Viser arkivet for stikkord krigskirkegård

Jørstadmoen krigskirkegård

Det var ekserserplass på Jørstadmoen allerede på 1700-tallet. Senere var det forskjellige former for aktivitet og utbygging på stedet, og under krigen hadde Jørstadmoen en av fire hovedleirer for sovjetiske krigsfanger i Norge. Den gikk under betegnelsen Stalag 303. De første fangene var imidlertid norske lærere som ble arrestert under Læreraksjonen i 1942. Etter Operasjon Barbarossa kom det krigsfanger til leiren, for det meste sovjetrussere og noen jugoslaver.

Rundt 70 000 sovjetiske krigsfanger skal ifølge Lillehammer byavis ha vært innom fangeleiren på Jørstadmoen under siste verdenskrig. I alt skal rundt 15.500 sovjetiske krigsfanger (13.700 ifølge Dagbladet) ha omkommet i leire i Norge, og rundt halvparten av disse er etterhvert begravet på Tjøtta internasjonale krigskirkegård. Kirkegården på Jørstadmoen er den nest største russerkirkegården i Norge. Den ligger like utenfor den inngjerdede delen av militærleiren. Fangeleiren, som ikke er synlig for en tilfeldig besøkende i dag, lå ved siden av kirkegården, som i dag er omgitt av et lavt steingjerde fullført i 1955.

Ved slutten av krigen var det 1.141 krigsfanger i leiren, hvorav rundt 800 i sykeleiren. Tuberkuløse var isolert i en egen del av leiren, og forholdene der skal ha vært spesielt grusomme. På kirkegården ble 928 sovjetborgere begravet samt 25 jugoslaver og en polakk (eller muligens to), i alt 954 personer. Opprinnelig hadde gravene navneplater, men disse ble fjernet i 1949, åpenbart med ett unntakk, graven til en Jakov Sjakirov, som døde 1. mai 1945, en uke før fredsdagen. En betongnavneplate og et forklarende skilt på et tre vitner om ham. (Navneplaten er byttet ut mellom 2012 og 2016, slik at navnet nå er korrekt transkribert. Tidligere var det stavet annerledes, og dødsdateon var oppgitt til 8. mai.) For øvrig er det et fellesmonument noen meter innenfor porten inn til området, en minnebauta avduket i 1950.

Det lokale historielaget meldte i 2011 at det planlegger å sette opp to steinmurer med ti navneplater. Disse var imidlertid ikke kommet på plass sommeren 2016. Derimot har Forsvaret satt opp en tavle med informasjon på norsk, engelsk og russisk utenfor leiren/kirkegården.

Kilder og videre lesning:

Sjakirovs grav

Tidligere navneplate

Korrigert navneplate

Lesjaverk kirke

Lesjaverk ble det oppført kirke i forbindelse med jernverket i 1695. Denne kirken ble flyttet til Lesjaskog i 1855 og er nå sognekirke der.

Etter fredningstiden ble tømmergjerdet rundt kirkegården tatt ned og solgt på auksjon, og gravminnene forfalt. Bare noen få gravminner av stein ble igjen, deriblant det over verkseier Reinhold Ziegler (1677-1729). I 1933 begynte man imidlertid med syttendemaigudstjenester på stedet, og arbeid for ny kirke tok til. Kirkegården ble gjeninnviet den 29. september 1941. En gårdsklokke ble midlertidig satt opp i kirkegårdsporten, før det i 1950 ble reist en støpul der to klokker fra Olsen Nauen fikk plass.

Det drøyde noe lenger med kirkebygging. Et par arkitektutkast forble urealisert: Det ene var det innvendinger mot; i det andre tilfellet var finansieringen mangelfull. Ny kirke ble tegnet av arkitektfirmaet Nissen & Brynning (grunnlagt av Henrik Nissen d.y. og Gunnar Brynning, men førstnevnte døde i 1953), og byggmester var Åsmund Nyrnes. Kirken ble oppført fra 1962 (grunnstein nedlagt 25. juni) og innviet den 19. juli 1964 av nylig tilrådt biskop Alex Johnson. Vi har å gjøre med en laftet langkirke med 120 sitteplasser. Kirken har orgelgalleri over vestinngangen.

