Viser arkivet for stikkord norskorgelogharmoniumfabrikk

Bruflat kirke

Om Etnedal kommune er relativt ny (fra 1894), har området vært bosatt i lang tid, og det var kirke i kommunesenteret Bruflat i middelalderen. Den er første gang nevnt i 1327, men det er blant annet bevart en klokke fra 1200-tallet som kan ha vært i kirken. Man antar at det dreide seg om en stavkirke. Hva som så skjedde med kirken, er ikke helt klart, men det virker som om hele området ble bortimot avfolket og gjengrodd etter Svartedauden, og det kan nok tenkes at det gikk lang tid før det tok seg opp igjen.

Etter reformasjonen sognet Etnedal til Aurdal, men det ble søkt om og gitt tillatelse til å bygge lokal kirke, og dette ble trolig gjort i 1641 — også det på et annet sted enn der dagens kirke står. Denne kirken var en gavekirke, idet tienden fortsatt gikk til hovedkirken i Aurdal. (Etnedal prestegjeld ble opprettet sammen med kommunen i 1894, og da ble Bruflat hovedkirke.) Man har ingen pålitelig beskrivelse av kirken, men det antas at det dreide seg om en enkel, liten, laftet langkirke.

Dagens Bruflat kirke ligger øst for Bruflat gård. Det har rådet stor forvirring med hensyn til kirkens alder, men prøver av treverk tyder på at tømmer er felt fra vinteren 1736-37 til vinteren 1743-44, og det later til at kirken ble offisielt innviet den 24. juli 1750. Byggmester skal ha vært Sven Olsen Traaset, som også hadde bygget bl.a. kirkene i Bagn og Aurdal. Det har versert teorier om at kirken har vært flyttet etter byggingen, men det skal ikke finnes spor etter dette i bygget eller i offisiell dokumentasjon. Likevel feiret man 225-årsjubileum for flyttingen i 1999. Uansett dreier det seg om en laftet korskirke. Antall sitteplasser oppgis i forskjellige kilder til 210 eller 250. Kirken har takrytter med spiss hjelm (spir) over krysset og kor i østre korsarm med sakristi i forlengelsen. Hovedinngangen er i vest, men det er inngang også i sør.

Kirken har vært ombygget, reparert og restaurert en rekke ganger, så som i 1818-20, 1860, 1909-12 og 1974-75. Særlig omfattende var utbyggingen i 1909-12, som skjedde på grunnlag av tegninger av Holger Sinding-Larsen og ble ledet av byggmester Åslund. Ved den anledning ble korsarmene i vest, sør og øst forlenget (sistnevnte med det som er dagens sakristi). Bilder av kirken fra før denne utbyggingen viser små påbygg på et par av korsarmene, men disse klattingene ble altså fjernet. Dørene var blitt hengslet om i 1824, etter kirkebrannen i Grue. I april 1940 ble Bruflat kirke liggende i ildlinjen under krigshandlingene, og kirkebøkene ble flyttet til et hus i nærheten, som brant opp.

Mye av det sentrale inventaret er etter tradisjonen laget av Kviten, muligens i samarbeid med Hans Jonassen Felde. Det gjelder altertavle, prekestol, døpefont og korskille. Altertavlen er en portaltavle som i hovedfeltet har figurer av Kristus på korset omgitt av Maria og Johannes. I sidefeltene ser vi (t.v.) Aron og Moses. På gesimsen over er det en rekke engler, hvorav de to innerste holder en medaljong med påmalt årstall. Opprinnelig fant man kongemonogrammet for Kristian VII her, men det ble i 1818 erstattet med Jahve-tegnet. Ved en senere restaurering kom monogrammet tilbake til kirken fra privat eie, men det sies at det var vanskelig å plassere i tavlen og ble sendt tilbake til eieren. Kongekronen over medaljongen er bevart. Tavlen ble gitt av Anders Lunde og Gjertrud Bjørensdatter, Anders Fladødegaarden og Ingeborg Bjørensdatter i 1789. Forbildet skal ha vært Lars Pinneruds tavle i Fluberg kirke, som igjen er modellert etter Friedrich Ehbisch’ altertavle i Vor Frue kirke i København.

Prekestolen står på nordsiden av krysset og har oppgang fra koret. Stolen har fem fag med akantusutskjæringer isprengt drueklaser og frukter. Foten er sekskantet og ble forhøyet ved en restaurering av kirken. Akantusen på oppgangen skiller seg noe fra den på selve stolen. Stolen har en femkantet, kasseformet himling der baksiden er bredest.

Døpefonten har form av en engel som holder et fat, og sammenlignes gjerne med en tilsvarende i Ulnes kirke som også tilskrives Kviten.

Korskillet skal være basert på Lars Borgs korskille i Fluberg kirke. Deler av det ble fjernet på 1800-tallet, men kom tilbake ved restaurering i 1974-75. Også her ble kongemonogrammet fjernet i 1818 og erstattet med en medaljong. I dag er det monogram på reversen — tilsynelatende for en Kristian (Christian), men uten at undertegnede gjenkjenner det som Kristian VIIs.

