Viser arkivet for stikkord mellomalderkyrkje

Li kirke (Gausdal)

Ifølge tradisjonen skal det ha stått en kirke ved Li gård i Østre Gausdal. Gården har muligens tidligere gått under navnet Kirkeli, og den kan tenkes å ha vært identisk med gården som er omtalt som «Kirkiulidh j Gausdale j Gudbrandzsdale» i biskop Øysteins jordebok, i en oversikt over gårdsparter som tilhører Lavranskirken i Tønsberg (fra 1390-tallet).

Eldste skriftlige belegg for Li-tradisjonen skal være fra Gerhard Schøning. En skildring fra 1913 omtaler benrester som skal være funnet ved gården en årrekke tidligere, og også i 1930-årene skal det være funnet ben. Selve kirkestedet er ikke påvist, ifølge Dagfinn Skre, som selv gjorde et forsøk på dette i 1982, og som har skrevet om områdets kirkearkeologi. Intet tyder imidlertid på at gårdstunet har vært flyttet, så en eventuell kirke har trolig ligget i umiddelbar tilknytning til det. Skre finner det videre lite sannsynlig at kirken har eksistert samtidig med Østre Gausdal kirke, men antyder at denne kan ha avsløst kirken på Li i sin tid.

Litteraturen sier ingenting om hva slags type kirke dette eventuelt var, og det er altså ingen direkte funnrester etter kirken. Hvis den gikk ut av bruk såpass tidlig, får vi vel tro at det var en trekirke og da sannsynligvis en stavkirke.

Kilder og videre lesning:

Asak kirkeruin

Ved Asak-gårdene utenfor Leirsund på Romerike finner vi rester av grunnmuren etter en middelalderkirke, Asak kirke. Den skal være oppført før 1325, og en prestegård her er omtalt i 1393. Kirken var viet til erkeengelen Mikael og hadde festdag 29. januar. Det dreier seg om en annen kirke enn den med samme navn som fantes i nabokommunen Sørum. Derfor ble denne iblant kalt Gudleifs-Asaka, mens den i Sørum ble kalt Ingridar-Asaka.

Kirken ble anneks til Skedsmo etter reformasjonen og skal ha vært holdt i hevd rundt 1575, men omtales som et øde kapell i 1598. Det sies at kirken ble truffet av lynet og brant, noe som visstnok er bekreftet i de undersøkelsene som ble foretatt i 1953 under ledelse av Cato Enger. Det ble brukt stein herfra i 1673 da beboeren på Asak oppførte gravkapell til familien øst for Skedsmo kirke.

Kirken bestod av et nærmest parallellogramformet bygg på ca. 10,7 m x 6,5 m, med spisse vinkler i nordøst og sørvest. Murene er ca. 120-125 cm tykke. Det er funnet fundamenter av alteret ved østveggen samt deler av en vestportal. Deler av sørmuren ser ut til å mangle, om det da ikke har vært en døråpning der.

Det holdes iblant friluftsgudstjenester i ruinene, noe som nok er grunnen til at man har lagt frem en steinplate som alter. En brukt engangsgrill ved undertegnedes besøk vitner også om annen bruk.

Ved Asak-gårdene finnes dessuten en rekke gravhauger fra jernalderen. Ruinen er ellers omgitt av hveteåkrer.

Kilder og videre lesning:

Alternativ vinkel

Og en til

Kirkerommet

Alter for friluftsgudstjenester

Åpning i sørmuren

Denne veien

Peterskirken (Tønsberg)

Peterskirken var en av Tønsbergs middelalderkirker, men det er ikke mye å se av den i dag, for den forsvant etter bybrannen i 1536. Kirken stod ved Øvre Langgate, nordvest for krysset med Møllegaten. Det var en steinkirke som ble oppført tidlig på 1100-tallet, og som trolig avløste en tidligere trekirke på samme sted. Kanskje var det gravplass her allerede på 1000-tallet. Kirkegården ble etterhvert utvidet østover og oppover i et område som da lå i byens utkant. Se ellers denne PDF-boken om kirken og her om Tønsberg i middelalderen.

Det sies at vestfronten ble funnet ved graving i området på 1970-tallet, og i august 2010 meldte både Tønsberg Blad og NRK om skjelettfunn, illustrert med videosnutter. Peterskirken er registret i Riksantikvarens kulturminnesøk, og det finnes til og med en bok om denne kirken, som forsvant for nesten 500 år siden.

Mo kirkeruin

Korets østvegg

Mo kirkeruin ligger på det som var gården Moes grunn, på vestsiden av Slidrefjorden, et stykke nord for Øyjar kapell. Dateringen er noe usikker, men i en bok om Valdres’ middelalderkirker (skrevet av J.B. Jahnsen, som har ledet en restaurering av ruinen) antydes ca. 1215. Muligens var kirken nedlagt allerede før reformasjonen, og den ble omtalt som ruin i en skildring fra 1743.

