Viser arkivet for stikkord kristianvii

Bruflat kirke

Om Etnedal kommune er relativt ny (fra 1894), har området vært bosatt i lang tid, og det var kirke i kommunesenteret Bruflat i middelalderen. Den er første gang nevnt i 1327, men det er blant annet bevart en klokke fra 1200-tallet som kan ha vært i kirken. Man antar at det dreide seg om en stavkirke. Hva som så skjedde med kirken, er ikke helt klart, men det virker som om hele området ble bortimot avfolket og gjengrodd etter Svartedauden, og det kan nok tenkes at det gikk lang tid før det tok seg opp igjen.

Etter reformasjonen sognet Etnedal til Aurdal, men det ble søkt om og gitt tillatelse til å bygge lokal kirke, og dette ble trolig gjort i 1641 — også det på et annet sted enn der dagens kirke står. Denne kirken var en gavekirke, idet tienden fortsatt gikk til hovedkirken i Aurdal. (Etnedal prestegjeld ble opprettet sammen med kommunen i 1894, og da ble Bruflat hovedkirke.) Man har ingen pålitelig beskrivelse av kirken, men det antas at det dreide seg om en enkel, liten, laftet langkirke.

Dagens Bruflat kirke ligger øst for Bruflat gård. Det har rådet stor forvirring med hensyn til kirkens alder, men prøver av treverk tyder på at tømmer er felt fra vinteren 1736-37 til vinteren 1743-44, og det later til at kirken ble offisielt innviet den 24. juli 1750. Byggmester skal ha vært Sven Olsen Traaset, som også hadde bygget bl.a. kirkene i Bagn og Aurdal. Det har versert teorier om at kirken har vært flyttet etter byggingen, men det skal ikke finnes spor etter dette i bygget eller i offisiell dokumentasjon. Likevel feiret man 225-årsjubileum for flyttingen i 1999. Uansett dreier det seg om en laftet korskirke. Antall sitteplasser oppgis i forskjellige kilder til 210 eller 250. Kirken har takrytter med spiss hjelm (spir) over krysset og kor i østre korsarm med sakristi i forlengelsen. Hovedinngangen er i vest, men det er inngang også i sør.

Kirken har vært ombygget, reparert og restaurert en rekke ganger, så som i 1818-20, 1860, 1909-12 og 1974-75. Særlig omfattende var utbyggingen i 1909-12, som skjedde på grunnlag av tegninger av Holger Sinding-Larsen og ble ledet av byggmester Åslund. Ved den anledning ble korsarmene i vest, sør og øst forlenget (sistnevnte med det som er dagens sakristi). Bilder av kirken fra før denne utbyggingen viser små påbygg på et par av korsarmene, men disse klattingene ble altså fjernet. Dørene var blitt hengslet om i 1824, etter kirkebrannen i Grue. I april 1940 ble Bruflat kirke liggende i ildlinjen under krigshandlingene, og kirkebøkene ble flyttet til et hus i nærheten, som brant opp.

Mye av det sentrale inventaret er etter tradisjonen laget av Kviten, muligens i samarbeid med Hans Jonassen Felde. Det gjelder altertavle, prekestol, døpefont og korskille. Altertavlen er en portaltavle som i hovedfeltet har figurer av Kristus på korset omgitt av Maria og Johannes. I sidefeltene ser vi (t.v.) Aron og Moses. På gesimsen over er det en rekke engler, hvorav de to innerste holder en medaljong med påmalt årstall. Opprinnelig fant man kongemonogrammet for Kristian VII her, men det ble i 1818 erstattet med Jahve-tegnet. Ved en senere restaurering kom monogrammet tilbake til kirken fra privat eie, men det sies at det var vanskelig å plassere i tavlen og ble sendt tilbake til eieren. Kongekronen over medaljongen er bevart. Tavlen ble gitt av Anders Lunde og Gjertrud Bjørensdatter, Anders Fladødegaarden og Ingeborg Bjørensdatter i 1789. Forbildet skal ha vært Lars Pinneruds tavle i Fluberg kirke, som igjen er modellert etter Friedrich Ehbisch’ altertavle i Vor Frue kirke i København.

Prekestolen står på nordsiden av krysset og har oppgang fra koret. Stolen har fem fag med akantusutskjæringer isprengt drueklaser og frukter. Foten er sekskantet og ble forhøyet ved en restaurering av kirken. Akantusen på oppgangen skiller seg noe fra den på selve stolen. Stolen har en femkantet, kasseformet himling der baksiden er bredest.

Døpefonten har form av en engel som holder et fat, og sammenlignes gjerne med en tilsvarende i Ulnes kirke som også tilskrives Kviten.

Korskillet skal være basert på Lars Borgs korskille i Fluberg kirke. Deler av det ble fjernet på 1800-tallet, men kom tilbake ved restaurering i 1974-75. Også her ble kongemonogrammet fjernet i 1818 og erstattet med en medaljong. I dag er det monogram på reversen — tilsynelatende for en Kristian (Christian), men uten at undertegnede gjenkjenner det som Kristian VIIs.

Kirken(e) har hatt flere orgler, og en orgelfront fra 1700-tallet samt et skaporgel oppbevares på Valdres folkemuseum. Dagens orgel er fra 1983, fra Norsk Orgel- og Harmoniumfabrikk. Det erstattet i sin tid et orgel fra 1896.

Det er fire kirkeklokker i tårnet. Den ene er fra middelalderen, muligens rundt 1200. En annen er fra 1706 og visstnok støpt av Gerhard Schimmel. De to siste er støpt av O. Olsen & søn i 1912.

Av annet inventar er enkelte gjenstander overført fra tidligere kirke/kirker i tillegg til nevnte klokke. Det gjelder et oblatjern fra middelalderen, to par alterstaker fra 1600-tallet, en kirkeklokke fra 1706, et korsfestelsesbilde fra 1704 og en bibel fra 1738. En vindfløy fra 1678 henger på sørveggen i koret. Dessuten er gamle kirketekstiler deponert på Valdres folkemuseum. Enkelte interiørbilder er å finne hos Kirkesøk.

