Viser arkivet for stikkord oleolsen

Austbygde kirke

Austbygde (eller Tinn Austbygd) sognet tidligere til Atrå, men ble etter noe om og men eget kirkesogn fra 1. januar 1888. I den samme prosessen fikk stedet egen kirke. Den ble tegnet av Jacob Wilhelm Nordan og oppført under byggmester Gulbrand Johnsen fra Nes på Romerike, som foruten kirker i hjemdistriktet også oppførte enkelte i Buskerud og Telemark.

Austbygde kirke ble innviet den 23. november 1888. Det er en tømret langkirke med 300 sitteplasser. Kirken har vesttårn omgitt av tilbygg fra 1980-tallet med dåpssakristi og toalettrom. Det rett avsluttede koret i øst er omgitt av sakristier (hvorav det ene, som tidligere var dåpssakristi, nå er lagerrom). Kirken ble pusset opp i 1933-34 etter planer av Domenico Erdmann. Den ble da malt av Øystein Orekås. Senere er kirken omfattende restaurert i 1985-88 frem mot hundreårsjubileet.

Korgulvet er ett trinn opp fra skipets gulv, og kirken har orgelgalleri i vest.

Altertavlen ble malt av Lars Osa i 1909 etter Adolph Tidemands bilde av Jesu dåp i Trefoldighetskirken i Oslo. Før den tid var det brukt et trekors på grønn bakgrunn i en ramme som var tegnet av Nordan.

Prekestolen ble snekret av byggmesteren. Den er i venstrekant av koråpningen. Det finnes også en enkel lesepult. Døpefonten er i likhet med prekestolen på alder med kirken.

Kirkens første orgel var egentlig et harmonium fra 1915. I 1938 ble det skiftet ut med et ti stemmers Walcker-orgel. Etter krigen fikk kirken elektrisk oppvarming, som gav tørr luft, og orgelet begynte etterhvert å svikte. Dagens orgel er fra 1973 og ble bygget av Paul Ott. Det har 15 stemmer (2 manualer og pedal). Harmoniet har siden kommet til det lokale bedehuset, mens Walcker-orgelet brukes i baptistkirken på Rjukan.

De to kirkeklokkene ble støpt i 1888 av O. Olsen & søn.

I begynnelsen var det bare opparbeidet et lite stykke kirkegård nordover fra kirken, men den er blitt utvidet etterhvert. Fellesrådet har et kart over den. Sørøst for kirken står et kombinert bårehus og servidebygg fra 1982, oppført etter en langdryg prosess med mange omtegninger.

På kirkegården står ellers en bauta reist i 1938 over dem som gikk i bresjen for å få bygget kirken, og med en påmontert plate med navn på dem som gav kirketomt. En kirkestue fra 1920-tallet ble revet i 1978, og kirkestaller fra 1915 ble revet samtidig.

Det var bispevisitas i Tinn i mars 2014.

Kilder og videre lesning:

  • Jon Haukaas: Austbygde kyrkje 1888-1988 (Austbygde sokneråd, 1988)

  • Herman Henriksveen (red.) og Halvor Tveraaen (foto): Kirker i Telemark (Flora forlag: Stathelle, 1986), s. 116-117
  • Tinn kirkelige fellesråd
  • Store norske leksikon
  • Alf Henry Rasmussen: Våre kirker. Norsk kirkeleksikon (Vanebo Forlag, 1993), s. 488
  • Kirkesøk
  • Wikipedia

Tistedal kirke

I Tistedalen øst for Halden sentrum hadde det vært trelastvirksomhet i et par århundrer, men det var særlig med industrialiseringen på 1800-tallet at folketallet begynte å øke, og på 1860-tallet ble det bygget kirke. Den ble tegnet av stadsingeniør Gustav Blom Kielland og oppført på en tomt som var husmannsplass under Veden gård, med murmester Gunder Johnsen som ansvarlig for murerarbeidet. Grunnstein ble nedlagt den 17. mai 1865, og kirken ble innviet allerede 3. desember samme år. I begynnelsen ble den titulert som kapell (anneks til Immanuelskirken i Halden), men den har hatt eget sogn siden 1987 og tituleres i dag som Tistedal kirke.

Vi har å gjøre med en langkirke i tegl med rundt 250 sitteplasser. Kirken har vesttårn, og koret i øst er polygonalt avsluttet og omgitt av sakristier. Det nordre sakristiet er opprinnelig, mens det søndre ble tilføyd ved en større restaurering i 1923-25. Senere er kirken pusset opp / rehabilitert i 1953, 1976, 2002-03 og 2010. I 2002-03 ble veggene i kirken sandblåst og pusset og malt på nytt, det ble gjort om på korpartiet, slik at det fremstår som større og mer åpent, og kirken fikk nytt orgel.

Kirken har orgelgalleri i vest, og både koråpningen og vindusåpningene er rundbuet. Korgulvet er hevet tre trinn over skipets gulv. Det er glassmalerier (eller glassmosaikker) i vinduene både i skipet og i koret, visstnok utført (ihvertfall noen av dem) av firmaet G.A. Larsen. I koret var det opprinnelig tre rundbuede vinduer på sørveggen, men etter at søndre sakristi ble bygget, er det slike vinduer i de østvendte veggene, og altså med glassmosaikker.

I begynnelsen hadde ikke kirken altertavle, men det stod et krusifiks på alteret. Dette er muligens skåret av Brynjulf Bergslien. I 1902 ble det laget en rektangulær altertavle med rundbuet storfelt etter tegning av arkitekt Kielland som ramme for krusifikset. Denne er senere erstattet med en rikere utskåret tavle, og bildet ble malt av Laura Schultz 1925. Mens de fleste altertavler har motiver fra påsken, har den i Tistedal kirke et julemotiv. Her ser vi Jesusbarnet liggende i krybben med Maria og andre rundt omkring.

Prekestolen har fem fag med speilfyllinger. Døpefonten er åttekantet og kalkformet. Korpartiet fremstår som designmessig gjennomført.