Kirken har (eller hadde) beskjedent omfang: Innvendige mål for skipet var 6 meter ganger 5,8 meter og for koret 3,5 meter ganger 3 meter. Skipet var rektangulært, og koret var rett avsluttet. Kirken var bygget uten kvaderstein, altså ganske enkelt. Et hovedalter er murt inn i korets østvegg, og det er rester etter et senere sidealter (muligens et mariaalter) på nordsiden i koråpningen. Foruten vestdøren i skipet var det en dør på søndre korvegg.

Stein fra kirken er brukt til å bygge omkringliggende bygninger, og det vi ser i dag, er først og fremst korets østmur og grunnmurens omriss, iblant litt høyere. Det finnes også enkelte delvis ødelagte klebersteinsgravminner. Ruinen og kirkegården ble oppmålt og undersøkt i 1884, og i 1929 ble den vedtatt vernet. Kirketomten ble avstått til kommunen. Det ble utført ryddings- og restaureringsarbeider på stedet i 1972-77. Dette er skildret i Norges kirker samt i nevnte bok.

Av funn fra utgravningene kan nevnes 83 middelaldermynter (fra slutten av 1100-tallet til rundt 1500). En jernbeslått kiste herfra befinner seg nå i Slidre kirke. Det ble også funnet tre deler av middelaldergravsteiner med hjulkors (nå på Valdres folkemuseum) samt pyntebeslag og en del av en messeklokke. På kirkegården, som var avgrenset av en steinmur, ble det funnet skjeletter etter fem yngre kvinner. Disse lå på nordsiden av kirken (kvinnesiden).

For den som er interessert i å studere funnene mer i detalj, kan det opplyses at Jahnsen har utgitt en egen bok om ruinen (se litteraturliste).

Ruinen er under restaurering frem til 2015. Prosjektet er et samarbeid mellom kommunen og Riksantikvaren, og det har igjen vært arkeologiske undersøkelser. Det kan se ut til at det takoverbygget vi ser nå, bare er midlertidig for å beskytte ruinen under arbeidet.

Kilder og videre lesning:

Fra vest

Tettere på koret

Koret fra nordvest

Koret fra sørvest

Korets østvegg

Anlegget fra vest

Østvindu i koret

Det restaureres

Det restaureres

Østre Gausdal kirke

Gudbrandsdalen har aldri vært et utpreget område for steinkirker, men i middelalderen var det tre av dem: (Østre) Gausdal, Follebu og Tretten. Sistnevnte ble revet og erstattet med en trekirke. Østre Gausdal er hovedkirken i Gausdal, og vi antar at den er fra siste halvdel av 1200-tallet. Den var da noe mindre enn nå: Et rektangulært kirkerom på omtrent halve lengden av dagens hovedrom samt et kor i øst som var smalere og lavere enn skipet. Muligens var det også et sakristi nord for koret. Klokkene var plassert i en frittstående støpul på «Stupulhaugen», der det er kirkegård i dag. Kirken hadde få og små vinduer.

Som om ikke Svartedauen på 1300-tallet var nok, ble kirken brukt som stall og så brent av svenskene under Den nordiske syvårskrig i 1567, samme år som Hamar domkirke ble brent. Det virker likevel som noe inventar ble reddet — muligens før svenskene kom til stedet. Etter brannen ble kirken satt i stand igjen på en måte. Det måtte støttemurer til her og der, og brannskadene var åpenbare helt til den store restaureringen og utvidelsen i 1715, da kirken i hovedtrekk fikk sin nåværende form: Skipet ble utvidet mot øst, det nåværende sakristiet ble oppført, kirken fikk ekstra dører og vinduer, vestdøren ble gjort større, taket og tårnet ble satt i stand osv. Initiativtager til dette var sogneprest Oluf Christophersen (Ole) Stockfleth, som vi altså har å takke for den kirken vi ser i dag. Som kirker flest ble denne solgt på auksjon i 1723, da den ble kjøpt av Maurids Lie på vegne av allmuen i Gausdal.

Akkurat når tårnet kom til, er ikke helt klart, men kirken hadde tårn før utvidelsen i 1715, trolig midt på det daværende skipet. (Eldste skriftlige belegg er fra 1629.) Det ble på 1600-tallet gjentatte ganger meldt om problemer med hakkespett som ødela tårnet. Det har tidligere hatt spontekke, men har nå skifer. Også taket har hatt spontekke, men takstein ble kjøpt inn i 1760, og arbeidet med å skifte ut tekket pågikk over mange år. Nåværende skiferstein ser for en stor del ut til å stamme fra 1946-47. Kirken ble omfattende restaurert i 1952.

