Viser arkivet for stikkord prekestolalter

Vegårshei kirke

Vegårshei kirke ser ut til å være tredje kirke på stedet. Den første er omtalt på 1400-tallet. Kirke nummer to ble oppført i 1667 og solgt til allmuen på auksjonen i 1723. Til tross for reparasjoner over en årrekke ble den imidlertid sagt å være i dårlig stand rundt 1800 — og dessuten for liten. Dagens kirke ble oppført av byggmester Knud Torkildsen Skjerkholt fra Holt og innviet den 19. august 1810, etter at kirken hadde vært i bruk et par års tid. Det er en korskirke i bindingsverk, og den ble malt av Lars Berg i 1826. Opprinnelig hadde kirken tårn (eller takrytter) over krysset, men i 1863 fikk den vesttårn i stedet. Siden er den restaurert i 1893, 1902 og 1959-60. Ved sistnevnte anledning ble interiør og inventar tilbakeført, idet tidligere ominnredninger ble oppfattet som hardhendte. Kirken ble også pusset opp til 200-årsjubileet.

Innvendig er kirken preget av sitt Louis Seize-interiør. Den har rundt 350 plasser, og det er gallerier i alle fire korsarmer. Kirken har prekestolalter. Selve alteret er overført fra gamlekirken og restaurert. Alterbildet forestiller Jesus i bønn i Getsemane og ble malt av Christian August Lorentzen på bestilling i 1806. Det er nesten samme motiv som maleren tidligere hadde malt til Søndeled kirke. Under bildet står følgende tekst: «Kommer hid og æder af Brødet og drikker af Vinen, dette Gjøres til min Ihukommelse». Teksten henspiller altså på nattverdens innstiftelse snarere enn den avbildede Getsemane-scenen, og det har vært spekulert i om den egentlig er skrevet til et eldre alterbilde som er forsvunnet. I tillegg finnes omrammingen fra en annen altertavle med akantusskurd skåret av Ole Nilsen Weierholt og muligens malt av Anders Grundesen Løve. Rammen står på sakristigalleriet (bak og over prekestolalteret). Bildet ser ut til å være borte. Et annet tidligere alterbilde er nå å finne i Høgtun bedehus.

Prekestolen er snekret av byggmesteren (og altså plassert over alteret og alterbildet). Den har Kristian VIIs kongemonogram svært fremtrende plassert, noe som kan synes underlig siden han døde i 1808 og monogrammet kom på plass først i 1826. I jubileumsboken spekuleres det i om treskurden kan være utført av Tallak Halvorsen Grandalen. Stolen ble fjernet ved restaureringen i 1893, men er siden restaurert og gjeninnsatt. For øvrig brukes en prekestol fra 1893 som står på venstre side i krysset.

Kirken har to døpefonter: Den som brukes, er fra ca. 1750, og den andre antas å være fra 1600-tallet. Begge er nødvendigvis overført fra den tidligere kirken, og det er den yngste som brukes.

I kirken er en lukket stol som kalles Bispestolen, men som muligens har vært en skriftestol. Det er også lukkede kirkebenker med nummrererte rader. Under galleriene henger noen gamle malerier av forskjellige profeter. Et orgel fra 1902 ble avløst av dagens orgel i 1975. Dette ble restaurert i 2007. De to kirkeklokkene er fra 1761 og 1825.

Mer av interiør og inventar er skildret i jubileumsboken, og det finnes en rekke bilder på Agderkultur.no.

Kirken er omgitt av kirkgegården, og blant gravminnene er enkelte jernkors som er støpt ved Nes jernverk i nabokommunen Tvedestrand. En tidligere stallbygning ble i 1974-75 bygget om og er innredet med søndagsskolerom, bårerom, toalett, redskapsbod og oppholdsrom for graveren. I Vegårshei kommune er det kirkegårder også ved Espeland og Rausandmoen.

Kilder og videre lesning:

  • Øyvind Bjorvatn (red.): Vegårshei kjørke (Vegårshei menighetsråd , 2008)

  • Bjarne Nenseter (tekst) og Halvor Tveraaen (bilder): På kirkevandring i Aust-Agder (Kilden forlag: Arendal, 1992), s. 54-55
  • Torvald Slettebø (foto): Vegårshei kirke (Agderkultur; inneholder også Bjarne Nenseters tekst om kirken)
  • Vegårshei kirkelige fellesråd
  • Kirkesøk
  • Alf Henry Rasmussen: Våre kirker. Norsk kirkeleksikon (Vanebo Forlag, 1993), s. 478

Hen kirke

Hen kirke i Isfjorden avløste en stavkirke som skal ha lignet en god del på Rødven stavkirke. Stavkirken i Isfjorden ble revet i 1830-årene etter at den nye kirken var klar. Året 1831 forbindes gjerne med Hen kirke — i den grad at årstallet er å lese tre steder på bygget: over inngangsdøren, på vindfløyen og øverst på alteret. Byggingen tok imidlertid flere år, og kirken ble innviet først den 21. oktober 1835. Vi har å gjøre med en nyromansk langkirke i gråstein med puss. Den sies å være første kirke bygget i rektangulær form i Møre og Romsdal etter reformasjonen. Ellers var det vanlig med korskirker, eventuelt åttekantede kirker. Hen kirke har rundt 300 sitteplasser.

