Viser arkivet for stikkord nygotikk

Alvdal kirke

Alvdal tilhørte tidligere Tynset prestegjeld, men ble sammen med Nedre Folldal utskilt som eget prestegjeld i 1863. (Ved årsskiftet 1864/65 ble Øvre Folldal overført til Lille-Elvdalen, som det da het. Folldal ble utskilt som egen kommune i 1914.) Dagens Alvdal kirke er ikke stedets første. En kirke viet til st. Nikolas ble oppført i 1639. I 1709 ble det bygget ny kirke på samme sted, men den ble visstnok ikke tatt i bruk før i 1715, og det var ingen formell innvielse. Alvdalkirken dekket på den tiden også Nedre Folldal, til Folldal fikk egen kirke i 1751. Disse to første kirkene lå ved Randmælen.

Dagens kirke er en tømret langkirke med rundt 600 sitteplasser. Kirken ble tegnet av Chr.H. Grosch og oppført i 1855-61 på et nytt kirkested. Kirken og kirkegården ble innviet den 12. oktober 1861. Karakteristisk for kirken er at skipets midtparti er litt høyere og bredere enn resten. Kirken har et ganske karakteristisk vesttårn, og den har tre gallerier. Kirken fikk utvendig panel og maling i 1867.

Etter innvielsen er det naturligvis foretatt en rekke reparasjoner og istandsettinger, ikke minst til hundreårsjubileet i 1961. Det er også innredet bårerom under sakristiet.

Altertavlen er fra 1882 og ble laget av Carl Frithjof Smith. Bildet viser Jesus i Getsemane, og vi ser en engel som nærmer seg med en kalk. Tidligere hadde man brukt et stort trekors, etter at altertavlen fra gamlekirken ble noe skadet under rivningen. (I 1965 bestemte man seg imidlertid for å bruke billedfeltet fra altertavlen til utsmykning av kirken.) For øvrig fikk kirken nytt alter i 1986. Prekestolen ble laget i 1861 av en lokal kunstner. Døpefonten i kleberstein er fra 1930-tallet, og det finnes også dåpsfat med kanne.

Kirken har hatt flere orgler. Det første ble anskaffet i 1884. Det hadde fem stemmer, én manual og én pedal og kom fra August Nielsens eftf. (Olsen & Jørgensen). Etterhvert vokste det frem et ønske om et større orgel, og etter noe frem og tilbake kjøpte man inn et nytt Jørgensen-orgel med tolv stemmer, to manualer og én pedal og solgte det gamle til Folldal. Det nye orgelet ble innviet den 12. mars 1922. I 1976 kom man frem til at orgelet burde skiftes ut, og den 14. september 1980 ble et 16 stemmers orgel fra Bruno Christensen innviet.

Kirken har to klokker, etter at det opprinnelig ble overført tre fra de forrige kirke. Den store ble laget av Griproanus i Amsterdam i 1740. Den lille er fra 1778. Den aller største klokken som ble overført, fikk en brist i 1881 og ble solgt til et klokkestøperi.

Kirken har en rekke kirketekstiler laget av lokale kunstnere og noe gammelt kirkesølv.

Kirkegården var opprinnelig omgitt av steingjerde. I 1902-03 ble det meste av dette erstattet med stakitt, men det står igjen enkelte deler, så som mot parkeringsplassen. Det vil neppe overraske noen av Kjell Aukrust er begravet her. Prestegården (se også her) ble tatt i bruk like etter 1870. Den ble fredet i 1990.

Alvdal kirke feiret 150-årsjubileum i mai 2011.

Kilder og videre lesning:

  • Margrethe Bjørn, Olav Trøeng, Astrid Kveberg og Kari Holte: Kirke og menighetsliv i Alvdal: Glimt fra kirkens historie fra den eldste tid fram til 1980-årene i anledning Alvdal kirkes 125-årsjubileum i 1986 (Alvdal menighetsråd. 1986)

  • Kirken i Alvdal
  • Alf Henry Rasmussen: Våre kirker. Norsk kirkeleksikon (Vanebo Forlag, 1993), s. 614
  • Wikipedia
  • Kirkesøk
  • Folldal kyrkje 1882-1982 (Folldal menighetsråd, 1983), særlig s. 15-16, 20 og 47
  • Idar Tollan: Altertavler i Rørosregionen og Nord-Østerdal (Breidablikk Forlag, 2005), s. 65-66

Snarum kirke

Snarum kirke i Modum ligger langs Lofthusveien, en parallelvei til fylkesvei 280, og ser ut til å være tredje kirke på stedet. Den første var en stavkirke som ble utvidet til korskirke med laftede tverrskip i 1663. Kirke nummer to var en tømret korskirke fra 1702 der det ble gjenbrukt materialer fra stavkirken. Denne ble stående en stund etter at dagens kirke var ferdig.

