Viser arkivet for stikkord oleolsenogsønn

Bruflat kirke

Om Etnedal kommune er relativt ny (fra 1894), har området vært bosatt i lang tid, og det var kirke i kommunesenteret Bruflat i middelalderen. Den er første gang nevnt i 1327, men det er blant annet bevart en klokke fra 1200-tallet som kan ha vært i kirken. Man antar at det dreide seg om en stavkirke. Hva som så skjedde med kirken, er ikke helt klart, men det virker som om hele området ble bortimot avfolket og gjengrodd etter Svartedauden, og det kan nok tenkes at det gikk lang tid før det tok seg opp igjen.

Etter reformasjonen sognet Etnedal til Aurdal, men det ble søkt om og gitt tillatelse til å bygge lokal kirke, og dette ble trolig gjort i 1641 — også det på et annet sted enn der dagens kirke står. Denne kirken var en gavekirke, idet tienden fortsatt gikk til hovedkirken i Aurdal. (Etnedal prestegjeld ble opprettet sammen med kommunen i 1894, og da ble Bruflat hovedkirke.) Man har ingen pålitelig beskrivelse av kirken, men det antas at det dreide seg om en enkel, liten, laftet langkirke.

Dagens Bruflat kirke ligger øst for Bruflat gård. Det har rådet stor forvirring med hensyn til kirkens alder, men prøver av treverk tyder på at tømmer er felt fra vinteren 1736-37 til vinteren 1743-44, og det later til at kirken ble offisielt innviet den 24. juli 1750. Byggmester skal ha vært Sven Olsen Traaset, som også hadde bygget bl.a. kirkene i Bagn og Aurdal. Det har versert teorier om at kirken har vært flyttet etter byggingen, men det skal ikke finnes spor etter dette i bygget eller i offisiell dokumentasjon. Likevel feiret man 225-årsjubileum for flyttingen i 1999. Uansett dreier det seg om en laftet korskirke. Antall sitteplasser oppgis i forskjellige kilder til 210 eller 250. Kirken har takrytter med spiss hjelm (spir) over krysset og kor i østre korsarm med sakristi i forlengelsen. Hovedinngangen er i vest, men det er inngang også i sør.

Kirken har vært ombygget, reparert og restaurert en rekke ganger, så som i 1818-20, 1860, 1909-12 og 1974-75. Særlig omfattende var utbyggingen i 1909-12, som skjedde på grunnlag av tegninger av Holger Sinding-Larsen og ble ledet av byggmester Åslund. Ved den anledning ble korsarmene i vest, sør og øst forlenget (sistnevnte med det som er dagens sakristi). Bilder av kirken fra før denne utbyggingen viser små påbygg på et par av korsarmene, men disse klattingene ble altså fjernet. Dørene var blitt hengslet om i 1824, etter kirkebrannen i Grue. I april 1940 ble Bruflat kirke liggende i ildlinjen under krigshandlingene, og kirkebøkene ble flyttet til et hus i nærheten, som brant opp.

Mye av det sentrale inventaret er etter tradisjonen laget av Kviten, muligens i samarbeid med Hans Jonassen Felde. Det gjelder altertavle, prekestol, døpefont og korskille. Altertavlen er en portaltavle som i hovedfeltet har figurer av Kristus på korset omgitt av Maria og Johannes. I sidefeltene ser vi (t.v.) Aron og Moses. På gesimsen over er det en rekke engler, hvorav de to innerste holder en medaljong med påmalt årstall. Opprinnelig fant man kongemonogrammet for Kristian VII her, men det ble i 1818 erstattet med Jahve-tegnet. Ved en senere restaurering kom monogrammet tilbake til kirken fra privat eie, men det sies at det var vanskelig å plassere i tavlen og ble sendt tilbake til eieren. Kongekronen over medaljongen er bevart. Tavlen ble gitt av Anders Lunde og Gjertrud Bjørensdatter, Anders Fladødegaarden og Ingeborg Bjørensdatter i 1789. Forbildet skal ha vært Lars Pinneruds tavle i Fluberg kirke, som igjen er modellert etter Friedrich Ehbisch’ altertavle i Vor Frue kirke i København.

Prekestolen står på nordsiden av krysset og har oppgang fra koret. Stolen har fem fag med akantusutskjæringer isprengt drueklaser og frukter. Foten er sekskantet og ble forhøyet ved en restaurering av kirken. Akantusen på oppgangen skiller seg noe fra den på selve stolen. Stolen har en femkantet, kasseformet himling der baksiden er bredest.

Døpefonten har form av en engel som holder et fat, og sammenlignes gjerne med en tilsvarende i Ulnes kirke som også tilskrives Kviten.

Korskillet skal være basert på Lars Borgs korskille i Fluberg kirke. Deler av det ble fjernet på 1800-tallet, men kom tilbake ved restaurering i 1974-75. Også her ble kongemonogrammet fjernet i 1818 og erstattet med en medaljong. I dag er det monogram på reversen — tilsynelatende for en Kristian (Christian), men uten at undertegnede gjenkjenner det som Kristian VIIs.

Kirken(e) har hatt flere orgler, og en orgelfront fra 1700-tallet samt et skaporgel oppbevares på Valdres folkemuseum. Dagens orgel er fra 1983, fra Norsk Orgel- og Harmoniumfabrikk. Det erstattet i sin tid et orgel fra 1896.

Det er fire kirkeklokker i tårnet. Den ene er fra middelalderen, muligens rundt 1200. En annen er fra 1706 og visstnok støpt av Gerhard Schimmel. De to siste er støpt av O. Olsen & søn i 1912.

