Viser arkivet for stikkord lovekirke

Kirkerud kirkested i Snertingdal

Navnet til tross er Nykirke i dag Snertingdals eldste kirke. Da den ble innviet i 1872, ble kirkestedet for øvre (eller midtre?) Snertingdal flyttet fra Kirkerud (ca. 2 km unna), og kirken der ble revet. La oss ta en titt på stedets kirkehistorie.

Muligens har det stått to kirker på Kirkerud: én i middelalderen og én fra 1703 til 1871. Den første kjennes bare av omtale: Da bøndene i området i 1694 søkte om å få oppføre ny kirke, viste de til et sted «hvor tilforn hafver været bygt og brukt en liten Kirke». Denne kirken er imidlertid ikke omtalt av Jens Nilssøn i forbindelse med hans visitasreise i 1594, så den eksisterte neppe da. Kanskje kan vi anta at den gikk ut av bruk etter Svartedauden. Det later ikke til at det er gjennomført arkeologiske undersøkelser for å bekrefte (ev. avkrefte) middelalderkirkens eksistens.

Kirken fra 1703 er det bare noen små rester etter på stedet. At den har eksistert, er det imidlertid ingen tvil om. Snertingdølene måtte søke to ganger om byggetillatelse (1694 og 1700), og det dreier seg om en kirke finanisert av bygdefolket og dermed utenfor sognesystemet med tienden og den slags. (Se boken om kirken samt dette avsnittet i Wikipedia.) Kirken var “bare” 6 km fra Seegård, men det var kanskje en strevsom kirkevei for enkelte, og det var uansett forbundet med utfordringer — for ikke å si problemer — å frakte lik til begravelse deler av året. Det gikk etterhvert fortgang i saksbehandlingen, og kirken kunne innvies i 1703 av biskop Hans Munch.

Senere på 1700-tallet meldes det at det holdes like mange gudstjenester i hver av de to Snertingdal-kirkene, og de lokale bøndene er forpliktet til å sørge for skyss for presten. Kirken omtales med forskjellige navn: «Christi Nye Kirke», «Gavekirken», «Nykirke», «Snertingdalens øvre Kirke». Senere erindringer tyder på at det dreide seg om en tømret langkirke med rett avsluttet kor, og at det var orgelgalleri innenfor inngangen. I 1862 uttaler prosten at han ikke har sett «stort uslere, elendigere og mer uhensigsmæssig indrettet Gudshus», og kirken sies også å være for liten for menigheten. Det blir satt i gang en prosess som ender med oppførelsen av dagens Nykirke, og kirken på Kirkerud blir revet. Siste gudstjeneste avholdes 5. mars 1871.

I dag er området rundt tuften beitemark. Et eget inngjerdet område har et støpejernskors som eneste gjenværende gravminne (fra en begravelse i 1872) samt en lovehelle og en trappestein fra Kirkerud gård. Ellers finnes rester av kirketuften i form av overgrodde steiner som ligger spredt omkring på bakken. En tavle med håndskårne bokstaver ble satt opp på stedet i 1981. Tuft og kirkegård er fredet av Riksantikvaren.

De fleste minnene etter kirken er imidlertid inventargjenstander som er overført til dagens Nykirke. Altertavlen skal være satt sammen rundt 1800 og inneholder bl.a. et tablå av nattverden fra en eldre altertavle laget av Lars Borg til Biri kirke etter kontraktsinngåelse i 1703. Fra samme Borg-tavle stammer (sannsynligvis) et par evangelistfigurer. Også den sekskantede prekestolen er overført. Den skal være fra da kirken var ny, og den ble restaurert i 1963. I fyllingene er det rundbuer med tekstfelt over og under. Innholdet er dels formaninger, dels opplysninger om kirkens sponsorer. Himlingen lå i en årrekke på kirkeloftet i Nykirke og er tatt i bruk igjen.

Døpefonten og døpefatet fra Kirkerud er avbildet i boken om gavekirken, men later ikke til å være i bruk. Det samme gjelder en jordpåkastelsesspade. Ellers brukes fortsatt den ene klokken fra Kirkerud. To snodde messinglysestaker fra Kirkerud står på alteret i Nykirke, og en tredje står ved nedgangen til kirkerommet. Også kalk og disk fra Kirkerud er overført til Nykirke og brukes fortsatt. Det samme gjelder en messehagel fra 1836. Enkelte andre gjenstander oppbevares også, og noen gjenstander er i privat eie i området.