Dagens kirke er en nygotisk langkrike i tegl som ble tegnet av Georg Bull og innviet den 21. oktober 1869. Forskjellige kilder oppgir forskjellige antall sitteplasser, fra 270 hos fellesrådet til 370 på Kirkesøk og i kirkeleksikonet. 50 av disse sies å være på galleriet.

Skipet er rekatangulært og koret tilnærmet kvadratisk. Det er sakristi på nordsiden av koret og dåpsventerom (fra 1969) i korets forlengelse. Kirken har vesttårn med våpenhus i tårnfoten. Orienteringen er omtrent fra vest-nordvest til øst-sørøst.

Inne i kirken er murveggene pusset og hvitmalt, og det er orgelgalleri i vest. Alterbildet er malt av Eilif Peterssen og viser Jesus i Getsemane. Det har nygotisk innramming og en henvisning til Luk. 22.42: «Skje ikke min vilje, men din!» På korets nordvegg henger en katekismetavle som muligens er fra 1500-tallet, og i korets sørvindu er et glassmaleri av oppstandelsen utført av Borgar Hauglid. På skipets østvegg sør for korbuen er et maleri fra 1973 signert G. J. Hurum som gjerne kalles «Kristus i skyen» (i likhet med alterbildet i Tyristrand kirke, skjønt motivene er forskjellige).

Prekestolen (på nordsiden av korbuen) har oppgang gjennom muren fra sakristiet. Stolen har fire hele og to halve fag. Fra en tidligere prekestol — en renessanseprekestol fra slutten av 1500-tallet som kom til Snarum da Heggen kirke fikk seg ny prekestol i 1702 — finnes det rester i form av fire fag her i Snarum kirke og fire i Modum bygdesamling (ifølge Norges kirker; formodentlig menes Blaafarveværket). Døpefonten (i tre) er åttekantet og har lav kum.

Orgelet (med 5 stemmer) rapporteres å være fra Olsen & Jørgensen fra 1900. Vi må vel anta at det har vært reparert et par ganger siden den tid. De to kirkeklokkene er fra Ole Olsen & Søn, forært av utflyttede snaringer i Amerika i 1928.

Kirken er omgitt av sin kirkegård, som også strekker seg til nordsiden av Lofthusveien, og som er utvidet en rekke ganger. På nordsiden av veien er et gravkapell fra 1925, og ved parkeringsplassen øst for kirken er et redskapshus. Prestegården ligger like nordvest for kirken.

Det kan legges til at det fra 2002 opereres med bare ett sogn i hele Modum, med samme område som fellesrådet og kommunen.

Det var bispevisitas i Modum i oktober 2006. Menighetsbladet kan leses her.

Kilder og videre lesning:

  • Sigrid og Håkon Christie: Norges kirker. Buskerud (Riksantikvaren / Gyldendal: Oslo, 1986), bind 2, s. 334-343 (også her)

  • Den norske kirke i Modum
  • Alf Henry Rasmussen: Våre kirker. Norsk kirkeleksikon (Vanebo Forlag, 1993), s. 534
  • Wikipedia
  • Kirkene i Modum prestegjeld (flyveblad / turistbrosjyre)
  • Kirkesøk

Sørøstfra

Gravkapell

Gravkapell

Oslo domkirke

Oslo domkirke kan kanskje kalles en suksess mot alle odds: Den har alltid vært overskygget av Nidarosdomen i prakt og posisjon i folks bevissthet, og den ble unnfanget i økonomisk vanskelige tider: Kristian Kvart og Frederik III brukte mer enn sunt var på krigføring og mistet dessuten betydelige landområder. I tillegg ble byen herjet av pest i 1654, og fra 1700 hadde man den store nordiske krig. Likevel har kirken, som inntil 1950 het Vår Frelsers kirke, fra første stund vært en stor kilde til inspirasjon. Selve kirkeformen (korskirke) ble etterlignet andre steder i landet utover 1700-tallet, og ikke minst har akantusskurden i Norge sitt utgangspunkt i Oslo domkirke.