Kirken(e) har hatt flere orgler, og en orgelfront fra 1700-tallet samt et skaporgel oppbevares på Valdres folkemuseum. Dagens orgel er fra 1983, fra Norsk Orgel- og Harmoniumfabrikk. Det erstattet i sin tid et orgel fra 1896.

Det er fire kirkeklokker i tårnet. Den ene er fra middelalderen, muligens rundt 1200. En annen er fra 1706 og visstnok støpt av Gerhard Schimmel. De to siste er støpt av O. Olsen & søn i 1912.

Av annet inventar er enkelte gjenstander overført fra tidligere kirke/kirker i tillegg til nevnte klokke. Det gjelder et oblatjern fra middelalderen, to par alterstaker fra 1600-tallet, en kirkeklokke fra 1706, et korsfestelsesbilde fra 1704 og en bibel fra 1738. En vindfløy fra 1678 henger på sørveggen i koret. Dessuten er gamle kirketekstiler deponert på Valdres folkemuseum. Enkelte interiørbilder er å finne hos Kirkesøk.

Kirkegården er utvidet en rekke ganger, så som i 1830-årene, 1895, 1944, 1964 og 1990 (innviet 1991). Den har tidligere vært omgitt av steinmur. Så ble det satt opp stakitt mot vest, erstattet med et gjerde av brede, brunbeisede bord i 1974. Parsellen fra 1990 er omgitt av steingjerde. Sør for kirken står et portalhus på typisk Valdresmanér. Det har saltak og en liten tårnkonstruksjon og inneholder redskapsrom i vestre del og gjennomgang (port) i østre. Tidligere stod det flere staller ved kirken. I 1925 ble de erstattet med én stallbygning der kommunehuset ligger i dag. Denne ble revet i 1955. Et bårehus tegnet av Magnus Wold ble tatt i bruk i 1965 og ligger nord for kirken, vis-à-vis kommunehuset. Det er et enetasjes bygg i bindingsverk som inneholder bårerom, redskapsrom og toaletter. På kirkevangen rett utenfor gjerdet står en minnebauta over valdriser som var med i krigen mot svenskene under Napoleonskrigene, avduket 17. mai 1914. Samtidig ble det avduket en lignende bauta ved kommunehuset.

Det fantes tidligere prestuer — kalt Preststogo eller Kyrkjestogo — i nærheten av kirken, der Sør-Aurdal-presten overnattet når han var på besøk i Etnedal. Det var flere av disse i tur og omgang, og den siste ble tatt ned etter at Bruflat menighetshus stod ferdig i 1960. Materialene ble solgt og brukt til å bygge en hytte på Tonsåsen. Da Etnedal prestegjeld ble opprettet i 1894, var det meningen at det skulle bli prestegård på stedet, men det skjedde egentlig aldri. I 1903 ble det oppført en prestebolig med en liten jordlapp som visstnok ikke var til å leve av. (Se s. 88ff og 160ff i Harald Hvattums bok om kirken. Oppslaget om saken hos Opplysningsvesenets fond er imidlertid innholdsløst.) Ellers har Bruflat kirke en setereiendom på Leningatn.

Kilder og videre lesning:

Skotfoss kirke

Byggingen av Skotfoss kirke henger sammen med fremveksten av Union Co. Området sognet opprinnelig til Melum og var tynt befolket, men med anleggelsen av Skotfos Bruk vokste befolkningen raskt, og i løpet av 1890-tallet kom kirkebygging på tale, finansiert av Union. Kirken ble tegnet av Haldor Børve, og snekkerarbeidet ble utført av arbeidere ved Skotfos Bruk. Kirken ble innviet den 6. desember 1900.

Skotfoss kirke er en langkirke, selv om den utenfra kan minne om en korskirke ved første øyekast, riktignok med korte og relativt brede tverrarmer. Kirken har tårn ved inngangen i sør, og i nord har den et polygonalt avsluttet kor som er omgitt av små sakristier. Kirken er relativt stor, og ifølge boken «Kirker i Telemark» (1986) har (hadde) den 650 sitteplasser, men fellesrådet operer med 500 og kirkeleksikonet “bare” 350. Kirken er fra tre, formodentlig bindingsverk. Den var okergul i begynnelsen, men ble hvitmalt i 1924, og i 1987 fikk den en mer antikkhvit farge med beigeaktig staffering.

Søylerader på sidene gjør kirken treskipet, med vinduer over sideskipene, som har lavt tak. Utenfra kan dette minne om svalgangene på en stavkirke. Det er orgelgalleri innenfor inngangen i sør, og koråpningen er rundbuet, selv om vinduene er i sveitserstil og bruken av kontrastfarger i kirkerommet bringer tankene hen på nygotikk. Korgulvet er et lite trinn høyere enn skipets gulv. De bakerste benkene i kirken ble fjernet i 1991 og erstattet med småbord for å gi flere bruksmuligheter.

