Viser arkivet for stikkord nes

Torsnes kirke

Torsnes er i dag i Fredrikstad kommune, men før 1994 var det i Borge, og fra 1910 til 1964 var Torsnes egen kommune. Stedet har hatt kirke siden middelalderen. Den ble oppført ved gården Holm — trolig en gang på 1100-tallet — og hadde i sin tid navn etter den, men kalles nå Torsnes kirke. Ved reformasjonen lå Torsnes under Skjeberg. Da Jens Nilssøn var på visitas i 1597, var Torsnes prestegjeldets hovedkirke med Borge (kalt Borre) som anneks, men siden er rollene byttet om.

Middelaldersteinkirken ble revet i 1859, da dagens kirke ble oppført på samme tomt. Den gamle kirken hadde kvadratisk kor, og både skip og kor hadde portal i sør. Vinduene var også på sørveggene. Under denne kirkens tårn var det en gravkjeller for familiene til herregårdene Thorsø og Nes. Disse ble i 1920 plassert i en krypt under den nye kirkens tårn, men ble etterhvert angrepet av sopp og råte, og en ny gravkrypt ble innredet under sakristiet og innviet i 1991. Andre kister funnet under gamlekirken er begravet på kirkegården. Selve bygget er beskrevet i Norges kirker.

Dagens kirke ble tegnet og oppført av byggmester J.C. Reuter i 1859-60. Det er en rektangulær steinkirke der koret er i samme bygningskropp som skipet, og den har tretårn (bindingsverk i tre etasjer) i vest med våpenhus i tårnfoten. Tårnets bordkledning er med tiden blitt dekket med puss på netting. Det murte sakristitilbygget i øst kom til i 1910 og ble utvidet i 1963. Koret hadde opprinnelig sørportal, men dette er endret til et vindu. Vestportalen var opprinnelig spissbuet, men dette er gjort om. Kirken ble i 1955-57 bygget om etter planer av Gudolf Blakstad og Herman Munthe-Kaas og med W.S. Dahl som kunstnerisk leder. Kirken har i dag 230 sitteplasser, ifølge Kirkesøk.

Altertavlen er overført fra gamlekirken og ble utført av «Niels Snedicher Sielffanden» i 1618. Den ble staffert samme år av Niels Lauridsen og i 1684 av Arnt Dubois.
Det er i utgangspunktet en katekismetavle med de ti bud og tre trosartikler, og nattverdsbildet i storfeltet kom til like etter kirkesalget i 1723. Tavlen ble overmalt på 1800-tallet og restaurert av Finn Krafft i 1922.

Prekestolen (formodentlig senkret av byggmesteren) har fem fag med fyllinger under bueportaler. I fyllingene har W.S. Dahl malt evangelisbilder samt et kristusbilde. Himlingen skal være fra den tidligere prekestolen, og det fortelles at byggmester Reuter fikk ta med seg den gamle prekestolen. Den skal befinne seg på et museum i Tyskland.

Den kalkformede klebersteinsdøpefonten er opprinnelig fra 1632, men den øverste delen er ny, hugget av Aksel Berg. Dåpsfatet i messing ble anskaffet i 1661. Berg har også laget en stein over inngangsdøren der det står «SOLO DEO GLORIA».

Orgelet ble bygget av Olsen & Jørgensen i 1900 (skjønt enkelte oppgir andre årstall). Orgelet har seks stemmer og ble restaurert av Venheim orgelbyggeri i 2006 med gjeninnvielse 8. november.

Kirkeklokkene ble støpt av Franciscus Voillard i Frankfurt an der Oder i 1640. Det sies at kvaliteten ikke er helt god.

Kirkegården har naturlig nok vært utvidet opp gjennom årene. Ved parkeringsplassen nord for kirken står en lav bygning som ser ut til å være redskapshus. Det skal ellers finnes et krigsminnesmerke ved kirkemuren.

Fra senmiddelalderen av var det prestegård på Heie, og klokkeren bodde i sin tid på Vestre Glosli. Den gamle prestegårdsbygningen (avbildet her) ble imidlertid tatt ned i 1994. Gården er ikke omtalt hos Opplysningsvesenets fond, så vi må anta at den er gått ut av bruk som prestegård. Den er dessuten delt.

