Viser arkivet for stikkord rydeogberg

Tomb kirke

Tomb herregård i Råde var et betydelig lokalt maktsentrum i middelalderen, og en «þufna kirkja» her — viet til den hellige Margrete — er omtalt i skriftlige kilder fra 1300-tallet. Denne ble avløst av en tømret gårdskirke (eller gårdkapell) som stod mellom gårdsbygningene, visstnok på Oluf Galdes tid (1594-1622). Hans Ernst von Tritzschler skal så ha bygget eller restaurert en kirke i 1682. Kirken ble hardt skadet av lynnedslag i 1768, men først en hundre års tid senere — i 1869 — ble dagens kirke oppført med tømmer gitt av lokale bønder. Den ligger like vest (eller nordvest) for gården. En god del inventar, inkludert altertavle og døpefont, er overført fra de tidligere kirkene.

Tomb kirke er en laftet langkirke med 275 sitteplasser: rektangulært skip, polygonalt avsluttet kor omgitt av sakristier og vesttårn med våpenhus i tårnfoten, omgitt av to lavere utbygg. Disse inneholder dåpssakristi og bekvemmeligheter og stammer fra en utvidelse i 1997. Kirken ble for øvrig grundig restaurert til hundreårsjubileet i 1969. Den har rødmalt, stående panel utvendig, mens laftestokkene er synlige inne i kirkerommet. I 1936 kjøpte Råde kommune Tomb herregård og med den kirken.

Altertavlen antas å være skåret av Knud Billedsnider, som også skar altertavlen til Råde kirke. Tavlen skal ha blitt skåret i 1638, malt i 1684 og malt igjen i 1775, og den ble restaurert i 1942. Det store bildet i hovedfeltet viser nattverden. Bildet sies i enkelte oppslag å være malt av Thomas Blix, som malte et alterbilde til Råde kirke i 1725, uten at undertegnede har funnet bekreftelse for Tomb-bildet i biografisk omtale av Blix. Bildet er omgitt av utskårne figurer av Peter og Paulus, og utenfor disse er et par englefigurer som er nakne — i motsetning til tilsvarende figurer i Råde-tavlen. I feltet over nattverdsbildet ser vi et par basunengler som opprinnelig har omgitt en triumferende kristusfigur. Denne figuren er ifølge Norges kirker hos Slangsvold i Fredrikstad. Tavlen har ellers englehoder som dem vi finner i Rådetavlen, samt søyler, pilastre, fruktmotiver, rankeornamenter mm.

Prekestolen står i venstrekant av korbuen og har oppgang fra koret. Døpefonten er skåret ut av en eikestamme og har en innskrift i to rader: «Hans Ernst Tritzschler, Margrete Hitfeldt [Huitfeldt] anno 1682». Over korbjelken ble det i 1969 montert et barokt krusifiks. Figurer av Johannes og Maria som tidligere har vært å finne i montasjen, sies også å være hos Slangsvold. Blant gammelt kirkesølv kan nevnes alterkalker, oblateske og vinkanne. Det finnes kirketekstiler fra 1700-tallet og et par fragmenter av et epitafium fra 1600-tallet. Brit Leidalen laget messehagler til kirken i 1998.

I tårnfoten er en kirkeklokke fra 1702 som ikke lenger er i bruk. Det skal også finnes et par håndklokker fra 1620. Ellers har kirken to klokker fra 1950 fra O. Olsen & søn. Orgelet kommer fra Ryde og Berg og er et av deres tidligste (opus 4, 1987, 11 stemmer).

Området rundt kirken kan sies å være parkmessig behandlet, men det er ikke begravelser her. Til det brukes Råde kirkegård. Trærne rundt kirken er relativt store, og skjuler nok kirken når løvet er ute. Ved siden av kirken står en bygning fra 1984 som er kjent som Lützows gravkapell. Det er en kopi av et utbygg på nordsiden av koret i Råde kirke som i sin tid ble brukt som gravkammer for generalløytnant Barthold Heinrich von Lützow, eier av Tomb herregård og Råde kirke (død 1729). Medlemmer av familien ble gravlagt i det opprinnelige gravkammeret frem til 1845, da gravkammeret ble gjenmurt. Det ble åpnet i 1939 og tatt i bruk som sakristi i 1960. Sarkofagene er altså blitt flyttet over til gravkapellet ved Tomb kirke.

Menighetsbladet kan leses her.

