Viser arkivet for stikkord middelalderkirke

Li kirke (Gausdal)

Ifølge tradisjonen skal det ha stått en kirke ved Li gård i Østre Gausdal. Gården har muligens tidligere gått under navnet Kirkeli, og den kan tenkes å ha vært identisk med gården som er omtalt som «Kirkiulidh j Gausdale j Gudbrandzsdale» i biskop Øysteins jordebok, i en oversikt over gårdsparter som tilhører Lavranskirken i Tønsberg (fra 1390-tallet).

Eldste skriftlige belegg for Li-tradisjonen skal være fra Gerhard Schøning. En skildring fra 1913 omtaler benrester som skal være funnet ved gården en årrekke tidligere, og også i 1930-årene skal det være funnet ben. Selve kirkestedet er ikke påvist, ifølge Dagfinn Skre, som selv gjorde et forsøk på dette i 1982, og som har skrevet om områdets kirkearkeologi. Intet tyder imidlertid på at gårdstunet har vært flyttet, så en eventuell kirke har trolig ligget i umiddelbar tilknytning til det. Skre finner det videre lite sannsynlig at kirken har eksistert samtidig med Østre Gausdal kirke, men antyder at denne kan ha avsløst kirken på Li i sin tid.

Litteraturen sier ingenting om hva slags type kirke dette eventuelt var, og det er altså ingen direkte funnrester etter kirken. Hvis den gikk ut av bruk såpass tidlig, får vi vel tro at det var en trekirke og da sannsynligvis en stavkirke.

Kilder og videre lesning:

Asak kirkeruin

Ved Asak-gårdene utenfor Leirsund på Romerike finner vi rester av grunnmuren etter en middelalderkirke, Asak kirke. Den skal være oppført før 1325, og en prestegård her er omtalt i 1393. Kirken var viet til erkeengelen Mikael og hadde festdag 29. januar. Det dreier seg om en annen kirke enn den med samme navn som fantes i nabokommunen Sørum. Derfor ble denne iblant kalt Gudleifs-Asaka, mens den i Sørum ble kalt Ingridar-Asaka.

Kirken ble anneks til Skedsmo etter reformasjonen og skal ha vært holdt i hevd rundt 1575, men omtales som et øde kapell i 1598. Det sies at kirken ble truffet av lynet og brant, noe som visstnok er bekreftet i de undersøkelsene som ble foretatt i 1953 under ledelse av Cato Enger. Det ble brukt stein herfra i 1673 da beboeren på Asak oppførte gravkapell til familien øst for Skedsmo kirke.

Kirken bestod av et nærmest parallellogramformet bygg på ca. 10,7 m x 6,5 m, med spisse vinkler i nordøst og sørvest. Murene er ca. 120-125 cm tykke. Det er funnet fundamenter av alteret ved østveggen samt deler av en vestportal. Deler av sørmuren ser ut til å mangle, om det da ikke har vært en døråpning der.

Det holdes iblant friluftsgudstjenester i ruinene, noe som nok er grunnen til at man har lagt frem en steinplate som alter. En brukt engangsgrill ved undertegnedes besøk vitner også om annen bruk.

Ved Asak-gårdene finnes dessuten en rekke gravhauger fra jernalderen. Ruinen er ellers omgitt av hveteåkrer.

Kilder og videre lesning:

Alternativ vinkel

Og en til

Kirkerommet

Alter for friluftsgudstjenester

Åpning i sørmuren

Denne veien

Peterskirken (Tønsberg)

Peterskirken var en av Tønsbergs middelalderkirker, men det er ikke mye å se av den i dag, for den forsvant etter bybrannen i 1536. Kirken stod ved Øvre Langgate, nordvest for krysset med Møllegaten. Det var en steinkirke som ble oppført tidlig på 1100-tallet, og som trolig avløste en tidligere trekirke på samme sted. Kanskje var det gravplass her allerede på 1000-tallet. Kirkegården ble etterhvert utvidet østover og oppover i et område som da lå i byens utkant. Se ellers denne PDF-boken om kirken og her om Tønsberg i middelalderen.

Det sies at vestfronten ble funnet ved graving i området på 1970-tallet, og i august 2010 meldte både Tønsberg Blad og NRK om skjelettfunn, illustrert med videosnutter. Peterskirken er registret i Riksantikvarens kulturminnesøk, og det finnes til og med en bok om denne kirken, som forsvant for nesten 500 år siden.

Hvaler kirke

Det går en rekke historier om tidlige kristningsforsøk i Viken og på Hvaler. Ulike tradisjoner omkring kirkens opphav som til dels motsier hverandre, er gjengitt i litteraturen, men det ser ut til at det er vanskelig å fastslå noe som helst med sikkerhet. Kanskje ligger kirken ved et gammelt gudehov, og kanskje var det en kirke på Asmaløy før kirkestedet ble flyttet. Det virker også uklart om det var en trekirke på stedet før steinkirken ble bygget. Det man er enige om, er at Hvaler kirke er en av landets eldste, men ble den oppført på 1000-tallet eller 1100-tallet?

