Viser arkivet for stikkord krigsgraver

Krigskirkegården i Fredrikstad

Krigskirkegården i Fredrikstad ble anlagt i 1789 noen hundre meter sørøst for det vi nå kaller Gamlebyen, altså utenfor vollene. Det blir like nordøst for Kongsten fort. Det var begrenset med plass innenfor vollene, og denne kirkegården ble i sin tid brukt bare for militære og deres familier.

Nærmere vår tid er kirkegården også brukt til Commonwealth War Graves, graver for allierte soldater. Her finner vi særlig ofre for Den første verdenskirg, ikke minst slaget ved Jylland. Noen tyske falne fra samme krig som lå her, er siden flyttet, men det finnes fortsatt et monument over dem. Det er også et monument over et par russiske offiserer som falt i Den annen verdenskrig. Commonwealth War Graves omfatter 4 av kirkegårdens 12 mål.

Fredrikstad Blad forteller at den lokale Rotaryklubben har stelt den norske delen av kirkegården. Terrenget er nokså flatt, og det går dreneringsgrøfter av varierende dybde på kryss og tvers gjennom området.

Kilder og videre lesning:

Langs hovedaksen

Russisk minnesmerke

Russisk meinnesmerke

Inngang til anlegget

Tysk minnesmerke

Tysk minnesmerke

Ekeberg kapell, krematorium og gravlund

Ekeberg gravlund i Sandefjord ble tatt i bruk ca. 1930. Planlegging av kapell og krematorium begynte i 1937, men ble avbrutt av krigen og kom i gang igjen først i 1949. Arnstein Arneberg utarbeidet planer, men det fortelles at de ble funnet å være for dyre. Arneberg skal da ha henvendt seg til Anders Jahre, som tilbød seg å bidra til finansieringen mot at Arnebergs planer ble brukt. Også en rekke andre private aktører bidro.

Krematoriet ble innviet den 1. juli 1960. Anlegget tilhørte og betjente Sandefjord og Sandar kommuner, som ble slått sammen i 1968. Tidligere hadde krematoriet i Tønsberg betjent også Sandefjord og omegn. På grunn av Jahre-tilknytningen var «Jahre-grillen» et tidlig folkelig navn på krematoriet.

Formmessig minner bygget mye om Ullensaker kirke, som også ble tegnet av Arneberg og innviet et par år tidligere, men dimensjonene er noe mindre ved Ekeberg. Innvendig finner vi også noe av den parabelformen som er å finne i Ullensaker kirke. Det sies i et hefte fra 1969 at det har vært gjentatte klager over akustikken. Likevel er en av de tradisjonene som forbindes med krematoriekapellet, en årlig nyttårsgudstjenestene der Sandefjord sangforening deltar i en minnemarkering for dem som er gått bort det siste året.

Våren 2000 var det ildspåsettelse ved krematoriet, og det ble nødvendig med omfattende restaurering. I denne prosessen fikk også kapellet nytt orgel. Det har 14 stemmer, er bygget av Robert Gustavsson og ble innviet i juni 2002.

Hovedinngangen til kapellet går gjennom en forgård og så gjennom store glassdører. Inne er det utsyn til en lukket hage med et lite basseng gjennom vinduene i sørveggen. På korets fondvegg er et marmorrelieff av Ragnhild Butenschøn, som også står bak et relieff i lys granitt ved inngangen. Korhvelvingen er malt av Per Krohg og Morten Krohg. Over hovedinngangen er en skulptur av Jesus på korset utført av Nic Schiøll, og smijernsportene på utsiden er laget av Hans Holmen. Kirkeklokkene (stemt i G og B) henger i et eget klokkehus.

Krematoriet har også utført kremasjoner for nabokommuner som Larvik, men etterhvert som strengere krav til utslipp trådte i kraft, ble det innskrenkninger i antall kremasjoner som kunne utføres, og sommeren 2010 ble kremasjonsvirksomheten nedlagt. All kremasjon i fylket er nå konsentrert til det relativt nyåpnede Vestfold krematorium.

Etterhvert er gravlunden blitt mer fylt opp, og byen har nå hovedgravlund ved Orelund kapell. Ekeberg gravlund er imidlertid fortsatt i bruk, og på den finner man en rekke forskjellige krigsminnesmerker: britisk, russisk, kanadisk og norsk. Det er også en minnelund for sjøfolk som er kommet bort på havet.