Kirkegården er utvidet en rekke ganger, så som i 1830-årene, 1895, 1944, 1964 og 1990 (innviet 1991). Den har tidligere vært omgitt av steinmur. Så ble det satt opp stakitt mot vest, erstattet med et gjerde av brede, brunbeisede bord i 1974. Parsellen fra 1990 er omgitt av steingjerde. Sør for kirken står et portalhus på typisk Valdresmanér. Det har saltak og en liten tårnkonstruksjon og inneholder redskapsrom i vestre del og gjennomgang (port) i østre. Tidligere stod det flere staller ved kirken. I 1925 ble de erstattet med én stallbygning der kommunehuset ligger i dag. Denne ble revet i 1955. Et bårehus tegnet av Magnus Wold ble tatt i bruk i 1965 og ligger nord for kirken, vis-à-vis kommunehuset. Det er et enetasjes bygg i bindingsverk som inneholder bårerom, redskapsrom og toaletter. På kirkevangen rett utenfor gjerdet står en minnebauta over valdriser som var med i krigen mot svenskene under Napoleonskrigene, avduket 17. mai 1914. Samtidig ble det avduket en lignende bauta ved kommunehuset.

Det fantes tidligere prestuer — kalt Preststogo eller Kyrkjestogo — i nærheten av kirken, der Sør-Aurdal-presten overnattet når han var på besøk i Etnedal. Det var flere av disse i tur og omgang, og den siste ble tatt ned etter at Bruflat menighetshus stod ferdig i 1960. Materialene ble solgt og brukt til å bygge en hytte på Tonsåsen. Da Etnedal prestegjeld ble opprettet i 1894, var det meningen at det skulle bli prestegård på stedet, men det skjedde egentlig aldri. I 1903 ble det oppført en prestebolig med en liten jordlapp som visstnok ikke var til å leve av. (Se s. 88ff og 160ff i Harald Hvattums bok om kirken. Oppslaget om saken hos Opplysningsvesenets fond er imidlertid innholdsløst.) Ellers har Bruflat kirke en setereiendom på Leningatn.

Kilder og videre lesning:

Austre Moland kirke

Austre Moland kirke er Arendal kommunes nordligste kirke og er godt synlig på østsiden av E18. Den kan rent overfladisk minne om nabokirken Holt og til en viss grad om Søndeled og Dybvåg kirker, som heller ikke er så langt unna. Det henger nok sammen med at den fikk sitt utseende i omtrent samme periode av noen av de samme personene, og tårnet er da også inspirert av tårnet på Holt kirke. I motsetning til disse nabokirkene har imidlertid Austre Moland kirke ingen middelalderdel, men kirkestedet er fra middelalderen, da det sannsynligvis stod en stavkirke her. Den er første gang omtalt på slutten av 1300-tallet. Fra 1600-tallet har vi forskjellige rapporter om brøstfeldighet og reparasjoner, og i 1672 heter det at kirken skal rives og ny kirke oppføres.

Austre Moland kirke ble oppført av byggmester Ole (eller Oluf) Ormsen og innviet i 1673. Den var da en laftet langkirke. Ole Nielsen Weierholt bygget tårn på denne kirken i 1750, og i 1775 ble spiret endret og fikk de fire fialene vi nå ser, også dette ved Weierholt. I 1779 ble kirken utbygget til korskirke ved byggmester Beint Gundersen Skjævestad, slik at det gamle skipet utgjør vestre korsarm. Kirken har utvendig panel, og den går for å være eneste kirke i området som har utvendig dekormaling rundt vinduene og dørene. Inngangsportalen med baldakin i vest skal være laget av Weierholt i 1780. Kirkesøk oppgir antall sitteplasser i kirken til 496.

Innvendig er det kor i østre korsarm, mens de tre andre korsarmene har gallerier. Det kom til noe nytt inventar i løpet av 1780-tallet, deriblant altertavle skåret av Weierholt. Kirken stod umalt innvendig til 1797, da det ble inngått avtale med Anders Grundesen Løve om maling av interiør og inventar. Han malte hvelvingen blå med skyer og basunengler, og han malte kongemonogram, kirkebenker osv. Samtidig malte Niels Christensen L. (en malersvenn som ellers ser ut til å være en ukjent størrelse) galleribrystningene. De har bilder av en rekke bibelfigurer (avbildet på Kunsthistorie.com). Senere ble interiør overmalt og inventar skiftet ut i 1870-årene, men så ble interiøret restaurert etter planer utarbeidet av Finn Krafft på 1920-tallet og gjennomført etappevis frem mot 1961.

Altertavlen ble skåret av Weierholt i 1784 etter forbilde av altertavlen i Holt kirke. Et maleri viser nattverden (malt av «en vanlig maler», sies det), og over det ser vi et krusifiks skåret av Weierholt. Øverst troner en figur med rikseple og fane som nok skal være den seirende Kristus, men som minner mye om de gutteengelfigurene med basuner som han er omgitt av. Det hele er innrammet med akantus, og det er malt draperier på veggen bak. Det siste skal være gjort av Jens Taxeraas i 1805. Da Weierholts tavle kom på plass, ble den tidligere tavlen (fra 1735) solgt på auksjon. På 1800-tallet ble så Weierholts tavle skiftet ut en periode. Sognepresten kjøpte, med kirkevergens samtykke, inn et nytt alterbilde som viser Jesus i Getsemane. Det ble malt av Hedvig Lund, visstnok sammen med hennes mann, Bernt Lund. Dette vakte imidlertid misnøye i menigheten, og det gamle bildet kom på plass etter en sund, mens det nye ble henvist til sakristiet før det ble gitt til Stokken kirke, der det fremdeles er i bruk i altertavlen. Det samme motivet skal for øvrig være å finne i altertavlen i Løten kirke og i et maleri i Våler kirke (før brannen, ihvertfall).