Den lange byggetiden kan bl.a. ha hengt sammen med tekniske problemer og kapasitetsproblemer. Ikke noe lokalt steinbrudd er kjent å ha eksistert på 1830-tallet, så materialene er stein som er plukket opp her og der, av varierende størrelse. Dette var nyttig også ved at man fikk ryddet åkerland, men byggeteknisk måtte man også ty til andre midler. Himlingen og takkonstruksjonen bæres av fire kraftige søyler av rundtømmer som er synlige i kirkerommet. Kirken ble påbygget sakristi og våpenhus i 1902 og restaurert frem mot jubileet i 1931. Sakristiet ble utvidet ca. 1959-60, mens det ble bygget nytt våpenhus ca. 1968. Det har også vært annen opuussing og restaurering, ikke minst frem mot jubileet i 2006.

Om Hen er en tidlig representant for langkirker lokalt, er den blant de siste kirkene som fikk prekestolalter, et fenomen vi gjerne finner i empirekirker fra overgangen mellom 1700- og 1800-tallet. Da Hen kirke ble bygget, var det gått av moten, og i flere kirker som har hatt dem, er de gjort om på. I Hen kirke står prekestolalteret der fortsatt, men prekestoldelen er ikke i bruk. Døren inn til den ble dekket av en nytt maleri (utført av Halvard Hatlen) som viser korsfestelsen. Det egentlige alterbildet viser nattverden og er på alder med kirken. Hatlen har dessuten senere malt et maleri som henger i koret, og han har malt seks presteportretter som henger i kirken. Kirken fikk ny prekestol til hundreårsjubileet. Det er et galleri bak prekestolalteret, men det er ukjent for undertegnede om det er i bruk.

Døpefonten er på alder med kirken. De to kirkeklokkene er fra 1791 (Arent Hedemark) og 1966 (Olsen Nauen). Det finnes ellers et rosemalt skap fra 1788. En kirkeklokke fra 1200-tallet fra gamlekirken er bevart på Romsdalsmuseet.

Når det gjelder orgel, har Hen kirke en ganske frustrerende historie. Et harmonium kom til kirken i 1908. Innsamling til pipeorgel pågikk i mange år, avbrutt av krigen, og først høsten 1952 ble det installert et pneumatisk orgel (2 manualer, 15 registre) fra Vestre orgelfabrikk på vestgalleriet. Det ble innviet den 7. desember det året. Det oppstod imidlertid snart problemer med dette orgelet, som muligens også hadde dårlige materialer pga. krisetid. I 1963 ble orgelet bygget om og fikk elektrisk overføring. Det “nye” orgelet (14 registre) ble tatt i bruk vinteren 1964. Det har imidlertid også senere vært meldt om problemer med klang og luftforsyning. I 1992 var man enige om at det trengtes et nytt orgel. I 2003 anbefalte man et tilbud fra Grönlunds Orgelbygeri, men det ser ikke ut til at noe nytt orgel er anskaffet. Endel penger er samlet inn, men ikke nok til nytt pipeorgel. Det diskuteres om man heller skal kjøpe digitalt orgel (se her og her).

Det finnes enkelte interiørbilder på Kirkesøk.

Kirken er omgitt av sin kirkegård, og like ved siden av kirken står et bårehus. Det er tre engelske krigsgraver på kirkegården og en minnebauta over norske falne (avduket 1941).

Siste utgave av menighetsbladet kan leses på nettstedet til Rauma kirkelige fellesråd.

Kilder og videre lesning:

Tynset kirke

Tynset kirke kneiser høyt i landskapet på Kirkeeggen, på motsatt side av Glomma fra Tynset sentrum. Den er Tynsets fjerde kirke, så vidt vi vet. Kirkestedet går tilbake til middelalderen. Den første kirken — trolig en stavkirke — ble innviet i 1211 og stod ved Ogarden, lenger opp i bygda. Neste kirke, som var tømret, ble bygget på samme sted i 1657. Allerede etter femti år ble den ansett å være for liten og usentralt plassert. Kirke nr. 3 ble oppført i 1708 og brant i 1792, tre år etter Storofsen. Det sies at brannen skyldtes uforsiktig omgang med åpen ild under en vielse. En stund var det snakk om å bygge en steinkirke, slik man hadde på Røros. Det anså man seg ikke å ha råd til. Likevel var Røros kirke en vesentlig inspirasjon, og flere personer som hadde hatt å gjøre med byggingen av den, ble kontaktet i forbindelse med nybyggingen her — deriblant Svend Aspaas, som takket nei til oppdraget. Dette gikk til kobberverkets overbyggmester, Peder Ellingsen, og lokalbefolkningen bidro med dugnadsarbeid, samtidig som man fikk noe finansieringshjelp utenfra. Kirken ble innviet i 1795, selv om ikke alt inventar var klart.

