Viser arkivet for stikkord josefhilmarjørgensen

Feios kirke

Feios hadde kirke i middelalderen, en stavkirke oppført på gården Rindes grunn og med gårdens navn. Takket være besiktigelsesrapporter og inventarlister samt tegninger utført av Georg Bull har vi relativt detaljert kunnskap om denne kirken (se Norges kirker). Den ble i 1858 betegnet som «aldeles casabel», og ikke mange år senere ble den revet til fordel for dagens kirke, som formodentlig er oppført på tilnærmet samme sted. En planke med dyreornamentikk i Urnes-stil i De heibergske samlinger knyttes av Roar Hauglid til Rinde-kirken. Med noen unntak later det ellers til at inventaret ble spredd for alle vinder etter rivingen. Enkelte ting skal fortsatt være å finne på gårder i distriktet.

Feios kirke ble tegnet av Jacob Wilhelm Nordan i 1864 og oppført av Johannes Arnesen Øvsthus, som endret enkelte detaljer i forhold til Nordans tegninger. Kirken ble innviet den 12. desember 1866 og skal for en stor del være slik den var ved innvielsen for 150 år siden. Det er en langkirke med vesttårn, rektangulært skip og rett avsluttet kor med sakristi i forlengelsen. Skip og kor er tømret, mens tårn og sakristi er i bindingsverk. Antall sitteplasser er 220, ifølge Fylkesarkivet, mens enkelte andre kilder opererer med 300.

Innvendig er det orgelgalleri innenfor inngangen. Korgulvet er hevet et par lave trinn over skipets gulv, og det er en lav skranke på hver side av midtgangen. Koret åpner seg mot skipet i sin fulle bredde og høyde.

I begynnelsen stod det ved alteret et kors med grønn tekstilbakgrunn. Den nygotiske altertavlen fikk i 1883 et bilde av Jesus i Getsemane malt av Christen Brun i kopi etter Otto Mengelberg. Prekestolen er åttekantet og står i koråpningens høyrekant. Også døpefonten er åttekantet. Kirken har fremdeles et orgel fra 1913, og ifølge kirkeleksikonet har den to klokker støpt av Olsen Nauen i 1983.

Kirken ligger øverst (lengst sør) på kirkegården sør for fylkesvei 182. En nyere og større kirkegårdsparsell ligger nedenfor (på nordsiden av) veien, og i sørøsthjørnet av denne står en liten klokkestøpul med en klokke fra 1903.

Kilder og videre lesning:

Frogn kirke

Det skal ha vært kirke i Frogn siden middelalderen, men plasseringen synes ikke helt bekreftet. «Norges kirker» (1969) henviser til en tradisjon som sier at middelalderkirken ble oppført som gårdskapell på Økern gård (ca. 300 meter vest for nåværende kirke), men sier at funn på stedet neppe har med en kirke å gjøre. I en video om Frogn kirke fra 1999 sies det at det er mulig det det først stod et gårdskapell på Økern (som har kulturminner helt fra førkristen tid), men at den tømmerkirken som visstnok ble oppført på 1300-tallet og stod til 1857, var på dagens kirkested, ved Froen gård (som ligger like øst for kirken, og som er foreslått fredet). Ifølge «Norges kirker» ble det oppført en ny tømmerkirke på dagens kirkested på 1600-tallet, og denne skal ha blitt utvidet vestover i 1693 for så å stå til den ble revet på 1800-tallet.

I alle fall ble ble Frogn etter reformasjonen anneks til Ås og etter 1823 til Drøbak. Kirken ble som andre kirker solgt på auksjon i 1723, og den ble revet i 1857 eller 1858, etter at den var blitt solgt til kommunen.

Ny kirke ble innviet den 23. november 1859. Kirken ble tegnet av H.E. Schirmer og Wilhelm von Hanno. Byggmester var Andreas Keitel, som for et par andre Follo-kirker. Dette var en tømret langkirke med rektangulært skip og nesten kvadratisk kor, med vesttårn i bindingsverk og med sakristi på nordsiden av koret. Kirken hadde først et enkelt alterkors, men fikk i 1884 en altertavle malt av Carl Buhre i kopi etter Carl Blochs «Christus Consolator» (jf. dette bildet). Prekestolen var nygotisk med fem dag. Døpefonten var av kleberstein og fra middelalderen. Kirken hadde et elleve stemmers Jørgensen-orgel fra 1959. Denne kirken ble påtent og brant ned 4. juni 1994. Etter brannen fulgte en periode med strid om valg av kirkested og kirketype for nybygg.

Dagens kirke, som er tegnet av Erik Anker, ble innviet den 6. juni 1999 av biskop Ole Christian Kvarme. Den har bærende konstruksjon av betong og leca og takkonstruksjon av tre (tekket med tegl, mens tårnet er tekket med kobber). Kirken ble oppført på den gamle grunnmuren, noe som ikke var uproblematisk, siden den som gammelt kulturminne er fredet og må kunne undersøkes av senere tids arkeologer. Kirken har i det hovedsakelige gamlekirkens form, skjønt kanskje noe enklere, særlig tårnkonstruksjonen. Kirken ble oppført av Hersleth Entreprenør, og den har ifølge Kirkesøk 240 sitteplasser.

Kirkerommet er forholdsvis enkelt i grunnform og utsmykning. De funksjonene man gjerne finner i koret, er samlet i østenden av den bygningskroppen som inneholder skip og kor, uten at koret er veldig markant avgrenset. En rekke firkant- og trekantformer går igjen, idet firkantene er satt på skrå, slik at kantene går parallelt med saltakets vinkel.

Det var konkurranse om alterbildet, som er utført av Eva Carlberg Westelius. Det dreier seg om tre bilder med scener fra Jesu liv som er satt sammen til et hele med den oppstandne og triumferende Kristus i det store midtbildet, som øverst har trekantform i samme vinkel som taket.