Det arrangeres hvert år olsokgudstjeneste i det fri på det gamle kirkestedet. (Ved dårlig vær trekker man inn i Nykirke.)

Kilder og videre lesning:

Rester av kirketuften

Gravkors, trappestein og lovehelle

Thomaskirken på Filefjell

Bildene her viser naturligvis dagens thomaskirke fra 1971. Den er inspirert av og oppkalt etter den stavkirken som lå på Filefjell i middelalderen, og som det skal finnes vage spor av tuften etter ca. 20 meter fra kirken. La oss se på stavkirken først.

Middelalderens thomaskirke er oppkalt etter Thomas Becket, erkebiskopen av Canterbury, som ble drept i katedralen i Canterbury av Henrik IIs menn i 1170 og kanonisert av pave Alexander III i 1173. Dateringen synes usikker, men settes gjerne til rundt 1180 eller 1200. Det er ikke helt klart hva slags status kirken hadde i middelalderen. Det spekuleres i at den kan ha vært sognekirke for folk som drev med jernutvinning i området. Ifølge tradisjonen ble kirken liggende øde etter reformasjonen, men det sies også at Thue Anchesen Bahr, som var sogneprest i Vang 1615–20, overtalte almuen til å sette kirken i stand igjen. Den var da anneks under Vang.

I motsetning til de fleste andre kirker ble den ikke solgt på auksjon i 1723, noe som skal skyldes at den var lovekirke. Den ble vanligvis betjent av sognepresten i Vang. Kirken ser ut til å ha tiltrukket seg reisende, og det fortelles om bygdetreff og fyll. At den gav ly til reisende over Filefjell, gjorde at den ble vedlikeholdt i en årrekke, og frem til tidlig på 1800-tallet var det en årlig tradisjon med gudstjeneste på Marias bebudelsesdag. På slutten av 1700-tallet kom det en fjellstue i området, og i 1808 ble kirken revet.

Stavkirken antas å ha vært en vanlig langkirke, muligens med hevet midtrom, og med smalere kor og omgitt av svalganger. Den skal ha vært enkel utvendig, uten særlig mange utskjæringer, mens innvendig dekor skal ha blitt fordelt på kirkene i området ved rivningen. Kanskje hadde kirken takrytter. Den antas å ha hatt rundt 100 plasser, og orienteringen var den vanlige, fra vest til øst. Av gammelt inventar herfra kan nevnes et alterfrontale og et relikvieskrin som i dag er å finne i Bergen museum, med en kopi i dagens thomaskirke. Kirkeklokkene brukes i dagens thomaskirke etter et mellomopphold i Øye kirke. Døpefonten er nå i Øye stavkirke, to malerier befinner seg i altertavlen i Øye kirke, mens andre er i dagens thomaskirke. Annet inventar er omtalt i Norges kirker.

Tidlig på 1900-tallet ble det tatt initiativ til å bygge en ny thomaskirke, og grunnstein ble nedlagt i 1922 for en steinkirke tegnet av Olaf Due. Økonomi og strid om byggemateriale førte til mange utsettelser og endringer av planer fra forskjellige arkitekter. Det sies at nazistene viste interesse for kirkebygging, og at det avholdt andre fra å jobbe for det. På 1960-tallet ble nye tegninger utarbeidet av Claus Lindstrøm, og grunnstein ble nedlagt i 1970 og kirken innviet den 2. juli 1971. Den omtales ofte som St. Thomaskyrkja.

Kirken har kvadratisk grunnplan og består av et pyramideformet tårnbygg med spiss hette. Veggene er av betong med merker etter forskalingsplanker. I utgangspunktet består kirken bare av ett rom, men i hjørnene er det er små avlukker avgrenset av skillevegger. Det sørøstre fungerer som sakristi, det nordøstre er for kirketjeneren og det nordvestre for organisten. Kirken har 200 plasser.

Veggene i kirkerommet er kledd med tre, og himlingen under pyramidetaket er åpen i full høyde.

Som altertavle brukes et maleri som opprinnelig ble gitt til stavkirken i 1677. Det viser korsfestelsen i et stort midtbilde og martyrmotiver omkring. Orgelet har fire stemmer og er bygget vet Norsk Orgel- og Harmoniumfabrikk i 1970. Annet inventar er beskrevet i «Norges kirker».

Den opprinnelige støpulen var pyramideformet, men vakte sterk kritikk, for klokkene ble nærmest hengende ute i vær og vind. En ny støpul ble bygget i 1974, formet som en slank pyramide. Der henger to klokker, begge fra middelalderen og altså overført fra den gamle Thomaskirken via Øye kirke.

