Viser arkivet for stikkord oppland

Bruflat kirke

Om Etnedal kommune er relativt ny (fra 1894), har området vært bosatt i lang tid, og det var kirke i kommunesenteret Bruflat i middelalderen. Den er første gang nevnt i 1327, men det er blant annet bevart en klokke fra 1200-tallet som kan ha vært i kirken. Man antar at det dreide seg om en stavkirke. Hva som så skjedde med kirken, er ikke helt klart, men det virker som om hele området ble bortimot avfolket og gjengrodd etter Svartedauden, og det kan nok tenkes at det gikk lang tid før det tok seg opp igjen.

Etter reformasjonen sognet Etnedal til Aurdal, men det ble søkt om og gitt tillatelse til å bygge lokal kirke, og dette ble trolig gjort i 1641 — også det på et annet sted enn der dagens kirke står. Denne kirken var en gavekirke, idet tienden fortsatt gikk til hovedkirken i Aurdal. (Etnedal prestegjeld ble opprettet sammen med kommunen i 1894, og da ble Bruflat hovedkirke.) Man har ingen pålitelig beskrivelse av kirken, men det antas at det dreide seg om en enkel, liten, laftet langkirke.

Dagens Bruflat kirke ligger øst for Bruflat gård. Det har rådet stor forvirring med hensyn til kirkens alder, men prøver av treverk tyder på at tømmer er felt fra vinteren 1736-37 til vinteren 1743-44, og det later til at kirken ble offisielt innviet den 24. juli 1750. Byggmester skal ha vært Sven Olsen Traaset, som også hadde bygget bl.a. kirkene i Bagn og Aurdal. Det har versert teorier om at kirken har vært flyttet etter byggingen, men det skal ikke finnes spor etter dette i bygget eller i offisiell dokumentasjon. Likevel feiret man 225-årsjubileum for flyttingen i 1999. Uansett dreier det seg om en laftet korskirke. Antall sitteplasser oppgis i forskjellige kilder til 210 eller 250. Kirken har takrytter med spiss hjelm (spir) over krysset og kor i østre korsarm med sakristi i forlengelsen. Hovedinngangen er i vest, men det er inngang også i sør.

Kirken har vært ombygget, reparert og restaurert en rekke ganger, så som i 1818-20, 1860, 1909-12 og 1974-75. Særlig omfattende var utbyggingen i 1909-12, som skjedde på grunnlag av tegninger av Holger Sinding-Larsen og ble ledet av byggmester Åslund. Ved den anledning ble korsarmene i vest, sør og øst forlenget (sistnevnte med det som er dagens sakristi). Bilder av kirken fra før denne utbyggingen viser små påbygg på et par av korsarmene, men disse klattingene ble altså fjernet. Dørene var blitt hengslet om i 1824, etter kirkebrannen i Grue. I april 1940 ble Bruflat kirke liggende i ildlinjen under krigshandlingene, og kirkebøkene ble flyttet til et hus i nærheten, som brant opp.

Mye av det sentrale inventaret er etter tradisjonen laget av Kviten, muligens i samarbeid med Hans Jonassen Felde. Det gjelder altertavle, prekestol, døpefont og korskille. Altertavlen er en portaltavle som i hovedfeltet har figurer av Kristus på korset omgitt av Maria og Johannes. I sidefeltene ser vi (t.v.) Aron og Moses. På gesimsen over er det en rekke engler, hvorav de to innerste holder en medaljong med påmalt årstall. Opprinnelig fant man kongemonogrammet for Kristian VII her, men det ble i 1818 erstattet med Jahve-tegnet. Ved en senere restaurering kom monogrammet tilbake til kirken fra privat eie, men det sies at det var vanskelig å plassere i tavlen og ble sendt tilbake til eieren. Kongekronen over medaljongen er bevart. Tavlen ble gitt av Anders Lunde og Gjertrud Bjørensdatter, Anders Fladødegaarden og Ingeborg Bjørensdatter i 1789. Forbildet skal ha vært Lars Pinneruds tavle i Fluberg kirke, som igjen er modellert etter Friedrich Ehbisch’ altertavle i Vor Frue kirke i København.