Hvaler kirke er altså en steinkirke fra middelalderen, en langkirke med rektangulært skip og smalere og lavere kor med hvelvet apsis i øst. Østgavlene er murt helt opp til mønet, mens vestgavlen har trekledning. Skipet har opprinnelige portaler i vest, nord og sør, hvorav de to siste har vært gjenmurt, men ble åpnet ved en restaurering i 1953-56 ledet av Håkon Christie. I koret er sørportalen opprinnelig, mens det senere er laget åpning i nord til sakristiet. To sørvinduer i skipet og ett i koret var der opprinnelig, men er blitt utvidet. Vinduer i vest og nord er nyere. Det skal ha blitt reist en provisorisk støpul på kirkegården i 1722, men den antas å ha blitt revet ved en senere takreparasjon. Kirkeklokken ble da hengt tilbake på skipsloftet som før, og det har visstnok aldri vært takrytter eller våpenhus her.

Koret, som er lite i forhold til skipet, antas å ha vært bygget først, men det mulig at det dreide seg om én mer eller mindre sammenhengende byggeprosess. Nåværende apsishvelving stammer muligens fra reparasjonsarbeider på 1500-tallet. Kirken har fått endel setningsskader gjennom årene som har krevd reparasjoner. Etter kirkeauksjonen i 1723 var kirken i privat eie til den kom over på kommunens hender i 1860. Bygningshistorien med reparasjoner og alt er skildret grundig i verket «Norges kirker» av Håkon Christie, som ledet restaureringen på 1950-tallet, frem mot gjenåpning 18. mai 1956. Det står også en god del om det i en egen bok om kirken. Det kan nevnes at Jens Nilssøn var på visitas her i august 1597 og omtaler kirken i sin berømte visitasbok. I 2010 ble det meldt i menighetsbladet at kommunen hadde bevilget penger til kalking av ytterveggene, et arbeid som var tenkt gjennomført våren 2011. Da bildene her ble tatt i slutten av april 2011, så det ikke ut til å ha vært gjort.

Korbuen er rundbuet, som man kan forvente av en kirke fra romansk tid. Korgulvet er et lite trinn opp i forhold til skipets gulv, og alterpartiet er innerst i koret, nær apsis. Alteret er fra ca. 1750. Altertavlen ble forært til kirken i 1759 av Andreas Schavenius, som kjøpte kirken samme år. Korsfestelsesmaleriet i tavlen antas å være malt av Eggert Munch etter et stikk, mens ornamentene på rammen antas å være skåret av Henrik Bech. I tillegg henger en katekismetavle som tidligere ble brukt som altertavle, på skipets østvegg, nord for koråpningen. Denne tavlen antas å være fra 1500-tallet og kom til kirken på 1730-tallet. Den er i senere år tilbakeført til kirken etter et opphold på Folkemuseet.

Prekestolen er fra 1620. Den fikk ny himling ved en restaurering i 1743, og himlingen ble endret i 1760, betalt av kirkeeier Schavenius. Stolen har fire fag med fyllinger og står i skipets sørøstre hjørne, mens himlingen er festet på sørveggen. I tillegg står en enkel lesepult i koråpningen. Døpefonten er av kalkstein (trolig fra Gotland) og tidfestes til ca. 1300. Den var overmalt, men malingen ble fjernet ved restaureringen på 1950-tallet. Fonten har et messingfat som muligens er nederlandsk og fra 1700-tallet.

Under restaureringen på 1950-tallet ble det avdekket kalkmalerier i koret som antas å stamme fra 1601, og i nordøst like under taket ble det avdekket et dyrehode på enden av en bjelke. Under gulvet i skipet og koret ble det funnet en mengde fragmenter av glassmalerier fra middelalderen (ca. 1200-tallet).

orgelgalleriet (trolig fra 1700-tallet) står et 11 stemmers Jørgensen-orgel fra 1955 som avløste et Filtvedt-orgel fra 1890. I tillegg har kirken et flygel, og det holdes endel konserter her. Av de to kirkeklokkene er den ene støpt i Nederland på 1200-tallet, mens den andre er fra 1984. Det er nå en enkel klokkestøpul på kirkegården sør for kirken.

Kirkegården strekker seg sørover fra kirken og ble utvidet i 1868 og 1896. Tidligere ble det foretatt bisettelser inne i kirken. Dette gjaldt fra 1700-tallet visstnok bare for prester, og i 1805 ble det forbudt. Ved restaureringen på 50-tallet ble disse kistene samlet i et nyinredet gravkammer under vestre del av skipet. Et bårehus ble oppført nord for kirken i 1953. På kirkegården er et minnesmerke over «loser, sjøfolk og fiskere fra Hvaler som fant sin grav i havet». Prestegården Brimnes ligger vest for kirken. I Drengestua på prestegården er det en utstilling av fotografier og gjenstander fra kirkens historie, ikke minst fra restaureringsarbeidene.