Kilder og videre lesning:

  • Glimt fra Ekeberg gravlunds historie

  • Vandring i Arnebergs fotspor
  • Finn Olstad: Sandefjords historie. Bind 2. En vanlig småby? (Sandefjord kommune, 1997), særlig s. 292-294
  • Einar Krohn Larsen: Et landemerke på prestegårdsgrunn. Sandefjord kirke 100 år 1903-2003 (Sandefjord, 2003), s. 25ff
  • I ditt lys ser vi lys. En orientering om kirkebygg i Sandefjord (Sandefjord, 1969), s. 13-15
  • Foredrag fra bispevisitas i Sandefjord i november 2004
  • Smak og Behag

Arendal kapell, krematorium og kirkegård

Helt siden Arendal fikk sin første trefoldighetskirke i 1670, har kirkene ligget på Tyholmen. Der er ikke grunnen spesielt godt egnet til kirkegårdsbruk. Det er begrenset med jord, og omfattende påfylling er nødvendig. Likevel var det kirkegård der i drøyt hundre år fra 1709, tilsynelatende med jordfestelser også før den offisielle innvielsen. Det ble dessuten nedsatt kister i kjelleren under kirkene, inntil dette ble forbudt i 1805. Plassen på kirkegården ble imidlertid snart for liten, og det var sterkt ønske om å legge kirkegården utenfor tettbygde strøk.

Grunn til kirkegård ble kjøpt fra Torbjørnsbu gård, et par kilometer utenfor sentrum, i 1809. Etter en anleggsperiode ble kirkegården der innviet i 1814. Siden er området utvidet en rekke ganger med arealer fra blant annet Høgedal gård. Det fortelles at det ikke er sprengt i fjell for å anlegge kirkegården, som er terassert, men følger terrenget. Aust-Agder har mange flotte kirkegårder, men det spørs om ikke denne tar kaka. Kirkegården består av en rekke navngitte stykker som befinner seg i forskjellige dalfører, så å si, eller kanskje vi skulle sammenligne det med en suite med mange rom. Det finnes mange imponerende gravminner etter velstående byborgere, og på det såkalte Spanskestykket er en avdeling med allierte soldaters krigsgraver (Commonwealth War Graves). De sistnevnte er fotografert enkeltvis og lagt ut på Wikimedia Commons.

Det ble anlagt kapell på kirkegården i 1900 i form av en sveitserbygning tegnet av Egon Schmüser. Nåværende kapell er tegnet av Hans P. Thorne og oppført i mur i 1971, men det ble offisielt innviet først i 1975. Kapellet er utsmykket av Arne Vinje Gunnerud.

Her finner vi også det eneste krematoriet i fylket som er i drift i dag. En brann i krematoriet ødela det i 1994, og først i 1996 var krematoriet satt i stand igjen. Brannen bredte seg også til kapellet, men der ble den slukket før den rakk å gjøre omfattende skade. Det later til at krematoriet ikke er oppgradert i samsvar med gjeldende regelverk, og det er derfor et tak på 200 kremasjoner i året. Dermed må krematoriet i Kristiansand brukes iblant (se også her).

Det er utgitt en egen bok om kikegården. Den skildrer de forskjellige stykkene og noen enkeltgraver i tillegg til gårdene omkring, og det finnes avsnitt om beplantning og tradisjoner knyttet til kirkegården.

Per 2014 er det planer om utvidelse av kirkegården (se også kommunens forslag til reguleringsplan). I lokalpressen sies det at kirkegården kan bli dobbelt så stor.

Kilder og videre lesning:

Hen kirke

Hen kirke i Isfjorden avløste en stavkirke som skal ha lignet en god del på Rødven stavkirke. Stavkirken i Isfjorden ble revet i 1830-årene etter at den nye kirken var klar. Året 1831 forbindes gjerne med Hen kirke — i den grad at årstallet er å lese tre steder på bygget: over inngangsdøren, på vindfløyen og øverst på alteret. Byggingen tok imidlertid flere år, og kirken ble innviet først den 21. oktober 1835. Vi har å gjøre med en nyromansk langkirke i gråstein med puss. Den sies å være første kirke bygget i rektangulær form i Møre og Romsdal etter reformasjonen. Ellers var det vanlig med korskirker, eventuelt åttekantede kirker. Hen kirke har rundt 300 sitteplasser.

Den lange byggetiden kan bl.a. ha hengt sammen med tekniske problemer og kapasitetsproblemer. Ikke noe lokalt steinbrudd er kjent å ha eksistert på 1830-tallet, så materialene er stein som er plukket opp her og der, av varierende størrelse. Dette var nyttig også ved at man fikk ryddet åkerland, men byggeteknisk måtte man også ty til andre midler. Himlingen og takkonstruksjonen bæres av fire kraftige søyler av rundtømmer som er synlige i kirkerommet. Kirken ble påbygget sakristi og våpenhus i 1902 og restaurert frem mot jubileet i 1931. Sakristiet ble utvidet ca. 1959-60, mens det ble bygget nytt våpenhus ca. 1968. Det har også vært annen opuussing og restaurering, ikke minst frem mot jubileet i 2006.

