Viser arkivet for stikkord møreogromsdal

Tresfjord kirke

Tresfjord har hatt kirke siden middelalderen, uten at man vet når den første ble oppført. I 1690 ble det oppført en tømret korskirke. Den ble solgt på kirkeauksjonen, og ble i 1782 kjøpt av lokale bønder — også det på auksjon. Den lå noe vest for den nåværende kirken, og den var i dårlig stand og dessuten for liten i en tid med befolkningsøkning. Selv om det var trange tider etter napoleonskrigene, ble det besluttet å bygge ny kirke, og Erik Kroken var byggmester. Byggingen kom i gang i 1825, og kirken ble innviet den 17. juni 1828. (Den er siden omfattende reparert/restaurert bl.a. i 1927–29 og 2006–08. Før sistnevnte ble kirken stabilisert med stålstag.)

Tresfjord kirke er en åttekantet, laftet kirke med 220 sitteplasser (ifølge Kirkesøk, mens eldre kilder opererer med 270). Selve åttekantdelen er noe uttrukket, og det er våpenhus i vest og kor og sakristi i øst samt takrytter midt på taket.

Om kirken utvendig ligner på en rekke andre i sitt slag, er utsmykningen og inventaret rikere enn i mang en landsens kirke. Her får vi et møte mellom empire og norsk folkekunst — noe nytt, noe overført fra tidligere kirke. Ikke lenge etter at kirken var ferdig, ble den malt innvendig av den svenske omreisende maleren Levin og østlendingen Østen Torp. Sistnevnte står bak akantusranker og blomster på nordveggen, mens Levin malte sørveggen med klassiske urnemotiver og hoder. (Ifølge billedtekstene på Kunsthistorie.com forholder det seg omvendt, men dette strider også mot jubileumsboken om Tresfjord kirke, og det virker mindre sannsynlig gitt Norges akantustradisjon, samtidig som en utlending godt kan tenkes å utføre det som er tidens mote.) Frisene ble malt på papir før det hele ble limt opp på veggene.

På korskillet henger en rekke malerier, hvorav tre (som viser korsfestelsen, Moses og Aron) stammer fra en tidligere altertavle og det ene (som viser nedtagelsen fra korset) er malt av Østen Torp. Over midtgangen er Karl Johans kongemonogram, og de fire midtmastene under tårnet har marmorert maling. Speifyllingene på galleribrystningen i vest har bilder av urner med blomster.

Koret er relativt dypt — og nestent katolsk, gitt at korskillet er så markant. Midt i kortaket er det malt en sol med «Jahve» skrevet på hebraisk.

Prekestolen, som er overført fra gamlekirken, står i skipet, men har oppgang fra koret. Stolen er i renessansestil og ble laget av Erik Skeidsvoll i 1687. Den er et praktstykke med portalmotiver og evangelistbilder med symboler. Over prekestolen henger det såkalte Tresfjordantemensalet, som er et av få slike alterfrontaler fra middelalderen som fortsatt er å finne i kirker her til lands.

Altertavlen er hovedsakelig skåret av Iver Knutsen Åsgjerdet, med sidevinger (i en litt annen stil) skåret av Sjur Iversen Skjegstad. Bildene, som viser korsfestelsen og Jesu dåp, er malt av Levin. Nederst utenpå korsfestelsesbildet er det festet noen figurer fra et nattverdstablå, trolig fra en tidligere altertavle. Fra denne antas også andre små figurer som er hengt opp rundt omkring i kirken, å stamme.

Døpefonten av tre er ifølge jubileumsboken fra gamlekirken. En ny ble laget i 1904, men den gamle kom i bruk igjen i 1930.

Først i 1921 fikk kirken orgel, visstnok et tysk sådan. Dagens Vestre-orgel er fra 1977 og har 14 stemmer. De to kirkeklokkene ble støpt ved Fabrikken ved Nidelven i 1856.

Flere inventargjenstander kunne nevnes. En rekke av disse er å se på bilder i oppslaget på Kunsthistorie.com.

Kirkegården har åpenbart blitt utvidet, og det nordligste området er bare delvis tatt i bruk. Nordøst for parkeringsplassen står en kirkestue fra 2006, og nærmere kirken står en lang, smal bygning som kan tenkes å være driftsbygning / redskapshus / servicebygg.

175-årsjubileum ble feiret i 2003. Det er bispevisitas i Vestnes i mars 2016. Menighetsbladet kan leses her.

