Viser arkivet for stikkord olsenogjørgensen

Feios kirke

Feios hadde kirke i middelalderen, en stavkirke oppført på gården Rindes grunn og med gårdens navn. Takket være besiktigelsesrapporter og inventarlister samt tegninger utført av Georg Bull har vi relativt detaljert kunnskap om denne kirken (se Norges kirker). Den ble i 1858 betegnet som «aldeles casabel», og ikke mange år senere ble den revet til fordel for dagens kirke, som formodentlig er oppført på tilnærmet samme sted. En planke med dyreornamentikk i Urnes-stil i De heibergske samlinger knyttes av Roar Hauglid til Rinde-kirken. Med noen unntak later det ellers til at inventaret ble spredd for alle vinder etter rivingen. Enkelte ting skal fortsatt være å finne på gårder i distriktet.

Feios kirke ble tegnet av Jacob Wilhelm Nordan i 1864 og oppført av Johannes Arnesen Øvsthus, som endret enkelte detaljer i forhold til Nordans tegninger. Kirken ble innviet den 12. desember 1866 og skal for en stor del være slik den var ved innvielsen for 150 år siden. Det er en langkirke med vesttårn, rektangulært skip og rett avsluttet kor med sakristi i forlengelsen. Skip og kor er tømret, mens tårn og sakristi er i bindingsverk. Antall sitteplasser er 220, ifølge Fylkesarkivet, mens enkelte andre kilder opererer med 300.

Innvendig er det orgelgalleri innenfor inngangen. Korgulvet er hevet et par lave trinn over skipets gulv, og det er en lav skranke på hver side av midtgangen. Koret åpner seg mot skipet i sin fulle bredde og høyde.

I begynnelsen stod det ved alteret et kors med grønn tekstilbakgrunn. Den nygotiske altertavlen fikk i 1883 et bilde av Jesus i Getsemane malt av Christen Brun i kopi etter Otto Mengelberg. Prekestolen er åttekantet og står i koråpningens høyrekant. Også døpefonten er åttekantet. Kirken har fremdeles et orgel fra 1913, og ifølge kirkeleksikonet har den to klokker støpt av Olsen Nauen i 1983.

Kirken ligger øverst (lengst sør) på kirkegården sør for fylkesvei 182. En nyere og større kirkegårdsparsell ligger nedenfor (på nordsiden av) veien, og i sørøsthjørnet av denne står en liten klokkestøpul med en klokke fra 1903.

Kilder og videre lesning:

Vartdal kirke

Vartdalsstrand var tidligere en del av Ulstein kommune før stedet ble egen kommune i 1895 for så å bli innlemmet i Ørsta kommune (sammen med Hjørundfjord) i 1964. Kirkemessig sognet stedet til Hareid, dit man også måtte for å begrave de døde samt ved dåp og konfirmasjon. Etter at et båtlag på vei til kirke kullseilte 2. juledag 1841, vokste det frem krav om egen kirke på stedet. Da det på 1870-tallet lå an til nybygging på Hareid, vant også vartdalsstrandingene frem i sin sak og fikk sognet delt, samtidig som det ble gitt tillatelse til å bygge ny kirke. (I 1900 ble Vartdal overført til det nyutskilte Ørsta prestegjeld.) Det later til at en bronsealdergravrøys på Nøre-Vartdal ble ryddet før kirken ble oppført.

Til Vartdal kirke er det tatt utgangspunkt i H.E. Schirmers og Wilhelm von Hannos tegninger til Ørsta kirke, men byggmester Knut L. Stokkeland nedskalerte tegningene noe. Tårnet er litt forskjellig fra det i Ørsta, og også enkelte detaljer innvendig skiller de to kirkene fra hverandre. Byggetillatelse ble gitt i mai 1876, og det tok bare litt over fem måneder å bygge kirken (skjønt det er mulig at grunnmuren var satt opp før byggetillatelsen ble gitt), og branntakst ble holdt i oktober. Innviet ble imidlertid kirken først den 8. april 1877, som var første søndag etter påske. Allerede i 1879 måtte den repareres etter en kraftig storm i området i mars det året. Siden er den reparert eller restaurert flere ganger. I 1938 ble det gjort om på koret, ikke minst innvendig, og sakristiområdet ble utvidet. Ifølge kirkeleksikonet ble kirken påbygget i 1964, uten at undertegnede har funnet noe om det andre steder. Våpenhuset ble imidlertid utvidet med bekvemmeligheter til hundreårsjubileet. 125-årsjubileum ble feiret i 2001.

Vartdal kirke er en langkirke av tre med vesttårn (muligens takrytter). Øst (eller øst-nordøst) for skipet har den et rett avsluttet kor med sakristitilbygg på sørsiden. 360 sitteplasser (ifølge Kirkesøk) er altså noe mindre enn for Ørsta kirke.

Inne i kirken er det orgelgalleri i vest, og korgulvet er hevet et par trinn over skipets gulv. Koråpningen er tredelt med rundbuer, hvorav den midtre er størst. Oppgangen til prekestolen er gjennom den søndre buen.