Om Hen er en tidlig representant for langkirker lokalt, er den blant de siste kirkene som fikk prekestolalter, et fenomen vi gjerne finner i empirekirker fra overgangen mellom 1700- og 1800-tallet. Da Hen kirke ble bygget, var det gått av moten, og i flere kirker som har hatt dem, er de gjort om på. I Hen kirke står prekestolalteret der fortsatt, men prekestoldelen er ikke i bruk. Døren inn til den ble dekket av en nytt maleri (utført av Halvard Hatlen) som viser korsfestelsen. Det egentlige alterbildet viser nattverden og er på alder med kirken. Hatlen har dessuten senere malt et maleri som henger i koret, og han har malt seks presteportretter som henger i kirken. Kirken fikk ny prekestol til hundreårsjubileet. Det er et galleri bak prekestolalteret, men det er ukjent for undertegnede om det er i bruk.

Døpefonten er på alder med kirken. De to kirkeklokkene er fra 1791 (Arent Hedemark) og 1966 (Olsen Nauen). Det finnes ellers et rosemalt skap fra 1788. En kirkeklokke fra 1200-tallet fra gamlekirken er bevart på Romsdalsmuseet.

Når det gjelder orgel, har Hen kirke en ganske frustrerende historie. Et harmonium kom til kirken i 1908. Innsamling til pipeorgel pågikk i mange år, avbrutt av krigen, og først høsten 1952 ble det installert et pneumatisk orgel (2 manualer, 15 registre) fra Vestre orgelfabrikk på vestgalleriet. Det ble innviet den 7. desember det året. Det oppstod imidlertid snart problemer med dette orgelet, som muligens også hadde dårlige materialer pga. krisetid. I 1963 ble orgelet bygget om og fikk elektrisk overføring. Det “nye” orgelet (14 registre) ble tatt i bruk vinteren 1964. Det har imidlertid også senere vært meldt om problemer med klang og luftforsyning. I 1992 var man enige om at det trengtes et nytt orgel. I 2003 anbefalte man et tilbud fra Grönlunds Orgelbygeri, men det ser ikke ut til at noe nytt orgel er anskaffet. Endel penger er samlet inn, men ikke nok til nytt pipeorgel. Det diskuteres om man heller skal kjøpe digitalt orgel (se her og her).

Det finnes enkelte interiørbilder på Kirkesøk.

Kirken er omgitt av sin kirkegård, og like ved siden av kirken står et bårehus. Det er tre engelske krigsgraver på kirkegården og en minnebauta over norske falne (avduket 1941).

Siste utgave av menighetsbladet kan leses på nettstedet til Rauma kirkelige fellesråd.

Kilder og videre lesning:

Lesjaverk kirke

Lesjaverk ble det oppført kirke i forbindelse med jernverket i 1695. Denne kirken ble flyttet til Lesjaskog i 1855 og er nå sognekirke der.

Etter fredningstiden ble tømmergjerdet rundt kirkegården tatt ned og solgt på auksjon, og gravminnene forfalt. Bare noen få gravminner av stein ble igjen, deriblant det over verkseier Reinhold Ziegler (1677-1729). I 1933 begynte man imidlertid med syttendemaigudstjenester på stedet, og arbeid for ny kirke tok til. Kirkegården ble gjeninnviet den 29. september 1941. En gårdsklokke ble midlertidig satt opp i kirkegårdsporten, før det i 1950 ble reist en støpul der to klokker fra Olsen Nauen fikk plass.

Det drøyde noe lenger med kirkebygging. Et par arkitektutkast forble urealisert: Det ene var det innvendinger mot; i det andre tilfellet var finansieringen mangelfull. Ny kirke ble tegnet av arkitektfirmaet Nissen & Brynning (grunnlagt av Henrik Nissen d.y. og Gunnar Brynning, men førstnevnte døde i 1953), og byggmester var Åsmund Nyrnes. Kirken ble oppført fra 1962 (grunnstein nedlagt 25. juni) og innviet den 19. juli 1964 av nylig tilrådt biskop Alex Johnson. Vi har å gjøre med en laftet langkirke med 120 sitteplasser. Kirken har orgelgalleri over vestinngangen.

Altertavle, prekestol og døpefont i tre er laget av den lokale treskjæreren Otto Sveen. Altertavlen har en Kristus-figur, og også prekestolen har utskårne relieffigurer. Også annet inventar er laget av lokale håndverkere. Orgelet er fra Paul Ott fra 1977. Da det ble installert, ble det tidligere orgelet overført til Sjong seterkapell.

På kirkegården er det tre britiske krigsgraver her. Det ser ut til å være bårerom under kirken.

Lesjaverk utgjør ikke et eget sogn (egen menighet). Lesja kommune har to sogn,
Lesja og Lesjaskog. Lesjaverk tilhører formodentlig sistnevnte. Kirken brukes også til konserter.