Altertavle, prekestol og døpefont i tre er laget av den lokale treskjæreren Otto Sveen. Altertavlen har en Kristus-figur, og også prekestolen har utskårne relieffigurer. Også annet inventar er laget av lokale håndverkere. Orgelet er fra Paul Ott fra 1977. Da det ble installert, ble det tidligere orgelet overført til Sjong seterkapell.

På kirkegården er det tre britiske krigsgraver her. Det ser ut til å være bårerom under kirken.

Lesjaverk utgjør ikke et eget sogn (egen menighet). Lesja kommune har to sogn,
Lesja og Lesjaskog. Lesjaverk tilhører formodentlig sistnevnte. Kirken brukes også til konserter.

Kilder og videre lesning:

  • Otto Østerås: «Lesjaverk kirke — en historisk oversikt», i Årsskrift for Lesja Historielag 1983, s. 38-52

  • Alf Henry Rasmussen: Våre kirker. Norsk kirkeleksikon (Vanebo Forlag, 1993), s. 607

  • Kirkesøk (har enkelte interiørbilder)
  • Ola Storsletten og Jiri Havran: Kirker i Norge, bind 5: Etter reformasjonen. 1600-tallet (ARFO, 2008), s. 106-111 (om Lesjaskog kirke)

Vestre gravlund (Oslo)

Vestre gravlunds kapell (JTE)

Vestre gravlund ble anlagt på grunn fra eiendommene Volvat, Møllerløkken og Nedre Borgen, og ble innviet den 30. september 1902. Siden er den utvidet en rekke ganger — ikke minst i 1920- og 1930-årene — og den går med sine 243 dekar for å være Norges største gravlund.

Gravkapellet i granitt og kleberstein og med fasade av råkopp ble tegnet av Alfred Christian Dahl. Det ble oppført i 1900 og innviet i 1902. Det har et glassmaleri i fondveggen av Oddmund Kristiansen fra 1970. Kapellet ligger nesten midt i anlegget, og i nærheten (i retning Monolittveien) er det også en kontorbygning oppført i 1965 og en driftsbygning fra 1971. Foran kapellet er det en flott allé av søyleeik.

Den store gravlunden har en rekke felt som er ganske forskjellige av karakter og anlagt i forskjellige tidsperioder. Her følger bare noen eksempler. Like foran kapellet er et parti forbeholdt besteborgere der gravene ligger med større avstand enn ellers og friere i terrenget. Her er et par statsledere og andre historiske personer samt kulturpersonligheter begravet. En rekke eksempler er nevnt i Wikipedia-oppslaget om gravlunden.

I gravlundens nordøstre hjørne er en krigsminneslund med forskjellige minnesmerker for forskjellige nasjonaliteter. Det er også et britisk gravfelt og monument her — og et annet gravfelt og monument nordvest for kapellet. Monumentene stammer fra forskjellige tider, og det hele kan oppsummeres som følger:

  • 102 britiske krigsgraver (anlagt av britiske myndigheter like etter krigen; en figurstatue av Emil Lie ble avduket av Olav V i 1960; minnesmerket og gravsteinene er utført i Storbritannia)

  • 13 danske krigsgraver (fra hele landet; anlagt av den norske stat i 1962; minnesmerke av Gunnar Janson)
  • Jugoslaviske krigsgraver (minnesmerke av Nils Aas)
  • 34 nederlandske krigsgraver (samlet fra Norge, Sverige og Finland; gravsteiner og minnesmerke avduket 1957 er utført i Nederland)
  • 33 norske krigsgraver (anlagt av den norske stat i 1960; minnesmerke av Gunnar Janson)
  • 34 polske krigsgraver (falne på Østlandet og Sørlandet; anlagt av den norske stat i 1956; minnesmerke og steinutstyr av Gunnar Janson)
  • 331 sovjetiske krigsgraver (anlagt av Oslo kommune i 1947; monument og steinutstyr utført av Kolbjørn Juel Sørlie)
  • 4 svenske krigsgraver (anlagt av den norske stat i 1962; minnesmerke av Gunnar Janson)
  • Minnesmerke over franske falne
  • Minnesmerke over amerikanske falne
  • 2 ukjente krigsgraver (overført fra Ogna på Jæren, anlagt av den norske stat i 1962; minnesmerke av Gunnar Janson)

I tillegg var det i sin tid 105 tyske krigsgraver på Vestre gravlund, men de ble som andre tyske krigsgraver flyttet til Alfaset gravlund våren 1953 (mer om det i artikkelen om Alfaset samt her).