Det ser ut til at kirken ble forært et 4 stemmers Olsen & Jørgensen-orgel i 1899. Dette ble i 1944 demontert og visstnok sendt til Mevik kapell, skjønt det sies i litteraturen om Øymark kirke at den har et Olsen & Jørgensen-orgel fra Tistedal med omtrent samme alder. Nytt Jørgensen-orgel ble i alle fall tatt i bruk julaften 1943. Det hadde 13 stemmer og ble montert av en tistedøl som var ansatt hos Jørgensen, og som dessuten var motstandsmann. Nærmere årtusenskiftet begynte dette orgelet å svikte, og nytt orgel fra Heinz Wilbrand (med to gjenbrukte stemmer) ble innviet 31. august 2003.

Kirken hadde bare én klokke til å begynne med. Den ble i 1918 (eller 1919, derom strides kildene) avløst at to klokker støpt av O. Olsen & Søn.

Kirkegården strekker seg for det meste nordøstover fra kirken. Nordøst for kirken står et gravkapell i rød tegl som ble oppført i 1928 etter tegninger av byarkitekt Martin Enger. Det avløste et laftet bårehus som ble tatt ned og gjenoppført ved Asak kirke (men er revet siden). Kapellet ble brukt som interimskirke under kirkeoppussingen i 2002 og ble selv pusset opp i 2009.

Det var bispevisitas i Idd prestegjeld i november-desember 2006 (foredrag i biskopens årsrapport). Menighetsbladet for Halden-menighetene kan leses på fellesrådets nettsted.

Kilder og videre lesning:

  • Sigrid og Håkon Christie: Norges kirker. Østfold (Riksantivariatet / Land og Kirke: Oslo, 1959), bind 2, s. 114 (også her)

  • Inger Lise Skauge og Kari Stumberg: Kirker og kirkegårder i Halden. Lokale kulturskatter (H. Andersen Bok- og papirhadel A/S , 2010), s. 196-211
  • Halden kirkelige fellesråd
  • Alf Henry Rasmussen: Våre kirker. Norsk kirkeleksikon (Vanebo Forlag, 1993), s. 685
  • Tistedal kirke
  • Kirkesøk

Tomb kirke

Tomb herregård i Råde var et betydelig lokalt maktsentrum i middelalderen, og en «þufna kirkja» her — viet til den hellige Margrete — er omtalt i skriftlige kilder fra 1300-tallet. Denne ble avløst av en tømret gårdskirke (eller gårdkapell) som stod mellom gårdsbygningene, visstnok på Oluf Galdes tid (1594-1622). Hans Ernst von Tritzschler skal så ha bygget eller restaurert en kirke i 1682. Kirken ble hardt skadet av lynnedslag i 1768, men først en hundre års tid senere — i 1869 — ble dagens kirke oppført med tømmer gitt av lokale bønder. Den ligger like vest (eller nordvest) for gården. En god del inventar, inkludert altertavle og døpefont, er overført fra de tidligere kirkene.

Tomb kirke er en laftet langkirke med 275 sitteplasser: rektangulært skip, polygonalt avsluttet kor omgitt av sakristier og vesttårn med våpenhus i tårnfoten, omgitt av to lavere utbygg. Disse inneholder dåpssakristi og bekvemmeligheter og stammer fra en utvidelse i 1997. Kirken ble for øvrig grundig restaurert til hundreårsjubileet i 1969. Den har rødmalt, stående panel utvendig, mens laftestokkene er synlige inne i kirkerommet. I 1936 kjøpte Råde kommune Tomb herregård og med den kirken.

Altertavlen antas å være skåret av Knud Billedsnider, som også skar altertavlen til Råde kirke. Tavlen skal ha blitt skåret i 1638, malt i 1684 og malt igjen i 1775, og den ble restaurert i 1942. Det store bildet i hovedfeltet viser nattverden. Bildet sies i enkelte oppslag å være malt av Thomas Blix, som malte et alterbilde til Råde kirke i 1725, uten at undertegnede har funnet bekreftelse for Tomb-bildet i biografisk omtale av Blix. Bildet er omgitt av utskårne figurer av Peter og Paulus, og utenfor disse er et par englefigurer som er nakne — i motsetning til tilsvarende figurer i Råde-tavlen. I feltet over nattverdsbildet ser vi et par basunengler som opprinnelig har omgitt en triumferende kristusfigur. Denne figuren er ifølge Norges kirker hos Slangsvold i Fredrikstad. Tavlen har ellers englehoder som dem vi finner i Rådetavlen, samt søyler, pilastre, fruktmotiver, rankeornamenter mm.

Prekestolen står i venstrekant av korbuen og har oppgang fra koret. Døpefonten er skåret ut av en eikestamme og har en innskrift i to rader: «Hans Ernst Tritzschler, Margrete Hitfeldt [Huitfeldt] anno 1682». Over korbjelken ble det i 1969 montert et barokt krusifiks. Figurer av Johannes og Maria som tidligere har vært å finne i montasjen, sies også å være hos Slangsvold. Blant gammelt kirkesølv kan nevnes alterkalker, oblateske og vinkanne. Det finnes kirketekstiler fra 1700-tallet og et par fragmenter av et epitafium fra 1600-tallet. Brit Leidalen laget messehagler til kirken i 1998.

I tårnfoten er en kirkeklokke fra 1702 som ikke lenger er i bruk. Det skal også finnes et par håndklokker fra 1620. Ellers har kirken to klokker fra 1950 fra O. Olsen & søn. Orgelet kommer fra Ryde og Berg og er et av deres tidligste (opus 4, 1987, 11 stemmer).

