Viser arkivet for stikkord larspinnerud

Bruflat kirke

Om Etnedal kommune er relativt ny (fra 1894), har området vært bosatt i lang tid, og det var kirke i kommunesenteret Bruflat i middelalderen. Den er første gang nevnt i 1327, men det er blant annet bevart en klokke fra 1200-tallet som kan ha vært i kirken. Man antar at det dreide seg om en stavkirke. Hva som så skjedde med kirken, er ikke helt klart, men det virker som om hele området ble bortimot avfolket og gjengrodd etter Svartedauden, og det kan nok tenkes at det gikk lang tid før det tok seg opp igjen.

Etter reformasjonen sognet Etnedal til Aurdal, men det ble søkt om og gitt tillatelse til å bygge lokal kirke, og dette ble trolig gjort i 1641 — også det på et annet sted enn der dagens kirke står. Denne kirken var en gavekirke, idet tienden fortsatt gikk til hovedkirken i Aurdal. (Etnedal prestegjeld ble opprettet sammen med kommunen i 1894, og da ble Bruflat hovedkirke.) Man har ingen pålitelig beskrivelse av kirken, men det antas at det dreide seg om en enkel, liten, laftet langkirke.

Dagens Bruflat kirke ligger øst for Bruflat gård. Det har rådet stor forvirring med hensyn til kirkens alder, men prøver av treverk tyder på at tømmer er felt fra vinteren 1736-37 til vinteren 1743-44, og det later til at kirken ble offisielt innviet den 24. juli 1750. Byggmester skal ha vært Sven Olsen Traaset, som også hadde bygget bl.a. kirkene i Bagn og Aurdal. Det har versert teorier om at kirken har vært flyttet etter byggingen, men det skal ikke finnes spor etter dette i bygget eller i offisiell dokumentasjon. Likevel feiret man 225-årsjubileum for flyttingen i 1999. Uansett dreier det seg om en laftet korskirke. Antall sitteplasser oppgis i forskjellige kilder til 210 eller 250. Kirken har takrytter med spiss hjelm (spir) over krysset og kor i østre korsarm med sakristi i forlengelsen. Hovedinngangen er i vest, men det er inngang også i sør.

Kirken har vært ombygget, reparert og restaurert en rekke ganger, så som i 1818-20, 1860, 1909-12 og 1974-75. Særlig omfattende var utbyggingen i 1909-12, som skjedde på grunnlag av tegninger av Holger Sinding-Larsen og ble ledet av byggmester Åslund. Ved den anledning ble korsarmene i vest, sør og øst forlenget (sistnevnte med det som er dagens sakristi). Bilder av kirken fra før denne utbyggingen viser små påbygg på et par av korsarmene, men disse klattingene ble altså fjernet. Dørene var blitt hengslet om i 1824, etter kirkebrannen i Grue. I april 1940 ble Bruflat kirke liggende i ildlinjen under krigshandlingene, og kirkebøkene ble flyttet til et hus i nærheten, som brant opp.

Mye av det sentrale inventaret er etter tradisjonen laget av Kviten, muligens i samarbeid med Hans Jonassen Felde. Det gjelder altertavle, prekestol, døpefont og korskille. Altertavlen er en portaltavle som i hovedfeltet har figurer av Kristus på korset omgitt av Maria og Johannes. I sidefeltene ser vi (t.v.) Aron og Moses. På gesimsen over er det en rekke engler, hvorav de to innerste holder en medaljong med påmalt årstall. Opprinnelig fant man kongemonogrammet for Kristian VII her, men det ble i 1818 erstattet med Jahve-tegnet. Ved en senere restaurering kom monogrammet tilbake til kirken fra privat eie, men det sies at det var vanskelig å plassere i tavlen og ble sendt tilbake til eieren. Kongekronen over medaljongen er bevart. Tavlen ble gitt av Anders Lunde og Gjertrud Bjørensdatter, Anders Fladødegaarden og Ingeborg Bjørensdatter i 1789. Forbildet skal ha vært Lars Pinneruds tavle i Fluberg kirke, som igjen er modellert etter Friedrich Ehbisch’ altertavle i Vor Frue kirke i København.

Prekestolen står på nordsiden av krysset og har oppgang fra koret. Stolen har fem fag med akantusutskjæringer isprengt drueklaser og frukter. Foten er sekskantet og ble forhøyet ved en restaurering av kirken. Akantusen på oppgangen skiller seg noe fra den på selve stolen. Stolen har en femkantet, kasseformet himling der baksiden er bredest.

Døpefonten har form av en engel som holder et fat, og sammenlignes gjerne med en tilsvarende i Ulnes kirke som også tilskrives Kviten.

Korskillet skal være basert på Lars Borgs korskille i Fluberg kirke. Deler av det ble fjernet på 1800-tallet, men kom tilbake ved restaurering i 1974-75. Også her ble kongemonogrammet fjernet i 1818 og erstattet med en medaljong. I dag er det monogram på reversen — tilsynelatende for en Kristian (Christian), men uten at undertegnede gjenkjenner det som Kristian VIIs.

Kirken(e) har hatt flere orgler, og en orgelfront fra 1700-tallet samt et skaporgel oppbevares på Valdres folkemuseum. Dagens orgel er fra 1983, fra Norsk Orgel- og Harmoniumfabrikk. Det erstattet i sin tid et orgel fra 1896.

Det er fire kirkeklokker i tårnet. Den ene er fra middelalderen, muligens rundt 1200. En annen er fra 1706 og visstnok støpt av Gerhard Schimmel. De to siste er støpt av O. Olsen & søn i 1912.

Av annet inventar er enkelte gjenstander overført fra tidligere kirke/kirker i tillegg til nevnte klokke. Det gjelder et oblatjern fra middelalderen, to par alterstaker fra 1600-tallet, en kirkeklokke fra 1706, et korsfestelsesbilde fra 1704 og en bibel fra 1738. En vindfløy fra 1678 henger på sørveggen i koret. Dessuten er gamle kirketekstiler deponert på Valdres folkemuseum. Enkelte interiørbilder er å finne hos Kirkesøk.

Kirkegården er utvidet en rekke ganger, så som i 1830-årene, 1895, 1944, 1964 og 1990 (innviet 1991). Den har tidligere vært omgitt av steinmur. Så ble det satt opp stakitt mot vest, erstattet med et gjerde av brede, brunbeisede bord i 1974. Parsellen fra 1990 er omgitt av steingjerde. Sør for kirken står et portalhus på typisk Valdresmanér. Det har saltak og en liten tårnkonstruksjon og inneholder redskapsrom i vestre del og gjennomgang (port) i østre. Tidligere stod det flere staller ved kirken. I 1925 ble de erstattet med én stallbygning der kommunehuset ligger i dag. Denne ble revet i 1955. Et bårehus tegnet av Magnus Wold ble tatt i bruk i 1965 og ligger nord for kirken, vis-à-vis kommunehuset. Det er et enetasjes bygg i bindingsverk som inneholder bårerom, redskapsrom og toaletter. På kirkevangen rett utenfor gjerdet står en minnebauta over valdriser som var med i krigen mot svenskene under Napoleonskrigene, avduket 17. mai 1914. Samtidig ble det avduket en lignende bauta ved kommunehuset.

