Viser arkivet for stikkord kyrkje

Kirkerud kirkested i Snertingdal

Navnet til tross er Nykirke i dag Snertingdals eldste kirke. Da den ble innviet i 1872, ble kirkestedet for øvre (eller midtre?) Snertingdal flyttet fra Kirkerud (ca. 2 km unna), og kirken der ble revet. La oss ta en titt på stedets kirkehistorie.

Muligens har det stått to kirker på Kirkerud: én i middelalderen og én fra 1703 til 1871. Den første kjennes bare av omtale: Da bøndene i området i 1694 søkte om å få oppføre ny kirke, viste de til et sted «hvor tilforn hafver været bygt og brukt en liten Kirke». Denne kirken er imidlertid ikke omtalt av Jens Nilssøn i forbindelse med hans visitasreise i 1594, så den eksisterte neppe da. Kanskje kan vi anta at den gikk ut av bruk etter Svartedauden. Det later ikke til at det er gjennomført arkeologiske undersøkelser for å bekrefte (ev. avkrefte) middelalderkirkens eksistens.

Kirken fra 1703 er det bare noen små rester etter på stedet. At den har eksistert, er det imidlertid ingen tvil om. Snertingdølene måtte søke to ganger om byggetillatelse (1694 og 1700), og det dreier seg om en kirke finanisert av bygdefolket og dermed utenfor sognesystemet med tienden og den slags. (Se boken om kirken samt dette avsnittet i Wikipedia.) Kirken var “bare” 6 km fra Seegård, men det var kanskje en strevsom kirkevei for enkelte, og det var uansett forbundet med utfordringer — for ikke å si problemer — å frakte lik til begravelse deler av året. Det gikk etterhvert fortgang i saksbehandlingen, og kirken kunne innvies i 1703 av biskop Hans Munch.

Senere på 1700-tallet meldes det at det holdes like mange gudstjenester i hver av de to Snertingdal-kirkene, og de lokale bøndene er forpliktet til å sørge for skyss for presten. Kirken omtales med forskjellige navn: «Christi Nye Kirke», «Gavekirken», «Nykirke», «Snertingdalens øvre Kirke». Senere erindringer tyder på at det dreide seg om en tømret langkirke med rett avsluttet kor, og at det var orgelgalleri innenfor inngangen. I 1862 uttaler prosten at han ikke har sett «stort uslere, elendigere og mer uhensigsmæssig indrettet Gudshus», og kirken sies også å være for liten for menigheten. Det blir satt i gang en prosess som ender med oppførelsen av dagens Nykirke, og kirken på Kirkerud blir revet. Siste gudstjeneste avholdes 5. mars 1871.

I dag er området rundt tuften beitemark. Et eget inngjerdet område har et støpejernskors som eneste gjenværende gravminne (fra en begravelse i 1872) samt en lovehelle og en trappestein fra Kirkerud gård. Ellers finnes rester av kirketuften i form av overgrodde steiner som ligger spredt omkring på bakken. En tavle med håndskårne bokstaver ble satt opp på stedet i 1981. Tuft og kirkegård er fredet av Riksantikvaren.

De fleste minnene etter kirken er imidlertid inventargjenstander som er overført til dagens Nykirke. Altertavlen skal være satt sammen rundt 1800 og inneholder bl.a. et tablå av nattverden fra en eldre altertavle laget av Lars Borg til Biri kirke etter kontraktsinngåelse i 1703. Fra samme Borg-tavle stammer (sannsynligvis) et par evangelistfigurer. Også den sekskantede prekestolen er overført. Den skal være fra da kirken var ny, og den ble restaurert i 1963. I fyllingene er det rundbuer med tekstfelt over og under. Innholdet er dels formaninger, dels opplysninger om kirkens sponsorer. Himlingen lå i en årrekke på kirkeloftet i Nykirke og er tatt i bruk igjen.

Døpefonten og døpefatet fra Kirkerud er avbildet i boken om gavekirken, men later ikke til å være i bruk. Det samme gjelder en jordpåkastelsesspade. Ellers brukes fortsatt den ene klokken fra Kirkerud. To snodde messinglysestaker fra Kirkerud står på alteret i Nykirke, og en tredje står ved nedgangen til kirkerommet. Også kalk og disk fra Kirkerud er overført til Nykirke og brukes fortsatt. Det samme gjelder en messehagel fra 1836. Enkelte andre gjenstander oppbevares også, og noen gjenstander er i privat eie i området.

Det arrangeres hvert år olsokgudstjeneste i det fri på det gamle kirkestedet. (Ved dårlig vær trekker man inn i Nykirke.)

Kilder og videre lesning:

Rester av kirketuften

Gravkors, trappestein og lovehelle

Ølmheim kirke

Ølmheim eller Norum kirke? Det skal ikke være lett. Det står «Norum» de fleste steder, men hos fellesrådet og på skiltet nedi veien står det «Ølmheim». Det viser seg at kirken har fått tilbake et tidligere navn etter gården den ble bygget ved. Navnet ble i sin tid skrevet Ylmheim. Norum-navnet sies å ha vært i bruk fra ca. 1840 (skjønt det står «Ølmems Kirke» på en tavle med navnene over dem som stod for byggingen i 1863), og sognet heter formodentlig fortsatt Norum. Vi befinner oss omtrent en mil sørvest for Sogndalsfjøra.