Kilder og videre lesning:

Ørsta kirke

Ørsta har hatt kirke siden middelalderen. Ørsta var anneks til Volda før Ørsta prestegjeld ble utskilt fra 1. januar 1900 (med Ørsta som hovedsogn og Vartdal som anneks). Ørsta hadde en av de mange stavkirkene som ble revet på 1800-tallet, og det spekuleres i om den opprinnelig var oppført med korsform, eller om den ble oppført som langkirke og så utvidet til korskirke. Denne kirken er nevnt i 1385, men antas å ha vært adskillig eldre. Stavkirken ble restaurert i 1699, men på 1860-tallet måtte den vike for en ny kirke. Noen av materialene ble gjenbrukt blant annet som gulvbord i den nye kirken, og noen fant også veien til Velle skole, som ble oppført samtidig av samme byggmester. Dessuten ble alterskapet tatt vare på og etterhvert restaurert og tatt i bruk, og enkelte andre gjenstander er tatt vare på.

Ørsta kirke ble tegnet av radarparet Schirmer og von Hanno i 1862 og ligner en god del på den kirken de tegnet til Frogn få år tidligere (den som ble påtent og brant ned i 1994, jf. disse bildene). Tegningene er siden brukt som utgangspunkt for Vartdal og Hareid kirker. Ørsta kirke er en laftet langkirke med utvendig panel. Den ble oppført (ved byggmester Jacob Ørstenvig) like øst for den gamle stavkirketuften, som siden er ryddet bort, og ble innviet den 4. desember 1864. Opprinnelig hadde kirken 520 sitteplasser, men i dag opererer fellesrådet med ca. 350. Forhallen foran vestinngangen ble ombygget i 1953, og i 1967–70 ble det under kirken gravet ut kjeller der kirkestue og andre bruksrom ble innredet. Nevnte forhall var opprinnelig stavkirkeinspirert og hadde trekantgavl på midten, men fikk i 1953 bred gavlform, omtrent som en tempelfront. Koret i øst er rett avsluttet og har sakristi på nordsiden. Tårnhetten har visse likhetstrekk med den på Oslo domkirke (ved Alexis de Chateauneuf, 1850) og er muligens inspirert av denne.

Inne i kirken er det orgelgalleri vest i skipet, og korgulvet er hevet to trinn over skipets gulv. Koråpningen har tre rundbuer, hvorav den midtre er størst og prekestolen har oppgang gjennom den nordre (til venstre). Kirken har åpen takhimling. Både korbuene og orgelgalleriet har terningkapiteler på søylene. Dette og andre utskjæringer er tydeligvis inspirert av stavkirkene, ikke minst Urnes. Lars Kinsarvik malte mye av interiøret sammen med assistenter i 1907. (Dette ble frisket opp i 1989.) Fra deres hender stammer rosemaling og kristne symboler på galleribrystningen og muligens også rankene på undersiden av prekestolen.

Stavkirken hadde et alterskap laget i Utrecht som kom til Norge i 1520. Dette ble til å begynne med stuet bort på loftet, mens alteret fikk et stort kors. I 1875 fikk imidlertid kirken en kopi av Leonardos kjente nattverdsbilde malt av Anders Askevold. Dørene ble tatt av alterskapet, og midtfeltet (selve skapet) ble sendt sammen med nattverdsbildet til Bergen og montert i en nygotisk altertavle (jf. bilde). I slutten av 1950-årene ble så alterskapet restaurert og kom på plass i koret etter at det hadde vært stilt ut i Amsterdam i 1958. I åpen stilling er det et triptykon der tablået i midtfeltet (altså inne i skapet) viser korsfestelsen med Maria og Johannes, og med fire engler hvorav tre holder kalker som de samler Jesu blod i. I sidefeltene (på innsiden av dørene) ses hudstrykningen (Jesus piskes mens han er bundet til en påle) og tornekroningen (jf. Matt. 27, 29). Motivet på utsiden av dørene er Marias bebudelse og vises bare den ene dagen i året da skapet er lukket, på Maria bebudelsesdag. I 2011 ble alterskapet sendt til Oslo for å konserveres av NIKU. Det er formodentlig tilbake i kirken i skrivende stund.

Av andre gamle og overførte gjenstander kan nevnes et epitafium («Bondeepitafiet») fra 1699 som henger i koret, og Vik-epitafiet fra 1703, som henger over nordre utgangsdør. Prekestolen ble snekret av Iver Jacobsen i 1864, mens nåværende døpefont er fra 1954. Den er skåret av Kristian Vik og har figurer skåret av Arne Kinsarvik. Fatet ble kjøpt fra Ålesund kirke i 1868. I 1954 fikk kirken også ny klokkerstol. Oddvar Straume laget glassmalerier med motiver fra evangeliene til vinduene i skipets langvegger i 1958. Året etter laget han et glassmaleri av Maria med barnet til sakristiet. Det er nå i dåpsventerommet i kirkestuen.