Det fantes tidligere prestuer — kalt Preststogo eller Kyrkjestogo — i nærheten av kirken, der Sør-Aurdal-presten overnattet når han var på besøk i Etnedal. Det var flere av disse i tur og omgang, og den siste ble tatt ned etter at Bruflat menighetshus stod ferdig i 1960. Materialene ble solgt og brukt til å bygge en hytte på Tonsåsen. Da Etnedal prestegjeld ble opprettet i 1894, var det meningen at det skulle bli prestegård på stedet, men det skjedde egentlig aldri. I 1903 ble det oppført en prestebolig med en liten jordlapp som visstnok ikke var til å leve av. (Se s. 88ff og 160ff i Harald Hvattums bok om kirken. Oppslaget om saken hos Opplysningsvesenets fond er imidlertid innholdsløst.) Ellers har Bruflat kirke en setereiendom på Leningatn.

Kilder og videre lesning:

Østsinni kirke

Østsinni kirke er sognekirken for tettstedet Dokka i Nordre Land. Den ligger et stykke opp i åsen over Dokka.

Det er en laftet langkirke med utvendig panel som er hvitmalt. Kirken ble innviet i 1877 og erstattet en eldre kirke (innviet 1726). Antallet plasser oppgis til vekselsvis 350 eller 400. Arkitekt er, som for så mange andre kirker, Jacob Wilhelm Nordan.

I denne kirken finnes Lars Pinneruds eldste kjente kirkeinventar. Han laget altertavle, prekestol og døpefont til gamlekirken allerede i 1725. Peder Aadnes malte alterbildet her i ca. 1780. Det er en kopi av Eggert Munchs altermaleri i Fluberg kirke, som igjen er en kopi av et bildet «Nedtagelsen fra korset» av Rubens slik motivet er gjengitt i et stikk av Lucas Vorsterman. Formatet er noe mindre enn i Fluberg. Trolig har dette bildet erstattet en utskåret fremstilling av nattverden. Altertavlens toppstykke var opprinnelig del av korskillet, og noen av de opprinnelige figurene i tavlen (Kristus, Moses, Maria og Johannes) er fjernet, men bevart. I deres sted står nå et par gipsavstøpninger. Videre er en Kristusfigur og to basunengler fra toppstykket samt en Aron-figur som har stått mellom søylene i 2. etasje, bevart, mens en Johannesfigur fra samme etasje er gått tapt. Alt dette er ifølge Roar Hauglid, som vet å fortelle at det opprinnelige toppstykket sammen med noen figurer er å finne på Enger gård, mens andre figurer er i privat eie i Oslo. Undertegnede har imidlertid ikke sett dette med selvsyn, så det er mulig at inventaret er restaurert etter Hauglids tid.

Prekestolen har likhetstrekk med Lars Borgs prekestol i Fluberg kirke. Døpefonten er også sterkt påvirket av Borg og viser en gutteengel som bærer kummen. Merker på ryggen tyder på at figuren opprinnelig hadde vinger, og fonten ble tilbakeført til kirken etter år i “eksil”. Rester av døpefonthimlingen befinner seg på Enger gård.

Orgelet, fra 1967, er fra Norsk Orgel- og Harmoniumfabrikk i Snertingdal. Kirken har to kirkeklokker, den ene fra Holte fra 1877, den andre fra Olsen Nauen fra 1949. De ringes automatisk. Kirkesøk har noen interiørbilder fra kirken.

En statue av Laurentius som stod i den tidligere kirken her, befinner seg nå på Kulturhistorisk museum i Oslo.

Kirken er omgitt av sin kirkegård. Den har ifølge kommunen plass til 1980 graver. Det kan se ut til at det tidligere stod et gravkapell oppført rundt 1920 på kirkegården, men dette er flyttet og i privat eie.

Kilder og videre lesning:

Lesja kirke

Lesja kirke er et pilegrimsmål for alle med interesse for akantusskurd. Her finner vi Jakob Klukstads mest overdådige altertavle, og da spiller det liten rolle om enkelte forståsegpåere synes det blir nesten for mye av det gode og fremhever Klukstads altertavle i Kors kirke i stedet. Underlig nok er ingen av de to tavlene omtalt i boken «Våre altertavler» (Den Norske Samlaget, 1995).

Før dagens kirke ble bygget, lå kirkestedet nærmere Lågen (da: Lesjavatnet; vannstanden var høyere enn i dag), på et sted der det var hov i førkristen tid. Prestegården, som ligger mellom det gamle og nye kirkestedet, bærer da også Hov-navnet. En bautastein (fra 1964) på det gamle kirkestedet minner om både hovet og den gamle kirken, som skal ha blitt oppført på 1000-tallet (dersom det dreier seg om ett og samme bygg). Gamlekirken (Hofskyrkja) var en stavkirke som trolig ble utvidet til korskirke og fikk nytt tårn (ved Werner Olsen) i 1653. Litteraturen følger denne kirken gjennom reparasjoner og besiktigelser, men viktigst i vår sammenheng er at nevnte Klukstad skar prekestol til kirken i 1742-45, og den er siden overført til dagens kirke. Som inspirasjonskilder for stolen regnes Lars Borgs prekestoler i Ringebu og Sør-Fron. Prekestolen ble malt av Klukstads sønn Erlend i 1783. Også den gamle prekestolen (fra 1600-tallet) er overført til dagens kirke. Den henger i et hjørne i søndre tverrskip. Altertavlen i gamlekirken ble for øvrig staffert (altså malt) av Peder Johnsen i 1677, som også utførte lignende arbeid i Vågå kirke på den tiden. På kirkeauksjonen i 1723 ble kirken kjøpt av almuen. Det gamle kirkestedet hadde vasstrukken grunn og var dessuten noe vindutsatt, så det ble besluttet å bygge ny kirke på et nytt sted ikke lenge etter at Klukstad hadde laget prekestolen. Valget falt på Klukstadhaugen, like ved den gamle kongeveien. Siden er hovedveien flyttet lenger opp, og det har faktisk — i 1865 til 1895 — vært vurdert å flytte kirkestedet på nytt.