Av annet inventar er enkelte gjenstander overført fra tidligere kirke/kirker i tillegg til nevnte klokke. Det gjelder et oblatjern fra middelalderen, to par alterstaker fra 1600-tallet, en kirkeklokke fra 1706, et korsfestelsesbilde fra 1704 og en bibel fra 1738. En vindfløy fra 1678 henger på sørveggen i koret. Dessuten er gamle kirketekstiler deponert på Valdres folkemuseum. Enkelte interiørbilder er å finne hos Kirkesøk.

Kirkegården er utvidet en rekke ganger, så som i 1830-årene, 1895, 1944, 1964 og 1990 (innviet 1991). Den har tidligere vært omgitt av steinmur. Så ble det satt opp stakitt mot vest, erstattet med et gjerde av brede, brunbeisede bord i 1974. Parsellen fra 1990 er omgitt av steingjerde. Sør for kirken står et portalhus på typisk Valdresmanér. Det har saltak og en liten tårnkonstruksjon og inneholder redskapsrom i vestre del og gjennomgang (port) i østre. Tidligere stod det flere staller ved kirken. I 1925 ble de erstattet med én stallbygning der kommunehuset ligger i dag. Denne ble revet i 1955. Et bårehus tegnet av Magnus Wold ble tatt i bruk i 1965 og ligger nord for kirken, vis-à-vis kommunehuset. Det er et enetasjes bygg i bindingsverk som inneholder bårerom, redskapsrom og toaletter. På kirkevangen rett utenfor gjerdet står en minnebauta over valdriser som var med i krigen mot svenskene under Napoleonskrigene, avduket 17. mai 1914. Samtidig ble det avduket en lignende bauta ved kommunehuset.

Det fantes tidligere prestuer — kalt Preststogo eller Kyrkjestogo — i nærheten av kirken, der Sør-Aurdal-presten overnattet når han var på besøk i Etnedal. Det var flere av disse i tur og omgang, og den siste ble tatt ned etter at Bruflat menighetshus stod ferdig i 1960. Materialene ble solgt og brukt til å bygge en hytte på Tonsåsen. Da Etnedal prestegjeld ble opprettet i 1894, var det meningen at det skulle bli prestegård på stedet, men det skjedde egentlig aldri. I 1903 ble det oppført en prestebolig med en liten jordlapp som visstnok ikke var til å leve av. (Se s. 88ff og 160ff i Harald Hvattums bok om kirken. Oppslaget om saken hos Opplysningsvesenets fond er imidlertid innholdsløst.) Ellers har Bruflat kirke en setereiendom på Leningatn.

Kilder og videre lesning:

Holla kirke

Holla kirke ligger i et område som hadde stor kirketetthet allerede i middelalderen. Prestegjeldets hovedkirke var Romnes, og ellers fantes også Helgen og (til like før 1500) Fen stavkirke. Den gamle steinkirken på Hollahaugen var liten, og det var ønske om ny kirke på 1800-tallet. Etter år med lokale stridigheter påtok verkseier Severin Diderik Cappelen ved Ulefos Jernværk seg å finansiere ny kirke etter at bygdefolket ved heltemodig innsats hadde hjulpet til med å redde jernverket under den store flommen i 1860. Dagens Holla kirke er tegnet av P.H. Holtermann og ble innviet den 25. september 1867. Den avløste umiddelbart Romnes kirke som prestegjeldets hovedkirke. Romneskirken kom ut av bruk og ble senere satt i stand, mens Holla gamle kirke ble delvis revet og først en god stund senere konservert som ruin.

Holla kirke er en langkirke i tegl. Ifølge kirkeleksikonet hadde den opprinnelig 600 sitteplasser, hvilket formodentlig betyr at antallet er blitt redusert gjennom årene. Kirken har tårn ved inngangen i vest (eller vest-nordvest), og koret er polygonalt avsluttet (som en halv åttekant) og omgitt av sakristier. Formspråket er svært likt nygotikk, men kirken har rundbuede vinduer, slik det er vanlig for Holtermanns kirker. Noen vil muligens kalle dette nyromansk, men det har få likhetstrekk med middelalderens romanske arkitektur. Kirken fikk dåpssakristi i 1916 og ble totalrenovert i 1930. Også til jubileet i 1967 var det en oppussingsrunde, da kirken fikk korvnduer med glassmalerier laget av Finn Krafft, som også var konsulent for prosessen. Videre er kirken pusset opp tidlig på 1990-tallet. Man hadde håpet å få den ferdig til jubileet i 1992, men blant annet råteproblemer gjorde at det tok lengre tid.

Inne i kirken er det orgelgalleri innenfor inngangen, og gallerier strekker seg langs skipets langvegger. Korgulvet er hevet tre trinn over skipets gulv. Nygotikkens formspråk hersker også inne i kirkerommet, med kontrastfarger som fremhever strukturelle elementer. I begynnelsen hadde kirken et stort kors mot korveggen, men nå har den altså glassmalerier i tre korvinduer. Prekestolen (i korbuens høyrekant) og døpefonten er begge på alder med kirken. Det finnes også en døpefont fra gamlekirken.

Kirken fikk sitt første orgel i 1868. I 1953 bekostet kommunen et nytt orgel (22 stemmer) fra Norsk Orgel- og Harmoniumfabrikk. Dette ble etterhvert dårlig, og i september 2011 ble nytt orgel fra Gebrüder Stockmann innviet. Det har 25 stemmer (2 manualer/pedal). Det nygotiske prospektet er noe forskjellig fra tidligere. De to klokkene er støpt av O. Olsen & Søn i 1867 og 1947.

Kirken brukes en god del til konserter.

Kirkegården ved kirken er ikke lenger i bruk. I stedet er det anlagt ny kirkegård ved Kronborg litt lenger sørover langs Kirkebakken. Det er imidlertid et krigsminnesmerke utenfor kirken. Opplysningsvesenets fond har et oppslag om prestegården, som ligger et stykke mot sørøst, nær gamlekirken (altså ruinen).