Altertavlen er skåret av møbelsnekker Carl Duvier, og bildet er malt av J. Nortvig og viser den kananeiske kvinne ved Jesu føtter (jf. Matt. 15.22-28). Duvier har også laget prekestolen. Døpefonten er i kleberstein. Dagens orgel har 21 stemmer og ble bygget av Norsk Orgel- og Harmoniumfabrikk i 1963. De to kirkeklokkene av stål ble støpt av Bochumer Verein i 1900.

Ved Skotfoss er det to kirkegårder, Pollen og Omdal, som begge ligger et lite stykke lenger ut fra byen. Det står et krigsminnesmerke øst for kirken, og på vestsiden er et lite bygg som formodentlig er bårehus eller redskapshus.

Det var bispevisitas i Solum prestegjeld i november-desember 2013. Menighetsbladet kan leses her.

Kilder og videre lesning:

Kilebygda kirke

Kilebygda kirke er den sørligste kirken i Skien kommune der den ligger ved Kilevanns bredder, nesten rett vest for Porsgrunn by. Området var en del av Solum kommune før denne ble slått sammen med Skien i 1964. Vi befinner oss i det som var Løvenskiold-land. Familien eide Bolvik jernverk og det meste av området ellers, og ved konkursen og tvangssalget av verkets eiendommer i 1841 ble gårdene kjøpt opp av lokale bønder. Disse henvendte seg etterhvert til kommunen for å få oppført kirke. Dette skjedde på et tidspunkt da det var aktuelt å utvide Solum kirkegård, og det visste man å spille på. Ved å oppføre ny kirke med kirkegård i Kilebygda kunne man slippe unna utvidelsen.

Kilebygda kirke ble oppført av byggmester Gunnar Kongerød, som tok utgangspunkt i en typetegning av Chr.H. Grosch. Kirken stod ferdig sommeren 1859 og ble innviet av prosten den 15. september. Kirkens skip er åttekantet og har 300 sitteplasser. Koret er i en nesten kvadratisk del øst for skipet, og på vestsiden er det våpenhus. Det er takrytter midt på åttekantdelen. Året etter innvielsen ble Kilebygda eget sogn i Solum prestegjeld. Området hadde tidligere tilhørt Mælum sogn.

Kirkerommet er preget av en rekke søyler, og det er gallerier langs veggene i skipets vestre halvdel. I øst er det korskille i form av en lav skranke på hver side av midtgangen. Korgulvet er hevet tre trinn over skipets gulv.

I altertavlen er et trekors, formodentlig skåret av byggmester Kongerød og med forgyllinger malt av Ola Heia. Bakgrunnen er nærmest himmelblå. Også prekestolen er skåret av byggmesteren og malt av Ola Heia. Kirkens første orgel ble bygget i 1883 av Isak O. Engh. Dagens orgel (på vestgalleriet) er fra 1965 eller 1966. Det har 11 stemmer og er bygget av Norsk Orgel- og Harmoniumfabrikk. De to kirkeklokkene er ifølge kirkeleksikonet fra 1901.

Kirkegården ble anlagt samtidig med kirken, men grunnen er ikke særlig godt egnet til gravplass. I 1883 ble kirkegården derfor lagt til Rognsbru i stedet, noen få hundre meter lenger sør. Dette vakte imidlertid misnøye, og den opprinnelige kirkegården ble tatt i bruk igjen etter at det var påfylt masse. Begge kirkegårdene er fortsatt i bruk. Grenland Ættehistorielag har registrert gravene. Vest for kirken står et kombinert bårehus og servicebygg (oppført 1954). På kirkegården står et krigsminnesmerke.

Det var bispevisitas i Solum prestegjeld i november-desember 2013. Menighetsbladet kan leses her.

Kilder og videre lesning:

Krigsminnesmerke

Rognsbru kirkegård

Rognsbru kirkegård

Rokke kirke

På raet nord for Halden by finner vi Rokke middelaldersteinkirke i et landskap preget av siste istid. I nord er det bunmorener med skog og vann. Mot sør faller terrenget noe, og det er fin utsikt ut over fjorden over jordbrukslandskapet. Kirken antas å være oppført på 1100- eller 1200-tallet, og etter reformasjonen var den anneks til Berg. Inntil slutten av 1700-tallet hadde kirken egen kapellan som bodde på Rokke gård (nordøst for kirken).

Opprinnelig hadde kirken rektangulært skip (ca. 13,5 m x 11 m, noe smalnende mot øst) og smalere og lavere kor (ca. 7 m langt), med gavler i bordkledd bindingsverk. Koret ble revet i 1886, og kirken ble forlenget mot øst med en mur av teglskall og fikk polygonalt avsluttet kor. I vest er et lite våpenhus av tre fra 1966. Takrytteren stod opprinnelig midt på skipet, men er etter forlengelsen noe vest for midten. Murene er pusset og kalket utvendig og innvendig. Alle muråpninger skal være endret i forhold til det opprinnelige. En portal i sørmuren ble murt igjen i 1886, men er siden 1966 markert. Kirken ble pusset opp utvendig i 2010. Den har 120 sitteplasser.