Kilder og videre lesning:

Alternativ vinkel

Og en til

Lützows gravkapell

Tønsberg domkirke

Tønsberg går for å være en av Norges eldste byer (tidligere regnet som den eldste), så det kan ikke overraske noen at det har vært kirke på stedet omtrent så lenge som det har vært kristendom i Norge. Dagens domkirke er imidlertid adskillig yngre, men den ble ikke bygget som domkirke. Den var “bare” Tønsberg kirke i nitti år før Tunsberg bispedømme ble opprettet i 1948 ved at Buskerud og Vestfold fylker ble utskilt fra det da så store Oslo bispedømme.

Tønsbergs hovedkirke fra middelalderen, Lavranskirken, ble etterhvert skrøpelig, og i 1809 ble det besluttet å rive den og konsentrere seg om Mariakirken. Dette ble gjennomført i løpet av 1814. Etterhvert skrantet imidlertid Mariakirken også, og man fant ut at det var bedre å bygge ny kirke enn å flikke på den (svært) gamle, som dessuten bare rommet 400 personer. Mariakirken ble ofret til fordel for rådhus og torg, mens det ble oppført en ny Tønsberg kirke der den gamle Lavranskirken hadde stått. Rivningen skjedde ikke uten protester. Svend Foyn, som var blant byens mektigste og dessuten kirkeverge, nektet visstnok å sette fot i rådhuset, og han gikk av som kirkeverge. Han var imidlertid med i byggekomiteen for Tønsberg kirke, og han gav midler til prosjektet for at kirken skulle bli stor nok til at man slapp å sette inn gallerier for å få plass til nok mennesker, slik det var vanlig. Kirken ble tegnet av Chr.H. Grosch. Grunnen ble ryddet høsten 1855. Året etter ble grunnmuren av granitt lagt, og kirken ble oppført under ledelse av Paul Thrane og innviet av biskopen den 19. desember 1858.

Tønsberg domkirke er en langkirke i rød tegl som i dag har 550 sitteplasser. Kirken har tårn ved inngangen i vest (eller vest-sørvest), og koret er apsidalt avsluttet og omgitt av sakristier. Nordvest for nordre sakristi er et dåpskapell.

Innvendig er det orgelgalleri over hovedinngangen. To søylerader deler kirken i tre skip, og korgulvet er hevet tre trinn i forhold til skipets gulv. Kirken var til å begynne med svært preget av en puritansk nygotikk; den ble ved innvielsen beskrevet som enkel, men smakfull. Selv om vinduer og døråpninger fortsatt er spissbuet, ble det nygotiske preget dempet noe ved en omfattende oppussing / restaurering i 1939 ledet av Arnstein Arneberg. Gotiske takribber ble fjernet og kirken ble forsøkt trukket mot middelalderen med nytt utseende på søyler, himlinger (med mønster fra gravfunnene ved Oseberg) mm. Kirken fikk også en rikere utsmykning enn før, blant annet i form av glassmalerier ved Per Vigeland. Maleriene i koret har motiver fra Johannes’ åpenbaring, mens vinduene ellers har motiver fra Det gamle testamente på nordsiden og fra Det nye testamente på sørsiden. Vigeland laget også en freske under spissbuen over sørinngangen (Jesus som Guds lam). Kirken fikk også inventar som var tatt vare på fra Mariakirken og Lavranskirken. Den ble gjenåpnet av biskopen den 19. november 1939. Ikke lenge etter kom krigen. Da ble glassmaleriene tatt ned og bragt i sikkerhet, mens vinduene ble blendet. Så den 20. juni 1948 ble Tønsberg kirke innviet som domkirke. Første biskop var Bjarne Skard.

Ved innvielsen hadde kirken en altertavle med et korsfestelsesbilde malt av Christen Brun. Så i 1939 ble den barokke altertavlen fra Mariakirken tatt i bruk. Den ble skåret av Jens Jølsen i 1764. Mens den stod i Mariakirken hadde den et nattverdsbilde malt av nederlandske Pieter Aertzen i 1569. Dette ble solgt ved rivningen og henger nå på korveggen i Andebu kirke. I 1939 fikk tavlen innsatt et annet gammelt maleri fra Mariakirken. Det viser Jesus og disiplene i Getsemane og skal være malt av Jacob Pedersen Lindgård i 1770 (noen steder står det 1760). Det sies at tavlens figurer av Moses og Aron samt den tronende Kristus er fra 1939.

Fra Mariakirken stammer også den barokke prekestolen fra 1621. Den har relieffer av evangelistene, men feltet av Matteus manglet og er utført i ettertid av Anthon Røvik. Stolen bærer også Kristian IVs initialer og valgspråk.