Kirkestedet går tilbake til middelalderen, da det stod en stavkirke her. Den antas å ha blitt oppført på 1200-tallet. I 1686 hadde denne tømret kor samt våpenhus i nord og vesttårn. Den ble beskrevet som «meget brøstfeldig». Ny kirke ble oppført i 1701 av kirkebyggeren Askild Tepstad. Dette var en tømret korskirke med tårn og våpenhus. Etter halvannet århundre ble den avløst av dagens kirke, som ble oppført på den andre siden av bygdeveien i forhold til de tidligere kirkene.

Dagens kirke ble oppført etter tegninger av Chr. H. Grosch med Ole Olson Løken som byggmester. Det er en tømret langkirke med liggende panel utvendig. Kirken har tårn ved inngangen i nordøst, og det rett avsluttede koret er omgitt av sakristier. Ifølge Kirkesøk har kirken 230 sitteplasser. Korpartiet skal ha blitt endret noe på 1900-tallet. Tidligere var selve koret kortere, og det var omgang bak det. Kirken ble truffet av lynet den 15. januar 1989, og selv om den hadde lynavleder, tok tårnet fyr. Brannen ble imidlertid slukket før den rakk å spre seg.

Kirken er relativt lys innvendig og har interiørfarger satt i 1963. Lafteveggene er lutet, mens kirkebenker, galleribrystning (innenfor inngangen) og søyler er holdt i grønt og blågrått. Langs midtgangen går en rød løper. Korgulvet er hevet tre trinn over skipets gulv. Koret åpner seg mot skipet i sin fulle bredde og har tre vinduer i hver sidevegg. Kirkerommet er treskipet, med lavere takhøyde i sideskipene enn i hovedskipet.

Skildringen i Norges kirker er ennå ikke komplett, men jeg tolker det slik at kirken opprinnelig hadde et alterkors. Om et tidligere alterbilde som nå visstnok henger i våpenhuset, har kildene ganske forskjellige forklaringer: Ifølge fylkesarkivet er dette malt av Guttorm Bakke i 1822, mens «Norges kirker» tilskriver det August Eiebakke. Motivet beskrives av fylkesarkivet som «Jesu avskil før himmelferda» (jf. Luk. 24, 50–53). Altertavlen som er i bruk, er fra 1703 og er dermed formodentlig overført fra forrige kirke. Tavlen er skåret av Michel Tarildsen. I storfeltet nederst fremstilles korsfestelsen. Utenfor dette er snodde søyler og figurer av Adam og Eva. I etasjen over finner vi skriftord fra Joh. 4,24 og Matt. 22, 37–40. Ytterst i begge etasjer er vinger med tilbedende engler. Under korsfestelsestablået står en liten notis om malerarbeidet.

Prekestolen har åttekantet grunnform. Den står i koråpningens høyrekant og har oppgang gjennom sakristidøren. Stolen er ifølge fylkesarkivet fra 1863, men sies å ha deler fra 1703. Det samme sies om døpefonten, som er åttekantet, kalkformet og av tre. Den nynorske innskriften sies i «Norges kirker» å være sekundær, altså tilføyd senere: «Jesus sa: Lat Smaa-Borni koma til meg. Hindra Dei ikkje, For Guds rike Høyrer slike til.» (Luk. 18, 16)

Orgelet er bygget av Norsk Orgel- og Harmoniumfabrikk i 1961 og er deres Opus 200. «Norges kirker» omtaler og avbilder tre klokker: en stor middelalderklokke (reparert av Laxevaag Metalstøberi i 1882), en klokke fra 1687 og en klokke støpt i 1987 av Olsen Nauen. Kirken har også enkelte andre eldre inventargjenstander, deriblant et maleri av Josef og brødrene fra 1600- eller 1700-tallet. (Muligens er det dette bildet som av fylkesarkivets forfatter oppfattes som scenen der Jesus metter 5000, jf. Mark. 6, 33–43.) Interesserte henvises til litteraturen, særlig «Norges kirker».

Det er kirkegård på begge sider av bygdeveien fra riksvei 55 opp til kirken. Den østlige er altså den eldste, og det er der de tidligere kirkene stod. Nordøst for kirken står et gravkapell / servicebygg.

Kilder og videre lesning:

Bruflat kirke

Om Etnedal kommune er relativt ny (fra 1894), har området vært bosatt i lang tid, og det var kirke i kommunesenteret Bruflat i middelalderen. Den er første gang nevnt i 1327, men det er blant annet bevart en klokke fra 1200-tallet som kan ha vært i kirken. Man antar at det dreide seg om en stavkirke. Hva som så skjedde med kirken, er ikke helt klart, men det virker som om hele området ble bortimot avfolket og gjengrodd etter Svartedauden, og det kan nok tenkes at det gikk lang tid før det tok seg opp igjen.

Etter reformasjonen sognet Etnedal til Aurdal, men det ble søkt om og gitt tillatelse til å bygge lokal kirke, og dette ble trolig gjort i 1641 — også det på et annet sted enn der dagens kirke står. Denne kirken var en gavekirke, idet tienden fortsatt gikk til hovedkirken i Aurdal. (Etnedal prestegjeld ble opprettet sammen med kommunen i 1894, og da ble Bruflat hovedkirke.) Man har ingen pålitelig beskrivelse av kirken, men det antas at det dreide seg om en enkel, liten, laftet langkirke.