Kilder og videre lesning:

  • Otto Østerås: «Lesjaverk kirke — en historisk oversikt», i Årsskrift for Lesja Historielag 1983, s. 38-52

  • Alf Henry Rasmussen: Våre kirker. Norsk kirkeleksikon (Vanebo Forlag, 1993), s. 607

  • Kirkesøk (har enkelte interiørbilder)
  • Ola Storsletten og Jiri Havran: Kirker i Norge, bind 5: Etter reformasjonen. 1600-tallet (ARFO, 2008), s. 106-111 (om Lesjaskog kirke)

Lesjaskog kirke

Nåværende Lesjaskog kirke ble oppført på Lesjaverk i 1695 og hadde da navnet Vår Frelsers kirke. På Lesjaverk var det jernverk fra 1660 til 1812, noe som bidro til arbeidsplasser og befolkningsøkning — og kirkebygging. Siden gikk det tilbake med innbyggertallet, og Lesjaverk er i disse dager kanskje bedre kjent som hytteområde. Det var jernverket som stod bak byggingen, men områdets bønder gav tømmer til bygget, og arbeiderne gav penger til innredning. Kirken ble betraktet som verkets egen, men ble etterhvert anneks under Lesja og er i dag vanlig sognekirke. Takrytteren ser ut til å ha kommet til i 1767. En tegning fra 1847 viser kirken med smalere kor enn nå og med takrytteren over vestre del av skipet istedenfor på våpenhuset. Kirken ble flyttet til Lesjaskog i 1855 og gjeninnviet den 20. september. (Senere er det bygget ny kirke på Lesjaverk.)

Vi har å gjøre med en laftet langkirke: rektangulært skip, mindre, rett avsluttet kor i øst med sakristi på nordsiden og våpenhus i to etasjer med takrytter i vest. (Sakristiet og våpenhuset er også laftet.) Antallet sitteplasser er rundt 250. Før flyttingen var de laftede tømmerveggene bare også utvendig og laftet helt opp i gavlene. Ved flyttingen ble veggene forhøyet noe, og kirken fikk utvendig panel. Innvendig ser man fortsatt tømmeret. Kirken ble malt innvendig (inkludert overmaling av kirkebenker).

Innvendig er mye av det gamle kirkerommet og inventaret bevart, men veggene er altså hevet, og himlingene er noe annerledes enn opprinnelig. Kirken har også større vinduer enn den opprinnelig hadde, så belysningen er langt bedre enn før. Endel av interiøret og inventaret ble fargerestaurert i 1956.

Altertavle og prekestol har utskjæringer i bruskbarokk ved møringen Lucas Nilsen Gram. Altertavlen er i to etasjer, med bilder av nattverden og den oppstandne Kristus i storfeltene. Prekestolen i søndre del av koråpningen har oppgang fra koret. I fyllingene er det evangelistfigurer med attributter. Over prekestolen henger himlingen som en halv åttekant, dekorert med musiserende engler (og med helligåndsduen på undersiden).

Korbuen er tredelt. På en bjelke under den midtre delen finner vi kongemonogrammet til Kristian V omgitt av figurer som symboliserer verdslige og religiøse myndigheter. Over korbuen er det en kalvariegruppe, og i sidedelene er det forskjellige bibelfigurer.

Døpefonten er sekskantet og «virker opprinnelig», ifølge Ola Storsletten, som har skrevet om kirken i femte bind av Kirker i Norge. Fonten er dekorert med utskårne figurer og ornamenter, og dåpsfatet i messing er av 1600-tallstype.

Benkene med dører antas å være opprinnelige, men benkevangene sies å være rekonstruert. Opprinnelig var de fleste benkene reservert for jernverkets ledelse, og menn og kvinner satt på hver sin side av midtgangen. Navnene kan fortsatt leses. Kirken har ellers bevart noe av det opprinnelige kirkesølvet fra 1690-årene. Det finnes kirketekstiler fra forskjellige tider, inkludert noen laget av Borgny Svalastog i 1994.

Orgelgalleriet ble satt opp etter flyttingen i 1855 og utvidet i 1910 i forbindelse med installering av orgel. Dagens orgel er fra 1988 og kommer fra Robert Gustavsson Orgelbyggeri.

De to kirkeklokkene er fra 1860 og 1887.

På kirkegården er det er par britiske krigsgraver (Commonwealth War Graves). På kirkevangen utenfor står en minnebauta over astronomen Sigurd Einbu, og like vest for den står et gammelt kornmagasin og noe som ser ut som et redskapshus. På en egen haug står tre minnesteiner: én over de falne fra napoleonskrigene, én over ofre fra den annen verdenskrig og én over utvandringen til Amerika. Det må antas at huset like nedi bakken er kirkestuen (kyrkjestugu). Den ble oppført i 1872 og var opprinnelig eid av Lesjaskog Indremisjonsforening, Lesjaskog Misjonsforening (NMS) og Lesjaskog Misjonssamband (NLM).