Kilder og videre lesning:

Nordover

Minnesmerke

Prestegård

Mo kirkeruin

Korets østvegg

Mo kirkeruin ligger på det som var gården Moes grunn, på vestsiden av Slidrefjorden, et stykke nord for Øyjar kapell. Dateringen er noe usikker, men i en bok om Valdres’ middelalderkirker (skrevet av J.B. Jahnsen, som har ledet en restaurering av ruinen) antydes ca. 1215. Muligens var kirken nedlagt allerede før reformasjonen, og den ble omtalt som ruin i en skildring fra 1743.

Kirken har (eller hadde) beskjedent omfang: Innvendige mål for skipet var 6 meter ganger 5,8 meter og for koret 3,5 meter ganger 3 meter. Skipet var rektangulært, og koret var rett avsluttet. Kirken var bygget uten kvaderstein, altså ganske enkelt. Et hovedalter er murt inn i korets østvegg, og det er rester etter et senere sidealter (muligens et mariaalter) på nordsiden i koråpningen. Foruten vestdøren i skipet var det en dør på søndre korvegg.

Stein fra kirken er brukt til å bygge omkringliggende bygninger, og det vi ser i dag, er først og fremst korets østmur og grunnmurens omriss, iblant litt høyere. Det finnes også enkelte delvis ødelagte klebersteinsgravminner. Ruinen og kirkegården ble oppmålt og undersøkt i 1884, og i 1929 ble den vedtatt vernet. Kirketomten ble avstått til kommunen. Det ble utført ryddings- og restaureringsarbeider på stedet i 1972-77. Dette er skildret i Norges kirker samt i nevnte bok.

Av funn fra utgravningene kan nevnes 83 middelaldermynter (fra slutten av 1100-tallet til rundt 1500). En jernbeslått kiste herfra befinner seg nå i Slidre kirke. Det ble også funnet tre deler av middelaldergravsteiner med hjulkors (nå på Valdres folkemuseum) samt pyntebeslag og en del av en messeklokke. På kirkegården, som var avgrenset av en steinmur, ble det funnet skjeletter etter fem yngre kvinner. Disse lå på nordsiden av kirken (kvinnesiden).

For den som er interessert i å studere funnene mer i detalj, kan det opplyses at Jahnsen har utgitt en egen bok om ruinen (se litteraturliste).

Ruinen er under restaurering frem til 2015. Prosjektet er et samarbeid mellom kommunen og Riksantikvaren, og det har igjen vært arkeologiske undersøkelser. Det kan se ut til at det takoverbygget vi ser nå, bare er midlertidig for å beskytte ruinen under arbeidet.

Kilder og videre lesning:

Fra vest

Tettere på koret

Koret fra nordvest

Koret fra sørvest

Korets østvegg

Anlegget fra vest

Østvindu i koret

Det restaureres

Det restaureres

Nesodden kirke

Nesodden kirke er en middelalderkirke, og som for en rekke slike er den nøyaktige alderen ukjent, men det ble feiret 800-årsjubileum i 1975. Dateringen ser ut til å være basert hovedsakelig på stilhistoriske kriterier. Eldste skriftlige belegg er fra 1366 (i Diplomatarium Norvegicum). Det dreier seg om en enskipet langkirke av stein med angelsaksisk grunnplan, altså rektangulært skip og rett avsluttet kor. Korets murer — og sannsynligvis kirkens murer ellers — står på fjell. Kistemurene er 1,1-1,2 meter tykke og av bruddstein (granitt og gneis), mens hjørnene er delvis av tilhugget kleberstein, delvis av bruddstein med naturlig vinkel. Våpenhus (i vest) og sakristi (i øst) er senere. Det antas at kirken stod uten våpenhus til 1870-årene, og dagens våpenhus (av tre) er fra en restaurering i 1956. For sakristiet (også i tre) gjelder de samme årstallene. Alle nevnte bygningsdeler har saltak, og det er en firkantet takrytter med åttekantet spir omtrent midt på skipet. Takrytteren ser ut til å ha hatt et par forgjengere. Årstallet 1877 på vindfløyen i spiret stammer fra en større reparasjon etter lynnedslag, og det skal også finnes en vindfløy på kirkeloftet med årstallet 1707, da kirken fikk ny takrytter. I 1692 ble det oppført et gravkapell inntil kirkens nordmur. Det ble revet i 1862.

Også inne i kirken har det naturligvis vært gjort endringer gjennom årene. For eksempel er gulvet hevet i forhold til det opprinnelige, og korbuen ble utvidet i 1714. En alternisje i skipets østmur nord for korbuen ble gjenmurt ved utvidelsen i 1714 og åpnet og rekonstruert i 1960. Også portaler og vinduer har vært endret. To innvielseskors ble avdekket i 1920, det ene på korets murvegg, det andre på østmuren. Sistnevnte ble ødelagt ved fjerning av puss. Det ble gjort myntfunn under restaureringen i 1956. Kirken har hvitkalkede murer innvendig og orgelgalleri i vest. Korgulvet er noe høyere enn gulvet i skipet.