Området rundt kirken kan sies å være parkmessig behandlet, men det er ikke begravelser her. Til det brukes Råde kirkegård. Trærne rundt kirken er relativt store, og skjuler nok kirken når løvet er ute. Ved siden av kirken står en bygning fra 1984 som er kjent som Lützows gravkapell. Det er en kopi av et utbygg på nordsiden av koret i Råde kirke som i sin tid ble brukt som gravkammer for generalløytnant Barthold Heinrich von Lützow, eier av Tomb herregård og Råde kirke (død 1729). Medlemmer av familien ble gravlagt i det opprinnelige gravkammeret frem til 1845, da gravkammeret ble gjenmurt. Det ble åpnet i 1939 og tatt i bruk som sakristi i 1960. Sarkofagene er altså blitt flyttet over til gravkapellet ved Tomb kirke.

Menighetsbladet kan leses her.

Kilder og videre lesning:

Alternativ vinkel

Og en til

Lützows gravkapell

Solumsmoen kapell

Det bygget som utgjør Solumsmoen kapell, ble opprinnelig oppført i 1893. Det sies at det først var landhandel her med bakerovn i kjelleren, før det ble bedehus. Dette ble ombygget etter tegninger av Hans Horn og fikk da kor- og sakristitilbygg samt takrytter. Kapellet ble innviet den 3. august 1906. Det er siden restaurert i 1973-74. Kapellet ligger rett nord for bruket Storebråtan (opprinnelig to husmannsplasser som er slått sammen), som om det skulle være et gårdskapell.

Vi har å gjøre med en langkirke i tre med 90 plasser. Den eldste delen av skipet er laftet og fikk et litt bredere tilbygg av bindingsverk i øst da det ble gjort om til bedehus. Tilbygget har forrom i nord og kjøkken i sør. Kortilbygget i vest (fra ombyggingen til kapell) er også i bindingsverk og har samme bredde som skipet, mens sakristiet er lavere og smalere. Takrytteren står på inngangspartiet i øst. Orienteringen er altså fra øst mot vest, det motsatte av det som er vanlig.

Innvendig markerer ca. en halvmeter av skipets opprinnelige vestvegg skillet mellom skipet og koret, og korgulvet er hevet et trinn over skipets gulv. Kapellet har galleri med inngang fra forrommet, men det er lukket mot skipet med lettvegg. Nåværende interiørfarger er fra 1974.

Den spissbuede altertavlen (se også her) hadde opprinnelig et bilde av Jesus i bønn i Getsemane malt av Johan Nordhagen. Dette rektangulære bildet passet underlig nok ikke helt inn i tavlen, og det ble i 1974 byttet ut med et korsfestelsesbilde malt av Kjell Lodberg Holm. Prekestol er til venstre for koråpningen og har oppgang fra koret. Døpefonten er sekskantet. Kapellet hadde opprinnelig et harmonium av merket Chicago Cottage som så ble byttet ut med et åtte stemmers orgel fra Norsk Orgel- og Harmoniumfabrikk. Ifølge DIS Buskerud har kapellet i dag et elektrisk orgel fra 1986. Kirkeklokken ble støpt av O. Olsen & Søn i 1906.

Kirkegården ble anlagt i 1913. Den strekker seg nordover fra kapellet mot elven Simoa. På kirkens østvegg er det inngang til noe som ser ut til å være bårerom under kirken, uten at dette bekreftes av litteraturen.

Det later til at kapellet har et visst behov for oppussing, noe som gjenspeiles i dette innlegget fra ordføreren. Et utspill fra Eldrerådet i kommunen foreslår derimot å stenge kapellet og bruke pengene til eldreomsorg. Det ser ut til at komunnen har satt av midler til noen utbedringer i 2012.

Det var bispevisitas i Sigdal i mars-april 2011. Nyeste nummer av menighetsbladet kan leses her.

Kilder og videre lesning:

Alternativ vinkel

Bårerom?

Birkenes kirke

Birkenes kirke ligger et lite stykke sørvest for kommunesenteret Birkeland, nær Tovdalselva og like vest for riksvei 41. Dagens kirke er imidlertid ikke stedets første. Det har vært kirke her siden middelalderen, muligens oppført en gang mellom 1150 og 1250, og eldste skriftlige vitnesbyrd er fra 1344. Det dreier seg om en langkirke i stein som var anlagt på gården Birkenes’ grunn. Den fikk nytt våpenhus i 1660-62, mens tårnet ble reparert og kirken kalket utvendig og innvendig i 1680-årene. Etter auksjonen i 1723 kom kirken på allmuens hender i 1762. Den fikk ny prekestol i 1692 og nytt tårn i 1820. Denne kirken ble erklært å være for liten på en bispevisitas i 1830. Likevel skal et sakristi ha blitt oppført i 1841 I 1854 ble det besluttet å rive kirken. Stein fra den er brukt i grunnmuren på dagens kirke og til kirkegårdsmuren. Noe gammelt inventar er tatt vare på, men ting som altertavle, prekestol og døpefont ble ikke gjenbrukt i den nye kirken.

Birkenes kirke er tegnet av Chr.H. Grosch, og byggmester var Mikkel Mortensen (som noen år senere bygget Herefoss kirke). Kirken ble oppført på samme tomt som gamlekirken og innviet den 1. desember 1858. Det er en korskirke i tre, men tverrarmene er relativt korte. Kirken skal opprinnelig ha hatt 760 sitteplasser, men Kirkesøk angir antallet i dag til 650.

Det har naturligvis vært gjort endringer over drøyt 150 år. For eksempel ble kirken pusset opp og interiørfargene skiftet både til femtiårsjubileet og til hundreårsjubileet. Sakristiutbygget ble utvidet i 1987 og inneholder prestesakristi, dåpssakristi og et lite kjøkken. Tårnet fikk kobbertekke i 1964; det var tidligere sinktekket.

