Viser arkivet for stikkord lillehammer

Bykirka (Lillehammer)

Bykirka på Lillehammer er tilholdssted for en baptistmenighet som ble opptatt i Det Norske Baptistsamfunn i august 2013. Lokalet er i smuget bak One-Hand Clapping kaffebar, i tidligere Smett Inn Café. Adressen er Storgata 78.

Høyt oppe på veggen

Ut mot Storgata

Fåberg prestegård

Det har vært prestegård i Fåberg siden middelalderen. Den ligger omtrent 300 meter vest for Fåberg kirke, og dagens bygninger er ikke fra middelalderen. Våningshuset fra 1838 og stabburet fra 1898 er fredet. Våningshuset er i dag forpakterbolig etter at en tidligere forpakterbolig ble revet da veien ble utvidet. Presten har fått ny bolig.

Det er faktisk denne gården som har gitt oss stedsnavnet Fåberg. Ellers kan det nevnes at det Fiskerkapellet som nå står på Maihaugen, stod ved prestegården i en årrekke. Det antas at det ble flyttet hit fra Øyra nær Gudbrandsdalslågens utløp i Mjøsa etter reformasjonen. Det skal så ha blitt bygget sammen med et stabbur for så å bli flyttet til et annet sted på gården i 1759. I 1896 eller 1897 ble det så kjøpt opp av Anders Sandvig, som innlemmet det i sin private samling og så flyttet det til Maihaugen.

Kilder og videre lesning:

Bleken stavkirke (Rudsbygd)

På dette jordet stod en gang en stavkirke.

Det har en gang stått en stavkirke ved Bleken i Rudsbygd. Den skal ha vært gårdskirke ved Bleken midtre, og antatt plassering er på Kirkejordet (eller Kjørkjejordet), like over gårdstunet på Bleken midtre og nordre (gnr. 144, jf. Fåberg historielag).

Kirken er første gang omtalt i 1333, men om tidligste omtale av sognet strides de lærde (1305 ifølge Arne Sand, 1361 ifølge Dagfinn Skre). Kirken var fra gammelt av anneks til Follebu, for så å bli overført til Fåberg da Follebu prestegjeld ble oppløst etter Svartedauden. Det er også grunn til å anta at sognegrensene har vært justert.

Kirken skal ha vært i bruk så sent som i 1630. Nye klokkestrenger ble innkjøpt i 1660, men for øvrig er ingen vedlikeholdsutgifter regnskapsført for de senere årene, og i en besiktigelse i 1664 heter det seg at kirken har vært øde og nedfallen i mange år. Regnskapet går til 1663, da sognet ble nedlagt og det ble gitt avkall på rett til tiende.

I dag er det ingen synlige spor etter kirken, men det skal ha vært en fordypning på jordet etter kirkekjelleren frem til begynnelsen av 1800-tallet. Et messingfat — trolig kirkens dåpsfat — sies å være funnet på stedet og ble i mange år brukt i smia på Bleken midtre ved avkjøling av jern. En dør og en dørring oppbevares på Bleken nordre, og to messingstaker på Nordgard Fougner skal etter tradisjonen stamme fra samme kirke.

Som en kuriositet kan det nevnes at dyregravlunden Poten minnelund ligger ved den tredje Bleken-gården, Bleken søndre.

Kilder og videre lesning:

Jørstadmoen krigskirkegård

Det var ekserserplass på Jørstadmoen allerede på 1700-tallet. Senere var det forskjellige former for aktivitet og utbygging på stedet, og under krigen hadde Jørstadmoen en av fire hovedleirer for sovjetiske krigsfanger i Norge. Den gikk under betegnelsen Stalag 303. De første fangene var imidlertid norske lærere som ble arrestert under Læreraksjonen i 1942. Etter Operasjon Barbarossa kom det krigsfanger til leiren, for det meste sovjetrussere og noen jugoslaver.

Rundt 70 000 sovjetiske krigsfanger skal ifølge Lillehammer byavis ha vært innom fangeleiren på Jørstadmoen under siste verdenskrig. I alt skal rundt 15.500 sovjetiske krigsfanger (13.700 ifølge Dagbladet) ha omkommet i leire i Norge, og rundt halvparten av disse er etterhvert begravet på Tjøtta internasjonale krigskirkegård. Kirkegården på Jørstadmoen er den nest største russerkirkegården i Norge. Den ligger like utenfor den inngjerdede delen av militærleiren. Fangeleiren, som ikke er synlig for en tilfeldig besøkende i dag, lå ved siden av kirkegården, som i dag er omgitt av et lavt steingjerde fullført i 1955.