Prekestolen står på nordsiden av krysset og har oppgang fra koret. Stolen har fem fag med akantusutskjæringer isprengt drueklaser og frukter. Foten er sekskantet og ble forhøyet ved en restaurering av kirken. Akantusen på oppgangen skiller seg noe fra den på selve stolen. Stolen har en femkantet, kasseformet himling der baksiden er bredest.

Døpefonten har form av en engel som holder et fat, og sammenlignes gjerne med en tilsvarende i Ulnes kirke som også tilskrives Kviten.

Korskillet skal være basert på Lars Borgs korskille i Fluberg kirke. Deler av det ble fjernet på 1800-tallet, men kom tilbake ved restaurering i 1974-75. Også her ble kongemonogrammet fjernet i 1818 og erstattet med en medaljong. I dag er det monogram på reversen — tilsynelatende for en Kristian (Christian), men uten at undertegnede gjenkjenner det som Kristian VIIs.

Kirken(e) har hatt flere orgler, og en orgelfront fra 1700-tallet samt et skaporgel oppbevares på Valdres folkemuseum. Dagens orgel er fra 1983, fra Norsk Orgel- og Harmoniumfabrikk. Det erstattet i sin tid et orgel fra 1896.

Det er fire kirkeklokker i tårnet. Den ene er fra middelalderen, muligens rundt 1200. En annen er fra 1706 og visstnok støpt av Gerhard Schimmel. De to siste er støpt av O. Olsen & søn i 1912.

Av annet inventar er enkelte gjenstander overført fra tidligere kirke/kirker i tillegg til nevnte klokke. Det gjelder et oblatjern fra middelalderen, to par alterstaker fra 1600-tallet, en kirkeklokke fra 1706, et korsfestelsesbilde fra 1704 og en bibel fra 1738. En vindfløy fra 1678 henger på sørveggen i koret. Dessuten er gamle kirketekstiler deponert på Valdres folkemuseum. Enkelte interiørbilder er å finne hos Kirkesøk.

Kirkegården er utvidet en rekke ganger, så som i 1830-årene, 1895, 1944, 1964 og 1990 (innviet 1991). Den har tidligere vært omgitt av steinmur. Så ble det satt opp stakitt mot vest, erstattet med et gjerde av brede, brunbeisede bord i 1974. Parsellen fra 1990 er omgitt av steingjerde. Sør for kirken står et portalhus på typisk Valdresmanér. Det har saltak og en liten tårnkonstruksjon og inneholder redskapsrom i vestre del og gjennomgang (port) i østre. Tidligere stod det flere staller ved kirken. I 1925 ble de erstattet med én stallbygning der kommunehuset ligger i dag. Denne ble revet i 1955. Et bårehus tegnet av Magnus Wold ble tatt i bruk i 1965 og ligger nord for kirken, vis-à-vis kommunehuset. Det er et enetasjes bygg i bindingsverk som inneholder bårerom, redskapsrom og toaletter. På kirkevangen rett utenfor gjerdet står en minnebauta over valdriser som var med i krigen mot svenskene under Napoleonskrigene, avduket 17. mai 1914. Samtidig ble det avduket en lignende bauta ved kommunehuset.

Det fantes tidligere prestuer — kalt Preststogo eller Kyrkjestogo — i nærheten av kirken, der Sør-Aurdal-presten overnattet når han var på besøk i Etnedal. Det var flere av disse i tur og omgang, og den siste ble tatt ned etter at Bruflat menighetshus stod ferdig i 1960. Materialene ble solgt og brukt til å bygge en hytte på Tonsåsen. Da Etnedal prestegjeld ble opprettet i 1894, var det meningen at det skulle bli prestegård på stedet, men det skjedde egentlig aldri. I 1903 ble det oppført en prestebolig med en liten jordlapp som visstnok ikke var til å leve av. (Se s. 88ff og 160ff i Harald Hvattums bok om kirken. Oppslaget om saken hos Opplysningsvesenets fond er imidlertid innholdsløst.) Ellers har Bruflat kirke en setereiendom på Leningatn.