Det foretas ikke begravelser her.

St. Thomas kapelldistrikt holder katolsk messe her en gang iblant.

Kilder og videre lesning:

Port

Støpul

Støpul

Uteplass

Sted for friluftsgudstjenester?

Stedet for stavkirken

Grinaker stavkirke

Grinaker stavkirke er borte nå, men blant oss likevel. Der Grinakerkirken stod mellom Grinakergårdene, er det bare tuftene igjen. Historien om Grinakerkirken har mange likhetstrekk med stavkirker flest ved at den ble utvidet til korskirke på 1700-tallet, likevel funnet for liten og så revet (eller — strengt tatt — tatt ned) på 1800-tallet, nærmere bestemt i 1866. Grinakerkirkens skjebne skiller seg likevel noe fra de andre stavkirkenes ved at den ble målt opp og dokumentert før nedtagelsen, og materialene ble gjenbrukt og er for en stor del fortsatt å finne i en bygning vi kan besøke, nemlig Klokkerlåven på Hadeland folkemuseum.

Klokkerlåven, som står like ved Tingelstand nye kirke, var altså en låve for stedets klokker, bygget på slutten av 1860-tallet. Låven var nær ved å råtne bort og falle sammen, men ble reddet i siste liten. Den fungerer nå som museum for Grinakerkirken, og det er omvisninger i den noen søndager hver sommer. En slik omvisning kan anbefales på det varmeste. Ikke bare illustreres de generelle poengene som er nevnt her. Man vet også fra hvilken del av kirken de forskjellige materialene kommer, og får samtidig med seg mange gode historier. Ellers kan noen av disse detaljene leses ut av museumsføreren.

Grinaker stavkirke ble bygget på 1100-tallet og som nevnt utvidet til korskirke på 1700-tallet, idet stavkirkedelen utgjorde vestre korsarm. Kirken var en gavekirke. Den mottok altså ikke kirkeskatt, men var avhengig av gaver. Likevel var den rikt utstyrt, som vi kan se bl.a. ved et besøk i kirken som avløste den i 1866, Tingelstad (nye) kirke. Bestemmelsen om at 30 prosent av menigheten skulle ha plass i kirken på en søndag, ble Grinakerkirkens bane, ettersom den bare hadde drøyt hundre plasser. Ellers finner vi den i forarbeidene til Tingelstad nye kirke karakterisert som «den gamle Gavekirken, som er udsæt for Træk, da den med sine til forskjellige Tider opført Tilbygninger, som hænger daarligt sammen, paa mange Stæder giver Vinden sit Indpas…».

Mye av inventaret fant altså veien til Tingelstad nye kirke. Dette gjelder blant annet Nicolai Borgs prekestol, døpefont og korskranke (sistnevnte ble montert på orgelet, og kongemonogrammet byttet ut med en englefigur). Videre gjelder det de to treskulpturene «Velstanden» og «Rettferdigheten», den ene kirkeklokken, alterkalk og disk, en brødeske i sølv, en kiste til kirketekstiler, et døpefat, to lysekroner, to vegglampetter, to lysestaker av tinn, en stol og en klokke. Bilder av noe av dette er å finne i Tingelstad-artikkelen.

Altertavlen ble overtatt av Sørum kirke i Bjoneroa, på vestsiden av Randsfjorden.

Allerede i 1726 hadde Bønsnes kirke på Røysehalvøya overtatt den gamle prekestolen som var blitt avløst av Borgs akantusprydede prekestol.

Andre gjenstander som ikke ble brukt i andre kirker, ble sendt til Oldsaksamlingen (nå Kulturhistorisk museum) i Oslo. Ellers er altså enkelte ting utstilt i Klokkerlåven. Blant disse er noen takpaneler som regnes som Niels Hansen Bragernes’ eldste bevarte arbeider.

Middelalderens mange hundre stavkirker er redusert til under tredve, og det skjedde i et forrykende tempo helt til slutten av 1800-tallet. Det finnes få bedre illustrasjoner på dette fenomenet enn Grinakerkirken. Det rare er egentlig at det finnes noen stavkirker igjen.

Kilder og videre lesning:

Klokkerlåven

Kirkestol fra Grinakerkirken

Vinduer fra Grinakerkirken

Takhimling fra Grinakerkirken

Takhimling fra Grinakerkirken

Benkerygger fra Grinakerkirken

Annonse