I altertavlen fra 1876 var det opprinnelig bare et kors, men i 1907 malte Lars Kinsarvik en kopi av alterbildet i Johanneskirken i Bergen. Sitatet under er hentet fra Mark. 1, 35. I Johanneskirken lyder det: «Og aarle, der det endnu var ganske mørkt, stod han op, og gik ud og gik hen til et øde Sted og bad der.» I Vartdal står dette på nynorsk: «Og um Morgonen lenge fyre Dag stod han upp og gjekk ut og burt til ein Øydestad og bad der.» Denne tavlen henger nå på sørveggen i koret. Nåværende alterbilde viser korsfestelsen og og ble malt av Jonas Peson i 1938. Peson dekket alle veggflatene i koret samt fondveggen i skipet med malerier fra Jesu liv.

Prekestolen og døpefonten er begge i tre og på alder med kirken. Nytt dåpsfat kom til i 1908. Prekestolens fyllinger med rosemaling og bibelmotiver (utført av Johan Haddal i 1927) ble dekket over med plater ved restaureringen i 1938, men er siden avdekket igjen.

Kirken har hatt orgler fra Vestre orgelfabrikk (1914) og fra Olsen & Jørgensen (1961). Sistnevnte ble ved bispevisitasen i 2010 opplyst å være i dårlig stand, og det ble arbeidet for nytt orgel med innsamling av midler. Et 19 stemmers orgel bygget av Dietrich Johannes Buder ble innviet (se også her) den 19. april 2015.

Ifølge kirkeleksikonet har kirken en stålklokke fra Vickers, Sons & Company i Sheffield fra 1874, skjønt ifølge Ørstavik er årstallet 1872.

Kirkegården ble ferdig litt i etterkant av kirkeinnvielsen, og muren ble forhøyet flere år etterpå. Kirkegården, som strekker seg ned mot sjøen nord og vest for kirken, ble utvidet i 1900, 1914 og 1952. Etter at sjøen gravet ut deler av kirkegården under ekstremværet Dagmar, ble det satt opp en vernemur. Det står et lite skur øst for kirken samt et lite hus ved parkeringsplassen.

Sognepresten i Vartdal har tjenestebolig i Hovdebygda.

Det utgis ikke eget kirkeblad for Ørsta, men aktiviteter bekjentgjøres i lokalavisen Møre-Nytt.

Kilder og videre lesning:

Vanylven kirke

Den gamle hovedkirken i Vanylven var Sankt Jetmund kirke på Åheim, en steinkirke fra midten av 1100-tallet. Dagens St. Jetmund kirke er imidlertid en rekonstruksjon som ble innviet i 1957. Gamlekirken var liten og falleferdig, og ble avløst av dagens kirke på Slagnes i 1863 etter at det i en årrekke hadde vært stridigheter om hva man skulle gjøre: utvide eller bygge nytt, bygge i tre eller stein, bygge på Åheim eller Slagnes. Sistnevnte er omtrent midt i sognet, og det var begrenset med utvidelsesmuligheter på den gamle kirketomten. Etter at dagens kirke ble oppført, ble gamlekirken revet og noe av steinen derfra brukt i nye bygninger.

Vanylven kirke ble tegnet av Georg Bull. Ansvarlige for oppøfringen var murmester Bork og tømmermester Lars Barstad. Byggingen var fullført høsten 1863, og en rekke inventargjenstander ble overført fra gamlekirken. Den nye kirken ble innviet den 21. februar 1864.

Vanylven kirke er en langkirke i stein med 320 sitteplasser, ifølge Kirkesøk. Kor og skip er i samme bygningskropp. Det er en takrytter av tre på mønet nær inngangen i vest (eller sørvest) og sakristi i motsatt ende av bygget (det nåværende er fra 1959 og inneholder både prestesakristi og dåpsventerom). I kjelleren under sakristiet er det bårerom og toalett. Da kirken var ny, var det strid om hvordan kirkestolene skulle fordeles. I første omgang ble de fordelt etter rang (gårdenes jordeskyld), men i 1897 kom en lov som gjorde slutt på den slags ordninger. I dag er kirkerommet møblert med jærstoler. Kirken har vært pusset opp en rekke ganger, f.eks. i 1904, 1915, i 1930-årene, frem mot hundreårsjubileet og i 1998.

Det er orgelgalleri ved inngangen i sørvest, og korgulvet er to trinn høyere enn skipets gulv. Korskille har form av en lav balustrade på hver side av midtgangen. Den gamle altertavlen og prekestolen er åpenbart tilbakeført til Jetmundskirken på Åram, og nye er laget til Vanylven kirke, uten at undersøkt litteratur sier all verden om det. Det ser ut til at den nåværende altertavlen kom på plass til hundreårsjubileet, og det er vel ikke urimelig å anta at det samme gjelder for prekestolen, som står inntil sørveggen ved korskillet.
Kirken fikk sitt første orgel — eller rettere sagt harmonium — høsten 1873. Det sies at dette var i spinkleste laget, og det var utslitt omkring 1905. Da kjøpte man etter ny pengeinnsamling inn et Olsen & Jørgensen-orgel som fortsatt står på vestgalleriet. Dette ble innviet i 1908. NRK fortalte i 2010 at man tok i bruk trekkspill i kirken da det var vanskelig å få tak i ny organist.