Kilder og videre lesning:

Listadkirken

Listad kirke eller Listadkirken viser til forrige inkarnasjon av hovedkirken i Fron, på Hundorp i Sør-Fron. Den lå lenger opp i lia enn dagens kirke, nærmere bestemt på Kyrkjeåkeren på oversiden av fylkesvei 405, vis-à-vis gården Nedre Listad (gnr. 59) på jord som nå tilhører Øvre Listad (gnr. 58). For en tilfeldig forbipasserende er det ingenting som skulle tyde på at det har stått kirke på stedet, men i år med flom er det ikke uvanlig at det skylles opp noen hodeskaller, slik det skjedde i 2013.

Olav den hellige skal ha bodd på Listad da han holdt ting med Dale-Gudbrand og de andre bøndene på Hundorp. Kirken er første gang omtalt i 1370, og på 1500-tallet er den omtalt som Frons hovedkirke. Det antas at denne kirken var en stavkirke som ble omfattende satt i stand i 1617, samtidig som den muligens ble utvidet til korskirke med tverrarmer («vinger»). Disse vingene er omtalt i regnskapet i 1661. I 1694 ble takets sperreverk skiftet ut, og i en omtale fra 1707 fortelles: «Denne Kircke som er af reisevercks bygning, hvis vægger inden til af huller oc infældninger var meget ille udseende, er behørigen over alt beklædt.» Ved den store auksjonen i 1723 kom kirkene på private hender, og det var hektisk byggevirksomhet i Gudbrandsdalen på 1700-tallet, med nye kirker oppført mange steder. I forbindelse med søknad om bygging av ny kirke i 1770-årene heter det: «Froens Hoved-Kirke er en gamel Reyse-Bygning, og staar paa en meget sumpig og ubeqvem Grund.» Inntrykket bekreftes av Hugo Friderich Hiorthøy, som skriver i 1785: «Froens Hoved-Kirke er en gammel Korskirke af Staver eller Reisværk, som uden Tvivl haver været bygget førend Reformationen. Den staaer strax ved Gaarden Listad, og er baade brøstfeldig og i Henseende til Menighedens Størrelse alt for liden.» Byggingen av den nye kirken kom i gang i 1786, men på grunn av Storofsen drøyde det helt til 1792 med ferdigstilling og innvielse. Gamlekirken ble så revet, og det ble holdt auksjon over den gamle kirkegården den 19. oktober 1792.

Om det ikke er så mange spor etter gamlekirken i omgivelsene, er en god del av inventaret tatt vare på. Det gjelder ikke minst prekestolen, som er i bruk i dagens Sør-Fron kirke. Den ble skåret av Lars Borg, som inngikk kontrakt om dette den 6. mai 1703 på en reise gjennom Gudbrandsdalen der han sikret seg oppdrag for en god stund fremover. Akantus er brukt som et av flere dekorative elementer i prekestolen i Vågå kirke fra 1630-tallet, men Borgs prekestol regnes som første inventargjenstand med regelrett akantusskurd i Gudbrandsdalen, så vi snakker virkelig om state of the art. I dagens kirke er prekestolen montert oppe på veggen i et prekestolalter, slik moten var ved overgangen mellom 1700- og 1800-tallet. Ved den anledning måtte et par sidefelt skjæres av, og oppgangen med dør og billedfelt ble brukt på annet vis.

