Viser arkivet for stikkord kjørke

Skåtøy kirke

Skåtøy betegner både en øy utenfor Kragerø by og en tidligere kommune. Sistnevnte ble skilt ut fra Sannidal i 1881 og omfattet fastlandsområdet rundt Kragerø by samt flere andre øyer i skjærgården, deriblant Jomfruland og Langøy. (1. januar 1960 ble både Skøtøy og Sannidal innlemmet i Kragerø kommune, jf. forskrift av 22. mai 1959.) Kirkemessig har Skåtøy i tur og orden sognet til Kragerø og Sannidal.

På 1800-tallet kom det krav om egen kirke. Kirkegård ble innviet i 1851, mens kirken ble oppført et tiår senere. Den ble tegnet av Schirmer og von Hanno og innviet den 5. september 1862 (mens årstallet på vindfløyen er 1860). Det er en laftet langkirke med hele 800 plasser, ifølge de fleste kilder, mens kirkeleksikonet legger på til 828. Ellers er det vanlig at antallet reduseres gjennom årene pga. brannforskrifter, og folketall og kirkesøkning har altså avtatt. Om vinteren brukes et mindre lokale kalt Vinterkirken i 2. etasje bak orgelgalleriet. Den store kirken kalles gjerne Skjærgårdskatedralen.

Som de fleste slike kirker stod kirken upanelt til å begynne med, men den har etterhvert fått panel og hvitmaling. Det var en større oppussing til jubileet i 1912, og i 1914 ble tårnet ombygget. Det var oppussing / restaurering i 1930 og 1954. Ved sistnevnte anledning fikk kirken interiørfarger satt av Finn Krafft.

Det er orgelgalleri innenfor inngangen, og korets gulv er hevet et par trinn over skipets. Koret har glassmalerier av Rolf Klemetsrud (kirkeleksikonet daterer dem til 1941 og tilskriver dem Karl Kristiansen). Prekestolen er i korbuens venstrekant.

Alterbildet er fra 1918. Det er malt av Julie Gjessing og viser til Mark. 1, 35. Døpefonten i tre er ifølge kirkeleksikonet på alder med kirken, og det skal finnes to fat: et mindre, gammelt og et nyere av plett. Kirken har et Hollenbach-orgel fra 1888 som ifølge fellesrådet er i god stand. De to klokkene er støpt av O. Olsen & Søn.

Kirkegården strekker seg hovedsakelig nordover fra kirken, som har inngang i sør og kor i nord. Området rundt kirken ble planert ut og satt i stand i 1930. I sognet finnes også flere andre kirkegårder. Blant disse er en tidligere privat kirkegård på Langøy som ble overtatt av kommunen i 1992, en kirkegård på Jomfruland og ikke minst en kirkegård på Kalstad vest for Kragerø by som forvirrende nok er kalt Skåtøy kirkegård. I dette tilfellet viser imidlertid Skåtøy til den tidligere kommunen (eller sognet, med samme utstrekning som nevnte kommune), ikke til øya. Vest for kirken står et servicebygg, og sørøst for kirken er et krigsminnesmerke.

Menighetsbladet kan leses her.

Kilder og videre lesning:

Austre Moland kirke

Austre Moland kirke er Arendal kommunes nordligste kirke og er godt synlig på østsiden av E18. Den kan rent overfladisk minne om nabokirken Holt og til en viss grad om Søndeled og Dybvåg kirker, som heller ikke er så langt unna. Det henger nok sammen med at den fikk sitt utseende i omtrent samme periode av noen av de samme personene, og tårnet er da også inspirert av tårnet på Holt kirke. I motsetning til disse nabokirkene har imidlertid Austre Moland kirke ingen middelalderdel, men kirkestedet er fra middelalderen, da det sannsynligvis stod en stavkirke her. Den er første gang omtalt på slutten av 1300-tallet. Fra 1600-tallet har vi forskjellige rapporter om brøstfeldighet og reparasjoner, og i 1672 heter det at kirken skal rives og ny kirke oppføres.

Austre Moland kirke ble oppført av byggmester Ole (eller Oluf) Ormsen og innviet i 1673. Den var da en laftet langkirke. Ole Nielsen Weierholt bygget tårn på denne kirken i 1750, og i 1775 ble spiret endret og fikk de fire fialene vi nå ser, også dette ved Weierholt. I 1779 ble kirken utbygget til korskirke ved byggmester Beint Gundersen Skjævestad, slik at det gamle skipet utgjør vestre korsarm. Kirken har utvendig panel, og den går for å være eneste kirke i området som har utvendig dekormaling rundt vinduene og dørene. Inngangsportalen med baldakin i vest skal være laget av Weierholt i 1780. Kirkesøk oppgir antall sitteplasser i kirken til 496.

Innvendig er det kor i østre korsarm, mens de tre andre korsarmene har gallerier. Det kom til noe nytt inventar i løpet av 1780-tallet, deriblant altertavle skåret av Weierholt. Kirken stod umalt innvendig til 1797, da det ble inngått avtale med Anders Grundesen Løve om maling av interiør og inventar. Han malte hvelvingen blå med skyer og basunengler, og han malte kongemonogram, kirkebenker osv. Samtidig malte Niels Christensen L. (en malersvenn som ellers ser ut til å være en ukjent størrelse) galleribrystningene. De har bilder av en rekke bibelfigurer (avbildet på Kunsthistorie.com). Senere ble interiør overmalt og inventar skiftet ut i 1870-årene, men så ble interiøret restaurert etter planer utarbeidet av Finn Krafft på 1920-tallet og gjennomført etappevis frem mot 1961.