Dagens Bruflat kirke ligger øst for Bruflat gård. Det har rådet stor forvirring med hensyn til kirkens alder, men prøver av treverk tyder på at tømmer er felt fra vinteren 1736-37 til vinteren 1743-44, og det later til at kirken ble offisielt innviet den 24. juli 1750. Byggmester skal ha vært Sven Olsen Traaset, som også hadde bygget bl.a. kirkene i Bagn og Aurdal. Det har versert teorier om at kirken har vært flyttet etter byggingen, men det skal ikke finnes spor etter dette i bygget eller i offisiell dokumentasjon. Likevel feiret man 225-årsjubileum for flyttingen i 1999. Uansett dreier det seg om en laftet korskirke. Antall sitteplasser oppgis i forskjellige kilder til 210 eller 250. Kirken har takrytter med spiss hjelm (spir) over krysset og kor i østre korsarm med sakristi i forlengelsen. Hovedinngangen er i vest, men det er inngang også i sør.

Kirken har vært ombygget, reparert og restaurert en rekke ganger, så som i 1818-20, 1860, 1909-12 og 1974-75. Særlig omfattende var utbyggingen i 1909-12, som skjedde på grunnlag av tegninger av Holger Sinding-Larsen og ble ledet av byggmester Åslund. Ved den anledning ble korsarmene i vest, sør og øst forlenget (sistnevnte med det som er dagens sakristi). Bilder av kirken fra før denne utbyggingen viser små påbygg på et par av korsarmene, men disse klattingene ble altså fjernet. Dørene var blitt hengslet om i 1824, etter kirkebrannen i Grue. I april 1940 ble Bruflat kirke liggende i ildlinjen under krigshandlingene, og kirkebøkene ble flyttet til et hus i nærheten, som brant opp.

Mye av det sentrale inventaret er etter tradisjonen laget av Kviten, muligens i samarbeid med Hans Jonassen Felde. Det gjelder altertavle, prekestol, døpefont og korskille. Altertavlen er en portaltavle som i hovedfeltet har figurer av Kristus på korset omgitt av Maria og Johannes. I sidefeltene ser vi (t.v.) Aron og Moses. På gesimsen over er det en rekke engler, hvorav de to innerste holder en medaljong med påmalt årstall. Opprinnelig fant man kongemonogrammet for Kristian VII her, men det ble i 1818 erstattet med Jahve-tegnet. Ved en senere restaurering kom monogrammet tilbake til kirken fra privat eie, men det sies at det var vanskelig å plassere i tavlen og ble sendt tilbake til eieren. Kongekronen over medaljongen er bevart. Tavlen ble gitt av Anders Lunde og Gjertrud Bjørensdatter, Anders Fladødegaarden og Ingeborg Bjørensdatter i 1789. Forbildet skal ha vært Lars Pinneruds tavle i Fluberg kirke, som igjen er modellert etter Friedrich Ehbisch’ altertavle i Vor Frue kirke i København.

Prekestolen står på nordsiden av krysset og har oppgang fra koret. Stolen har fem fag med akantusutskjæringer isprengt drueklaser og frukter. Foten er sekskantet og ble forhøyet ved en restaurering av kirken. Akantusen på oppgangen skiller seg noe fra den på selve stolen. Stolen har en femkantet, kasseformet himling der baksiden er bredest.

Døpefonten har form av en engel som holder et fat, og sammenlignes gjerne med en tilsvarende i Ulnes kirke som også tilskrives Kviten.

Korskillet skal være basert på Lars Borgs korskille i Fluberg kirke. Deler av det ble fjernet på 1800-tallet, men kom tilbake ved restaurering i 1974-75. Også her ble kongemonogrammet fjernet i 1818 og erstattet med en medaljong. I dag er det monogram på reversen — tilsynelatende for en Kristian (Christian), men uten at undertegnede gjenkjenner det som Kristian VIIs.

Kirken(e) har hatt flere orgler, og en orgelfront fra 1700-tallet samt et skaporgel oppbevares på Valdres folkemuseum. Dagens orgel er fra 1983, fra Norsk Orgel- og Harmoniumfabrikk. Det erstattet i sin tid et orgel fra 1896.

Det er fire kirkeklokker i tårnet. Den ene er fra middelalderen, muligens rundt 1200. En annen er fra 1706 og visstnok støpt av Gerhard Schimmel. De to siste er støpt av O. Olsen & søn i 1912.

Av annet inventar er enkelte gjenstander overført fra tidligere kirke/kirker i tillegg til nevnte klokke. Det gjelder et oblatjern fra middelalderen, to par alterstaker fra 1600-tallet, en kirkeklokke fra 1706, et korsfestelsesbilde fra 1704 og en bibel fra 1738. En vindfløy fra 1678 henger på sørveggen i koret. Dessuten er gamle kirketekstiler deponert på Valdres folkemuseum. Enkelte interiørbilder er å finne hos Kirkesøk.

Kirkegården er utvidet en rekke ganger, så som i 1830-årene, 1895, 1944, 1964 og 1990 (innviet 1991). Den har tidligere vært omgitt av steinmur. Så ble det satt opp stakitt mot vest, erstattet med et gjerde av brede, brunbeisede bord i 1974. Parsellen fra 1990 er omgitt av steingjerde. Sør for kirken står et portalhus på typisk Valdresmanér. Det har saltak og en liten tårnkonstruksjon og inneholder redskapsrom i vestre del og gjennomgang (port) i østre. Tidligere stod det flere staller ved kirken. I 1925 ble de erstattet med én stallbygning der kommunehuset ligger i dag. Denne ble revet i 1955. Et bårehus tegnet av Magnus Wold ble tatt i bruk i 1965 og ligger nord for kirken, vis-à-vis kommunehuset. Det er et enetasjes bygg i bindingsverk som inneholder bårerom, redskapsrom og toaletter. På kirkevangen rett utenfor gjerdet står en minnebauta over valdriser som var med i krigen mot svenskene under Napoleonskrigene, avduket 17. mai 1914. Samtidig ble det avduket en lignende bauta ved kommunehuset.