Ved slutten av krigen var det 1.141 krigsfanger i leiren, hvorav rundt 800 i sykeleiren. Tuberkuløse var isolert i en egen del av leiren, og forholdene der skal ha vært spesielt grusomme. På kirkegården ble 928 sovjetborgere begravet samt 25 jugoslaver og en polakk (eller muligens to), i alt 954 personer. Opprinnelig hadde gravene navneplater, men disse ble fjernet i 1949, åpenbart med ett unntakk, graven til en Jakov Sjakirov, som døde 1. mai 1945, en uke før fredsdagen. En betongnavneplate og et forklarende skilt på et tre vitner om ham. (Navneplaten er byttet ut mellom 2012 og 2016, slik at navnet nå er korrekt transkribert. Tidligere var det stavet annerledes, og dødsdateon var oppgitt til 8. mai.) For øvrig er det et fellesmonument noen meter innenfor porten inn til området, en minnebauta avduket i 1950.

Det lokale historielaget meldte i 2011 at det planlegger å sette opp to steinmurer med ti navneplater. Disse var imidlertid ikke kommet på plass sommeren 2016. Derimot har Forsvaret satt opp en tavle med informasjon på norsk, engelsk og russisk utenfor leiren/kirkegården.

Kilder og videre lesning:

Sjakirovs grav

Tidligere navneplate

Korrigert navneplate

Leirvika gravplass

I Leirvika ved Vingnes ligger Lillehammers glemte gravplass.

Bakgrunnen for gravplassen var problematisk vei til gravplass og kirke. Det var kirke ved Røine gård på Vingrom i middelalderen. Det er ukjent hvor lenge denne stod, men den må ha forfalt, og området sognet etterhvert til Fåberg eller Lillehammer. Veien til Fåberg var dårlig, og isen over Vingnessundet til Lillehammer var usikker, I 1866 ble det anlagt kirkegård, og den var i bruk til dagens Vingrom kirke (da: kapell) ble innviet i 1908. Det var ikke noe kapell eller klokketårn ved kirkegården. I stedet vinket man med et laken, slik at ringeren i Lillehammer kirke kunne ringe før og etter begravelsen.

Kirkegården er inngjerdet med plankegjerde, men for øvrig ligger den der inne i et lite skogholt og forfaller og gror igjen. En rekke gravmonumenter er fortsatt synlige, mange av dem veltet. Jernkors, noen med utviskede bokstaver, står lent opp mot trær. Det er i det hele tatt et sørgelig syn.

Gravplassen er kort omtalt hos Lillehammer kommune, som også nevner den i sin kommunplan for 2011-2014. Det er kort omtale også hos Fåberg og Lillehammer historielag.

Pinsekirken Lillehammer

Før navneendring

Lillehammer pinsemenighet holder til her i Kirkegata på Lillehammer. Menigheten ble grunnlagt i 1920 og presenterer seg på sitt nettsted. Da menigheten feiret femtiårsjubileum i 1970, ble det utgitt et festskrift som fortalte om menighetens historie så langt. I den senere tid er navnet på bygget endret fra «Evangeliesalen» til «Pinsekirken», som det fremgår av bildene her.

Menigheten teller ifølge pinsebevegelsens nettsted 134 medlemmer og 65 tilhørige (barn av døpte medlemmer).

Etter navneendring

Nordre gravlund (Lillehammer)

Nordre gravlund på Lillehammer ligger, som navnet antyder, litt nord for sentrum. Gravlunden ble ifølge «Vandreboka for Fåberg og Lillehammer» anlagt i slutten av 1930-årene, men undertegnede har observert graver med dødstall tilbake til 1893. Familiegjenforeninger? Det er grunn til å anta at et område sør for den aksen som utgjøres av stien fra inngangsporten, er det opprinnelige. Det er omgitt av en steinmur og omfatter blant annet 35 krigsgraver for allierte soldater (Commonwealth War Graves), der det er en minnehøytidelighet hver 17. mai. Senere er gravlunden utvidet med et område som ble kalt Bjørkelunden. Det er i det hele tatt mye bjerk på gravlunden, men nevnte sentralakse er en plantet allé av femnålsfuru som gir et lett eksotisk preg.

Det er en relativt beskjeden gravplass uten noe gravkapell, skjønt det har i en årrekke versert planer om et seremonibygg. Disse er omtalt i kommunale strategi- og økomoniplaner for 2011-14 og 2012-15, og det later til at kirkevergen arbeider for å få fortgang i saken. Steinerskolen holdt til i nærheten frem til 1992, og det nye seremonibygget er/var tenkt lagt på deres tidligere område. Det er også avsatt arealer til fremtidig utvidelse av gravlunden. Det ser ikke ut til at det er truffet beslutning om bygging. For øvrig opplyses det i det ene dokumentet at det er tilrettelagt for muslimske begravelser på gravlunden.