Skipet har en grunnflate som en avlang åttekant, og benkene er plasser som i en langkirke. Det er gallerier over inngangen og langs sidene, og kirken har vesttårn med våpenhus i tårnfoten samt en toetasjers sakristidel i øst. Antallet sitteplasser er rundt 700. Kirken fikk utvendig panel i 1834. Den ble da malt rød med hvite vindusrammer, og de innvendige veggene ble hvitmalt et par år senere. I 1867 fikk utsiden sin nåværende hvite farge. Mye av 1700-tallsinteriøret forsvant i 1881, og innerveggene ble brunmalt. Så i 1924 ble det gjennomført en større restaurering ledet av Domenico Erdmann, og interiøret fikk da sin nåværende form, mens ytterveggene fikk beholde sin hvitfarge.

Kirkerommet er preget av duse blåfarger med endel marmorering og hvit himling. Seks store søyler i kirkerommet holder den tønnehvelvede takkonstruksjonen oppe, og ti mindre søyler støtter galleriene. I likhet med Røros kirke og flere andre kirker fra den tiden har Tynset kirke prekestolalter. Det ble nok ansett for noe nakent, og i 1826 malte Ola Beitdokken alterbildet, en korsfestelsesscene der vi ser Johannes og gråtende kvinner med fjellformasjoner i bakgrunnen. Disse har minnet mange om Østerdalen, men kunstneren har brukt dem i flere versjoner av et lignende motiv, og de er muligens opprinnelig kopiert etter et utenlandsk maleri. I 1880 ble dette alterbildet skiftet ut med et mer tidsriktig bilde av Jesu inntog i Jerusalem malt av Albert Larsen, men etter sterke reaksjoner ble det gamle bildet, som var tatt godt vare på, satt på plass igjen i 1924. Øverst på prekestolalteret ser vi Kristian VIIs kongemonogram, over noe som ser ut til å være en etterligning av et orgelprospekt.

I tillegg til prekestolen med inngang fra gallerietasjen står det en prekestol ute i kirkerommet — ganske likt slik det er gjort ved Tolga kirke, men på Tynset er prekestolen til venstre (på nordsiden). Denne er ifølge kirkeleksikonet fra 1912. Døpefonten sies å være fra «ca. 1890», laget av Ole Andreassen Haugen.

Orgelet på vestgalleriet har ifølge kirkeleksikonet 21 stemmer og er levert av Norsk Orgel- og Harmoniumfabrikk i Snertingdal i 1966. Nede i kirkerommet står et kororgel fra Ålems orgelverkstad fra 2000.

Kirken har to kirkeklokker fra Arnt Hedemark. De er fra 1795 og 1797. En klokke fra 1801 er siden overført til Malvik kirke. Ellers ble noe inventar, deriblant kirkesølv, reddet ut ved brannen i 1702 og er fortsatt i bruk i dagens kirke.

Det kan nevnes at den noe mindre Bardu kirke er bygget etter modell av Tynset kirke. Tynset kirke brukes mye til konserter. Kirken fikk nytt tak i 2009.

Kirkegården er formodentlig utvidet flere ganger. Det sies at den er i ferd med å bli full, og kommunen har presentert en reguleringsplan der det legges til rette for utvidelse. Sommeren 2011 ble det funnet en gammel gravhelle ved arbeid på kirkegården. På den andre siden av parkeringsplassen ligger menighetshuset (se interiørbilde). Prestegården ligger øst for kirken, på den andre siden av veien som fører opp til den.

Kilder og videre lesning:

Mot inngangen

Prekestolalter

Nyere prekestol

Døpefont

Kororgel

Orgel på vestgalleriet

Tolga kirke

Tolga formannskapsdistrikt ble opprettet i 1837, men det ble bygget smeltehytte på stedet under Røros kobberverk i 1660-årene, og Tolga har hatt kirke siden 1688, etter at folk tidligere hadde gått til kirke i Vingelen. Tolgas første kirke var 18 alen lang og 12 alen bred. Den fikk tårn i 1703, altertavle, prekestol og døpefont ble ferdigstilt i 1705, sakristi ble bygget i 1712 og staffert i 1729, og spontekking ble gjort i 1730-32. Mye av inventaret ble gitt som gaver, og noe av det er bragt videre til dagens kirke, så som døpefonten, fire evangelistbilder fra prekestolen (malt av Peter Lillie) , en kirkeklokke, en messehagel fra 1710 og et antependium fra 1740.