Det fantes tidligere prestuer — kalt Preststogo eller Kyrkjestogo — i nærheten av kirken, der Sør-Aurdal-presten overnattet når han var på besøk i Etnedal. Det var flere av disse i tur og omgang, og den siste ble tatt ned etter at Bruflat menighetshus stod ferdig i 1960. Materialene ble solgt og brukt til å bygge en hytte på Tonsåsen. Da Etnedal prestegjeld ble opprettet i 1894, var det meningen at det skulle bli prestegård på stedet, men det skjedde egentlig aldri. I 1903 ble det oppført en prestebolig med en liten jordlapp som visstnok ikke var til å leve av. (Se s. 88ff og 160ff i Harald Hvattums bok om kirken. Oppslaget om saken hos Opplysningsvesenets fond er imidlertid innholdsløst.) Ellers har Bruflat kirke en setereiendom på Leningatn.

Kilder og videre lesning:

Feios kirke

Feios hadde kirke i middelalderen, en stavkirke oppført på gården Rindes grunn og med gårdens navn. Takket være besiktigelsesrapporter og inventarlister samt tegninger utført av Georg Bull har vi relativt detaljert kunnskap om denne kirken (se Norges kirker). Den ble i 1858 betegnet som «aldeles casabel», og ikke mange år senere ble den revet til fordel for dagens kirke, som formodentlig er oppført på tilnærmet samme sted. En planke med dyreornamentikk i Urnes-stil i De heibergske samlinger knyttes av Roar Hauglid til Rinde-kirken. Med noen unntak later det ellers til at inventaret ble spredd for alle vinder etter rivingen. Enkelte ting skal fortsatt være å finne på gårder i distriktet.

Feios kirke ble tegnet av Jacob Wilhelm Nordan i 1864 og oppført av Johannes Arnesen Øvsthus, som endret enkelte detaljer i forhold til Nordans tegninger. Kirken ble innviet den 12. desember 1866 og skal for en stor del være slik den var ved innvielsen for 150 år siden. Det er en langkirke med vesttårn, rektangulært skip og rett avsluttet kor med sakristi i forlengelsen. Skip og kor er tømret, mens tårn og sakristi er i bindingsverk. Antall sitteplasser er 220, ifølge Fylkesarkivet, mens enkelte andre kilder opererer med 300.

Innvendig er det orgelgalleri innenfor inngangen. Korgulvet er hevet et par lave trinn over skipets gulv, og det er en lav skranke på hver side av midtgangen. Koret åpner seg mot skipet i sin fulle bredde og høyde.

I begynnelsen stod det ved alteret et kors med grønn tekstilbakgrunn. Den nygotiske altertavlen fikk i 1883 et bilde av Jesus i Getsemane malt av Christen Brun i kopi etter Otto Mengelberg. Prekestolen er åttekantet og står i koråpningens høyrekant. Også døpefonten er åttekantet. Kirken har fremdeles et orgel fra 1913, og ifølge kirkeleksikonet har den to klokker støpt av Olsen Nauen i 1983.

Kirken ligger øverst (lengst sør) på kirkegården sør for fylkesvei 182. En nyere og større kirkegårdsparsell ligger nedenfor (på nordsiden av) veien, og i sørøsthjørnet av denne står en liten klokkestøpul med en klokke fra 1903.

Kilder og videre lesning:

Årdal kirke

Årdalstangen har det stått kirke siden middelalderen. En stavkirke som antas å ha blitt oppført rundt 1200 eller kanskje før det, er første gang nevnt i 1323, og før dette skal det ha stått en stolpekirke på stedet. Stavkirken hadde hevet midtrom og seks staver på hver side av hovedskipet, og også koret var treskipet. Kirken ble utvidet vestover i middelalderen, idet et tårn ble bygget i den vestre forlengelsen av det opprinnelige bygget. Den skal også ha hatt et stavbygget sakristi. Sistnevnte er imidlertid ikke tatt med i tegninger av kirken utført av Georg Bull før kirken ble revet og erstattet med dagens kirke.

Stavkirkens portalornamentikk skal ha hatt likhetstrekk med Stedje stavkirke i Sogndal, hvis portal er å finne i Bergens museum. På samme museum er en rekke gjenstander fra Årdal stavkirke: tre alterfrontaler fra 1300-tallet, en altarbaldakin fra 1250, en portal, en kirkedør og et skap fra 1200-tallet samt en altartavle og en preikestol fra 1616. Ellers hadde stavkirken blant annet dåpshus, og en rekke andre inventargjenstander er skildret i forbindelse med befaringer (se Norges kirker).

Denne kirken ble i likhet med mange stavkirker etterhvert for liten, og ny kirke ble tegnet av Christian Christie i 1860-årene. Kirken ble prefabrikert i Christiania før materialene ble fraktet til Årdal og oppført like ved den gamle stavkirken. Innvielsen var 19. desember 1867.

Årdal kirke er en stavkirkeinspirert langkirke i bindingsverk med 400 sitteplasser (ifølge Fylkesarkivet, mens «Norges kirker» opererer med 535). Kirken har stående panel utvendig og innvendig, og den har visse likhetstrekk med Hauge kirke (også tegnet av Christie), men har ikke tvillingtårn. Opprinnelig hadde Christie ønsket frittstående støpul pga. vindforholdene. Kirken er treskipet, og sideskipene etterligner stavkirkenes svalganger.