Det finnes flere interiørbilder i Lokalhistoriewiki og hos Kirkesøk.

Kilder og videre lesning:

Krigsgraver

Kornmagasin

Minnesteiner

Horten kapell og kirkegård

Horten kirkegård og kapell ligger noen hundre meter unna Horten kirke på Karljohansvern, med adresse Bekkegata 10, like ved siden av Horten videregående skole. I likhet med kirken var kirkegården Forsvarets domene helt til etterkrigstiden, nærmere bestemt til 1955. Et oppslag hos Horten kirkelige fellesråd tyder på at kirkegården ble anlagt midt på 1800-tallet. Kapellet ble tegnet av Carl Berner og oppført i 1939-40 (og restaurert i 2003). Det er utsmykket med malerier av Per Vigeland.

Her var det også krematorium inntil det ble nedlagt i 2010 og avløst av Vestfold krematorium. Før dette utførte Horten også kremasjoner for Holmestrand.

Under angrepet på Horten i april 1940 ble falne tyske soldater begravet ved kirkegården her. Høsten 1940 ble de flyttet til Ekeberg i Oslo og etter krigen til den tyske kirkegården ved Alfaset.

Vestre gravlund (Oslo)

Vestre gravlunds kapell (JTE)

Vestre gravlund ble anlagt på grunn fra eiendommene Volvat, Møllerløkken og Nedre Borgen, og ble innviet den 30. september 1902. Siden er den utvidet en rekke ganger — ikke minst i 1920- og 1930-årene — og den går med sine 243 dekar for å være Norges største gravlund.

Gravkapellet i granitt og kleberstein og med fasade av råkopp ble tegnet av Alfred Christian Dahl. Det ble oppført i 1900 og innviet i 1902. Det har et glassmaleri i fondveggen av Oddmund Kristiansen fra 1970. Kapellet ligger nesten midt i anlegget, og i nærheten (i retning Monolittveien) er det også en kontorbygning oppført i 1965 og en driftsbygning fra 1971. Foran kapellet er det en flott allé av søyleeik.

Den store gravlunden har en rekke felt som er ganske forskjellige av karakter og anlagt i forskjellige tidsperioder. Her følger bare noen eksempler. Like foran kapellet er et parti forbeholdt besteborgere der gravene ligger med større avstand enn ellers og friere i terrenget. Her er et par statsledere og andre historiske personer samt kulturpersonligheter begravet. En rekke eksempler er nevnt i Wikipedia-oppslaget om gravlunden.

I gravlundens nordøstre hjørne er en krigsminneslund med forskjellige minnesmerker for forskjellige nasjonaliteter. Det er også et britisk gravfelt og monument her — og et annet gravfelt og monument nordvest for kapellet. Monumentene stammer fra forskjellige tider, og det hele kan oppsummeres som følger:

  • 102 britiske krigsgraver (anlagt av britiske myndigheter like etter krigen; en figurstatue av Emil Lie ble avduket av Olav V i 1960; minnesmerket og gravsteinene er utført i Storbritannia)

  • 13 danske krigsgraver (fra hele landet; anlagt av den norske stat i 1962; minnesmerke av Gunnar Janson)
  • Jugoslaviske krigsgraver (minnesmerke av Nils Aas)
  • 34 nederlandske krigsgraver (samlet fra Norge, Sverige og Finland; gravsteiner og minnesmerke avduket 1957 er utført i Nederland)
  • 33 norske krigsgraver (anlagt av den norske stat i 1960; minnesmerke av Gunnar Janson)
  • 34 polske krigsgraver (falne på Østlandet og Sørlandet; anlagt av den norske stat i 1956; minnesmerke og steinutstyr av Gunnar Janson)
  • 331 sovjetiske krigsgraver (anlagt av Oslo kommune i 1947; monument og steinutstyr utført av Kolbjørn Juel Sørlie)
  • 4 svenske krigsgraver (anlagt av den norske stat i 1962; minnesmerke av Gunnar Janson)
  • Minnesmerke over franske falne
  • Minnesmerke over amerikanske falne
  • 2 ukjente krigsgraver (overført fra Ogna på Jæren, anlagt av den norske stat i 1962; minnesmerke av Gunnar Janson)

I tillegg var det i sin tid 105 tyske krigsgraver på Vestre gravlund, men de ble som andre tyske krigsgraver flyttet til Alfaset gravlund våren 1953 (mer om det i artikkelen om Alfaset samt her).

Den såkalte Volvathaugen ble anlagt i 1939. Gravene der ligger fritt i terrenget, og vi finner steintrapper, slyngende gangveier og busker. Det finnes egne gravfelt for Det norske misjonsselskap, Frelsesarmeen og Det norske arbeiderparti.