Kirkeklokken fra gamlekirken ble opprinnelig overført til den nye kirken, men fikk sprekker i 1892. Året etter kjøpte man en ny klokke fra Heyerdahl & co i Kristiania der malmen fra gamleklokken inngikk i prisen. NRK har lydopptak av den.

Kirkegården omgir kirken, men er ikke spesielt stor. En minnestein over lokale krigsofre ble avduket i 1948. Nordvest for kirken står et servicebygg.

Opplysningsvesenets fond har bilde av presteboligen.

Kilder og videre lesning:

Stårheim kirke

Dagens kirke er den fjerde på Stårheim, som har hatt kirke siden 1100-tallet. Den første var et huskapell for høvdingen. Det er første gang nevnt i 1338, da det fortelles at det er stukket i brann. Det ble da oppført en stavkirke som ble lagt under presten i Eid i 1341 og stod til rundt 1600. Da ble den avløst av en tømmerkirke som stod til den ble sterkt skadet i brann i 1859. Etter brannen gikk det visstnok tre år med harde forhandlinger før en ny kirke ble oppført.

Stårheim kirke ble tegnet av Chr.H. Grosch, oppført av byggmester Gjert Lien og innviet den 4. desember 1864. Det er en laftet langkirke med 350 sitteplasser. Den har rektangulært skip og smalere kor som er omgitt av sakristier, slik at bygningskroppen har jevn bredde (og med en gang helt i øst som forbinder kor med sakristier). I vest er det et våpenhus i to etasjer med takrytter. I det ytre minner kirken mye om Tyristrand kirke — også det en Grosch-kirke. Den har utvendig panel, men i motsetning til ved Tyristrand er laftetømmeret synlig inne i kirken.

Inne i kirken er det orgelgalleri i vest, og i øst åpner koret seg mot skipet i sin fulle bredde. Korgulvet er to trinn høyere enn skipets gulv, og på hver side av “trappen” er et korskille i form av en lav balustrade. Alterringen er uvanlig stor i forhold til koret og opptar hele korets bredde. Øvre del av veggflatene bak koret og rundt sakristiene har et karakteristisk gitter som (ifølge Fylkesarkivet) kom på plass i 1960-årene, da kirken ble restaurert. Søyler i kirkerommmet bidrar til helhetsbildet.

Til å begynne med ble det brukt et enkelt trekors bak alteret, og først i 1903 fikk kirken altertavle. Den har et bilde som er malt av Anders Orheim i kopi etter Asta Nørregaards altertavle i Gjøvik kirke. Motivet kalles gjerne «Den trøstende Kristus».

Prekestolen og døpefonten er begge i tre og fra 1864. Dåpsfatet og dåpsmuggen er i tinn. Orgelet fra Olsen og Jørgensen ble opprinnelig bygget til Svelvik kirke i 1916 og kom til Stårheim i 1957. Den kirkeklokken som brukes i dag, er fra 1903. Dessuten oppbevares en eldre klokke som ble gjenfunnet i 1901.

Kirken er omgitt av kirkegården, og på den er en minnestein over salmedikteren Matias Orheim, som er begravet her. Nordvest for kirken står en bygning som ser ut til å være bårehus/servicebygg.

Kilder og videre lesning:

Østre Fredrikstad kirke

Gamlebyen i Fredrikstad er i dag en idyll og en turistattraksjon, men bakgrunnen er alvorlig nok: Stedet ble anlagt som festning i en tid da Danmark-Norge ofte lå i krig med Sverige. Det skal ha vært en liten bebyggelse i området da Borgs befolkning grunnla det som nå er Fredrikstad by, etter at Borg var brent av svenskene i 1567. Festningsvollene i det som i dag regnes som Nord-Europas best bevarte festningsby, er hovedsakelig fra 1660-årene.

Allerede på 1560-tallet kom det kirke innenfor vollene, men den brant i 1570 og 1572, og kirkene har i det hele tatt vært ofre for byens dramatiske historie. En kirke fra 1582 brant i 1653. Enda en kirke fra 1670 (i tre som de tidligere) brant allerede i 1672. I 1689 ble det innviet en korskirke i mur. Denne brant allerede i bybrannen i 1690, men murene stod igjen og ble brukt i en ny kirke, som stod klar i 1697. Denne brant så i bybrannen i 1764. Tårnet skal i stor grad være gjenbrukt i dagens kirke, som stod klar i 1779 (tatt i bruk den 22. september). Også deler av murene ble gjenbrukt, skjønt det synes uklart akkurat hvor mye.

Østre Fredrikstad kirke (tidligere bare Fredrikstad kirke) er en korskirke i mur og har i dag 550 sitteplasser, ifølge Kirkesøk. Også dagens kirke har gjennomgått endel endringer. Alt tidlig på 1800-tallet ble det meldt om forfall, og gudstjenester var en periode henvist til rådhuset. Tårnet ble reparert i 1833, idet spiret ble tatt ned og erstattet med en lav tårnhatt. Kirkens takkonstruksjon og himling ble bygget om i 1833-35. I 1874 fikk kirken nytt spir, og samme år gjennomgikk interiøret store endringer, alt etter planer av J.W. Nordan. Da ble dagens gallerier oppført, og orgelgalleriet i vestre korsarm ble utvidet i 1907. Kirkerommet er ellers fornyet i 1918 og 1965, sistnevnte gang under ledelse av Bjørn Ianke. Fire vinduer (to i koret, to i tverrarmenes østvendte vinduer) har glassmalerier av Per Vigeland fra 1942 og 1946. Vigeland laget også blant annet lysestaker og nummertavler, men sistnevnte er siden flyttet fra kirkerommet.