Inne i kirken er det orgelgalleri ved inngangen i sørvest, og korgulvet er hevet tre trinn over skipets gulv. Prekestolen er til høyre for koråpningen, og det finnes en lesepult fra 1982. I østgavlen er syv lansettvinduer med glassmalerier.

Kirken hadde først et alter med spisse kløverbladbuer. Det nåværende alteret ble tegnet av Dagfin Werenskiold og kom på plass til 80-årsjubileet i 1947. Werenskiold er også mannen bak altertavlen (1935), som har form av et alterskap inspirert av middelalderens sådanne. Døpefonten er formodentlig formgitt av arkitekten.

Orgelet ble bygget av Vestlandske orgelfabrikk i 1979 og omintonert av Bruno Christensen i 2005. Klokkene er støpt i 1871 og 1894. Også annet inventar er skildret i «Norges kirker».

Kirken er omgitt av krikegården, og nord for kirken står et bygg som formodentlig er redskapshus. På kirkegården står et minnesmerke over krigen mot svenskene i 1814, reist i 1914 som mange slike monumenter. På kirkegården står også flere andre minnesteiner, deriblant den såkalte Dagfinnsteinen.

Kilder og videre lesning:

Farnes kirke

Da den gamle stavkirkenÅrdalstangen ble revet i 1867, ville presten og biskopen at materialene skulle brukes til å bygge kirke i Øvre Årdal. Kommunen satte imidlertid foten ned, og det skulle drøye helt til etter andre verdenskrig før kirkeprosessen kom i gang igjen på stedet. I mellomtiden var Årdal og Sunndal verk startet med utgangspunkt i anlegg påbegynt under den tyske okkupasjonen. Ungdomsheimen ble brukt som interimskirke fra 1954 før dagens kirke stod klar i 1970.

Kirkegården ble faktisk anlagt lenge før kirken. Den ble tatt i bruk i 1898 og ligger mellom kirken i sør og Storevegen i nord. På den står et klokketårn (eller er det redskapshus?). Kirkegården ble utvidet mot øst i 1959. Den er for det meste steininngjerdet, med en liten del avgrenset av nettinggjerde. Senere, i 1985, er en ny kirkegård tatt i bruk lenger vest, på nordsiden av Flotavegen.

Da planleggingen kom i gang i 1960-årene, ble det ytret ønske om tradisjonell kirke med tårn og spir. Vel har kirken tårn (30 meter høyt), men formen ellers er relativt moderne, og det dreier seg om en arbeidskirke tegnet ved Arnstein Arnebergs arkitektkontor med Per Solemslie som ansvarlig arkitekt. Byggingen tok til i juni 1968, og kirken ble innviet den 12. april 1970. Den har vel 700 sitteplasser. Ifølge Norges kirker er det 400 i hovedskipet, 100 i sideskipet og 250 i den tilstøtende menighetssalen. Materialet er rød tegl, men opprinnelig var det planlagt å bruke granitt.

Kirkebygget er tilnærmet kvardratisk i grunnflate, men består av forskjellige elementer, deriblant et asymmetrisk plassert tårn. Selve kirkesalen er i søndre del av bygget. Kordelen er integrert i kirkerommet, med alterpartiet på et podium tre lave trinn over skipets gulv. Det er dåpssakristi i et utbygg på sørsiden. Nordre halvdel av bygget inneholder bl.a. våpenhus, konfirmantrom (peisestue), menighetssal, kjøkken og oppholdsrom.

Altertavlen på nordøstveggen (fra 1970) er utført av Victor Sparre i forskjellige materialer: slitte skigardsplanker, speilbiter, knust porselen, kobber, messing og aluminium. Tavlen er montert direkte på nisjeveggen og består av tre deler: øverst et øye, i midten en helligåndsdue og nederst en triumferende Kristus som hovedfigur. Alteret er murt og har en kjerne av leca og armert jern.

Den kasseformede prekestolen er av tre og har himlinh. Dens tår til venstre (nord) for alterpartiet, og bak den står en klokkerstol. Det finnes også en lesepult.

Døpefonten er murt i likhet med alteret og står i en nedsenket dåpsgrav, i praksis et litt lavere gulvparti.

Orgelet (Vestlandske, 1970; 20 stemmer fordelt på to manualer og pedal) står på et galleri i vest. Det er, i likhet med de tre kirkeklokkene (Olsen Nauen, 1970) finansiert av ÅSV.

I kirkeparken sør for kirken står en statue av Leif Anders Larsen kalt «Kvinnedraumen i treet frå jordas indre». Krigsminnesmerket i Øvre Årdal er ikke ved kirken, men et stykke lenger øst langs Storevegen.

Kilder og videre lesning:

Oslo 4. metodistkirke

Mange kjenner nok til det store Fretex-bygget i Kirkeveien 62 på Majorstuen, med Frelsesarmeens bruktbutikk. Ikke så mange vet at det opprinnelig var metodistkirke her.

Oslo fjerde metodistmenighet fikk oppført bygget eller byggene, som var tegnet av Olaf Boye, i 1897–98. Det dreier seg om en femetasjers leiegård inntil Sørkedalsveien og et lavere kirkelokale på vestsiden langs Kirkeveien.

Menigheten er siden lagt ned, uten at undersøkt litteratur røper når. Bygget ble allerede i 1902 overtatt av Otto Treider som misjonslokale. Ifølge Oslo byleksikon overtok så Frelsesarmeens 8. korps lokalene i 1906, og Frelsesarmeen har eid dem siden 1917.

