår. Kirken var opprinnelig bare tjærebredd utvendig, men har siden fått panel og blitt rødmalt. Innvendig er lafteveggene bare, men slik har det ikke alltid vært. Det er takrytter over krysset og kor i østre korsarm. Alle tre korsarmer har påhektede tilbygg, hvorav det i øst er sakristi (fra 1870-årene). Hovedinngang er i sørvestre korsarm, men også den nordvestre har inngang (muligens ikke opprinnelig; våpenhuset skal være fra 1870-årene). Innvendig har kirken gallerier i to av korsarmene.

Rennebu var i sin tid anneks til Meldal, men ble utskilt som hovedsogn i et nytt prestegjeld i 1862. I forkant av dette hadde det vært mye diskusjon om kirkesteder i området. Rennebu kirke var i minste laget og dessuten nedslitt og usentralt plassert i bygda. Det var en stund ønske om å rive den, men det skjedde ikke. I stedet ble kirken pusset opp og bygget om, og i 1878 ble Berkåk kirke innviet.

Ved ombyggingen i 1873-81 ble panelet på ytterveggene byttet ut, og kirken ble hvitmalt. Dessuten ble innerveggene kledd med panel, og det ble satt inn et nygotisk korskille, nye benker og spissbuede vinduer. Siden ble kirken restaurert i 1948-52 under ledelse av John Tverdahl, mens Ola Sæther stod for malerikonservering. Da fikk den tilbake rødfargen utvendig. Inne i kirken ble veggpanelet og det nygotiske korskillet fjernet, prekestol med himling ble satt i stand, vinduene ble endret og kirken fikk nye benker. Kirkerommet ble i det hele tatt ført tilbake mot det opprinnelige, men vi ikke vet helt hvordan korskillet var på den tiden.

Opprinnelig overtok kirken inventar fra gamlekirken før den fikk nytt. Korskille, altertavle og prekestol ble skåret av Ola Biltsnider (eller «Olle Bildsnieder»). Altertavlen er påmalt årstallet 1672 og har to etasjer samt toppstykke og predella. Bildene i midtfeltene viser hhv. nattverden og Kristus med seiersfane. Sistnevnte troner også i figurform øverst på tavlen, og på predellaen er et par bibelsitater. Nattverdsbildet er flankert av de fire evangelistene (to på hver side).

På korbjelken står et gotisk krusifiks fra 1200-tallet. Prekestolen henger på hjørnet mellom østre og sørvestre korsarm og har oppgang fra koret. Den har sekskantet grunnform og portalmotiver samt evangelistfigurer på hjørnene. Himlingen bærer Kristian Vs kongemonogram og årstallet 1672. Dagens døpefont ble laget av Ola Hoel i 1910. Orgelet på sørvestgalleriet har 15 stemmer og ble bygget av Brødrene Torkildsen i 1992 (opus 141). Det avløste et orgel fra 1969. De to kirkeklokkene ble støpt av Arent Hedemark (1776) og Torstein Øien (1738). Fellesrådet har en rekke interiørbilder.

Kirken er omgitt av kirkegården, som har lengdeakse fra nordøst til sørvest. Y-kirken er motiv for Rennebus kommunevåpen, men Y-formen tilsløres noe av trærne rundt kirken. Sørvest for kirkegården, helt ved enden av parkeringsplassen, står et bygg som ser ut til å være kombinert bårehus og servicebygg.

Den gamle prestegården i Rennebu er ved Reberg, et par kilometer nordvest for kirken. Nå til dags brukes imidlertid presteboligen på Berkåk.

Menighetsbladet kan leses på fellesrådets nettsted (under Hovedmeny > Menighetsbladet > Årgang).