Kilder og videre lesning:

Rjukan kirke

I dag er Rjukan det selvfølgelige sentrum i Tinn kommune med over halvparten av kommunens innbyggere, selv lenge etter at storhetstiden som industriby er over og folketallet har gått drastisk tilbake. Går vi litt tilbake i historien, ser vi at det har kommet og gått relativt raskt. Vi skal ikke ta alle detaljene her, men en av de fascinerende sidene ved byen er at fremstår som nokså enhetlig utformet. Kirkemessig var Atrå i sin tid hovedsogn i Tinn prestegjeld, som i 1948 ble delt, idet Rjukan ble hovedsogn i et nytt prestegjeld med Dal som anneks. Stedet har hatt kirke i knapt hundre år, men de årene har vært relativt dramatiske.

Arbeidet for kirke i det fremvoksende Rjukan tok til i 1911, og året etter ble det avholdt en lukket arkitektkonkurranse med tre deltagere. Den ble vunnet av brødrene Carl og Jørgen Berner. Opprinnelig var det meningen at kirken skulle oppføres ved torget, men den endte opp på eiendommen Einungsdalen ved Ingolfsland. Selv om Den første verdenskrig bød på visse hindringer, ble kirken innviet den 21. desember 1915 som korskirke i naturstein og med tårn ved inngangen i sørvest.

Denne kirken har vært utsatt for litt av hvert. I slutten av juni 1927 var det striregn i et par uker i området. Oversvømmelser og ras gjorde at hele Rjukan så ut som en slagmark, det var dødsulykker, og prestegården raste sammen (men prestefamilien var evakuert) i et skred som også førte jord og stein langt oppover kirkeveggene. Den 26. mars 1953 raste takhimlingen ned i kirken. Til alt hell var kirken tom da det skjedde. Den var deretter stengt i flere måneder mens taket ble reparert. I februar 1965, mens innspillingen av Heroes of Telemark pågikk, tok det fyr på galleriet. Man trodde at brannen var slukket, men den blusset opp igjen etter at brannvesenet dro, og alt brennbart materiale i kirken brant, slik at bare murene stod igjen.

Asbjørn Stein fikk arkitektoppdraget med gjenoppbyggingen. Tårnet var sterkt varmeskadet og måtte for en stor del bygges på nytt, men ellers ble det meste av murene gjenbrukt, og kirken fikk i bunn og grunn det samme ytre. Innmaten ble imidlertid ganske annerledes, idet man benyttet anledningen til å gjøre kirken om til en arbeidskirke med 350 sitteplasser som stod klar i 1968 (innviet 28. april). Tidligere kor og kapell ble slått sammen til en toetasjers del der det er menighetssal nede og møterom og kjøkken i annen etasje. Anlegget rommer også kontorer. Selve kirkerommet følger det som ser ut som tverraksen, men dermed får den nesten “korrekt” orientering fra vest (eller nordvest) mot øst (sørøst). Romfølelse, interiør og inventar er ganske forskjellig fra det opprinnelige — og litt overraskende, gitt kirkens ytre.

Opprinnelig hadde koret vært mot nordøst. Altertavlen var formet som en bueportal, og på hver side var utskårne figurer. Selve alterbildet under buen var ikke klart til innvielsen, men det fortelles at Carl Berner i løpet av et par nattetimer malte et korsfestelsesbilde til den ellers tomme rammen, og det ble brukt midlertidig til det egentlige alterbildet kom på plass i april 1917. Dette bildet ble malt av Bernhard Folkestad og viste Jesus og den vantro Tomas. Teksten under bildet lød: «Min Herre og min Gud» (Joh. 20, 28). I dagens kirke er det ingen regelrett altertavle, men syv buevinduer i fondveggen har glassmalerier av Torvald Moseid med motiver fra skjærtorsdag og langfredag. (De tre store buevinduene over dette er blendet av, men synlige.) Også andre vinduer i kirken har glassmalerier av Moseid, og firmaet G.A. Larsen har stått for utførelsen.

Jubileumsheftet forteller at den opprinnelige prekestolen ble levert fra treskjæreren i Kristiania natten før innvielsen og ble stilt løst inntil veggen i første omgang. Prekestolen i dagens kirke er, typisk nok for en arbeidskirke, av det enkle slaget. Døpefonten er ifølge kirkeleksikonet den samme som i 1915 — av stein.

Kirken hadde opprinnelig et Walcker-orgel (opus 1863, 23 stemmer) som i sin tid var beundret og noe av en inspirasjon for andre kirkeorgler i landet, selv om planene måtte reduseres noe i forhold til opprinnelig ønske. Orgelet ble utvidet og ombygget i 1926-27. Dagens orgel (34 stemmer, 3 manualer) ble bygget av Vestre orgelfabrikk i 1968.

De to kirkeklokkene ble opprinnelig støpt av O. Olsen & Søn i 1915. Under brannen i 1965 falt de ned og ble skadet, og samme firma støpte dem om i 1967.

Det er ikke kirkegård ved kirken, men sør for jernbanelinjene, der kapell og krematorium befinner seg. Vest for kirken står et krigsminnesmerke.

Kilder og videre lesning:

  • Kjell Gunnar Dahle og Ragnar Kallhovd: Rjukan kirke 1915-1990

  • Wikipedia
  • Alf Henry Rasmussen: Våre kirker. Norsk kirkeleksikon (Vanebo Forlag, 1993), s. 490
  • Kirkesøk

Skåtøy kirke

Skåtøy betegner både en øy utenfor Kragerø by og en tidligere kommune. Sistnevnte ble skilt ut fra Sannidal i 1881 og omfattet fastlandsområdet rundt Kragerø by samt flere andre øyer i skjærgården, deriblant Jomfruland og Langøy. (1. januar 1960 ble både Skøtøy og Sannidal innlemmet i Kragerø kommune, jf. forskrift av 22. mai 1959.) Kirkemessig har Skåtøy i tur og orden sognet til Kragerø og Sannidal.