Domkirken har dåpskapell. Der står en døpefont og en statue som begge er Christopher Borchs verker fra 1858, og begge ble finansiert av Svend Foyn. Døpefonten er av marmor. Det sies at Foyn så døpefonten ved Vartov kirke (der Grundtvig var prest) og fikk Borch til å lage maken til Tønsberg kirke. Den bærer tittelen «Livets tre». Borch laget også statuen «Jesus og barnet», som sies å være av marmor (menighetsbladet) eller gips (jubileumsboken fra 1958). Figuren viser altså Jesus som legger hånden på hodet til og velsigner et barn. I tillegg står Borch bak et par englefigurer som på eldre bilder av kirken er plassert oppe ved korbuen, men som nå står inne i koret, til side for vinduene.

I 1924 fikk kirken et 57 stemmers pneumatisk Frobenius-orgel. Det ble ombygget av J.H. Jørgensen i 1954. Orgelet ble så restaurert / ombygget av Ryde og Berg i 2008 og har nå 60 stemmer, ny fasade og nytt spillebord. Det brukes mye til konserter, og det finnes en skildring av det her.

Det er tre kirkeklokker i tårnet. Den eldste er fra 1530 og kommer fra Mariakirken. En annen er fra 1685 og har hengt i Lavranskirken. Den nyeste, som er størst, ble støpt til oppussingen i 1939. Gammelt kirkesølv og gamle kirketekstiler er overført fra middelalderkirkene. I koret henger to bilder fra 1600-tallet fra Mariakirken og Lavranskirken, og domkirken har to bibler fra hhv. 1550 og 1589.

Området rundt domkirken var kirkegård på Lavranskirkens tid, men i dag er det for en park å regne. Begravelser finner sted ved Tønsberg nye kirkegård. Svend Foyn er minnet med en statue laget av Anders Svor like ved kirken (avduket 1915). Bispeboligen er i Magnus Lagabøters gate 2 og ser ut til å være et vanlig bolighus — visstnok fra 1956.

Det var bispevisitas hos domkirkens menighet i oktober 2009. Menighetsbladet kan leses her.

Kilder og videre lesning:

Spillepulten ved Ryde & Berg-orgelet i Elverum kirke

Skiptvet kirke

I Skiptvet er vi på landet i Østfold, vest for Glomma. Steinkirken har stått der siden middelalderen, selv om den har blitt endret litt gjennom årene. Kirken var opprinnelig viet til jomfru Maria og hadde festdag 28. november. Den står på et høydedrag litt i utkant av kommunesenteret, som bærer kommunens navn eller kalles Meieribyen.

Kirken antas å være oppført rundt år 1200. Den ble som andre kirker solgt på den store kirkeauksjonen i 1723, og den hadde flere private eiere før kommunen kjøpte den på tvangsauksjon i 1855. Ellers er nok den mest dramatiske begivenheten i kirkens liv en brann i 1762 så bare steinmurene var igjen. Sørmuren var imidlertid «gandske forbrændt og unyttig». Dessuten ble vesttårnet revet så bare tårnfoten gjenstod, og kirken har fått takrytter i stedet, altså motsatt av det vi ofte ser på gamle kirker.

Da det på 1800-tallet kom en bestemmelse som krevde at 3/10 av sognets befolkning måtte få plass i kirken, ble det vurdert å rive kirken. Kommunen hadde imidlertid for dårlig råd til å bygge ny kirke, så en annen løsning ble valgt: Kirkerommet ble forlenget inn i tårnfoten, som fikk galleri (og saltak), og det ble bygget sidegalleri langs skipets nordvegg. Et våpenhus vest for dette ble oppført i tre i 1887, i likhet med dagens sakristi i øst, som erstattet et tidligere sakristi. Korbuen er også utvidet i forhold til det opprinnelige, og det antas at vinduene ble utvidet etter brannen. Dagens takrytter midt på skipet er fra 1895. I 1937 ble kirken restuarert av Harald Sund og Ulrik Hendriksen. Antall sitteplasser er rundt 250.

I og med brannen er det neppe noen overraskelse at middelalderinventaret ikke er bevart. Altertavlen er fra 1768 og har et nattverdsbilde malt av Albert Lobech, omgitt av pilastre og litt pjuskete akantusranker. Under bildet står non linjer med nattverdens innstiftelsesord. Tavlen kom tilbake fra Norsk Folkemuseum i 1937. Før det hadde kirken en altertavle fra 1898 som så ble flyttet til gravkapellet. På korvinduene ble det i 1937 malt symboler og innskrifter: due, kristusmonogram, ixtys og et keltisk kors.

Prekestolen (i korbuens høyrekant og med oppgang fra koret) er også fra 1760-årene. Den har fire fag med to fyllinger i hver. Storfeltene har evangelistbilder malt av Egil Weiglin, og over dette ser vi evangelistenes navn. Himlingen er fra restaureringen.

