Viser arkivet for stikkord kjerke

Herre bedehus

Tettstedet Herre ved Frierfjorden fikk kirkegård i 1898, og kirken ble innviet i 1905. Før dette hadde stedet et bedehus. Det ser ut til å være fra 1854, og det ble vigslet for kirkebruk i 1890 og ble for en stor del brukt til kirkelige formål inntil kirken var ferdig. Dette huset ble flyttet til tomten mellom to kirkegårdsparseller i 2004, ifølge jubileumsboken for Herre kirke. Boken omtaler alterring og døpefont i bedehuset, med et stort kors malt på veggen over alteret. Nevnte alterring sies å være oppbevart i (grav)kapellet ved kirken.

Wikipedia omtaler nyåpning av bedehuset i forbindelse med kirkejubileet i 2005, hvilket formodentlig betyr at det bedehuset vi ser på bildet her, ble satt i stand da. Det er nærliggende å tenke seg at huset er noe eldre og har vært brukt som bedehus eller til annen bruk før den tid. Undertegnede hører gjerne fra folk som vet mer om den saken. Huset står ved Hellestvedtveien, i skråningen nedenfor kirken.

Kilder og videre lesning:

  • Morten Lie-Hagen (red.): Industristed får kirke. Herre kirke 100 år 1905-2005 (Bamble historielag / Herre menighetsråd, 2005), særlig s. 15

  • Herman Henriksveen (red.) og Halvor Tveraaen (foto): Kirker i Telemark (Flora forlag: Stathelle, 1986), s. 72-73 (om Herre kirke)
  • Wikipedia (om Herre kirke)

Kronborg kirkegård

Kirkegården ved selve Holla kirke (på Ulefoss) er ikke lenger i bruk, men det er anlagt gravlund (kalt kirkegård) på Kronborg noen hundre meter lenger sør, på vestsiden av Kirkebakken.

Holla menighet har kart over kirkegården og opererer med en gammel og en ny del, der sistnevnte er den sørligste, lengst vekk fra kirken. Det finnes dessuten oversikter over graver for gamle og nye Kronborg.

Gravkapellet står litt øst for selve gravlunden. Det er oppført i 1923 og innredet som et livssynsnøytralt seremonirom. Altertavlen er malt av Terje Grøstad. Den er fra ca. 1982, ifølge Nome kirkelige fellesråd.

Holla kirke

Holla kirke ligger i et område som hadde stor kirketetthet allerede i middelalderen. Prestegjeldets hovedkirke var Romnes, og ellers fantes også Helgen og (til like før 1500) Fen stavkirke. Den gamle steinkirken på Hollahaugen var liten, og det var ønske om ny kirke på 1800-tallet. Etter år med lokale stridigheter påtok verkseier Severin Diderik Cappelen ved Ulefos Jernværk seg å finansiere ny kirke etter at bygdefolket ved heltemodig innsats hadde hjulpet til med å redde jernverket under den store flommen i 1860. Dagens Holla kirke er tegnet av P.H. Holtermann og ble innviet den 25. september 1867. Den avløste umiddelbart Romnes kirke som prestegjeldets hovedkirke. Romneskirken kom ut av bruk og ble senere satt i stand, mens Holla gamle kirke ble delvis revet og først en god stund senere konservert som ruin.

Holla kirke er en langkirke i tegl. Ifølge kirkeleksikonet hadde den opprinnelig 600 sitteplasser, hvilket formodentlig betyr at antallet er blitt redusert gjennom årene. Kirken har tårn ved inngangen i vest (eller vest-nordvest), og koret er polygonalt avsluttet (som en halv åttekant) og omgitt av sakristier. Formspråket er svært likt nygotikk, men kirken har rundbuede vinduer, slik det er vanlig for Holtermanns kirker. Noen vil muligens kalle dette nyromansk, men det har få likhetstrekk med middelalderens romanske arkitektur. Kirken fikk dåpssakristi i 1916 og ble totalrenovert i 1930. Også til jubileet i 1967 var det en oppussingsrunde, da kirken fikk korvnduer med glassmalerier laget av Finn Krafft, som også var konsulent for prosessen. Videre er kirken pusset opp tidlig på 1990-tallet. Man hadde håpet å få den ferdig til jubileet i 1992, men blant annet råteproblemer gjorde at det tok lengre tid.