Altertavlen antas å være skåret av Johan Jørgen Schram i 1715 og ble restaurert i 1920. Det er en portaltavle med et bilde av Jesus i Getsemane i storfeltet.

Prekestolen i furu har fire fag pluss dør med fyllinger med rundbuer, og ser ut til å være fra tidlig 1600-tall. Den ble staffert i 1715 og igjen på siste halvdel av 1700-tallet. I fyllingene på selve stolen er det bilder av evangelistene og på døren av Kristus (Salvator Mundi). Stolen ble overmalt på 1800-tallet og avdekket og komplettert av Domenico Erdmann i 1920. Himlingen er firkantet, nesten kvadratisk. Trappen og foten skal være nyere.

Døpefonten i kleberstein er fra 1100-tallet. Den er kalkformet og har sagtannbord øverst, og det er to rader med en slags skiver på foten. Fonten var overmalt i grønt, hvitt og brunt, men ble renset i 1920. Til fonten hører et messingfat fra 1600-tallet. Det har tidligere vært et dåpshus her fra 1683, forsynt med akantus i 1715, trolig skåret av Johan Jørgen Schram.

Orgelet er bygget av J.H. Jørgensen i 1950 og har åtte stemmer. Prospektet er ved Ragnar Nilsen. Kirkens to klokker er av stål. Ytterligere inventar er omtalt i kildene. Det bør kanskje nevnes at kirken har ca. 120 sitteplasser.

Kirkegården er grunn, og det er flere ganger fylt på jord. Den er også utvidet en rekke ganger, senest i 2015. De tidligere delene er omgitt av en steinmur med smijernsporter. Nord for kirken står et bårehus i granitt tegnet av Ragnar Nilsen. En gapestokk på kirkegården ble fjernet i 1871. Prestegården ligger vest (eller nordvest) for kirken.

Kilder og videre lesning:

Tingvoll kirke i Møre & Romsdal, også omtalt som Nordmørsdomen, er en romansk steinkirke bygget rundt 1180
(en lokal nettside skriver 1150)

Østre Gausdal kirke

Gudbrandsdalen har aldri vært et utpreget område for steinkirker, men i middelalderen var det tre av dem: (Østre) Gausdal, Follebu og Tretten. Sistnevnte ble revet og erstattet med en trekirke. Østre Gausdal er hovedkirken i Gausdal, og vi antar at den er fra siste halvdel av 1200-tallet. Den var da noe mindre enn nå: Et rektangulært kirkerom på omtrent halve lengden av dagens hovedrom samt et kor i øst som var smalere og lavere enn skipet. Muligens var det også et sakristi nord for koret. Klokkene var plassert i en frittstående støpul på «Stupulhaugen», der det er kirkegård i dag. Kirken hadde få og små vinduer.

Som om ikke Svartedauen på 1300-tallet var nok, ble kirken brukt som stall og så brent av svenskene under Den nordiske syvårskrig i 1567, samme år som Hamar domkirke ble brent. Det virker likevel som noe inventar ble reddet — muligens før svenskene kom til stedet. Etter brannen ble kirken satt i stand igjen på en måte. Det måtte støttemurer til her og der, og brannskadene var åpenbare helt til den store restaureringen og utvidelsen i 1715, da kirken i hovedtrekk fikk sin nåværende form: Skipet ble utvidet mot øst, det nåværende sakristiet ble oppført, kirken fikk ekstra dører og vinduer, vestdøren ble gjort større, taket og tårnet ble satt i stand osv. Initiativtager til dette var sogneprest Oluf Christophersen (Ole) Stockfleth, som vi altså har å takke for den kirken vi ser i dag. Som kirker flest ble denne solgt på auksjon i 1723, da den ble kjøpt av Maurids Lie på vegne av allmuen i Gausdal.

Akkurat når tårnet kom til, er ikke helt klart, men kirken hadde tårn før utvidelsen i 1715, trolig midt på det daværende skipet. (Eldste skriftlige belegg er fra 1629.) Det ble på 1600-tallet gjentatte ganger meldt om problemer med hakkespett som ødela tårnet. Det har tidligere hatt spontekke, men har nå skifer. Også taket har hatt spontekke, men takstein ble kjøpt inn i 1760, og arbeidet med å skifte ut tekket pågikk over mange år. Nåværende skiferstein ser for en stor del ut til å stamme fra 1946-47. Kirken ble omfattende restaurert i 1952.

Det tømrede sakristiet er fra 1715-utbyggingen. Det har flere ganger vært snakk om å skifte det ut, men det ble restaurert i 1973 og ønskes nok beholdt. Våpenhus har vært skiftet flere ganger. Det nåværende ble tegnet av Fredrik Pettersen og er fra 1930, da det forrige ble fjernet og brukt som vedskjul og deretter garasje. Antallet sitteplasser i kirken sies å være 280.