Dagens Lesja kirke ble oppført av byggmester Ola Fredriksson (ca. 1711-69) fra Nistugu på Sør-Hole i 1749 og innviet under biskopens visitas i 1750. Det er en laftet korskirke med tårn over krysset, kor i østre korsarm og sakristi(er) i korlengelsen av koret. Det er gallerier i vest og nord, og kirken har 300 sitteplasser. Dagens våpenhus i vest er oppført til jubileet i 2000, etter at man hadde revet det gamle våpenhuset i 1929 og erstattet det med et mye mindre. Kirken er malt innvendig og bordkledd utvendig. I tillegg til nevnte prekestol skar Klukstad altertavlen og korskillet, og han dekorerte kirkebenkene. Klukstad fikk betalt for altertavlen først i 1766, så vi antar at den tok nok en stund å fullføre. (I mellomtiden hadde Klukstad laget inventarene til kirkene i Skjåk og Heidal.)

Kirken var umalt på 1700-tallet, slik at Klukstads inventar virkelig ble fremhevet. På 1800-tallet var det flere reparasjoner, blant annet av tårnet, og det var til tider stor strid. En stund var det også snakk om å flytte kirken — eller snarere bygge ny kirke på nytt sted — men det skjedde altså ikke. Restaureringen i 1902-03 (ledet av byggmester Sylte fra Tresfjord) omtales i jubileumsboken som den store kirkeplyndringen. Da ble originalinteriøret ødelagt: Korskranken, de opprinnelige kirkebenkene og de smårutete blyglassvinduene forsvant. Utvendig ble kirken hvitmalt. Dette skapte stor misnøye, og på 1920-tallet ble kirken restaurert, i begynnelsen under ledelse av Heinrich Jürgensen, senere fullført av byggmester Chr. Ødegård fra Lesja. Fra denne restaureringen stammer Ragnvald Einbus arbeider i kirken. Kirkebenkene ble byttet ut med benker som lignet mer på de opprinnelige, og Einbu malte dem med blå hovedfarge og dekor basert på en overlevert benkebrystning som var blitt malt av Klukstad. Originalen er i dag å finne i våpenhuset. Einbu malte også takdekorasjonene i koret. Det dreier seg om fire skråstilte felt og et kvadratisk felt i midten. Feltet i øst, som er det menigheten ser der den sitter, viser Jesu dåp. I nord ser vi Emmausvandrerne, i sør flukten til Egypt og i vest hyrdene på marken. Kvadratfeltet er mer dekorasjonsmaling, med kors, sol / stjerne og to basunengler. Kirken fikk tilbake sin mørkebrune farge. Også etter dette er kirken blitt pusset opp, ikke minst på 1990-tallet, da omfattende arbeider ble utført og kirken oppgradert også teknisk og brannsikkerhetsmessig. Og så fikk kirken altså et våpenhus som ligger nær det opprinnelige.

La oss se på altertavlen. I tillegg til at den er flott og overdådig, skiller detaljene i billedprogrammet seg litt fra det vanlige skjemaet. Det gjelder plassering mer enn innhold. I midtfeltet nederst ser vi nattverden, flankert av Moses med lovtavlene (til venstre) og Aron med røkelseskar. I det store sentralfeltet over dette står imidlertid evangelistene, som vanligvis er plassert ute på kantene når de forekommer på altertavler. Dermed er korsfestelsen, som vi vanligvis finner her, flyttet et hakk videre oppover. På venstre side av evangelistene er en scene som skildrer Jesus i bønn i Getsemane og disiplene som ikke klarer å holde seg våkne, og i scenen på høyre side blir Jesus pågrepet i hagen samme kveld. Foruten selve pågripelsen ser vi også disippelen som hugger øret av yppersteprestens tjener (Matt. 26.51, Mark. 14.47, Luk. 22.50, Joh. 18.10), og den unge mannen som flykter naken bort etter at han har kommet seg ut av linkledet som soldatene grep fatt i (Mark. 14.51-52). Fra spikermerkene på Jesu armer og ben strømmer blodet ut i 3D-format (ukjent materiale for undertegnede; det henger ut fra tavlen). Jesus er flankert av Maria og Johannes, og på hver side ser vi de to røverne. Øverst troner den oppstande Kristus. Klukstad var kjent for å lese Bibelen og skape figurene etter eget hode snarere enn å kopiere kjente forbilder. Krillskurden som omgir disse billedfremstillingene, er noe av det frodigste i sitt slag, og dybden er hele 30 cm. Med seg i arbeidet hadde Klukstad Sylfest Skrinde, som antas å ha skåret enkelte detaljer, som en baldakin med bladverk foran nattverdsscenen.

Klukstad skar altså også korskillet til Lesjakirken, der to løver bærer Frederik Vs monogram og en krone. Arbeidet ble betalt i 1764, et årstall som er gjengitt blant teksten under løvene. Originalen ble kastet ut ved oppussingen på begynnelsen av 1900-tallet, og undretegnede vet ikke om det som er i kirken nå, er en rekonstruksjon. Ifølge Kunsthistorie.com dreier det seg om Kristian Vs monogram, men han døde i 1699. De to monogrammene er for øvrig ikke så lette å skille fra hverandre. (De kan sammenlignes her: Frederik V, Kristian V.)

Omtalen av døpefonten i litteraturen er noe forvirrende. Ifølge kommunen er døpefonten fra 1250-tallet, mens det i neste setning sies at døpefonten (menes kummen?) ble støpt av Nikolai Løvberg på Nestande gård i Lesja i 1767. Oddbjørn Sørmoen skriver i bind 2 av verket «Kirker i Norge» at bemalte felt, figurfremstilling, valg av klær og måten vegetasjonen er malt på, har klare 1700-tallstrekk.

Kirkens første orgel ble etterhvert byttet ut med et harmonium. I 1931 ble det installert et pipeorgel fra Brødrene Torkildsen. Det var i bruk til det ble avløst av dagens orgel på vestgalleriet, bygget av Bruno Christensen i 1984. Utsmykningen stammer fra det tidligere orgelet og er utført av Ragnvald Einbu.

De to kirkeklokkene er fra Nikolai Løvberg, fra 1752 og 1767. Kirken har ellers noe gammelt kirkesølv og kirketekstiler fra forskjellige tider. I 1952 fikk kirken som gave en bibel trykt i 1633 som har tilhørt Jakob Klukstad. Denne ble stjålet ved et innbrudd i 1978 og er så vidt jeg vet, ikke kommet til rette. I koret står et prosesjonskors som er tegnet av Borgny Svalastog og skåret av Dag Mømb. Videre finnes det to brudestoler laget av Gunnar Norderhus (1937) og to laget av Sigurd Skarphol (1967). Ellers kunne man nevne klokkerstol, benkestol og mye annet.