Inne i kirken er det orgelgalleri innenfor inngangen, og gallerier strekker seg langs skipets langvegger. Korgulvet er hevet tre trinn over skipets gulv. Nygotikkens formspråk hersker også inne i kirkerommet, med kontrastfarger som fremhever strukturelle elementer. I begynnelsen hadde kirken et stort kors mot korveggen, men nå har den altså glassmalerier i tre korvinduer. Prekestolen (i korbuens høyrekant) og døpefonten er begge på alder med kirken. Det finnes også en døpefont fra gamlekirken.

Kirken fikk sitt første orgel i 1868. I 1953 bekostet kommunen et nytt orgel (22 stemmer) fra Norsk Orgel- og Harmoniumfabrikk. Dette ble etterhvert dårlig, og i september 2011 ble nytt orgel fra Gebrüder Stockmann innviet. Det har 25 stemmer (2 manualer/pedal). Det nygotiske prospektet er noe forskjellig fra tidligere. De to klokkene er støpt av O. Olsen & Søn i 1867 og 1947.

Kirken brukes en god del til konserter.

Kirkegården ved kirken er ikke lenger i bruk. I stedet er det anlagt ny kirkegård ved Kronborg litt lenger sørover langs Kirkebakken. Det er imidlertid et krigsminnesmerke utenfor kirken. Opplysningsvesenets fond har et oppslag om prestegården, som ligger et stykke mot sørøst, nær gamlekirken (altså ruinen).

Kilder og videre lesning:

Holla kirkeruin

Hollas middelalderkirke (ofte omtalt som Hollinar kirkja) stod på Hollahaugen, noen hundre meter oppi bakken fra dagens kirke. Den antas på grunnlag av stilen å være fra rundt 1100, uten at nøyaktig år er kjent. Innvielsesdatoen var 28. oktober, og kirken var viet til jomfu Maria. Det var en liten og enkel steinkirke: Skipet var 50 fot langt (opprinnelig bare halvparten) og 28 fot bredt, og muren var 3,5 fot tykk. Men om omfang og utstyr var beskjedent, var kirken rik på jordegods.

Det sies at grunnarbeidet var dårlig, og rundt 1700 var den eldste delen av kirken falleferdig. I 1718 raste koret sammen. Kirken var i likhet med Ulefos Jernværk eid av familiene Borse og Løvenskiold. I 1735 ble kirken reparert og utvidet. Den fikk større skip og ble påbygget kor, sakristi og våpenhus i tre. Sørportalen med gjenmurt. Hele kirken ble satt i stand, og den fikk nytt inventar. Blant dette var en altertavle som nå er å finne på Norsk Folkemuseum. Det var for øvrig gravkammer under kirken.

Holla hadde stor kirketetthet allerede i middelalderen, og prestegjeldets hovedkirke var Romnes. Folketallet økte etter anleggelsen av jernverket på Ulefoss i 1652, og utover på 1800-tallet var kirkene for små. Cappelen-familien overtok jernverket i 1835, og rundt 1850 ble Holla kommune tilbudt stedets tre kirker (Romnes, Holla og Helgen) gratis mot at den påtok seg vedlikeholdet. Det nektet kommunen, og det ble en årelang strid mellom kommunen og kirken, som forlangte at kommunen fikk oppført ny kirke. Saken løste seg etter at en flom i 1860 gjorde store skader på jernverket. Bygdefolket gjorde da en formidabel innsats og bidro til å redde jernverket, og verkseier Cappelen påtok seg å bekoste ny kirke. Denne ble tegnet av P.H. Holtermann og ble innviet 25. september 1867. Den overtok som prestegjeldets hovedkirke etter Romnes.