Innvendig har kirken gallerier i vest og langs vestre korsarms nord- og sørvegg, og det er kor i østre korsarm. Altertavlen fra gamlekirken ble altså ikke overført. I stedet brukte man i begynnelsen et gult kors med forgylte kanter, og under den stod teksten «Lader Eder forlige med Gud». Til femtiårsjubileet i 1908 ble dette byttet ut med den altertavlen kirken har i dag (se bilde hos Agderkultur). Bildet er malt av Lars Osa etter Carl Blochs alterbilde i Sankt Jakobs kirke i København. Under bildet står følgende tekst med forgylte bokstaver: «Jeg lever, og I skal leve.» Rammen er tegnet av arkitekt Keyser Frølich og fremstilt av Åsulv Stoveland og Olaus Tveide.

Prekestolen er til høyre for alterpartiet. Den ble laget til den nye kirken, men litteraturen har ingen nærmere opplysninger, så vi får anta at den ble laget av snekkerne etter arkitektens tegning.

Døpefonten sies hos Agderkultur å være en gave fra Birkenes husmorlag til kirkens hundreårsjubileum, uten at det fremgår hva slags font som ble brukt før det, og hva som skjedde med den. Dåpsfatet i messing er overført fra gamlekirken. Det viser speiderne i Kanaan (jf. 4 Mos 13). Dessuten finnes det en dåpskanne i kobber som også er overført.

Kirken har hatt flere orgler. Etter noe om og men ble et harmonium innkjøpt i 1891 etter gave fra banken. Dette viste seg å være for svakt, men først i 1910 ble det byttet ut med et pipeorgel fra Olsen og Jørgensen (9 stemmer, 2 manualer og pedal) og harmoniet ble gitt til bedehuset. Orgelet fikk elektrisk motor i 1950. Det fortelles at tre stemmer ble byttet ut i 1970 og satt inn igjen ved en restaurering i 1999.

Den gamle kirkeklokken ble tatt i bruk i den nye kirken og gjorde tjeneste frem til femtiårsjubileet. Den skal imidlertid ha vært spinkel, og i 1908 ble den avløst av to klokker fra O. Olsen & Søn

Kirkegården er utvidet flere ganger. I 1888-89 ble hovedporten flyttet fra vestsiden til østsiden, vis-à-vis sakristiet. Det er også port på sørsiden. Fra 1965 ble det arbeidet for å få til bårerom under sakristiet. Etter mye frem og tilbake ble et eget bårehus oppført i 1970 etter tegninger av Gabriel Tallaksen. Huset har også redskapsrom og sanitæranlegg. Senere er kjølerom innredet i bårehuset (i tillegg til visningsrommet). I 1981 ble det (ved Magne Hørte) oppført redskapshus med pauserom for kirkegårdsarbeidere. Prestegården ble oppført i 1909 etter tegninger av Christian Bretteville på en eiendom som ble kjøpt inn året før. Den er omtalt hos Opplysningsvesenets fond.

Kirkemessig tilhørte Birkenes Tveit prestegjeld etter reformasjonen, men ble i 1905 skilt ut som eget prestegjeld. I 1976 ble Herefoss og Vegusdal overført til Birkenes da Herefoss prestegjeld ble nedlagt. De samme stedene var blitt innlemmet i Birkenes kommune i 1967. Det var bispevisitas i Birkenes i februar 2008. I desember samme år feiret kirken 150-årsjubileum, og det ble utgitt jubileumsbok. Menighetsbladet kan leses her.

Kilder og videre lesning:

Vassås kirke

Vassås kirke (Hof kommune i Vestfold) feiret 800-årsjubileum i 1999, samtidig med Hof kirke, som den var anneks til etter reformasjonen. Begge kirkene regnes å være fra siste halvdel av 1100-tallet. Det er det rektangulære skipet av stein som er så gammelt, og i motsetning til ved Hof kirke er det ikke noe bindingsverk i gavlene. Koret (også av stein) kom til i 1846, og dagens våpenhus er fra 1983. Det er av tre og erstattet et våpenhus i mur fra 1903 som i sin tid erstattet et fra 1600-tallet. Vernehelgen i middelalderen er ikke kjent. Det var nok noe mer beskjedne forhold her ved annekskirken. Etter at grevskapet overtok i 1673, ble kirken solgt til allmuen i 1767 for 175 riksdaler, mot 900 for Hof kirke. Kommunen overtok i 1876.

Vi har altså å gjøre med en langkirke som i middelalderen har hadde én del — skipet — men som senere er utvidet. Antall sitteplasser oppgis i kirkeleksikonet til 100-150. Taket har vært tekket med tegl siden 1700-tallet eller muligens 1600-tallet. Før det var det spontekke. Takrytteren har trolig hatt spontekke lenger enn hovedtaket. Den er reparert eller skiftet ut flere ganger. Den nåværende er fra 1905 og er sinktekket. Kirken har en rekke ganger gjennom sin historie hatt setningsskader og sprekkdannelser som har krevd omfattende reparasjoner, ikke minst i 1689 og 1905. I 1960 ble gammel puss og fugemørtel hugget av, ny mørtel ble påført og to strøk mineralittmaling påført på murene. Kirkens murdeler (altså skipet og koret) har ikke vinduer på nordveggen. Et opprinnelig østvindu i skipet er synlig på loftet (men dekket av koret). Ellers later det til at åpninger i muren har vært gjort om på gjennom årene, men delvis tilbakeført (til rundbuede) i 1905.

Dagens himling i skip og kor er fra en ombygging i 1905. Den ble malt rødbrun i 1960. I skipet er det orgelgalleri i vest. Korgulvet ser ut til å være to små trinn høyere enn gulvet i skipet. Korbuen er rundbuet.

Alteret og altertavlen er ved korets fondvegg i øst. Altertavlen er fra 1696 og har et slags stilisert landskapsbilde i storfeltet der et krusifiks som antas å være fra 1300-tallet, er montert. På hver side er en søyle, og det hele er innrammet med felt med malte bladranker som kan minne litt om de akantusutskjæringene som ble utbredt like etterpå. Tavlen ble restaurert av Finn Krafft i 1961.