Ifølge byleksikonet ble urnelundsanlegget nærmest krematoriet ble planlagt 1913 og planene for det tilstøtende urnelundsanlegg utført i 1930, mens anlegget for særlige gravparker ble anlagt foran kapellet 1920, og frittliggende urnegraver med natursteiner ble innført i 1939.

I gravlundens nordvestre hjørne nær Borgen stasjon (og med adresse Sørkedalsveien 64, mot nr. 66 for resten av gravlunden) er Vestre krematorium. Det ble oppført av Norsk Ligbrænderforening og overtatt av Oslo kommune i 1940. Så å si hele byens presteskap samt biskopen og stifsdireksjonen gikk imot anleggelse av krematorium på en innviet kirkegård, så det var en betingelse for byggingen at tomten ble avgrenset fra den øvrige gravlunden med en innhegning. I begynnelsen het det bare Krematoriet, så Gamle krematorium fra 1930 og Vestre krematorium fra 1960. I dag virker anlegget integrert i gravlunden.

Det opprinnelige krematoriet (Gamle kapell) ble oppført i 1908-09 etter tegninger av Oscar Hoff (som vant en arkitektkonkurranse i 1907). Det er en rund bygning i jugendstil med en karakteristisk skorstein og monumentalt trappeparti. Bygningen har inngang fra kirkegårdssiden for kremasjonsbygningen og ellers bisettelseskapell og urnehall (kolumbarium). I 1914 ble krematoriet utvidet med likhall i underetasjen og en urnehall i tre etasjer over denne, og kapellet ble utvidet med to siderom. I 1923 ble bisettelseskapellet utvidet, og kor, hvelv og vegger ble dekorert med fresker malt av Emanuel Vigeland. Antallet kremasjoner økte så sterkt de påfølgende år at det var nødvendig med en omfattende utvidelse av anleggets kapasitet. I 1930 ble derfor en ny bygning (Nye kapell), som også ble tegnet av arkitekt Hoff, oppført i tilknytning til den gamle på siden mot Sørkedalsevein. Dette tilbygget er rekatangulært og ble utsmykket med fresker av Alf Rolfsen i 1937, og det har et orgel fra Venheim orgelbyggeri fra 2004. I 1994 ble det oppført et nytt krematoriebygg med ovner og kontorer sørøst for det eksisterende.

Til tross for alt dette ble selve kremasjonsvirksomheten ved Vestre krematorium nedlagt sommeren 2009, da all kremasjon i Oslo ble konsentrert til Alfaset gravlund.

Vestre gravlund brukes for menighetene Bygdøy, Domkirken, Fagerborg, Frogner, Gamle Aker, Majorstuen, Markus, Lovisenberg, Skøyen, Trefoldighet og Uranienborg.

Kilder og videre lesning:

Bildene er tatt av Jan-Tore Egge (JTE) og Sofie Grøntvedt Railo (SGR).

Klokketårn (JTE)

Allé mot kapellet (JTE)

Allé (JTE

Orgel i kapellet (SGR)

Vindu i kapellet (SGR)

Krematoriets gamle kapell (JTE)

Krematoriets gamle kapell (JTE)

Alterparti i krematoriets gamle kapell (SGR)

Over inngangen i krematoriets gamle kapell (SGR)

Krematoriets nye kapell (JTE)

Alterparti i krematoriets nye kapell (SGR)

Sidefløy i krematoriets nye kapell (SGR)

Britisk minnelund (JTE)

Sovjetisk krigsminnesmerke (JTE)

Dansk krigsminnesmerke (JTE)

Dovre kirke

Dovre kirke er ganske original ved at den er av tre, men kledd med skiferplater. Dette har vært kalt kirkens panser. Kirken er opprinnelig fra 1700-tallet, men det har vært kirker i Dovre siden middelalderen. La oss se på noen av disse.

Håkon Håkonsson skal ha latt oppføre et kapell på Tofte, muligens rundt 1250. Denne gården har vært kongsgård og er omtalt av Snorre, som forteller at Harald Hårfagre holdt julegjestebud der. Kanskje har kapellet vært beregnet på reisende. Videre skal det ha vært kirkebygg på Steig og Bree. Det finnes formodentlig ikke konkrete rester etter noen av disse.

Ved Svensgard eller Sveinsgard, ikke så langt fra den nåværende kirken, skal det ha ligget en liten stavkirke som ifølge P.A. Munch er nevnt i tidlig middelalder. Denne lå noe lenger opp i åsen, og det var muligens en tungvinn plassering.