Av andre ting som i første omgang ble overført til nykirken, var kirkeklokkene, et epitafium og et krusifiks. Sistnevnte ble trolig skåret på 1300-tallet. Det ble i 1901 sendt videre til Norsk Folkemuseum og i 1907 deponert i Oldsaksamlingen. Dette skal ha vært Kristen Listads inspirasjon da han skar krusifikser til kirkene i Sødorp, Kvam, Kvikne, Venabygd og Fåvang. Epitafiet ble sendt til Folkemuseet sammen med krusifikset. Bildet er et korsfestelsesmotiv som har mye til felles med det nåværende alterbildet i Sør-Fron kirke. Tildragelsen er skildret i Joh. 19. Til Folkemuseet kom i 1897 for øvrig en gammel gravstein i form av en klebersteinsplate fra 1637. Når det gjelder kirkeklokkene, finnes fortsatt to i dagens kirke: en liten klokke fra middelalderen og en som ble støpt i 1703. En annen klokke fra 1703 ble gitt til Kvam kirke, men ble ødelagt i brannen i 1940. Ifølge Gerhard Schøning var det i 1775 en fjerde klokke i tårnet, støpt i 1647.

Listadkirken har nok hatt flere altertavler, men den altertavlen vi kjenner til, ble skåret av Johannes Skraastad i 1676 og fant etterhvert veien til Folldal kirke, der den fremdeles befinner seg.

Døpefonten i Listadkirken var av kleberstein i to deler. Kummen befinner seg i Oldsaksamlingen, mens foten er borte. Herman Major Schirmer skrev i 1902 at kummen, som skal ha vært svært lik den i Heidal kirke, var til salgs på Listad. En skildring av Anders Sandvig fra 1907 tyder på at kummen kombinert med en fot fra Fåberg kirke stod i Fiskerkapellet. Etter at Garmo stavkirke ble flyttet til Maihaugen, ble imidlertid denne kombinasjonen byttet bort til Oldsaksamlingen mot døpefonten fra Garmo. Ifølge jubileumsboken om Sør-Fron kirke er den imidlertid feilkatalogisert ved at kummen sies å være fra Fåberg og foten fra Listad.

Det finnes gjenstander fra Listadkirken også på Maihaugen. Mest kjent er det såkalte Hundorpskrinet (se også her), som Anders Sandvig kjøpte i sin tid. Beslagene på skrinet er mye eldre enn selve skrinet og skal være laget i Frankrike tidlig på 1200-tallet. Videre finnes på Maihaugen et utskåret trerelieff som antas å være fra 1500-tallet, og som viser Kristi gravlegging. Det kan ha inngått i et alterskap, og det ble tidligere brukt på alteret i Isumkapellet. Fra Isums nabogård Skarstad fikk Sandvig tak i en dør med et felt skåret av Eirk Kolstrup som han mente kom fra Isumkapellet. Det antas imidlertid at det dreier seg om døren til sorenskriver Niels Hauritz’ pulpitur i Listadkirken.

Også andre ting fra Listadkirken ble spredt på bygda: Materialene ble solgt på auksjon, og det er f.eks. kjent at materialer fra kirken er brukt i gavlfeltet i ishuset på prestegården. Et loft på Brandrud har i andreetasjen i svalen fint dekorerte bord med blomster og planter samt menneskefigurer med vinger. Det skal dreie seg om de allegoriske figurene Pietas og Prudentia. Noen planker fra prestegården ble gitt til Maihaugen i 1960-årene og kan ses i utstillingen der. Disse har malte skyer på blå bakgrunn samt noe blomsterdekor, og det er mulig at det dreier seg om rester av korhimlingen.

Kilder og videre lesning:

Prekestolen fra Listad er i bruk i Sør-Fron kirke i dag.

Disse plankene på Maihaugen kan tenkes å stamme fra kortaket.

Bykirka (Lillehammer)

Bykirka på Lillehammer er tilholdssted for en baptistmenighet som ble opptatt i Det Norske Baptistsamfunn i august 2013. Lokalet er i smuget bak One-Hand Clapping kaffebar, i tidligere Smett Inn Café. Adressen er Storgata 78.