Kirken fikk sitt første orgel i 1870, et 7 stemmers Eriksen-orgel påspandert av Volda og Ørsta sparebank. Har jeg forstått boken om kirkens historie rett, fikk kirken i 1937 et Vestre-orgel der noen av de gamle pipene ble gjenbrukt. Disse var imidlertid ikke av god kvalitet, og ble skiftet ut i 1964, igjen av Vestre, i et orgel som ble innviet året etter. Det har 26 stemmer (2 manualer/pedal) og er formodentlig fortsatt i bruk.

I 1906 ble det innkjøpt en stålklokke fra Bochumer Verein etter pengeinnsamling. Fra før hadde kirken en gammel, skadet klokke som ble reparert av Olsen Nauen i 1952.

Kirkegården er avgrenset av Vikeelva i vest og Skytjeåa i sør. Den har naturlig nok blitt utvidet en god del gjennom årene. Vest for kirken står et krigsminnesmerke over napoleonskrigene og 2. verdenskrig, og det finnes også et minnesmerke over omkomne på havet. Nord for kirken er en driftsbygning. Opplysningsvesenets fond har informasjon om prestegården, som er i Garvargata, noen hundre meter nordvest for kirken.

Det var bispevisitas i Ørsta og Vartdal i september 2010 (program, foredrag, visitasmelding). Det utgis ikke eget kirkeblad for Ørsta, men aktiviteter bekjentgjøres i lokalavisen Møre-Nytt.

Kilder og videre lesning:

Vartdal kirke

Vartdalsstrand var tidligere en del av Ulstein kommune før stedet ble egen kommune i 1895 for så å bli innlemmet i Ørsta kommune (sammen med Hjørundfjord) i 1964. Kirkemessig sognet stedet til Hareid, dit man også måtte for å begrave de døde samt ved dåp og konfirmasjon. Etter at et båtlag på vei til kirke kullseilte 2. juledag 1841, vokste det frem krav om egen kirke på stedet. Da det på 1870-tallet lå an til nybygging på Hareid, vant også vartdalsstrandingene frem i sin sak og fikk sognet delt, samtidig som det ble gitt tillatelse til å bygge ny kirke. (I 1900 ble Vartdal overført til det nyutskilte Ørsta prestegjeld.) Det later til at en bronsealdergravrøys på Nøre-Vartdal ble ryddet før kirken ble oppført.

Til Vartdal kirke er det tatt utgangspunkt i H.E. Schirmers og Wilhelm von Hannos tegninger til Ørsta kirke, men byggmester Knut L. Stokkeland nedskalerte tegningene noe. Tårnet er litt forskjellig fra det i Ørsta, og også enkelte detaljer innvendig skiller de to kirkene fra hverandre. Byggetillatelse ble gitt i mai 1876, og det tok bare litt over fem måneder å bygge kirken (skjønt det er mulig at grunnmuren var satt opp før byggetillatelsen ble gitt), og branntakst ble holdt i oktober. Innviet ble imidlertid kirken først den 8. april 1877, som var første søndag etter påske. Allerede i 1879 måtte den repareres etter en kraftig storm i området i mars det året. Siden er den reparert eller restaurert flere ganger. I 1938 ble det gjort om på koret, ikke minst innvendig, og sakristiområdet ble utvidet. Ifølge kirkeleksikonet ble kirken påbygget i 1964, uten at undertegnede har funnet noe om det andre steder. Våpenhuset ble imidlertid utvidet med bekvemmeligheter til hundreårsjubileet. 125-årsjubileum ble feiret i 2001.

Vartdal kirke er en langkirke av tre med vesttårn (muligens takrytter). Øst (eller øst-nordøst) for skipet har den et rett avsluttet kor med sakristitilbygg på sørsiden. 360 sitteplasser (ifølge Kirkesøk) er altså noe mindre enn for Ørsta kirke.

Inne i kirken er det orgelgalleri i vest, og korgulvet er hevet et par trinn over skipets gulv. Koråpningen er tredelt med rundbuer, hvorav den midtre er størst. Oppgangen til prekestolen er gjennom den søndre buen.