Kilder og videre lesning:

  • Ola Storsletten og Jiri Havran: Kirker i Norge, bind 5: Etter reformasjonen. 1600-tallet (ARFO, 2008), s. 264-267

  • Rennebu kirkelige fellesråd (også en rekke undersider med interiørbilder)
  • Lokalhistoriewiki
  • Alf Henry Rasmussen: Våre kirker. Norsk kirkeleksikon (Vanebo Forlag, 1993), s. 244

Løkken kirke

På 1600-tallet ble det funnet kobbermalm i berget ved Løkken gård, og gruvedrift ble startet. Stedet Løkken Verk vokste frem i forbindelse med denne driften, og på 1900-tallet anla man Thamshavnbanen og fraktet kis ned til Thamshavn ved Orkanger, der produksjonen foregikk etter «Orklametoden». Befolkningen vokste, og kirkeveien til Meldal ble oppfattet som for lang, så arbeid for lokal kirke tok til. En arbeiderbrakke ble ominnredet til bedehus og tatt i bruk den 28. desember 1913. Dette bedehuskapellet med 100 sitteplasser ble snart for lite, og oppmerksomheten ble rettet mot skytterhuset ved Bjørnlivannet, som var tegnet av Morten Bachke og oppført i 1916, da skytebanen ble flyttet dit pga. gruveanlegg på det gamle stedet. I 1929 ble skytebanen flyttet vekk fra tettbebyggelsen, og skytterhuset ble ombygget til kapell etter planer av arkitekt Roar Tønseth (se bilde hos Trondheim byarkiv). Innvielsen var den 13. september. Fra 1999 er bygget sognekirke. Kirken forble i Orklas eie helt til 2012, da den ble overført til Den norske kirke ved Meldal kirkelige fellesråd.

Løkken kirke er en en langkirke i tre med 170 plasser, og bygget har en ytre form som vi forbinder mer med sekulære bygninger enn kirker, skjønt det står en støpul foran inngangen i vest, og kirken har en takrytter med spiss løkkuppel. Opprinnelig var det passasje tvers gjennom sokkeletasjen til skytebanen, men den ble kledd igjen, og sokkeletasjen ble ombygget til leilighet for kirketjeneren.

Innvendig er vegger og tak i skipet dekorert av Ole Teien og Oskar Hokstad. På den ene veggen er det motiver fra Det gamle testamente og på motstående vegg fra Det nye testamente. Dekorasjoner mellom vinduene er inspirert av dekorasjoner i Kvikne kirke i Hedmark, der det også var kobberverk.

Altertavlen med tittelen «Den gode hyrde» er malt av Ole Mæhle. Den er fra 1929, i likhet med prekestol og døpefont. Til sistnevnte hører et gammelt døpefat fra Grutsæter kapell (1699-1809; se sognehistorikk), som i sin tid stod ved Grutsæter smeltehytte i Sæterdalen. Ved innvielsen hadde kapelelt et syv stemmers orgel bygget av Martin Lønseth i Steinkjer. Ifølge kirkeleksikonet ble det i 1993 installert et elektronisk Allen-orgel. Til klokkestøpulen overtok kapellet opprinnelig en klokke støpt i Amsterdam i 1653 fra Meldal kirke. Siden har den kommet til en som ble støpt hos Olsen Nauen i 1954.

Ved innvielsen av kapellet ble idrettsplassen foran det omgjort til parkanlegg. Det er kirkegård ca. 50 meter sørøst for kirken. Det står et bårehus mellom kirken og kirkegården.

Det var bispevisitas i Meldal og Løkken i april 2012.

Kilder og videre lesning:

Gjennom støpulen mot vestinngangen

Bårehus

Kirkegård

Sletta kirke

Sletta ligger noen kilometer nord for kommunesenteret SistrandaFrøya. Kirkestedet går tilbake til 1700-tallet, da den kirken som tidligere hadde stått på Sula, ble flyttet hit. Kirken ble innviet etter nyoppførelsen den 4. september 1755 av biskop Frederik Nannestad etter at vedtaket om flytting var gjort så tidlig som i 1740. Den ble etter en stund ansett for å være for liten, og ny og større kirke tegnet av Henrik Nissen ble innviet på stedet den 30. september 1880 av biskop Andreas Grimelund. Denne kirken (avbildet på denne siden) var med sine nærmere tusen sitteplasser en av landets største trekirker, men den brant ned til grunnen den 8. juni 1984 — visstnok i løpet av en time. Kirken skal i likhet med Hallaren kirke ha hatt en altertavle med korsfestelsesmotiv malt av Waldemar Wilberg.