Kilder og videre lesning:

Tresfjord kirke

Tresfjord har hatt kirke siden middelalderen, uten at man vet når den første ble oppført. I 1690 ble det oppført en tømret korskirke. Den ble solgt på kirkeauksjonen, og ble i 1782 kjøpt av lokale bønder — også det på auksjon. Den lå noe vest for den nåværende kirken, og den var i dårlig stand og dessuten for liten i en tid med befolkningsøkning. Selv om det var trange tider etter napoleonskrigene, ble det besluttet å bygge ny kirke, og Erik Kroken var byggmester. Byggingen kom i gang i 1825, og kirken ble innviet den 17. juni 1828. (Den er siden omfattende reparert/restaurert bl.a. i 1927–29 og 2006–08. Før sistnevnte ble kirken stabilisert med stålstag.)

Tresfjord kirke er en åttekantet, laftet kirke med 220 sitteplasser (ifølge Kirkesøk, mens eldre kilder opererer med 270). Selve åttekantdelen er noe uttrukket, og det er våpenhus i vest og kor og sakristi i øst samt takrytter midt på taket.

Om kirken utvendig ligner på en rekke andre i sitt slag, er utsmykningen og inventaret rikere enn i mang en landsens kirke. Her får vi et møte mellom empire og norsk folkekunst — noe nytt, noe overført fra tidligere kirke. Ikke lenge etter at kirken var ferdig, ble den malt innvendig av den svenske omreisende maleren Levin og østlendingen Østen Torp. Sistnevnte står bak akantusranker og blomster på nordveggen, mens Levin malte sørveggen med klassiske urnemotiver og hoder. (Ifølge billedtekstene på Kunsthistorie.com forholder det seg omvendt, men dette strider også mot jubileumsboken om Tresfjord kirke, og det virker mindre sannsynlig gitt Norges akantustradisjon, samtidig som en utlending godt kan tenkes å utføre det som er tidens mote.) Frisene ble malt på papir før det hele ble limt opp på veggene.

På korskillet henger en rekke malerier, hvorav tre (som viser korsfestelsen, Moses og Aron) stammer fra en tidligere altertavle og det ene (som viser nedtagelsen fra korset) er malt av Østen Torp. Over midtgangen er Karl Johans kongemonogram, og de fire midtmastene under tårnet har marmorert maling. Speifyllingene på galleribrystningen i vest har bilder av urner med blomster.

Koret er relativt dypt — og nestent katolsk, gitt at korskillet er så markant. Midt i kortaket er det malt en sol med «Jahve» skrevet på hebraisk.

Prekestolen, som er overført fra gamlekirken, står i skipet, men har oppgang fra koret. Stolen er i renessansestil og ble laget av Erik Skeidsvoll i 1687. Den er et praktstykke med portalmotiver og evangelistbilder med symboler. Over prekestolen henger det såkalte Tresfjordantemensalet, som er et av få slike alterfrontaler fra middelalderen som fortsatt er å finne i kirker her til lands.

Altertavlen er hovedsakelig skåret av Iver Knutsen Åsgjerdet, med sidevinger (i en litt annen stil) skåret av Sjur Iversen Skjegstad. Bildene, som viser korsfestelsen og Jesu dåp, er malt av Levin. Nederst utenpå korsfestelsesbildet er det festet noen figurer fra et nattverdstablå, trolig fra en tidligere altertavle. Fra denne antas også andre små figurer som er hengt opp rundt omkring i kirken, å stamme.

Døpefonten av tre er ifølge jubileumsboken fra gamlekirken. En ny ble laget i 1904, men den gamle kom i bruk igjen i 1930.

Først i 1921 fikk kirken orgel, visstnok et tysk sådan. Dagens Vestre-orgel er fra 1977 og har 14 stemmer. De to kirkeklokkene ble støpt ved Fabrikken ved Nidelven i 1856.

Flere inventargjenstander kunne nevnes. En rekke av disse er å se på bilder i oppslaget på Kunsthistorie.com.

Kirkegården har åpenbart blitt utvidet, og det nordligste området er bare delvis tatt i bruk. Nordøst for parkeringsplassen står en kirkestue fra 2006, og nærmere kirken står en lang, smal bygning som kan tenkes å være driftsbygning / redskapshus / servicebygg.

175-årsjubileum ble feiret i 2003. Det er bispevisitas i Vestnes i mars 2016. Menighetsbladet kan leses her.

Kilder og videre lesning:

Frogn kirke

Det skal ha vært kirke i Frogn siden middelalderen, men plasseringen synes ikke helt bekreftet. «Norges kirker» (1969) henviser til en tradisjon som sier at middelalderkirken ble oppført som gårdskapell på Økern gård (ca. 300 meter vest for nåværende kirke), men sier at funn på stedet neppe har med en kirke å gjøre. I en video om Frogn kirke fra 1999 sies det at det er mulig det det først stod et gårdskapell på Økern (som har kulturminner helt fra førkristen tid), men at den tømmerkirken som visstnok ble oppført på 1300-tallet og stod til 1857, var på dagens kirkested, ved Froen gård (som ligger like øst for kirken, og som er foreslått fredet). Ifølge «Norges kirker» ble det oppført en ny tømmerkirke på dagens kirkested på 1600-tallet, og denne skal ha blitt utvidet vestover i 1693 for så å stå til den ble revet på 1800-tallet.