Da den nye kirken ble tatt i bruk, ble inventaret fjernet fra gamlekirken, som også ble delvis revet før ruinen ble restaurert av Gerhard Fischer i 1923–25. Noe inventar fant veien til den nye kirken, og prekestolen ble overført til Telemark museum. Et nytt restaureringsprosjekt startet i 2010 og pågikk fortsatt i 2015.

På kirkegården er noen svært gamle gravminner med nærmest uleselig skrift, og her finner vi også graven til eidsvollsmannen E.S. Høyum. Kirkegården er omkranset av asketrær. Familien Cappelens private gravsted er rundt hundre meter unna, og i området er en gammel gravhaug.

Kilder og videre lesning:

  • Herman Henriksveen (red.) og Halvor Tveraaen (foto): Kirker i Telemark (Flora forlag: Stathelle, 1986), s. 90-91

  • Oppslag på stedet
  • Holla menighet
  • Digitalt fortalt (video)

Austbygde kirke

Austbygde (eller Tinn Austbygd) sognet tidligere til Atrå, men ble etter noe om og men eget kirkesogn fra 1. januar 1888. I den samme prosessen fikk stedet egen kirke. Den ble tegnet av Jacob Wilhelm Nordan og oppført under byggmester Gulbrand Johnsen fra Nes på Romerike, som foruten kirker i hjemdistriktet også oppførte enkelte i Buskerud og Telemark.

Austbygde kirke ble innviet den 23. november 1888. Det er en tømret langkirke med 300 sitteplasser. Kirken har vesttårn omgitt av tilbygg fra 1980-tallet med dåpssakristi og toalettrom. Det rett avsluttede koret i øst er omgitt av sakristier (hvorav det ene, som tidligere var dåpssakristi, nå er lagerrom). Kirken ble pusset opp i 1933-34 etter planer av Domenico Erdmann. Den ble da malt av Øystein Orekås. Senere er kirken omfattende restaurert i 1985-88 frem mot hundreårsjubileet.

Korgulvet er ett trinn opp fra skipets gulv, og kirken har orgelgalleri i vest.

Altertavlen ble malt av Lars Osa i 1909 etter Adolph Tidemands bilde av Jesu dåp i Trefoldighetskirken i Oslo. Før den tid var det brukt et trekors på grønn bakgrunn i en ramme som var tegnet av Nordan.

Prekestolen ble snekret av byggmesteren. Den er i venstrekant av koråpningen. Det finnes også en enkel lesepult. Døpefonten er i likhet med prekestolen på alder med kirken.

Kirkens første orgel var egentlig et harmonium fra 1915. I 1938 ble det skiftet ut med et ti stemmers Walcker-orgel. Etter krigen fikk kirken elektrisk oppvarming, som gav tørr luft, og orgelet begynte etterhvert å svikte. Dagens orgel er fra 1973 og ble bygget av Paul Ott. Det har 15 stemmer (2 manualer og pedal). Harmoniet har siden kommet til det lokale bedehuset, mens Walcker-orgelet brukes i baptistkirken på Rjukan.

De to kirkeklokkene ble støpt i 1888 av O. Olsen & søn.

I begynnelsen var det bare opparbeidet et lite stykke kirkegård nordover fra kirken, men den er blitt utvidet etterhvert. Fellesrådet har et kart over den. Sørøst for kirken står et kombinert bårehus og servidebygg fra 1982, oppført etter en langdryg prosess med mange omtegninger.

På kirkegården står ellers en bauta reist i 1938 over dem som gikk i bresjen for å få bygget kirken, og med en påmontert plate med navn på dem som gav kirketomt. En kirkestue fra 1920-tallet ble revet i 1978, og kirkestaller fra 1915 ble revet samtidig.

Det var bispevisitas i Tinn i mars 2014.