Sitt nåværende utseende har interiøret fått etter en omfattende rehabilitering i 1960-årene ledet av Arnstein Arneberg (gjenåpning: 22. oktober 1966). Rommet er preget av Arnebergs forkjærlighet for kvadratiske former, som i dette tilfellet omfatter også alterringen og korskillet med gitteråpningene samt — ikke minst — benkevangene. Korgulvet er hevet to trinn over skipets gulv, og det er orgelgalleri i vest. Vinduene har glassmalerier fra 1968 av Borgar Hauglid (som samarbeidet med firmaet G.A. Larsen).

Altertavlen fra 1685 er en av få inventargjenstander som overlevde Arnebergs ryddeaksjon. Den ble skåret av Lars Ovesen fra Fredrikstad og representerer overgangen mellom bruskbarokk og akantusbarokk. Ganske påfallende er en rekke snodde søyler malt med marmorert maling. Den korsfestede Kristus i storfeltet er flankert av de fire evangelistene. I etasjen over ser vi Kristus med rikseplet flankert av helgnene Katarina og Barbara (eller muligens Gjertrud). Figuren øverst var opprinnelig en helgenfigur som ble utstyrt med fane og dermed omdefinert som den triumferende Kristus. Ved ombyggingen i 1886 ble tavlen først slått i stykker før kirketjeneren forbarmet seg over den og satte den sammen igjen. Tidens ånd krevde imidlertid at den ble overmalt, før den ble restaurert i 1938.

Ovesen laget også prekestol til kirken, men den er siden gått tapt. Den fikk i 1760 avløsning av en ny prekestol, som så ble byttet ut med en sekskantet stol på 1880-tallet. Denne er nå i kirkestallen. Arneberg erstattet den i sin tid med en ny og langt enklere prekestol som fikk tilnavnet «Kateteret», og det var ikke ment som kompliment. Arnebergs kateter ble så skiftet ut på 1970-tallet etter initiativ fra Per Lønning. Midtpanelet med Salvator Mundi-bilde fra 1760-stolen var oppbevart på låven på Eng gård i nærheten, og en ny stol ble tegnet der dette stykket ble satt inn.

Også døpefonter har kirken hatt flere av. Det finnes i dag tre fragmenter av en klebersteinsdøpefont fra middelalderen i Halden historiske samlinger, etter at fonten hadde lidd en ublid skjebne etter kirkelig bruk. På samme museum finnes en dåpsengel fra Rokke, populært kalt «Johannes den døber». Den skal ha kommet til kirken rundt 1800 og er etterhvert blitt ganske medtatt, men et dåpsfat i tinn som antas å ha tilhørt denne fonten, er fortsatt i kirken. Rundt 1886 ble dåpsengelen avløst av en enklere anordning: et rundt fat montert på et stativ. Denne ble så avløst av en ny font i 1928 av marmor (sannsynligvis fra Gjellebekk). Selve kummen ser ut til å være dreid, mens resten er åttekantet, og det hele danner en slags stor kalk, med et dåpsfat over kummen. Denne fonten er fortsatt i bruk i dag, og bak fonten henger en billedvev som ble laget av Gerd Birgit Gjølberg i 1983. «Vaskevannsstativet» befinner seg i kirkestallen, og på tidligere nevnte museum finnes også rester av en trefigur av Olav den hellige fra Rokke kirke.

Kirken hadde tidligere et fem stemmers Olsen & Jørgensen-orgel fra 1903. Dagens orgel har også fem stemmer og ble bygget av Norsk Orgel- og Harmoniumfabrikk ved Arnebergs oppussing. Også prospektet ble endret ved den anledning.

Den ene av kirkeklokkene er fra 1775 og antas å være støpt i København. Den er uvanlig rikt dekorert. Den andre ble støpt av O. Olsen & Søn i 1898. Klokkene ringes automatisk, men det var manuell ringing så sent som på 1980-tallet.

Kirkegården er blitt utvidet flere ganger, og det er parkeringsplass på vestsiden. På kirkebakken nordvest for kirken står et bårehus som ble oppført i 1962. På den andre siden av veien står det som en gang var kirkestall, og som nå er innredet som driftsbygning. Utenfor ses fremdeles en jernstang mellom to steiner som ble brukt til å binde hestene. I området rundt kirken er det nærmere åtti gamle gravhauger.

Det var bispevisitas i Rokke i mars 2013 (se visitasforedrag og preken). Menighetsbladet for Halden-menighetene kan leses på fellesrådets nettsted.