På kirkegården som omgir kirken, er det en rekke gamle gravminner, og Jakob Klukstad, som døde i 1773, er gravlagt like ved kirkeveggen og har et gravminne i kleberstein. I tillegg har han et minnesmerke utenfor kirkegårdsmuren på nordsiden. For turistbesøk er det felles billett med Lesja Bygdatun, som ligger like ved.

Kilder og videre lesning:

Alternativ vinkel

Kirkegårdsportal på nordsiden

Klukstads grav

Kirkerom

Altertavle

Nattverdsscenen i altertavlen

Prekestol

Tidligere prekestol fra gamlekirken

Døpefont

Kongemonogram

Emmausvandrerne, fra Einbus takmalerier

Orgel

Gammelt kirkested

Minnebauta på gammelt kirkested

Prestegård

Ytre Rendal kirke

Det har vært kirke i Rendalen siden middelalderen, men den lå tidligere ved Hornset, noe lenger nord. Muligens lå den ved Bortstu Hornset, som er like ved prestegården. Etterhvert ble det egen kirke i Øvre Rendal (trolig først ved Nordset i Østagrenda snarere enn i Bergset, som dag), og man bestemte seg for å flytte kirkestedet for det vi nå kaller Ytre Rendal, men ble ikke så lett enige om hvor. Det sies at man kastet materialer i elven og bygget kirke der de fløt i land. Det var ved Otnes ved Lomnessjøen, ca. 70 meter nord for nåværende kirke, og det skjedde i 1670. Denne kirken forfalt etterhvert, og rundt 1745 ble det besluttet å bygge ny kirke. Det kan legges til at Rendalen tidligere var anneks under Åmot, men fikk eget sogn i 1741, idet kirken i Øvre Rendal var hovedkirke og Ytre annekskirke.

Ytre Rendal kirke ble innviet i 1751. Det er en laftet korskirke med 240 plasser og to gallerier. Sentraltårnet er ca. 30 meter høyt. Kirken var trolig umalt i begynnelsen og ble rødmalt i 1857. Ved en restauraring i 1878 ble den malt hvit, men fikk tilbake rødfargen i 1930.

Ved 1878-restaureringen gikk det her som ved mange andre kirker på den tiden: Man byttet ut mye av inventaret og malte over annet med dempede farger. Her ble vingene på altertavlen samt utstyr i koret fjernet, fondbildet (en kopi av et Dürer-bilde av Jesus på korset utført av Hanna Lund; henger nå i nordre korsarm) ble overmalt og kirkebenker byttet ut. Ellers fikk kirken orgelgalleri ved samme anledning. I 1930 ble kirken restaurert med Domenico Erdmann som konsulent. Riktignok sies det at man prøvde å gjøre orgelgalleriet større uten samråd med Erdmann, så det er mulig det ikke var enighet om alt. Taket i kirken ble hvitmalt med stiliserte skyer av bygdekunstneren Lars Berger fra Øvre Rendal. Han malte også inventaret ellers ved fargerestaureringen.

Altertavle og døpefont er laget av Lars Pinnerud og sies å være hans siste kirkeinventar i Østerdalen. Sentralbildet viser korsfestelsen med Maria og Johannes. Figurene ble gitt til Folkemuseet i 1901, men kom tilbake ved restaureringen i 1930. På kirkeloftet er det funnet fragmenter som kan ha vært altertavlens vinger eller deler av et korskille. Frederik Vs kongemonogram er restaurert og utstilt i kirken. Også døpefonthimlingen ble funnet i flere deler på loftet for så å bli snekret sammen og malt ved restaureringen i 1930. Blant gjenstander som er tilbakelevert fra Folkemuseet ellers, er fire evangelistfigurer.

Prekestolen er i renessansestil og sies å være fra 1747. Den må i så fall ha blitt overført fra forrige kirke. Himlingen ble fjernet i 1878, men ble restaurert og satt på plass igjen i 1930. De to kirkeklokkene er fra 1770 og 1781, den eldste støpt av Arnt Hedemark og Thorstein Øyen i Trondheim (eller Trondhjem), den yngste av E. Rønning i Christiania. Orgelet er fra 1972, fra Norsk Orgel- og Harmoniumfabrikk. Det ble utvidet fra syv til ti stemmer i 1988, da tyve gamle trepiper fra et tidligere orgel ble gjenbrukt.

Jacob Breda Bull, som vokste opp på prestegården ved Bergset i Øvre Rendal, er begravet i en gravhaug like utenfor porten til kirkegården her, sammen med sin kone. Hun er ikke navngitt på gravminnet. Det er også en byste av Bull som skuer østover mot gravhaugen. Dessuten finnes et par krigsminnesmerker: ett fra den annen verdenskrig, et annet fra kriger på 1800-tallet. Et servicebygg kom til i 1993-94.

Det var bispevisitas i Rendalen i desember 2010 (program her).

Kilder og videre lesning:

  • Ajas og Anne Kjær: Ytre Rendal kirke 250 år (Eget forlag, 2001)

  • Alf Henry Rasmussen: Våre kirker. Norsk kirkeleksikon (Vanebo Forlag, 1993), s. 613
  • Oddbjørn Sørmoen og Jiri Havran: Kirker i Norge, bind 2: 1700-tallet. Skjønnhetens århundre (ARFO, 2001), s. 35 (bilde av altertavlen)
  • Kirkesøk
  • Rendalen kommune om kommunens kirker

Alternativ vinkel

Og en til

Og en til

Vestdøren

Inngang til bårerom under sakristiet

Servicebygg

Kirkegård

Minnesmerke for 2. verdenskrig

Gammelt krigsminnesmerke

Gravhaug for Jacob Breda Bull

Navneskilt på gravhaugen

Jacob Breda Bull

Koppang kirke

Koppang kirke omtales også som Koppang småkirke eller Koppang kirkestue. Det er et vinkelhus (L-formet) der det eneste ytre som vitner om kirke, er et kors over hovedinngangen i sør og et skilt ved østinngangen til Stor-Elvdal prestegjeld. Her er det nemlig kirkekontor, men bygget er også kirkeviet. Kapell ble vedtatt bygget i 1945, men gjennomføringen tok tid. Kapellet ble tegnet av Ivar Ulvmoen, bygget i 1952 og innviet 6. september 1953. Bygget er i bindingsverk, og kirkerommet har 120 plasser og galleri.

Altertavlen ble skåret av Lars Pinnerud og malt av Erich Wallin (som vi også kjenner fra Sollia kirke). Tavlen ble laget til Mikaelskirken, forgjengeren til dagens Stor-Elvdal kirke. Etter at Stor-Elvdals nye kirke stod klar, hang tavlen en stund ute på veggen over døren før den ble lagt på lager og så fant veien hit i 1954. Den er avbildet hos Kirkenorge.no — i likhet med den enkle prekestolen. Døpefonten i tre er fra 1952. Av samme alder er et harmonium. Kirkeklokken(e) er fra Olsen & søn fra 1913.