Altertavlen ble skåret av Weierholt i 1784 etter forbilde av altertavlen i Holt kirke. Et maleri viser nattverden (malt av «en vanlig maler», sies det), og over det ser vi et krusifiks skåret av Weierholt. Øverst troner en figur med rikseple og fane som nok skal være den seirende Kristus, men som minner mye om de gutteengelfigurene med basuner som han er omgitt av. Det hele er innrammet med akantus, og det er malt draperier på veggen bak. Det siste skal være gjort av Jens Taxeraas i 1805. Da Weierholts tavle kom på plass, ble den tidligere tavlen (fra 1735) solgt på auksjon. På 1800-tallet ble så Weierholts tavle skiftet ut en periode. Sognepresten kjøpte, med kirkevergens samtykke, inn et nytt alterbilde som viser Jesus i Getsemane. Det ble malt av Hedvig Lund, visstnok sammen med hennes mann, Bernt Lund. Dette vakte imidlertid misnøye i menigheten, og det gamle bildet kom på plass etter en sund, mens det nye ble henvist til sakristiet før det ble gitt til Stokken kirke, der det fremdeles er i bruk i altertavlen. Det samme motivet skal for øvrig være å finne i altertavlen i Løten kirke og i et maleri i Våler kirke (før brannen, ihvertfall).

Prekestolen er fra 1730-årene og har evangelistbilder malt av Mogens Fogh (en dansk maler som var i området en ti års tid før han i 1740 vendte tilbake til Horsens). Ellers finnes det faste benker i korets nordøstre og sørøstre hjørner. Førstnevnte ser ut til å være rester av en skriftestol som Jens Christensen Stær malte i 1784. Kirkebenkene ble skiftet ut rundt 1870, men ved restaureringen kom de gamle benkevangene med påmalte navn tilbake på plass. De eldste er fra 1735. Døpefonten ble gitt til kirken i 1754 og staffert i 1797. Kongemonogrammet på korbjelken er for Kristian VII og bæres av løver. Det er skåret av Niels Fløystad og altså malt av Løve.

Kirken skal ha fått sitt første orgel i 1796. I 1915 fikk kirken et August Nielsen-orgel fra 1878 (et av hans tidligste) som tidligere hadde vært brukt i Sandar kirke i Sandefjord. Dette stod på galleriet i nord til det i 1936 ble flyttet til vestgalleriet. I 1958 var det blitt så skadet at det sluttet å virke. Det ble senere reparert, men ble aldri godt. Nytt orgel ble anskaffet i 1973. Det er ifølge jubileumsboken (som ble utgitt før orgelet var på plass) fra Vestlandske orgelverksted på Hareid og har 18 stemmer (2 manualer og pedal). Det er snakk om innvielse 14. oktober i nevnte år.

Begge kirkeklokkene er støpt av Jacob Rendler, den ene i 1750, den andre i 1754. Av andre gamle inventargjenstander kan nevnes kirkesølv og en fattigblokk. Flere (og skarpere) interiørbilder er å finne på nettstedene Agderkultur og Kunsthistorie.com.

Kirkegården er utvidet flere ganger, senest i 1996. Den er omgitt av steingjerde, og det står en treportal foran vestinngangen. Utenfor kirkegårdsmuren er det krigsminnesmerke og en minnebauta over begivenhetene i 1905. Ved parkeringsplassen står et hus som formodentlig er kirkestue. Prestegården ligger like nord for kirken og passeres på vei til kirken.

Det var bispevisitas i Austre Moland i februar 2006. Menighetsbladet kan leses her.

Kilder og videre lesning:

  • Sigrid E. Nilsen: Austre Moland kirke (Austre Moland menighetsråd , 1997)

  • Olav Weierholt: Kirken i Austre Moland: Festskrift til 300-års jubileet i 1973 (Arendal, 1973)
  • Kunsthistorie.com
  • Bjarne Karsten Nenseter og Torvald Slettebø: Austre Moland kirke (Agderkultur)
  • Bjarne Nenseter (tekst) og Halvor Tveraaen (bilder): På kirkevandring i Aust-Agder (Kilden forlag: Arendal, 1992), s. 14-15
  • Alf Henry Rasmussen: Våre kirker. Norsk kirkeleksikon (Vanebo Forlag, 1993), s. 474
  • Wikipedia
  • Kirkesøk

Dybvåg kirke

Offisielt skrives stedsnavnet «Dypvåg», men prøv å finne en sørlending som faktisk uttaler det slik — og prøv å uttale det selv! Så vi dropper glatt politisk korrekthet til fordel for realistisk diksjon, og fastslår at Dybvåg kirke har aner tilbake til tidlig på 1200-tallet. 800-årsjubileum ble feiret i mai 2012 med dronningen til stede. Dybvåg kirke har i likhet med kirker som Holt og Søndeled en middelalderdel av stein som er blitt utvidet til korskirke med nye deler av tre. Dybvåg tilhørte Holt prestegjeld etter reformasjonen før det ble utskilt som eget prestegjeld. Prestegjeldet omfattet også Flosta sogn før det ble overført til Austre Moland i 1972. Dybvåg sogn fikk overført områder fra Søndeled sogn i 1813 og 1866, og ble i 1973 selv overført til Holt prestegjeld igjen.

Kirkens orientering er omtrent fra nord-nordøst til sør-sørvest, med tårn og inngang i førstnevnte himmelretning. Det er altså den nordre korsarmen som er middelalderdelen. Den har halvannen meter tykke steinmurer. I 1759-60 ble sørveggen og koret revet, kirken ble utvidet til korskirke med laftede deler, og den fikk tårn i nord. Byggmesteren var den samme som ved utvidelsen av Holt kirke noen år tidligere: Lars Albretsen Øvernes. Noen år senere ble kirken utsmykket av rokokkomesteren Ole Nielsen Weierholt, som også har laget inventar til en rekke andre kirker i området. Han skar altertavle i 1776 og korskille, prekestolhimling og dåpshus i 1781. Også hans sønner var med på arbeidet, og Anders Løve stod for stafferingen.