Prekestolen er fra 1730-årene og har evangelistbilder malt av Mogens Fogh (en dansk maler som var i området en ti års tid før han i 1740 vendte tilbake til Horsens). Ellers finnes det faste benker i korets nordøstre og sørøstre hjørner. Førstnevnte ser ut til å være rester av en skriftestol som Jens Christensen Stær malte i 1784. Kirkebenkene ble skiftet ut rundt 1870, men ved restaureringen kom de gamle benkevangene med påmalte navn tilbake på plass. De eldste er fra 1735. Døpefonten ble gitt til kirken i 1754 og staffert i 1797. Kongemonogrammet på korbjelken er for Kristian VII og bæres av løver. Det er skåret av Niels Fløystad og altså malt av Løve.

Kirken skal ha fått sitt første orgel i 1796. I 1915 fikk kirken et August Nielsen-orgel fra 1878 (et av hans tidligste) som tidligere hadde vært brukt i Sandar kirke i Sandefjord. Dette stod på galleriet i nord til det i 1936 ble flyttet til vestgalleriet. I 1958 var det blitt så skadet at det sluttet å virke. Det ble senere reparert, men ble aldri godt. Nytt orgel ble anskaffet i 1973. Det er ifølge jubileumsboken (som ble utgitt før orgelet var på plass) fra Vestlandske orgelverksted på Hareid og har 18 stemmer (2 manualer og pedal). Det er snakk om innvielse 14. oktober i nevnte år.

Begge kirkeklokkene er støpt av Jacob Rendler, den ene i 1750, den andre i 1754. Av andre gamle inventargjenstander kan nevnes kirkesølv og en fattigblokk. Flere (og skarpere) interiørbilder er å finne på nettstedene Agderkultur og Kunsthistorie.com.

Kirkegården er utvidet flere ganger, senest i 1996. Den er omgitt av steingjerde, og det står en treportal foran vestinngangen. Utenfor kirkegårdsmuren er det krigsminnesmerke og en minnebauta over begivenhetene i 1905. Ved parkeringsplassen står et hus som formodentlig er kirkestue. Prestegården ligger like nord for kirken og passeres på vei til kirken.

Det var bispevisitas i Austre Moland i februar 2006. Menighetsbladet kan leses her.

Kilder og videre lesning:

  • Sigrid E. Nilsen: Austre Moland kirke (Austre Moland menighetsråd , 1997)

  • Olav Weierholt: Kirken i Austre Moland: Festskrift til 300-års jubileet i 1973 (Arendal, 1973)
  • Kunsthistorie.com
  • Bjarne Karsten Nenseter og Torvald Slettebø: Austre Moland kirke (Agderkultur)
  • Bjarne Nenseter (tekst) og Halvor Tveraaen (bilder): På kirkevandring i Aust-Agder (Kilden forlag: Arendal, 1992), s. 14-15
  • Alf Henry Rasmussen: Våre kirker. Norsk kirkeleksikon (Vanebo Forlag, 1993), s. 474
  • Wikipedia
  • Kirkesøk

Åmotsdal kirke

Åmotsdal i Seljord kommune har hatt kirke siden middelalderen. Det var en stavkirke som ble solgt på auksjonen i 1723, og som etterhvert var falleferdig og ble revet for å gi plass til ny kirke. Åmotsdal kirke ble planlagt og oppført av Jarand Rønjom, som i tillegg til å være byggmester var klokkemaker, treskjærer, sølvsmed og rosemaler og nøt et godt ry i alle disipliner. Med seg hadde han Olav Torjusson, Olav Forlkvardson og Knut Eilevstjønn. Det synes å være enighet om at kirken i Åmotsdal er en mindre treversjon av den steinkirken som ble oppført i Skien i 1783. Ordet gjendiktning brukes gjerne i den forbindelse. Det er en laftet korskirke som ble innviet i 1792. Den har utvendig panel og rundt 200 sitteplasser. Kirken er nødvendigvis reparert og pusset opp noen ganger, men for en stor del er den som da den ble oppført. Det har imidlertid kommet til et våpenhus i vest, og kirken ble malt utvendig og innvendig i 1959-60 etter å ha stått umalt i mange år. Sakristiet fikk man imidlertid ikke lov av Riksantikvaren til å male innvendig. Fargene ble valgt av Finn Krafft. Vindfløyen på tårnet bærer for øvrig årstallet 1794 og «C7» (for Christian 7).

Åmotsdal kirke har prekestolalter, som virkelig var på moten på den tiden. Prekestolen er altså over alterbildet. Sistnevnte skal være fra 1700-tallet og ble restaurert av Finn Krafft i 1960. Det har naivistiske figurer. Utenfor alteret og altertavlen er det dreide søyler og pilastre. Det finnes også en prekestol fra rundt 1915 med oppgang fra kirkegulvet, og det er formodentlig den som brukes i dag. Prekestolalteret tar opp det meste av østre korsarm, slik at kirkerommet får tilnærmet T-form.

Døpefonten av tre er timeglassformet og sies å være svært gammel. Den har en kum av kleberstein. Til venstre for korbuen henger et krusifiks som skal være fra senmiddelalderen. Orgelet står på et lite galleri innenfor vestinngangen. Det sies å være fra 1960-tallet og ble i 2008 rapportert å være modent for utskifting. Riksantikvaren stiller seg imidlertid kritisk til bruk av digitalt orgel i kirken, som det ble bevilget penger til i 2006. Det fremgår ikke av biskopens visitasforedrag fra april 2010 hva som siden har skjedd i saken. Kirkeklokken skal være støpt lokalt i 1827.

Kirkegården strekker seg hovedsakelig sørover og sørøstover fra kirken. En av dem som er begravet på kirkegården, er byggmesteren, som var fra bygda, og som siden stod bak byggingen av Vinje og Rauland kirker. (Dessuten er Hjartdal kirke modellert etter Rønjoms kirker.)