Som kjent brant det gamle Oslo i 1624, og byen ble flyttet og grunnlagt på nytt som Christiania nær Akershus festning. Hallvardskatedralen ble ikke helt ødelagt i brannen, men ser ut til å ha vært brukt en stund etterpå. Samtidig bygget man Christianias første domkirke, Hellig Trefoldigheds kirke, samt Christkirken, en trekirke som vel kunne kalles interimskirke, i påvente av at domkirken skulle bli ferdig. Hellig Trefoldighed ble innviet i 1639, men brant allerede i 1686. Restene av den ble besluttet revet av militærtekniske hensyn, og det ble dermed behov for en ny domkirke. Stedet som ble valgt, ved det nåværende Stortorget, lå den gang rett utenfor byen, noe vi blant annet ser av gatenavnet Grensen. Store Voldport lå omtrent i krysset Karl Johans gate / Kongens gate, og det var opprinnelig vanngraver foran vollene. Vollene ble revet og dammen vest for torget fylt igjen like etter at kirken stod klar. Før kirken var ferdig, ble rådhussalen brukt til gudstjenester.

Grunnsteinen ble nedlagt i 1694, og Vor Frælsers kirke ble innviet den 7. november 1697 av Hans Rosing. Den er altså en korskirke, og den var faktisk byens eneste sognekirke helt frem til 1800-tallet. Til kirken ble det brukt stein fra Hellig Trefoldigheds kirke og trolig fra Hallvardskatedralen, og kildene forteller om nederlandsk gul teglstein som ble fraktet hjem som ballast på norske trelastskuter og dermed var etter forholdene billig. Tårnet var lavere enn i dag, som vi ser av fargeskillet, og det hadde trolig et enkelt pyramidetak. Det later også til at arbeidene ikke var helt sluttført ved innvielsen. For eksempel ble kapittelhuset på nordsiden (nå nordre sakristi) oppført i 1699, og altertavle og prekestol ble laget samme år. Det drøyde også noe med byggeregnskapet.

Det ble stilt krav til enkelhet i bygg og innredning, men kirken fikk likevel ganske praktfullt inventar etter datidens og nåtidens standard. Ikke minst gjelder dette altertavlen og prekestolen i akantusbarokk, visstnok påbegynt av en nederlandsk (eller muligens flamsk) mester, men avsluttet av norske kunstnere, deriblant Lars Sivertsen. Lars Borg — som spredte akantusskurden til Hedmark og Oppland (se f.eks. Fluberg, Biri, Ringebu, Sør-Fron, Kvam og Ringsaker) — antas å ha bidratt til utsmykningen av orgelet.

Både bygget og inventaret har gjennomgått vesentlige endringer gjennom årene og kunne beskrives langt mer detaljert. Her skal vi nøye oss med noen hovedlinjer. Det mest dramatiske skjedde nok rundt 1850, da Alexis de Chateauneuf, som vi ellers beundrer for Trefoldighetskirken , gjorde om Vår Frelsers kirke til en nygotisk kirke. Interiøret ble endret, taket fikk påmontert falske ribbehvelv av gips, og det gamle barokkinventaret ble kastet ut. Det ble først sendt til Kunstindustrimuseet og fant etterhvert veien til Majorstuen kirke, som tidligere gikk under betegnelsen Prestenes kirke. Kirketårnet ble forhøyet ved samme anledning, som vi ser av fargeskillet, og det fikk den tårnhjelmen vi ser den dag i dag, med årstallet 1850 i vindfløyen. Basarene og Brannvakten, som begge ble tegnet av Chr.H. Grosch, stammer også fra denne perioden, hhv. 1840-59 (utvidet i 1870-årene) og 1854-56.

I 1871 ble korskillet fjernet, og den tidligere døpefonten ble erstattet med en dåpsengel i marmor (laget av Ole Fladager). Glassmalerier av Emanuel Vigeland kom på plass i koret i 1910 (samt ett i 1916).