Dagens sekskantede døpefont er tegnet av Harald Sund. Den har et høyt lokk formet som en sekskantet kjegle. Utførelsen er ifølge kirkeleksikonet ved Helge Amundsen. Ellers melder Skiptvet kirkelige fellesråd at et dåpsfat fra 1675 er på vei tilbake til kirken (forventet ankomst: 14. oktober 2012).

Orgelet står helt i øst på nordgalleriet, altså nær korbuen. Det har 14 stemmer og mekanisk overføring, og ble bygget i 1991 av Ryde & Berg, som har spesifikasjoner. De to kirkeklokkene er støpt av Knud C. Schmidt (Christiania) i 1836 og 1837. En rekke andre inventargjenstander er skildret i Norges kirker og i kirkeleksikonet.

Nord for kirken, rett utenfor kirkegården, står et gravkapell i bindingsverk fra 1936, der blant annet altertavlen fra 1898 er å finne. Nord for dette igjen står et bygg som ser ut til å være redskapshus / driftsbygning — og kanskje kirkestue? Alderen til tross skal kirkegården ikke ha noen spesielt gamle gravminner, men et hjulkors er murt inn i korveggen, og det finnes enkelte jernkors fra 1800-tallet. Det finnes også et krigsminnesmerke. Prestegården ligger like nord for kirken.

En kirke kalt Skau, som ble oppført i middelalderen, ble visstnok brukt istedenfor hovedkirken en periode etter brannen, for så å bli revet på 1800-tallet. Den avstanden på ca. 4 km som nevnes i «Norges kirker», er formodentlig langs landeveien snarere enn i luftlinje, og vi skal nok nordøstover snarere enn øst. Det bringer oss til et nes som stikker ut i Glomma. (4 km rett øst blir i Rakkestad.) Ved Vister, nord i Skiptvet kommune, skal det også ha vært en kirke en gang i tiden.

Det var bispevisitas i Skiptvet i mars 2010. Menighetsbladet kan lese her.

Kilder og videre lesning:

Mot nordveggen

Kirkegårdsport

Port mot buskaset i skråningen

Krigsminnesmerke

Gravkapell

Her lagres redskaper

Eik kirke

Eik (nord for Tønsberg sentrum) vokste frem som boligområde under og etter krigen. Planleggingen av Eik kirke skal ha startet på 1960-tallet, men det drøyde helt til 1988 før man kunne innvie denne arbeidskirken, nærmere bestemt den 16. oktober. Kirken er i mur og ble tegnet av Harald Hille, og hovedentreprenør ved byggingen var Ole J. Lyngås. Kirken har 300 sitteplasser og sorterer under Slagen sogn.

Altertavlen, som er av laminert glass, ble laget av Per Odd Aarrestad og innviet den 3. mai 1991. Tittelen er «Guds lys i verden». Arkitekten står bak prekestolen (av tre) og døpefonten (av stål). Orgelet har åtte stemmer og ble bygget av Ryde og Berg i 1991. De to kirkeklokkene (fra 1988) er fra Olsen Nauen. Agnes Dahl har laget antependium og messehagler.

Som arbeidskirke / flerbrukskirke har Eik kirke en rekke forskjellige aktiviteter. Disse er omtalt på menighetens nettsted. Ifølge turistkontoret er kirken åpen for publikum tirsdag til fredag kl. 10-12.

Kilder og videre lesning:

  • Alf Henry Rasmussen: Våre kirker. Norsk kirkeleksikon (Vanebo Forlag, 1993), s. 561

  • Henrik Roberg: Slagen kirke 100 år. Ung kirke på gammelt kirkested (Slagen menighetsråd, 2001), s. 58-61
  • Norske-kirker.net

Fredrikstad domkirke

Borg er blant våre yngste bispedømmer, opprettet ved utskillelse fra Oslo i 1969. I skrivende stund har det også landets sist utnevnte biskop, Atle Sommerfeldt, som ble tatt i ed den 29. januar 2012.

Den kirken som i dag fungerer som domkirke, har det meste av sitt liv vært sognekirke under navnet Vestre Fredrikstad kirke. Fredrikstad prestegjeld — med det vi nå kaller Østre Fredrikstad kirke (i Gamlebyen) som hovedkirke — ble delt i tre fra 1/1-1883: Østre Fredrikstad, Vestre Fredrikstad og Glemmen. Glemmen var tidligere områdets eneste kirke utenom Østre Fredrikstad, og Glemmen nye kirke ble oppført i 1853. Først i 1871 fikk Vestre Fredrikstad egne kirkebøker. Befolkningsvekst gjorde at kirkekapasiteten i byen var sprengt, og det ble i 1875 innkjøpt tomt til ny kirke for Vestsiden. Året etter vedtok bystyret å bygge kirken etter planer av Waldemar F. Lühr. Grunnstein ble nedlagt sommeren 1878, og kirken var tenkt innviet i 1879, et årstall vi finner på hovedtrappen. Det skjedde imidlertid først den 13. oktober 1880.

