Viser arkivet for stikkord kirkeruin

Asak kirkeruin

Ved Asak-gårdene utenfor Leirsund på Romerike finner vi rester av grunnmuren etter en middelalderkirke, Asak kirke. Den skal være oppført før 1325, og en prestegård her er omtalt i 1393. Kirken var viet til erkeengelen Mikael og hadde festdag 29. januar. Det dreier seg om en annen kirke enn den med samme navn som fantes i nabokommunen Sørum. Derfor ble denne iblant kalt Gudleifs-Asaka, mens den i Sørum ble kalt Ingridar-Asaka.

Kirken ble anneks til Skedsmo etter reformasjonen og skal ha vært holdt i hevd rundt 1575, men omtales som et øde kapell i 1598. Det sies at kirken ble truffet av lynet og brant, noe som visstnok er bekreftet i de undersøkelsene som ble foretatt i 1953 under ledelse av Cato Enger. Det ble brukt stein herfra i 1673 da beboeren på Asak oppførte gravkapell til familien øst for Skedsmo kirke.

Kirken bestod av et nærmest parallellogramformet bygg på ca. 10,7 m x 6,5 m, med spisse vinkler i nordøst og sørvest. Murene er ca. 120-125 cm tykke. Det er funnet fundamenter av alteret ved østveggen samt deler av en vestportal. Deler av sørmuren ser ut til å mangle, om det da ikke har vært en døråpning der.

Det holdes iblant friluftsgudstjenester i ruinene, noe som nok er grunnen til at man har lagt frem en steinplate som alter. En brukt engangsgrill ved undertegnedes besøk vitner også om annen bruk.

Ved Asak-gårdene finnes dessuten en rekke gravhauger fra jernalderen. Ruinen er ellers omgitt av hveteåkrer.

Kilder og videre lesning:

Alternativ vinkel

Og en til

Kirkerommet

Alter for friluftsgudstjenester

Åpning i sørmuren

Denne veien

Vike kirkeruin

Vestfra

I Modum var det fire kirker i middelalderen. En av disse var Vike, som ble oppført ved gården Østre Vike, der ruinene fortsatt ligger. Det er ca. 2 1/2 km nord for hovedkirken Heggen og nokså rett øst for Vikersund. Kirken antas å være oppført på siste halvdel av 1200-tallet. I et brev fra 1456 omtales den som sognekirke, og det er grunn til å tro at den kom ut av bruk en gang omkring reformasjonen. Jens Nilssøn omtalte den som «saa gaat som forfalden» i sin visitasrapport fra 1595, da han besøkte Heggen den 4. juli.

Det er ikke stort mer enn fundamentene igjen, men det er så vi ser strukturen i det som var — med litt hjelp fra konservatorenes heller. Kirken hadde et rektangulært skip på 15 m x 10 m, og koret var nærmest kvadratisk og målte 6,5 m x 6,5 m. Koråpningens bredde ser vi greit, og kirken hadde vestportal. Hovedalteret var ved korets østmur, og det var et sidealter på hver side av koråpningen. (Det er fortsatt rester av en steinplatting på sørsiden etter et ciborium.) Som det fremgår av Jens Nilssøns skildring, hadde kirken spir.

Da ruinen ble arkeologisk undersøkt i 1969-70 (ved Luce Hinsch), ble det funnet 92 mynter, for det meste fra 1200-tallet, og kalkrester gjør at man antar at kirken hadde kalkmalerier på innerveggene. Det er også funnet rester etter blyinnfatninger til et vindu. Murene skal ha stått til rundt 1700, og det er mulig at stein herfra er brukt i tverrarmene på Heggen kirke. Ellers skal stein fra Vike være brukt til områdets gårder helt til 1900-tallet. Flere middelalderfigurer fra Heggen kirke som nå er å finne på Drammens museum, sies å stamme fra Vike (se f.eks. her). Det samme gjelder Olavsspenningen, som stammer fra døren. Videre antar man at kirken hadde tregulv — ihvertfall delvis — og morkne rester tjæret treverk kan stamme fra nedrast tak.

Ruinen ligger der lite påaktet — riktignok ved en privat gård, men skiltet fra fylkesvei 284.

Kilder og videre lesning:

Sørfra

Koråpning fra koret

Omriss markert

Tenor kirkeruin

Tenor eller Tenol kirke i Eidsberg lå på gården Slitus grunn og antas å ha blitt oppført på slutten av 1200-tallet, trolig til erstatning for en eldre kirke som brant. Det var en langkirke i bruddstein og tegl som var viet til Peter og Paulus. Kirken var anneks til Eidsberg. I dag er det ikke stort mer enn fundamentene igjen; bare et kort stykke av muren stikker over det.

Kirken hadde kort, rektangulært skip og et smalere kor som opprinnelig var tilnærmet kvadratisk før det ble utvidet mot øst. Det er gjort om på korbuen, slik at koret etterhvert har åpnet seg mot skipet i full bredde.

Kirken ble nedlagt ved reformasjonen og lå øde fra ca. 1560. I 1619 skal den ha vært nedfallen, men fortsatt hatt klokke. På begynnelsen av 1700-tallet skal murene ha stått i nesten full høyde, men på slutten av samme århundre var det så vidt man kunne se omrisset av kirken. Ruinen ble utgravet og restaurert i 1952-56 under ledelse av Bernt C. Lange og Håkon Christie. Også kirkegårdsmuren er påvist, og det er funnet flere begravelser. Et par klebersteinsstykker som kan ha inngått i vestportalen, oppbevares på Slitu gård, ifølge «Norges kirker» (utgitt 1959).