Kilder og videre lesning:

Austefjord kirke

Austefjord kirke begynte sitt liv som Nes kirke i Bjugn, der den trolig ble innviet i 1774. Ny Nes kirke ble innviet i 1878, og i 1879 ble gamlekirken tatt ned og gjenoppført ved Fyrde, innerst i Austefjorden i Volda kommune. Byggmester var Gjert Lien fra Nordfjord. Vi snakker om en laftet langkirke med 150 sitteplasser. Kirken har våpenhus med takrytter (tårn, om man vil) i vest, og koret i øst er rett avsluttet og har sakristi i forlengelsen. Selv om den var klar til bruk høsten 1879 (et årstall vi finner på vindfløyen), forteller Ragnar Ørstavik i et hefte at den ble formelt innviet av sogneprest Lars Gledistch først året etter, og datoen 1. juli oppgis for et senere jubileum. Ved innvielsen ble betegnelsen «Austefjord kapell» brukt, men i dag tituleres bygget som kirke og har eget sogn.

Kirken fremstår som ganske sveitserstilpreget, altså mer 1800-tall enn 1700-tall. Det kan bety at vinduene var noe annerledes i Bjugn-tiden. Utvendig beholdt kirken sin rødfarge i begynnelsen og ble malt på nytt i 1881 og 1888. Senere er den malt hvit, uten at man er sikker på akkurat når endringen skjedde. Bordkledningen ble imidlertid skiftet i 1956.

Også interiørmessig er det mye sveitser / nygotikk, med kontrastfarge på søyler og takstoler. Riktignok beholdt kirkerommet mye av det opprinnelige utseendet i begynnelsen, og det meste av inventaret fulgte med ved flyttingen, men det er for en stor del blitt byttet ut etterhvert. Vinteroppvarming har, ikke overraskende, vært et problem. Rundt århundreskiftet fikk kirken ovner, og interiøret ble malt en slags bonderødt. I 1930-årene ble det brukt huntonittplater i himlingen. Nytt gulv og nye kirkebenker fulgte i 1946. I 1967 fikk kirken så en himling som lignet mer på den opprinnelige — med isolasjon over. Det kan se ut til at kirkerommet fikk sitt nåværende utseende på den tiden.

Det går strekkfisker på tvers av kirkerommet. Kirken har orgelgalleri i vest, og i øst åpner det litt smalere koret seg i sin fulle bredde mot skipet. Korgulvet er to trinn høyere enn skipets gulv. Korbuen er tredelt, og det er en lav korskranke.

Til å begynne med hadde kirken et enkelt trekors (siden stablet bort på kirkeloftet) istedenfor altertavle. Det ble imidlertid tidlig laget en ramme til tavle (visstnok tegnet av lærer S.O. Høidal). I 1908 kom en kunstmaler Sjøholm på besøk til Austefjord, og han malte det bildet vi nå ser i altertavlen. Teksten under bildet lyder: «Sjaa eg stend fyr døri og bankar paa.» (Åp. 3.20)

Prekestolens opphav kjennes ikke med sikkerhet, men det er mulig at den fulgte med kirken fra Nes. Johans Langvatn skar utskjæringer til den i form av forskjellige kristne symboler (kors, fisk mm.) i 1967. De ble festet til speilfyllingene. Ved korets sørvegg står en klokkerbenk, og over den er et maleri av telemarkskunstneren Ellef Grøstad.

Ifølge et hefte om kirken var det gamle dåpsfatet fra Nes upraktisk, og til 75-årsjubileet i 1954 fikk kirken nytt dåpsfat samt kanne i tinn. I 1967 laget Johans og Anders Langvatn ny døpefont.

Kirken fikk sitt første orgel i 1909. Det hadde tre stemmer og var bygget av Jon Heltne fra Vikebygda. Det ble i 1954 byttet ut med et 14 stemmers orgel fra Vestre orgelfabrikk. Kirkeklokken ble støpt av Lars Mustad i 1879.

Kirken er omgitt av kirkegården, som ligger idyllisk til ved Fyrdselva. Nordvest for kirken står et bygg som ser ut til å være bårehus eller servicebygg. Sørøst for kirken står et uthus.