Kirkerommet er stemningsfullt. Det har, som mange kirker, orgelgalleri i vest. Koret har samme bredde som skipet og er adskilt fra dette med en korskranke. Korets gulv er ett trinn over skipets. Taket har påmalt himmel og skyer. I sentrum for dette er solen, som, omgitt av en ring av skyer, har påmalt Guds navn, Jahve, med hebraiske bokstaver. Lest opp-ned som latinske bokstaver ser det ut som LULU.

Døpefonten i kleberstein antas å være fra 1100-tallet og er kirkens eldste inventargjenstand. Av riktig gamle ting herfra ellers er en middelalderbenk i Universitetets oldsaksamling. Ellers er interiøret og inventaret fra tiden etter utbyggingen i 1715, mye av det fra Stockfleths tid (han døde i 1727). Nevnte døpefont står i et dåpshus. Jubileumsboken omtaler nytt dåpshus («funt») i 1715 og igjen i 1722. Skal vi forstå det slik at det fra 1715 ble bearbeidet videre, eller er det snakk om nybygging etter kort tid?

Korskranken antas å være fra 1715. Den er bemerkelsesverdig ved at den har kortstokkmotiver, altså ruter, kløver, spar og hjerter (ovenfra og ned). Disse skal representere borgestranden, bondestanden, adelen og prestestanden. Figurene oppå korskranken ble skåret i 1735. Dette omfatter blant annet løvene med Kristian VIs kongemonogram båret av to løver. Ifølge regnskapet skal det være skåret av Ole Langset, men Roar Hauglid mener det er Johannes Ellingsen Segalstad som står bak, og at den er bortimot identisk med tilsvarende fra hans hånd i Bagn kirke (og inspirert av Bjørn Bjørnsen Olstads arbeid i Øyer kirke). Korskranken ble foreslått fjernet i 1922, men Riksantikvaren nektet.

Altertavlen er fra Stockfleths tid og tidfestes gjerne til 1720-årene. Dette er for tidlig til at Segalstad kan ha laget den, og det er kanskje ikke hans stil, men det har vært spekulert i om akantusvingene kan ha vært skåret av ham og tilføyd senere. Motivene i tavlen er velkjente: korsfestelsen og den triumferende Kristus.

At prekestolen med dens krillskurd er skåret av Segalstad i 1731, ser alle ut til å være enige om. Han var bare tyve år da han gjorde det.

Prekestolen, korskranken og dåpshuset ble malt av J.N. Scavenius rundt 1735, og Scavenius malte også den omtalte takhimlingen. Taket og altertavlen ble overmalt ved en restaurering i 1860-årene, men ble restaurert i 1936-37 av Domenico Erdmann.

Orgelet på vestgalleriet er fra 1888 og kommer fra August Nielsen. Det hadde opprinnelig 7 stemmer (hvorav 2 pedalstemmer) og ble i 1964 utvidet med to stemmer, hvilket var noe mindre enn den opprinnelige planen fra 1958. Arbeidet ble utført av danske Conrad Christiansen. Rundt 1990 ble orgelet restaurert av Nils Arne Venheim, som byttet ut de to tilføyde stemmene. Det finnes også et kororgel, men det later ikke til å være brukt så mye.

På langveggene henger to gamle epitafier. Det eldste (fra 1666) er til minne om sorenskriver Moritz Jensen og hans kone Ane Jensdatter. Det andre (fra 1677) er over sogneprest Anders Knudsen Hammer og hans kone Sidsel. Begge epitafiene er i bruskbarokk, og de ble restaurert av Erdmann på 1930-tallet.

Det er to klokker i tårnet. Den største har lengst historie. Allerede i 1697 skal den ha blitt omstøpt, og den er siden omstøpt av O. Olsen & Søn i 1912. Den minste er støpt av Kristoffer og Hans Monsen i 1812.

Den opprinnelige kirkegården er området rundt kirken. Sør for kirken står et krigsminnesmerke, og på nordsiden er en stein til minne om M.B. Landstad, som var kapellan her noen år. Området er imidlertid noe vasstrukkent, noe som neppe er overraskende når man ser den lille bekken som renner ned skråningen og gjennom dammen nordøst for kirken. Øst for dammen står et redskapshus / servicebygg. I 1869 ble det fradelt tre mål til ny kirkegård på Stupulhaugen. Senere er denne utvidet i 1900 og 1948. Prestegården Riddervold (se også Wikipedia) ligger like borti veien nordøst for kirken. Prestegårdsbygningen der sies å være den største i Norge.

Kilder og videre lesning:

Ringsaker kirke

Ringsaker kirke ligger litt sør for Moelv og er ikke synlig fra E6. Derimot synes den godt fra riksvei 4 mellom Gjøvik og Biri, på den andre siden av Mjøsa. I gamle dager kunne det være aktuelt å ro til kirken, som var hovedkirke for et større område. I dag kommer vi til kirken ved å følge landeveien mellom Moelv og Nes. Kirken ligger midt i et rikt jordbrukslandskap, hvilket er typisk for middelalderkirker, og den er godt besøkt og et populært konsertsted med god akustikk.