På 1800-tallet kom det krav om egen kirke. Kirkegård ble innviet i 1851, mens kirken ble oppført et tiår senere. Den ble tegnet av Schirmer og von Hanno og innviet den 5. september 1862 (mens årstallet på vindfløyen er 1860). Det er en laftet langkirke med hele 800 plasser, ifølge de fleste kilder, mens kirkeleksikonet legger på til 828. Ellers er det vanlig at antallet reduseres gjennom årene pga. brannforskrifter, og folketall og kirkesøkning har altså avtatt. Om vinteren brukes et mindre lokale kalt Vinterkirken i 2. etasje bak orgelgalleriet. Den store kirken kalles gjerne Skjærgårdskatedralen.

Som de fleste slike kirker stod kirken upanelt til å begynne med, men den har etterhvert fått panel og hvitmaling. Det var en større oppussing til jubileet i 1912, og i 1914 ble tårnet ombygget. Det var oppussing / restaurering i 1930 og 1954. Ved sistnevnte anledning fikk kirken interiørfarger satt av Finn Krafft.

Det er orgelgalleri innenfor inngangen, og korets gulv er hevet et par trinn over skipets. Koret har glassmalerier av Rolf Klemetsrud (kirkeleksikonet daterer dem til 1941 og tilskriver dem Karl Kristiansen). Prekestolen er i korbuens venstrekant.

Alterbildet er fra 1918. Det er malt av Julie Gjessing og viser til Mark. 1, 35. Døpefonten i tre er ifølge kirkeleksikonet på alder med kirken, og det skal finnes to fat: et mindre, gammelt og et nyere av plett. Kirken har et Hollenbach-orgel fra 1888 som ifølge fellesrådet er i god stand. De to klokkene er støpt av O. Olsen & Søn.

Kirkegården strekker seg hovedsakelig nordover fra kirken, som har inngang i sør og kor i nord. Området rundt kirken ble planert ut og satt i stand i 1930. I sognet finnes også flere andre kirkegårder. Blant disse er en tidligere privat kirkegård på Langøy som ble overtatt av kommunen i 1992, en kirkegård på Jomfruland og ikke minst en kirkegård på Kalstad vest for Kragerø by som forvirrende nok er kalt Skåtøy kirkegård. I dette tilfellet viser imidlertid Skåtøy til den tidligere kommunen (eller sognet, med samme utstrekning som nevnte kommune), ikke til øya. Vest for kirken står et servicebygg, og sørøst for kirken er et krigsminnesmerke.

Menighetsbladet kan leses her.

Kilder og videre lesning:

Landsmarka kapell

Landsmarka er en skogsbygd der folk hadde lang vei til kirke i Lunde eller Ulefoss (gitt den tids fremkomstmuligheter). Mot slutten av 1800-tallet ble det arbeidet for å få kirkebygg på stedet, og tomt ble gitt av godseier Cappelen, bygdas største grunneier. Arkitekt var Herman M. Backer, og byggmester var H. Hansen fra Skien. Landsmarka kapell er fra den tiden da dragestilen virkelig begynte å ta av — riktignok uten selve dragehodene — og vi fikk en rekke stavkirkeinspirerte bygg. Tegningene er senere brukt ved oppføringen av Stensgård kirke i Nannestad, men den er senere ombygget og har mistet dragestilpreget, som Landsmarka kapell har beholdt. Kapellet ble innviet den 1. oktober 1895.

Vi har å gjøre med en laftet langkirke med rundt 80 sitteplasser. Det er svalgang ved inngangen og takrytter midt på mønet. Også innvendig finner vi ekkoer fra stavkirkearkitekturen med karakteristiske søyler og andreaskors. Opprinnelig var kapellet mørkbeiset med flere nyanser, men det er siden blitt hvitmalt. I «Kirker i Norge» fortelles det at kapellets maling ble fjernet ved oppussing i 1989, men at menigheten valgte å beholde hvitfargen fremfor å tilbakeføre bygget til den opprinnelige fargen.

I kapellet er et stort kors på alteret istedenfor alterbilde. I fondveggen bak alteret er det vinduer med noe farget glass. Prekestolen har fire (?) fag med bueportaler, og døpefonten ser ut til å være dreid. Orgelet er bygget av Paul Ott i 1977. Kirkeklokken ble støpt av O. Olsen & Søn da kapellet var nytt.

Kapellet er omgitt av en kirkegård, og det står et servicebygg i kirkegårdens nordøstre hjørne. I området nær kapellet er det mange gravhauger. Kapellet tilhører samme sogn som Lunde og Flåbygd kirker.

Det var bispevisitas på stedet i oktober 2009. Menighetsbladet kan leses her.

Kilder og videre lesning:

  • Jens Christian Eldal og Kiri Havran: Kirker i Norge, bind 3: Med historiske forbilder. 1800-tallet (ARFO, 2002), s. 176-177

  • Olav Stranna: Landsmarka kapell 100 år 1895–1995
  • Herman Henriksveen (red.) og Halvor Tveraaen (foto): Kirker i Telemark (Flora forlag: Stathelle, 1986), s. 100-101
  • Nome kirkelige fellesråd
  • Alf Henry Rasmussen: Våre kirker. Norsk kirkeleksikon (Vanebo Forlag, 1993), s. 496
  • Kirkesøk

Volda kirke

Volda (eller Halkjelsvik) har vært kirkested siden rundt 1200, og en stavkirke er omtalt på 1400-tallet. (Aslak Bolts jordebok snakker om «Halkelsuiks kirkio sogn».) Den ble reparert og påbygget mange ganger og hadde form av en korskirke da den ble revet i 1858. Den ble avløst av en korskirke (se modell og bilde) tegnet av Chr.H. Grosch. Dette var en av landets største trekirker med 970 sitteplasser, skjønt det sies at 3000 var innenfor ved innvielsen. Denne kirken brant allerede natt til 7. april 1929, og med den forsvant også en anselig mengde gammelt inventar. Mens man ventet på at ny kirke ble klar, ble bedehuset brukt som interimskirke.