Den såkalte Volvathaugen ble anlagt i 1939. Gravene der ligger fritt i terrenget, og vi finner steintrapper, slyngende gangveier og busker. Det finnes egne gravfelt for Det norske misjonsselskap, Frelsesarmeen og Det norske arbeiderparti.

Ifølge byleksikonet ble urnelundsanlegget nærmest krematoriet ble planlagt 1913 og planene for det tilstøtende urnelundsanlegg utført i 1930, mens anlegget for særlige gravparker ble anlagt foran kapellet 1920, og frittliggende urnegraver med natursteiner ble innført i 1939.

I gravlundens nordvestre hjørne nær Borgen stasjon (og med adresse Sørkedalsveien 64, mot nr. 66 for resten av gravlunden) er Vestre krematorium. Det ble oppført av Norsk Ligbrænderforening og overtatt av Oslo kommune i 1940. Så å si hele byens presteskap samt biskopen og stifsdireksjonen gikk imot anleggelse av krematorium på en innviet kirkegård, så det var en betingelse for byggingen at tomten ble avgrenset fra den øvrige gravlunden med en innhegning. I begynnelsen het det bare Krematoriet, så Gamle krematorium fra 1930 og Vestre krematorium fra 1960. I dag virker anlegget integrert i gravlunden.

Det opprinnelige krematoriet (Gamle kapell) ble oppført i 1908-09 etter tegninger av Oscar Hoff (som vant en arkitektkonkurranse i 1907). Det er en rund bygning i jugendstil med en karakteristisk skorstein og monumentalt trappeparti. Bygningen har inngang fra kirkegårdssiden for kremasjonsbygningen og ellers bisettelseskapell og urnehall (kolumbarium). I 1914 ble krematoriet utvidet med likhall i underetasjen og en urnehall i tre etasjer over denne, og kapellet ble utvidet med to siderom. I 1923 ble bisettelseskapellet utvidet, og kor, hvelv og vegger ble dekorert med fresker malt av Emanuel Vigeland. Antallet kremasjoner økte så sterkt de påfølgende år at det var nødvendig med en omfattende utvidelse av anleggets kapasitet. I 1930 ble derfor en ny bygning (Nye kapell), som også ble tegnet av arkitekt Hoff, oppført i tilknytning til den gamle på siden mot Sørkedalsevein. Dette tilbygget er rekatangulært og ble utsmykket med fresker av Alf Rolfsen i 1937, og det har et orgel fra Venheim orgelbyggeri fra 2004. I 1994 ble det oppført et nytt krematoriebygg med ovner og kontorer sørøst for det eksisterende.

Til tross for alt dette ble selve kremasjonsvirksomheten ved Vestre krematorium nedlagt sommeren 2009, da all kremasjon i Oslo ble konsentrert til Alfaset gravlund.

Vestre gravlund brukes for menighetene Bygdøy, Domkirken, Fagerborg, Frogner, Gamle Aker, Majorstuen, Markus, Lovisenberg, Skøyen, Trefoldighet og Uranienborg.

Kilder og videre lesning:

Bildene er tatt av Jan-Tore Egge (JTE) og Sofie Grøntvedt Railo (SGR).

Klokketårn (JTE)

Allé mot kapellet (JTE)

Allé (JTE

Orgel i kapellet (SGR)

Vindu i kapellet (SGR)

Krematoriets gamle kapell (JTE)

Krematoriets gamle kapell (JTE)

Alterparti i krematoriets gamle kapell (SGR)

Over inngangen i krematoriets gamle kapell (SGR)

Krematoriets nye kapell (JTE)

Alterparti i krematoriets nye kapell (SGR)

Sidefløy i krematoriets nye kapell (SGR)

Britisk minnelund (JTE)

Sovjetisk krigsminnesmerke (JTE)

Dansk krigsminnesmerke (JTE)

Dovre kirke

Dovre kirke er ganske original ved at den er av tre, men kledd med skiferplater. Dette har vært kalt kirkens panser. Kirken er opprinnelig fra 1700-tallet, men det har vært kirker i Dovre siden middelalderen. La oss se på noen av disse.