Dagens Tolga kirke er en åttekantet laftet kirke med sentraltårn. Byggmester var John Eriksen Berg, og kirken ble innviet den 15. november 1840, etter at gamlekirken var blitt revet i mars. Kirken er i sitt ytre ikke helt ulik Åmot kirke i Nord-Torpa og gamle Hunn kirke (på Gjøvik, revet 1881), men med sine 400 plasser er den noe mindre enn Åmot, selv om begge har gallerier i to etasjer. Kirken er innredet som en langkirke med kor i østenden, et to etasjers sakristiutbygg øst for det og våpenhus i to etasjer i vest. Kirken er reparert og restaurert en rekke ganger, ikke minst i 1962-65, da man prøvde å tilbakeføre den mest mulig til opprinnelig utseende. Malte tømmervegger ble avlutet (for hvit oljemaling fra 1924), og den gamle altertavlen ble tatt i bruk igjen, for å nevne et par eksempler.

Kirkens altertavle ble malt av Kristoffer Guldbrandsen i 1870-årene og viser korsfestelsen. 17. mai 1922 ble en ny altertavle innviet, med et bilde av Jesus i Getsemane malt av Rasmus Strømme etter tysk forbilde. Senere er altså Guldbrandsens tavle gjeninnsatt. I 1909 ble for øvrig altertavlen fra gamlekirken hengt opp i sakristiet, og samme sted anbragte man den gamle alterringen, døpefonten, bedeskammelen og prekestolen.

Det bør muligens presiseres at kirken har prekestolalter — muligens det siste i sitt slag. Det finnes slike prekestolaltre i en rekke empirekirker fra overgangen mellom 1700- og 1800-tallet, men rundt 1840 var de gått av moten. Prekestolen befinner seg over alterbildet i høyde med første galleri og med inngang fra dette. I tillegg er det en enkel prekestol samt en lesepult nede på kirkegulvet. Kirken overtok gamlekirkens døpefont i tre fra 1704, men i 1909 tok man i bruk en ny døpefont i hvit marmor som var gitt i gave. Begge ser ut til å stå i kirkerommet, med marmorfonten lengst bak i hjørnet. Døpefatet i sølv ble gitt i gave i 1958.

På orgelgalleriet i vest har kirken et Snertingdalorgel fra 1974, og av kirkeklokkene er den ene fra 1725, den andre fra 1898 (fra det som nå er Olsen Nauen Klokkestøperi).

Kirken er omgitt av sin kirkegård. Den er utvidet flere ganger, senest i 1966. Bårerom («likkjeller») under kirken ble tatt i bruk i 1954. Nedgangen ses som en kjellerlem ved sakristiet.

Det var bispevisitas i Tolga i mai 2010. Menighetsbladet «Kirkehilsen» kan leses her.

Foruten på bildene her kan kirkerommet beundres på dette panoramabildet.

Kilder og videre lesning:

Alternativ vinkel

Kirkegårdsport

Nedgang til bårerom

Kirkerom

Prekestolalter

Prekestol og lesepult på kirkegulvet

Døpefont

Døpefont

Benker

Orgelgalleri

Orgel

Utgang

Stor-Elvdal kirke

Stor-Elvdal kirke sørfra

Kirke nr. 1
Dagens hovedkirke i Stor-Elvdal har hatt flere forgjengere, hvorav tre er mer eller mindre kjent fra omtale eller etterlatenskaper. Den såkalte Trønneskirken kjenner vi bare av omtale, og Ingar J. Bjørnstad, som har skrevet endel om kirkene i Stor-Elvdal, sier at vi ikke en gang kan vite sikkert om den virkelig har eksistert.

Kirke nr. 2
Neste kirke — som omtales som Kaupangkirken eller Koppangkirken, og den er omtalt som Elffuedalls kirkie i et kongebrev av 1318 — er minnet med en bautastein, og eksistensen trekkes ikke i tvil. Den lå på Koppangsøya (se også her og her), der det, som navnet antyder, var kaupang. Et område på øya kalles Kirkegravene, og ved en utgravning i 1922 ble det funnet steinfundamenter etter en bygning samt menneskeknokler under et gammelt åkerland. Bygningsresten målte 17 alen ganger 8 1/2 alen. Gerhard Fischer var oppover og fotograferte og målte opp funnet, og man var enige om at det var restene av en gammel kirke og kirkegård, trolig fra 1100-tallet. Det ble ikke bevilget midler, så funnet ble ikke gravet ut ordentlig, men ble tildekket igjen. Senere har man påvist stedet på nytt. Kirken skal ifølge et sagn ha blitt ødelagt av flom, og ny kirke ble oppført på fastlandet på et sted som etterhvert fikk navnet Kirkemo. Dette skjedde trolig etter Svartedauden og før reformasjonen, kanskje på 1400-tallet. Etter Svartedauden var for øvrig Stor-Elvdal anneks under Åmot, helt til sognet ble delt i 1873.