Vassås kirke har Vestfolds eldste prekestol. Den er fra 1588 og har sekskantet grunnflate og tre fag (opprinnelig fire) med fyllinger med tekst i rombeformede felt. I jubileumsboken spekuleres det på om innskriftene kan være utført av samme person som katekismetavlen i Hof kirke. Stolen står nå i skipets sørøstre hjørne, men hadde en annen plassering før ombyggingen i 1846. Det er dessuten en lesepult inne i koret.

Døpefonten står like innenfor korbuen til venstre (nord). Den er fra 1600-tallet og laget av tre. Hoveddelen er åttekantet, og den har dreid skaft og rundt fotparti. Kummen har merker etter å ha vært festet til en vegg, og fonten ble restaurert i 1961. Et dåpsfat i tinn er fra slutten av 1600-tallet.

Kirken fikk sitt første orgel i 1920. Dagens orgel er fra 1982 og ble bygget av Norsk Orgel- og Harmoniumfabrikk. Av de to kirkeklokkene er den ene fra 1797, mens den andre er støpt i 1937 av O. Olsen & søn.

Kirken er omgitt av kirkegården, og nordvest for kirken er et bygg med bårehus og kirkestue som ble oppført i 1997. En flott bjerkeallé fører opp til kirken vestfra. Vest for kirken er en bauta til minne om et offer for den annen verdenskrig.

Det var bispevisitas i Hof i desember 2012 (se program).

Kilder og videre lesning:

  • Willy Haugestad: Hof og Vassås kirker 800 år (Hof, Eidsfoss og Vassås menighetsråd, 1999)

  • Norske-kirker.net

  • Vestfolds vakre middelalderkirker (PDF-bok hos Tunsberg bispedømme)

  • Alf Henry Rasmussen: Våre kirker. Norsk kirkeleksikon (Vanebo Forlag, 1993), s. 549
  • Kirkesøk

Hof kirke (Vestfold)

Hof kirke ser nesten ut som den vokser opp av fjellet der den kneiser på an bakketopp — ihvertfall når man kommer nordfra langs fylkesvei 35 (tidligere riksvei 35). Vi har å gjøre med en middelaldersteinkirke som — i likhet med Vassås kirke i samme kommune — antas å være fra siste halvdel av 1100-tallet, og som feiret 800-årsjubileum i 1999. Navnet vitner om et et førkristent hov, og det er grunn til å tro at kirken ligger ved det som på den tiden var en storgård. Middelalderdelene er skipet og koret, som er av stein (med gavler i bindingsverk). Senere har kirken fått tilføyd sakristi (1662) i mur og våpenhus (1958; erstattet et våpenhus fra 1815 som heller ikke var det første) og takrytter i tre (1622; ombygget i 1840 og 1862; noen kilder tidfester takrytteren til 1662). Som andre kirker i området var denne i grevskapets eie en periode, nærmere bestemt fra 1673 og til den ble solgt til allmuen i 1765 for 900 riksdaler. Kommunen overtok i 1874.

Vi snakker om en langkirke med ca. 250 sitteplasser. Opprinnelig var det ingen nordvinduer, men det er siden laget en lysåpning i skipets nordvegg. Vindusåpningene er blitt utvidet med tiden, og et lite vindu vest på skipets sørvegg er gjenmurt. Det gjelder også skipets sørportal, som delvis sammenfaller med det vestligste av skipets tre sørvinduer. Et østvindu i koret er opprinnelig (åpningen, altså). Taket var spontekket frem til 1660, men er i dag tekket med tegl, unntatt spiret på takrytteren, som har kobbertekke. Inne i kirken er det orgelgalleri i vest (trolig fra 1867). Koråpningen var opprinnelig smalere enn nå, men er blitt utvidet i etterreformatorisk tid (trolig før altertavlen ble anskaffet). Kirken var viet til jomfru Maria i middelalderen, og det er grunn til å tro at det i sin tid var et mariaalter i skipet nord for koråpningen. Korgulvet ser ut til å være et lite trinn høyere enn gulvet i skipet. Det sies å være rester av (eller ansatser til) tønnehvelv i koret. Et galleri langs skipets nordvegg fra 1823 ble fjernet ved en restaurering i 1941.

Alteret og altertavlen står i koret, men ser ut til å ha blitt flyttet vekk fra østveggen etter reformasjonen, slik at det nå er passasje bak, og det står stoler langs veggen. Alterbordet antas å være fra middelalderen. Altertavlen er i hovedsak laget i 1637, tilsynelatende med gjenbrukte plater fra en katekismetavle fra 1500-tallet. Katekismetavlens tekstfelt er synlige på baksiden av tavlens førsteetasjedel, som har fire bilder i to rader malt med olje direkte på treplatene bak tekstene. De fire bildene viser korsfestelsen (øverst t.v.; ant. 1637), oppstandelsen (øverst t.h.; ant. 1637), nattverden (nederst t.v.; ant. 1637, etter kobberstikk etter maleri av Cornelis Cort) og Jesu dåp (nederst t.h.; malt i 1941 av Finn Krafft). Disse bildene var inntil 1941 dekket av et større bilde av nattverden som antas å være fra 1763. Bildet i toppfeltet viser himmelfarten og er fra 1763. Det dekker et tidligere bilde av dommedag som antas å være fra 1637 og ble oppdaget ved restaureringen i 1941. Billedfeltene er innrammet av dekorative vinger.

Over koråpningen henger et gotisk krusifiks fra ca. 1300. Det er av furu og er 3 meter høyt og 173 cm bredt. Figuren måler 133 cm x 123 cm. Krusifikset ble restaurert i 1941 og 1985-90.

Prekestolen henger på skipets østvegg til høyre (sør) for koråpningen og har oppgang gjennom veggen fra koret (trolig åpnet i 1823, et årstall som er å finne over døren). Stolen er fra 1649. Den har åttekantet grunnflate og fem fag med fyllinger, og den har, som vi ser på bilder, himling (utført av Sigurd Kolstad i 1961). Rester etter et sjette fag tyder på at stolen hadde en annen plassering tidligere. Det er kjent at den hang høyere på veggen i 1823-1941, da det var nordgalleri i skipet, og det er mulig at den før dette har stått rett på gulvet. En due fra en tidligere himling befinner seg på Folkemuseet.