Rundt 1400 (sånn cirka) ble det oppført en stavkirke i grenseområdet mellom gårdene Skjelstad og nyutskilte Bergseng. Også dette er litt nord for den nåværende kirken, nedenfor tidligere nevnte Tofte. Det skal ha vært kirkegård der (med funn av benrester), og området omtales visstnok som Kyrkjeåkeren. Kirken ble beskrevet som skrøpelig i 1673 og trengte visstnok flere reparasjoner, blant annet i 1694 og 1710. I 1686 fikk kirken ny altertavle laget av Johannes Skråstad. Denne ble sammen med alterutstyr ellers samt døpefont og døpefat overført til dagens kirke. På 1730-tallet var kirken i dårlig tilstand, og grunnforholdene på kirkestedet var ansett som uegnet.

Ny kirke ble besluttet bygget nærmere dalbunnen, og det ser ut til at sogneprest Nils Stochflet deltok i planleggingen. Den laftede korskirken, som i dag har 250 plasser, ble oppført og tatt i bruk i 1736 med Jesper Mikkelson Rusten som byggmester og innviet den 21. februar 1740 av biskop Niels Dorph, som gav den navnet Zionskirken. (Gamlekirken ble revet to uker før den nye ble tatt i bruk.) Man antar at Per Person, lokal snekker og treskjærer, hadde ansvaret for innredningen av kirken. Det ser ut til å være en viss enighet om at prekestolen (med himling) og korskillet ble skåret av Lars Pinnerud, slik Roar Hauglid hevdet (mens bl.a. Johan Meyer hadde hevdet at det dreide seg om Jakob Klukstad i hans yngre dager). Klokker Fredrik Wiborg dekorerte korbuen i 1756. Ellers ble altså noe inventar overført fra gamlekirken.

Kirken har vært reparert og restaurert en rekke ganger. Det utvendige ble nok endret mest dramatisk i 1840-41, etter at det hadde tatt rundt ti år å innhente nødvendige tillatelser. Arbeidene ble ledet av Pål Tofte, som hadde med seg Hans Stigen og Jakob Storlien. I denne prosessen ble tårnet endret ganske radikalt. Det hadde tidligere vært høyere, men det var store problemer med stabiliteten. Kirken ble dekket med skiferheller (som lå og ventet i ti år mens søknadsprosessen gikk sin gang). Videre ble gulvet i koret gjort høyere enn gulvet i skipet, og ny altertavle ble laget av Jo Hjerkinn (med bl.a. en kopi av Bertel Thorvaldsens populære Kristusfigur og en fremstilling av nattverden). Arbeid med grunnmuren ble gjort i 1845, og i 1910 var det på ny tid for reparasjon / restaurering. Igjen ble grunnmuren reparert (med sement), nytt gulv ble lagt og veggene innvendig ble malt med gråblå maling — i den grad at man dekket over Wiborgs korskilledekorasjoner. Kirken ble så restaurert i 1953-54. Vegger ble avlutet, og man forsøkte å finne tilbake til gamle farger som var blitt overmalt. Skråstads altertavle ble gjeninnsatt, men man måtte rekonstruere et par av figurene fra Skråstad-tavlen i Gjerdrum kirke. Hjerkinns altertavle står nå på galleriet i sør. Magnus Poulsson ønsket å tilbakeføre tårnet mer til det opprinnelige, idet han oppfattet tårnet fra 1840 som pjuskete, men Rikstantikvaren mente tårnet hadde hevd og tradisjon. Det ble også besluttet å beholde steinhellene etter en viss diskusjon.

La oss gjennomgå noe av det sentrale invetaret ganske raskt. Skråstads altertavle er naturlig nok i bruskbarokk. Hovedbildet (med utskårne figurer) viser Jesus på korset omgitt av Maria og Johannes. Dette bildet er flankert av figurer av Moses og Aron. Over hovedbildet finner vi Kristian Vs kongemonogram og på toppen den tronende Kristus. Pinneruds prekestol, som står i nordkant av koråpningen, har åttekantet grunnform og oppgang fra koret. På himlingen finner vi Kristian VIs kongemonogram, og det er naturligvis akantusutskjæringer på det hele. Døpefonten i kleberstein er fra middelalderen. Nåværende orgel er fra Ryde og Berg fra 1992. De to kirkeklokkene er fra 1734 (Amsterdam) og 1800 (Arnt Hedemark). For flere detaljer henvises til kildene.

Kirkegården har nok vært endret noe gjennom tidene og virker ganske ugjenkjennelig på et gammelt stikk fra 1840-tallet, eller for den saks skyld på et bilde fra ca. 1900. Den ble åpenbart ikke betraktet som særlig vakker i gamle dager, men er etterhvert satt i bedre stand. I dag vil de fleste besøkende ankomme gjennom porten i sørvest. (Kirkens orientering er forøvrig omtrent fra nordvest til sørøst, og gjennom nevnte port ser man mot inngangen i sørvest.) Et bårehus tegnet av Erik Langdalen ble oppført nordøst for kirken og innviet 1. oktober 1972. På den andre siden av veien stod det tidligere et menighetshus som ble bygget sommeren 1938 og revet i 1973. (På kartet er det markert et hus som ser ut til å tilhøre Dovre kirke, så det er mulig at nytt menighetshus er oppført siden.) På kirkegården sørøst for kirken finner vi ellers blant annet tre allierte krigsgraver (Commonwealth War Graves) og et sovjetisk krigsminnesmerke.