Kirke nr. 3
Denne kirken var viet til erkeengelen Mikael og omtales gjerne som Sanct Michaelskirken. Det var en stavkirke som opprinnelig hadde samme mål som Koppangkirken, altså 17 alen ganger 8 1/2 alen eller ca. 10,8 meter ganger 5,4 meter. Kirken var tjærebredt og taket tekket med spon og tjærebredt. Den hadde trolig ikke tårn, og inngangen var i sør. Det spekuleres i at materialer fra forrige kirke, som kanskje ikke var helt ødelagt, ble gjenbrukt. Kirken er første gang nevnt i et dokument fra 1574, der det fremgår at kirken hadde seks klokker: fire større og to små. For øvrig har flere gjenstander fra denne kirken overlevd til i dag, deriblant et krusifiks fra slutten av 1400-tallet. Det måler 1,28 meter ganger 0,95 meter, er laget av eik og kommer trolig fra Lübeck. Omtrent på samme alder er en trefigur av jomfru Maria med Jesusbarnet på venstre kne. Begge disse er i Universitetets oldsaksamling (nå del av Kulturhistorisk museum). Samme sted finnes en Paulusfigur, en Kristusfigur («Salvator Mundi») og en figur av sankt Peter med nøklene.

I 1625 var denne kirken for liten og ble forlenget med 3-4 meter mot vest. Denne forlengelsen var laftet. Trolig fikk kirken galleri ved denne utvidelsen med den galleribrystningen med figurer av Jesaja, Jeremias, Esekiel, Daniel og kong David som henger foran orgelet i dagens kirke. Det ble utført reparasjoner i årene 1638-40, blant annet på taket, og kirken fikk ny prekestol. Fra denne perioden stammer trolig en renessansedøpefont som en periode stod i dåpssakristiet i dagens kirke for senere å flyttes til Koppang kirke, der den nå er utstilt som et gammelt klenodium. Kirken skal ifølge folkelig tradisjon ha fått ny altertavle i 1674, men dette er ikke bekreftet skriftlig og betviles av Bjørnstad, som påpeker at man tross alt påkostet en ny altertavle bare 69 år senere (se nedenfor). Likevel hevdes det i andre sammenhenger at altertavlen og prekestolen i Nordre Osen gamle kirke, som skal være malt av Laurits Larsen, tidligere har vært i Stor-Elvdal kirke og så Åmot kirke (fra 1743). I 1718, mot slutten av Den store nordiske krig, ble klokkene sendt til omstøping og forsvant. Ny klokke ble støpt seks år senere, og i 1731 ble det støpt enda en. Begge de to sprakk etterhvert og ble erstattet med nye i 1763 og 1768.

I 1730 ble kirken utvidet til korskirke, og den fikk et sakristi i den østlige forlengelsen. Også ved denne utvidelsen laftet man. Kirken fikk også nytt tårn, et tegn på at den hadde hatt tårn fra før (uten at man vet når det gamle tårnet kom til). Altertavlen bestod på dette tidspunktet av nevnte krusifiks med de to trefigurene av jomfru Maria og Johannes, festet på korveggen, men med sakristidør bak alteret var det behov for en frittstående altertavle som man kunne bevege seg bak. Lars Pinnerud laget ny altertavle, og den ble malt av Erik Wallin, som også malte veggene innvendig før han fortsatte med å dekorere Sollia kirke. Da ny kirke ble bygget, hang tavlen faktisk ute over døren en stund før den ble lagt på lager. I dag henger den i Koppang kirke (mens den første tavlen skal være å finne på Kulturhistorisk museum i Oslo). Pinnerud skar også prekestol. Et stykke av utskjæringen er nå montert på alterveggen i dagens kirke, men resten er forsvunnet. Videre skar Pinnerud korskranke med Kristian VIs kongemonogram (også i dagens kirke). Vi kan kanskje anta at Wallin malte disse sakene også. Arbeidene var ferdig i 1743. Mot slutten av 1700-tallet forfalt kirken, og man fryktet etterhvert at tårnet skulle rase ned. Det var imidlertid uenighet om man skulle bygge nytt eller restaurere, og om hvor man eventuelt skulle legge en ny kirke. Det trakk i langdrag, men det ble til slutt besluttet å bygge ny kirke ca. 2 km lenger sør, på gården Brennas grunn.