Kilder og videre lesning:

  • Oddbjørn Sørmoen og Jiri Havran: Kirker i Norge, bind 2: 1700-tallet. Skjønnhetens århundre (ARFO, 2001), s. 112-115

  • Åmotsdal kyrkje: 200 års jubileum 1792-1992 (Åmotsdal sogneråd, 1992)
  • Herman Henriksveen (red.) og Halvor Tveraaen (foto): Kirker i Telemark (Flora forlag: Stathelle, 1986), s. 138-139
  • Kirkesøk
  • Alf Henry Rasmussen: Våre kirker. Norsk kirkeleksikon (Vanebo Forlag, 1993), s. 494

Østre Fredrikstad kirke

Gamlebyen i Fredrikstad er i dag en idyll og en turistattraksjon, men bakgrunnen er alvorlig nok: Stedet ble anlagt som festning i en tid da Danmark-Norge ofte lå i krig med Sverige. Det skal ha vært en liten bebyggelse i området da Borgs befolkning grunnla det som nå er Fredrikstad by, etter at Borg var brent av svenskene i 1567. Festningsvollene i det som i dag regnes som Nord-Europas best bevarte festningsby, er hovedsakelig fra 1660-årene.

Allerede på 1560-tallet kom det kirke innenfor vollene, men den brant i 1570 og 1572, og kirkene har i det hele tatt vært ofre for byens dramatiske historie. En kirke fra 1582 brant i 1653. Enda en kirke fra 1670 (i tre som de tidligere) brant allerede i 1672. I 1689 ble det innviet en korskirke i mur. Denne brant allerede i bybrannen i 1690, men murene stod igjen og ble brukt i en ny kirke, som stod klar i 1697. Denne brant så i bybrannen i 1764. Tårnet skal i stor grad være gjenbrukt i dagens kirke, som stod klar i 1779 (tatt i bruk den 22. september). Også deler av murene ble gjenbrukt, skjønt det synes uklart akkurat hvor mye.

Østre Fredrikstad kirke (tidligere bare Fredrikstad kirke) er en korskirke i mur og har i dag 550 sitteplasser, ifølge Kirkesøk. Også dagens kirke har gjennomgått endel endringer. Alt tidlig på 1800-tallet ble det meldt om forfall, og gudstjenester var en periode henvist til rådhuset. Tårnet ble reparert i 1833, idet spiret ble tatt ned og erstattet med en lav tårnhatt. Kirkens takkonstruksjon og himling ble bygget om i 1833-35. I 1874 fikk kirken nytt spir, og samme år gjennomgikk interiøret store endringer, alt etter planer av J.W. Nordan. Da ble dagens gallerier oppført, og orgelgalleriet i vestre korsarm ble utvidet i 1907. Kirkerommet er ellers fornyet i 1918 og 1965, sistnevnte gang under ledelse av Bjørn Ianke. Fire vinduer (to i koret, to i tverrarmenes østvendte vinduer) har glassmalerier av Per Vigeland fra 1942 og 1946. Vigeland laget også blant annet lysestaker og nummertavler, men sistnevnte er siden flyttet fra kirkerommet.

Dagens interiør er altså formet av Ianke, som skal ha gjort om en god del på Nordans moderniseringer. Det er gallerier i alle korsarmer, også i østre, der det er kor. Korgulvet er hevet et par trinn over gulvet i resten av kirken. Kirken hadde opprinnelig prekestolalter, og korveggen sies å være delvis tilbakeført. Altertavlen har et nattverdsbilde som ble malt av Johan Samuel Brøgger i 1779. Øverst finner vi kongemonogrammene til Kristian VII og Olav V. Ved Nordans ombygging ble tavlen erstattet med en ny som hadde et oppstandelsesbilde malt av M.E. Winge, men denne er nå henvist til våpenhuset (i tårnfoten i vest).

Prekestolen er fra Nordans tid og har syv fag med speilfyllinger. Også døpefonten er fra Nordans tid. Den er åttekantet og kalkformet og har renessanseinspirert ornamentikk. Den opprinnelige døpefonten fra 1779 var formet som en naken figur av Johannes Døperen som bar kummen. Den vakte forargelse, og ble allerede i 1794 byttet ut med en dåpsengel. Det skal ha vært et skifte eller to også mellom denne og dagens døpefont fra 1874.

Orgelet har 30 stemmer og ble bygget av Bruno Christensen i 1972. Prospektet er overtatt fra et Olsen & Jørgensen-orgel fra 1907. Orgelet sies å være utmerket og brukes mye til konserter. Kirken har to middelalderklokker. Ytterligere inventar (nåværende og tidligere) er beskrevet i littertaturen.

Området rundt kirken er parkmessig behandlet og brukes ikke lenger som gravplass, men Østre Fredrikstd gravlund ligger litt lenger øst, utenfor vollene. Et stykke sørøst for dette igjen er en krigskirkegård. Kister fra en gravkjeller under tårnfoten ble forflyttet til kirkegården i 1870-årene.

Artemisia.no omtaler en tidligere prestegård i Voldportgaten 69.

Kilder og videre lesning:

  • Thorstein Johnsen: Østre Fredrikstad kirke MDLXVII MDCCLXXIX MCMLXXIX (Fredrikstad menighetsråd , 1979)

  • Ola Storsletten og Jiri Havran: Kirker i Norge, bind 5: Etter reformasjonen. 1600-tallet (ARFO, 2008), s. 152-155
  • Sigrid og Håkon Christie: Norges kirker. Østfold (Riksantivariatet / Land og Kirke: Oslo, 1959), bind 2, s. 201-210 (også her)
  • Tore E. Thorkildsen: På kirkevei i domprostiet (TK-Publikasjon: Hvaler, 1974), s. 30-39
  • Lokalhistoriewiki
  • Fredrikstad byleksikon
  • Østre Fredrikstad menighet
  • Kirkesøk
  • Arkivverket om fylkets sognehistorie

Dybvåg kirke

Offisielt skrives stedsnavnet «Dypvåg», men prøv å finne en sørlending som faktisk uttaler det slik — og prøv å uttale det selv! Så vi dropper glatt politisk korrekthet til fordel for realistisk diksjon, og fastslår at Dybvåg kirke har aner tilbake til tidlig på 1200-tallet. 800-årsjubileum ble feiret i mai 2012 med dronningen til stede. Dybvåg kirke har i likhet med kirker som Holt og Søndeled en middelalderdel av stein som er blitt utvidet til korskirke med nye deler av tre. Dybvåg tilhørte Holt prestegjeld etter reformasjonen før det ble utskilt som eget prestegjeld. Prestegjeldet omfattet også Flosta sogn før det ble overført til Austre Moland i 1972. Dybvåg sogn fikk overført områder fra Søndeled sogn i 1813 og 1866, og ble i 1973 selv overført til Holt prestegjeld igjen.