Kilder og videre lesning:

  • Sigrid og Håkon Christie: Norges kirker. Østfold (Riksantivariatet / Land og Kirke: Oslo, 1959), bind 2, s. 124-128 (også her)

  • Inger Lise Skauge og Kari Stumberg: Kirker og kirkegårder i Halden. Lokale kulturskatter (H. Andersen Bok- og papirhadel A/S , 2010), s. 150-173
  • Halden kirkelige fellesråd
  • Lokalhistoriewiki
  • Alf Henry Rasmussen: Våre kirker. Norsk kirkeleksikon (Vanebo Forlag, 1993), s. 683
  • Kirkesøk

Berg kirke (Halden)

Berg kirke er den største av Haldens middelalderkirker og antas også å være den eldste, fra begynnelsen av 1100-tallet. Vi er et par kilometer nord for Iddefjorden og nordvest for Halden by. Denne steinkirken har rektangulært skip og et rett avsluttet kor som er smalere enn skipet og usedvanlig langt, muligens etter en utvidelse i senmiddelalderen. På vestre del av skipets møne står en takrytter. Et murt sakristi med pulttak ble oppført øst for koret i 1876. Ved samme anledning ble restene av et gravkapell fra ca. 1643 fjernet. Kirken har i perioder vært i dårlig stand, og murene slo sprekker på 1600-tallet. Kirken ble kommunal eiendom i 1850 og ble restaurert etter tegninger av Christian Christie i 1876 og i 1936-37 under ledelse av Andreas Nygaard. Dagens korbue stammer fra sistnevnte anledning. For øvrig later det til at dør- og vindusåpninger har vært endret endel gjennom tidene. Derimot har Berg kirke i motsetning til f.eks. Rokke beholdt sørportalen som hovedinngang, og kirken har ikke vestportal eller våpenhus. Kirken ble restaurert også i 1967 og er pusset opp flere ganger siden. Antall sitteplasser er ifølge Kirkesøk 240.

Det er orgelgalleri i vest. Koråpningen er rundbuet, og korgulvet er hevet to trinn over skipets gulv. I koret er det faste benker langs nord- og sørveggen.

Alteret og altertavlen står langt øst i koret. Alteret i renessansestil har to buefelt. Altertavlen ble trolig skåret av en Niels snekker i 1615 og er også i renessansestil, mens vingene i bruskbarokk er skåret av Lars Ovesen i 1697. Det er en katekismetavle med nattverdens innstiftelsesord, men den har også enkelte utskårne figurer, deriblant et krusifiks midt i hovedetasjen mellom et par buefelt. Tavlen bærer dessuten Kristian IVs våpenskjold. Tavlen var overmalt, men ble restaurert i 1936.

Prekestolen er i korbuens sørkant. Også den skal være skåret av Niels snekker — i 1629. I de fire hovedfeltene finner vi evangelistene. Også prekestolen var overmalt og ble restaurert i 1936. Døpefonten i kleberstein er fra ca. 1150 og står på en sokkel fra 1936.

Kirken fikk orgel i 1858. I 1884 ble det installert et syv stemmers orgel fra August Nielsen. Dagens orgel (1967) har ti stemmer og kommer fra Norsk Orgel- og Harmoniumfabrikk. Det er litt motstridende rapporter om kirkeklokkene, men ifølge «Norges kirker» er den ene støpt av Erich Schmidt (Christiania) i 1791 og den andre av O. Olsen & Søn.

Det eldste gravminnet på kirkegården skal være fra 1600-tallet. På kirkegården står en bauta over eidsvollsmennene John Hansen Sørbrøden og Peter Ulrik Magnus Hount. Et lite gravkapell ble oppført på kirkegården i 1914. Dette ble i 1940 avløst av et noe større gravkapell med 120 sitteplasser, tegnet av Ole Stein. Det har alter med altertavle laget av Borgar Hauglid. Prestegården ligger like sør for kirken.

Det var bispevisitas i Berg i mars 2013 (se visitasforedrag og preken). Menighetsbladet for Halden-menighetene kan leses på fellesrådets nettsted.

Kilder og videre lesning:

  • Sigrid og Håkon Christie: Norges kirker. Østfold (Riksantivariatet / Land og Kirke: Oslo, 1959), bind 2, s. 115-122 (også her)

  • Inger Lise Skauge og Kari Stumberg: Kirker og kirkegårder i Halden. Lokale kulturskatter (H. Andersen Bok- og papirhadel A/S , 2010), s. 40-63
  • Lokalhistoriewiki
  • Wikipedia
  • Alf Henry Rasmussen: Våre kirker. Norsk kirkeleksikon (Vanebo Forlag, 1993), s. 683
  • Kirkesøk

Varteig kirke

Varteig har hatt kirke siden middelalderen: En stavkirke ble avløst av en tømmerkirke i 1703, mens dagens kirke er fra 1859. Etter reformasjonen var Varteig anneks til Sarpsborg og så til Fredrikstad etter at Sarpsborg brant i 1567 under Den nordiske syvårskrig (for så å bli mer eller mindre utslettet av et leirras i 1702). Senere ble kirken lagt under Tune, før den fikk eget sogn i 1. januar 1861. Etter kirkeauksjonen i 1723 var kirken på flere private hender før kommunen overtok i 1857. Det ble raskt vedtatt å rive gamlekirken og oppføre ny kirke på stedet, som er nesten en mil nordøst for Sarpsborg by, på østsiden av Glomma.