Kilder og videre lesning:

Nes stavkirketuft

Nes kirke (innviet 1862) er med sine 900 plasser Hallingdals største kirke og kalles iblant Hallingdalsdomen. Nesbyen har imidlertid hatt kirke siden middelalderen, og de tidligere kirkene lå noen hundre meter vest for dagens kirke. Den av de tidligere kirkene vi har best kunnskaper om, er den stavkirken som ble revet i 1864 (flere tegninger her). Før denne har det imidlertid vært en annen kirke som har brent, og blant restene etter den er det funnet spor av eldre begravelser, uten at det er funnnet kirkerester fra samme tid. Disse funnene er fra en utgravning i 1965 da stavkirketuften ble avdekket og konservert.

Stavkirken ble i sin tid — det vil si før den ble revet — målt opp og beskrevet av Georg Bull, som har tegnet dagens kirke. For øvrig finnes det bygningsdeler og dekorerte detaljer en rekke steder, så som i Oldsaksamlingen, på lokale gårder, på Hallingdal Museum mv. Stavkirken var opprinnelig en langkirke som etterhvert fikk apsis i koret, og den ble senere (på andre halvdel av 1700-tallet) utvidet med laftede korsarmer samt våpenhus i vest og sakristi i øst. Altertavlen og døpefonten fra stavkirken ble overført til den nye kirken. På 1850-tallet var stavkirken for liten, og ny kirke ble planlagt. Den ble altså innviet i 1862.

På den gamle kirkegården står et menighetshus som sies å være i relativt dårlig stand, og det finnes fortsatt enkelte gravminner på stedet.

Kilder og videre lesning:

  • Sigrid og Håkon Christie: Norges kirker. Buskerud (Riksantikvaren / Gyldendal: Oslo, 1981), bind 1, s. 9-25

  • Gamle Nes
  • Stavkirke.info
  • Leif Anker og Jiri Havran: Kirker i Norge, bind 4: Middelalder i tre (ARFO, 2005), s. 22-23
  • Nes i bilder og tekst 1865-1999 (Nes historielag, 2001), særlig s. 250

Kirkegårdsport

Gjennom kirkerommet

Mot koret

Fra siden

Gravminner

Menighetshus

Nes fjellkirke

Nes fjellkirke er rett ved siden av Ranten hotell, like vest for Mykingsjøen, et stykke opp på fjellet fra Nesbyen i Hallingdal.

Det hadde vært ønske om fjellkirke siden 1950-tallet, men først ca. 20 år senere skjedde det noe særlig konkret idet Åse og Nils Moen gav kirketomt ved siden av nevnte hotell. Det tiltenkte prosjektet ble ikke realisert, men på begynnelsen av 1990-tallet ble det nedsatt en fjellkirkekomité i samarbeid med Nes kirkelige fellesråd. Etterhvert ble Sverre Hagen byggeleder, og det fortelles at tegninger ble utarbeidet av to svenske arkitekter, Valentin og Vasell. Firmaet Sandbekk og Kvannefoss stod for samordning og byggearbeider. Kirken ble innviet den 21. august 1994.

Foruten kirkerom finnes bl.a. overnattingsmuligheter i 1. etasje og peisestue og kjøkken i 2. etasje. Som det fremgår av hotellets nettsted, benyttes kirken også til vielser. Det ble feiret 15-årsjubileum i 2009. Kirken drives formodentlig av en stiftelse. I alle fall fremgår det av oppslaget i menighetsbladet, som er kilde til det som står her, at driften av kirken ikke går over vanlige budsjetter for slikt. Det antydes behov for vedlikehold, og det er snakk om å ta i bruk det tidligere orgelet fra Nes kirke (som ble skiftet ut i 1999), uten at undertegnede kjenner status for dette.

Eben-Ezer Fenstad

Eben-Ezer Fenstad var tidligere tilholdssted for Fenstad pinsemenighet, som ble grunnlagt i 1941. Det fremgår imidlertid av et oppslag i Pinsebudet (siden tatt av nettet) at menigheten er avviklet. Huset ble innviet i 1961, men da bildet her ble tatt i mai 2012, kunngjorde et skilt over inngangen at huset var til salgs.