Ny kirke ble tegnet av Arnstein Arneberg og innviet den 1. mai 1932. Det er en korskirke som opprinnelig hadde 800 sitteplasser, mens man i dag regner med rundt 500 (ifølge Volda kommune, som knytter dette til brannvernforskrifter; de fleste kilder ellers opererer fortsatt med 800). Det ser ut til at kirken er bygget rundt et skall av armert betong, slik flere av Arnebergs kirker er, og den er forblendet med stein, slik at det utenfra ligner en mer tradisjonell steinmur. Innvendig minner hvelvingen noe om parabelformede hvelvinger som i f.eks. Ullensaker kirke, men er kanskje noe spissere — et nikk til nygotikken?

Selve innredningen av kirken er endret noe opp gjennom årene. Etterhvert som man følte behov for flere rom og annen funksjonalitet, ble det planlagt å grave ut kjeller under kirken. Siden kirken står på middelaldergrunn og muligens har gamle graver under seg, ville det imidlertid bli kostbart og tidkrevende å foreta de nødvendige utgravninger. I stedet har man valgt (blant annet) å ommøblere i selve kirken. Et par benkerader foran er fjernet for å gi bedre plass ved konserter, og det er også fjernet en rad bakerst. I 2002 ble det fjernet benker i nordre tverrskip, noe som imidlertid vakte reaksjoner. Sakristiene er rustet opp (dåpssakristiet i 2003 og prestesakristiet i 2006), og det er nærmest innredet kirketorg under orgelgalleriet ved inngangen. Kirken har fått bekvemmeligheter ved inngangspartiet. Kirkekonsulenten diskuterer utviklingsmuligheter i innredningen.

Selv om det formelt dreier seg om en korskirke, har kirkerommet mer preg av langkirke. Man må nærmest være i de relativt korte tverrarmene (eller i det minste langt foran) for i det hele tatt å tenke korskirketanken, skjønt apsis på sørsiden er ganske påfallende — særlig utenfra. Korgulvet er hevet hele fem trinn over resten av kirkens gulv, hvilket gir koret et preg av sceneområde. Det er også korskille på begge sider av trappen. Prekestolen er i korbuens høyrekant, mens døpefonten står inne i koret. Som så ofte i kirkesammenheng har Arneberg engasjert seg helt på detaljnivå i innredningen, noe som har bidratt til å gi et slags helhetspreg til tross for senere endringer.

Hugo Lous Mohr har malt hele fondveggen i koret i et av sine tidligste samarbeidsprosjekter med arkitekt Arneberg. Arbeidet er utført høsten 1932, mens kirken altså ble innviet i mai. Som i mange slike har utsmykningen en blond, nordisk kristusskikkelse som blikkfang (i form av sjangerbildet Kristus in mandorla). Digitalt fortalt lanserer denne utsmykningen som kandidat til første nordiske kristusskikkelse. Mohrs hovedkonkurrent i så måte, hans læremester Henrik Sørensen, utsmykket Linköping domkirke like etterpå og visstnok ikke påvirket av Mohr, skjønt det blir kanskje et definisjonsspørsmål av mer akademisk interesse. Rundt omkring den store kristusskikkelsen er andre bilder fra Jesu lidelseshistorie. Nederst er tilsynelatende fire nisjer med evangelistfigurer, men det er et sysnbedrag, for det dreier seg om malerier, dette også. Selv om freskoarbeidet i Volda ble utført før det i Oslo domkirke, har undertegnede ikke hørt om tilsvarende avskallingsproblemer som ved sistnevnte.

Orgelet har 31 stemmer og ble opprinnelig bygget av Furtwängler & Hammer i 1931. Undertegnede kjenner ikke orgelets reparasjonshistorie. Det finnes også et kororgel fra 2009. Klokkene er støpt av O. Olsen & Søn.

Det er kirkegård rundt kirken, men begravelser i dag skjer ved Leirshaugen nærmere Rotevatnet. Gravsøk kan gjøres her. Prestegården er rundt en kilometer fra kirken.

Kilder og videre lesning:

Notodden kirke

Industristedet Notodden vokste frem etter anleggelsen av Tinfos Træsliberi i 1873 — avløst av Tinfos Papirfabrik i 1894 — og ikke minst etter at Norsk Hydro etablerte seg på stedet i 1905. I 1913 fikk Notodden bystatus og ble utskilt fra Heddal. Samme år ble det vedtatt at Notodden skulle være eget prestegjeld fra årsskiftet 1913-14, også i den sammenheng utskilt fra Heddal. Byen fikk egen kirkegård i slutten av 1915, og arbeidet for kirke pågikk over en årrekke med enkelte tilbakeslag. Tomt ble innkjøpt i 1928, og i 1932 ble det avholdt en arkitektkonkurranse med 95 innkomne forslag. Den ble vunnet av Dagfinn Morseth og Mads Wiel Gedde, men det skulle gå noen år før prosjektet ble gjennomført. I mellomtiden ble Lillestrøm kirke — som ble tegnet av de samme arkitektene og har klare likhetstrekk med Notodden kirke — innviet. Til slutt finansierte papirfabrikken kirkebygging, og det står da også en statue av fabrikkens direktør, Ole Halvor Holta, i kirkeparken. Notodden kirke ble oppført i 1937-38 av F. Selmer og innviet den 20. februar 1938.