Etter brannen diskuterte man både kirketype og tomt for gjenoppføringen. Blant seks forslag til tomt var en ved siden av Herredshuset i Sistranda. Det gamle kirkestedet ble imidlertid beholdt, og ny kirke ble tegnet av Odd Østbye og innviet den 21. oktober 1990 av biskop Kristen Kyrre Bremer. Det er en moderne arbeidskirke. Selve kirkerommet er adskilt fra menighetssalen med skyvedører og kan utvides til 450 plasser ved behov. Innholdet er skildret hos Orkdalsmenighetene, som også har enkelte interiørbilder. Også på Kirkesøk er det interiørbilder.

Altertavlen har et krusifiks av Johan Rokkones fra 1992 som er modellert på tidligere Frøya-krusifikser. Prekestolen i betong og stein er utformet av arkitekten. Døpefonten, i tre, er fra 1881. Orgel og kirkeklokke er på alder med kirken. Orgelet har 20 stemmer og er bygget av Gunnar Fabricius Husted, mens kirkeklokken kommer fra Olsen Nauen.

Kirken kalles Nord-Frøya kirke på enkelte kart, i motsetning til Hallaren kirke, som er på Sør-Frøya. Det er kirkegård på stedet. Den som vil søke i kirkebøker, kan gjøre det herfra.

Kilder og videre lesning:

Hitras gravplasser

På og rundt Hitra ble det som på Frøya og omkringliggende øyer anlagt en rekke gamle gravplasser eller kirkegårder i en tid da man rodde med båt når man skulle begrave de døde. I tillegg er det naturligvis kirkegårder ved selve kirkene. Følgende gravplasser er nevnt i Wikipedia:

  • Eidsmyra (sør for Kvenvær)

  • Faksvåg (nord på Hitra, noe øst for Kvenvær, ikke langt fra fylkesvei 713)
  • Grønnvollan (relativt nær Faksvåg)
  • Henriksøy (på en øy nordvest for selve Hitra)
  • Rørøy (på en øy nordvest for selve Hitra)
  • Skårøya (på en øy nordvest for selve Hitra)
  • Straumøy (nordvest for selve Hitra, øst for Skårøya)
  • Søndre Kvenvær (mulig at det er Eidsmyra som menes)

Bildene her samt kartmarkeringen er for Eidsmyra kirkegård, som er i Kvenvær sogn, nordvest på selve Hitra. Kirkegården er omgitt av gjerde med port og et lite redksapshus. Årstallet på vindfløyen på sistnevnte er 1960, og det gjelder formodentlig oppføringen av huset. På nettet er det ellers minimalt med informasjon om denne og de andre gravplassene på Hitra, men det opplyses hos Hitra kommune i 2010 at det er søkt på påfylling av jord her.

Det er faktisk vanskelig å vite om de andre gravplassene er i bruk. Flere av dem er på øyene nordvest for selve Hitra, utenfor Kvenvær, og der er de fleste øyene blitt fraflyttet i etterkrigstiden, skjønt Helgebostadøya har fått broforbindelse, og på Skårøya har Hitra kommune en leirskole for skolebarn.

Frøyas gravplasser

Frøya kommune består av øya med samme navn samt ca. 5400 bebodde og ubebodde øyer av mindre størrelse spredt over et relativt stort område. Veinettet gjør det i dag lett å ferdes over selve Frøya, og et tunnelsystem forbinder Frøya med Hitra og fastlandet innenfor. Motoriserte båter gjør det dessuten overkommelig å ferdes mellom øyene. Men slik har det ikke alltid vært.

I gamle dager kunne det være svært problematisk å frakte de døde til vigslede gravplasser ved kirkene. Derfor er det anlagt en rekke gravplasser rundt omkring, hvorav ikke alle brukes i særlig grad i dag. Mange av gravplassene ligger nær sjøen fordi man i gamle dager rodde for å komme dit. Dette er ikke alltid uproblematisk.