Nes kirke
Nesbyen ligger i Nes sokn i Hallingdal prosti. Den er bygget i tre og ble oppført i 1861. Kirken har korsplan og 900 sitteplasser.
Arkitekt: Georg Andreas Bull.

CWGC graver i front.
Kirken ble besøkt på nytt en kald januardag i -20 grader. Bildene gir bare en liten følelse av hvor praktfullt vinterlandskapet var i Hallingdal den dagen.

Krigsgravene ligger vakkert til og minnes oss om Lancasteren som styrtet i fjellene innenfor Nesbyen

Kirken ligger flott plassert i landskapet

Rakeie gravplass

Rakeie gravplass ligger ved Bjørknessjøen, dypt inne i skogen et par mil øst for Årnes på Romerike. Gravplassen var i bruk i 1887-1927 og betjente et skogsområde som hadde lang vei til kirke og gravplass (Årnes og enda tidligere Nes). Fra 1903 overtok Mangen kapell, som ligger få kilometer unna, men det forekom altså begravelser helt frem til 1927. I 1983 ble det reist en minnestein med navn på bosteder som sognet til gravplassen. Utover denne har undertegnede bare funnet ett gravminne på området.

Dette og mer til står å lese i en reltivt fyldig Wikipedia-artikkel om gravplassen, som for en stor del bygger på medlemsbladet til Mangenfjellet turlag. Gravplassen sies å være fredet.

Eneste gjenværende gravminne?

En fredet skogplett

Utsikt utover Bjørknessjøen

Betania Årnes

Pinsemenigheten Betania Årnes holder til i dette huset i Salemsvegen. Det dreier seg om en menighet fra 1930-tallet, ifølge Pinsebudet, som hadde et oppslag om menighetens historie før det ble tatt av nettet.

Ifølge pinsebevegelsens nettsted har menigheten 30 medlemmer og 14 tilhørige (barn av døpte medlemmer). Wikipedia har et lite oppslag om menigheten samt en artikkel om pinsebevegelsen i Norge.

Nes kirke (Ådal)

I 1854 ble Ådal prestegjeld utskilt fra Norderhov med Viker som hovedkirke. Samtidig ble det gitt tillatelse til å bygge kirke i Nes i Ådal, som altså ble annekskirke. Til kirken brukte man Chr.H. Grosch’ tegninger til Rogne kirke i Øystre Slidre. De ble senere også brukt til Begnadalen kirke, men den brant i 1957, og det står nå en annen kirke der. Nes kirke ble innviet 22. august 1860, men det er tallet 1858 som står i vindfløyen. Kirken ligger på vestsiden av Begna like før utløpet i Sperillen.

Nes kirke er en laftet, åttekantet kirke i empirestil. Øst for den åttekantede delen er det et kor og i forlengelsen av det et lavere og smalere sakristi. Ifølge «Norges kirker» ble dette forlenget østover med et ekstra rom i 1928, mens Kunsthistorie.com skriver at 1928-ombyggingen omfattet både våpenhus i vest og kor og sakristi i øst. Midt på kirken er det en relativt høy takrytter. Kirken har galleri og 250 sitteplasser.

I kirkerommet er det fire oktagonale stolper som bærer takkonstruksjonen. Interiøret ble fargerestaurert til jubileet i 1960 under ledelse av Ove Qvale. Rammen til altertavlen er utført etter tegninger av arkitekt Herman Backer. Bildet viser Jesu dåp og ble malt av Lars Jorde i 1914 (ifølge «Norges kirker») eller 1915 (ifølge Kunsthistorie.com).

Prekestolen ble tegnet av arkitekten, og også den dreide døpefonten er på alder med kirken. Orgelet kommer fra Vestre orgelfabrikk og er fra 1971, mens de to kirkeklokkene er fra 1859, fra Olsen Nauen. Inventaret er avbildet og skildret i ord i «Norges kirker».