Dagens kirke
Den nye kirken ble tegnet av Svend Aspaas, som også laget en modell av kirken, men både tegninger og modell er forsvunnet. Byggingen kom i gang i 1807, og i 1809 var veggene laftet og tak og tårn kommet på plass samt spiret fra gamlekirken. Så stoppet det opp på grunn av krig, nød og sult, Aspaas døde i 1815, og først i 1819 kom arbeidet i gang igjen, ansporet av Ole Evenstad (som har fått en minnebauta på den andre siden av riksveien; denne fungerer også som minnesmerke over falne i napoleonskrigene). Kirken ble innviet den 12. september 1821, uten at den var helt ferdig. Arbeidet fortsatte da også frem til rundt 1830 med installering av kakkelovner, tjærebreding av tak, maling av tårn, panelering og maling utvendig og malerarbeider inne.

Kirken er åttekantet og i empirestil som Aspaas’ andre kirker. De er barn av sin tid og beundret i dag, men de har lidd høyst varierende skjebner. Som de andre Aspaas-kirkene hadde også Stor-Elvdal prekestolalter, men både det og kirken er gjort om på i det som kan synes som et evighetsprosjekt med mange frustrasjoner. Kirken hadde opprinnelig ikke de samme utbyggene som nå. Istedenfor en adkilt kordel var prekestolalteret montert på østveggen med alter nederst, plass til alterbilde over det og prekestol øverst. Det ble imidlertid ikke satt inn noe alterbilde før hele denne strukturen ble omgjort, og man fant seg aldri til rette med prekestolalteret, som snart gikk av moten, om man kan si det sånn. Sogneprest Ole Severin Olsen, som virket på midten av 1800-tallet, var en av flere som arbeidet for å få endret interiøret. I 1883 kjøpte Dorte B. Stai inn et maleri til altertavlen, en kopi av Tidemands populære Oppstandelsen (fra Bragernes kirke). Det ble først plassert i sakristiet, men året etter ble prekestolalteret ombygget av den lokale snekkeren Mathias Arnesen. Han fjernet prekestolen (som ble brukt som brensel), og alterbildet ble plassert i altertavlens nedre del med en ramme omkring. For å fylle tomrommet øverst brukte Arnesen noen utskårne felt som han fant på sakristiloftet. Det dreier seg om deler av Lars Pinneruds prekestol fra 1743. Det antas at Arnesen også laget en midlertidig prekestol på dette tidspunktet.

Rundt 1890 fulgte en større ombygging av kirken etter tegninger av arkitekt Herman M. Backer etter at man hadde diskutert frem og tilbake i årevis og på et tidspunkt bestemt seg for å bygge en helt ny langkirke i stedet, noe kommunen ikke hadde råd til. Detaljene er skildret av Ingar M. Bjørnstad (se litteraturliste). Kort fortalt ble det saget ut korbue i øst og påbygget kor omgitt av sakristier, og dagens våpenhus i vest stammer fra samme anledning. Tak og tårn ble midlertidig revet, og tømmerveggene ble påskjøtet med 60 cm i høyden. Arbeidet avslørte ujevnheter i materialoverflater og -kvaliteter, så kirken fikk nytt panel utvendig og innvendig. På koret kom det også et tårnlignende tak og nytt spir med årstallet 1809 i vindfløyen. (Den gamle vindfløyen er gått tapt, men skal ha eksistert i 1921.) Det kom også nye benker og nytt gallerirekkverk, og kirken ble malt innvendig og utvendig. Man benyttet anledningen til å restaurere og utvide orgelet (gitt av Anne Evenstad i 1856) og så videre. Resultatet er den kirken vi ser i dag, og det fikk Domenico Erdmann til å si: «Det er intet annet tilbake av Svend Aspaas’ kirke enn veggskjelettet av tømmer, som gir kirkeskipet den åttekantede form, og som nu er skjult av panel, og en del av prekestolalteret, hvorav prekestolen dog er fjernet.» Kirken ble nyinnviet den 18. mars 1891 av biskop Arnoldus Hille. Den ble også restaurert i 1968.

Inventar
Kirken sies å ha 600 plasser, og den har galleri. Altertavlen har altså nevnte kopi av «Oppstandelsen», visstnok med ny innramming fra oppussingen i 1890 (ifølge Bjørnstad, om han da ikke mener 1884). Prekestolen skal være fra samme oppussing og døpefonten er fra 1969, tegnet av arkitekt Nilsen. Orgelet ble bygget av Amund Eriksen (Christiania) i 1859 og restaurert av Ernst Junker i 1969. Som nevnt over fikk gamlekirken nye kirkeklokker i 1763 og 1768. Den største av disse (fra 1768) sprakk i 1988 og ble erstattet med en ny fra Olsen Nauen. Den gamle sprukne klokken oppbevares fortsatt som klenodium. Det finnes ellers noe gammelt kirkesølv samt tekstiler fra forskjellige tider.

Kirkegård
Kirkegården har vært utvidet siden kirkens tidlige dager. Bak det store hvite huset (tidligere Stor-Elvdal kommunehus) på den andre siden av riksvei 3 ligger kirkestallene fra første halvdel av 1800-tallet. Dette er et av relativt få eksempler på gjenværende kirkestaller.