Kirken har gallerier i nord, øst og vest og er dekorert med maling på vegger og tak. I taket er det malt himmel med skyer, mens veggene har illusoriske søyler som etterligner murakitektur. På korveggen rundt altertavlen er det malt store draperier. De fargerike dekorasjonene ble overmalt i 1885 og inventaret skiftet ut. Så ble kirken restaurert til fordums storhet i 1921-23 under ledelse av Lars Backer og Finn Krafft. Det fortelles at sistnevnte gjorde en formidabel innsats med å spore opp igjen gammelt inventar. Kirken feiret 750-årsjubileum i 1962 med kong Olav til stede, og nylig var det altså 800-årsjubileum.

Selve altertavlen er som nevnt skåret av Weierholt og staffert av Løve. Tavlen har to oljemalerier som er malt av Jens Stær. De viser nattverden og korsfestelsen innrammet av et par søyler og overdådig akantusløv. Nattverdsbildet er en kopi av alterbildet i Risør kirke, som igjen er en speilvendt kopi av et nattverdsbilde malt av Rubens. Øverst på tavlen troner en figur av den seirende Kristus med rikseple og fane, omgitt av et par basunengler.

Prekestolen er fra 1735, altså noen år før utvidelsen. Den har evangelistbilder i fyllingene. På himlingen, som altså er skåret av Weierholt noen år senere, ser vi basunengler. Inne i koret står det to faste stoler. Skal vi gjette på at den lukkede stolen i venstre (østre) hjørne er bispestol, mens stolen i høyre (vestre) hjørne er klokkerstol? Det er dessuten en lukket stol i selve kirkerommet (like innenfor inngangen i nord).

Korskillet går litt bak prekestolen (som er i høyrekant av dette og har oppgang utenfor korskillet). Korskillet med kongemonogram (for Kristian VII, båret av løver) er som nevnt Weierholts verk, og Weierholt skar også det fine dåpshuset, visstnok i kopi etter Christian Suchows dåpshus i Holt kirke. I dåpshuset står kirkens eldste inventargjenstand, døpefonten i kleberstein. Den antas å være på alder med kirken.

Orgelet på nordgalleriet sies å være fra 1919. En rapport fra 2008 slår fast at orgelet ikke fungerer godt, og i forbindelse med bispevisitasen i februar 2011 ble det uttrykt ønske om nytt orgel til kirken. Det arbeides åpenbart med pengeinnsamling til formålet (se f.eks. her og her).

Det finnes en rekke interiørbilder på Agderkultur.no og Kunsthistorie.com.

Kirkegården er relativt kupert og delvis ordnet i etasjer, slik man ser på mange kirkegårder i fylket. Her er det mange skipsredergraver. Et stykke nedenfor kirken står et minnesmerke over lokale ofre for Den annen verdenskrig. Prestegården er like ved kirken.

Kilder og videre lesning:

Sitater fra Luk. 11.28 og Matt. 24.13

Fra kirkegården

Gamle monumenter

Krigsminnesmerke

Navneliste på krigsminnesmerke

Skipsredergrav

Kragerø kirke

Kragerø sognet opprinnelig til Sannidal kirkemessig. Veien dit var imidlertid kronglete, og i 1651 ble det søkt om å oppføre egen kirke på det da så beskjedne, lille stedet (300 innbygggere i 1662). Den ble oppført for private (innsamlede) midler og innviet den 1. november 1652, og den gikk under betegnelsen Christi kirke. Det var en korskirke som ut fra bilder ser ut til å minne litt om Sannidal kirke, og den fikk nytt tårn i 1785.

Kragerø fikk kjøpstadsrettigheter i 1666 og vokste sterkt i løpet av 1800-tallet, ikke minst på 1860- og 1870-tallet, da innbyggerantallet kom opp i en 4-5000. Den gamle kirken ble raskt for liten, og det ble besluttet å bygge ny kirke. Først var det snakk om å sprenge bort en knaus kalt Kirkehaugen for å få plass til den nye kirken, men den ble i stedet plassert øst for den gamle kirkegåden, etter at man hadde ryddet bort noen arbeiderboliger. Kirken ble tegnet av Georg Bull, og kirken ble oppført av murmester Borge og byggmester Neumann. Den 23. september 1870 ble den innviet av biskop Jacob von der Lippe.

Kragerø kirke er en langkirke i upusset gul tegl. Den sies i dag å ha rundt 700 sitteplasser. Kirken ligger ute på en pynt og er godt synlig fra sjøen, noe de to småtårnene ved koret bidrar til. Koret er omgitt av sakristier, og på sørsiden av klokketårnet er det et utbygg med trapper til galleriet. Det har gjennom kirkens historie vært endel problemer med teglen, som ikke har tålt klimaet så godt, men vært utsatt for mye frostsprengning. Det har vært nødvendig å bytte ut deler av fasaden.

Ved innvielsen hadde kirken ca. 800 sitteplasser. Dette ble for lite, og det sies at arkitekten gikk motvillig med på å tegne gallerier til kirken, slik at kapasiteten ble økt med 300 til 1100 sitteplasser i 1878. (Og det sies at man kunne få rundt 1800 personer inn i kirken!) Dette gikk noe ut over vindusbelysningen. Til kirkens 125-årsjubileum ble det besluttet å fjerne galleriene igjen, og sammen med brannvernforskrifter betyr det at kapasiteten er redusert til nevnte 700. Det er fortsatt orgelgalleri i vest, og vi har å gjøre med en treskipet kirke, altså deler to søylerader opp rommet på langs. Korbue og lysåpninger er spissbuet, og korets gulv er hevet tre trinn over skipets. Ved oppussingen på 1990-tallet ble interiørfargene tilbakeført mot det opprinnelige.

Til å begynne med hadde kirken et alterkors, men i 1878 fikk den en altertavle med et korsfestelsesbilde malt av Christen Brun i kopi etter Guido Reni. Originalbildet henger i Galleria Estense i Modena, og motivet var på den tiden svært populært og er kopiert til en rekke norske kirker (f.eks. Horg, Gamlebyen og Lunder). Det viste seg at lys fra tre vinduer i koret var ugunstige for altertavlen, og de ble murt igjen, etter at man en periode prøvde å dekke dem med et forheng. Korset som ble brukt tidligere, er i en nisje i nordre sideskip. Altertavlen fra gamlekirken fant for øvrig veien til Sannidal kirke.