Denne funkisbasilikaen hadde opprinnelig 650 sitteplasser, men i dag tillater brannforskriftene bare 330, ifølge kirkelig fellesråd. Kirken har et nesten frittstående kirketårn, en etterligning av middelalderens kampaniler, til høyre for hovedingnangen i vest. Ifølge bokverket «Kirker i Norge» har kirken bærende teglvegger og pillarer av solvågstein som bærer hovedskipets vegger (mens Lillestrøm kirke er bygget rundt et skall av armert betong). Takkonstruksjonen skal imidlertid være av betong, i likhet med etasjeskillene i tårnet og galleriet. Det slake saltaket på hovedsikpet og pulttakene på sideskipene er tekket med kobber. På nordsiden av koret er en lav sidefløy med sakristi og dåpsventerom. Som i Lillestrøm er det fine dekorative mønstre i muren utenpå kirken, til dels ganske høyt oppe på veggene. Rundt vestportalen finner vi Stinius Fredriksens relieffer med evangelissymboler i blå larvikitt, og over den er en kristusfigur.

Kirken har flat himling, og sideskipene er svært lave i forhold til hovedskipet. Korgulvet er hevet tre trinn over skipets gulv, og det er orgelgalleri i vest. Utsmykningen i kirkerommet er tilsynelatende enkel: Fokus er på fondveggen, men det er også en rekke strekrelieffer på søylene som skiller hovedskipet fra sideskipene. Bak sistnevnte står Stinius Fredriksen, mens det er Henrik Sørensen som har laget alterdekorasjonene. Selve alteret har en integrert tredelt altertavle med et forgyllet krusifiks i midten og stjernemønster på fløyene. På alterbordets front mot menigheten er et kristusmonogram. Korets fondvegg er flat, men i en nisje, slik at det minner om en apsis (som man forventer i en basilika). Sørensens store bilde på fondveggen viser den oppstandne og seirende Kristus, iblant omtalt som den blonde eller nordiske Kristus. Han er kortklippet og uten skjegg og naglemerker, og han kommer menigheten i møte med utstrakte armer.

Prekestolen med avrundede hjørner står på nordsiden av koret, mens døpefonten står på sørsiden. Det finnes også en lesepult. Orgelet har 36 stemmer (ifølge fellesrådet, skjønt i en utlysning av organiststilling sies det 26) og ble bygget av E.F. Walcker. Dette skal i utgangspunktet være et godt orgel, men i 2008 ble det meldt at det sang på siste verset. Det later til at det ble reparert omkring 2011. Organiststillingen var for øvrig utlyst i 2012. De tre kirkeklokkene er støpt av O. Olsen & Søn.

Området rundt kirken er parkmessig behandlet, men byens kirkegårtd er på vestsiden av Tinnåa, noen hundre meter nordvest for kirken. Et menighetshus ble oppført like nord for kirken i 1990-91.

Kirken ble omfattende pusset opp innvendig i 2005, med tilbakeføring av interiørfarger. Det var bispevisitas i Notodden i november 2007. I 2013 ble det feiret 75-årsjubileum for kirken og hundreårsjubileum for menigheten.

Kilder og videre lesning:

Kjølstad kirke

Pella forsamlingshus eller menighetshus ble oppført i 1876. I 1907 ble det overtatt av Borge menighet og bygget om for å brukes som kirke. Det ble oppført et tårn ved inngangen i nord og kor i sør. Bygget var i tegl som var upusset utvendig. Interiøret var nygotisk og hvitlakkert. Som altertavle brukte man et hvitt trekors på grønn filtbakgrunn, og orgelet hadde seks stemmer og var bygget av Olsen & Jørgensen, mens klokkene var støpt av O. Olsen & Søn. Kapellet led etterhvert under dårlig vedlikehold og ble revet i 1977, noen år før Kjølstad kirke ble oppført.

Kjølstad kirke ble tegnet av Aksel Fronth og oppført i 1982-86. Innvielsen var 7. september 1986, og kirken ble ifølge kirkeleksikonet påbygget i 1989. Vi snakker om en arbeidskirke som også inneholder bl.a. menighetskontorer samt — naturligvis — diverse aktivitetsrom. Kirken har 300 sitteplasser, inkludert tre siderom à 40 plasser.

Alterbildet er et tredelt bilde. Det er ifølge kirkeleksikonet et vevet og knyttet teppe som ble laget i 1990 av tekstilkunstneren Åsa Pedersen. Midtbildet viser åpenbart et kors, og bak det ser det ut til å være en sol som sender ut stråler. Kirkeleksikonet beskriver motivet som Kristi oppstandelse. Prekestolen fra 1991 ble tegnet av arkitekten. Døpefonten (1991) er av tre, og orgelet (fra 1987) er elektronisk. Kirkerommet er møblert med vanlige stoler. De to kirkeklokkene er støpt av Olsen Nauen i 1987 og henger i en støpul ved siden av kirkebygget.

Det er ikke kirkegård her. Borge gravlund benyttes. Borge kapellangård er like nord for kirken.