Håkon Håkonsson skal ha latt oppføre et kapell på Tofte, muligens rundt 1250. Denne gården har vært kongsgård og er omtalt av Snorre, som forteller at Harald Hårfagre holdt julegjestebud der. Kanskje har kapellet vært beregnet på reisende. Videre skal det ha vært kirkebygg på Steig og Bree. Det finnes formodentlig ikke konkrete rester etter noen av disse.

Ved Svensgard eller Sveinsgard, ikke så langt fra den nåværende kirken, skal det ha ligget en liten stavkirke som ifølge P.A. Munch er nevnt i tidlig middelalder. Denne lå noe lenger opp i åsen, og det var muligens en tungvinn plassering.

Rundt 1400 (sånn cirka) ble det oppført en stavkirke i grenseområdet mellom gårdene Skjelstad og nyutskilte Bergseng. Også dette er litt nord for den nåværende kirken, nedenfor tidligere nevnte Tofte. Det skal ha vært kirkegård der (med funn av benrester), og området omtales visstnok som Kyrkjeåkeren. Kirken ble beskrevet som skrøpelig i 1673 og trengte visstnok flere reparasjoner, blant annet i 1694 og 1710. I 1686 fikk kirken ny altertavle laget av Johannes Skråstad. Denne ble sammen med alterutstyr ellers samt døpefont og døpefat overført til dagens kirke. På 1730-tallet var kirken i dårlig tilstand, og grunnforholdene på kirkestedet var ansett som uegnet.

Ny kirke ble besluttet bygget nærmere dalbunnen, og det ser ut til at sogneprest Nils Stochflet deltok i planleggingen. Den laftede korskirken, som i dag har 250 plasser, ble oppført og tatt i bruk i 1736 med Jesper Mikkelson Rusten som byggmester og innviet den 21. februar 1740 av biskop Niels Dorph, som gav den navnet Zionskirken. (Gamlekirken ble revet to uker før den nye ble tatt i bruk.) Man antar at Per Person, lokal snekker og treskjærer, hadde ansvaret for innredningen av kirken. Det ser ut til å være en viss enighet om at prekestolen (med himling) og korskillet ble skåret av Lars Pinnerud, slik Roar Hauglid hevdet (mens bl.a. Johan Meyer hadde hevdet at det dreide seg om Jakob Klukstad i hans yngre dager). Klokker Fredrik Wiborg dekorerte korbuen i 1756. Ellers ble altså noe inventar overført fra gamlekirken.

Kirken har vært reparert og restaurert en rekke ganger. Det utvendige ble nok endret mest dramatisk i 1840-41, etter at det hadde tatt rundt ti år å innhente nødvendige tillatelser. Arbeidene ble ledet av Pål Tofte, som hadde med seg Hans Stigen og Jakob Storlien. I denne prosessen ble tårnet endret ganske radikalt. Det hadde tidligere vært høyere, men det var store problemer med stabiliteten. Kirken ble dekket med skiferheller (som lå og ventet i ti år mens søknadsprosessen gikk sin gang). Videre ble gulvet i koret gjort høyere enn gulvet i skipet, og ny altertavle ble laget av Jo Hjerkinn (med bl.a. en kopi av Bertel Thorvaldsens populære Kristusfigur og en fremstilling av nattverden). Arbeid med grunnmuren ble gjort i 1845, og i 1910 var det på ny tid for reparasjon / restaurering. Igjen ble grunnmuren reparert (med sement), nytt gulv ble lagt og veggene innvendig ble malt med gråblå maling — i den grad at man dekket over Wiborgs korskilledekorasjoner. Kirken ble så restaurert i 1953-54. Vegger ble avlutet, og man forsøkte å finne tilbake til gamle farger som var blitt overmalt. Skråstads altertavle ble gjeninnsatt, men man måtte rekonstruere et par av figurene fra Skråstad-tavlen i Gjerdrum kirke. Hjerkinns altertavle står nå på galleriet i sør. Magnus Poulsson ønsket å tilbakeføre tårnet mer til det opprinnelige, idet han oppfattet tårnet fra 1840 som pjuskete, men Rikstantikvaren mente tårnet hadde hevd og tradisjon. Det ble også besluttet å beholde steinhellene etter en viss diskusjon.