Prekestolen er på alder med kirken og står i korbuens høyrekant med oppgang fra koret. Den er dekorert med vinranker. Døpefonten er i likhet med endel annet inventar overført fra gamlekirken. Den er muligens laget av Torsten Ottersen Hoff i 1731, og den har et et dåpsfat i sølv.

Til innvielsen fikk kirken overført orgelet fra gamlekirken. Det var imidlertid fra 1707 og over sin beste alder, og i 1889 fikk kirken et nytt Hollenbach-orgel. Dette skal i utgangspunktet ha vært et godt orgel, men fuktighet og temperatursvingninger skapte problemer, og allerede i 1917 ble det startet innsamling til nytt orgel. Først på slutten av 50-tallet ble det fortgang i ting, og i 1962 fikk orgelet nytt spillebord med elektronisk overføring og ble gjeninnviet den 23. september. Heller ikke dette var vellykket i lengden, og orgelet ble tilbakeført til helmekanisk overføring av Venheim orgelbyggeri og gjeninnviet nok en gang i 1994. Det står mer om det hos fellesrådet. Det står dessuten et klaver nede på kirkegulvet. Kirkeklokkene er overført fra gamlekirken.

Det er ikke kirkegård ved Kragerø kirke, men på Kalstad, et annet sted i byen. Det står et krigsminnesmerke mellom denne kirken og metodistkirken.

Per 2015 melder Opplysningsvesenets fond at kapellanboligen i Kragerø er til salgs.

Menighetsbladet kan leses her.

Kilder og videre lesning:

  • Kragerø kirkelige fellesråd (tidligere kirke, dagens kirke)

  • Jens Christian Eldal og Jiri Havran: Kirker i Norge, bind 3: Med historiske forbilder. 1800-tallet (ARFO, 2002), s. 144-145
  • Herman Henriksveen (red.) og Halvor Tveraaen (foto): Kirker i Telemark (Flora forlag: Stathelle, 1986), s. 74-75
  • Alf Henry Rasmussen: Våre kirker. Norsk kirkeleksikon (Vanebo Forlag, 1993), s. 503
  • Kirkesøk
  • Arkivverket om fylkets sognehistorie

Tvedestrand kirke

Tvedestrand ble ladested med handelsrettigheter i 1836 og var ikke minst utskipningssted for Næs Jernverk. Kirkemessig sognet stedet til Holt, men ettersom befolkningen økte og kirkeveien til Holt var besværlig, oppstod krav om egen kirke i byen. Byen er siden blitt befolkningssentrum for sitt nærområde, og de tidligere kommunene Holt og Dybvåg ble slått sammen med Tvedestrand i 1960. Kirkemessig ble Tvedestrand utskilt fra Holt prestegjeld fra 1. april 1902.

Tvedestrand kirke ble tegnet av Georg Bull og oppført av byggmester Martin Pedersen. Grunnstein ble nedlagt den 26. juli 1860, og kirken ble innviet av biskopen den 20. november 1861. Det er en nygotisk langkirke i tegl med rundt 400 sitteplasser, og den ligger på en høyde ikke langt fra Strykejernet med utsikt over byen, tett omgitt av trehusbebyggelse. Til tross for den potensielt vanskelige topografien (på et sted som var kjent som Likbakken) er orienteringen som vanlig fra vest mot øst. Vesttårnet ser ut til å være omgitt av trappehus, og koret er polygonalt avsluttet og omgitt av små sakristier. Taket er tekket med tegl, unntatt på tårnet, som har kobbertekke.

Som andre kirker har Tvedestrand kirke vært gjennom forskjellige restaureringer, reparasjoner og oppgraderinger. Interiørfargene stammer fra 1950 og ble valgt av Finn Krafft. Altertavlen er fra 1897 og har et bilde malt av Axel Ender med innskriften «Jeg er veien, sannheten og livet». Det er ellers glassmalerier i korvinduene. Prekestolen står i venstrekant av koråpningen og har oppgang fra koret. Kirken sies å ha to klokker: en stor og en liten. Kirken hadde først et harmonium, men fikk et 11 stemmers pipeorgel i 1885 etter gave fra Tvedestrand sparebank. Dette orgelet er siden restaurert.

Det er ikke gravplass ved kirken. Tvedestrand kirkegård ligger et annet sted i byen, oppe i åsen vest for Fjæretjenn. Den ble innviet 28. november 1866, og et gravkapell ble oppført i 1898.

Det var bispevisitas i Tvedestrand i februar 2011, og Tvedestrand kirke feiret 150-årsjubileum i november samme år.

Kilder og videre lesning:

  • Bjarne Nenseter (tekst) og Halvor Tveraaen (bilder): På kirkevandring i Aust-Agder (Kilden forlag: Arendal, 1992), s. 40-41

  • Olaf R. Walle: Tvedestrand kirke 1861-1961 (Tvedestrand menighetsråd, 1961)
  • Wikipedia
  • Alf Henry Rasmussen: Våre kirker. Norsk kirkeleksikon (Vanebo Forlag, 1993), s. 477
  • Kirkesøk

Støle kirke

Folk i Levangsheia (Kragerø kommune, men få kilometer fra grensen til Risør) fikk avslag på søknad om å oppføre kapell i 1888. Penger ble imidlertid samlet inn, og med støtte fra en stortingsmann fikk man saken igjennom. Et kapell ble tegnet av Adolf Schirmer, som var Kirkedepartementets konsulent i byggesaker. Det ble innviet av biskopen den 6. september 1892. Bygget het opprinnelig Levangsheiens kapell, men kalles i dag Støle kirke.