I alle fall ble ble Frogn etter reformasjonen anneks til Ås og etter 1823 til Drøbak. Kirken ble som andre kirker solgt på auksjon i 1723, og den ble revet i 1857 eller 1858, etter at den var blitt solgt til kommunen.

Ny kirke ble innviet den 23. november 1859. Kirken ble tegnet av H.E. Schirmer og Wilhelm von Hanno. Byggmester var Andreas Keitel, som for et par andre Follo-kirker. Dette var en tømret langkirke med rektangulært skip og nesten kvadratisk kor, med vesttårn i bindingsverk og med sakristi på nordsiden av koret. Kirken hadde først et enkelt alterkors, men fikk i 1884 en altertavle malt av Carl Buhre i kopi etter Carl Blochs «Christus Consolator» (jf. dette bildet). Prekestolen var nygotisk med fem dag. Døpefonten var av kleberstein og fra middelalderen. Kirken hadde et elleve stemmers Jørgensen-orgel fra 1959. Denne kirken ble påtent og brant ned 4. juni 1994. Etter brannen fulgte en periode med strid om valg av kirkested og kirketype for nybygg.

Dagens kirke, som er tegnet av Erik Anker, ble innviet den 6. juni 1999 av biskop Ole Christian Kvarme. Den har bærende konstruksjon av betong og leca og takkonstruksjon av tre (tekket med tegl, mens tårnet er tekket med kobber). Kirken ble oppført på den gamle grunnmuren, noe som ikke var uproblematisk, siden den som gammelt kulturminne er fredet og må kunne undersøkes av senere tids arkeologer. Kirken har i det hovedsakelige gamlekirkens form, skjønt kanskje noe enklere, særlig tårnkonstruksjonen. Kirken ble oppført av Hersleth Entreprenør, og den har ifølge Kirkesøk 240 sitteplasser.

Kirkerommet er forholdsvis enkelt i grunnform og utsmykning. De funksjonene man gjerne finner i koret, er samlet i østenden av den bygningskroppen som inneholder skip og kor, uten at koret er veldig markant avgrenset. En rekke firkant- og trekantformer går igjen, idet firkantene er satt på skrå, slik at kantene går parallelt med saltakets vinkel.

Det var konkurranse om alterbildet, som er utført av Eva Carlberg Westelius. Det dreier seg om tre bilder med scener fra Jesu liv som er satt sammen til et hele med den oppstandne og triumferende Kristus i det store midtbildet, som øverst har trekantform i samme vinkel som taket.

Den gamle døpefonten fikk hard medfart i brannen. Elleve deler ble renset for tjærestoffer og limt sammen, formodentlig utfylt med nye deler, og den fremstår (i alle fall på avstand for det utrente øye) som en klebersteinsdøpefont fra middelalderen.

Nord for alteret har kirken en enkel prekestol som minner om en lesepult, og sør for alteret er en lysglobe.

Orgelet på vestgalleriet ble bygget ved Norsk orgelverksted (tidligere Norsk Orgel- og Harmoniumfabrikk) i 2000-2001. Kirken har også et flygel.

De to kirkeklokkene kommer fra Olsen Nauen. Kirketekstilene er laget av Jorunn Ravn Bø, Kari Falao og Kjellrun Stene, og alterduken (i hardangersøm) av Kirsten Mjelde. Det finnes interiørbilder i Norges kirker, på Kirkesøk og hos entreprenøren.

Da gamlekirken ble revet på 1850-tallet, ble de kistene som fantes under kirken, tatt ut og begravet i en fellesgrav sørvest på kirkegården. Kirkegården var da nylig blitt utvidet. I 1857 ble det oppført et gravkapell sørvest for kirken. Dette er siden erstattet med et uthus med bårerom i kjelleren lenger vest på kirkegården. I den gamle kirkegårdens sørøstre hjørne er et avdelt, stort gravfelt for familien Darre Brandt på Froen gård. Kirkegården som brukes i dag, strekker seg et godt stykke vestover på sørsiden av Kirkeveien fra parkeringsplassen ved bårehuset. Det er også parkeringsplass og et lite bygg et stykke vest i kirkegårdsområdet.

Da det ble gitt byggetillatelse for dagens Frogn kirke, var det et vilkår fra departementet at det også skulle oppføres en flerbrukskirke plassert sentralt i kommunen innen fem år. Dette har ikke skjedd, men i 2012 ble det vedtatt at et flerbrukshus skal oppført på Dyrløkke utenfor Drøbak by, og planleggingen kan følges hos Frogn kirkelige fellsråd.

Det var bispevisitas i Frogn i juni 2007. Menighetsbladet kan leses her.

Kilder og videre lesning:

Ørsta kirke

Ørsta har hatt kirke siden middelalderen. Ørsta var anneks til Volda før Ørsta prestegjeld ble utskilt fra 1. januar 1900 (med Ørsta som hovedsogn og Vartdal som anneks). Ørsta hadde en av de mange stavkirkene som ble revet på 1800-tallet, og det spekuleres i om den opprinnelig var oppført med korsform, eller om den ble oppført som langkirke og så utvidet til korskirke. Denne kirken er nevnt i 1385, men antas å ha vært adskillig eldre. Stavkirken ble restaurert i 1699, men på 1860-tallet måtte den vike for en ny kirke. Noen av materialene ble gjenbrukt blant annet som gulvbord i den nye kirken, og noen fant også veien til Velle skole, som ble oppført samtidig av samme byggmester. Dessuten ble alterskapet tatt vare på og etterhvert restaurert og tatt i bruk, og enkelte andre gjenstander er tatt vare på.