I altertavlen fra 1876 var det opprinnelig bare et kors, men i 1907 malte Lars Kinsarvik en kopi av alterbildet i Johanneskirken i Bergen. Sitatet under er hentet fra Mark. 1, 35. I Johanneskirken lyder det: «Og aarle, der det endnu var ganske mørkt, stod han op, og gik ud og gik hen til et øde Sted og bad der.» I Vartdal står dette på nynorsk: «Og um Morgonen lenge fyre Dag stod han upp og gjekk ut og burt til ein Øydestad og bad der.» Denne tavlen henger nå på sørveggen i koret. Nåværende alterbilde viser korsfestelsen og og ble malt av Jonas Peson i 1938. Peson dekket alle veggflatene i koret samt fondveggen i skipet med malerier fra Jesu liv.

Prekestolen og døpefonten er begge i tre og på alder med kirken. Nytt dåpsfat kom til i 1908. Prekestolens fyllinger med rosemaling og bibelmotiver (utført av Johan Haddal i 1927) ble dekket over med plater ved restaureringen i 1938, men er siden avdekket igjen.

Kirken har hatt orgler fra Vestre orgelfabrikk (1914) og fra Olsen & Jørgensen (1961). Sistnevnte ble ved bispevisitasen i 2010 opplyst å være i dårlig stand, og det ble arbeidet for nytt orgel med innsamling av midler. Et 19 stemmers orgel bygget av Dietrich Johannes Buder ble innviet (se også her) den 19. april 2015.

Ifølge kirkeleksikonet har kirken en stålklokke fra Vickers, Sons & Company i Sheffield fra 1874, skjønt ifølge Ørstavik er årstallet 1872.

Kirkegården ble ferdig litt i etterkant av kirkeinnvielsen, og muren ble forhøyet flere år etterpå. Kirkegården, som strekker seg ned mot sjøen nord og vest for kirken, ble utvidet i 1900, 1914 og 1952. Etter at sjøen gravet ut deler av kirkegården under ekstremværet Dagmar, ble det satt opp en vernemur. Det står et lite skur øst for kirken samt et lite hus ved parkeringsplassen.

Sognepresten i Vartdal har tjenestebolig i Hovdebygda.

Det utgis ikke eget kirkeblad for Ørsta, men aktiviteter bekjentgjøres i lokalavisen Møre-Nytt.

Kilder og videre lesning:

Osnes kirkegård

Gravplassen på Osneset (ved stranden i Ulsteinvik) avløser Vik kirkegård (rundt Ulstein kirke), uten at undertegnede vet når gravplassen ble anlagt. Det dreier seg om et sandholdig område som var havbunn i tidligere tider, og stedet har spor etter minst 4000 års bosetning. Et PDF-oppslag hos Ulstein kommune, som det er gjengitt utdrag fra utenfor gravplassen, forteller om gårdsbebyggelse av varierende alder som var ordnet i klyngetun frem til jordskiftet i 1869. Sentralt i området er en gammel gravrøys — visstnok fylkets største — og i utkanten er det funnet et skipsvrak fra første halvdel av 1800-tallet.

Det kan se ut til at kapasiteten er nær sprengt, og det har i en årrekke versert planer om utvidelse. Dette har avstedkommet en langvarig konflikt mellom kommunen og fylkeskommunen, der sistnevnte grunnet kulturminnene ikke vil godta kommunens reguleringsplan for utvidelse. Saken er gått videre til Miljøverndepartementet, som traff beslutning i 2005. Det er blitt gitt dispensasjon til mindre utvidelser enn kommunen har gått inn for, og det har vært megling i saken. Arealet er ifølge biskopens visitasmelding fra 2011 drøyt 18 mål.

En annen interessekonflikt går på hvorvidt dette sentrumsnære strøket bør kunne utlegges til boligformål. Slike planer ble avvist av kommunen i 2014 med begrunnelse i behovet for å avklare arealbruken i området som helhet. Det foreligger altså ennå ingen enighet om varig løsning. Ellers har det vært foreslått å anlegge ny gravplass på Eidet.

Gravplassen, som fortsatt betegnes som «kyrkjegard» (jf. sognets høringsuttalelse fra 2012 i forbindelse med endringene i gravferdsforskriften), er som andre gravplasser omgitt av et gjerde. Den har enkelte relativt flate partier med gangveier og enkelte mer kuperte områder. Hovedinngang og parkeringsplass er i nord, og mellom trærne like innenfor porten er et hus med valmtak som formodentlig er servicebygg/driftsbygning. Det er også en driftsbygning helt i sør. Ved begravelsene er det vanligvis seremoni i Ulstein kirke.