Kirkens orientering er omtrent fra nord-nordøst til sør-sørvest, med tårn og inngang i førstnevnte himmelretning. Det er altså den nordre korsarmen som er middelalderdelen. Den har halvannen meter tykke steinmurer. I 1759-60 ble sørveggen og koret revet, kirken ble utvidet til korskirke med laftede deler, og den fikk tårn i nord. Byggmesteren var den samme som ved utvidelsen av Holt kirke noen år tidligere: Lars Albretsen Øvernes. Noen år senere ble kirken utsmykket av rokokkomesteren Ole Nielsen Weierholt, som også har laget inventar til en rekke andre kirker i området. Han skar altertavle i 1776 og korskille, prekestolhimling og dåpshus i 1781. Også hans sønner var med på arbeidet, og Anders Løve stod for stafferingen.

Kirken har gallerier i nord, øst og vest og er dekorert med maling på vegger og tak. I taket er det malt himmel med skyer, mens veggene har illusoriske søyler som etterligner murakitektur. På korveggen rundt altertavlen er det malt store draperier. De fargerike dekorasjonene ble overmalt i 1885 og inventaret skiftet ut. Så ble kirken restaurert til fordums storhet i 1921-23 under ledelse av Lars Backer og Finn Krafft. Det fortelles at sistnevnte gjorde en formidabel innsats med å spore opp igjen gammelt inventar. Kirken feiret 750-årsjubileum i 1962 med kong Olav til stede, og nylig var det altså 800-årsjubileum.

Selve altertavlen er som nevnt skåret av Weierholt og staffert av Løve. Tavlen har to oljemalerier som er malt av Jens Stær. De viser nattverden og korsfestelsen innrammet av et par søyler og overdådig akantusløv. Nattverdsbildet er en kopi av alterbildet i Risør kirke, som igjen er en speilvendt kopi av et nattverdsbilde malt av Rubens. Øverst på tavlen troner en figur av den seirende Kristus med rikseple og fane, omgitt av et par basunengler.

Prekestolen er fra 1735, altså noen år før utvidelsen. Den har evangelistbilder i fyllingene. På himlingen, som altså er skåret av Weierholt noen år senere, ser vi basunengler. Inne i koret står det to faste stoler. Skal vi gjette på at den lukkede stolen i venstre (østre) hjørne er bispestol, mens stolen i høyre (vestre) hjørne er klokkerstol? Det er dessuten en lukket stol i selve kirkerommet (like innenfor inngangen i nord).

Korskillet går litt bak prekestolen (som er i høyrekant av dette og har oppgang utenfor korskillet). Korskillet med kongemonogram (for Kristian VII, båret av løver) er som nevnt Weierholts verk, og Weierholt skar også det fine dåpshuset, visstnok i kopi etter Christian Suchows dåpshus i Holt kirke. I dåpshuset står kirkens eldste inventargjenstand, døpefonten i kleberstein. Den antas å være på alder med kirken.

Orgelet på nordgalleriet sies å være fra 1919. En rapport fra 2008 slår fast at orgelet ikke fungerer godt, og i forbindelse med bispevisitasen i februar 2011 ble det uttrykt ønske om nytt orgel til kirken. Det arbeides åpenbart med pengeinnsamling til formålet (se f.eks. her og her).

Det finnes en rekke interiørbilder på Agderkultur.no og Kunsthistorie.com.

Kirkegården er relativt kupert og delvis ordnet i etasjer, slik man ser på mange kirkegårder i fylket. Her er det mange skipsredergraver. Et stykke nedenfor kirken står et minnesmerke over lokale ofre for Den annen verdenskrig. Prestegården er like ved kirken.

Kilder og videre lesning:

Sitater fra Luk. 11.28 og Matt. 24.13

Fra kirkegården

Gamle monumenter

Krigsminnesmerke

Navneliste på krigsminnesmerke

Skipsredergrav

Tynset kirke

Tynset kirke kneiser høyt i landskapet på Kirkeeggen, på motsatt side av Glomma fra Tynset sentrum. Den er Tynsets fjerde kirke, så vidt vi vet. Kirkestedet går tilbake til middelalderen. Den første kirken — trolig en stavkirke — ble innviet i 1211 og stod ved Ogarden, lenger opp i bygda. Neste kirke, som var tømret, ble bygget på samme sted i 1657. Allerede etter femti år ble den ansett å være for liten og usentralt plassert. Kirke nr. 3 ble oppført i 1708 og brant i 1792, tre år etter Storofsen. Det sies at brannen skyldtes uforsiktig omgang med åpen ild under en vielse. En stund var det snakk om å bygge en steinkirke, slik man hadde på Røros. Det anså man seg ikke å ha råd til. Likevel var Røros kirke en vesentlig inspirasjon, og flere personer som hadde hatt å gjøre med byggingen av den, ble kontaktet i forbindelse med nybyggingen her — deriblant Svend Aspaas, som takket nei til oppdraget. Dette gikk til kobberverkets overbyggmester, Peder Ellingsen, og lokalbefolkningen bidro med dugnadsarbeid, samtidig som man fikk noe finansieringshjelp utenfra. Kirken ble innviet i 1795, selv om ikke alt inventar var klart.

Skipet har en grunnflate som en avlang åttekant, og benkene er plasser som i en langkirke. Det er gallerier over inngangen og langs sidene, og kirken har vesttårn med våpenhus i tårnfoten samt en toetasjers sakristidel i øst. Antallet sitteplasser er rundt 700. Kirken fikk utvendig panel i 1834. Den ble da malt rød med hvite vindusrammer, og de innvendige veggene ble hvitmalt et par år senere. I 1867 fikk utsiden sin nåværende hvite farge. Mye av 1700-tallsinteriøret forsvant i 1881, og innerveggene ble brunmalt. Så i 1924 ble det gjennomført en større restaurering ledet av Domenico Erdmann, og interiøret fikk da sin nåværende form, mens ytterveggene fikk beholde sin hvitfarge.