Huset ser ut til å være et flerbrukshus med lokaler som iblant leies ut. Dette er skildret mer detaljert hos Stor-Elvdal historielag. Det er kirkegård vest for kirken. På den står et lite hus som må antas å være bårehus eller driftsbygning.

Kilder og videre lesning:

Stor-Elvdal kirke

Stor-Elvdal kirke sørfra

Kirke nr. 1
Dagens hovedkirke i Stor-Elvdal har hatt flere forgjengere, hvorav tre er mer eller mindre kjent fra omtale eller etterlatenskaper. Den såkalte Trønneskirken kjenner vi bare av omtale, og Ingar J. Bjørnstad, som har skrevet endel om kirkene i Stor-Elvdal, sier at vi ikke en gang kan vite sikkert om den virkelig har eksistert.

Kirke nr. 2
Neste kirke — som omtales som Kaupangkirken eller Koppangkirken, og den er omtalt som Elffuedalls kirkie i et kongebrev av 1318 — er minnet med en bautastein, og eksistensen trekkes ikke i tvil. Den lå på Koppangsøya (se også her og her), der det, som navnet antyder, var kaupang. Et område på øya kalles Kirkegravene, og ved en utgravning i 1922 ble det funnet steinfundamenter etter en bygning samt menneskeknokler under et gammelt åkerland. Bygningsresten målte 17 alen ganger 8 1/2 alen. Gerhard Fischer var oppover og fotograferte og målte opp funnet, og man var enige om at det var restene av en gammel kirke og kirkegård, trolig fra 1100-tallet. Det ble ikke bevilget midler, så funnet ble ikke gravet ut ordentlig, men ble tildekket igjen. Senere har man påvist stedet på nytt. Kirken skal ifølge et sagn ha blitt ødelagt av flom, og ny kirke ble oppført på fastlandet på et sted som etterhvert fikk navnet Kirkemo. Dette skjedde trolig etter Svartedauden og før reformasjonen, kanskje på 1400-tallet. Etter Svartedauden var for øvrig Stor-Elvdal anneks under Åmot, helt til sognet ble delt i 1873.

Kirke nr. 3
Denne kirken var viet til erkeengelen Mikael og omtales gjerne som Sanct Michaelskirken. Det var en stavkirke som opprinnelig hadde samme mål som Koppangkirken, altså 17 alen ganger 8 1/2 alen eller ca. 10,8 meter ganger 5,4 meter. Kirken var tjærebredt og taket tekket med spon og tjærebredt. Den hadde trolig ikke tårn, og inngangen var i sør. Det spekuleres i at materialer fra forrige kirke, som kanskje ikke var helt ødelagt, ble gjenbrukt. Kirken er første gang nevnt i et dokument fra 1574, der det fremgår at kirken hadde seks klokker: fire større og to små. For øvrig har flere gjenstander fra denne kirken overlevd til i dag, deriblant et krusifiks fra slutten av 1400-tallet. Det måler 1,28 meter ganger 0,95 meter, er laget av eik og kommer trolig fra Lübeck. Omtrent på samme alder er en trefigur av jomfru Maria med Jesusbarnet på venstre kne. Begge disse er i Universitetets oldsaksamling (nå del av Kulturhistorisk museum). Samme sted finnes en Paulusfigur, en Kristusfigur («Salvator Mundi») og en figur av sankt Peter med nøklene.

I 1625 var denne kirken for liten og ble forlenget med 3-4 meter mot vest. Denne forlengelsen var laftet. Trolig fikk kirken galleri ved denne utvidelsen med den galleribrystningen med figurer av Jesaja, Jeremias, Esekiel, Daniel og kong David som henger foran orgelet i dagens kirke. Det ble utført reparasjoner i årene 1638-40, blant annet på taket, og kirken fikk ny prekestol. Fra denne perioden stammer trolig en renessansedøpefont som en periode stod i dåpssakristiet i dagens kirke for senere å flyttes til Koppang kirke, der den nå er utstilt som et gammelt klenodium. Kirken skal ifølge folkelig tradisjon ha fått ny altertavle i 1674, men dette er ikke bekreftet skriftlig og betviles av Bjørnstad, som påpeker at man tross alt påkostet en ny altertavle bare 69 år senere (se nedenfor). Likevel hevdes det i andre sammenhenger at altertavlen og prekestolen i Nordre Osen gamle kirke, som skal være malt av Laurits Larsen, tidligere har vært i Stor-Elvdal kirke og så Åmot kirke (fra 1743). I 1718, mot slutten av Den store nordiske krig, ble klokkene sendt til omstøping og forsvant. Ny klokke ble støpt seks år senere, og i 1731 ble det støpt enda en. Begge de to sprakk etterhvert og ble erstattet med nye i 1763 og 1768.

I 1730 ble kirken utvidet til korskirke, og den fikk et sakristi i den østlige forlengelsen. Også ved denne utvidelsen laftet man. Kirken fikk også nytt tårn, et tegn på at den hadde hatt tårn fra før (uten at man vet når det gamle tårnet kom til). Altertavlen bestod på dette tidspunktet av nevnte krusifiks med de to trefigurene av jomfru Maria og Johannes, festet på korveggen, men med sakristidør bak alteret var det behov for en frittstående altertavle som man kunne bevege seg bak. Lars Pinnerud laget ny altertavle, og den ble malt av Erik Wallin, som også malte veggene innvendig før han fortsatte med å dekorere Sollia kirke. Da ny kirke ble bygget, hang tavlen faktisk ute over døren en stund før den ble lagt på lager. I dag henger den i Koppang kirke (mens den første tavlen skal være å finne på Kulturhistorisk museum i Oslo). Pinnerud skar også prekestol. Et stykke av utskjæringen er nå montert på alterveggen i dagens kirke, men resten er forsvunnet. Videre skar Pinnerud korskranke med Kristian VIs kongemonogram (også i dagens kirke). Vi kan kanskje anta at Wallin malte disse sakene også. Arbeidene var ferdig i 1743. Mot slutten av 1700-tallet forfalt kirken, og man fryktet etterhvert at tårnet skulle rase ned. Det var imidlertid uenighet om man skulle bygge nytt eller restaurere, og om hvor man eventuelt skulle legge en ny kirke. Det trakk i langdrag, men det ble til slutt besluttet å bygge ny kirke ca. 2 km lenger sør, på gården Brennas grunn.