Ringsaker kirke er en av våre best bevarte middelalderkirker (viet til Olav den hellige), og som tridjungskirke hadde den fra tidlig av en viss betydning. De fleste kilder tidfester det opprinnelige bygget, i kalkstein, til 1100-tallet, men Per Granberg (se litteraturliste) mener å ha sannsynliggjort at kirken er fra midten av 1000-tallet. Opprinnelig var den en romansk treskipet basilika med tverrskip like langt som bredden på de tre skipene. Granberg mener det opprinnelige, korte koret ikke var apsidalt, som er et noe senere trekk, mens andre kilder snakker om apsis i øst. På slutten av 1200-tallet ble kirken utvidet til sin nåværende korskirkeform og fikk gotiske elementer: Koret ble sterkt utvidet, og korsarmene ble forlenget forbi sideskipene (med det nordre litt lengre enn det søndre). Det er sakristi nord for koret.

Kirken hadde opprinnelig en normannisk tårnhatt. I 1594 fikk den spir ved Matz Tårnbygger. Det varte ikke lenge. I 1652 bygget den berømte Werner Olsen («Mester Werner») nytt spir, men det blåste ned den 22. september 1669. Kirken var så uten spir noen år til Olluf Ifwersen Helmen fra Gran bygget det nåværende spiret i 1694. Det har tålt vær og vind der det hever seg 64 meter i været. Taket ble tekket med spon og tjærebredt i 1841. Kirken har rundt 400 plasser.

Kirkerommet er svært stemningsfullt, men kirkens høyde er ikke helt utnyttet innvendig. Himlingen ligger nemlig så lavt at lyset fra sørvinduene over søndre sideskip ikke når inn i kirkerommet. Hovedskipets himling har nok vært høyere i gamle dager, og Granberg antyder at steinhimlingen kan ha fått sin nåværende form etter en brann.

Som altertavle fungerer et alterskap som ble produsert i Antwerpen i 1520-årene, altså like før reformasjonen kom til Norge. Som sådan er det et lite under at det har vært bevart frem til våre dager, og det er en sjeldenhet i norsk kirkeinventar. Skapet kan lukkes og har da illustrasjoner på utsiden av dørene, men står som regel åpent, slik at man kan beundre de utskårne figurene. Det ville gå for langt å skildre alterskapet inngående her, men vi kan nevne at Olav den hellige er blant helgnene som vi finner (nærmere bestemt i venstre dør). For øvrig henvises til litteraturlisten, som blant annet omfatter en egen bok om skapet, som ble gitt i gave av magister Ansten Jonsson Schonk, sogneprest i Ringsaker 1514-1547 (den siste katolske og første protestantiske sogneprest).

Av annet stasinventar kan vi nevne prekestol og døpefont skåret av Lars Borg i 1704. Borg skar også et dåpshus som døpefonten stod i, men det er nå på Folkemuseet. Borgs inventar har vært mye beundret og etterlignet av andre treskjærere. Døpefonten har form av en gutt som bærer kummen. Prekestolhimlingen og dåpshuset bærer Frederik IVs kongemonogram. I tillegg til Borgs døpefont har kirken en nyere døpefont (åttekantet, timeglassformet) som står like innenfor inngangsdøren i vest.

Over korbuen er en kalvariegruppe fra 1683 laget av Johannes Skraastad. I nordre og søndre tverrskip er det glassmalerier laget av Borgar Hauglid i vinduene. I midtre nordvindu ser vi jomfru Maria og i midtre sørvindu Olav den hellige.

På det sørlige tverrskipets østvegg henger en minnetavle over sogneprest Oluf Thommessøn fra 1632. Kirken har også 12 presteportretter, hvorav det mest kjente er Mathias Stoltenbergs portrett av G.G.G. Berg. Rester av en rekke kalkmalerier er avdekket ved restaureringer. Blant dem er et hjulkors eller innvielseskors. Også enkelte gravsteiner kan man finne inne i kirken, skjønt det var flere før. Flere detaljer er å finne i litteraturen.

Vestgalleriet med vindusgluggene sett fra kirkens innside gir undertegnede assosiasjoner til Hufsa og R2-D2. Der står kirkens orgel, som er fra 1964 og bygget av Norsk Orgel- og Harmoniumfabrikk. Orgelet ble plukket fra hverandre og renset i 2009.

Kirkegården ved en såpass gammel kirke er naturligvis ganske stor og har trolig vært utvidet flere ganger. Sørøst for kirken står et gravkapell, og ved innkjørselen på oversiden er et krigsminnesmerke. Ved den inngangen til kirkegården som fører mot vestinngangen, står et lite rødt hus merket «Pilegrimsherberge» med en pilegrimsbenk utenfor. Som vi forstår, ligger kirken ved pilegrimsleden til Nidaros. Ringsaker prestegård ligger like vest for kirkegården.