Dagens interiør er altså formet av Ianke, som skal ha gjort om en god del på Nordans moderniseringer. Det er gallerier i alle korsarmer, også i østre, der det er kor. Korgulvet er hevet et par trinn over gulvet i resten av kirken. Kirken hadde opprinnelig prekestolalter, og korveggen sies å være delvis tilbakeført. Altertavlen har et nattverdsbilde som ble malt av Johan Samuel Brøgger i 1779. Øverst finner vi kongemonogrammene til Kristian VII og Olav V. Ved Nordans ombygging ble tavlen erstattet med en ny som hadde et oppstandelsesbilde malt av M.E. Winge, men denne er nå henvist til våpenhuset (i tårnfoten i vest).

Prekestolen er fra Nordans tid og har syv fag med speilfyllinger. Også døpefonten er fra Nordans tid. Den er åttekantet og kalkformet og har renessanseinspirert ornamentikk. Den opprinnelige døpefonten fra 1779 var formet som en naken figur av Johannes Døperen som bar kummen. Den vakte forargelse, og ble allerede i 1794 byttet ut med en dåpsengel. Det skal ha vært et skifte eller to også mellom denne og dagens døpefont fra 1874.

Orgelet har 30 stemmer og ble bygget av Bruno Christensen i 1972. Prospektet er overtatt fra et Olsen & Jørgensen-orgel fra 1907. Orgelet sies å være utmerket og brukes mye til konserter. Kirken har to middelalderklokker. Ytterligere inventar (nåværende og tidligere) er beskrevet i littertaturen.

Området rundt kirken er parkmessig behandlet og brukes ikke lenger som gravplass, men Østre Fredrikstd gravlund ligger litt lenger øst, utenfor vollene. Et stykke sørøst for dette igjen er en krigskirkegård. Kister fra en gravkjeller under tårnfoten ble forflyttet til kirkegården i 1870-årene.

Artemisia.no omtaler en tidligere prestegård i Voldportgaten 69.

Kilder og videre lesning:

  • Thorstein Johnsen: Østre Fredrikstad kirke MDLXVII MDCCLXXIX MCMLXXIX (Fredrikstad menighetsråd , 1979)

  • Ola Storsletten og Jiri Havran: Kirker i Norge, bind 5: Etter reformasjonen. 1600-tallet (ARFO, 2008), s. 152-155
  • Sigrid og Håkon Christie: Norges kirker. Østfold (Riksantivariatet / Land og Kirke: Oslo, 1959), bind 2, s. 201-210 (også her)
  • Tore E. Thorkildsen: På kirkevei i domprostiet (TK-Publikasjon: Hvaler, 1974), s. 30-39
  • Lokalhistoriewiki
  • Fredrikstad byleksikon
  • Østre Fredrikstad menighet
  • Kirkesøk
  • Arkivverket om fylkets sognehistorie

Kjølstad kirke

Pella forsamlingshus eller menighetshus ble oppført i 1876. I 1907 ble det overtatt av Borge menighet og bygget om for å brukes som kirke. Det ble oppført et tårn ved inngangen i nord og kor i sør. Bygget var i tegl som var upusset utvendig. Interiøret var nygotisk og hvitlakkert. Som altertavle brukte man et hvitt trekors på grønn filtbakgrunn, og orgelet hadde seks stemmer og var bygget av Olsen & Jørgensen, mens klokkene var støpt av O. Olsen & Søn. Kapellet led etterhvert under dårlig vedlikehold og ble revet i 1977, noen år før Kjølstad kirke ble oppført.

Kjølstad kirke ble tegnet av Aksel Fronth og oppført i 1982-86. Innvielsen var 7. september 1986, og kirken ble ifølge kirkeleksikonet påbygget i 1989. Vi snakker om en arbeidskirke som også inneholder bl.a. menighetskontorer samt — naturligvis — diverse aktivitetsrom. Kirken har 300 sitteplasser, inkludert tre siderom à 40 plasser.

Alterbildet er et tredelt bilde. Det er ifølge kirkeleksikonet et vevet og knyttet teppe som ble laget i 1990 av tekstilkunstneren Åsa Pedersen. Midtbildet viser åpenbart et kors, og bak det ser det ut til å være en sol som sender ut stråler. Kirkeleksikonet beskriver motivet som Kristi oppstandelse. Prekestolen fra 1991 ble tegnet av arkitekten. Døpefonten (1991) er av tre, og orgelet (fra 1987) er elektronisk. Kirkerommet er møblert med vanlige stoler. De to kirkeklokkene er støpt av Olsen Nauen i 1987 og henger i en støpul ved siden av kirkebygget.

Det er ikke kirkegård her. Borge gravlund benyttes. Borge kapellangård er like nord for kirken.