Dagens kirke
Den nye kirken ble tegnet av Svend Aspaas, som også laget en modell av kirken, men både tegninger og modell er forsvunnet. Byggingen kom i gang i 1807, og i 1809 var veggene laftet og tak og tårn kommet på plass samt spiret fra gamlekirken. Så stoppet det opp på grunn av krig, nød og sult, Aspaas døde i 1815, og først i 1819 kom arbeidet i gang igjen, ansporet av Ole Evenstad (som har fått en minnebauta på den andre siden av riksveien; denne fungerer også som minnesmerke over falne i napoleonskrigene). Kirken ble innviet den 12. september 1821, uten at den var helt ferdig. Arbeidet fortsatte da også frem til rundt 1830 med installering av kakkelovner, tjærebreding av tak, maling av tårn, panelering og maling utvendig og malerarbeider inne.

Kirken er åttekantet og i empirestil som Aspaas’ andre kirker. De er barn av sin tid og beundret i dag, men de har lidd høyst varierende skjebner. Som de andre Aspaas-kirkene hadde også Stor-Elvdal prekestolalter, men både det og kirken er gjort om på i det som kan synes som et evighetsprosjekt med mange frustrasjoner. Kirken hadde opprinnelig ikke de samme utbyggene som nå. Istedenfor en adkilt kordel var prekestolalteret montert på østveggen med alter nederst, plass til alterbilde over det og prekestol øverst. Det ble imidlertid ikke satt inn noe alterbilde før hele denne strukturen ble omgjort, og man fant seg aldri til rette med prekestolalteret, som snart gikk av moten, om man kan si det sånn. Sogneprest Ole Severin Olsen, som virket på midten av 1800-tallet, var en av flere som arbeidet for å få endret interiøret. I 1883 kjøpte Dorte B. Stai inn et maleri til altertavlen, en kopi av Tidemands populære Oppstandelsen (fra Bragernes kirke). Det ble først plassert i sakristiet, men året etter ble prekestolalteret ombygget av den lokale snekkeren Mathias Arnesen. Han fjernet prekestolen (som ble brukt som brensel), og alterbildet ble plassert i altertavlens nedre del med en ramme omkring. For å fylle tomrommet øverst brukte Arnesen noen utskårne felt som han fant på sakristiloftet. Det dreier seg om deler av Lars Pinneruds prekestol fra 1743. Det antas at Arnesen også laget en midlertidig prekestol på dette tidspunktet.

Rundt 1890 fulgte en større ombygging av kirken etter tegninger av arkitekt Herman M. Backer etter at man hadde diskutert frem og tilbake i årevis og på et tidspunkt bestemt seg for å bygge en helt ny langkirke i stedet, noe kommunen ikke hadde råd til. Detaljene er skildret av Ingar M. Bjørnstad (se litteraturliste). Kort fortalt ble det saget ut korbue i øst og påbygget kor omgitt av sakristier, og dagens våpenhus i vest stammer fra samme anledning. Tak og tårn ble midlertidig revet, og tømmerveggene ble påskjøtet med 60 cm i høyden. Arbeidet avslørte ujevnheter i materialoverflater og -kvaliteter, så kirken fikk nytt panel utvendig og innvendig. På koret kom det også et tårnlignende tak og nytt spir med årstallet 1809 i vindfløyen. (Den gamle vindfløyen er gått tapt, men skal ha eksistert i 1921.) Det kom også nye benker og nytt gallerirekkverk, og kirken ble malt innvendig og utvendig. Man benyttet anledningen til å restaurere og utvide orgelet (gitt av Anne Evenstad i 1856) og så videre. Resultatet er den kirken vi ser i dag, og det fikk Domenico Erdmann til å si: «Det er intet annet tilbake av Svend Aspaas’ kirke enn veggskjelettet av tømmer, som gir kirkeskipet den åttekantede form, og som nu er skjult av panel, og en del av prekestolalteret, hvorav prekestolen dog er fjernet.» Kirken ble nyinnviet den 18. mars 1891 av biskop Arnoldus Hille. Den ble også restaurert i 1968.

Inventar
Kirken sies å ha 600 plasser, og den har galleri. Altertavlen har altså nevnte kopi av «Oppstandelsen», visstnok med ny innramming fra oppussingen i 1890 (ifølge Bjørnstad, om han da ikke mener 1884). Prekestolen skal være fra samme oppussing og døpefonten er fra 1969, tegnet av arkitekt Nilsen. Orgelet ble bygget av Amund Eriksen (Christiania) i 1859 og restaurert av Ernst Junker i 1969. Som nevnt over fikk gamlekirken nye kirkeklokker i 1763 og 1768. Den største av disse (fra 1768) sprakk i 1988 og ble erstattet med en ny fra Olsen Nauen. Den gamle sprukne klokken oppbevares fortsatt som klenodium. Det finnes ellers noe gammelt kirkesølv samt tekstiler fra forskjellige tider.

Kirkegård
Kirkegården har vært utvidet siden kirkens tidlige dager. Bak det store hvite huset (tidligere Stor-Elvdal kommunehus) på den andre siden av riksvei 3 ligger kirkestallene fra første halvdel av 1800-tallet. Dette er et av relativt få eksempler på gjenværende kirkestaller.

Kilder og videre lesning:

  • Ingar J. Bjørnstad: Hovedkirken i Stor-Elvdal i tidsrommet 1821-1891. Den Aspaaske kirke (særtrykk fra Stor-Elvdal menighetsblad)

  • Ingar J. Bjørnstad: De første kirker i Stor-Elvdal (særtrykk fra Stor-Elvdal menighetsblad, nr. 4/1987, s. 22-35)
  • Stor-Elvdal historielag
  • Kirkevergen i Stor-Elvdal
  • Alf Henry Rasmussen: Våre kirker. Norsk kirkeleksikon (Vanebo Forlag, 1993), s. 623
  • Kirkesøk
  • Visitasprotokoller 2013, s. 107ff.
  • Roar Hauglid: Akantus. Mestrene i norsk treskurd (Riksantikvariatet / Mittet: Oslo, 1950), annet bind, annet halvbind (= bind 3), s. 207-235 (om Lars Pinnerud)

Nesten fra nord

Fra nordvest

Fra vest

Fra sørvest

Fra nordøst

Fra øst

Vestportalen

Kirkegården sør for kirken

Minnebauta over Ole Evenstad og krigsveteranene

Fet kirke

Fet kirke ser ut til å være den fjerde sognekirken i rekken på Fetsund. En middelalderkirke lå ved gården Hof (Hov), som også gav navn til sognet. Denne brant en gang mellom 1570 og 1589 og ble avløst av en tømmerkirke som ble truffet av lynet og brant i 1680. Året etter ble en ny tømmerkirke innviet, omtrent der gravkapellet til dagens kirke ligger. Denne tømmerkirken ble så revet i 1889, og dagens kirke ble innviet den 3. desember 1890 — eller den 31. Her er det motstrid mellom kallsboken og departementets journal. Arkitekt og byggmester var Günther Schüssler. Det ble delvis benyttet materialer fra den gamle kirken.