Tidligere nevnte Skjelstad gård ble prestegård i 1863, men var i utgangspunktet svært nedslitt og krevde mye istandsettingsarbeid. Det kan ellers nevnes at Dovre tidligere var anneks under Lesja, men ble utskilt som eget sogn i 1861 (i første omgang sammen med Øvre Folldal, som kort tid etter ble overført til Lille-Elvdalen, bestående av nåværende Alvdal og Folldal).

Det var bispevisitas i Dovre i oktober 2008. På olsokdagen i 2011 feires det 275-årsjubileum med gudstjeneste ledet av biskopen etterfulgt av en fest på Dovre samfunnshus der det holdes flere foredrag som tar for seg kirkens historie. Nyeste nummer av menighetsbladet kan leses på Kirkenorge.no.

Det er publisert en rekke andre bilder av Dovre kirke i sonen — se fylkeslisten. Se også dette eldre bildet. Dette nettstedet har noen interiørbilder fra kirken, og det finnes også noen bilder hos Kirkesøk.

Kilder og videre lesning:

  • Pål H. Tallerås: Kyrkjene i Dovre (Dovre kommune, 1978)

  • Wikipedia
  • Alf Henry Rasmussen: Våre kirker. Norsk kirkeleksikon (Vanebo Forlag, 1993), s. 608
  • Kirkesøk
  • Dovre menighet
  • Norske-kirker.net
  • GD 18. juli 2011, s. 16
  • Roar Hauglid: Akantus. Mestrene i norsk treskurd (Riksantikvariatet / Mittet & Co, 1950), annet bind, ennet halvbind (= bind 3), s. 207ff (om Lars Pinnerud)

Mot inngang i sørvest

Alliertes krigsgraver

Sovjetisk krigsminnesmerke

Nordre gravlund (Lillehammer)

Nordre gravlund på Lillehammer ligger, som navnet antyder, litt nord for sentrum. Gravlunden ble ifølge «Vandreboka for Fåberg og Lillehammer» anlagt i slutten av 1930-årene, men undertegnede har observert graver med dødstall tilbake til 1893. Familiegjenforeninger? Det er grunn til å anta at et område sør for den aksen som utgjøres av stien fra inngangsporten, er det opprinnelige. Det er omgitt av en steinmur og omfatter blant annet 35 krigsgraver for allierte soldater (Commonwealth War Graves), der det er en minnehøytidelighet hver 17. mai. Senere er gravlunden utvidet med et område som ble kalt Bjørkelunden. Det er i det hele tatt mye bjerk på gravlunden, men nevnte sentralakse er en plantet allé av femnålsfuru som gir et lett eksotisk preg.

Det er en relativt beskjeden gravplass uten noe gravkapell, skjønt det har i en årrekke versert planer om et seremonibygg. Disse er omtalt i kommunale strategi- og økomoniplaner for 2011-14 og 2012-15, og det later til at kirkevergen arbeider for å få fortgang i saken. Steinerskolen holdt til i nærheten frem til 1992, og det nye seremonibygget er/var tenkt lagt på deres tidligere område. Det er også avsatt arealer til fremtidig utvidelse av gravlunden. Det ser ikke ut til at det er truffet beslutning om bygging. For øvrig opplyses det i det ene dokumentet at det er tilrettelagt for muslimske begravelser på gravlunden.

Opprinnelig var det ifølge Steinerskolens nettsted planer om å bygge krematorium i tilknytning til gravlunden. Dette har man imidlertid slått fra seg. Med tidens strenge krav til utslippsbegrensninger er krematoriet på Gjøvik blitt oppgradert og tar seg av all kremasjon i fylket.

I tillegg til det som er nevnt, finnes det er par spesielle monumenter på gravlunden. Teksten på det ene lyder: «Ingen som er blitt elsket, forsvinner.» På det andre står det: «Flere steder for alltid.» Informasjonsskilt kunngjør at begge disse monumentene stelles etter avtale med kirkevergen.

Det finnes enkelte gamle bilder fra gravlunden på nettet. Her er et bilde av en norsk soldatgrav, og på denne siden er det flere bilder av soldatgraver. Området ser imidlertid helt annerledes ut i dag.

Man kan søke etter gravlagte her.

Kilder og videre lesning:

Om høsten

Mot alleen

Under alleen

Krigsgraver

Krigsgraver

Krigsgraver

«Ingen som er blitt elsket, forsvinner»

«Flere steder for alltid»

Under trærne

Annonse