Kilder og videre lesning:

  • Tore E. Thorkildsen: På kirkevei i domprostiet (TK-Publikasjon: Hvaler, 1994), s. 117-120

  • Tore Steinar Pettersen: Kirker i Østfold, Borg bispedømme (Tindlund Forlag: Fredrikstad, 2008), s. 36-37
  • Sigrid og Håkon Christie: Norges kirker. Østfold (Riksantivariatet / Land og Kirke: Oslo, 1959), bind 2, s. 190 (også her) om Pella kapell
  • Alf Henry Rasmussen: Våre kirker. Norsk kirkeleksikon (Vanebo Forlag, 1993), s. 690
  • Kirkesøk
  • Borge menighet

Torsnes kirke

Torsnes er i dag i Fredrikstad kommune, men før 1994 var det i Borge, og fra 1910 til 1964 var Torsnes egen kommune. Stedet har hatt kirke siden middelalderen. Den ble oppført ved gården Holm — trolig en gang på 1100-tallet — og hadde i sin tid navn etter den, men kalles nå Torsnes kirke. Ved reformasjonen lå Torsnes under Skjeberg. Da Jens Nilssøn var på visitas i 1597, var Torsnes prestegjeldets hovedkirke med Borge (kalt Borre) som anneks, men siden er rollene byttet om.

Middelaldersteinkirken ble revet i 1859, da dagens kirke ble oppført på samme tomt. Den gamle kirken hadde kvadratisk kor, og både skip og kor hadde portal i sør. Vinduene var også på sørveggene. Under denne kirkens tårn var det en gravkjeller for familiene til herregårdene Thorsø og Nes. Disse ble i 1920 plassert i en krypt under den nye kirkens tårn, men ble etterhvert angrepet av sopp og råte, og en ny gravkrypt ble innredet under sakristiet og innviet i 1991. Andre kister funnet under gamlekirken er begravet på kirkegården. Selve bygget er beskrevet i Norges kirker.

Dagens kirke ble tegnet og oppført av byggmester J.C. Reuter i 1859-60. Det er en rektangulær steinkirke der koret er i samme bygningskropp som skipet, og den har tretårn (bindingsverk i tre etasjer) i vest med våpenhus i tårnfoten. Tårnets bordkledning er med tiden blitt dekket med puss på netting. Det murte sakristitilbygget i øst kom til i 1910 og ble utvidet i 1963. Koret hadde opprinnelig sørportal, men dette er endret til et vindu. Vestportalen var opprinnelig spissbuet, men dette er gjort om. Kirken ble i 1955-57 bygget om etter planer av Gudolf Blakstad og Herman Munthe-Kaas og med W.S. Dahl som kunstnerisk leder. Kirken har i dag 230 sitteplasser, ifølge Kirkesøk.

Altertavlen er overført fra gamlekirken og ble utført av «Niels Snedicher Sielffanden» i 1618. Den ble staffert samme år av Niels Lauridsen og i 1684 av Arnt Dubois.
Det er i utgangspunktet en katekismetavle med de ti bud og tre trosartikler, og nattverdsbildet i storfeltet kom til like etter kirkesalget i 1723. Tavlen ble overmalt på 1800-tallet og restaurert av Finn Krafft i 1922.

Prekestolen (formodentlig senkret av byggmesteren) har fem fag med fyllinger under bueportaler. I fyllingene har W.S. Dahl malt evangelisbilder samt et kristusbilde. Himlingen skal være fra den tidligere prekestolen, og det fortelles at byggmester Reuter fikk ta med seg den gamle prekestolen. Den skal befinne seg på et museum i Tyskland.

Den kalkformede klebersteinsdøpefonten er opprinnelig fra 1632, men den øverste delen er ny, hugget av Aksel Berg. Dåpsfatet i messing ble anskaffet i 1661. Berg har også laget en stein over inngangsdøren der det står «SOLO DEO GLORIA».

Orgelet ble bygget av Olsen & Jørgensen i 1900 (skjønt enkelte oppgir andre årstall). Orgelet har seks stemmer og ble restaurert av Venheim orgelbyggeri i 2006 med gjeninnvielse 8. november.

Kirkeklokkene ble støpt av Franciscus Voillard i Frankfurt an der Oder i 1640. Det sies at kvaliteten ikke er helt god.

Kirkegården har naturlig nok vært utvidet opp gjennom årene. Ved parkeringsplassen nord for kirken står en lav bygning som ser ut til å være redskapshus. Det skal ellers finnes et krigsminnesmerke ved kirkemuren.

Fra senmiddelalderen av var det prestegård på Heie, og klokkeren bodde i sin tid på Vestre Glosli. Den gamle prestegårdsbygningen (avbildet her) ble imidlertid tatt ned i 1994. Gården er ikke omtalt hos Opplysningsvesenets fond, så vi må anta at den er gått ut av bruk som prestegård. Den er dessuten delt.