Volda kirke

Volda (eller Halkjelsvik) har vært kirkested siden rundt 1200, og en stavkirke er omtalt på 1400-tallet. (Aslak Bolts jordebok snakker om «Halkelsuiks kirkio sogn».) Den ble reparert og påbygget mange ganger og hadde form av en korskirke da den ble revet i 1858. Den ble avløst av en korskirke (se modell og bilde) tegnet av Chr.H. Grosch. Dette var en av landets største trekirker med 970 sitteplasser, skjønt det sies at 3000 var innenfor ved innvielsen. Denne kirken brant allerede natt til 7. april 1929, og med den forsvant også en anselig mengde gammelt inventar. Mens man ventet på at ny kirke ble klar, ble bedehuset brukt som interimskirke.

Ny kirke ble tegnet av Arnstein Arneberg og innviet den 1. mai 1932. Det er en korskirke som opprinnelig hadde 800 sitteplasser, mens man i dag regner med rundt 500 (ifølge Volda kommune, som knytter dette til brannvernforskrifter; de fleste kilder ellers opererer fortsatt med 800). Det ser ut til at kirken er bygget rundt et skall av armert betong, slik flere av Arnebergs kirker er, og den er forblendet med stein, slik at det utenfra ligner en mer tradisjonell steinmur. Innvendig minner hvelvingen noe om parabelformede hvelvinger som i f.eks. Ullensaker kirke, men er kanskje noe spissere — et nikk til nygotikken?

Selve innredningen av kirken er endret noe opp gjennom årene. Etterhvert som man følte behov for flere rom og annen funksjonalitet, ble det planlagt å grave ut kjeller under kirken. Siden kirken står på middelaldergrunn og muligens har gamle graver under seg, ville det imidlertid bli kostbart og tidkrevende å foreta de nødvendige utgravninger. I stedet har man valgt (blant annet) å ommøblere i selve kirken. Et par benkerader foran er fjernet for å gi bedre plass ved konserter, og det er også fjernet en rad bakerst. I 2002 ble det fjernet benker i nordre tverrskip, noe som imidlertid vakte reaksjoner. Sakristiene er rustet opp (dåpssakristiet i 2003 og prestesakristiet i 2006), og det er nærmest innredet kirketorg under orgelgalleriet ved inngangen. Kirken har fått bekvemmeligheter ved inngangspartiet. Kirkekonsulenten diskuterer utviklingsmuligheter i innredningen.

Selv om det formelt dreier seg om en korskirke, har kirkerommet mer preg av langkirke. Man må nærmest være i de relativt korte tverrarmene (eller i det minste langt foran) for i det hele tatt å tenke korskirketanken, skjønt apsis på sørsiden er ganske påfallende — særlig utenfra. Korgulvet er hevet hele fem trinn over resten av kirkens gulv, hvilket gir koret et preg av sceneområde. Det er også korskille på begge sider av trappen. Prekestolen er i korbuens høyrekant, mens døpefonten står inne i koret. Som så ofte i kirkesammenheng har Arneberg engasjert seg helt på detaljnivå i innredningen, noe som har bidratt til å gi et slags helhetspreg til tross for senere endringer.

Hugo Lous Mohr har malt hele fondveggen i koret i et av sine tidligste samarbeidsprosjekter med arkitekt Arneberg. Arbeidet er utført høsten 1932, mens kirken altså ble innviet i mai. Som i mange slike har utsmykningen en blond, nordisk kristusskikkelse som blikkfang (i form av sjangerbildet Kristus in mandorla). Digitalt fortalt lanserer denne utsmykningen som kandidat til første nordiske kristusskikkelse. Mohrs hovedkonkurrent i så måte, hans læremester Henrik Sørensen, utsmykket Linköping domkirke like etterpå og visstnok ikke påvirket av Mohr, skjønt det blir kanskje et definisjonsspørsmål av mer akademisk interesse. Rundt omkring den store kristusskikkelsen er andre bilder fra Jesu lidelseshistorie. Nederst er tilsynelatende fire nisjer med evangelistfigurer, men det er et sysnbedrag, for det dreier seg om malerier, dette også. Selv om freskoarbeidet i Volda ble utført før det i Oslo domkirke, har undertegnede ikke hørt om tilsvarende avskallingsproblemer som ved sistnevnte.

Orgelet har 31 stemmer og ble opprinnelig bygget av Furtwängler & Hammer i 1931. Undertegnede kjenner ikke orgelets reparasjonshistorie. Det finnes også et kororgel fra 2009. Klokkene er støpt av O. Olsen & Søn.

Det er kirkegård rundt kirken, men begravelser i dag skjer ved Leirshaugen nærmere Rotevatnet. Gravsøk kan gjøres her. Prestegården er rundt en kilometer fra kirken.