Ørsta kirke ble tegnet av radarparet Schirmer og von Hanno i 1862 og ligner en god del på den kirken de tegnet til Frogn få år tidligere (den som ble påtent og brant ned i 1994, jf. disse bildene). Tegningene er siden brukt som utgangspunkt for Vartdal og Hareid kirker. Ørsta kirke er en laftet langkirke med utvendig panel. Den ble oppført (ved byggmester Jacob Ørstenvig) like øst for den gamle stavkirketuften, som siden er ryddet bort, og ble innviet den 4. desember 1864. Opprinnelig hadde kirken 520 sitteplasser, men i dag opererer fellesrådet med ca. 350. Forhallen foran vestinngangen ble ombygget i 1953, og i 1967–70 ble det under kirken gravet ut kjeller der kirkestue og andre bruksrom ble innredet. Nevnte forhall var opprinnelig stavkirkeinspirert og hadde trekantgavl på midten, men fikk i 1953 bred gavlform, omtrent som en tempelfront. Koret i øst er rett avsluttet og har sakristi på nordsiden. Tårnhetten har visse likhetstrekk med den på Oslo domkirke (ved Alexis de Chateauneuf, 1850) og er muligens inspirert av denne.

Inne i kirken er det orgelgalleri vest i skipet, og korgulvet er hevet to trinn over skipets gulv. Koråpningen har tre rundbuer, hvorav den midtre er størst og prekestolen har oppgang gjennom den nordre (til venstre). Kirken har åpen takhimling. Både korbuene og orgelgalleriet har terningkapiteler på søylene. Dette og andre utskjæringer er tydeligvis inspirert av stavkirkene, ikke minst Urnes. Lars Kinsarvik malte mye av interiøret sammen med assistenter i 1907. (Dette ble frisket opp i 1989.) Fra deres hender stammer rosemaling og kristne symboler på galleribrystningen og muligens også rankene på undersiden av prekestolen.

Stavkirken hadde et alterskap laget i Utrecht som kom til Norge i 1520. Dette ble til å begynne med stuet bort på loftet, mens alteret fikk et stort kors. I 1875 fikk imidlertid kirken en kopi av Leonardos kjente nattverdsbilde malt av Anders Askevold. Dørene ble tatt av alterskapet, og midtfeltet (selve skapet) ble sendt sammen med nattverdsbildet til Bergen og montert i en nygotisk altertavle (jf. bilde). I slutten av 1950-årene ble så alterskapet restaurert og kom på plass i koret etter at det hadde vært stilt ut i Amsterdam i 1958. I åpen stilling er det et triptykon der tablået i midtfeltet (altså inne i skapet) viser korsfestelsen med Maria og Johannes, og med fire engler hvorav tre holder kalker som de samler Jesu blod i. I sidefeltene (på innsiden av dørene) ses hudstrykningen (Jesus piskes mens han er bundet til en påle) og tornekroningen (jf. Matt. 27, 29). Motivet på utsiden av dørene er Marias bebudelse og vises bare den ene dagen i året da skapet er lukket, på Maria bebudelsesdag. I 2011 ble alterskapet sendt til Oslo for å konserveres av NIKU. Det er formodentlig tilbake i kirken i skrivende stund.

Av andre gamle og overførte gjenstander kan nevnes et epitafium («Bondeepitafiet») fra 1699 som henger i koret, og Vik-epitafiet fra 1703, som henger over nordre utgangsdør. Prekestolen ble snekret av Iver Jacobsen i 1864, mens nåværende døpefont er fra 1954. Den er skåret av Kristian Vik og har figurer skåret av Arne Kinsarvik. Fatet ble kjøpt fra Ålesund kirke i 1868. I 1954 fikk kirken også ny klokkerstol. Oddvar Straume laget glassmalerier med motiver fra evangeliene til vinduene i skipets langvegger i 1958. Året etter laget han et glassmaleri av Maria med barnet til sakristiet. Det er nå i dåpsventerommet i kirkestuen.

Kirken fikk sitt første orgel i 1870, et 7 stemmers Eriksen-orgel påspandert av Volda og Ørsta sparebank. Har jeg forstått boken om kirkens historie rett, fikk kirken i 1937 et Vestre-orgel der noen av de gamle pipene ble gjenbrukt. Disse var imidlertid ikke av god kvalitet, og ble skiftet ut i 1964, igjen av Vestre, i et orgel som ble innviet året etter. Det har 26 stemmer (2 manualer/pedal) og er formodentlig fortsatt i bruk.

I 1906 ble det innkjøpt en stålklokke fra Bochumer Verein etter pengeinnsamling. Fra før hadde kirken en gammel, skadet klokke som ble reparert av Olsen Nauen i 1952.

Kirkegården er avgrenset av Vikeelva i vest og Skytjeåa i sør. Den har naturlig nok blitt utvidet en god del gjennom årene. Vest for kirken står et krigsminnesmerke over napoleonskrigene og 2. verdenskrig, og det finnes også et minnesmerke over omkomne på havet. Nord for kirken er en driftsbygning. Opplysningsvesenets fond har informasjon om prestegården, som er i Garvargata, noen hundre meter nordvest for kirken.

Det var bispevisitas i Ørsta og Vartdal i september 2010 (program, foredrag, visitasmelding). Det utgis ikke eget kirkeblad for Ørsta, men aktiviteter bekjentgjøres i lokalavisen Møre-Nytt.

Kilder og videre lesning:

Annonse