Kilder og videre lesning:

Idd kirke

Kirken på Iddesletta, en halv mils vei sørøst for Halden by, har stått der siden 1100-tallet eller der omkring. Det er skipet og koret som er fra middelalderen, og det antas at koret — som er uvanlig langt i forhold til skipet, selv for en middelalderkirke — ble forlenget i senmiddelalderen. Vi snakker om en romansk langkirke i stein med rett avsluttet kor. Kirken ble kjøpt av sogneprest Claus Wegener på auksjonen i 1723, og i 1730-årene ble to vinduer i korets østmur gjenmurt, og kirken fikk et tilbygg i gråstein med sakristi og gravkapell. Dette tilbygget har valmtak, mens de andre bygningsdelene har saltak — unntatt spiret på takrytteren midt på skipet. Skipets og korets gavler er av tre. Veggene er pusset og kalket både utvendig og innvendig, slik at murens struktur ikke er synlig. Ved arbeider på kirken har imidlertid steinene kommet til syne, senest i 2009. I vest er et våpenhus i bindingsverk. Det er første gang omtalt i 1817, og i 1904 ble det fraskilt et dåpsventerom mot sør. På 1880-tallet hadde gravkapelldelen i øst blitt tatt i bruk som dåpssakristi. Siden er den innlemmet i prestesakristiet. Kirken sies å ha 180 sitteplasser.

Skipet har bare ett vindu i sørveggen, og det har nok blitt utvidet i forhold til opprinnelig størrelse. Koret har et lignende, men noe mindre vindu (også rektangulært) samt en rundbuet døråpning som har vært endret på. Den rundbuede koråpningen er ca. 3,7 meter bred, og korgulvet er et trinn høyere enn skipets gulv. Skipet har gallerier i vest (med orgel) og nord. Nordveggene er vindusløse.

Kirken ble brukt som magasin av svenskene i 1660 og var i dårlig stand ved salget på 1700-tallet. Den ble imidlertid omfattende istandsatt i 1834. Det ble vurdert å rive kirken etter jordskjelvet i 1904, men den ble istandsatt. Interiøret ble restaurert i 1922 ved Domenico Erdmann. Av middelalderinventar finnes to krusifikser, en døpefont og en defekt mikaelsfigur. Ellers er altertavle og prekestol fra midten av 1600-tallet.

En altertavle fra 1622 (malt av «Nils Maler») er gått tapt, idet den ble avløst av dagens altertavle allerede i 1656. Tavlen har to etasjer og søyler og andre arkitektoniske elementer samt vinger som minner litt om bruskbarokk. I det største feltet finner vi nattverdens innstiftelsesord, mens det lille bildet i etasjen over viser en hodeskalle med knokler og liljer. En slags sen versjon av katekismetavle, altså, selv om de barokke innslagene skaper forventninger om bilder. Tavlen har for øvrig innlagt intarsia.

For prekestol har det vært en lignende utskifting, altså stol fra 1622 byttet ut i 1656. Dagens prekestol er av eik og furu og har intarsia. Storfeltene har evangelistbilder, og stoler har spiraldreide hjørnesøyler. Himlingen er sekskantet. Både altertavlen og prekestolen var overmalt, men ble restaurert i 1922.

Døpefonten i kleberstein antas å være fra siste halvdel av 1100-tallet. Den er i to deler og har et karakteristisk mønster rundt kummen. Det finnes en kopi av den i Borgarsyssel museum i Sarpsborg. Full nedsenking har ikke vært praktisert på en stund, og et dåpsfat i messing dekker over kummen. Over dette igjen står et mindre, åttekantet fat fra 1735.

Av andre inventargjenstander kan nevnes en rekke forseggjorte stoler (brudestoler mm.) og gammelt kirkesølv, og fra kirkens historie er det mange beretninger om tyveri av sistnevnte.

Kirken fikk sitt første orgel (Olsen & Jørgensen) i 1897. Det hadde fire stemmer og ble skiftet ut med et litt større orgel i 1920. Dette var utsatt for mus, og ble sendt på museum i 1970, nærmere bestemt Halden historiske samlinger. Et ti stemmers orgel fra Jan Erik Spigseth kom på plass i kirken samtidig. Dette fikk relativt tidlig problemer som ikke har latt seg reparere, og allerede i 1989 fikk kirken et digitalt orgel av merket Allen.

Kirken har to kirkeklokker. Den ene ble støpt av av Nils Knudsen Dahl i 1766 og den andre av O. Olsen & Søn i 1845. Automatisk ringing ble installert i 1986.

Kirken ligger i det nordøstre hjørnet av kirkegården, som er blitt utvidet flere ganger. Et stykke sør for kirken står et gravkapell som ble oppført i 1937. Ved parkeringsplassen står en driftsbygning. Dessuten finnes et menighetshus ved Karsholm, noen hundre meter nordover langs fylkesvei 22. Opplysningsvesenets fond har et bilde av presteboligen.

Det var bispevisitas i Idd prestegjeld i november-desember 2006 (foredrag i biskopens årsrapport). Menighetsbladet for Halden-menighetene kan leses på fellesrådets nettsted.

Kilder og videre lesning:

Rokke kirke

På raet nord for Halden by finner vi Rokke middelaldersteinkirke i et landskap preget av siste istid. I nord er det bunmorener med skog og vann. Mot sør faller terrenget noe, og det er fin utsikt ut over fjorden over jordbrukslandskapet. Kirken antas å være oppført på 1100- eller 1200-tallet, og etter reformasjonen var den anneks til Berg. Inntil slutten av 1700-tallet hadde kirken egen kapellan som bodde på Rokke gård (nordøst for kirken).