Støle kirke er en laftet langkirke med utvendig bordkledning og har ifølge kirkeleksikonet 215 sitteplasser. Orienteringen er fra nordøst til sørvest, og det er takrytter nær inngangen i nordøst og et rett avsluttet kor omgitt av sakristier i sørvest. Innvendig er det orgelgalleri ved inngangen. Fra 1935 ble kapellet pusset opp og malt innvendig, og frem mot femtiårsjubileet i 1942 fikk det den alterutsmykningen vi ser i dag, med glassmaleri i vinduet i korets fondvegg. Kunstneren bak det sies å være K. Kristiansen, og motivet er korsfestelsen. Andre vinduer i kirken har bilder av basunengler og syngende barn.

Prekestolen (i venstrekant av korbuen og med oppgang fra koret) ble laget av Eilert Lindhagen i 1892. Fra samme tid er døpefonten. Orgelgalleriets brystning er dekorert med fire bilder som ikke er nærmere omtalt på kirkens nettsted.

Kapellet fikk harmonium i 1914. Et Spigseth-orgel fra 1975 ble i 1993 avløst av et elektronisk Allen-orgel. Kirkeklokken er støpt av Olsen Nauen.

Kirken ser ut til å brukes til konserter i ny og ne, og i 2009 ble det holdt folkedansmesse i den.

Kirkegården ligger et stykke inn i skogen, og det lokale historielaget registrerte gravene på den i 1997 (publisert her). I samme sogn finnes dessuten Ospevika kirkegård på den andre siden av Haslumkilen. Ved kirken er et minnesmerke over falne i napoleonskrigene.

Det var bispevisitas på stedet i november 2014. Menighetsbladet kan leses her.

Kilder og videre lesning:

Alternativ vinkel

Fra adkomstveien

Krigsminnesmerke

Helle kirke

Helle kirke (eller Hellekirken) er en arbeidskirke i Helle i Kragerø kommune. Den er tegnet av Morten Lunøe og oppført i betong og tre i to byggetrinn på en tomt som i sin tid ble gitt av John Strand. Første byggetrinn ble påbegynt i 1981 og innviet i 1986. Den endelige innvielsen skjedde i desember 1994, og klokketårn (støpul) ble bygget i 2000. Kirken har 200 sitteplasser.

Opprinnelig var området som sogner til kirken, delt mellom Sannidal og Kragerø prestegjeld (Skåtøy sogn), men en justering av prestegjeldsgrensene har lagt hele området i Sannidal prestegjeld, der Helle sogn inngår sammen med Sannidal.

Kirken inneholder i tillegg til kirkesalen en rekke andre rom som kirketorg, peisestue, kjøkken og grupperom, og det drives barnehage. Utover dette sier ikke kildene all verden om innredning, men det finnes noen interiørbilder hos Kirkesøk og Arkitekthuset Kragerø.

Helle bedehus ble solgt i 2009.

Det er ikke kirkegård her.

Det var bispevisitas på stedet i november 2014. Menighetsbladet kan leses her.

Kilder og videre lesning:

Holt kirke

Holt fremstår kanskje som et beskjedent lite sted i dag, men kirkehistorisk og industrihistorisk har det spilt en betydelig rolle i Aust-Agder. Fra Svartedauden og frem til 1705 var Holt kirke hovedkirke i et prestegjeld som dekket det meste av Aust-Agder fylke fra Arendal til Telemarksgrensen (unntatt Gjerstad prestegjeld). I det rikt dekorerte kirkerommet finner vi historisk viktig inventar som har vært inspirasjon for mye annen kirkekunst i fylket. Som i en rekke andre tilfeller (f.eks. Søndeled, Dybvåg, Tromøy og Vestre Moland) dreier det seg om en middelaldersteinkirke som senere er blitt utvidet til korskirke med deler av tre. Før det hadde den fått tårn i vest: Årstallet 1682 er å finne flere steder, mens det står 1737 på fialene (hjørnespirene). Middelalderdelen utgjør vestre korsarm, og den gamle østveggen ble nødvendigvis fjernet i 1753, da den store utvidelsen skjedde (ved byggmester Lars Albretsen Øvernes). Kirken fikk kor innerst i østre korsarm og sakristi i forlengelsen. Etter utvidelsen hadde kirken 700 plasser; i dag opererer Kirkesøk med 430.

Det har naturlig nok vært gjort om noe på dør- og vindusåpningene: Vinduene er generelt større enn i middelalderen, og en sørportal er murt igjen. Vestportalen (mot våpenhuset) skal imidlertid være opprinnelig, men med nyere dørblad og dessuten omhengslet etter brannen i Grue kirke. Kirken er restaurert blant annet i 1906 og i 1952-53, ved sistnevnte anledning under ledelse av Finn Krafft. Kunsthistorie.com har en oversikt over slike endringer.

Kirkerommet har tønnehvelv, og takhimlingen er «gjennomillustrert», ikke minst med «den skyfulle himmel», som den er blitt kalt, malt av Anders Møller på 1750-tallet. I takdekoren ser vi også soler og basunengler. Dette ble overmalt med grått på 1870-tallet, da man ikke likte den slags. Senere er det avdekket på 1950-tallet. På veggene her og der er det påmalt søyler som dekor. Det er gallerier som bæres av (ekte) dreide søyler, i endene av vestre, nordre og søndre korsarm. Brystningen på nordgalleriet har bilder av en rekke apostler (se Kunsthistorie.com). Ellers er kirkerommet preget av en rekke faste benker og lukkede gallerier, ofte omtalt som pulpiturer eller kor. Bakerst ved vestinngangen finner vi Kapteinstolen, som var forbeholdt sjefen for militærforlegningen i Holt og hans familie. Lensmannsstolen sies å være under nordgalleriet, skjønt plansjer over kirken omtaler stolen under sørgalleriet som dette. Her satt lensmannen med sognets fanger under gudstjenesten, og vinduet ut mot kirkegården hadde gitter. Det finnes også en stol kalt Degnestolen. De gjenværende lukkede galleriene er på vestsiden av krysset. På nordsiden er Aallekoret (opprinnelig oppført for jernverkseier Ulrich Schnell; siden ble verket solgt til Jacob og Nicolai Aall, men Schnellfamiliens skjold ble beholdt) og på sørsiden Prestekoret. Tidligere fantes også Smith-koret eller Tvedestrand-koret, men det ble fjernet i 1906, etter at Tvedestrand hadde fått egen kirke i 1861. Det var på hjørnet ved døpefonten.