Kilder og videre lesning:

  • Ingar J. Bjørnstad: Hovedkirken i Stor-Elvdal i tidsrommet 1821-1891. Den Aspaaske kirke (særtrykk fra Stor-Elvdal menighetsblad)

  • Ingar J. Bjørnstad: De første kirker i Stor-Elvdal (særtrykk fra Stor-Elvdal menighetsblad, nr. 4/1987, s. 22-35)
  • Stor-Elvdal historielag
  • Kirkevergen i Stor-Elvdal
  • Alf Henry Rasmussen: Våre kirker. Norsk kirkeleksikon (Vanebo Forlag, 1993), s. 623
  • Kirkesøk
  • Visitasprotokoller 2013, s. 107ff.
  • Roar Hauglid: Akantus. Mestrene i norsk treskurd (Riksantikvariatet / Mittet: Oslo, 1950), annet bind, annet halvbind (= bind 3), s. 207-235 (om Lars Pinnerud)

Nesten fra nord

Fra nordvest

Fra vest

Fra sørvest

Fra nordøst

Fra øst

Vestportalen

Kirkegården sør for kirken

Minnebauta over Ole Evenstad og krigsveteranene

Vardal kirke

Vardal var tidligere egen kommune, men ble slått sammen med Gjøvik i 1964, etter at Gjøvik i sin tid var blitt utskilt fra Vardal.

Vardal kirke ligger ved gården Haug og kalles gjerne Haugskjerka. Dagens kirke er den tredje kjente på stedet. Den første, en stavkirke, ble trolig bygget en gang mellom 1150 og 1250. Det fortelles at Jens Nilssøn på et besøk her i 1576 renset Vardal kirke for helgenbilder. I sin biskoptid hadde han flere visitaser i Vardal, blant annet den som er skildret i de berømte nedtegnelsene. Ved en besiktigelse i 1664 ble kirken konstatert å være for liten. Ved den store kirkeauksjonen ble Vardal kirke sammen med anneksene Hunn og Bråstad kjøpt av sogneprest Jens Olssøn Holmboe. Den ble revet, og ny kirke ble oppført.

Kirke nummer to ble innviet i 1727 av biskop Deichman (den samme som hadde rådet kong Frederik IV til å selge kirkene for å få penger i kassen). Det meste av inventaret fra gamlekirken ble overført. Ellers sies det ikke så mye i jubileumsboken om denne kirkens beskaffenhet. Kirken brant etter tordenvær den 9. juni 1801. Brannen startet på Haug gård og spredte seg via kirkestallene til selve kirken.

Dagens kirke er en laftet korskirke med 480 sitteplasser. Den ble oppført noen meter lenger opp i bakken enn den nedbrente kirken. Gunnar Rønningen påpeker ifølge jubileumsboken konstruksjonsmessige likheter med Brøttum kirke og mener derfor at byggmester kan ha vært Amund Nilsen Gloppe. Han hadde et par tiår tidligere også oppført Biri og Seegård kirker. Vardal kirke ble tatt i bruk den 18. september 1803, mens den formelle innvielsen fant sted den 30. november samme år. På vindfløyen i spiret finner vi imidlertid årstallet 1802. Kirken fikk utvendig bordkledning i 1811 og ble da rødmalt. Ved ny maling etter reparasjon i 1856 kom det til noe gråfarge, men først i 1872 ble kirken malt hvit. Kirken er ellers reparert og restaurert flere ganger, så som frem mot 1932 og i 1966. Kirken hadde 200-årsjubileum i 2003, og det ble i den forbindelse utgitt en jubileumsbok.

I likhet med en rekke kirker fra begynnelsen av 1800-tallet har Vardal kirke prekestolalter, skjønt det er nok vanligere i åttekantede kirker enn i korskirker. Prekestolen ble snekret av sogneprest Peter Gregersen Lufton Lund, som også laget døpefonten (fortsatt i bruk) og en jordpåkastelsesspade (ikke lenger i bruk). Dessuten er det en prekestol i krysset mellom korsarmene. Alterbildet ble malt i 1804, trolig av Ole Olsen Byfuglien fra Nord-Torpa. Det står et krusifiks på alteret og henger et annet på østveggen i nordre korsarm.

Dagens orgel ble innviet den 18.oktober 1953, i tiden omkring 150-årsjubileet. Den store kirkeklokken av bronse (1803) ble støpt av Erich Schmidt i Christiania, mens en mindre klokke (1820) ble støpt av M.K. Skjøberg på gården Schikkelstad.

Kirkegården er i dag på 14,4 dekar, hvorav rundt 10 da er tatt i bruk. Det er plass til ca. 2100 graver. Øverst på kirkegården står det et bårehus. Utenfor kirkegården på østsiden står menighetshuset, som ble innviet av biskopen. Det er prestegård på Torestad.