Varteig kirke ble oppført av den tyske byggmesteren J.C. Reuter og innviet den 25. november 1859. Det er en korskirke av tre som til å begynne med hadde takrytter over krysset. I 1894 fikk kirken sakristi i øst, og i 1911 ble den ombygget etter planer av Gunerius Furuholmen og med Magnus Fjeldbråten som byggmester og Sigvardt Stubberud som maler. Takrytteren ble da revet, og kirken fikk et vesttårn som gav den en helt annen fremtoning. Det er våpenhus i tårnfoten. Opprinnelig skal kirken ha hatt 400 sitteplasser. I dag opererer fellesrådet med 245. Sakristitilbygget i øst ble i 1975 erstattet med et nytt tilbygg som også inneholder dåpsventerom.

Kirken har orgelgalleri i vest, og det er kor i østre korsarm. Himlingen er flat, og en rekke kannelerte søyler med kvadratisk tverrsnitt ved overgangen til koret inngir et slags tempelaktig preg. (Samme type er brukt under orgelgalleriet.) Dette er fra 1911. Det opprinnelige korskillet ble fjernet i 1894. Kirken har glassmalerier av Borgar Hauglid fra 1929 med 56 bibelmotiver (se s. 49 her). Kirken ble pusset opp til hundreårsjubileet i 1959. Den fikk da interiørfarger som skal ligge nær de opprinnelige, og gammelt inventar som var blitt stuet bort, ble tatt i bruk igjen. Også til 150-årsjubileet i 2009 ble kirken pusset opp, og det ble utgitt et jubileumsskrift.

Midtfeltet fra en altertavle fra 1643 (et nattverdsbilde) er bevart og henger på korets nordvegg. Altertavlen som brukes, er fra 1740 og viser også nattverden i et Rubens-inspirert bilde. Prekestolen er opprinnelig fra 1643 og ble «forbedret» i 1703 og noe endret også i 1911. Den har sekskantet grunnflate og fire fag. Det skal finnes farger fra 1700-tallet under dagens farger. Den kalkformede døpefonten i kleberstein er fra ca. 1200 og har et messingfat fra 1649. Fonten var en periode erstattet med en font av tre, men er tatt i bruk igjen.

To tavler av mahogny med bjerkerammer kom på plass i 1929. De lister opp sognets prester fra reformasjonen til våre dager, og det skal være plass til noen navn til. I sakristiet er et uvanlig innslag i form av en rekke portretter av stedets prestefruer gjennom tidene. En stol i kirken skal være laget av Hans Nielsen Hauge.

Kirken fikk sitt første orgel i 1891. Det hadde fire stemmer og var bygget av Olsen & Jørgensen. Dagens orgel ble bygget av Norsk Orgel- og Harmoniumfabrikk og innviet i 1966. Orgelet har 16 stemmer, og fasaden er tegnet av Asbjørn Stein.

Opprinnelig ble de gamle kirkeklokkene overført. De har imidlertid blitt dårlige etterhvert, og klokkene som brukes i dag, er støpt av O. Olsen & Søn i 1888 og 1913.

Kirkegården er sterkt utvidet gjennom årene og strekker seg mot øst-sørøst fra kirken. Omtrent midt på kirkegården står et gravkapell som ble oppført i 1952. I 1966 ble den gamle kirkestallen på kirkebakken revet, og et servicebygg ble oppført i stedet.
Da kirken var ny, var det en viss uenighet om valg av prestegård, men i 1863 ble Brunsby Østre (samt en del av Vestre) innkjøpt for formålet. Prestegården er avbildet hos Opplysningsvesenets fond.

Sogn / menighet er felles med Hafslundsøy. Menighetsbladet kan leses her.

Kilder og videre lesning:

Åmot kirke (Modum)

Åmot kapell i Modum ble oppført som bedehus i 1892 og ombygget til kapell i 1906. Det var en langkirke i tre som hadde 100 sitteplasser. Altertavlen hadde en kopi av Adolph Tidemands populære bilde Oppstandelsen (fra Bragernes kirke), og bygget inneholdt også kjøkken, ifølge kirkeleksikonet. Dette kapellet ble påtent natt til 17. mai 1994. Kapellet brant ikke helt ned, men skadene var så pass omfattende at det ble besluttet å rive det og bygge nytt.

I stedet har Åmot fått en ny og langt større kirke som også inneholder administrasjon for kirken i Modum. Kirken er tegnet av Arne Åmland og Terje Høgenhaug. Grunnstein ble nedlagt på årsdagen for brannen, og kirken ble innviet den 16. mai 1996. Det er en arbeidskirke i tegl med sammensatt form. Den delen som vender ut mot fylkesvei 144 (i vest), er nærmest halvsirkelformet, men bakom finnes det altså en rekke andre komponenter, og komplekset inneholder også folkebibliotek. Overslag over antall sitteplasser varierer en god del: Ifølge kirkelig fellesråd er det 220 plasser i kirkerommet og 100 på kirketorget, mens bokverket «Kirker i Norge» opererer med 350 + 200.