Korskranken ble laget av Christian Suchow i 1758, og over bjelken finner vi en kalvariegruppe. Uvanlig nok er det ikke noe kongemonogram her. (Det er det heller ikke i Dybvåg kirke.) Utenfor korskranken på nordsiden av midtgangen finner vi et dåpshus skåret av Christian Suchow med en klebersteinsdøpefont fra 1200-tallet. Fonten antas å være laget i et verksted knyttet til Stavanger domkirke. Dåpsfatet er av messing og ble laget på slutten av 1600-tallet.

På hjørnet mellom østre og søndre korsarm henger prekestolen fra 1747, som ble gitt i gave av sogneprest Gjert Davidsen Faye. Den har bilder av evangelistene og har en åttekantet himling (baldakin). I hjørnet av koret er en skriftestol.

Nesten innerst i koret, foran sakristidøren, er alteret og altertavlen. Kirken har hatt flere altertavler gjennom tidene Den eldste altertavlen henger i dag på nordveggen i steinkirken. Det er et alterskap i eik som skal være fremstilt i et verksted ved Limfjoren i Danmark på 1500-tallet. Hovedbildet viser nattverdens innstiftelse, mens bildene på innsiden av dørene viser Moses og Aron. Førstnevnte har i tillegg til steintavlene også et sivstrå, en påminnelse om kurven som ble gjemt mellom sivene på Nilen (2 Mos 2). Treskurden på den nåværende altertavlen er skåret av Nicolai Borg, og tavlen har to bilder malt av Hans Christian Brandt som forestiller nattverden og korsfestelsen. Nattverdsbildet ble i 1837 byttet ut med et getsemanebilde malt av Adam Müller, men Brandts bilde ble gjeninnsatt i 1992. Øverst troner en figur av den seirende Kristus, omgitt av et par basunengler.

vestgalleriet står et orgel som ble bygget av Peter Adolph Albrechtsen i 1840. Orgelet begynte å svikte i mellomkrigstiden, og etter den 2. verdenskrig fungerte det dårlig. Det ble diskutert hva som burde gjøres, så som å kaste det ut eller reparere og utvide det. Det kan se ut til at Riksantikvaren hindret utkastelse, for orgelet anses å ha stor historisk interesse. En periode ble det brukt hammondorgel, før kirken fikk et 16 stemmers orgel (2 manualer og pedal) fra Vestlandske orgelverkstad på nordgalleriet. I 2001 ble Albrechtsen-orgelet restaurert og er i bruk igjen. Ellers skal Hans van der Meijden ha bygget et husorgel til kirken i 2004.

I tårnet henger to kirkeklokker. Den eldste går for å være svært gammel, muligens omtrent like gammel som kirken. Det dreier seg om en såkalt sukkertoppklokke som visstnok ikke har så fin klang. Den andre er støpt av Gerhard Schimmel i Deventer (Nederland) i 1682, altså samme år som tårnet ble bygget.

Dette var bare et utvalg av det som finnes i kirken. Den som slår opp i litteraturen, vil finne omtale av mange flere inventargjenstander, og i våpenhuset er det en utstillingsmonter med gamle gjenstander fra kirkens historie. Mye av dette er avbildet hos Agderkultur.

Det finnes fire gravkamre under kirkegulvet, men det er lenge siden begravelser fant sted her, og allmennheten har ikke adgang til å se dem. Kirken har en rekke begravelsesskjold fra 1700- og 1800-tallet. Ellers er kirken omgitt av kirkegården, som særlig strekker seg nordover fra kirken. På kirkegården er det seks graver for allierte soldater (Commonwealth War Graves). Det er også en minnebauta over to lokale eidsvollsmenn (Jacob Aall og Thor Reiersen Lilleholth) og en minnebyste tilegnet språkmannen Knud Knudsen. Ikke overraskende har familien Aall et eget område på kirkegården kalt Aallebegravelsen (nyrestaurert i 2011), og kirkegården har i det hele tatt et rikholdig utvalg gravminner for folk med kulturhistoriske interesser. Utenfor kirkegården på sørsiden er en minnebauta over ofre for den 2. verdenskrig (et fellesmonument der også ofre fra Laget nevnes; se også her). Vest for Holtskleiva står en bårehus som også har toalettanlegg. Det var en periode mye skriverier i lokalpressen pga. manglende vedlikehold av dette og av kirkegården, formodentlig som følge av budsjettkutt.

Sør for kirken ligger den fredede Holt prestegård med hovedbygning oppført i 1716-18 og den såkalte Allmuestua, som er noe yngre. Sørøst for kirken er Holt landbruksskole. Vest for Holtskleiva mellom noen trær har man anbragt noen gravminner fra år 2-300 e.Kr som illustrasjon på eldre gravskikker (se Agderkultur). Nes jernverk er bare et par kilometer unna, så vi er virkelig i et område med mange kulturminner.

Det var bispevisitas i Tvedestrand i februar 2011.