Wikipedia nevner følgende gravplasser i Frøya kommune:

  • Håvika (sørvest på Frøya)

  • Kveldsro (ved Titran)
  • Lok(k)nes(sa) (sør på Frøya; har visstnok vanskelig vinteradkomst)
  • Nordhammarvik eller Nordhammervik (sørøst på Frøya)
  • Sauøy (et stykke uti Norskehavet)
  • Setervollen gamle
  • Setervollen nye
  • Sistranda (nær kommunesenteret, øst på Frøya)
  • Værøy (et stykke uti Norskehavet)
  • Vågan (ikke langt fra Titran)

Bildene her er fra Setervollen gamle kirkegård, som også er markert på kartet. Selve kirkegården er inngjerdet med nettinggjerde, og det er et enkelt redskapshus med kors på taket, men ikke noe seremonibygg. Taket på redskapshuset er noe skadet. Setervollen nye kirkegård ligger litt lenger oppi bakken.

I våre dager har man ikke behov for alle disse gravplassene, og foruten tidevannsproblemer kan det være andre problemer knyttet til dem, så som vanskelig adkomst, sikkerhetsproblemer og manglende muligheter for utvidelse. En rapport i forbindelse med bispevisitasen i 2000 konkluderte med at noen av gravplassene burde nedlegges, og i en orientering fra februar 2009 foreslår kommunen å nedlegge fem av gravplassene: Håvika, Lokknes, Vågan, Sistranda og Værøy. Resultatet etter behandling av saken ser ut til å bli at bare Sistranda nedlegges i første omgang, mens Lokknes tas ut av vanlig bruk (ingen nye gravlegginger), Værøy opprettholdes så lenge det er interesse for det, og Håvika og Vågan opprettholdes som før (med et lite forbehold når det gjelder førstnevnte). Lokalavisen rapporterer om folks reaksjoner på nedleggelsen.

Innset kirke

Den som uten å kjenne historien stiller seg opp og betrakter Innset kirke, kan etter en stund bli i tvil om hva han/hun ser. På en tradisjonelt utformet korskirke med årstallet 1642 i spirets vindfløy finner vi et våpenhus som riktignok glir inn i omgivelsene, men som med sin materialbruk og byggeteknikk ikke kan ha blitt bygget på 1600-tallet. Så viser det seg også at vi har å gjøre med en ny kirke som ble oppført og innviet i 2000 etter at den gamle kirken ble påtent og brant ned til grunnen i 1995. Forholdet mellom gammelt og nytt er tematisert i byggeskikk og utsmykning, som vi skal se, men la oss begynne med stedets kirkehistorie og den nedbrente kirken.

Innset var opprinnelig en del av Kvikne kommune, der det ble anlagt kobberverk på 1600-tallet. I 1640 ble det anlagt smeltehytte på Innset, og stedet vokste opp rundt den og fikk altså kirke i 1642, etter at det var blitt anlagt gravplass ved Lilleinnset gård på 1500-tallet.

Gamlekirken ble oppført av byggmester Palle Joensen, og hadde 300 sitteplasser og to gallerier. Den ble påbygget i 1727 (sakristi) og 1845 (klokkehus). I 1860 fikk kirken større vinduer, og mye av inventaret ble fjernet. Noe ble solgt, og noe ble overført til Folkemuseet for så å bli tilbakeført ved restaurering i 1930-årene.

Altertavlen var laget av Niels Marcussen Gram og Niels Nielsen i 1672. Nielsen laget også prekestol og døpefont i 1672, begge i barokk stil. Siste orgel i kirken var fra Brødrene Torkildsen fra 1927, og kirken hadde to klokker fra 1669 samt endel annet gammelt inventar. Det meste av dette gikk tapt i brannen, men noen rester kan beskues i Kirkemuseet (en temautstilling om kirken over sakristiet), og vindfløyen fra 1642 står altså på dagens kirke.

Den gamle kirken var verkets eiendom til 1814. Da kom den etter kort tid i privat eie over på menighetens hender. For øvrig ble Innset overført til Rennebu kommune i Sør-Trøndelag i 1966, mens resten av Kvikne ble slått sammen med Tynset. Det ble utgitt bok om gamlekirken i 1992, altså rundt tre år før brannen.