Kirkerommet har alterparti i vest, og det er menighetssal (som kan adskilles med foldedør) sør for kirkerommet. Kirketorget er på østsiden. Kirkerommet er utsmykket av Tor Lindrupsen. Alterbildet er laget av marmor, kleberstein, terrakotta og støpt glass, og består av 81 kvadratiske deler. Det bærer tittelen «Livets tre» og innebærer vel en slags omdefinisjon av det tradisjonelle korsfestelsesmotivet. Lindrupsen har også laget tre glassmalerier i veggen mellom orgelet og alterpartiet, og han står bak kirkens logo. Borgny Svalastog har laget kirketekstiler i liturgiske farger. Orgelet har ifølge kirkelig fellesråd åtte stemmer (skjønt undertegnede talt ni spaker ved besøk) og er bygget av Norsk Orgel- og Harmoniumfabrikk (i den perioden den ble omorganisert til Norsk orgelverksted).

Kirken er åpen for besøkende hele året og leier ut lokaler til foreninger.

Det er kirkegård sør for kirken, på østsiden av fylkesveien.

Menighetsbladet kan leses her.

Kilder og videre lesning:

  • Einar Dale og Jiri Havran: Kirker i Norge, bind 6: Modernismen. 1900-tallet (ARFO, 2008), s. 250-253

  • Den norske kirke i Modum
  • Wikipedia
  • Alf Henry Rasmussen: Våre kirker. Norsk kirkeleksikon (Vanebo Forlag, 1993), s. 535 (om Åmot kapell)

Orgel

Ni spaker

Mot menighetssalen/kirketorget

Olavskirken ved Modum Bad

Modum bad ble anlagt i 1857 ved en olavskilde som var ansett for å være helsebringende. Kurbadet ble etterhvert nedlagt, og dagens institusjon ble opprettet i 1957 som Modum Bads Nervesanatorium, i dag bare kalt Modum Bad. Institusjonen drives av en stiftelse. Opprinnelig stod det en sekskantet paviljong over kilden, som etterhvert bare var en liten åre av forurenset vann. Dagens paviljong er nærmest kvadratisk og huser noe som ser ut som et tomt lite badebasseng.

Da det ble aktuelt å bygge kirke, var det ønske om at den skulle være sekskantet, som paviljongen i sin tid var. Kirken ble tegnet av Erik Wilhelm Jordan (1920-2004). Den ligger ca. 50 meter øst for kilden og ble innviet den 8. juni 1976. Den mørkbeisede trekirken er formet som en likesidet sekskant og har to utbygg i øst-nordøst (muligens hovedinngang) og sørøst (noe større). Kirken har 220 sitteplasser.

Alteret står i sør, og som alterbilde fungerer et åpent vindu mot naturen bak alteret. I dette henger et kors. Selve alterbordet samt prekestol og døpefont (sistnevnte sekskantet) er laget på Bardufoss yrkesskole. Oddlaug Fidjestøl har laget kirketekstiler, deriblant billedvev til prekestolen og messehagler i liturgiske farger. Orgelet (9 stemmer) sies å være fra Norsk Orgel- og Harmoniumfabrikk, og det skal finnes et Bechstein-flygel. De to klokkene er fra Olsen Nauen.

Kirken har egen prestetjeneste. Det er ikke kirkegård her. I tillegg til kirken finnes det et kapell i annen etasje i sykehusets hovedbygning. Der skal det finnes ikoner samt glassmalerier av Veslemøy Nystedt Stoltenberg.

Kilder og videre lesning:

  • Sigrid og Håkon Christie: Norges kirker. Buskerud (Riksantikvaren / Gyldendal: Oslo, 1986), bind 2, s. 350-351 (også her)

  • Modum bad
  • Alf Henry Rasmussen: Våre kirker. Norsk kirkeleksikon (Vanebo Forlag, 1993), s. 536
  • NRK
  • Wikipedia
  • Kirkene i Modum prestegjeld (flyveblad / turistbrosjyre)

Stathelle kirke

Stathelle kirke startet sitt liv med kapellbetegnelse, men har i dag eget sogn og tituleres altså som kirke. Den ble tegnet av Bjørn Ljungberg og innviet av biskopen den 7. mai 1964. Siden er den utvidet i 1998 og i 2010-11 (gjeninnvielse 6. februar 2011). Etter utvidelsen har kirken 280 sitteplasser. Ombyggingen, som ser ut til å ha skjedd etter planer utarbeidet av Arne Sæther, er beskrevet hos Kirkekonsulenten, men se dette bildet til sammenligning.