Kilder og videre lesning:

Ulstein kirke

Dagens Ulstein kirke står i Ulsteinvik sentrum, men tidligere var kirkestedet ved Ulstein gård, et par kilometer lenger nordvest. Den første kirken var en steinkirke fra 1100-tallet som var hvitkalket utvendig og innvendig. Rundt 1660 ble denne langkirken utvidet med deler av tre: en korsarm i sør og et våpenhus i nord. Hovedinngangen ble da lagt til nord, mens den gamle vestportalen ble gjenmurt.

Denne kirken fikk omfattende skader da den ble truffet av lynet 30. oktober 1847. I stedet ble det like ved siden av oppført en ny åttekantet kirke i tre etter tegninger av sogneprest Hans Nicolai Wraamann. Den stod ferdig på senhøsten 1848 og ble innviet den 13. mai 1849. Denne kirken ble flyttet til dagens kirkested i 1878 og utvidet med kor. Gjeninnvielsen skjedde den 27. oktober 1878. Kirken ble satt i stand og utsmykket i 1914. Sakristiet ble utvidet i 1961 og våpenhuset i 1968. I 1971 ble kirken restaurert og tømmerveggene avdekket. I dag anses kirken som for liten, og det har vært diskutert forskjellige utvidelsesmuligheter. Antall sitteplasser er ifølge Kirkesøk 400.

Ulstein kirke er en laftet kirke der skipet er åttekantet, mens forskjellige andre deler er hengt på i øst og vest, dvs. kor og sakristi i øst (sørøst) og våpenhus i vest (nordvest). Kirken er hvitmalt utvendig. Innvendig er selve laftetømmeret bart, mens det finnes staffering i blått og grønt, og benkene er røde. Det er orgelgalleri like innenfor inngangen, og korgulvet er hevet tre trinn over skipets gulv. Koret åpner seg mot skipet in sin fulle bredde, og korskillet har form av lave ballustrader.

Dagens altertavle ble malt av sogneprest Christensen i 1912 og har en kopi av Adolph Tidemands populære alterbilde Oppstandelsen i Bragernes kirke. Tavlen ble restaurert til påsken i 2010. I tillegg finnes ifølge kirkeleksikonet en altertavle fra middelalderen som ble overmalt i 1701. Prekestolen i tre er fra 1878. Den står i koråpningens sørkant (til høyre) og har oppgang fra koret. Døpefonten i tre er fra 1695.

Kirken har et 16 stemmers orgel som ble bygget av Paul Ott i 1977. De to kirkeklokkene er fra 1854 og 1872, støpt — om jeg har forstått kirkeleksikonet rett — av hhv. J.E. Becker og Christian Christensen. For øvrig har kirken noe gammelt kirkesølv.

Kirken er omgitt av kirkegården (Vik kirkegård), som er relativt full. Til avløsning er det anlagt kirkegård ved Osneset. Det finnes minnesmerker over krigsofre og omkomne på havet.

Det var bispevisitas i Ulstein og Hareid i november 2011.

Kilder og videre lesning:

Krigsminnesmerke

Minnesmerke over omkomne på havet

Kirkegård med mange jernkors

Vike kirke (Vestnes)

Vike kirke ble tegnet av O.S. Solheim og innviet i 1970. Derom er kildene enige. Ifølge Kulturnett Møre og Romsdal er den oppført i betong og limtre, mens bokmålsversjonen av Wikipedia oppgir murstein som byggemateriale. Mønsteret i veggene på bildene hos Kirkesøk kan tyde på at det dreier seg om teglstein (skjønt oppløsningen gjør det vanskelig å avgjøre med sikkerhet), og kirken sies der å være bygget i «mur».

Selve kirkebygget er en langkirke med nokså bratt saltak som går nokså langt ned. Et par meter til, og vi ville ha kalt det naustform. I rett vinkel på dette står en annen fløy, og vi aner at det dreier seg om en arbeidskirke. Klokketårnet er frittstående, som en 1900-tallsvariant av den tradisjonelle støpulen. Lenger øst på kirkegården står en trebygning som formodentlig er bårehus eller redskapshus.

I kirkesalen er det orgelgalleri i vest. Korgulvet er hevet et lite trinn i forhold til skipets gulv, omtrent som et podium. På østveggen er det to høye, smale vinduer med glassmalerier og et kors under. Prekestolen er avbildet i korets sørkant på et bilde hos Kirkesøk, men det kan tenkes at den er flyttbar. Kirkeleksikonet daterer det sentrale inventaret (glassmaleriene og korset på fondveggen, prekestolen, døpefonten og orgelet) til 1970 som kirken, mens klokkene skal være eldre: den ene støpt av Arndt Hedemarck i 1783 og omtales gjerne som Futeklokka, den andre er fra 1922.