Fredrikstad domkirke er en nygotisk langkirke i upusset tegl med 900 plasser (ifølge Kirkesøk; opprinnelig ca. 1300). Den er nok Lührs uten sammenligning mest kjente verk der den står i nordkanten av en park. Kirkens utvendige lengde er 60 meter, bredden er 26 meter, og spiret i vesttårnet rager 72 meter over bakken. Koret er polygonalt avslutttet og omgitt av sakristier som også går utenpå litt av skipet. I vestenden bak tårnet er det lignende utbygg på hver side.

Innvendig bærer domkirken preg av Arnstein Arnebergs restaurering i 1950-54. Veggene er pusset og kalket, og kirken er treskipet, med gallerier over sideskipene samt i vest (der det er orgel).

Vinduene i koret har glassmalerier utført av Emanuel Vigeland i 1917. Øverst i midtvinduet ser vi syngende og spillende engler, under dette den gode hyrde med lammet på sine skuldre, og nederst hviler lammene trygt. Seks bilder i to vinduer gjengir lignelsen om den fortapte sønn, og i de ytterste vinduene finner vi brød og vinstokker.

Til å begynne med hadde man ikke råd til bilde i altertavlen, som i stedet ble fylt med en mørk duk og et stort, hvitt kors. I 1897 fikk kirken et alterbilde malt av Wilhelm Peters som forestiller Jesus som helbreder en blind mann. Dette bildet henger i dag på nordgalleriet, og dagens altertavle er fra restaureringen. Den er skåret og malt av W.S. Dahl og har åtte figurer (fire evangelister, Moses og Aron og to engler) samt et oppstandelsesbilde malt av Axel Revold.

Prekestolen er fra 1954 og skåret av Anthon Røvik etter Arnebergs tegninger. Her finner vi en relieffskulptur av Frans av Assissi og fuglene. Himlingen er skåret av Edvard Bakkom, mens en englefigur på himlingen og et krusifiks på alteret er skåret av Asbjørn Busterud.

Også døpefonten er fra 1954 og skåret av Røvik etter Arnebergs tegninger. Den har en rekke symboler som slangen, hjorten, livstreet og ørnen. Også kirkebenkene er utsmykket med symboler som pelikanen, korset, sverdet og druen.

Mer kunne beskrives av domkirkens utsmykning. Vi skal nøye oss med å nevne at våpenhuset har malerier av Anders R. Andersen, og det finnes også en rekke presteportretter. De tre kirkeklokkene er støpt i 1880 av J. Hermann i Memmingen.

Kirken hadde først et Rieger-orgel fra 1878 med 21 stemmer. Dagens orgel har 54 stemmer og ble bygget av Marcussen & Søn i 1964. I tillegg finnes et kisteorgel fra Ryde og Berg fra 2002. Det fremgikk av lokalnyhetene på TV i januar 2011 at hovedorgelet i Fredrikstad domkirke er så dårlig at man kvier seg for å invitere organister utenfra til å spille på det. Det har vært arrangert støttekonsert for å få gjort noe med orgelet.

For øvrig er domkirken kjent for å ha god akustikk, og den er mye brukt som konsertlokale. Den er også tilholdssted for Domkoret, for et barne- og ungdomskor og for Familiekoret. Domkirken har også et kjellerlokale. Kirkenorge har en rekke interiørbilder fra domkirken.

I Kirkeparken står et krigsminnesmerke. Det er ikke gravlund her. Vestre gravlund er ved Fredrikstad stadion, på vei ut av byen (adresse: Teglverksveien 36). Opplysningsvesenets fond har et oppslag om bispeboligen, som ligger i Bjarne Aas gate, ikke langt unna bispedømmekontoret.

Kilder og videre lesning:

  • Tore E. Thorkildsen: På kirkevei i domprostiet (TK-Publikasjon: Hvaler, 1994), s. 11-29

  • Sigrid og Håkon Christie: Norges kirker. Østfold (Riksantivariatet / Land og Kirke: Oslo, 1959), bind 2, s. 211-212 (også her)
  • Artemisia.no
  • Domkirkens nettsted
  • Alf Henry Rasmussen: Våre kirker. Norsk kirkeleksikon (Vanebo Forlag, 1993), s. 686
  • NRK
  • Wikipedia
  • Kirkesøk
  • Kirkenorge
  • Arkivverket om fylkets sognehistorie

Drammen krematorium og Bragernes kirkegård

Mot lille kapell

Drammen krematorium er et av to krematorier i drift i Buskerud fylke. Det andre er Ringerike krematorium i Hønefoss (se Hønefoss kirke). Krematoriet ligger i nordenden av Bragernes (øvre) kirkegård, et par hundre meter vest for Bragernes kirke.