Kilder og videre lesning:

  • Øyvind Bjorvatn (red.): Holt kirke (Holt menighetsråd, 2003)

  • Kunsthistorie.com
  • Randi Stensby og Torvald Slettebø: Holt kirke (Agderkultur)
  • Bjarne Nenseter (tekst) og Halvor Tveraaen (bilder): På kirkevandring i Aust-Agder (Kilden forlag: Arendal, 1992), s. 38-39
  • Wikipedia
  • Alf Henry Rasmussen: Våre kirker. Norsk kirkeleksikon (Vanebo Forlag, 1993), s. 477
  • Kirkesøk
  • Arkivverket om fylkets sognehistorie

Vestfra

Gjennom portalen

Nordfra

Aallebegravelsen

Falne fra Holt

Falne fra Laget

Prestegården

Allmuestua

Illustrasjon på gammelt kultsted

Birkenes kirke

Birkenes kirke ligger et lite stykke sørvest for kommunesenteret Birkeland, nær Tovdalselva og like vest for riksvei 41. Dagens kirke er imidlertid ikke stedets første. Det har vært kirke her siden middelalderen, muligens oppført en gang mellom 1150 og 1250, og eldste skriftlige vitnesbyrd er fra 1344. Det dreier seg om en langkirke i stein som var anlagt på gården Birkenes’ grunn. Den fikk nytt våpenhus i 1660-62, mens tårnet ble reparert og kirken kalket utvendig og innvendig i 1680-årene. Etter auksjonen i 1723 kom kirken på allmuens hender i 1762. Den fikk ny prekestol i 1692 og nytt tårn i 1820. Denne kirken ble erklært å være for liten på en bispevisitas i 1830. Likevel skal et sakristi ha blitt oppført i 1841 I 1854 ble det besluttet å rive kirken. Stein fra den er brukt i grunnmuren på dagens kirke og til kirkegårdsmuren. Noe gammelt inventar er tatt vare på, men ting som altertavle, prekestol og døpefont ble ikke gjenbrukt i den nye kirken.

Birkenes kirke er tegnet av Chr.H. Grosch, og byggmester var Mikkel Mortensen (som noen år senere bygget Herefoss kirke). Kirken ble oppført på samme tomt som gamlekirken og innviet den 1. desember 1858. Det er en korskirke i tre, men tverrarmene er relativt korte. Kirken skal opprinnelig ha hatt 760 sitteplasser, men Kirkesøk angir antallet i dag til 650.

Det har naturligvis vært gjort endringer over drøyt 150 år. For eksempel ble kirken pusset opp og interiørfargene skiftet både til femtiårsjubileet og til hundreårsjubileet. Sakristiutbygget ble utvidet i 1987 og inneholder prestesakristi, dåpssakristi og et lite kjøkken. Tårnet fikk kobbertekke i 1964; det var tidligere sinktekket.

Innvendig har kirken gallerier i vest og langs vestre korsarms nord- og sørvegg, og det er kor i østre korsarm. Altertavlen fra gamlekirken ble altså ikke overført. I stedet brukte man i begynnelsen et gult kors med forgylte kanter, og under den stod teksten «Lader Eder forlige med Gud». Til femtiårsjubileet i 1908 ble dette byttet ut med den altertavlen kirken har i dag (se bilde hos Agderkultur). Bildet er malt av Lars Osa etter Carl Blochs alterbilde i Sankt Jakobs kirke i København. Under bildet står følgende tekst med forgylte bokstaver: «Jeg lever, og I skal leve.» Rammen er tegnet av arkitekt Keyser Frølich og fremstilt av Åsulv Stoveland og Olaus Tveide.

Prekestolen er til høyre for alterpartiet. Den ble laget til den nye kirken, men litteraturen har ingen nærmere opplysninger, så vi får anta at den ble laget av snekkerne etter arkitektens tegning.

Døpefonten sies hos Agderkultur å være en gave fra Birkenes husmorlag til kirkens hundreårsjubileum, uten at det fremgår hva slags font som ble brukt før det, og hva som skjedde med den. Dåpsfatet i messing er overført fra gamlekirken. Det viser speiderne i Kanaan (jf. 4 Mos 13). Dessuten finnes det en dåpskanne i kobber som også er overført.

Kirken har hatt flere orgler. Etter noe om og men ble et harmonium innkjøpt i 1891 etter gave fra banken. Dette viste seg å være for svakt, men først i 1910 ble det byttet ut med et pipeorgel fra Olsen og Jørgensen (9 stemmer, 2 manualer og pedal) og harmoniet ble gitt til bedehuset. Orgelet fikk elektrisk motor i 1950. Det fortelles at tre stemmer ble byttet ut i 1970 og satt inn igjen ved en restaurering i 1999.

Den gamle kirkeklokken ble tatt i bruk i den nye kirken og gjorde tjeneste frem til femtiårsjubileet. Den skal imidlertid ha vært spinkel, og i 1908 ble den avløst av to klokker fra O. Olsen & Søn

Kirkegården er utvidet flere ganger. I 1888-89 ble hovedporten flyttet fra vestsiden til østsiden, vis-à-vis sakristiet. Det er også port på sørsiden. Fra 1965 ble det arbeidet for å få til bårerom under sakristiet. Etter mye frem og tilbake ble et eget bårehus oppført i 1970 etter tegninger av Gabriel Tallaksen. Huset har også redskapsrom og sanitæranlegg. Senere er kjølerom innredet i bårehuset (i tillegg til visningsrommet). I 1981 ble det (ved Magne Hørte) oppført redskapshus med pauserom for kirkegårdsarbeidere. Prestegården ble oppført i 1909 etter tegninger av Christian Bretteville på en eiendom som ble kjøpt inn året før. Den er omtalt hos Opplysningsvesenets fond.

Kirkemessig tilhørte Birkenes Tveit prestegjeld etter reformasjonen, men ble i 1905 skilt ut som eget prestegjeld. I 1976 ble Herefoss og Vegusdal overført til Birkenes da Herefoss prestegjeld ble nedlagt. De samme stedene var blitt innlemmet i Birkenes kommune i 1967. Det var bispevisitas i Birkenes i februar 2008. I desember samme år feiret kirken 150-årsjubileum, og det ble utgitt jubileumsbok. Menighetsbladet kan leses her.