Det er bispevisitas i Vestnes i mars 2016. Menighetsbladet kan leses her.

Kilder og videre lesning:

Syvde kirke

Syvdes første kirke var en stavkirke av ukjent alder og utseende ved gården Myklebust. Den var viet til Olav den hellige, og den er omtalt i Aslak Bolts jordebok. Syvde tilhørte Volda prestegjeld etter reformasjonen og hadde gudstjeneste hver tredje helligdag. Gamlekirken skal ha hatt et alterskap med to dører, og i 1677 fikk den prekestol fra Ulstein kirke. Som andre kirker gikk den på auksjon på 1720-tallet, og den hadde en rekke private eiere i det drøye århundret som fulgte. Tidlig på 1800-tallet ble viste kirken tegn på «brøstfeldigheter», og i 1836–37 ble ny kirke oppført ved gården Vik. Den ble innviet av prosten den 13. november 1837, utsatt med en dag på grunn av uvær.

Kirken var i privat eie til den kom på kommunens hender ved årsskiftet 1869/1870. Siden loven om kirker og kirkegårder kom i 1851, hadde det vært klart at kirken måtte utvides, og dette ble gjennomført i 1870-71. Et skilt på kirken sier da også «Bygd 1871». Skipet ble gjort fem alner bredere og målte i alt ca. 11 meter, mens koret beholdt sin bredde. Skipet ble også gjort to alner høyere. Sognepresten i Volda stod i egenskap av fungerende prost for innvielsen. I 1907 ble så skipet utvidet med fire meter i lengden, og kirken fikk nytt vesttårn og våpenhus med det karakteristiske inngangspartiet med tre dører. Vindfløyen på spiret bærer årstallet 1907. Dagens sakristitilbygg er fra 1950-årene. Kirken ble restaurert i 1971, og spiret ble reparert i 1988. Også sommeren 2014 utføres vedlikeholdsarbeider ved kirken (jf. Vanylven kommune).

Syvde kirke fremstår som en laftet langkirke i nygotikk/sveitserstil. Den har smalere/lavere og rett avsluttet kor og enda mindre sakristitilbygg øst for dette igjen. Antall sitteplasser sies å ha vært 378 i begynnelsen, medregnet galleriet. Kirkeleksikonet opererer med 392 plasser, men dette kan ha blitt redusert siden pga. brannforskrifter.

Inne i kirken er det orgelgalleri i vest. Koret åpner seg mot skipet i sin fulle bredde, og korgulvet er hevet et par trinn over skipets gulv. Korskillet har form av en lav ballustrade. Inventaret er for det meste fra 1871, men et par helgenfigurer på korveggen (Hellig-Olav og — antar man — Margareta) er muligens fra 1400-tallet. Disse var overmalt, men ble restaurert tidlig på 1900-tallet.

Rammen til altertavlen ble laget av Rasmus og Arne Nordal i 1871. Tavlen hadde først et gyllent kors, men i 1910 malte Daniel Lade, som kort tid etter utvandret til Amerika, et bilde av Kristus med fremstrakte hender. Øverste del av tavlen stammer fra Olavskirken.

Prekestolen står i korbuens høyre (søndre) kant. Kirken fikk orgel i 1909. Det ble i 1969 byttet ut med et 13 stemmers orgel fra Paul Ott. Den gamle kirkeklokken ble støpt om til en større klokke av Olsen Nauen i 1936.

Kirken står ganske langt nordvest på kirkegården, som er utvidet flere ganger. Sørvest for kirken er et delvis nedsenket bygg som ser ut til å være bårehus og servicebygg. En bauta over to sjømenn som omkom under krigen, ble avduket i 1952. Også den gamle kirkegården er viet, ifølge et hefte om kirken, som forteller at en steintrapp som stod foran stavkirken, fortsatt er å se på stedet.

Kilder og videre lesning:

Bårehus/servicebygg?