Døpefonten (på motsatt side av koråpningen) er støpt ved Eidsfos jernverk i 1833. Den er av jern og er støpt etter mønster av fonten i Immanuelskirken i Halden, som er tegnet av Chr.H. Grosch. En døpefont fra tidlig 1600-tall (staffert i 1617) befinner seg på kirkeloftet. Den er av furu og delvis av bøk. Et dåpsfat i messing er fra ca. 1600. Det inngraverte bildet viser to menn som bærer en kjempeklase med druer og annen frukt (speiderne i Kanaan, jf. 4 Mos 13). Videre finnes noe gammelt kirkesølv og ditto lysestaker. I sakristiet står en jernbeslått eikekiste fra middelalderen.

Et tidligere orgel ble innviet den 20. oktober 1867. Det nåværende er bygget i 1962 av Vestre orgelfabrikk, og prospektet er tegnet av Ragnar Nilsen.

Hof kirke har tre klokker. Den eldste er fra middelalderen, antageligvis fra 1300-tallet. En annen antas å være en middelalderklokke som ble omstøpt av Borger Riise i 1815 og fikk påstøpt to dekorative border av hans sønn Knud Borgersen Dahl i 1839. Den tredje klokken ble søpt av O. Olsen & søn i 1919.

Kirkegården er blitt utvidet gjennom årene og er omgitt delvis av gråsteinsmur, delvis av plankegjerde. Et stykke sør for kirken står en flere hundre år gammel eik, og sør for denne er en rektangulær kirkegårdsdel som er noe flatere og mer enhetlig enn området nærmere kirken. Like øst for kirken står et bygg som ser ut til å være redksapshus eller servicebygg. Øst for eika er et bygg som ser ut til å være bårehus. Vest på kirkegården er et krigsminnesmerke. Prestegården ligger et par hundre meter sørøst for kirken og er omtalt hos Opplysningsvesenets fond. Like nedi bakken vest for kirken ligger Klokkergården. Et menighetshus i Hof ble innviet i 1989 og utvidet i 1998. Det har også kontorlokaler for kirkeadministrasjonen samt at det drives bl.a. barne- og ungdomsvirksomhet der.

Kilder og videre lesning:

  • Willy Haugestad: Hof og Vassås kirker 800 år (Hof, Eidsfoss og Vassås menighetsråd, 1999)

  • Norske-kirker.net
  • Alf Henry Rasmussen: Våre kirker. Norsk kirkeleksikon (Vanebo Forlag, 1993), s. 549
  • Kirkesøk

Kirkegård med gammel eik

Krigsminnesmerke

Sørligste del av kirkegården

Tuft kirke

Tuft (like utenfor Hvittingfoss) er det sørligste av Sandsværs fire middelalderkirkesteder. Før dagens kirke hadde stedet en stavkirke fra 1200-tallet (som det finnes en gammel modell av i Oldsaksamlingen). Dette var opprinnelig en lovekirke, og prestegjeldets hovedkirke var Efteløt. Tuft kirke ble solgt sammen med hovedkirken på auksjonen i 1723, og den kom på menighetens hender i 1832. Det ser ut til å ha vært problemer med å vedlikeholde lovekirken, og den ble flere ganger etter reformasjonen forsøkt nedlagt. Dette ble vedtatt i 1624, og i 1629 ble klokkene overført til Komnes og etterhvert også døpefonten. Motstand førte imidlertid til at vedtaket ble omgjort. Også senere nedleggelsesforsøk ble motarbeidet. Stavkirken ble revet i 1880 da dagens kirke ble oppført. Den må ha vært en av de siste stavkirkene som ble revet, og den skal ha vært falleferdig og for liten. Vestportalen og en del av sørportalen ser ut til å befinne seg i Oldsaksamlingen. De er avbildet i bokverket «Norges kirker», som også beskriver stavkirken. Den gamle døpefonten er på Drammens museum.

Tegninger til ny kirke sies å være utarbeidet av prost Torkil Johansen Aschehoug, og takkonstruksjonene av Abraham Foss. Tegningene ble i 1874 fremlagt for J.W. Nordan, som hadde enkelte endringsforslag. Endelige tegninger ble utarbeidet av byggmester Christian Hansen, som også ledet byggearbeidet. Kirken ble innviet den 20. september 1880. Det er en langkirke i rød tegl (fra Ole Pedersen Tufts teglverk) på en grunnmur av rød granitt. Kirken har tårn med våpenhus ved inngangen i nordøst, skipet er rektangulært, og koret har samme bredde som skipet, mens gulvet er to trinn opp i forhold til skipets gulv. I sørvest er det et sakristiutbygg som er smalere og lavere. En spissbuet, grunn alternisje i sørvest går inn i sakristitilbygget. Antall plasser oppgis de fleste steder (inkludert Kirkesøk) til 150, mens Tunsberg bispedømme opererer med 130.

Altertavlen er nygotisk med spissbueformer og andre arkitektoniske detaljer. Foran dette på alteret står en legemshøy kallipastakopi av Bertel Thorvaldsens berømte kristusskulptur. Prekestolen står til høyre for alterområdet. Den har åttekantet grunnflate og fem fag (samt et dobbeltfag mot veggen). Døpefonten er på motsatt side. Den er kalkformet med åttekantet grunnflate. Den har et rundt dåpsfat i plett. Det finnes dessuten en klokkerbenk.

Ved innvielsen hadde kirken et nytt fire stemmers orgel som var bygget av Albert Hollenbach (men det tidfestes til året etter i tysk Wikipedia). Dette orgelet ble i 1913 solgt videre til Øvrebø kirke, mens et nytt orgel fra Olsen og Jørgensen ble installert i Tuft kirke. Det var i bruk til dagens orgel ble installert i 2002. Dette har 14 stemmer og er bygget av Bruno Christensen. Prospektet fra 1913 er imidlertid beholdt.