Opprinnelig hadde kirken rektangulært skip (ca. 13,5 m x 11 m, noe smalnende mot øst) og smalere og lavere kor (ca. 7 m langt), med gavler i bordkledd bindingsverk. Koret ble revet i 1886, og kirken ble forlenget mot øst med en mur av teglskall og fikk polygonalt avsluttet kor. I vest er et lite våpenhus av tre fra 1966. Takrytteren stod opprinnelig midt på skipet, men er etter forlengelsen noe vest for midten. Murene er pusset og kalket utvendig og innvendig. Alle muråpninger skal være endret i forhold til det opprinnelige. En portal i sørmuren ble murt igjen i 1886, men er siden 1966 markert. Kirken ble pusset opp utvendig i 2010. Den har 120 sitteplasser.

Sitt nåværende utseende har interiøret fått etter en omfattende rehabilitering i 1960-årene ledet av Arnstein Arneberg (gjenåpning: 22. oktober 1966). Rommet er preget av Arnebergs forkjærlighet for kvadratiske former, som i dette tilfellet omfatter også alterringen og korskillet med gitteråpningene samt — ikke minst — benkevangene. Korgulvet er hevet to trinn over skipets gulv, og det er orgelgalleri i vest. Vinduene har glassmalerier fra 1968 av Borgar Hauglid (som samarbeidet med firmaet G.A. Larsen).

Altertavlen fra 1685 er en av få inventargjenstander som overlevde Arnebergs ryddeaksjon. Den ble skåret av Lars Ovesen fra Fredrikstad og representerer overgangen mellom bruskbarokk og akantusbarokk. Ganske påfallende er en rekke snodde søyler malt med marmorert maling. Den korsfestede Kristus i storfeltet er flankert av de fire evangelistene. I etasjen over ser vi Kristus med rikseplet flankert av helgnene Katarina og Barbara (eller muligens Gjertrud). Figuren øverst var opprinnelig en helgenfigur som ble utstyrt med fane og dermed omdefinert som den triumferende Kristus. Ved ombyggingen i 1886 ble tavlen først slått i stykker før kirketjeneren forbarmet seg over den og satte den sammen igjen. Tidens ånd krevde imidlertid at den ble overmalt, før den ble restaurert i 1938.

Ovesen laget også prekestol til kirken, men den er siden gått tapt. Den fikk i 1760 avløsning av en ny prekestol, som så ble byttet ut med en sekskantet stol på 1880-tallet. Denne er nå i kirkestallen. Arneberg erstattet den i sin tid med en ny og langt enklere prekestol som fikk tilnavnet «Kateteret», og det var ikke ment som kompliment. Arnebergs kateter ble så skiftet ut på 1970-tallet etter initiativ fra Per Lønning. Midtpanelet med Salvator Mundi-bilde fra 1760-stolen var oppbevart på låven på Eng gård i nærheten, og en ny stol ble tegnet der dette stykket ble satt inn.

Også døpefonter har kirken hatt flere av. Det finnes i dag tre fragmenter av en klebersteinsdøpefont fra middelalderen i Halden historiske samlinger, etter at fonten hadde lidd en ublid skjebne etter kirkelig bruk. På samme museum finnes en dåpsengel fra Rokke, populært kalt «Johannes den døber». Den skal ha kommet til kirken rundt 1800 og er etterhvert blitt ganske medtatt, men et dåpsfat i tinn som antas å ha tilhørt denne fonten, er fortsatt i kirken. Rundt 1886 ble dåpsengelen avløst av en enklere anordning: et rundt fat montert på et stativ. Denne ble så avløst av en ny font i 1928 av marmor (sannsynligvis fra Gjellebekk). Selve kummen ser ut til å være dreid, mens resten er åttekantet, og det hele danner en slags stor kalk, med et dåpsfat over kummen. Denne fonten er fortsatt i bruk i dag, og bak fonten henger en billedvev som ble laget av Gerd Birgit Gjølberg i 1983. «Vaskevannsstativet» befinner seg i kirkestallen, og på tidligere nevnte museum finnes også rester av en trefigur av Olav den hellige fra Rokke kirke.

Kirken hadde tidligere et fem stemmers Olsen & Jørgensen-orgel fra 1903. Dagens orgel har også fem stemmer og ble bygget av Norsk Orgel- og Harmoniumfabrikk ved Arnebergs oppussing. Også prospektet ble endret ved den anledning.

Den ene av kirkeklokkene er fra 1775 og antas å være støpt i København. Den er uvanlig rikt dekorert. Den andre ble støpt av O. Olsen & Søn i 1898. Klokkene ringes automatisk, men det var manuell ringing så sent som på 1980-tallet.

Kirkegården er blitt utvidet flere ganger, og det er parkeringsplass på vestsiden. På kirkebakken nordvest for kirken står et bårehus som ble oppført i 1962. På den andre siden av veien står det som en gang var kirkestall, og som nå er innredet som driftsbygning. Utenfor ses fremdeles en jernstang mellom to steiner som ble brukt til å binde hestene. I området rundt kirken er det nærmere åtti gamle gravhauger.

Det var bispevisitas i Rokke i mars 2013 (se visitasforedrag og preken). Menighetsbladet for Halden-menighetene kan leses på fellesrådets nettsted.