Krematoriebygget ble tegnet av byarkitekt Alf Bugge i 1926 og utvidet mot øst rundt 1940 etter tegninger av Asmund Gulden. Bygget inneholder to seremonikapeller: Store kapell (i den østre delen) har 220 eller 240 sitteplasser, mens lille kapell (i den vestre delen og med inngang fra sør) har 80 sitteplasser. Lille kapell har glassmalerier av Maria Vigeland og glassmosaikker av Harriet Backer Ziolko. Store kapell er for det meste et livssynsnøytralt rom — med unntak av en rekke kors i et par rekkverk og et stort mosaikkbilde i koret som avbilder Kristus (laget av Finn Nielssen, 1961). Bildet kan imidlertid skjules med et forheng ved behov, og kapellet betjener personer med forskjellige livssyn samt ikke-troende. På et galleri over inngangspartiet står et ti stemmers Ryde og Berg-orgel fra 2002. Det finnes noen interiørbilder på dette nettstedet.

Bragernes øvre kirkegård ble anlagt i 1806 på den såkalte Prestegårdsløkke, rett opp for den eldste kirkegården på Bragernes, som siden er omgjort til park (Gamle kirkeplass). Første begravelse fant sted i 1808, og kirkegården dekker ca. 37 mål og har plass til bortimot 9000 graver, hvorav 2156 kistegraver og resten urnegraver. Drammen har for øvrig en av landets høyeste kremasjonsprosenter. Det parkområdet som utgjør kirkegården, er delt i flere felt adskilt av gangveier og beplantning. En rekke kulturhistorisk interessante gravminner er omtalt av Sigrid og Håkon Christie i en tekst som er gjengitt hos Drammen kirkelige fellesråd. Rett sør for krematoriet går en vei i øst-vest-retning, og like vest for krematoriet finner vi et krigsminnesmerke (utformet av Nic Schiøll) på nordsiden av veien og en rekke krigsgraver på sørsiden. På kirkegården er også et gravminne for anonymt gravlagte.

Bragernes nedre kirkegård ligger noe lenger øst, mellom Tornegata, Engene og Peder Burchs gate. Den ble anlagt som kolerakirkegård i 1853 på en løkke som tilhørte grosserer P.H. Poulsson, men har ikke vært brukt siden 1952. En rekke karakteristiske gravminner fra 1800-tallet er fjernet, men noen gravminner er fortsatt å finne i det ene hjørnet. Ellers er arealet omgjort til park.

Kilder og videre lesning:

Mot store kapell

Mot lille kapell

Klokketårn

Mottak

Kirkegårdsinngang fra Rømers vei

Krigsminnesmerke

Krigsgraver og -minnesmerke

Utsyn sørover fra krematoriet

Utsyn nordover

Bragernes nedre kirkegård

Bragernes nedre kirkegård

Bragernes nedre kirkegård

Innset kirke

Den som uten å kjenne historien stiller seg opp og betrakter Innset kirke, kan etter en stund bli i tvil om hva han/hun ser. På en tradisjonelt utformet korskirke med årstallet 1642 i spirets vindfløy finner vi et våpenhus som riktignok glir inn i omgivelsene, men som med sin materialbruk og byggeteknikk ikke kan ha blitt bygget på 1600-tallet. Så viser det seg også at vi har å gjøre med en ny kirke som ble oppført og innviet i 2000 etter at den gamle kirken ble påtent og brant ned til grunnen i 1995. Forholdet mellom gammelt og nytt er tematisert i byggeskikk og utsmykning, som vi skal se, men la oss begynne med stedets kirkehistorie og den nedbrente kirken.

Innset var opprinnelig en del av Kvikne kommune, der det ble anlagt kobberverk på 1600-tallet. I 1640 ble det anlagt smeltehytte på Innset, og stedet vokste opp rundt den og fikk altså kirke i 1642, etter at det var blitt anlagt gravplass ved Lilleinnset gård på 1500-tallet.

Gamlekirken ble oppført av byggmester Palle Joensen, og hadde 300 sitteplasser og to gallerier. Den ble påbygget i 1727 (sakristi) og 1845 (klokkehus). I 1860 fikk kirken større vinduer, og mye av inventaret ble fjernet. Noe ble solgt, og noe ble overført til Folkemuseet for så å bli tilbakeført ved restaurering i 1930-årene.