Kirkerommet er preget av duse blåfarger med endel marmorering og hvit himling. Seks store søyler i kirkerommet holder den tønnehvelvede takkonstruksjonen oppe, og ti mindre søyler støtter galleriene. I likhet med Røros kirke og flere andre kirker fra den tiden har Tynset kirke prekestolalter. Det ble nok ansett for noe nakent, og i 1826 malte Ola Beitdokken alterbildet, en korsfestelsesscene der vi ser Johannes og gråtende kvinner med fjellformasjoner i bakgrunnen. Disse har minnet mange om Østerdalen, men kunstneren har brukt dem i flere versjoner av et lignende motiv, og de er muligens opprinnelig kopiert etter et utenlandsk maleri. I 1880 ble dette alterbildet skiftet ut med et mer tidsriktig bilde av Jesu inntog i Jerusalem malt av Albert Larsen, men etter sterke reaksjoner ble det gamle bildet, som var tatt godt vare på, satt på plass igjen i 1924. Øverst på prekestolalteret ser vi Kristian VIIs kongemonogram, over noe som ser ut til å være en etterligning av et orgelprospekt.

I tillegg til prekestolen med inngang fra gallerietasjen står det en prekestol ute i kirkerommet — ganske likt slik det er gjort ved Tolga kirke, men på Tynset er prekestolen til venstre (på nordsiden). Denne er ifølge kirkeleksikonet fra 1912. Døpefonten sies å være fra «ca. 1890», laget av Ole Andreassen Haugen.

Orgelet på vestgalleriet har ifølge kirkeleksikonet 21 stemmer og er levert av Norsk Orgel- og Harmoniumfabrikk i Snertingdal i 1966. Nede i kirkerommet står et kororgel fra Ålems orgelverkstad fra 2000.

Kirken har to kirkeklokker fra Arnt Hedemark. De er fra 1795 og 1797. En klokke fra 1801 er siden overført til Malvik kirke. Ellers ble noe inventar, deriblant kirkesølv, reddet ut ved brannen i 1702 og er fortsatt i bruk i dagens kirke.

Det kan nevnes at den noe mindre Bardu kirke er bygget etter modell av Tynset kirke. Tynset kirke brukes mye til konserter. Kirken fikk nytt tak i 2009.

Kirkegården er formodentlig utvidet flere ganger. Det sies at den er i ferd med å bli full, og kommunen har presentert en reguleringsplan der det legges til rette for utvidelse. Sommeren 2011 ble det funnet en gammel gravhelle ved arbeid på kirkegården. På den andre siden av parkeringsplassen ligger menighetshuset (se interiørbilde). Prestegården ligger øst for kirken, på den andre siden av veien som fører opp til den.

Kilder og videre lesning:

Mot inngangen

Prekestolalter

Nyere prekestol

Døpefont

Kororgel

Orgel på vestgalleriet

Viker kirke

Viker kirke er på vestsiden av Sperillen, drøyt to og en halv mil fra Hallingby og Hval kirke. Det ser ut til å være et relativt gammelt kirkested: En liten trekirke (trolig en stavkirke som var gavekirke) er omtalt første gang i 1462 og den er også omtalt av Jens Nilssøn i forbindelse med en visitasreise i 1594. Ifølge Nilssøn var kirken ute av bruk, men den var i bruk igjen på 1600-tallet og ble på 1680-tallet sagt å ha det nødvendige utstyr. Konkret plassering eller teknisk beskaffenhet er ikke kjent, men det later til at kirken etterhvert ble for liten, og dagens kirke ble påbegynt i 1690-årene. Kirkeorganisatorisk status har variert noe gjennom tidene. Etter Svartedauden var kirken i perioder anneks under Hole og Norderhov, men da Ådal prestegjeld ble utskilt fra Norderhov i 1854, ble Viker hovedkirke. Senere overtok Hval kirke den rollen, og Viker fremstår i dag som relativt avsideliggende.

Kirken ble innviet i 1702 og sies å være Ringerikes eldste bevarte trekirke. Det er en laftet langkirke med et ganske kraftig (men ikke særlig høyt) vesttårn (oppført i 1721 ifølge «Norges kirker», 1725 ifølge Wikipedia). Skipet er rektangulært, koret er rett avsluttet, og det er et sakristitilbygg fra 1901 i forlengelsen av koret. Det er i bindingsverk og inneholder både prestesakristi og dåpssakristi. Kirkebygget har utvendig panel av varierende typer. Koret har hatt en sørportal, men den ble blokkert igjen ved arbeider planlagt av arkitekt Lars Backer i 1921. Antall sitteplasser oppgis i jubileumsboken til 250 inkludert galleriet mens WIkipedia opererer med 150.

Innvendig har kirken oljede tømmervegger. Skipet har åpen himling, og koret åpner seg mot skipet i full bredde. Det er gallerier i vest, langs nordveggen og langs omtrent halve sørveggen.

Alteret er fra 1600-tallet og er overført fra gamlekirken. Altertavlen er trolig fra 1720-årene og stafferingen fornyet i 1791. Et maleri i storfeltet viser korsfestelsen. Det er omgitt av pilastre på sidene med Moses og Aron utenfor dem igjen. Over bildet er en bladkrans som omgir et felt med Kristian VIIs kongemonogram. Prekestolen har fem fag og antas å være fra 1600-tallet, staffert på 1700-tallet. Den har himling. Den åttekantede døpefonten er fra 1728 og har himling. Over koråpningen henger et krusifiks. Det har tidligere vært korskille i kirken.