Inngangsparti

Krigsminnesmerke

Sunnylven kirke

Sunnylven har hatt kirke siden middelalderen. Den første antas å ha vært en stavkirke oppført på Korsbrekke rundt midten av 1100-tallet. Den er nevnt i Aslak Bolts jordebok. Kanskje ble den utvidet til korskirke. I alle fall ble den i sin tid beskrevet som korsformet. I 1720 skal den ha vært værbitt og medtatt, og 15. mars 1727 ble den tatt av et ras fra Korsbrekkfonna. Etter dette ble kirkestedet flyttet, og en korskirke ble innviet i 1730. Denne ble revet i 1858 for å gi plass til dagens kirke, som er større enn sin forgjenger. Kirken ble tegnet av kaptein Ludolph Rolfsen fra Stryn på grunnlag av typetegninger av H.D.F. Linstow og med detaljer fra Chr. H. Grosch. Dette gjelder også flere andre kirker på Sunnmøre og i Nordfjord, hvorav Nedstryn kirke er omtrent samtidig og oppført av samme byggmester, Gjert Lien. Kirken ble innviet 7. august 1859.

Sunnylven kirke er en langkirke i tre på Hellesylt i Stranda kommune. Kirken står i skråningen sør for Hellesyltfossen. Den har tårn i nordvest og rett avsluttet kor i sørøst med sakristier (fra 1959) i forlengelsen. Kirken har ca. 400 sitteplasser.

Interiørfargene ble satt av Per Vigeland i 1934, da kirken ble pusset opp innvendig. (Senere er kirken restaurert til hundreårsjubileet i 1959 og pusset opp innvendig i 1988. 150-årsjubileum ble feiret i september 2009.) Det er orgelgalleri i nordvest, og koret åpner seg mot skipet i sin fulle bredde. Korgulvet er hevet tre trinn over skipets gulv, og kirkerommet har flat himling. Lave ballustrader på yttersidene av to søyler danner korskille.

Kirken fikk ny altertavle i 1934. Rammen er skåret av sunnylvingen Ole Elias Kjellstad, mens Vigeland har malt oppstandelsesmaleriet. Også glassmaleriene i korvinduene er fra den anledning. Prekestolen (1859) står helt til høyre i koråpningen og har oppgang fra koret. Døpefonten (1934) er av tre og krediteres i kirkeleksikonet Kjellstad og Vigeland. Kirkeklokken er støpt av Johann Gotthelf Große i Dresden i 1880.

Et seks stemmers orgel fra 1909 ble ifølge kirkeleksikonet byttet ut med et tolv stemmers orgel fra Jehmlich Orgelbau i 1984. Under orgelgalleriet er relieffigurer i tre av disiplene og evangelistene, ifølge kirkeleksikonet laget av Kjellstad i 1972.

Kirken er omgitt av kirkegården. Kapasiteten er imidlertid begrenset, og det finnes en annen kirkegård på Hellesylt like sørøst for Hellesylt stadion ved fylkesvei 80.

Henrik Ibsen besøkte Hellesylt i 1862, da kirken var ganske ny, og flere detaljer i Brand føres gjerne tilbake til de fysiske omgivelsene ved Hellesylt og kirkestedene. Det gjelder «Den gamle forfaldne Kirke» (scenanvisning i 2. akt samt senere), den nye kirken som er klar til å innvies (5. akt), og «den solløse Prestegården» (ved Korsbrekke).

Kilder og videre lesning:

Spjelkavik kirke

Spjelkavik kirke er en sekskantet kirke med drøyt 600 sitteplasser. Den står like nordvest for Moa-senteret i Spjelkavik og ble tegnet av Alf Apelseth og innviet i 1987.

Veggene er av tegl. Takkonstruksjonen ser ut til å være av et annet materiale, formodentlig tre kledd med noe annet utenpå. Øverst på veggene går en rad med vinduer med glassmalerier rundt det meste av kirken, 96 i alt. Disse ble laget av Håkon Bleken i 2002-2007 og viser scener fra Jesu liv og andre bibelmotiver. Kunsthistorie.com har interiørbilder fra kirken, inkludert glassmaleriene.

I kirkeleksikonet (1993) omtales en altertavle med tittelen «Det nye Jerusalem» som skal være under arbeid. Det er mulig det er dette arbeidet som henger på veggen bak alteret på dette bildet, der vi også finner igjen kirkens sekskantform i korområdet. Alteret står på et podium som rammes inn av knelebenkene og har en åpning i front ut mot menigheten. Et par figurer på lave sokler avgrenser den samme åpningen. Ifølge kirkeleksikonet er både prekestolen og døpefonten (begge av tre, sistnevnte spesifisert som furu) på alder med kirken. Også de to kirkeklokkene er fra 1987, mens orgelet er fra 1992, bygget av Marcussen & Søn.

Kirken har et frittstående klokketårn (kampanile), men det er ikke kirkegård på stedet. Det er lørdagsåpen kafé i tilknytning til kirken.

Kilder og videre lesning:

Annonse