Altertavlen var laget av Niels Marcussen Gram og Niels Nielsen i 1672. Nielsen laget også prekestol og døpefont i 1672, begge i barokk stil. Siste orgel i kirken var fra Brødrene Torkildsen fra 1927, og kirken hadde to klokker fra 1669 samt endel annet gammelt inventar. Det meste av dette gikk tapt i brannen, men noen rester kan beskues i Kirkemuseet (en temautstilling om kirken over sakristiet), og vindfløyen fra 1642 står altså på dagens kirke.

Den gamle kirken var verkets eiendom til 1814. Da kom den etter kort tid i privat eie over på menighetens hender. For øvrig ble Innset overført til Rennebu kommune i Sør-Trøndelag i 1966, mens resten av Kvikne ble slått sammen med Tynset. Det ble utgitt bok om gamlekirken i 1992, altså rundt tre år før brannen.

Ny kirke ble tegnet av Kvernaas Arkitekter ved Kjell Kvernaas og innviet den 22. oktober 2000. Som antydet innledningsvis er den i hovedsak tradisjonell i formspråket — i den grad at den nesten etteraper den nedbrente kirken. Det er en laftet korskirke med takrytter over krysset. Den er kledd med tjærebredt panel utvendig. Men det finnes altså detaljer som røper vår tid. Utvendig gjelder det særlig våpenhuset, og innvendig er kirken tilrettelagt i pakt med vår tids krav. Innredningen er dels kopi av det gamle, dels nytt, men holdt innenfor tradisjonelle rammer. Antallet sitteplasser er omtrent som i gamlekirken: Anslagene varierer mellom 250 og 300 i forskjellige kilder (280 ifølge Innset.nu). Orienteringen er omtrent fra sør til nord, altså med inngang i sør, der det også er dåpsventerom. Prestesakristi og kirkemuseum er i nord.

Altertavlen er laget av Rolf Sogge, som har kopiert den gamle altertavlen som gikk tapt. Den har bilder av nattverden og dommedag, og rundt disse finner vi en rekke figurer, deriblant Moses samt øverst den tronende Kristus. Også lysekronen og lysestakene er rekonstruksjoner av tidligere slike som gikk tapt i flammene.

Døpefonten er laget av Harald Øiamo og Atle Reilo. Den er åttekantet og kalkformet og må vel sies å være i tradisjonell stil. Ellers er kirken utsmykket av et par av vår tids fremste kunstnere, Håkon Gullvåg og Håkon Bleken. De har måttet holde seg innenfor strenge rammer og har laget små malerier som er innfelt i prekestolen, på benkevangene, mellom orgelpipene og på galleribrystningen. Motivene spenner over temaer fra skapelsen til Jesu lidelse og oppstandelse. Til dels har de malt samme motiver, noe som er blitt sammenlignet med evangeliene, som i bunn og grunn er samme historie fortalt av forskjellige personer. En rekke av bildene er gjengitt i et temanummer av menighetsbladet.

Orgelet (se også her og her) ble bygget av Ryde og Berg i 2003. De tre kirkeklokkene er ikke overraskende levert av Olsen Nauen. Noe som er spesielt her, er at de er synlig fra kirkerommet gjennom et glasstak. Åse Frøyshov (se også her) har laget kirketekstiler. Innset kirke er en populær arena for konserter og andre kulturarrangementer.

Selve kirkegården skal være mye som før. Den er omgitt av et tregjerde med tre porter: «storporten», «litjporten» og «prestporten». Integrert i gjerdet i det ene hjørnet er et lite bygg som formodentlig er redskapshus, og ved parkeringsplassen står et bygg som må antas å være servicebygg.

Kilder og videre lesning:

Sofiemyr kirke

Sofiemyr kirke er et resultat av en arkitektkonkurranse som Kjell Kvernaas gikk seirende ut av. Vi har å gjøre med en arbeidskirke i mur og betong. Formen beskrives gjerne som kvadratisk, men det gjelder egentlig bare selve kirkerommet, der midtgangen følger diagonalen. Dette inngår i et større bygningskompleks som er nesten trekantet, som man kan se av plansjer hos Kvernaas. Kirken ble innviet av biskop Gunnar Lislerud i desember 1987. Den har ifølge kirkeleksikonet rundt 500 sitteplasser, og kirkerommet kan utvides ved hjelp av tilstøtende saler.