Kilder og videre lesning:

  • Jon Haukaas: Austbygde kyrkje 1888-1988 (Austbygde sokneråd, 1988)

  • Herman Henriksveen (red.) og Halvor Tveraaen (foto): Kirker i Telemark (Flora forlag: Stathelle, 1986), s. 116-117
  • Tinn kirkelige fellesråd
  • Store norske leksikon
  • Alf Henry Rasmussen: Våre kirker. Norsk kirkeleksikon (Vanebo Forlag, 1993), s. 488
  • Kirkesøk
  • Wikipedia

Skåtøy kirke

Skåtøy betegner både en øy utenfor Kragerø by og en tidligere kommune. Sistnevnte ble skilt ut fra Sannidal i 1881 og omfattet fastlandsområdet rundt Kragerø by samt flere andre øyer i skjærgården, deriblant Jomfruland og Langøy. (1. januar 1960 ble både Skøtøy og Sannidal innlemmet i Kragerø kommune, jf. forskrift av 22. mai 1959.) Kirkemessig har Skåtøy i tur og orden sognet til Kragerø og Sannidal.

På 1800-tallet kom det krav om egen kirke. Kirkegård ble innviet i 1851, mens kirken ble oppført et tiår senere. Den ble tegnet av Schirmer og von Hanno og innviet den 5. september 1862 (mens årstallet på vindfløyen er 1860). Det er en laftet langkirke med hele 800 plasser, ifølge de fleste kilder, mens kirkeleksikonet legger på til 828. Ellers er det vanlig at antallet reduseres gjennom årene pga. brannforskrifter, og folketall og kirkesøkning har altså avtatt. Om vinteren brukes et mindre lokale kalt Vinterkirken i 2. etasje bak orgelgalleriet. Den store kirken kalles gjerne Skjærgårdskatedralen.

Som de fleste slike kirker stod kirken upanelt til å begynne med, men den har etterhvert fått panel og hvitmaling. Det var en større oppussing til jubileet i 1912, og i 1914 ble tårnet ombygget. Det var oppussing / restaurering i 1930 og 1954. Ved sistnevnte anledning fikk kirken interiørfarger satt av Finn Krafft.

Det er orgelgalleri innenfor inngangen, og korets gulv er hevet et par trinn over skipets. Koret har glassmalerier av Rolf Klemetsrud (kirkeleksikonet daterer dem til 1941 og tilskriver dem Karl Kristiansen). Prekestolen er i korbuens venstrekant.

Alterbildet er fra 1918. Det er malt av Julie Gjessing og viser til Mark. 1, 35. Døpefonten i tre er ifølge kirkeleksikonet på alder med kirken, og det skal finnes to fat: et mindre, gammelt og et nyere av plett. Kirken har et Hollenbach-orgel fra 1888 som ifølge fellesrådet er i god stand. De to klokkene er støpt av O. Olsen & Søn.

Kirkegården strekker seg hovedsakelig nordover fra kirken, som har inngang i sør og kor i nord. Området rundt kirken ble planert ut og satt i stand i 1930. I sognet finnes også flere andre kirkegårder. Blant disse er en tidligere privat kirkegård på Langøy som ble overtatt av kommunen i 1992, en kirkegård på Jomfruland og ikke minst en kirkegård på Kalstad vest for Kragerø by som forvirrende nok er kalt Skåtøy kirkegård. I dette tilfellet viser imidlertid Skåtøy til den tidligere kommunen (eller sognet, med samme utstrekning som nevnte kommune), ikke til øya. Vest for kirken står et servicebygg, og sørøst for kirken er et krigsminnesmerke.

Menighetsbladet kan leses her.