Kilder og videre lesning:

  • Tore E. Thorkildsen: På kirkevei i domprostiet (TK-Publikasjon: Hvaler, 1994), s. 117-120

  • Tore Steinar Pettersen: Kirker i Østfold, Borg bispedømme (Tindlund Forlag: Fredrikstad, 2008), s. 36-37
  • Sigrid og Håkon Christie: Norges kirker. Østfold (Riksantivariatet / Land og Kirke: Oslo, 1959), bind 2, s. 190 (også her) om Pella kapell
  • Alf Henry Rasmussen: Våre kirker. Norsk kirkeleksikon (Vanebo Forlag, 1993), s. 690
  • Kirkesøk
  • Borge menighet

Idd kirke

Kirken på Iddesletta, en halv mils vei sørøst for Halden by, har stått der siden 1100-tallet eller der omkring. Det er skipet og koret som er fra middelalderen, og det antas at koret — som er uvanlig langt i forhold til skipet, selv for en middelalderkirke — ble forlenget i senmiddelalderen. Vi snakker om en romansk langkirke i stein med rett avsluttet kor. Kirken ble kjøpt av sogneprest Claus Wegener på auksjonen i 1723, og i 1730-årene ble to vinduer i korets østmur gjenmurt, og kirken fikk et tilbygg i gråstein med sakristi og gravkapell. Dette tilbygget har valmtak, mens de andre bygningsdelene har saltak — unntatt spiret på takrytteren midt på skipet. Skipets og korets gavler er av tre. Veggene er pusset og kalket både utvendig og innvendig, slik at murens struktur ikke er synlig. Ved arbeider på kirken har imidlertid steinene kommet til syne, senest i 2009. I vest er et våpenhus i bindingsverk. Det er første gang omtalt i 1817, og i 1904 ble det fraskilt et dåpsventerom mot sør. På 1880-tallet hadde gravkapelldelen i øst blitt tatt i bruk som dåpssakristi. Siden er den innlemmet i prestesakristiet. Kirken sies å ha 180 sitteplasser.

Skipet har bare ett vindu i sørveggen, og det har nok blitt utvidet i forhold til opprinnelig størrelse. Koret har et lignende, men noe mindre vindu (også rektangulært) samt en rundbuet døråpning som har vært endret på. Den rundbuede koråpningen er ca. 3,7 meter bred, og korgulvet er et trinn høyere enn skipets gulv. Skipet har gallerier i vest (med orgel) og nord. Nordveggene er vindusløse.

Kirken ble brukt som magasin av svenskene i 1660 og var i dårlig stand ved salget på 1700-tallet. Den ble imidlertid omfattende istandsatt i 1834. Det ble vurdert å rive kirken etter jordskjelvet i 1904, men den ble istandsatt. Interiøret ble restaurert i 1922 ved Domenico Erdmann. Av middelalderinventar finnes to krusifikser, en døpefont og en defekt mikaelsfigur. Ellers er altertavle og prekestol fra midten av 1600-tallet.

En altertavle fra 1622 (malt av «Nils Maler») er gått tapt, idet den ble avløst av dagens altertavle allerede i 1656. Tavlen har to etasjer og søyler og andre arkitektoniske elementer samt vinger som minner litt om bruskbarokk. I det største feltet finner vi nattverdens innstiftelsesord, mens det lille bildet i etasjen over viser en hodeskalle med knokler og liljer. En slags sen versjon av katekismetavle, altså, selv om de barokke innslagene skaper forventninger om bilder. Tavlen har for øvrig innlagt intarsia.

For prekestol har det vært en lignende utskifting, altså stol fra 1622 byttet ut i 1656. Dagens prekestol er av eik og furu og har intarsia. Storfeltene har evangelistbilder, og stoler har spiraldreide hjørnesøyler. Himlingen er sekskantet. Både altertavlen og prekestolen var overmalt, men ble restaurert i 1922.

Døpefonten i kleberstein antas å være fra siste halvdel av 1100-tallet. Den er i to deler og har et karakteristisk mønster rundt kummen. Det finnes en kopi av den i Borgarsyssel museum i Sarpsborg. Full nedsenking har ikke vært praktisert på en stund, og et dåpsfat i messing dekker over kummen. Over dette igjen står et mindre, åttekantet fat fra 1735.

Av andre inventargjenstander kan nevnes en rekke forseggjorte stoler (brudestoler mm.) og gammelt kirkesølv, og fra kirkens historie er det mange beretninger om tyveri av sistnevnte.

Kirken fikk sitt første orgel (Olsen & Jørgensen) i 1897. Det hadde fire stemmer og ble skiftet ut med et litt større orgel i 1920. Dette var utsatt for mus, og ble sendt på museum i 1970, nærmere bestemt Halden historiske samlinger. Et ti stemmers orgel fra Jan Erik Spigseth kom på plass i kirken samtidig. Dette fikk relativt tidlig problemer som ikke har latt seg reparere, og allerede i 1989 fikk kirken et digitalt orgel av merket Allen.

Kirken har to kirkeklokker. Den ene ble støpt av av Nils Knudsen Dahl i 1766 og den andre av O. Olsen & Søn i 1845. Automatisk ringing ble installert i 1986.

Kirken ligger i det nordøstre hjørnet av kirkegården, som er blitt utvidet flere ganger. Et stykke sør for kirken står et gravkapell som ble oppført i 1937. Ved parkeringsplassen står en driftsbygning. Dessuten finnes et menighetshus ved Karsholm, noen hundre meter nordover langs fylkesvei 22. Opplysningsvesenets fond har et bilde av presteboligen.

Det var bispevisitas i Idd prestegjeld i november-desember 2006 (foredrag i biskopens årsrapport). Menighetsbladet for Halden-menighetene kan leses på fellesrådets nettsted.

Kilder og videre lesning:

Rokke kirke

På raet nord for Halden by finner vi Rokke middelaldersteinkirke i et landskap preget av siste istid. I nord er det bunmorener med skog og vann. Mot sør faller terrenget noe, og det er fin utsikt ut over fjorden over jordbrukslandskapet. Kirken antas å være oppført på 1100- eller 1200-tallet, og etter reformasjonen var den anneks til Berg. Inntil slutten av 1700-tallet hadde kirken egen kapellan som bodde på Rokke gård (nordøst for kirken).