Kirkegården strekker seg i øst og i sør ned til E16 og fylkesvei 243 (gjennom Hedalen). Bortsett fra et stykke med steinmur i nordøst er kirkegården omgitt av hvitt stakittgjerde. Sør for kirken ble det i 1927 oppført et gravkapell etter tegninger av Ragnar Nilsen. Like ved siden av er et minnesmerke over en som falt under den 2. verdenskrig. Ved innkjørselen til parkeringen står noe som ser ut til å være redskapshus. På kirkevangen står også et krigsminnesmerke fra napoleonskrigene.

Det var bispevisitas i Ådal i desember 2006. Den 22. august 2010 feiret Nes kirke 150-årsjubileum, og biskopen holdt en minnetale i den anledning. Vinteren 2010-2011 ble det meldt om vinterstengt kirke på grunn av brannfarlige rørovner og el-anlegg. I mars ble det meldt at kirken var åpnet igjen.

Kilder og videre lesning:

Krigsgrav

Gravkapell

Krigsminnesmerke

Nes kirkeruin

Det har nok vært et kultsted i Nes svært lenge, noe gårdsnavnet Ullershov minner om. Frem til 1850-tallet lå hovedkirken i Nes på det smale neset mellom Vorma og Glomma. Det var en steinkirke fra 1100-tallet som ble utvidet og ombygget flere ganger, og den var tridjungskirke. Opprinnelig hadde den et skip med kort kor med apsis (skjønt ifølge Riksantikvaren var det trolig en trekirke på 1000-tallet før dette igjen). Man antar at apsiskoret ble revet på 1200-tallet, og at kirken fikk et lengre, rektangulært kor. Videre sies det at kirken ble ombygget til gotisk langkirke på 1300-tallet, skjønt det skal godt gjøres å finne gotiske buer i ruinen i dag. I 1567, under syvårskrigen, ble kirken satt i brann. Den ble gjenreist, og i 1697 ble den ombygget til korskirke. Tidligere bygningsstadier skal være synlige som fundamenter under bakken.

Det var prestegård ved kirken. I 1670-årene, under Den skånske krig, flyttet presten (formodentlig til det som nå er Disen gård). Både den gamle prestegården og kirken ble innlemmet i Nes festning, som omfattet en jordskanse rundt kirken. Det var ekserserplass på sørsiden av kirken. Det ser ut til å ha vært flere leirras i området, med forskjellige årstall nevnt i forskjellige kilder. Norges kirker omtaler ras ved Ullershov i 1725, Kulturminneløypa (tatt av nettet) ras ved kirkegården i 1728 (flere kister fløt nedover Glomma), mens «Norges kirker» igjen forteller at ekserserplassen raste ut i Glomma i 1737.

I 1854 ble kirken truffet av lynet og brant ned. Noe av inventaret ble imidlertid reddet ut og er å finne i den “nye” Nes kirke, som ble bygget i 1859-60 rundt en kilometer lenger nord, på den andre siden av det som nå er E16 (før: riksvei 2).

Siden har gamlekirken stått der som ruin. Det var først meningen å rive ruinene, men ruinenes alder og antikvariske verdi ble påpekt, og de ble stående. Riktignok forfalt de frem til 1920-tallet, da den første konserveringen og restaureringen ble utført. Sammenraste deler ble rekonstruert og murene gjenoppbygget omtrent til takhøyde. Det var ytterligere konservering i 1935-36 og arkeologiske undersøkelser i 1958. Ellers er mindre reparasjoner utført blant annet i 1969-71, 1986, 1993 og 1996-97. Siden ble det meldt om løse steiner som falt ned, en tilstandanalyse ble utarbeidet, og ruinene var under konservering i 2006-2009.

Per juni 2010 fremstår anlegget som en velholdt ruin, eller som en halvveis rekonstruksjon. Det er også et oppmurt steinalter, og stedet brukes en god del til brylluper, gudstjenester, konserter m.m. På sørsiden er det oppført en støpul (klokketårn) finansiert med pengegaver fra DNB Nor og Årnes Rotary.

Kilder og videre lesning:

  • Sigrid og Håkon Christie: Norges kirker. Akershus (Riksantikvaren / Land og kirke: Oslo, 1969), bind 2, s. 246-254 (også her)

  • Norske-kirker.net
  • Wikipedia
  • Opplysningsskilt ved ruinen
Annonse