Kilder og videre lesning:

  • Sigrid og Håkon Christie: Norges kirker. Østfold (Riksantivariatet / Land og Kirke: Oslo, 1959), bind 2, s. 124-128 (også her)

  • Inger Lise Skauge og Kari Stumberg: Kirker og kirkegårder i Halden. Lokale kulturskatter (H. Andersen Bok- og papirhadel A/S , 2010), s. 150-173
  • Halden kirkelige fellesråd
  • Lokalhistoriewiki
  • Alf Henry Rasmussen: Våre kirker. Norsk kirkeleksikon (Vanebo Forlag, 1993), s. 683
  • Kirkesøk

Tistedal kirke

I Tistedalen øst for Halden sentrum hadde det vært trelastvirksomhet i et par århundrer, men det var særlig med industrialiseringen på 1800-tallet at folketallet begynte å øke, og på 1860-tallet ble det bygget kirke. Den ble tegnet av stadsingeniør Gustav Blom Kielland og oppført på en tomt som var husmannsplass under Veden gård, med murmester Gunder Johnsen som ansvarlig for murerarbeidet. Grunnstein ble nedlagt den 17. mai 1865, og kirken ble innviet allerede 3. desember samme år. I begynnelsen ble den titulert som kapell (anneks til Immanuelskirken i Halden), men den har hatt eget sogn siden 1987 og tituleres i dag som Tistedal kirke.

Vi har å gjøre med en langkirke i tegl med rundt 250 sitteplasser. Kirken har vesttårn, og koret i øst er polygonalt avsluttet og omgitt av sakristier. Det nordre sakristiet er opprinnelig, mens det søndre ble tilføyd ved en større restaurering i 1923-25. Senere er kirken pusset opp / rehabilitert i 1953, 1976, 2002-03 og 2010. I 2002-03 ble veggene i kirken sandblåst og pusset og malt på nytt, det ble gjort om på korpartiet, slik at det fremstår som større og mer åpent, og kirken fikk nytt orgel.

Kirken har orgelgalleri i vest, og både koråpningen og vindusåpningene er rundbuet. Korgulvet er hevet tre trinn over skipets gulv. Det er glassmalerier (eller glassmosaikker) i vinduene både i skipet og i koret, visstnok utført (ihvertfall noen av dem) av firmaet G.A. Larsen. I koret var det opprinnelig tre rundbuede vinduer på sørveggen, men etter at søndre sakristi ble bygget, er det slike vinduer i de østvendte veggene, og altså med glassmosaikker.

I begynnelsen hadde ikke kirken altertavle, men det stod et krusifiks på alteret. Dette er muligens skåret av Brynjulf Bergslien. I 1902 ble det laget en rektangulær altertavle med rundbuet storfelt etter tegning av arkitekt Kielland som ramme for krusifikset. Denne er senere erstattet med en rikere utskåret tavle, og bildet ble malt av Laura Schultz 1925. Mens de fleste altertavler har motiver fra påsken, har den i Tistedal kirke et julemotiv. Her ser vi Jesusbarnet liggende i krybben med Maria og andre rundt omkring.

Prekestolen har fem fag med speilfyllinger. Døpefonten er åttekantet og kalkformet. Korpartiet fremstår som designmessig gjennomført.

Det ser ut til at kirken ble forært et 4 stemmers Olsen & Jørgensen-orgel i 1899. Dette ble i 1944 demontert og visstnok sendt til Mevik kapell, skjønt det sies i litteraturen om Øymark kirke at den har et Olsen & Jørgensen-orgel fra Tistedal med omtrent samme alder. Nytt Jørgensen-orgel ble i alle fall tatt i bruk julaften 1943. Det hadde 13 stemmer og ble montert av en tistedøl som var ansatt hos Jørgensen, og som dessuten var motstandsmann. Nærmere årtusenskiftet begynte dette orgelet å svikte, og nytt orgel fra Heinz Wilbrand (med to gjenbrukte stemmer) ble innviet 31. august 2003.

Kirken hadde bare én klokke til å begynne med. Den ble i 1918 (eller 1919, derom strides kildene) avløst at to klokker støpt av O. Olsen & Søn.

Kirkegården strekker seg for det meste nordøstover fra kirken. Nordøst for kirken står et gravkapell i rød tegl som ble oppført i 1928 etter tegninger av byarkitekt Martin Enger. Det avløste et laftet bårehus som ble tatt ned og gjenoppført ved Asak kirke (men er revet siden). Kapellet ble brukt som interimskirke under kirkeoppussingen i 2002 og ble selv pusset opp i 2009.

Det var bispevisitas i Idd prestegjeld i november-desember 2006 (foredrag i biskopens årsrapport). Menighetsbladet for Halden-menighetene kan leses på fellesrådets nettsted.

Kilder og videre lesning:

  • Sigrid og Håkon Christie: Norges kirker. Østfold (Riksantivariatet / Land og Kirke: Oslo, 1959), bind 2, s. 114 (også her)

  • Inger Lise Skauge og Kari Stumberg: Kirker og kirkegårder i Halden. Lokale kulturskatter (H. Andersen Bok- og papirhadel A/S , 2010), s. 196-211
  • Halden kirkelige fellesråd
  • Alf Henry Rasmussen: Våre kirker. Norsk kirkeleksikon (Vanebo Forlag, 1993), s. 685
  • Tistedal kirke
  • Kirkesøk
Annonse