Til Oslos jubileum i 1950 var det ønskelig med en ny restaurering, og det ble arbeidet med kirken i en årrekke under ledelse av Arnstein Arneberg. Fra 1930-årene ble det arbeidet med det innvendige taket. De nygotiske kvasiribbene ble fjernet, og taket ble dekorert av maleren Hugo Lous Mohr i 1936-50. Før Chateauneufs arbeider hadde det vært skymalerier fra 1720-årene i himlingen. Disse ble vasket vekk og sparklet over før de nye bildene ble malt. Disse har i sin tur begynt å sprekke og falle av, og har skapt et komplisert og kostbart konserveringsproblem. I 1938 ble store bronsedører av Dagfin Werenskiold med motiver fra Bergprekenen satt inn i hovedinngangen (men den gotiserende innrammingen er naturligvis fra Chateauneufs tid). Barokkinventaret ble gjenninnsatt, og det kom glassmalerier i vinduene i korsarmene. Gallerier ble revet, og det kom nye benker. Antallet sitteplasser ble med dette drøyt 900, mot tidligere rundt 1600. Videre tegnet Arnstein Arneberg et nytt kapell til erstatning for det visstnok skjemmende kapellet (eller sakristiet) som var blitt bygget mellom søndre og østre korsarm i 1860. Det nye kapellet, som ved åpningen ble kalt Vår Frelsers kapell, var åttekantet og kuppelprydet og fikk franske glassmalerier fra 1400-tallet. Det huser nå kirkens bokhandel. Kirken ble gjenåpnet den 15. mai 1950 og fikk navnet Oslo domkirke.

Det har også vært senere endringer. I 1963-64 ble interiøret i nordre sakristi restaurert, og det ble oppdaget gamle takmalerier. Kirken har hatt en rekke orgler opp gjennom tidene. I 1985 fikk den et kisteorgel fra Ryde og Berg, og dette samarbeidet ble videreført ved bestilling av to orgler til: Kororgelet er fra 1996 og hovedorgelet fra 1998. Den gamle orgelfasaden ble i samme forbindelse tilbakeført til sin opprinnelige grønnfarge. Alt dette må sees i sammenheng med 300-årsjubileet i 1997, og i den forbindelse ble dessuten altertavle, prekestol og døpefont restaurert. I 2003 fikk kirken et klokkespill i tårnet. Det kan ellers nevnes at den største klokken i tårnet skal ha vært støpt om seks ganger. Per 2013 arbeider Ryde og Berg med et kapellorgel til Domkirken.

Etter noe forfall ble domkirken stengt for rehabilitering fra august 2006. I den forbindelse ble det satt opp et gatekapell. Arbeidet var ment å ta tre år, men har vist seg å ta noe lengre tid. Søndag den 18. april 2010 gjenåpnet imidlertid domkirken med høymesse med kongefamilien til stede. Dette følges opp med en rekke andre arrangementer, både konserter, gudstjenester og forskjellige kulturarrangementer. Og domkirken har i det hele tatt — når den ikke har vært stengt — vært mye brukt til konserter og annet. Hele komplekset er et populært innslag i bybildet, med blant annet kafeer, restaurant og delikatessebutikker (samt enkelte odde ting) i buegangene.

Noen ord om uteområdet ellers: Det var opprinnelig kirkegård rundt kirken samt begravelser i krypten for de rikeste. Kirkeristen betegner opprinnelig to rister som skulle hindre dyr i å ta seg inn på kirkegården. Kirkegården ble nedlagt i 1808 og området omgjort til park i 1823. For folk som sogner til Domkirken, henviser Gravferdsetaten i Oslo kommune nå til Voksen kirkegård, Vestre gravlund og urnegraver på Gamle Aker kirkegård.

25. februar 2013 vedtok Bispedømmerådet at Domkirken fra 1. september vil inngå i den nye stormenigheten Sentrum og Sankthanshaugen, som dekker fem tidligere kirkesogn.

Hovedbildet her ble tatt sommeren 2009 mens kirken var stengt for rehabilitering. Vi kommer tilbake med flere bilder etterhvert.