Høyt oppe på veggen

Ut mot Storgata

Bruvin gravlund

Bruvin gravlund i Øyer avlaster Øyer kirkegård og ligger ved samme fylkesvei (nr. 361, på den aktuelle strekningen kalt Gamlevegen). Planleggingen av gravlunden går tilbake til 1990-tallet, og selve det fysiske arbeidet ble gjort i 2008-2010. Gravlunden ble innviet 7. november 2010.

I forbindelse med gravlunden anføres behov for urnegraver og graver for andre trosretninger. Ifølge lokalpressen er det også aktuelt å la pårørende begrave sine egne (lukke graven). Den livssynsnøytrale betegnelsen gravlund er valgt, men påfallende nok er det et kors på toppen av klokketårnet.

Mellom kirkegården og parkeringsplassen er et steingjerde med en inngangsport til en allé langs gravlundens hovedakse. Gravlunden er inndelt i flere felt og har en viss variasjon i vegetasjon. Per 2015 er det relativt få graver på gravlunden, alle fra 2010-tallet. Helt i øst er et redskapshus/driftsbygg/servicebygg.

Kilder og videre lesning:

Filadelfia Lena

Pinsemenigheten Filadelfia Lena har ifølge pinsebevegelsens nettsted 91 medlemmer og 44 tilhørige (barn av døpte medlemmer).

Wikipedia har en temaartikkel om pinsebevegelsen i Norge.

Filadelfia Gjøvik

Filadelfia Gjøvik er tilholdssted for Gjøvik pinsemenighet. Adressen er Øvre Torvgate 24A, men inngangen er i Bassengveien, der Frelsesarmeen er nærmeste nabo.

Menigheten teller ifølge pinsebevegelsens nettsted 117 medlemmer og 27 tilhørige (barn av døpte medlemmer).

Fåberg prestegård

Det har vært prestegård i Fåberg siden middelalderen. Den ligger omtrent 300 meter vest for Fåberg kirke, og dagens bygninger er ikke fra middelalderen. Våningshuset fra 1838 og stabburet fra 1898 er fredet. Våningshuset er i dag forpakterbolig etter at en tidligere forpakterbolig ble revet da veien ble utvidet. Presten har fått ny bolig.

Det er faktisk denne gården som har gitt oss stedsnavnet Fåberg. Ellers kan det nevnes at det Fiskerkapellet som nå står på Maihaugen, stod ved prestegården i en årrekke. Det antas at det ble flyttet hit fra Øyra nær Gudbrandsdalslågens utløp i Mjøsa etter reformasjonen. Det skal så ha blitt bygget sammen med et stabbur for så å bli flyttet til et annet sted på gården i 1759. I 1896 eller 1897 ble det så kjøpt opp av Anders Sandvig, som innlemmet det i sin private samling og så flyttet det til Maihaugen.

Kilder og videre lesning:

Jevnaker metodistkirke

Det kan synes som om Metodistkirken sliter med synkende medlemstall flere steder i Norge. I Sandefjord er den tidligere metodistkirken solgt til katolikkene, og på Jevnaker har det gått så langt at menigheten er oppløst og lagt under nabomenigheten i Hønefoss. Det tidligere kirkebygget ble oppført i 1883, men ble avvigslet i 2005 og er solgt til Hadeland glassverk. Det står fortsatt der, i skråningen over parkeringsplassen ved glassverket. Sommeren 2011 brukes bygningen, etter det undertegnede kan se, som lager.

Tidligere var det ikke uvanlig å finne en samling med presteportretter i form av malerier eller fotografier på veggen i kirkerommet, gjerne under orgelgalleriet. Enkelte steder finnes det fortsatt, men som oftest er de forvist til et annet rom, som våpenhuset (her) eller sakristiet. Fra Lesja kirke.

Marit Annys Vevstogo i Vestre Slidre har levert kirketekstiler til mang en norsk kirke.

Annonse