Opprinnelig hadde kirken rektangulært skip (ca. 13,5 m x 11 m, noe smalnende mot øst) og smalere og lavere kor (ca. 7 m langt), med gavler i bordkledd bindingsverk. Koret ble revet i 1886, og kirken ble forlenget mot øst med en mur av teglskall og fikk polygonalt avsluttet kor. I vest er et lite våpenhus av tre fra 1966. Takrytteren stod opprinnelig midt på skipet, men er etter forlengelsen noe vest for midten. Murene er pusset og kalket utvendig og innvendig. Alle muråpninger skal være endret i forhold til det opprinnelige. En portal i sørmuren ble murt igjen i 1886, men er siden 1966 markert. Kirken ble pusset opp utvendig i 2010. Den har 120 sitteplasser.

Sitt nåværende utseende har interiøret fått etter en omfattende rehabilitering i 1960-årene ledet av Arnstein Arneberg (gjenåpning: 22. oktober 1966). Rommet er preget av Arnebergs forkjærlighet for kvadratiske former, som i dette tilfellet omfatter også alterringen og korskillet med gitteråpningene samt — ikke minst — benkevangene. Korgulvet er hevet to trinn over skipets gulv, og det er orgelgalleri i vest. Vinduene har glassmalerier fra 1968 av Borgar Hauglid (som samarbeidet med firmaet G.A. Larsen).

Altertavlen fra 1685 er en av få inventargjenstander som overlevde Arnebergs ryddeaksjon. Den ble skåret av Lars Ovesen fra Fredrikstad og representerer overgangen mellom bruskbarokk og akantusbarokk. Ganske påfallende er en rekke snodde søyler malt med marmorert maling. Den korsfestede Kristus i storfeltet er flankert av de fire evangelistene. I etasjen over ser vi Kristus med rikseplet flankert av helgnene Katarina og Barbara (eller muligens Gjertrud). Figuren øverst var opprinnelig en helgenfigur som ble utstyrt med fane og dermed omdefinert som den triumferende Kristus. Ved ombyggingen i 1886 ble tavlen først slått i stykker før kirketjeneren forbarmet seg over den og satte den sammen igjen. Tidens ånd krevde imidlertid at den ble overmalt, før den ble restaurert i 1938.

Ovesen laget også prekestol til kirken, men den er siden gått tapt. Den fikk i 1760 avløsning av en ny prekestol, som så ble byttet ut med en sekskantet stol på 1880-tallet. Denne er nå i kirkestallen. Arneberg erstattet den i sin tid med en ny og langt enklere prekestol som fikk tilnavnet «Kateteret», og det var ikke ment som kompliment. Arnebergs kateter ble så skiftet ut på 1970-tallet etter initiativ fra Per Lønning. Midtpanelet med Salvator Mundi-bilde fra 1760-stolen var oppbevart på låven på Eng gård i nærheten, og en ny stol ble tegnet der dette stykket ble satt inn.

Også døpefonter har kirken hatt flere av. Det finnes i dag tre fragmenter av en klebersteinsdøpefont fra middelalderen i Halden historiske samlinger, etter at fonten hadde lidd en ublid skjebne etter kirkelig bruk. På samme museum finnes en dåpsengel fra Rokke, populært kalt «Johannes den døber». Den skal ha kommet til kirken rundt 1800 og er etterhvert blitt ganske medtatt, men et dåpsfat i tinn som antas å ha tilhørt denne fonten, er fortsatt i kirken. Rundt 1886 ble dåpsengelen avløst av en enklere anordning: et rundt fat montert på et stativ. Denne ble så avløst av en ny font i 1928 av marmor (sannsynligvis fra Gjellebekk). Selve kummen ser ut til å være dreid, mens resten er åttekantet, og det hele danner en slags stor kalk, med et dåpsfat over kummen. Denne fonten er fortsatt i bruk i dag, og bak fonten henger en billedvev som ble laget av Gerd Birgit Gjølberg i 1983. «Vaskevannsstativet» befinner seg i kirkestallen, og på tidligere nevnte museum finnes også rester av en trefigur av Olav den hellige fra Rokke kirke.

Kirken hadde tidligere et fem stemmers Olsen & Jørgensen-orgel fra 1903. Dagens orgel har også fem stemmer og ble bygget av Norsk Orgel- og Harmoniumfabrikk ved Arnebergs oppussing. Også prospektet ble endret ved den anledning.

Den ene av kirkeklokkene er fra 1775 og antas å være støpt i København. Den er uvanlig rikt dekorert. Den andre ble støpt av O. Olsen & Søn i 1898. Klokkene ringes automatisk, men det var manuell ringing så sent som på 1980-tallet.

Kirkegården er blitt utvidet flere ganger, og det er parkeringsplass på vestsiden. På kirkebakken nordvest for kirken står et bårehus som ble oppført i 1962. På den andre siden av veien står det som en gang var kirkestall, og som nå er innredet som driftsbygning. Utenfor ses fremdeles en jernstang mellom to steiner som ble brukt til å binde hestene. I området rundt kirken er det nærmere åtti gamle gravhauger.

Det var bispevisitas i Rokke i mars 2013 (se visitasforedrag og preken). Menighetsbladet for Halden-menighetene kan leses på fellesrådets nettsted.

Kilder og videre lesning:

  • Sigrid og Håkon Christie: Norges kirker. Østfold (Riksantivariatet / Land og Kirke: Oslo, 1959), bind 2, s. 124-128 (også her)

  • Inger Lise Skauge og Kari Stumberg: Kirker og kirkegårder i Halden. Lokale kulturskatter (H. Andersen Bok- og papirhadel A/S , 2010), s. 150-173
  • Halden kirkelige fellesråd
  • Lokalhistoriewiki
  • Alf Henry Rasmussen: Våre kirker. Norsk kirkeleksikon (Vanebo Forlag, 1993), s. 683
  • Kirkesøk
Annonse