Kirken er en nygotisk, tømret langkirke, men den har korte utbygg i nord og sør som kan minne om tverrskip utenfra. Orienteringen er motsatt av det vanlige: Kor i vest, tårn og inngang i øst. Antall sitteplasser er ca. 700. Kirken har gallerier i øst (med orgel) og midt på langveggene. Interiørfargene (ved Finn Krafft og Kristoffer Eriksen Ganer) er fra 1949.

Kirken har to altertavler: den ene fra 1682 (ferdig staffert først rundt 1688) og nødvendigvis overført fra den tidligere kirken, den andre fra 1890 (en kopi av Carl Blochs kjente bilde Christus Consolator, utført av P.N. Arbo). Det antas at Christopher Ridder har skåret ornamentene på den eldste, som står ved alteret. Tavlen har syv nokså naive oljemalerier og er nærmere omtalt i Norges kirker. Ridder står også bak døpefonten med himling, en prekestol som det finnes deler av i gravkapellet, og antageligvis et epitafium samt en innskriftstavle i gravkapellet. Prekestolen i kirken har syv fag med speilfyllinger. I tillegg finnes en døpefont i marmor av Brynjulf Bergslien. Kirken sies å ha et 21 stemmers Jørgensen-orgel fra 1967. Av de to klokkene er den ene fra 1685 og den andre fra 1890 (O. Olsen). For øvrig er interiør og inventar samt tidligere kirker skildret i «Norges kirker».

På kirkegården like sørvest for kirken står et gravkapell i panelt bindingsverk oppført i 1910 (restaurert i 1932). Det er nord/sør-orientert og huser noe barokkinventar fra den tidligere kirken, deriblant en korskilledekorasjon skåret av Lars Pinnerud ca. 1740. Det er bårerom i kjelleretasjen. Prestegården ligger nord for kirken.

Som ved en rekke andre kirker har det vært et visst forfall ved Fet kirke. Råte- og fuktskader tæret på kirken, men i 2006 meldte Indre Akershus blad at det var foreslått bevilget 3,8 millioner kroner til oppussing av kirken. De neste par årene var kirken omgitt av stillaser. I januar 2008 rapporterte Romerike blad fra nedheisingen av kirkespiret (med nettvideo), samtidig som det ble meldt om budsjettoverskridelser på to millioner. Høsten 2009, da de første bildene her ble tatt, var spiret på plass og kirken tilsynelatende ferdig, men det stod fortsatt et par stillaser igjen. I april 2011 var stillasene borte, og kirken fremstod som nymalt og fin.

Ikke langt fra kirken finner vi også det som skal være Norges 4. største gravhaug, og i nærregionen skal det ha eksistert to andre kirker: Borgen og Falla. Nær sistnevnte er det også gravhaugfunn.

Kilder og videre lesning:

Alternativ vinkel

Østfra

Kirken bak trærne

Apsis er i vest. Prestegården ses til venstre.

Hovedinngang i øst

Gravkapell

Inngang til bårerom

Krigsminnesmerke på kirkegården

Lunde kirke

Ifølge jubileumsboken har det vært kirkested på Vest-Torpa siden før Svartedauen. Da het det Ulensaker, et navn som tyder på at man overtok et førkristent kultsted, og plasseringen var ikke identisk med dagens kirke. Denne kirken skal så ha blitt nedlagt en gang mellom 1480 og 1594, uten at omstendighetene er kjent. I 1669 ble det så oppført en kirke på Gårder (eller Garde) på lokalt initiativ, en gavekirke. Denne var på 1760-tallet falleferdig, og dagens kirke ble bygget på Lunde, visstnok imot sogneprest Niels Dorphs vilje, og innviet den 23. august 1769.

Vi snakker om en laftet korskirke med tårn over korsgangen. Det har en slags pyramidetak. Det fortelles videre at kirken hadde en kvinneside og en mansside, og at gårdene hadde sine egne benker helt frem til restaureringen på 1950-tallet. Noe av utstyret fra den gamle kirken ble overført til den nye, annet kom over på private hender. Antallet sitteplasser i kirken oppgis til 250-300 i forskjellige kilder. Kirken stod umalt og upanelt utvendig helt til 1875, men den ble etterhvert vedlikeholdt. I 1817 hadde det imidlertid vært planer om å la den forfalle og la Åmot kirke bli kirke for hele Torpa.

Når man ser på takkonstruksjonen her, er det nærliggende å anta at den kan ha inspirert Magnus Poulsson i hans arbeid med Dombås kirke og senere Kvam kirke. På vindfløyen i tårnet står forresten årstallet 1701 samt forkortelsen CHST, som viser til sognepresten i Land på den tiden, Christopher Hansøn Tanke. Den er trolig overtatt fra den forrige kirken.

Altertavlen her ser ut til å være et sammensatt arbeid. Det opprinnelige alterbildet ble malt av Eggert Munch etter et Rubens-bilde som forestiller Laurentius’ martyrium. Bildet ble trolig malt på 1750-tallet, og det ble plassert i altertavlen i 1772, muligens i den tro at det avbildet Jesus. Peder Aadnes malte toppstykket på altertavlen og stafferingen rundt. Alterbildet er senere blitt tatt ut og plassert i kirkerommet, mens altertavlen har fått et nytt bilde i altertavlen, malt av Hilde Reh Stensrud som diplomoppgave til kirkens 225-årsjubileum i 1994. Det er et korsfestelsesmotiv etter Rubens.

Peder Aadnes malte også evangelistbildene på prekestolen. Disse er kopier etter stikk av Egbert van Panderen, som igjen er kopier etter malerier av Pieter de Jode. Døpefonten ligner på den i Østsinni kirke (fra 1726). Det er mulig at Lars Pinnerud også står bak denne, og den er i så fall overført fra den tidligere kirken. En almissetavle er skåret av treskjæreren Hans Jonassen og forært til kirken i 1785. Kirketekstiler av Toril Kamphaug er fra perioden 1980-93.

Kirken har et Snertingdal-orgel fra 1903 på galleriet over hovedinngangen, men etter en innsamlingsaksjon rundt jubileet i 1994 kjøpte menigheten i 1998 et nytt orgel av orgelbygger Henrik Brinck Hansen fra Fluberg. Dette er plassert på galleriet i nordre tverrskip. De to kirkeklokkene er fra 1909.

En rekke interiørbilder er å finne på kommunens nettsted.

Kirkegården er på nesten ti mål og har plass til 836 graver.