Kilder og videre lesning:

  • Karl Gervin: Oslo domkirke. Mennesker og miljøer i 900 år (Aschechoug, 1997)

  • M.C. Kirkebøe: Oslos kirker i gammel og ny tid (Ny utgave ved K.A. Tvedt og Ø. Reisegg, Kunnskapsforlaget, 2007), s. 22-25
  • Ola Storsletten og Jiri Havran: Kirker i Norge, bind 5: Etter reformasjonen. 1600-tallet (ARFO, 2008), s. 138-147
  • Knut Are Tvedt (red.): Oslo byleksikon (5. utg.; Kunnskapsforlaget, 2010), s. 422-423
  • Domkirkens eget nettsted
  • Wikipedia
  • Lokalhistoriewiki
  • Oslo domkirke 300 år (temahefte)
  • Norsk institutt for kulturminneforskning om altertavlen
  • Roar Hauglid: Akantus (Riksantikvariatet / Mittet & Co, 1950), særlig bind II, første halvbind, s. 7ff.
  • Olava Øverland og Bo Aje Mellin: Våre altertavler (Det Norske Samlaget, 1995), s. 170-171
  • Alf Henry Rasmussen: Våre kirker. Norsk kirkeleksikon (Vanebo Forlag, 1993), s. 714
  • Store Norske
  • Kirkesøk
  • Gravferdsetaten i Oslo kommune

Alternativ vinkel

Korsarm

Vår Frelsers kapell

På hjørnet

Til krypten

Gatekapellet

Brannvakten — En gang byens hovedbrannstasjon

Brannvaktens tårn

Domkirkebasarene

Altertavle

Prekestol

Døpefont

Hovedorgel

Kororgel

Kongelosje

Bilde på nordgavl

Dør i sør

Bilde på sørgavl

Vestre Aker kirke

Da Christiana kjøpte Gamle Aker kirke fra Aker kommune, hadde man behov for en ny sognekirke i Aker. Tomt ble kjøpt på Kalvehaugen ved Ullevål. Kirken ble bygget som sognekirke for hele Aker og innviet 12. desember 1855. Sognet ble delt i Østre og Vestre Aker i 1861, og siden ble Vestre Aker delt flere ganger, først i 1880, da Uranienborg og Sagene ble utskilt. Det var for øvrig strid om hva man skulle kalle kirken. Det tradisjonelle er å kalle den opp etter gården hvis grunn den ligger på, noe blant andre P.A. Munch ivret for. Til slutt ble den imidlertid kalt Vestre Aker. Kirkeveien skal være oppkalt etter denne kirken.

Vestre Aker kirke er en av Oslos første nygotiske kirker — faktisk den første, for byggingen av Trefoldighetskirken trakk i langdrag, slik at den ikke ble innviet før i 1858. Kirken hadde opprinnelig rundt 1100 sitteplasser, men det er siden redusert til ca. 500, blant annet ved fjerning av gallerier. Arkitekt var Heinrich Ernst Schirmer. Det er en langkirke i upusset tegl på granittsokkel. Strebepillarer og gavler er tekket med granitt. Taket er tekket med skifter og tårnet med kobberplater. Innvendig har den mursøyler og hvelvet tak.

Kirken hadde opprinnelig en altertavle laget av Christen Brun. Den ble demontert i 1939 da alterpartiet ble omgjort og vinduet med glassmalerier innsatt. I 1952 ble bildet overført til Askim kirke, der det visstnok henger bortgjemt bak det egentlige alterbildet. I den senere tid har det vært snakk om å tilbakeføre den til Vestre Aker.

Prekestolen som brukes, ble tegnet Alexis de Chateauneuf og utført av snekkermester Trauzle i 1850. Den har fem nisjefigurer av Christopher Borch og stod i Domkirken til 1940. (Den tidligere prekestolen ses på bildet av altertavlen.)

Døpefonten i sandstein er fra 1855. To kirkeklokker fra det som nå er Olsen Nauen Klokkestøperi, er også fra 1855. Det opprinnelige orgelet, fra Eriksen & Svendsen i 1861, ble ombygget av J.H. Jørgensen i 1955. Kirken har flere glassmalerier av Bernhard Greve. Vinduene bak alteret ble fullført i 1939 og sidevinduene i 1955. Kirken ble for øvrig malt innvendig i 1930 med farger bestemt av Domenico Erdmann. Kirken er senere restaurert i 1969, og det har vært oppussing i bl.a. 2009 og 2014.

Utenfor kirken, på sørsiden, står statuen «Den gode hyrde» av Gustav Vigeland. Nord for kirken står en driftsbygning fra 1965, og på nordvestsiden står et menighetshus som ble oppført i 1983, tegnet av Arne Sæther.

Kirkegården sør for kirken ble innviet samtidig med kirken og er blitt utvidet flere ganger gjennom årene. Den brukes også for Bakkehaugen menighet. Kulturpersonligheter som Jørgen Moe (som var prest her) og Halfdan Egedius er begravet her samt bl.a. en rekke akademikere. Prestegården er skildret hos Opplysningsvesenets fond.