Tuft kirke har to klokker fra 1905, fra det vi nå kaller Olsen Nauen.

Kirkegården er utvidet flere ganger. Sørøst for kirken står et murt og pusset gravkapell som ble utvidet i 1972.
Det var bispevisitas på stedet i mars 2009.

Kilder og videre lesning:

  • Sigrid og Håkon Christie: Norges kirker. Buskerud (Riksantikvaren / Gyldendal: Oslo, 1986), bind 2, s. 439-448 (også her)

  • Arne Holm: Tuft kirke (hos Tunsberg bispedømme)
  • Kongsberg kirkelige fellesråd
  • Alf Henry Rasmussen: Våre kirker. Norsk kirkeleksikon (Vanebo Forlag, 1993), s. 527
  • Kirkesøk

Sakristier i sørvest

Inngangsdør i nordøst

Gravkapell

Barbu kirke

Barbu sognet før 1878 til «Tromøy sogns fastland», som det het, og dermed til Tromøy kirke på Tromøya, selv om kirken i Arendal nok lå mer beleilig til. Så var Barbu egen kommune til den ble slått sammen med Arendal i 1902. Innsamling til kirke begynte i 1859, og i 1871 ble det nedsatt en komité. Da det ikke ble enighet om felles kirkested for Tromøys fastland, ble det etterhvert oppført kirker i både Stokken og Barbu. Barbu prestegjeld ble utskilt i 1877, og kommunen altså året etter. Kirken ble tegnet av Jacob Wilhelm Nordan, og det fortelles at man tross alt bestemte seg for å bygge murkirke da anbudet for det lå marginalt over det for en trekirke. Barbu kirke ble innviet av Jørgen Moe den 17. september 1880 — en av hans siste embedsgjerninger. Kirken har rundt 500 sitteplasser. Ved innvielsen var det solgt 1500 billetter, så det må ha vært temmelig fullt.

Barbu kirke er en nygotisk langkirke i tegl og ligger på et punkt med spektakulær utsikt mot sjøen. Orienteringen er fra sørøst til nordvest. Det er tårn med våpenhus ved inngangen og polygonalt avsluttet kor (som en halv åttekant) i nordvest. Innvendig er veggene hvitkalket, men utvendig var de upusset i begynnelsen, og kirken var svært enkelt utstyrt. Den utvendige grå pussen kom til senere, visstnok som følge av at teglsteinen skallet av.

Kirken ble malt innvendig i 1907 og 1923, og fikk ved sistnevnte anledning brunt tak og brune vegger. Dette ble etterhvert ansett som ganske kjedelig, og i 1950 var det ny oppussingsrunde med Finn Krafft som fargekonsulent. Kirken fikk da mørkeblått tak, hvite vegger, brunrøde benker og grønne tepper. Senere er kirken restaurert til hundreårsjubileet, under ledelse av Per Madland og med Olav Aanensen som konsulent. Da valgte man å føre kirken tilbake mot interiørfargene fra 1880, ikke minst med mindre dyster takfarge, og treverket i kirken er ådret, som imitasjon av forskjellige treverk som eik, bjerk m.m. Det var også omfattende restaurering i 2011. Dette er skildret i menighetsbladet.

Kirkens første alterbilde ble malt av Anna Stephansen og viser Jesus i Getsemane. Det henger nå i gravkapellet. En gave gjorde at man i 1950 fikk tak i ny altertavle til kirken med et bilde malt av Axel Revold. Det viser en flåte på opprørt hav med et Kristusmotiv, noe som nok ble ansett å sømme seg for en sjøfartsby. Det ble gjort om på alterpartiet og korveggene ved samme anledning.

Fire vinduer i koret har glassmalerier utført av G.A. Larsen i 1934. I de høye vinduene i skråveggene ser vi Jesusbarnet og oppstandelsen, og to runde vinduer i sideveggene har rosetter. I koret henger ellers et spansk bilde fra 1600-tallet. Det viser den tornekronede Kristus og antas å være malt av en av Bartolomé Esteban Murillos elever.

Prekestolen er fra 1880, og døpefonten (i eik) ble laget ved Arendal møbelfabrikk i 1951. Den opprinnelige døpefonten er nå å finne i Aust-Agder kulturhistoriske senter, ifølge Wikipedia.

Om kirken var enkelt utstyrt til å begynne med, hadde den faktisk orgel før den var ferdig. Dette ble brukt helt til 1940, da dagens Jørgensen-orgel ble installert. De to kirkeklokkene er fra Ole Olsen fra 1880. Barbu kirke er en populær konsertarena.

Kirkegården rundt kirken ble innkjøpt i 1877 og innviet 24. mai 1878, altså et par år før kirken. Den ble ganske raskt fylt opp, og allerede i 1884 kjøpte man eiendommen Frydensten litt lenger opp i Gamle Songevei (fylkesvei 22). Her ble det i 1929 oppført et gravkapell. Kapellet ble malt innvendig i 1979 og huser altså den gamle altertavlen fra kirken. I 1940 ble kirkegården rundt kirken utvidet med et lite, terrassert stykke foran kirken, og bare en vei skiller denne kirkegården fra kirkegården ved kapellet. Kapasiteten er imidlertid sprengt, slik at de som ikke allerede har festet gravplass på stedet, må ty til Arendal kirkegård. En fem mål stor tomt ved Nyli gård ble innkjøpt i 1971. Her er det anlagt menighetssenter med barnehage (åpnet 1973) og menighetshus (åpnet 1974). Dette er et stykke unna kirken.

Det var bispevisitas i Barbu i februar 2005. Menighetsbladet kan leses her.