Kilder og videre lesning:

Alternativ vinkel

Og en til

Vestinngangen

Haugner kirke

Haugner kirke (iblant skrevet Hogner, og jeg er selv blitt rettet til Høgner lokalt) er ikke en kirke man tilfeldigvis kjører forbi. Til det ligger den for avsides, og det kan være nødvendig med kjøreanvisning for å finne den: Kjør ca. 4 km fra Dokka mot Fagernes på riksvei 33, sving av til høyre ved skilt mot Dæhli (skrives Dæli på kart, men på skiltene står det med h) og følg deretter skilting mot Haugner kirke. Det bærer oppover skråningen gjennom flere hårnålssvinger, og det er spektakulær utsikt på kirkestedet. Det er også et populært sted for paragliding. Ja, entusiaster omtaler det som det fineste flystedet på Østlandet.

Haugner kirke ligger på det gamle kirkestedet for Nordsinni kirke, som i 1898 ble flyttet ned i dalen der det bodde flere folk. Etter flyttingen ble det ifølge kommunen først bygget et klokketårn på den gamle kirkegården, og årstallet 1900 står på vindfløyen i tårnet. Et gravkapell stod klart i 1938, og i 1950 ble bygget innviet til kirkebruk av biskop Kristian Schjelderup. Arkitekt var Harald Myhre. Kirken (fortsatt i Nordsinni sogn) har ca. 100 plasser. Klokketårnet står i øst, men hovedinngangen er i vest, og det later til å være kor og sakristi i tårnfoten i øst. Tårnet har for øvrig en utgang på sørsiden.

Alterbildet er en kopi av Adolph Tidemands populære bilde Jesu oppstandelse fra Bragernes kirke. Dette bildet var en stund satt inn i Lars Pinneruds altertavle i Nordsinni kirke istedenfor et bilde av Eggert Munch. Munch-bildet stod en stund i Haugner kirke, men man byttet bilder da altertavlen ble restaurert. På hver side av altertavlen står de figurene av Peter og Paulus som en stund var satt inn i Pinnerud-tavlen. Prekestolen og døpefonten er i tre og på alder med kirken. Det skal finnes to kirkeklokker, hvorav den ene omtales som «meget gml» i kirkeleksikonet.

Kirken var fra starten av utstyrt med et harmonium, men fikk i 1980 et pipeorgel bygget av Paul Ott i Göttingen.

Kirkegården virker relativt liten tatt i betraktning at den skal ha vært i bruk også for tidlige kirker, så befolkningsgrunnlaget er kanskje beskjedent? Kirkegården er omgitt av et hvitt stakittgjerde.

Kilder og videre lesning:

Sørfra

Vindfløyen i klokketårnet

Smijernsrekkverk på sørsiden av tårnet

Vestdør

Fluberg kirke

Fluberg kirke ligger karakteristisk nok der hvor Kirkevegen møter Kirkebakka. Det er en korskirke fra 1703 (det står 1699 på vindfløyen i spiret). Den erstattet en stavkirke, som stod på en annen, litt for fuktig tomt, og som dessuten var for liten og i dårlig forfatning. Eldste skriftlige vitnesbyrd om stavkirken er et diplom fra 1330, men den antas å være fra før 1200. Tuftene etter den kan ses nede ved Randsfjorden.

Kirken er laftet, med bindingsverk i gavlene. De utvendige tømmerstokkene var bare i begynnelsen, men fikk etterhvert bordkledning. På innsiden er stokkene flattelgjet. Som det fremgår av bildene, har kirken vesttårn, og det er et sakristi på nordsiden av koret. Kirken har tre gallerier, og det er til sammen 400 plasser. Det har som i andre gamle kirker vært gjort endringer gjennom tidene, ikke minst en ombygging i 1860. Interiøret ble for en stor del restaurert og tilbakeført som følge av et testamentarisk gave i 1923. Restaureringsarbeid fant sted også i 2003.

Fluberg ble hovedkirke i området etter reformasjonen, og den innvendige utsmykningen er rik. En god del av inventaret er nyere enn kirken, og den har etterhvert fått større vinduer som gir bedre lys, men ellers finner vi noen av klassikerne blant norsk kirkeinventar nettopp her.

Lars Borgs prekestol fra 1702 er et tidlig hovedverk innen norsk akantusskurd, og er studert og etterlignet av en rekke kunstnere. Borg laget også korskranken (med Fredrik IVs kongemonogram og årstallet 1704).

Døpefonten er laget av hans sønn, Nicolai Borg, i 1721. En englefigur bærer selve fonten. Før denne kom til, ble sannsynligvis døpefonten fra den gamle kirken brukt.

Opprinnelig ble altertavlen fra den gamle kirken brukt. Den er siden gitt videre til Landåsbygda kapell. I 1751 skar Lars Pinnerud en ny altertavle til kirken. Året etter malte Eggert Munch alterbildet, en kopi av Rubens’ bilde «Nedtagelsen fra korset» (1611), fra domkirken i Antwerpen. Dette bildet er kopiert i en rekke norske kirker, og Munch, som speilvendte motivet, malte det etter et stikk av Lucas Vorsterman. Med seg som lærling hadde Munch den unge Peder Aadnes, som fikk male rammeverket rundt søylene og feltene som omgir altertavlen. Sogneprest Niels Dorph, som var oppdragsgiver for Munch og Aadnes, har for øvrig fått sitt portrett malt av begge to: av Munch i 1752 og av Aadnes i 1769.

I koret er det ellers en rekke malerier av dansk-norske konger og prester fra katolsk tid, trolig overført fra den gamle kirken. Orgelet er fra 1979 og kommer fra Norsk Orgel- og Harmoniumfabrikk i Snertingdal. To kirkeklokker er laget i Fluberg i 1822. Kirkesøk har noen interiørbilder fra kirken.

Kirken er omgitt av kirkegården. Den gamle prestegården brant for for øvrig i 1690, så det ble bygget ny prestegård omtrent samtidig med kirken.

Det var bispevisitas i Søndre Land i mars 2009.

Kilder og videre lesning:

  • Ola Storsletten og Jiri Havran: Kirker i Norge, bind 5: Etter reformasjonen. 1600-tallet (ARFO, 2008), s. 118-123

  • Wikipedia
  • Alf Henry Rasmussen: Våre kirker. Norsk kirkeleksikon (Vanebo Forlag, 1993), s. 586
  • Roar Hauglid: Akantus. Mestrene i norsk treskurd (Riksantikvariatet / Mittet: Oslo, 1950), deler av annet bind, første og annet halvbind (eller bind 2 og 3 om man vil)
  • Janike Sverdrup Ugelstad: Thi han blev en kunstmaler. Peder Aadnes og hans billedverden (Novus forlag, 2007), særlig s. 96-100
  • Kirkesøk
  • Oppslag ved kirken

Alternativ vinkel

Rekkverk

Kors

Annonse