Kilder og videre lesning:

Nøtterøy kirke

Nøtterøy kirke er første gang nevnt i 1327 og antas å være oppført på 1100-tallet. Det er en steinkirke som muligens etterfulgte en trekirke, uten at dette er bevist arkeologisk. Kirken, som var viet til jomfru Maria (festdag 16. august), ble bygget med kistemur, slik det var relativt vanlig på den tiden. Opprinnelig var det en enkel langkirke med apsidalt avsluttet kor, men etter noen eierskifter (i grevens eie 1673 til 1770, så i noen lokale bønders eie før kommunen overtok i 1837) ble den utvidet på 1800-tallet i to omganger. I 1839 fikk kirken tverrarmer, og skipet og tårnet ble reparert. I 1862 ble tredelen av tårnet revet, og tårnet ble gjort ca. 2,5 meter høyere med en murdel toppet av en del av tre og så spiret, slik vi kjenner det i dag. I 1883 ble kirken forlenget østover ved byggmester F. Meyer etter planer av Jacob Wilhelm Nordan. Den fremstår nå altså som en korskirke med vesttårn. I øst er det et polygonalt avsluttet kor omgitt av sakristier, og det er trappehus i nord og sør i tverrarmenes hjørner (til galleriene). Kirken er siden reparert og restaurert blant annet i 1953. Antall sitteplasser er ifølge Kirkesøk 500; dette er noe redusert i forhold til tidligere.

Et interessant trekk ved kirkebygget er ni steinrelieffer i muren. To av dem er sokkelsteiner på den gjenmurte sørportalen, delvis under bakkenivå. De andre antas å ha vært hjørnesteiner eller portalsteiner i den opprinnelige kirken, og kan dermed muligens dateres til siste halvdel av 1000-tallet. Steinene er åpenbart ikke på opprinnelig sted, og er til dels opp ned. Det dreier seg om dyremotiver som orm og bjørn.

Mye av inventaret ble tegnet av Nordan (og utført av byggmester Hans Helgesen) og er fra 1880-tallet. Det gjelder for eksempel alteret, og prekestolen. Det gjaldt også en nygotisk altertavleomramming, men denne er ikke i bruk lenger. Altertavlen ble malt av Jakob Pedersen Lindgaard rundt 1770. Hovedbildet viser Jesu korsfestelse, og vi ser Maria og Johannes på hver side, mens Maria Magdalena kneler ved korset. På predellaen er et lite maleri av nattverden, og på sidene ser vi de allegoriske figurene Fides (troen) og Spes (håpet). Disse var lagt vekk i den perioden tavlen hadde nygotisk omramming. Øverst har tavlen rokokkoornamenter og en glorie rundt navnet «Jehova» skrevet på hebraisk.

I korets skråvegger er det glassmalerier fra 1921 som ble utført av G.A. Larsen etter tegninger av Frøydis Haavardsholm. De viser Jesus i bønn i Getsemane (tituleres gjerne «Jesu bønnekamp») og Opppstandelsen. Det ene av disse ble i 2010 tatt ned og sendt til glassmesterfirmaet Ove Blegen i Oslo for restaurering.

Døpefonten i stein er i to deler. Den nederste delen i kalkstein fra Gotland dateres i jubileumsboken til første halvdel av 1200-tallet. Den har interessante figurer og har vært gjenstand for forskning og bokutgivelser. Overdelen er utført etter tegninger av Carl Berner i 1920.

I 1844 bygget Peter Albrechtsen et åtte stemmers orgel til kirken. En gave fra Nøtterø Sparebank gjorde at man kunne bytte ut orgelet i 1885. Dagens orgel er et elektropneumaitsk Jørgensen-orgel som ble innviet på palmesøndag i 1954. Vi får tro at orgelet har fått nødvendig vedlikehold gjennom årene, for det rapporteres i Tønsberg Blad å være i god stand.

De to kirkeklokkene er fra 1950 fra Olsen Nauen.