Opprinnelig var det ifølge Steinerskolens nettsted planer om å bygge krematorium i tilknytning til gravlunden. Dette har man imidlertid slått fra seg. Med tidens strenge krav til utslippsbegrensninger er krematoriet på Gjøvik blitt oppgradert og tar seg av all kremasjon i fylket.

I tillegg til det som er nevnt, finnes det er par spesielle monumenter på gravlunden. Teksten på det ene lyder: «Ingen som er blitt elsket, forsvinner.» På det andre står det: «Flere steder for alltid.» Informasjonsskilt kunngjør at begge disse monumentene stelles etter avtale med kirkevergen.

Det finnes enkelte gamle bilder fra gravlunden på nettet. Her er et bilde av en norsk soldatgrav, og på denne siden er det flere bilder av soldatgraver. Området ser imidlertid helt annerledes ut i dag.

Man kan søke etter gravlagte her.

Kilder og videre lesning:

Om høsten

Mot alleen

Under alleen

Krigsgraver

Krigsgraver

Krigsgraver

«Ingen som er blitt elsket, forsvinner»

«Flere steder for alltid»

Under trærne

Nordseter fjellkirke

Nordseter fjellkirke ble bygget for privat innsamlede midler og med dugnadsinnsats, og ble innviet av biskop Kristian Schjelderup i 1964. Arkitekt var Erling Viksjø, som vi i denne sonen kjenner fra Bakkehaugen kirke. Fjellkirken er en kirke for Nordseters befolkning, hotellgjester, hyttebeboere og andre fjellvandrere. Den har tradisjonelt vært betjent av Nordre Ål menighet, men i dag alternerer byens prester på gudstjenestene. Vedlikehold er i hovedsak basert på gaver snarere enn offentlige bevilgninger. I 2007 ble det imidlertid konstatert at taket som helhet måtte skiftes ut —en betydelig utgift som kommunen så vel som lokalt næringsliv bidro til å dekke. Søndag 4. oktober 2009 åpnet kirken igjen etter reparasjonen.

Kirken har naustform, og den har ganske god utsikt, selv om den ligger i den nedre delen av Nordseter. Kirken er utsmykket av Odd Tandberg. Den brukes iblant til vielser og barnedåp samt til konserter.

Femtiårsjubileum ble feiret i september 2014 med jubileumsgudstjeneste den 28. I den forbindelse ble det utgitt bok.

Andre kilder:

Vågå prestegård, Maihaugen

Prestegården fra Vågå skal ha blitt innkjøpt av Anders Sandvig i 1903 og vært satt opp på Maihaugen til åpningen i 1904. Når det gjelder byggeår, antyder min Maihaugen-bok fra 1989 ca. 1640, men vi får tro at opplysningene på Maihaugens nettsted gjenspeiler det forskerne nå anser for sannsynlig, nemlig at bygningen er fra 1690-årene. Frederik Grüner (stavemåten varierer) giftet seg i 1696 med Anna Hedvig Housman (se også her), og huset skal ha blitt bygget idet han tiltrådte som sogneprest i Vågå. For øvrig omtaler Maihaugens nettsted huset og dets særegenheter.

På nedsiden av bygget finner vi Prestegårdshagen, med urtehage og rosehage modellert etter terrassehagen på Nordre Lunde i Fåberg, der det skal ha vært urtehage fra rundt 1770. Det er en trivelig og relativt stille oase på et museum der det er folksomt om sommeren, men som vi ser av bildet nedenfor, er den dekket av snø til et godt stykke ut i april.

Kilder og videre lesning:

Isumkapellet, Maihaugen

Låve eller kapell? Før eller etter reformasjonen? Hva var det Anders Sandvig drev med?

Anders Sandvig kjøpte dette bygget, som da ble brukt som låve på gården Isum i Sør-Fron. Bygget ble gjenoppført på Maihaugen i 1912 og presentert som førreformatorisk kapell, blant annet med støtte i skriftlige kilder fra 1700-tallet. Det har som sådan også vært inspirasjon for byggingen av Skrukkeli kapell i Hurdal.

Senere undersøkelser har imidlertid trukket Sandvigs konklusjoner i tvil, for å si det mildt. Les mer i Maihaugen. Veileder til De Sandvigske Samlinger.

Annonse