Ny kirke ble tegnet av Kvernaas Arkitekter ved Kjell Kvernaas og innviet den 22. oktober 2000. Som antydet innledningsvis er den i hovedsak tradisjonell i formspråket — i den grad at den nesten etteraper den nedbrente kirken. Det er en laftet korskirke med takrytter over krysset. Den er kledd med tjærebredt panel utvendig. Men det finnes altså detaljer som røper vår tid. Utvendig gjelder det særlig våpenhuset, og innvendig er kirken tilrettelagt i pakt med vår tids krav. Innredningen er dels kopi av det gamle, dels nytt, men holdt innenfor tradisjonelle rammer. Antallet sitteplasser er omtrent som i gamlekirken: Anslagene varierer mellom 250 og 300 i forskjellige kilder (280 ifølge Innset.nu). Orienteringen er omtrent fra sør til nord, altså med inngang i sør, der det også er dåpsventerom. Prestesakristi og kirkemuseum er i nord.

Altertavlen er laget av Rolf Sogge, som har kopiert den gamle altertavlen som gikk tapt. Den har bilder av nattverden og dommedag, og rundt disse finner vi en rekke figurer, deriblant Moses samt øverst den tronende Kristus. Også lysekronen og lysestakene er rekonstruksjoner av tidligere slike som gikk tapt i flammene.

Døpefonten er laget av Harald Øiamo og Atle Reilo. Den er åttekantet og kalkformet og må vel sies å være i tradisjonell stil. Ellers er kirken utsmykket av et par av vår tids fremste kunstnere, Håkon Gullvåg og Håkon Bleken. De har måttet holde seg innenfor strenge rammer og har laget små malerier som er innfelt i prekestolen, på benkevangene, mellom orgelpipene og på galleribrystningen. Motivene spenner over temaer fra skapelsen til Jesu lidelse og oppstandelse. Til dels har de malt samme motiver, noe som er blitt sammenlignet med evangeliene, som i bunn og grunn er samme historie fortalt av forskjellige personer. En rekke av bildene er gjengitt i et temanummer av menighetsbladet.

Orgelet (se også her og her) ble bygget av Ryde og Berg i 2003. De tre kirkeklokkene er ikke overraskende levert av Olsen Nauen. Noe som er spesielt her, er at de er synlig fra kirkerommet gjennom et glasstak. Åse Frøyshov (se også her) har laget kirketekstiler. Innset kirke er en populær arena for konserter og andre kulturarrangementer.

Selve kirkegården skal være mye som før. Den er omgitt av et tregjerde med tre porter: «storporten», «litjporten» og «prestporten». Integrert i gjerdet i det ene hjørnet er et lite bygg som formodentlig er redskapshus, og ved parkeringsplassen står et bygg som må antas å være servicebygg.

Kilder og videre lesning:

Nerskogen kapell

Nerskogen er en fjellgrend i Rennebu og Oppdal kommuner, men kapellet ligger i Rennebu. Vi befinner oss ved fylkesvei 512, som går omtrent parallelt med E6, men lenger vest. Det er en viss hytteutbygging i området, og bygda har eget nettsted. Forut for kirkebyggingen brukte man samfunnshuset «Fjellheim» til kirkelige formål, og i 1950 ble det oppført et klokketårn. Det ble arbeidet for kirkebygg og kirkegård utover 1950-tallet. Kapellet er tegnet av John Egil Tverdahl. Det ble tatt i bruk våren 1962 og innviet den 2. september samme år.

Nerskogen kapell er en tømret langkirke med 110 sitteplasser. Bygget omfatter dåpssakristi og kirkestue, og det har galleri. Altertavle og prekestol er på alder med kapellet. På altertavlen (av Ola Bakk og Mikael Hoel) avbildes den oppstandne Kristus, og prekestolen er laget av Ingebrigt Kosbergløkk. Døpefonten er fra 1880 og kirkeklokken fra 1952, fra Olsen Nauen. Kapellet har et pipeorgel fra 1974 fra Norsk Orgel- og Harmoniumfabrikk.