Mye av det sentrale inventaret er på alder med kirken. Her finner vi glassmalerier av Oddmund Kristiansen. Prekestolen er i furu og døpefonten i granitt. Orgelet ble bygget av Ryde og Berg i 1989, og de to kirkeklokkene er fra Olsen Nauen. “Altersølvet” sies å være i børstet stål. Kirketekstiler er levert av det svenske firmaet Tre Bäckar, og kirkeskipet er en Colin Archer-modell.

I likhet med Kolbotn kirke tilhører Sofiemyr kirke Kolbotn sogn. Mens Kolbotn er en mer tradisjonell kirke der virksomheten er konsentrert om gudstjenestene, ser Sofiemyr også ut til å være åsted for mange andre aktiviteter.

Det er ikke gravlund her. De fleste av kommunens begravelser finner sted ved Kolbotn gravlund i Rosenholmveien.

Kilder og videre lesning:

Sande kirke

Sande kirke i Vestfold er blant våre aller eldste middelaldersteinkriker, men den brant i 1783. Kirken tidfestes gjerne til mellom 1050 og 1150 — eller mer presist til Olav Kyrres tid (1066-1093). Den var i middelalderen viet til jomfru Maria og hadde 7. mars som festdag. Vi snakker om en romansk steinkirke med rett avsluttet kor. Kirken fikk takrytter oppført av Peder Jacobsen i 1631. Takrytteren (tårnet) hadde fire fialer (små hjørnetårn) i tillegg til spiret, og det hang tre klokker i den. Hele kirken ble restaurert i 1665. I tillegg til høyalteret hadde kirken to sidealtre. 5. april 1783 oppstod det så brann i prestegården, som lå rett ved kirken. I uværet spredde brannen seg til kirken, som brant ned ned med unntak av murene. Kun døpefonten, noe kirkesølv, altertavlens to malerier og en messehagl ble reddet ut.

Til tross for en spådom om at kirken skulle rase ut i elven 1. pinsedag, ble kirken satt i stand igjen med utgangspunkt i de gjenværende murene. Kirken fikk vesttårn og sakristi av tre (sistnevnte på nordsiden av koret). Antallet sitteplasser var da 600 plasser, men er siden redusert til 350. Mens kirken i middelalderen visstnok ikke hadde andre vinduer enn i korets østvegg (siden tildekket av altertavlen), fikk den nå to vinduer på skipets sørvegg og ett på korets sørvegg. Tårnet fikk panel og maling i 1790-91. Siden er kirken omfattende reparert i 1860, og i 1890-årene ble inventaret malt. Senere er kirken pusset opp blant annet i 1922 og 1955. Ved sistnevnte anledning ble kirkens to gallerier redusert til ett.

Altertavlen er datert 1783, og i den er montert de to maleriene som ble reddet ut ved brannen. De to maleriene er temmelig forskjellige og må vel antas å være laget av to forskjellige kunstnere. Et nattverdsbilde (nederst) har relativt mørke og dystre farger, og det andre bildet forestiller himmelfarten: Kristus forsvinner bak en sky, og man ser bare føttene.

Prekestolen er også i rokokkostil, tønneformet og med bladornamenter langs rekkverket til oppgangen. Disse er muligens ikke påmontert helt riktig.

Den romanske døpefonten i kleberstein er kalkformet og fra middelalderen. Den har forskjellige båndflettinger i relieff og et motiv som minner om takets spontekking, på foten. Ved bestemmelsen av kirkens alder har man blant annet tatt utgangspunkt i disse mønstrene.

I koret henger ellers et maleri på en treplate som tidligere har vært dør i et framskap. Motivet er Abraham som ofrer Isak, samt bukken og tornebusken. Bildet var i privat eie, men ble gitt til kirken i 1955.

Kirkens første orgel ble bygget av P. L. Brantzæg i 1874 og hadde seks stemmer. I 1894 fikk kirken et 11 stemmers orgel fra August Nilsen eftf. (Olsen og Jørgensen), og Brantzæg-orgelet ble senere overført til Grymyr kirke. Dette orgelet ble dårlig utover i 1950-årene, og i 1968 ble det installert et orgel med 18 stemmer fra J.H. Jørgensen. Dagens orgel er fra Ryde og Berg. Det kom på plass i 1999 og ble innviet den 13. februar 2000.

De gamle kirkeklokkene ble ødelagt i brannen, men kirken har to kirkeklokker fra Erich Schmidt i Christiania. De er fra 1783 og 1794.

Kirkesøk har interiørbilder fra kirken.

I mars 2001 feiret kirken 900-årsjubileum.

Kirken er omgitt av sin kirkegård, som er delt i to av fylkesvei 950. Nord for kirken står et gravkapell som er gjort om til kirkestue. Prestegården ligger 2-300 meter nord for kirken, på den andre siden av fylkesveien.

Kilder og videre lesning:

Annonse