Kirkegården er utvidet en rekke ganger, blant annet med en hjelpekirkegård på prestegårdsjordet på den andre siden av fylkesveien (i bruk fra 1874 til den ble nedlagt i 1931). Nord for kirken står et gravkapell. Ved kirken er det et parkanlegg med et krigsminnermerke utført av Carl E. Paulsen, og i kirkens våpenhus er et relieff ved en minnetavle over falne utført av samme kunstner. Prestegården fikk ny hovedbygning og nytt uthus på 1850-tallet.

Det var bispevisitas i Nøtterøy i april 2010. Menighetsbladet kan leses på fellesrådets nettsted.

Kilder og videre lesning:

Herøya kirke

Det er naturligvis Norsk Hydros fabrikkanlegg som har skapt befolkningsøkning ved Herøya og etterhvert ført til kirkebygging. Hydro gav da også tomt til kirken — på Kirkehaugen — og bidro til finansieringen. Området sognet opprinnelig til Eidanger. Hydro skal ha hatt kirkeplaner på gang allerede da fabrikken ble anlagt i 1928-29, men først i 1951 ble det fart i sakene, og en kirkeforening ble dannet. Kirken ble tegnet av Helge Abrahamsen og Hans Grinde og ble innviet den 27. august 1957. Sognet kalles Klevstrand og er felles med Stridsklev kirke.

Herøya kirke er en arbeidskirke med et karakteristisk, frittstående klokketårn som fungerer som en slags portal (med passasje under). Kirken ser ut til å være oppført i tegl som er pusset utvendig, men upusset innvendig, skjønt kirkeleksikonet sier den er av betong. (Det kan tenkes at det er en skallkonstruksjon av armert betong som er forblendet med tegl på innerveggene, men dette er ikke bekreftet ut fra tilgjengelig informasjon.) Kirkesalen har 248 plasser, den store menighetssalen 168 og den lille 56, altså 472 til sammen. Ved hjelp av ekstra stoler er det imidlertid mulig å få inn nærmere 700 mennesker. Dette er i henhold til boken «Kirker i Telemark», men Kirkesøk operer med 430 plasser. For øvrig har bygget rom til en rekke forskjellige aktiviteter, og det er prestekontor på sørøsthjørnet. Kirken ble ifølge kirkeleksikonet restaurert i 1988 og 1992.

Korområdet er nærmest som et podium tre trappetrinn høyere enn resten av kirkerommet. Alterbildetfondveggen bak alteret er en emaljemosaikk laget av juvelerfirmaet Tostrup og malt av Arne E. Holm. Bildet — eller bildene — forteller fra Jesu liv ved hjelp av symboler. For eksempel er fødselen representert ved krybben og betlehemsstjernen. Det står dessuten et relativt stort kors på alteret til side for alterbildet.

Prekestolen ser ut til å være av lakkert tre og står på nivå med trappene ned fra podiet. Det finnes også en lesepult på den andre siden av midtgangen. Døpefonten er ifølge kirkeleksikonet tegnet av arkitektene. Orgelet er bygget av J.H. Jørgensen og er på alder med kirken. Kirkeklokkene er støpt av Olsen Nauen Klokkestøperi.

Det er ikke kirkegård på stedet.

Det var bispevisitas i Klevstrand i januar-februar 2014. Menighetsbladet for Klevstrand kan leses her.

Kilder og videre lesning:

  • Herman Henriksveen (red.) og Halvor Tveraaen (foto): Kirker i Telemark (Flora forlag: Stathelle, 1986), s. 48-49

  • Porsgrunn kirkelige fellesråd
  • Alf Henry Rasmussen: Våre kirker. Norsk kirkeleksikon (Vanebo Forlag, 1993), s. 498
  • Wikipedia
  • Kirkesøk

Østre Porsgrunn kirke

Østre Porsgrunn kirke ble påtent og brant ned natt til 11. april 2011. I skrivende stund er ingen ny kirke bygget på stedet, men diskusjonen om hva som skal bygges, startet rett etter brannen. La oss se litt på hva som gikk tapt.