Det var bispevisitas i Ringsaker nord i september 2010 (program, foredrag). Det planlegges utført restaureringsarbeider på Ringsaker kirke høsten 2013 (nordre sideskip) og våren 2014 (søndre sideskip og sakristitaket).

Kilder og videre lesning:

  • Wikipedia

  • Kunsthistorie.com
  • Kirken i Ringsaker (har PDF-brosjyre om kirkebygget)
  • Øystein Ekroll, Morten Stige og Jiri Havran: Kirkene i Norge, bind 1: Middelalder i stein (ARFO, 2000), s. 52-57
  • Egil Enemo og Trond Røhnebæk (red.): Kirker i Ringsaker (Brøttum, Furnes, Nes, Ringsaker og Veldre historielag, 1995), s. 25-36 (v/Per Granberg)
  • Ringsaker kommune
  • Bente Lavold: Kultus og status. Kirkeinventar som kilde til kulturelle, sosiale og økonomiske forhold på 1500-tallet, i Hans Hosar (red.): Alt mellom himmel org jord (Norsk lokalhistorisk institutt: Oslo, 2003), s. 97-116 (sier endel om alterskapet)
  • Sigurd Grieg: Ringsaker kirkes gamle herlighet. Kulturhistoriske studier over nederlandske og nordtyske alterskap i Norge (De Sandvigske samlingers skrifter III; Lillehammer, 1955)
  • Reinert Svendsen: Ringsaker kirke og altertavle paa Hedemarken. En beretning om dens tilblivelse (Aschehoug: Kristiania, 1899)
  • Olava Øverland og Bo-Aje Mellin: Våre altertavler (Det Norske Samlaget, 1995), s. 138-139
  • Alf Henry Rasmussen: Våre kirker. Norsk kirkeleksikon (Vanebo Forlag, 1993), s.  636
  • Kirkesøk
  • Roar Hauglid: Akantus. Mestrene i norsk treskurd (Riksantikvariatet / Mittet & Co: Oslo, 1950), annet bind, første halvbind, s. 29ff (om Lars Borg)

Stange kirke

Stange kirke ligger 3 km vest for tettstedet Stange, mellom en rekke storgårder og med utsikt til Mjøsa. En ganske vanlig plassering for en middelalderkirke. Kirken er omtalt i 1225 i Håkon Håkonsens saga, men det gjaldt forrige kirke, også den en steinkirke. Det spekuleres også i om det kan ha eksistert en trekirke før denne igjen. Gravfunn tyder på det, men det er så langt ikke funnet konkrete rester etter selve dette bygget. Bygda het for øvrig Skaun i gamle dager, men tok etterhvert navn etter kirken og prestegården.

Kirken vi ser i dag, stammer fra midten av 1200-tallet og feiret 750-årsjubileum i år 2000. Antallet sitteplasser i dag er ca. 400. Byggingen later til å ha startet med koret, slik at avbruddet i kirkelige aktiviteter skulle bli kortest mulig, og den nye kirken later til å være bygget rundt den gamle. Dette skal ha bidratt til at orienteringen ikke er strengt vest-øst. Avviket er ca. 23 grader i nordlig retning. I utgangspunktet har vi å gjøre med en langkirke med rektangulært skip og mindre, rett avsluttet kor. Et sakristi på nordsiden av koret kom til på 1300-tallet. I strukturen i muren utvendig kan vi en rekke steder se hva slags stein som er brukt: litt uregelmessige steiner fra den tidligere kirken eller rettere tilhuggede steiner. I skipets vestvegg er det for eksempel gammelstein nederst samt i gavlen, med “ny” stein imellom, og slik kan man ta for seg de forskjellige veggene.

Den 17. juli 1620 ble kirken truffet av lynet og brant. Dermed ble middelalderinnredningen ødelagt, og mye av det vi ser i dag, er barokkinteriør fra 1600-tallet og tidlig på 1700-tallet. Kirken ble bygget opp raskt etter brannen og fikk takrytter på skipet. I 1703 kom et tilbygg i nord som kalles Nykirken, slik at kirken har fått en slags T-form. Til dette ble det blant annet brukt stein fra domkirken. Det ble gjort om en god del på vinduene, noe vi for eksempel kan se i korets østvegg, der det åpenbart har vært tre smale, gotiske vinduer. De ble murt igjen, og i stedet fikk kirken de to rundbuede vinduene, som slipper inn mye mer lys. Korets sørvindu ble utvidet ved samme anledning, og skipets sørvinduer ble som i dag. Korets sørportal går for å være opprinnelig.

Tårnhjelmen på takrytteren ble revet og erstattet med en ny i 1772. Takrytteren sies å være Norges høyeste frittbærende trekonstruksjon fra sin tid, og med tanke på den store belastningen et tegn på at man hadde tilgang på særdeles kraftige trebjelker. Den gamle vestportalen ble på begynnelsen av 1800-tallet dekket til av våpenhuset.