La oss gjennomgå noe av det sentrale invetaret ganske raskt. Skråstads altertavle er naturlig nok i bruskbarokk. Hovedbildet (med utskårne figurer) viser Jesus på korset omgitt av Maria og Johannes. Dette bildet er flankert av figurer av Moses og Aron. Over hovedbildet finner vi Kristian Vs kongemonogram og på toppen den tronende Kristus. Pinneruds prekestol, som står i nordkant av koråpningen, har åttekantet grunnform og oppgang fra koret. På himlingen finner vi Kristian VIs kongemonogram, og det er naturligvis akantusutskjæringer på det hele. Døpefonten i kleberstein er fra middelalderen. Nåværende orgel er fra Ryde og Berg fra 1992. De to kirkeklokkene er fra 1734 (Amsterdam) og 1800 (Arnt Hedemark). For flere detaljer henvises til kildene.

Kirkegården har nok vært endret noe gjennom tidene og virker ganske ugjenkjennelig på et gammelt stikk fra 1840-tallet, eller for den saks skyld på et bilde fra ca. 1900. Den ble åpenbart ikke betraktet som særlig vakker i gamle dager, men er etterhvert satt i bedre stand. I dag vil de fleste besøkende ankomme gjennom porten i sørvest. (Kirkens orientering er forøvrig omtrent fra nordvest til sørøst, og gjennom nevnte port ser man mot inngangen i sørvest.) Et bårehus tegnet av Erik Langdalen ble oppført nordøst for kirken og innviet 1. oktober 1972. På den andre siden av veien stod det tidligere et menighetshus som ble bygget sommeren 1938 og revet i 1973. (På kartet er det markert et hus som ser ut til å tilhøre Dovre kirke, så det er mulig at nytt menighetshus er oppført siden.) På kirkegården sørøst for kirken finner vi ellers blant annet tre allierte krigsgraver (Commonwealth War Graves) og et sovjetisk krigsminnesmerke.

Tidligere nevnte Skjelstad gård ble prestegård i 1863, men var i utgangspunktet svært nedslitt og krevde mye istandsettingsarbeid. Det kan ellers nevnes at Dovre tidligere var anneks under Lesja, men ble utskilt som eget sogn i 1861 (i første omgang sammen med Øvre Folldal, som kort tid etter ble overført til Lille-Elvdalen, bestående av nåværende Alvdal og Folldal).

Det var bispevisitas i Dovre i oktober 2008. På olsokdagen i 2011 feires det 275-årsjubileum med gudstjeneste ledet av biskopen etterfulgt av en fest på Dovre samfunnshus der det holdes flere foredrag som tar for seg kirkens historie. Nyeste nummer av menighetsbladet kan leses på Kirkenorge.no.

Det er publisert en rekke andre bilder av Dovre kirke i sonen — se fylkeslisten. Se også dette eldre bildet. Dette nettstedet har noen interiørbilder fra kirken, og det finnes også noen bilder hos Kirkesøk.

Kilder og videre lesning:

  • Pål H. Tallerås: Kyrkjene i Dovre (Dovre kommune, 1978)

  • Wikipedia
  • Alf Henry Rasmussen: Våre kirker. Norsk kirkeleksikon (Vanebo Forlag, 1993), s. 608
  • Kirkesøk
  • Dovre menighet
  • Norske-kirker.net
  • GD 18. juli 2011, s. 16
  • Roar Hauglid: Akantus. Mestrene i norsk treskurd (Riksantikvariatet / Mittet & Co, 1950), annet bind, ennet halvbind (= bind 3), s. 207ff (om Lars Pinnerud)

Mot inngang i sørvest

Alliertes krigsgraver

Sovjetisk krigsminnesmerke

Annonse