Kilder og videre lesning:

  • Bitte Førland (red.): Barbu kirke 100 år (Barbu menighetsråd, 1980)

  • Bjarne Nenseter (tekst) og Halvor Tveraaen (bilder): På kirkevandring i Aust-Agder (Kilden forlag: Arendal, 1992), s. 12-13
  • Alf Henry Rasmussen: Våre kirker. Norsk kirkeleksikon (Vanebo Forlag, 1993), s. 472
  • Wikipedia
  • Kirkesøk

Hovedinngang

Kirkegård ved kirken

Kirkegård ved kirken

Gravkapell

Gravkapell

Kirkegård ved gravkapellet

Kråkerøy kirke

Før 1686 inngikk Glemminge (Glemmen), som Kråkerøy var en del av, faktisk i Tune prestegjeld. Så ble det lagt under det som nå kalles Østre Fredrikstad, før det ble eget prestegjeld. Kråkerøy kommune ble utskilt fra Glemminge i 1908 (men er siden 1994 en del av Fredrikstad kommune). Det tok ikke lang tid før det ble arbeidet for eget kirkesogn og kirkebygg også, etter at gravplass med klokkestøpul var blitt innviet på grunn fra gården Holte i april 1905. Det var da bårehus i Ringstadveien, og begravelser fant sted med utgangspunkt i hjemmet. Kråkerøy ble eget sogn fra 1908 og eget prestegjeld fra 11. mai 1909.

Kirken ble tegnet av Olaf Nordhagen, som samarbeidet med Ivar Næss, og oppført fra vinteren 1909 (et årstall vi finner igjen over døren på sørsiden av tårnet). Mens kirken var under bygging, brukte man «Bjørneby Bruks lokale» (senere kalt Kråkerøy misjonshus) som interimskirke, og det hadde tidligere også vært holdt gudstjenester i det lokale bedehuset. Kirken ble innviet av biskopen den 15. mars 1911.

Kråkerøy kirke er en langkirke i granitt (råkopp) med 380 sitteplasser ifølge Kirkesøk (dette har nok variert gjennom kirkens historie). Den har vesttårn med våpenhus i tårnfoten, rektangulært skip og et kort kor som har apsis i øst og er omgitt av sakristier i nord (prestesakristi) og sør (dåpssakristi). Kirken er senere restaurert til 40-årsjubileet i 1951 under ledelse av Arnstein Arneberg. Det har også vært en rekke oppussinger etter dette.

En god del av interiør og inventar ble utformet av arkitekten. Dette gjelder ting som alter, døpefont og prekestol. Kirken har ikke altertavle som sådan. I koret er det fem vinduer med glassmalerier av Emanuel Vigeland fra kirkens tidlige dager. Motivene er Kristus som holder i jordkloden (eller snarere et rikseple), samt de fire evangelister med sine symboler. Koret ble dekorert av Kåre Jonsborg i 1951, og på veggen over det midterste vinduet finner vi «Livstreet» (selve malerarbeidet skal være utført av Per Henriksen). Døpefonten i kleberstein (1911), som altså er tegnet av arkitekten, er utført av Johs. Grønseth & co. Den likeledes arkitekttegnede prekestolen er utført av Johannes Tvedt og fikk fargene frisket opp i 1951. Den står til venstre for korbuen og har oppgang fra koret. I korets sørvestre hjørne står en klokkerstol, og det finnes også en lesepult like ved prekestolen.

Kirkens to klokker er fra 1910 og ble støpt av O. Olsen & søn (det vi nå kaller Olsen Nauen). Det nåværende orgelet har 29 stemmer og ble bygget ved Norsk Orgel- og Harmoniumfabrikk i 1965 (innviet 13. mars). Dette avløste et 15 stemmers Olsen og Jørgensen-orgel fra 1909.

Kirkens orientering er strengt tatt fra nordvest til sørøst (eller nord-nordvest til sør-sørøst). Selve kirken ligger på en høyde i enden av en rett vei, og kirkegården (som er utvidet en rekke ganger) strekker seg langs nordøstsiden av veien, mens diverse andre bygg ligger på den andre siden. Det er også en kirkegårdsdel (innviet 1971) på sørvestsiden av fylkesvei 108. Kirkegården er pent terrasert og inndelt i forskjellige områder. Sørøst for kirken står et uthus som ble utbedret i 1973 med tanke på søndagsskolebruk. Et gravkapell ble oppført på vestsiden av veien som fører opp til kirken, i 1923. Det er siden restaurert på begynnelsen av 1950-tallet (da det fungerte som interimskirke under kirkerestaureringen) og på begynnelsen av 1980-tallet. Kapellet har et veggteppe fra 1983, en prekestol fra samme tid (tegnet av sogneprest Slettevold, utført av Sverre Mathisen) og et orgel fra 1985. Mellom gravkapellet og kirken står et menighetssenter som ble oppført i 2007-2009. Like nedenfor gravkapellet ligger et servicebygg med kontorlokaler som ble oppført i 1970 etter tegninger av Aksel Fronth. Vest for dette igjen er et redskapshus.

Menigheten feiret 100-årsjubileum i 2009 og kirken i 2011. Ved sistnevnte anledning ble det utgitt en jubileumsbok. Menighetsbladet kan leses her.

Kilder og videre lesning:

  • Geir Harald Johannessen (red.): Kråkerøy kirke 1911-2011, en livsfrisk 100-åring (Kråkerøy menighetsråd, 2011)

  • Tore E. Thorkildsen: På kirkevei i domprostiet (TK-Publikasjon: Hvaler, 1994), s. 63-72
  • Sigrid og Håkon Christie: Norges kirker. Østfold (Riksantivariatet / Land og Kirke: Oslo, 1959), bind 2, s. 212 (også her)
  • Arkivverket om fylkets sognehistorie
  • Alf Henry Rasmussen: Våre kirker. Norsk kirkeleksikon (Vanebo Forlag, 1993), s. 687
  • Kirkesøk
  • Kråkerøy menighet

Korets apsis

Vestportal i nord-nordvest

Kirkegård

Gravkapell

Gravkapell

Menighetssenter

Annonse