Skader som følge av frostsprengning gjorde at det høsten 2006 ble satt opp et midlertidig takoverbygg for å beskytte ruinen, og to tonn sement som ble brukt for å beskytte ruinen på 1950-tallet, er fjernet. Riksantikvaren meldte i 2006 at arbeidet var forventet ferdig i 2008, og ved fotografering i mai 2012 var det ingen tegn til det takoverbygget som er beskrevet i brosjyren.

En madonnafigur, en lysekrone og en nøkkel fra kirken skal være bevart.

Det holdes iblant gudstjenester i ruinen, også katolske.

Kilder og videre lesning:

Mo kirkeruin

Korets østvegg

Mo kirkeruin ligger på det som var gården Moes grunn, på vestsiden av Slidrefjorden, et stykke nord for Øyjar kapell. Dateringen er noe usikker, men i en bok om Valdres’ middelalderkirker (skrevet av J.B. Jahnsen, som har ledet en restaurering av ruinen) antydes ca. 1215. Muligens var kirken nedlagt allerede før reformasjonen, og den ble omtalt som ruin i en skildring fra 1743.

Kirken har (eller hadde) beskjedent omfang: Innvendige mål for skipet var 6 meter ganger 5,8 meter og for koret 3,5 meter ganger 3 meter. Skipet var rektangulært, og koret var rett avsluttet. Kirken var bygget uten kvaderstein, altså ganske enkelt. Et hovedalter er murt inn i korets østvegg, og det er rester etter et senere sidealter (muligens et mariaalter) på nordsiden i koråpningen. Foruten vestdøren i skipet var det en dør på søndre korvegg.

Stein fra kirken er brukt til å bygge omkringliggende bygninger, og det vi ser i dag, er først og fremst korets østmur og grunnmurens omriss, iblant litt høyere. Det finnes også enkelte delvis ødelagte klebersteinsgravminner. Ruinen og kirkegården ble oppmålt og undersøkt i 1884, og i 1929 ble den vedtatt vernet. Kirketomten ble avstått til kommunen. Det ble utført ryddings- og restaureringsarbeider på stedet i 1972-77. Dette er skildret i Norges kirker samt i nevnte bok.

Av funn fra utgravningene kan nevnes 83 middelaldermynter (fra slutten av 1100-tallet til rundt 1500). En jernbeslått kiste herfra befinner seg nå i Slidre kirke. Det ble også funnet tre deler av middelaldergravsteiner med hjulkors (nå på Valdres folkemuseum) samt pyntebeslag og en del av en messeklokke. På kirkegården, som var avgrenset av en steinmur, ble det funnet skjeletter etter fem yngre kvinner. Disse lå på nordsiden av kirken (kvinnesiden).

For den som er interessert i å studere funnene mer i detalj, kan det opplyses at Jahnsen har utgitt en egen bok om ruinen (se litteraturliste).

Ruinen er under restaurering frem til 2015. Prosjektet er et samarbeid mellom kommunen og Riksantikvaren, og det har igjen vært arkeologiske undersøkelser. Det kan se ut til at det takoverbygget vi ser nå, bare er midlertidig for å beskytte ruinen under arbeidet.

Kilder og videre lesning:

Fra vest

Tettere på koret

Koret fra nordvest

Koret fra sørvest

Korets østvegg

Anlegget fra vest

Østvindu i koret

Det restaureres

Det restaureres

Rokoberget kirkeruin

For å komme til kirkeruinen på Rokoberget må man ta av sørover ved Oset (Rokosjøen camping) mot Nøkleby og etter en stund følge skilting innover (og oppover) i skogen. Kirken ligger på et platå der det før visstnok var bedre utsikt over Rokosjøen, men skogen har grodd igjen noe etterhvert.

Historien til Mikaelskirken på Rokoberget — viet til erkeengelen Mikael — er ikke spesielt godt dokumentert, men kirken er nevnt i et pavebrev fra 1254. Man antar at den har vært valfartskirke ved pilegrimsveier mellom Østerdalen og Hamar. Videre antar man at kirken forfalt etter reformasjonen, og en tradisjon vil ha det til at den som flere andre kirker ble brent av svenskene i 1567 under Den nordiske syvårskrig.

Ruinen ble gravet ut i 1906-07, da man også fjernet et uthus som var bygget oppå den. Det står bare noen fundamenter igjen som trolig lå under kirkens gulvnivå, og selve berget stikker opp inne i kirken. I øst er muren litt høyere, og det er satt opp et kors der. Kirken måler 16,5 ganger 10,5 meter. Ruinen er inngjerdet, og utenfor gjerdet er det satt opp et lite klokketårn (støpul).

Det feires olsokgudstjeneste i ruinen hver sommer. Ellers melder Løten kommune at det i samarbeid med Domkirkeodden er utarbeidet en plan for bevaring og vedlikehold av ruinen.

Det som står her, bygger på kommunens faktaark.

Alternativ vinkel

Et kors er festet på den østlige delen

Ruinen er inngjerdet

Støpul utenfor gjerdet

Informasjonsskilt

Annonse