Det tømrede sakristiet er fra 1715-utbyggingen. Det har flere ganger vært snakk om å skifte det ut, men det ble restaurert i 1973 og ønskes nok beholdt. Våpenhus har vært skiftet flere ganger. Det nåværende ble tegnet av Fredrik Pettersen og er fra 1930, da det forrige ble fjernet og brukt som vedskjul og deretter garasje. Antallet sitteplasser i kirken sies å være 280.

Kirkerommet er stemningsfullt. Det har, som mange kirker, orgelgalleri i vest. Koret har samme bredde som skipet og er adskilt fra dette med en korskranke. Korets gulv er ett trinn over skipets. Taket har påmalt himmel og skyer. I sentrum for dette er solen, som, omgitt av en ring av skyer, har påmalt Guds navn, Jahve, med hebraiske bokstaver. Lest opp-ned som latinske bokstaver ser det ut som LULU.

Døpefonten i kleberstein antas å være fra 1100-tallet og er kirkens eldste inventargjenstand. Av riktig gamle ting herfra ellers er en middelalderbenk i Universitetets oldsaksamling. Ellers er interiøret og inventaret fra tiden etter utbyggingen i 1715, mye av det fra Stockfleths tid (han døde i 1727). Nevnte døpefont står i et dåpshus. Jubileumsboken omtaler nytt dåpshus («funt») i 1715 og igjen i 1722. Skal vi forstå det slik at det fra 1715 ble bearbeidet videre, eller er det snakk om nybygging etter kort tid?

Korskranken antas å være fra 1715. Den er bemerkelsesverdig ved at den har kortstokkmotiver, altså ruter, kløver, spar og hjerter (ovenfra og ned). Disse skal representere borgestranden, bondestanden, adelen og prestestanden. Figurene oppå korskranken ble skåret i 1735. Dette omfatter blant annet løvene med Kristian VIs kongemonogram båret av to løver. Ifølge regnskapet skal det være skåret av Ole Langset, men Roar Hauglid mener det er Johannes Ellingsen Segalstad som står bak, og at den er bortimot identisk med tilsvarende fra hans hånd i Bagn kirke (og inspirert av Bjørn Bjørnsen Olstads arbeid i Øyer kirke). Korskranken ble foreslått fjernet i 1922, men Riksantikvaren nektet.

Altertavlen er fra Stockfleths tid og tidfestes gjerne til 1720-årene. Dette er for tidlig til at Segalstad kan ha laget den, og det er kanskje ikke hans stil, men det har vært spekulert i om akantusvingene kan ha vært skåret av ham og tilføyd senere. Motivene i tavlen er velkjente: korsfestelsen og den triumferende Kristus.

At prekestolen med dens krillskurd er skåret av Segalstad i 1731, ser alle ut til å være enige om. Han var bare tyve år da han gjorde det.

Prekestolen, korskranken og dåpshuset ble malt av J.N. Scavenius rundt 1735, og Scavenius malte også den omtalte takhimlingen. Taket og altertavlen ble overmalt ved en restaurering i 1860-årene, men ble restaurert i 1936-37 av Domenico Erdmann.

Orgelet på vestgalleriet er fra 1888 og kommer fra August Nielsen. Det hadde opprinnelig 7 stemmer (hvorav 2 pedalstemmer) og ble i 1964 utvidet med to stemmer, hvilket var noe mindre enn den opprinnelige planen fra 1958. Arbeidet ble utført av danske Conrad Christiansen. Rundt 1990 ble orgelet restaurert av Nils Arne Venheim, som byttet ut de to tilføyde stemmene. Det finnes også et kororgel, men det later ikke til å være brukt så mye.

På langveggene henger to gamle epitafier. Det eldste (fra 1666) er til minne om sorenskriver Moritz Jensen og hans kone Ane Jensdatter. Det andre (fra 1677) er over sogneprest Anders Knudsen Hammer og hans kone Sidsel. Begge epitafiene er i bruskbarokk, og de ble restaurert av Erdmann på 1930-tallet.

Det er to klokker i tårnet. Den største har lengst historie. Allerede i 1697 skal den ha blitt omstøpt, og den er siden omstøpt av O. Olsen & Søn i 1912. Den minste er støpt av Kristoffer og Hans Monsen i 1812.

Den opprinnelige kirkegården er området rundt kirken. Sør for kirken står et krigsminnesmerke, og på nordsiden er en stein til minne om M.B. Landstad, som var kapellan her noen år. Området er imidlertid noe vasstrukkent, noe som neppe er overraskende når man ser den lille bekken som renner ned skråningen og gjennom dammen nordøst for kirken. Øst for dammen står et redskapshus / servicebygg. I 1869 ble det fradelt tre mål til ny kirkegård på Stupulhaugen. Senere er denne utvidet i 1900 og 1948. Prestegården Riddervold (se også Wikipedia) ligger like borti veien nordøst for kirken. Prestegårdsbygningen der sies å være den største i Norge.

Kilder og videre lesning:

Annonse