Porsgrunn vokste frem som ladested under Skien og fikk bystatus (kjøpstadsrettigheter) i 1807. Kirkemessig sognet byen øst for Porsgrunnselva til Eidanger prestegjeld, mens Vestsiden sognet til Solum prestegjeld, før de to ble utskilt i et eget prestegjeld ved årsskiftet 1763-64. Like før ble det oppført kirke begge steder. Kirken på Vestsiden ble innviet i 1758, mens «Jesu kirke i Østre Porsgrunn» (alias Østsidens kirke) ble innviet den 10. juli 1760. Begge de to kirkene ble oppført av byggmester Joen Jacobsen.

Østre Porsgrunn kirke var en laftet korskirke med ca. 600 sitteplasser. Den var særlig verdsatt for sitt rokokkointeriør, men som gamle kirker flest gjennomgikk den flere endringer. I 1888 var det en større reparasjon der kirken fikk innvendig panel, pulpiturer ble fjernet og en god del gammelt inventar ble stuet bort. Galleriene ble dessuten bygget om, og kirken fikk nytt alterbilde. Veggpanelet ble fjernet og interiøret ført tilbake mot det opprinnelige i 1962. Da ble også mange pulpiturer rekonstruert. Det ble gjennomført en stor oppussingsrunde i 1997, og 250-årsjubileum ble feiret i 2010. Mer oppussing var på gang da kirken brant. Kirken hadde tønnehvelv med skymaling, og den hadde sammenhengende gallerier i tre av korsarmene. Kirkens orientering var fra nordvest mot sørøst.

Selve altertavlen var visstnok laget i Joen Jacobsens verksted og hadde opprinnelig to bilder: ett som viste himmelfarten, og ett av kongenes tilbedelse. I 1889 ble disse bildene flyttet til hhv. det lokale bedehuset (men er nå på lager) og korets nordvegg, og altertavlen fikk innsatt et korsfestelsesbilde malt av Axel Ender i 1889. Prekestolen ble restaurert til 250-årsjubileet. Kirken fikk sit første orgel, bygget av Daniel Wroblewsky, i 1782. Fasaden fra den tid ble beholdt helt frem til brannen, selv om orgelet ble skiftet ut rundt 1850, og det siste orgelet ble levert av Bruno Christensen (30 stemmer, 3 manualer og pedal) i 1982. De hadde et par år tidligere levert kororgel (op. 255; 5 stemmer, 1 manual) til kirken. Det meste av dette gikk tapt i brannen. Bare noen få gjenstander som ble oppbevart i et brannsikkert skap, ble reddet.

Kirkegården er der fortsatt, men midtpunktet, altså kirken, er borte. Nordvest for kirken, på den andre siden av kirkebakken, er gravkapellet, som ble oppført etter tegninger av Haldor Børve og ifølge litteraturen innviet i 1921. (Årstallet på vindfløyen er imidlertid 1928.) Det er omgitt av et relativt lite kirkegårdsstykke, men brukes ikke lenger som gravkapell. Det meste av kirkegården strekker seg imidlertid omtrent sørover fra kirken. Sørøst for kirken står kirkestuen, som overlevde brannen. På nordøstsiden av kirken (eller fundamentene etter den) står et minnesmerke over begivenhetene i 1814. Kirkens administrasjon holder til i Winthers gate, ikke langt unna.

Diskusjonene om ny kirke pågår fortsatt med uenighet mellom dem som ønsker gjenoppføring/rekonstruksjon, og dem som ønsker ny kirke. Har jeg forstått rett, er det utlyst lukket arkitektkonkurranse med frist for innlevering av forslag i mai 2015. Fellesrådet har en side der man skal kunne følge prosessen, og det finnes også et nettsted for Komiteen for gjenoppføring av Østre Porsgrunn kirke, som mener fellesrådet ikke har fulgt spillereglene.

Det var bispevisitas i Porsgrunn i januar-februar 2014. Menighetsbladet for Porsgrunn menighet kan leses på menighetens nettsted.