Kilder og videre lesning:

Øvrebø kirke

Akkurat når Øvrebø fikk sin første kirke, vet man ikke, men den hadde i sin tid navnet Sangisland etter gården der den lå (i dag skrives navnet Sangesland). I området er det store gravhauger, for en stor del ikke undersøkt arkeologisk, så det kan ha vært at man overtok et gammelt hovsted. Ellers meldes det at tidligere tiders prester har fjernet noe av dette. En gammel gravstein funnet på kirkegården er sannsynligvis en gjenbrukt stein med prosesjonskors (på motsatt side) som kan være fra svært tidligkristen tid.

Det later ikke til at all verdens detaljer omkring denne kirken er kjent, men det er grunn til å tro at den senere ble avløst av en annen kirke som hadde behov for tjærebreding i 1640, og som som ble omfattende reparert innvendig i 1660. Denne kirken ble solgt på auksjon til allmuen i 1723. Budet var så lavt som 20 riksdaler, halvparten av utropsprisen, men det var eneste bud, og det ble godtatt. En rekke besiktigelser med varierende grad av grundighet fulgte i løpet av 1700-tallet. I 1768 og 1789 ble kirken rapportert å være i god stand, i 1797 var den plutselig brøstfeldig og kondemnabel. Det var råte i tømmeret, og kirken var for liten. Høsten 1798 begynte arbeid med ny kirke, sommeren 1799 ble det meldt at den gamle kirken var revet og ny under bygging. Denne kirken ble innviet i 1800.

Øvrebø kirke ligger på toppen av en liten kolle. Det er en laftet korskirke med 360 sitteplasser (ifølge kirkeleksikonet). Kirken har vesttårn med våpenhus i tårnfoten, og det er kor i østre korsarm og gallerier i hver av de andre. Øst for østre korsarm er det sakristi (fra 1841-42). Det fortelles fra en bispevisitas i 1841 at kirken var umalt innvendig. I 1843 ble den malt av Adolph Appell, som også overmalte det gamle inventaret. Så ble kirken restaurert i 1926. I den forbindelse deltok Domenico Erdmann, som har skildret detaljer ved det overmalte interiøret og inventaret — samt satt det i stand igjen. Siden er kirken restaurert i 1951-52, da den fikk dagens interiørfarger.

Både altertavlen og prekestolen er overført fra den tidligere kirken. De er i renessansestil og har altså vært overmalt og restaurert. Altertavlen ble skåret (av eik og furu) i 1626 og malt i 1649. Den er i to etasjer, men som det fremgår av et gammelt bilde og Erdmanns skildringer, fikk tavlen en ny underdel i 1840-årene (av Erdmann betegnet som «uhyrlig stygt»). Erdmann laget en ny, enkel predella til tavlen, som har sirkelformede dekorasjoner på sidene som opptar en god del av tavlens bredde. I midtfeltet i første etasje ser vi korsfestelsen og over det den oppstandne Kristus. Øverst er en trekant med Frederik IIIs kongemonogram.

Også prekestolen ble skåret i 1626, trolig av samme kunstner som altertavlen. Den ble imidlertid omarbeidet i 1840, da den fikk nytt underparti. Den har fire fag, hvorav ett stod mot en vegg, slik at bare tre av feltene har fått påmalt evangelistbilder i en naiv stil i sen barokk. Den manglende evangelisten, Lukas, er derimot malt i et mindre frisefelt øverst. Også prekestolen er altså restaurert av Erdmann. Den står ved hjørnet mellom østre og søndre korsarm og har oppgang fra koret. Like ved siden av står en lesepult. Døpefonten står på motsatt side i koret og er ellers lite omtalt i kildene.

Kirken har hatt flere orgler. I 1914 overtok den et Hollenbach-orgel fra 1880 (eller 1881) fra Tuft kirke ved Hvittingfoss. Ifølge jubileumsboken ble orgelet kjøpt fra Olsen og Jørgensen, som bygget nytt orgel til Tuft kirke samtidig. Ved restaureringen på begynnelsen av 1950-tallet ble det samlet inn penger til orgel, men de holdt bare til å kjøpe et brukt, denne gangen fra Greipstad kirke. Dagens orgel er fra 1979, uten at jubileumsboken røper hvor det kommer fra. Mons Leidvin Takle har vært organist her.

En gammel kirkeklokke ble omstøpt av Jacob Rendler i 1753. Det fortelles at klokketårnet opprinnelig var høyere, men at det ristet mye og derfor ble gjort lavere på sogneprest Pharos tid (1837-46). En annen gammel historie går ut på at en Hans Klokkestøper skal ha støpt om to gamle klokker, uten at det synes helt klart når dette skjedde. For øvrig har kirken et par messinglysestaker fra 1694 og et par gamle sølvkalker, mens en messehagel fra 1790 oppbevares på Vest-Agder-museet.

Av kirkens historie kan det ellers nevnes at det var en lang og opprivende strid om fordeling av kirkestoler på 1800-tallet. I 1805 ble Øvrebø hovedkirke i et prestegjeld (utskilt fra Oddernes) som også omfattet Hægeland og Vennesla. De samme grensene gjaldt ved innføringen av formannskapsdistrikter i 1838 (fra 1853 kalt kommuner). I 1865 ble Vennesla utskilt som egen kommune, og i 1896 også Hægeland, før kommunene ble slått sammen igjen som Vennesla kommune i 1964. Vennesla ble vedtatt gjort til prestegjeldets hovedsogn i 1905. I nyere tid har Øvrebø kirke vært med i filmatiseringen av Kamilla og tyven (1988).

Kirkegården er utvidet flere ganger. Et steingjerde rundt den ble opprinnelig oppført rundt 1845 og flyttet i 1913. På nordsiden av fylkesvei 454, som går forbi kirken, ligger kirkestuen. Like vest for den ligger prestegården, som i sin tid fikk besøk av Bjørnstjerne Bjørnson. Det kan se ut til at prestegården er eller vil bli innredet som museum. I alle fall omtaler flere oppslag hos det lokale historielaget fra 2006-2007 arbeid for dette.

Kilder og videre lesning:

Annonse