Akkurat som ved en rekke andre kirker musiseres det også utenom selve gudstjenestene. Kirken er for eksempel tilholdssted for Vestre Aker kammerkor, som dirigeres av kirkens kantor, Karstein Sigurd Ærø.

Sognet ble slått sammen med Bakkehaugen og Majorstuen i 2015.

Kilder og videre lesning:

Jørgen Moe var sogneprest her 1871–75

Arkitektens “signatur”

Den gode hyrde — av Gustav Vigeland (1939)

Kampen kirke (Oslo)

Kan man litt stilhistorie, er det lett å tidfeste Kampen kirke ganske presist uten å ha lest om den eller sett årstallet over hovedinngangen. Det er åpenbart en nygotisk teglkirke fra siste halvdel av 1800-tallet, og man skal ikke være så veldig dristig for å gjette på 1880-tallet.

Kirken ble innviet i 1882, og arkitekten er den allestedsnærværende Jacob Wilhelm Nordan. Den har 550 plasser. Plassen foran kirken heter nå Torbjørn Egners plass. Egner vokste opp på Kampen.

I tillegg til gudstjenester benyttes kirken til kulturarrangementer. Disse og kirkens utsmykning er beskrevet på kirkens egne nettsider.

Her skal vi nøye oss med å omtale altertavlen laget av Axel Ender. Den viser til Markusevangeliets 16. kapittel, Han er oppstanden, og viser kvinnene som finner graven tom. Dette motivet er brukt i flere altertavler av Ender selv og andre. Første gang er her i Kampen kirke. Deretter brukte Ender det — med noen få avvik i detaljene — i Molde domkirke og i Strømsgodset kirke i Drammen samt i en kirke i Charleston, South Carolina. Dessuten laget han et glassmaleri av motivet til en kirke i Tunbridge Wells i Kent, England. Datteren, Ragnhild Ender, kopierte motivet i Spydeberg kapell, og lokale kunstnere har kopiert det i Veikåker kapell og Nore kirke samt i flere svenske kirker. Motivet er også utgitt som postkort og reproduksjoner i flere land, men det er versjonen fra Molde som er mest kopiert.

Det er ikke kirkegård her. Gravferdsetaten henviser til Gamlebyen gravlund og urnegraver på Østre gravlund.

Kilder og videre lesning:

  • M.C. Kirkebøe: Oslos kirker i gammel og ny tid (Ny utgave ved K.A. Tvedt og Ø. Reisegg, Kunnskapsforlaget, 2007), s. 37-38
  • Kampen kirke
  • Knut Are Tvedt (red.): Oslo byleksikon (5. utg.; Kunnskapsforlaget, 2010), s. 291
  • Artemisia.no
  • Olava Øverland og Bo Aje Mellin: Våre altertavler (Det Norske Samlaget, 1995), s. 174-175
  • Kirkesøk

Hovedinngangen

Sidedør

Vinduer på sørveggen

Kampen kirke ligger på Torbjørn Egners plass

Lillehammer kirke

Dagens Lillehammer kirke har et par forgjengere. Første kirke var en stavkirke. Selve kirken er faktisk ikke nevnt i middelalderen, men sognet er omtalt på 1300-tallet. Kirkestedet var ved møtet mellom to gamle ferdselsveier: kongeveien og veien fra fergestedet, like ved Hammer gård. Det ble holdt marked mellom gården og kirken. Vi antar at det var en beskjeden stavkirke (anneks til Fåberg). Denne kirken er nevnt i en jordebok fra 1577, og det finnes regnskaper fra 1617, men ikke mye er kjent om kirkens utseende utover at den hadde tårn. Det fortelles om reparasjoner og forfallsperioder i løpet av 1600-tallet. I 1723 ble alle kirkene i det som da var Fåberg, solgt til fem bønder som handlet på vegne av allmuen. Kirken ble stående til 1730-tallet, da den ble avløst av en tømmerkirke.