På vestgalleriet står et 11 stemmers orgel fra Norsk Orgel- og Harmoniumfabrikk fra 1985. Tidligere har kirken hatt et orgel fra 1876 fra E.F. Walcker i Ludwigsburg. Kirken har ifølge to klokker. Den ene er støpt i 1721 av Jan Albert de Grave (Amsterdam). Den andre er fra 1842 og bærer giverens navn. Det finnes også enkelte gamle møbler og annet inventar. Dette er skildret mer detaljert i «Norges kirker», som også har flere bilder. Noen bilder finnes også hos Kirkesøk.

Kirkegården, som for en stor del er omgitt av steingjerde, er utvidet flere ganger, så som i 1903, 1924 og 1955. Ved porten i nordmuren er det et portaloverbygg med saltak, og det finnes noen støpejernskors på steinmuren. En tidligere allmuestue ble flyttet og gjenoppført som gravkapellet vest for kirken med innvielse i 1926. Huset har et tilbygg fra 2001 og brukes nå som kirkestue. Et likhus som stod i vinkel til dette ble revet i 1960-årene. Ved parkeringsplassen på nordsiden står et (formodentlig) kombinert servicebygg og redskapshus samt et mindre redskapshus.

Det var bispevisitas i Ådal i desember 2006.

Vinteren 2010-2011 ble det meldt at Viker som en av flere kirker i Ringerike kommune ble vinterstengt pga. brannfarlige ovner.

Kilder og videre lesning:

Venabygd kirke

Venabygd kirke skal være den tredje kirken i området — minst. Den første kjente ble bygget i 1580. Rykter om tidligere bygg (fra katolsk tid) er ikke bekreftet, men bygget fra 1580 stod i Lundgrenda, litt nord for nåværende kirkested. I 1702 ble det nedlagt grunnstein til et nytt bygg i Lundgrenda, men på en annen tomt. De som gjorde dette, var sognepresten i Ringebu, Otto Ørbech, og fogden, Cort Coldevin. De er minnet med et maleri som nå henger på sørveggen i tverrskipet på dagens kirke. Hvorfor dagens kirke ble bygget såpass kort tid etterpå, er ikke helt klart, men kirkestedet ble altså flyttet ved samme anledning, og kirken ble oppført i 1780.

Kirken er en tømret korskirke med 170 plasser. Tømmeret er flott og tettvokst. Som andre kirker stod den sikkert uten panel en stund, uten at vi vet nøyaktig når den ble panelert.

Når det gjelder inventaret, ser det ut til å være enighet om at Kristen Listad står bak et krusifiks og korskillet (hans siste kirkeinventar, ifølge Roar Hauglid). Ellers varierer påstandene noe. Venabygdoppslaget i Store Norske og dette nettstedet tilskriver ham også altertavle og prekestol, og Norsk kirkeleksikon forbinder ham også med prekestolen. Lokalt var man imidlertid forsiktigere med formuleringene da jeg var på besøk, og Store Norske-oppslaget om Listad (som er hentet fra Norsk biografisk leksikon) nevner heller ikke prekestolen og altertavlen. Jeg tolker det slik at man tror at Listad kan ha laget disse, men at man ikke har bekreftelse på det. Kongemonogrammet er for Kristian VII, og mens monogrammet vanligvis bæres av løver i Gudbrandsdalen, er det her engler, som i Valdres. Ellers er det nærliggende å anta at klebersteinsdøpefonten er overtatt fra de gamle kirkene.

Kirken har, ikke overraskende, gjennomgått endringer opp gjennom årene. I 1914 ble det murt piper. Har jeg forstått riktig, ble veggene malt innvendig ved samme anledning. Ragnvald Einbu skal ha pusset opp altertavlen, og i 1955 restaurerte man kirken igjen: Veggene ble avlutet og inventaret tilbakeført mer mot det opprinnelige. Som ved flere andre anledninger deltok Finn Krafft i dette arbeidet. I 1959 fikk kirken et femstemmers barokkorgel fra Norsk Orgel- og Harmoniumfabrikk i Snertingdal. Dette ble i 2012 ombygget av Henrik Brinck Hansen. Kirkeklokken er fra 1840.

Det er fem britiske krigsgraver (Commonwealth War Graves) på kirkegården her.

Kilder og videre lesning:

  • Per Ingulf Lillevolds nettsted om Venabygdsfjellet

  • Norske-kirker.net

  • Alf Henry Rasmussen: Våre kirker. Norsk kirkeleksikon (Vanebo Forlag, 1993), s. 600

  • Wikipedia
  • Kirkesøk
  • Orgelspeilet nr. 4/2012, s. 107
  • Roar Hauglid: Blomstermesteren fra Ringebu, i Akantus. Mestrene i norsk treskurd (Riksantivariatet / Mittet: Oslo, 1950), bind 2, annet halvbind (= bind 3), s. 253-268 (om Kristen Listad)

Kvikne kirke

Kvikne kirke i Nord-Fron kommune ligger oppe i fjellsiden i et dalføre som strekker seg vestover fra Vinstra og etterhvert fortsetter sørover mot Espedalen. Kirken ble bygget under ledelse av Per Korpberget og vigslet i 1764. Den lå da på gården Sylte, litt lenger ned i dalen, men et ras under Storofsen i 1789 slo inn veggen ved koret, og kirken ble flyttet dit den ligger nå, ved gården Tune.

Vi snakker om en laftet korskirke som er tjærebredd, men ikke panelt. Antall plasser oppgis til mellom 160 og 175.

Prekestol og altertavle er skåret og malt av Eistein Guttormsen Kjørrn. Prekestolen er nærmest en kopi av Jakob Klukstads prekestol i Heidal kirke fra 13 år tidligere, mens altertavlen også er inspirert av Heidal, men noe frigjort fra denne. Motivene er fra påskeevangeliet. Kjørrn har også skåret kongemonogrammet (for Kristian VII) samt noen evangelistfigurer som står over korskranken, og krusifikset på nordveggen er skåret av Kristen Listad.

Over sørskipets inngangsdør henger et maleri i to deler av Peder Knudsøn Pictor fra 1643. Det fremstiller Jakobs kamp med Gud i en engels skikkelse samt en korsfestelsesscene.

Døpefonten i kleberstein er fra en tidligere kirke, kanskje fra 1595. I tillegg står en annen døpefont like innenfor inngangsdøren i vest.