Kilder og videre lesning:

  • Tormod Grønland: Vardal hjembygdens kirke 200 år. Glimt fra Vardal prestegjelds historie (Vardal menighetsråd: Gjøvik, 2003)

  • Vardal menighet
  • Wikipedia
  • Lokalhistoriewiki om kirken
  • Lokalhistoriewiki om Vardal prestegjeld
  • Alf Henry Rasmussen: Våre kirker. Norsk kirkeleksikon (Vanebo Forlag, 1993), s. 591
  • Kirkesøk (har enkelte interiørbilder)

Alternativ vinkel

Vestdør

Vindfløy

Bårehus

Krigsminnesmerke

Menighetshus

Jevnaker kirke

Jevnaker kirke ligger i Prestmoen, i skråningene øst for Jevnaker sentrum, der hvor riksvei 35 kommer over fra Lunner. Den har utsikt over Randsfjorden og mot sentrum. På stedet stod det tidligere en steinkirke, visstnok med aner tilbake til 1000-tallet (nærmere bestemt Olav Kyrres tid, dvs. 1066-1093). Denne steinkirken skal ha vært i god stand da den ble solgt på den store kirkeauksjonen i 1723, men en hundre års tid senere ble den karakterisert som «aldeles ubrugbar og kassabel». Etter noe om og men og overføring av eiendomsrettigheter ble den gamle kirken revet i 1832 og ny kirke oppført.

Den nåværende trekirken er åttekantet og modellert etter Vang kirke utenfor Hamar (tegnet av Abraham Pihl eller muligens Svend Aspaas, skjønt begge hadde vært døde noen år da Jevnakerkirken visstnok ble oppført etter en modell). Kirken er laftet, men kledd med stående panel utvendig (fra 1842). Den ble innviet den 8. oktober 1834 og er med sine rundt 700 plasser Hadelands største kirke. Den har to etasjer med gallerier over selve kirkegulvet, så den kan i grunnen sies å ha tre etasjer, som vi ser av vinduene. Som Vang kirke fikk den prekestolalter, som den i motsetning til Vang har beholdt. Opprinnelig hadde vesttårnet pyramidetak (eller telttak, om man vil), men tårnet ble bygget om og fikk sin nåværende form (tegnet av Sverre Knudsen, utført av byggmester A. Mathisen) i 1910. Til å begynne med var benkeplasser fordelt etter stand og stilling i samsvar med tradisjonen, men skilleveggene ble fjernet i 1890 i forbindelse med endring av benker og gallerier. For øvrig er det naturligvis gjort en rekke endringer og reparasjoner opp gjennom årene.

Alterbildet viser hyrdene som tilber Jesusbarnet med Josef og Maria. Selve prekestoldelen er syvkantet. Døpefonten, i tre, er fra 1732. Den er kalkformet og utsmykket med akantusutskjæringer, malt og forgyllet. Døpefatet i forsølvet messing er fra ca. 1660, og kirken har en alterkalk og disk fra 1718. Noe av dette er naturligvis overført fra gamlekirken.

Orgelet har 18 stemmer og ble bygget av Norsk Orgel- og harmoniumfabrikk i 1962. Det arbeides for nytt orgel, og anbudsinnbydelse ble kunngjort i 2013. Samme år meldte Ringerikes Blad at man håpet å få på plass nytt orgel i løpet av 2016.

Kirkens to klokker er fra 1789 og 1893, fra hhv. Erich Schmidt og Ole Olsen & Søn.

Kirken er omgitt av sin kirkegård, der det står et gravkapell nord for kirken. Gravkapellet ser ut som det kan trenge et strøk maling, et inntrykk som bekreftes i visitasprotokollen for bispevisitasen i september 2008. Der fremgår det at kapellet trenger å renoveres, og at taket ikke er tett. Det legges også opp til å innrede det som et livssynsnøytralt ritualrom og forsamlingslokale for menigheten. Det fremgår dessuten av protokollen at det er planer om å utvide kirkegården.

Prestegården ligger på nedsiden av E16 (tidligere riksvei 35).

Kilder og videre lesning:

  • Festtidsskrift til Jevnaker kirkes 150-års jubileum 1834 -1984 (Jevnaker menighetsråd, 1984)

  • Anders Bugge: Jevnaker kirke, i Hadeland. Bygdenes historie I (Nasjonaltrykkeriet, 1932), s. 246-255

  • Jevnaker menighet

  • Wikipedia
  • Alf Henry Rasmussen: Våre kirker. Norsk kirkeleksikon (Vanebo Forlag, 1993), s. 582
  • Hadeland Lag of America
  • Kirkesøk
  • Jens Christian Eldal og Kiri Havran: Kirker i Norge, bind 3: Med historiske forbilder. 1800-tallet (ARFO, 2002), s. 28 (prekestolalteret)
Annonse