Det er kirkegård ved kapellet.

Kilder og videre lesning:

Lønset kirke

Lønset er i Oppdal kommune, et par mil vest for kommunesenteret. Dagens kirke på Lønset er ikke den første. En kirke fra 1774 (som i sin tid avløste en middelalderkirke på gården Vindal) ble revet i 1863, da dagens kirke stod klar. Det fortelles hos Oppdal kirkelige fellesråd at det forut for nybyggingen forelå to modeller: en korskirke tegnet av Johannes Ellingsen Storli og en åttekantet kirke tegnet av Sjur Jamseter, og det er dem sisnmevnte som ble valgt. Modellen skal fortsatt finnes. Kirken (eller kapellet, som den da ble titulert) er av tre og ble innviet den 26. august 1863. Den har ca. 250 sitteplasser, og den har galleri.

Mye av inventaret er overtatt fra gamlekirken, supplert med nylagede saker. Altertavlen ble laget av Ole Moene og Sjur Jamseter i 1863. Den har et hvitt kors på rød bakgrunn i storfeltet. Dette ble i 1920 byttet ut med et maleri av Kristi oppstandelse utført av Mikael Hoel (se side 23 her), men ble gjeninnsatt ved en restaurering i 1960-årene. I tillegg har man tatt vare på altertavlen fra gamlekirken, som ble laget av Erik Horne i en slags enkel bruskbarokk (i 1774, ifølge kirkeleksikonet). Den henger på skråveggen til venstre for alteret.

Prekestolen (til høyre for alteret) ble laget av Erik Horne i 1784, altså til gamlekirken. Den har bilder av de fire evangelistene. Også døpefonten er overtatt fra gamelekirken. Kirkeleksikonet daterer den til 1774.

Kirken sies å ha et pipeorgel fra Norsk Orgel- og Harmoniumfabrikk fra 1975 og to kirkeklokker støpt av Henrik P. Aunum i 1771 og 1786. NRK har lydopptak av klokkene.

Tårnet på kirket ble reparert i 2009. Det er bilder av dette på fellesrådets nettsted. Våren 2011 ble kirken malt, og da undertegnede tok bildet her i mai 2011, stod det fortsatt et par stillaser igjen ved kirken.

Det er kirkegård på stedet.

Kilder og videre lesning:

Fagerhaug kirke

Fagerhaug kirke (12 km nord for Oppdal sentrum) ble oppført som Elim bedehus i 1921 for Oppdal baptistmenighet. Bygget ble brukt som bedehus frem til 1928 og siden til en rekke forskjellige formål. På 1950-tallet ble bygget kjøpt av en kapellkomité, og i 1958-59 ble bygget om under ledelse av Ola Mjøen etter planer av John Egil Tverdahl. Det ble innviet som Fagerhaug kapell den 13. september 1959. I dag tituleres bygget som kirke og har eget sogn.

Denne langkirken har 150 sitteplasser. Orgelet står på et galleri, og bygget omfatter også andre rom, så som en kirkestue utenfor selve kirkerommet (kjent lokalt som «Litjsalen») samt en kjellerstue.

Det sentale inventaret er fra 1959. Altertavlen er laget av møbelsnekker Ingvar Fagerhaug og treskjærer Hans Donali, og selve alterbildet er malt av Bjarne Rise. Det viser korsfestelsen på Golgata. Ingvar Fagerhaug har også snekret prekestol, klokkerstol og døpefont. I Litjsalen henger et maleri laget av Kalla Skrøvset. Kirkens orgel er ifølge kirkeleksikonet fra Norsk Orgel- og Harmoniumfabrikk, fra 1975. Ifølge fellesrådet var den opprinnelige kirkeklokken (formodentlig støpt av H. Forseth i 1898, slik det står i kirkeleksikonet) fra gården Stugu, der man gjerne ville ha klokken tilbake, men donerte en ny klokke til kirken.

Kirken feiret 50-årsjubileum i 2009. Det foretas ikke begravelser her. Formodentlig brukes kirkegården ved Oppdal.

Kilder og videre lesning:

Annonse