Fra stavkirken er bevart enkelte inventargjenstander av varierende alder. Det gjelder ikke minst altertavlen fra 1695, som ble brukt også i neste kirke, og som i dag er å se i Garmo stavkirkeMaihaugen. Skjebnen til en altertavle og prekestol som ble malt i 1625, er derimot ukjent. En steinplate som antas å ha vært alterbord, og som i sin tid ble funnet utenfor kirkedøren, brukes i dag som alterbord i Fiskerkapellet på Maihaugen. Kalk og disk (først omtalt i 1675) skal fortsatt finnes i kirken. Et dåpsfat som i 1920 ble gitt til De Sandvigske Samlinger (Maihaugen), skal etter tradisjonen ha vært i Lillehammer kirke. Det ble skjenket av Georg Reichwein, som også gav altertavlen, i 1682.

Kirke nummer to var tømret korskirke som ble innviet av biskop Peder Hersleb den 9. januar 1733. Den skal ha lignet mye på Fåberg kirke, som ble oppført noen år tidligere, men den hadde sentraltårn mens Fåberg har vesttårn. (Se denne illustrasjonen.) Det sies at denne kirken ble påført store skader da den i nødsårene før 1814 ble brukt som kornkammer. Den ble imidlertid satt i stand igjen etterpå. Lillehammer by ble grunnlagt i 1827, og kirken ble etterhvert ansett som for liten og utidsmessig. Det vokste frem et krav om ny kirke, og den ble bygget like ved den gamle, som ble revet i 1881.

Altertavlen ble altså overført fra stavkirken, og den skal ha fått akantusutskjæringer ved Bjørn Olstad i 1732. Olstad sies også å stå bak prekestolen, som i motsetning til altertavlen ikke er å finne i Garmokirken, men noen utskjæringer på Maihaugen antas å stamme fra den samt fra korskillet. Det fortelles at arbeidet med interiøret tok tid. Prekestol og døpefont (ny i 1739) var fremdeles ikke malt i 1748. En messehagel fra 1792 er på Maihaugen, med en kopi i Garmokirken. Fra denne kirken er også den ene av kirkeklokkene. En vindfløy med årstallet 1734 er nå å finne ved ingnangen i Søre Ål kirke.

Dagens kirke er en nygotisk langkirke i tegl som ble innviet den 14. juni 1882. Arkitekt var Henrik Thrap-Meyer. Antallet plasser i kirken oppgis av Kirkesøk til 448. Kirken ble omfattende restaurert i 1959, da den også fikk noe av det sentrale inventaret som prekestolen og altertavlen. Altertavlen hadde opprinnelig et bilde som ble malt av Christen Brun i kopi etter Adolph Tidemands altertavle i Tyristrand kirke («Kristus i skyen»). Dette bildet er nå i kirkekunstsamlingen på Maihaugen. I 1959 fikk kirken ny altertavle laget av Maja Refsum Nygård-Nilssen. Den viser Jesus i bønn i Getsemane. Korhimlingen ble dekorert av Finn Krafft ved samme anledning. Krafft malte også apostelfrisen på altertavlens predella. Senere er korveggene utsmykket av Borgny Farstad Svalastog. Illustrasjonene består av monotypier i to nivåer, hvorav de fremre er inspirert av Olivier Messiaens orgelsyklus La Nativité du Seigneur. Kirken ble gjenåpnet etter dette arbeidet den 17. juni 2007.

Kirken har hatt flere orgler. Etter tiår med problemer ble nytt 39 stemmers orgel fra J.H. Jørgensen innviet i 1948. Mot slutten av århundret begynte nok dette å bli slitent, og det pågikk lenge en innsamlingsaksjon i byen for å skaffe kirken nytt orgel. Det resulterte i at et Rieger-orgel ble installert i 2001.

Til venstre for koret henger Jacob Weidemanns bilde Himmelspeilet (1992), som er en gave til kirken fra kunstneren. De to kirkeklokkene er fra 1788 (Rønning & Smith) og 1959 (Olsen Nauen).

Kirken er omgitt av kirkegården. I gravkapellet skal det finnes et alterkors gitt i gave fra St. Michael & All Angels’ Church i Leicester, England, til minne om 35 britiske soldater som falt i området under krigshandlingene i 1940. Dette dreier seg formodentlig om de soldatene som er begravet ved Nordre gravlund. På kirkegården ved selve Lillehammer kirke er det bare én commonwealth war grave, og den er fra slutten av den første verdenskrig. Ellers later kirkegården til å være relativt full, og begravelser foregår for en stor del ved Nordre gravlund.

Menighetsbladet for Lillehammer kan leses på fellesrådets nettsted.

Kilder og videre lesning:

Annonse