Vi har å gjøre med en arbeidskirke som ser ut til å være bygget dels av mur, dels av tre. Den kan vel sies å ha langplan. Korområdet er sterkt preget av lengdeaksen og har døpefonten og den såkalte altervarden som faste punkter i hver sin ende, mens resten av inventaret er flyttbart. Tilstøtende menighetssal er ved siden av kirkerommet. Bygget huser ellers blant annet lokaler for ungdomsarbeid og bårerom. Det relativt høye og bratte saltaket gir bygget et visst naustaktig preg. Kirken har frittstående støpul, og inne i kirkerommet er det galleri over våpenhuset.

Kirkeleksikonet omtaler inventaret som var før utvidelsen, men tidfester merkelig nok mye av det til 1968. Altertavlen var da laget av Alv Kapstad og bar tittelen «Den himmeltronende Kristus fornyer skaperverket», prekestolen var tegnet av arkitekten, og døpefonten var av tre. Dagens altertavle er laget av Gunnar Torvund og fikk en slags innvielse på sankthansdagen i 2011. Torvund har også laget et krusifiks. Prekestolen ser ut til å være byttet ut med en lesepult, som altså er flyttbar, mens dagens døpefont later til å være av stein. Orgelet står nær hjørnet inntil korets fondvegg. Det ble opprinnelig bygget av Norsk Orgel- og Harmoniumfabrikk i 1975 og ombygget og utvidet av Venheim orgelbyggeri i 2008, da det også fikk ny fasade. De to kirkeklokkene i støpulen er ifølge kirkeleksikonet fra 1903, uten at det sies hvem som har støpt dem.

Det finnes et par interiørbilder på kommunens Flickr-side samt på Kirkesøk (sistnevnte fra før ombyggingen).

Kirkegården ligger øst for kirken, langs nedkjørselen til Stathelle sentrum. Det går en gangsti langs kirkegårdens lengdeakse, men det later ikke til å være noe kirkegårdsbygg.

Det var bispevisitas i Bamble i november 2006. Menighetsbladet kan leses her.

Kilder og videre lesning:

Solumsmoen kapell

Det bygget som utgjør Solumsmoen kapell, ble opprinnelig oppført i 1893. Det sies at det først var landhandel her med bakerovn i kjelleren, før det ble bedehus. Dette ble ombygget etter tegninger av Hans Horn og fikk da kor- og sakristitilbygg samt takrytter. Kapellet ble innviet den 3. august 1906. Det er siden restaurert i 1973-74. Kapellet ligger rett nord for bruket Storebråtan (opprinnelig to husmannsplasser som er slått sammen), som om det skulle være et gårdskapell.

Vi har å gjøre med en langkirke i tre med 90 plasser. Den eldste delen av skipet er laftet og fikk et litt bredere tilbygg av bindingsverk i øst da det ble gjort om til bedehus. Tilbygget har forrom i nord og kjøkken i sør. Kortilbygget i vest (fra ombyggingen til kapell) er også i bindingsverk og har samme bredde som skipet, mens sakristiet er lavere og smalere. Takrytteren står på inngangspartiet i øst. Orienteringen er altså fra øst mot vest, det motsatte av det som er vanlig.

Innvendig markerer ca. en halvmeter av skipets opprinnelige vestvegg skillet mellom skipet og koret, og korgulvet er hevet et trinn over skipets gulv. Kapellet har galleri med inngang fra forrommet, men det er lukket mot skipet med lettvegg. Nåværende interiørfarger er fra 1974.

Den spissbuede altertavlen (se også her) hadde opprinnelig et bilde av Jesus i bønn i Getsemane malt av Johan Nordhagen. Dette rektangulære bildet passet underlig nok ikke helt inn i tavlen, og det ble i 1974 byttet ut med et korsfestelsesbilde malt av Kjell Lodberg Holm. Prekestol er til venstre for koråpningen og har oppgang fra koret. Døpefonten er sekskantet. Kapellet hadde opprinnelig et harmonium av merket Chicago Cottage som så ble byttet ut med et åtte stemmers orgel fra Norsk Orgel- og Harmoniumfabrikk. Ifølge DIS Buskerud har kapellet i dag et elektrisk orgel fra 1986. Kirkeklokken ble støpt av O. Olsen & Søn i 1906.

Kirkegården ble anlagt i 1913. Den strekker seg nordover fra kapellet mot elven Simoa. På kirkens østvegg er det inngang til noe som ser ut til å være bårerom under kirken, uten at dette bekreftes av litteraturen.

Det later til at kapellet har et visst behov for oppussing, noe som gjenspeiles i dette innlegget fra ordføreren. Et utspill fra Eldrerådet i kommunen foreslår derimot å stenge kapellet og bruke pengene til eldreomsorg. Det ser ut til at komunnen har satt av midler til noen utbedringer i 2012.

Det var bispevisitas i Sigdal i mars-april 2011. Nyeste nummer av menighetsbladet kan leses her.

Kilder og videre lesning:

Alternativ vinkel

Bårerom?

Annonse