I 1928 fikk korvinduene glassmalerier av Gabriel Kjelland. Dette gjorde at koret fikk en langt mer dempet belysning enn det hadde hatt tidligere, og forskjellig fra det vi ser på Harriet Backers malerier Altergang i Stange kirke og Barnedåp i Stange kirke. Det beskrives i jubileumsboken som et forsøk på å bringe det barokke kirkerommet tilbake til middelalderen, og det vakte ikke udelt glede. Domenico Erdmann omtalte fenomenet som «korformørkelsen», og heller ikke sognepresten var fornøyd. Det var brevveksling mellom menigheten og kunstneren, som mente man burde formørke også de andre vinduene i kirken.

Takene i koret og sakristiet er tønnehvelvet, mens skipet og Nykirken har flat, himmelblå takhimling med påmalte skyer. Dette ble malt av kontrafeier Christopher Nielssen i 1709, men ble overmalt i 1867 under en motebevisst sogneprest for så å bli avdekket og restaurert i 1963.

Den barokke altertavlen er fra 1652. Den har vært omtalt som en tegneserie over påskeevangeliet, med avbildinger av korsfestelsen, oppstandelsen og himmelfarten i midtpartiene. Her er faktisk ikke nattverden avbildet, skjønt det finnes vinranker og drueklaser. Ellers har man fulgt tradisjonen med at Kristus (omgitt av Maria og Johannes) ble korsfestet på Adams grav. Tavlen har også figurer av Moses og Aron og de tolv disiplene. Figurene er skåret i bjerk, og tavlen ellers er i furu og gran. Dette tas som et tegn på at tavlen er norsk, selv om kunstneren er ukjent. Hadde den vært importert, ville den trolig ha vært av eik. Tavlen ble malt om i 1784 og bærer fortsatt preg av det rent fargemessig. Altertavlen ble flyttet nærmere korets østvinduer i 1703, for i 1986 å bli flyttet tilbake slik den står i dag.

I koret finner vi også døpefonten, som ble skåret av Erik Pedersen Kolstrup i 1719 og har en guttefigur/engel som holder dåpsfatet (eller kummen). Den ble reparert i 1765 av Peder Siulsen Klokkerhaugen, som skar ny guttefigur. Fonten har en himling og er ganske typisk for tidens akantusbarokk.

Kolstrup laget også dåpshuset, som opprinnelig stod i koret rundt døpefonten. Siden er det flyttet til hjørnet mellom koret og Nykirken, og det går under navnet bispestolen. Dåpshuset skal være inspirert av Lars Borgs dåpshus i Ringsaker kirke (som ikke lenger er der).

Den rikt dekorerte, barokke prekestolen var ferdig i 1630, et tall som er å finne over prekestoldøren. Stolen ble skåret av Johan Reinholdt, som også skal ha laget et epitafium som siden er gått tapt, til kirken. Prekestolen stod opprinnelig på skipets østvegg, men etter at koråpningen ble utvidet i 1703, ble stolen flyttet inn i hjørnet, med døren på sørsiden av den utvidede åpningen. På hver side av døren står Adam og Eva, og langs trappen er det felt med evangelistfigurer, mens scener fra Jesu liv er å finne i feltene rundt selve stolen. På toppen av prekestolhimlingen er det figurer av Kristus og apostlene, og på undersiden er det — jeg hadde nær sagt som vanlig — en due, symbol på den hellige ånd.

Over koråpningen henger en kalvariegruppe, den korsfestede Kristus omgitt av Maria og Johannes, fra 1685. Kirken skal ha hatt flere epitafier, men det er bare ett igjen, fra 1710, i Nykirken. Det viser prestene Kristoffer Stockflet og Nils Müller, fru Margrete Mechelburg og deres barn. Flere bilder fra Stange kirke er å finne på Folkemuseet.

I vest er det orgelgalleri, men utseendet skal ha blitt endret gjennom tidene. Dagens orgel er ifølge kirkeleksikonet et Jørgensen-orgel fra 1957, og kirkeklokkene er fra 1623 og 1751. Den som undersøker saken nærmere, vil finne mange flere detaljer, og det var restaurering og begrensede arkeologiske utgravninger i 1986.

Kirken er omgitt av sin kirkegård, og det står et gravkapell sørøst for kirken og et redskapshus vest-nordvest. Like innenfor kirkeporten er det et steintrau, uten jeg har funnet noe om bakgrunnen for dette.

Stange prestegård — en av landets største — ligger like nord for kirken. Den har vært gjort om noe gjennom årene. Forpakterboligen er fra 1958, og de to eldste husene — hovedbygningen og stabburet — er fra 1700-tallet. De er fredet.

Sommeren og høsten 2012 skiftes kirkens skifertak ut (se omtale i menighetsbladet). Menighetsbladet kan leses her.

Kilder og videre lesning:

Annonse