Kilder og videre lesning:

  • Oddbjørn Sørmoen og Jiri Havran: Kirker i Norge, bind 2: 1700-tallet. Skjønnhetens århundre (ARFO, 2001), s. 142-145

  • Herman Henriksveen (red.) og Halvor Tveraaen (foto): Kirker i Telemark (Flora forlag: Stathelle, 1986), s. 38-39

  • Truls E. Norby: Kirken og byen. En beretning om Porsgrunns kirker gjennom 250 år (Norgesforlaget, 2010)

  • Kunsthistorie.com

  • Wikipedia (mer omfattende i engelsk versjon)

  • Fellesrådets tidligere nettsider om byens kirker
  • Alf Henry Rasmussen: Våre kirker. Norsk kirkeleksikon (Vanebo Forlag, 1993), s. 498
  • Kirkesøk
  • Arkivverket om fylkets sognehistorie

Kirkegård

Gravkapell tilpasset kirkens stil

Kirkestue

Kilebygda kirke

Kilebygda kirke er den sørligste kirken i Skien kommune der den ligger ved Kilevanns bredder, nesten rett vest for Porsgrunn by. Området var en del av Solum kommune før denne ble slått sammen med Skien i 1964. Vi befinner oss i det som var Løvenskiold-land. Familien eide Bolvik jernverk og det meste av området ellers, og ved konkursen og tvangssalget av verkets eiendommer i 1841 ble gårdene kjøpt opp av lokale bønder. Disse henvendte seg etterhvert til kommunen for å få oppført kirke. Dette skjedde på et tidspunkt da det var aktuelt å utvide Solum kirkegård, og det visste man å spille på. Ved å oppføre ny kirke med kirkegård i Kilebygda kunne man slippe unna utvidelsen.

Kilebygda kirke ble oppført av byggmester Gunnar Kongerød, som tok utgangspunkt i en typetegning av Chr.H. Grosch. Kirken stod ferdig sommeren 1859 og ble innviet av prosten den 15. september. Kirkens skip er åttekantet og har 300 sitteplasser. Koret er i en nesten kvadratisk del øst for skipet, og på vestsiden er det våpenhus. Det er takrytter midt på åttekantdelen. Året etter innvielsen ble Kilebygda eget sogn i Solum prestegjeld. Området hadde tidligere tilhørt Mælum sogn.

Kirkerommet er preget av en rekke søyler, og det er gallerier langs veggene i skipets vestre halvdel. I øst er det korskille i form av en lav skranke på hver side av midtgangen. Korgulvet er hevet tre trinn over skipets gulv.

I altertavlen er et trekors, formodentlig skåret av byggmester Kongerød og med forgyllinger malt av Ola Heia. Bakgrunnen er nærmest himmelblå. Også prekestolen er skåret av byggmesteren og malt av Ola Heia. Kirkens første orgel ble bygget i 1883 av Isak O. Engh. Dagens orgel (på vestgalleriet) er fra 1965 eller 1966. Det har 11 stemmer og er bygget av Norsk Orgel- og Harmoniumfabrikk. De to kirkeklokkene er ifølge kirkeleksikonet fra 1901.

Kirkegården ble anlagt samtidig med kirken, men grunnen er ikke særlig godt egnet til gravplass. I 1883 ble kirkegården derfor lagt til Rognsbru i stedet, noen få hundre meter lenger sør. Dette vakte imidlertid misnøye, og den opprinnelige kirkegården ble tatt i bruk igjen etter at det var påfylt masse. Begge kirkegårdene er fortsatt i bruk. Grenland Ættehistorielag har registrert gravene. Vest for kirken står et kombinert bårehus og servicebygg (oppført 1954). På kirkegården står et krigsminnesmerke.

Det var bispevisitas i Solum prestegjeld i november-desember 2013. Menighetsbladet kan leses her.

Kilder og videre lesning:

Krigsminnesmerke

Rognsbru kirkegård

Rognsbru kirkegård

Annonse