En ganske spesielt innslag her er benkene. De ble malt av Ragnvald Einbu i 1922 og avbilder ulike blomster og ranker, med engler og dyr mer eller mindre gjemt innimellom.

De to kirkeklokkene er fra 1819 og 1865. Kirken har et digitalt orgel, men gamle orgelpiper pynter fortsatt opp.

Kirkegården er omgitt av et steingjerde med at par portaler, hvorav den mot hovedveien er låst på grunn av trafikkfaren. Som ved en rekke andre kirkegårder i Gudbrandsdalen finnes det mange gramle gravminner, ikke minst i kleberstein. Noen av disse er samlet under takoverbygg. Nord på kirkegården står et hus som ser ut til å være servicebygg, og i vest er det et redskapshus som er ut til å ha bårerom i kjelleren.

Menighetsbladet kan leses på fellesrådets nettsted.

Kilder og videre lesning:

Vestre Gausdal kirke

Folk rundt Forset i Vestre Gausdal måtte i århundrer reise til Østre Gausdal for kirkelige gjøremål, skjønt det fantes en kirke i Bødalen (omtrent midtveis mellom Forset og Aulstad). Det fortelles at konfirmantene hadde en lang og farefull vei, og at to barn druknet i en stri elv ved forsøk på å ta en snarvei over fjellet. Dermed ble kravene om kirke i området forsterket, og det ble søkt om å oppføre ny kirke til erstatning for den skrantende Bødalskirken, med andre ord en flytting av kirkestedet. Grunn ble avstått fra Nedre Forset gård, og ny kirke ble oppført under ledelse av Per Korpberget (iblant kalt Peder Johansen Corpberget og med tilnavnet Korpen) i 1781, et årstall vi finner på vindfløyen. Innredningen tok lengre tid, blant annet på grunn av pengemangel, og kirken ble innviet først den 27. oktober 1784. Kirken har 400 plasser og ble tidligere ofte omtalt som Nykirken.

Det dreier om en laftet korskirke med takrytter over krysset, visstnok ikke helt ulik tidligere utgave av Lillehammer kirke, som ser ut til å ha vært forbildet. Det er et lite våpenhus ved vestinngangen. Innerst i østre korsarm (bak koret og i kirkens fulle bredde) er det sakristi. Kirken stod upanelt til 1846, da den fikk utvendig panel. I 1854 ble innvendige vegger og tak malt, og i 1856 ble det laget vindusåpninger på korets sidevegger samt over galleriene og hovedinngangen. Det var en større oppussing i 1909, der kirken også fikk noe nytt inventar. I 1976 ble kirken omfattende restaurert med avluting av innerveggene.

Innvendig er laftetømmeret synlig, og det er altså umalt i disse dager. Det er gallerier langs veggene i vestre korsarm samt innerst i nordre og søndre tverrarm (de to siste fra 1855). Korets gulv er hevet et trinn i forhold til skipets. Kirkebenkene er fra 1909, da noen av de gamle benkene fant veien til Garmo stavkirke på Maihaugen.

Kirken har et prekestolalter fra 1784 skåret av Peter Kastrud i en stil som er blitt kalt akantusrokokko. På bildet under prekestolen ser vi nattverdens innstiftelse, og på hver side av dette finner vi allegoriske figurer som symboliserer rettferdighet og fred. Før 1909 stod prekestolalteret ved korbuen (altså helt vest i østre korsarm), men så ble det flyttet inntil korveggen. Den gamle prekestolen ble tatt ut av bruk, og på veggen bak den ble et bilde av Den barmhjertige samaritan hengt i 1920-årene etter at det var restaurert. Det ble gitt til kirken i 1827. Ved flyttingen av altertavlen ble alterskranken gjort om til en halvsirkel. De gamle balustrene ble brukt, men snudd opp ned i forhold til før.

Kirken fikk ny prekestol og døpefont i 1909, begge skåret av Ola Lillevik. Prekestolen er i tradisjonell stil med akantusskurd, og den har himling. Også døpefonten har himling. Den erstattet en tidligere døpefont som skal ha vært åttekantet og smalnende mot midten, som et timeglass. Dåpsfatet som brukes, er av messing og stammer fra Bødalskirken.

På korveggen til side for alteret finner vi Kristian VIIs kongemonogram til høyre, og til venstre er et annet monogram som jubileumsboken ikke sier så mye om. Kan det dreie seg om Frederik VI, som var regent for sin syke far? Begge monogrammene er båret av løver, og før endringene i 1909 stod de på korbjelker på hver sin side av prekestolalteret.

Kirken fikk sitt første orgel i 1911. Dagens orgel ble bygget av Norsk Orgel- og Harmoniumfabrikk i 1968 og ble utvidet i 1977. Kirkeklokkene er fra 1784 og 1866.

I kirken finnes et par gamle figurer — en madonna med barn fra ca. 1300 og en biskop fra ca. 1350. De antas å stamme fra Balke-skolen og står på sokler på østveggene i tverrarmene. På vestarmens nordvegg henger et bilde av den Paulus-figuren som befinner seg i Oldsaksamlingen, dit den kom fra Aulstad kirke etter først å ha vært i Svatsum kirke. Oldsaksamlingen huser også et krusifiks fra Bødalskirken som har vært innom Nordiska museet på veien. Utgangsdøren i vest har et gammelt låsbeslag fra 1784 som ble montert opp ned da kirkedøren ble omhengslet for å vende utover etter brannen i Grue kirke.

Kirken er omgitt av sin kirkegård, som er relativt stor og har god plass. Det har tidligere vært kirkestaller her, men de ble revet i 1968. Vest for kirken står et kombinasjonsbygg som ble forlenget i 1968 og påbygget i 1982. Det ser ut til å inneholde bl.a. bårerom, kjøkken, sanitærrom og rom for kirketjener. Øverst på kirkevangen står en redskapshus fra 1983. Øvre Forset gård ble innkjøpt som kapellangård i 1868. Det er et menighetshus kalt Haugetun i Forsetgrenda.

Kilder og videre lesning:

Annonse