Den gamle døpefonten fikk hard medfart i brannen. Elleve deler ble renset for tjærestoffer og limt sammen, formodentlig utfylt med nye deler, og den fremstår (i alle fall på avstand for det utrente øye) som en klebersteinsdøpefont fra middelalderen.

Nord for alteret har kirken en enkel prekestol som minner om en lesepult, og sør for alteret er en lysglobe.

Orgelet på vestgalleriet ble bygget ved Norsk orgelverksted (tidligere Norsk Orgel- og Harmoniumfabrikk) i 2000-2001. Kirken har også et flygel.

De to kirkeklokkene kommer fra Olsen Nauen. Kirketekstilene er laget av Jorunn Ravn Bø, Kari Falao og Kjellrun Stene, og alterduken (i hardangersøm) av Kirsten Mjelde. Det finnes interiørbilder i Norges kirker, på Kirkesøk og hos entreprenøren.

Da gamlekirken ble revet på 1850-tallet, ble de kistene som fantes under kirken, tatt ut og begravet i en fellesgrav sørvest på kirkegården. Kirkegården var da nylig blitt utvidet. I 1857 ble det oppført et gravkapell sørvest for kirken. Dette er siden erstattet med et uthus med bårerom i kjelleren lenger vest på kirkegården. I den gamle kirkegårdens sørøstre hjørne er et avdelt, stort gravfelt for familien Darre Brandt på Froen gård. Kirkegården som brukes i dag, strekker seg et godt stykke vestover på sørsiden av Kirkeveien fra parkeringsplassen ved bårehuset. Det er også parkeringsplass og et lite bygg et stykke vest i kirkegårdsområdet.

Da det ble gitt byggetillatelse for dagens Frogn kirke, var det et vilkår fra departementet at det også skulle oppføres en flerbrukskirke plassert sentralt i kommunen innen fem år. Dette har ikke skjedd, men i 2012 ble det vedtatt at et flerbrukshus skal oppført på Dyrløkke utenfor Drøbak by, og planleggingen kan følges hos Frogn kirkelige fellsråd.

Det var bispevisitas i Frogn i juni 2007. Menighetsbladet kan leses her.

Kilder og videre lesning:

Hovin kirke (Tinn)

Hovin er i dag en del av Tinn kommune, som det opprinnelig også var, men i 1860 ble det innlemmet i den nyutskilte Gransherad kommune for så å blir egen kommune i 1903. Så ble altså det meste av Hovin innlemmet i Tinn igjen i 1964. Kirkemessig lå Hovin til Tinn før det sammen med Hjartdal og Gransherad ble en del av Gransherad prestegjeld ved kgl. res. av 1859. I dag ser sognet ut til å være organisatorisk knyttet til Tinn igjen.

Det gamle kirkestedet i Hovin var ved Åsland, lenger opp mot fylkesveien, mellom gårdene Bakka og Hove. Stavkirken som stod der, skal ha blitt revet i 1392, og det oppstod en strid om plassering av ny kirke som endte med at den ble oppført lenger nedstrøms langs elven Skirva, der kirken står i dag. Denne kirken er så vidt omtalt av Jens Nilssøn i 1595 som anneks til Tinn (dvs. Atrå). Den stod til 1729, da den enten ble ombygget eller erstattet med en ny kirke, som stod til midten av 1800-tallet. I 1844 omtales denne som for liten og ubekvem, og det er enighet om at ny kirke skal oppføres etter typetegninger av H.D.F. Linstow. Samme tegninger er brukt for Gransherad kirke, som er litt større og ble innviet året før Hovin, og de to kirkene ble oppført av samme byggmester, Halvor Andreas Olsen fra Kongsberg.

Hovin kirke ble innviet den 29. august 1850. Det er en laftet langkirke med ca. 250 sitteplasser. Kirken har vesttårn, og det er kor i skipets fulle bredde og et lite sakristitilbygg i øst. Utvendig har kirken panel, mens laftetømmeret er malt inne i kirkerommet. Det er orgel på galleriet i vest, og galleriet strekker seg også langs et stykke av nord- og sørveggen. Det er korskille med tre buer, hvorav de i ytterkantene har en lav skranke hver. Korgulvet er hevet tre trinn over skipets gulv. Inne i koret er et par lukkede benker. Kirken ble restaurert i 1979-80 og tilbakeført mot opprinnelig utseende, ikke minst fargemessig, der det hadde vært gjort endringer.

Altertavlen er på alder med kirken og har et trekors. I 1921 ble den byttet ut med et bebudelsesbilde malt av Harald Brun, men dette ble ved restaureringen i 1979-80 flyttet til skipets sørvegg.

Byggmesteren står også bak prekestolen, mens døpefonten i eik ble skåret av Søren Nedrebø i 1950. Den gamle døpefonten oppbevares også (i klokkerstolen), og Nedrebø har dessuten laget et par brudestoler til kirken.

I 1909 fikk kirken et harmonium som var bygget av The Packard Company. Det ble i 1925 flyttet til galleriet. I 1960 overtok så kirken det gamle orgelet fra Drangedal kirke. Det var et August Nielsen-orgel (5 stemmer, ett manual/pedal) som opprinnelig ble bygget i 1886 og var blitt pusset opp litt. Dette ble så i 1970 avløst av et nytt Jørgensen-orgel med åtte stemmer (2 manualer/pedal). Det gamle Nielsen-orgelet skal siden ha funnet veien via krematoriet på Rjukan til musikkonservatoriet i Oslo. Det skal dessuten finnes et harmonium i kirken og et annet i kirkestuen.

Den ene kirkeklokken er støpt av Erich Schmidt (Christiania) i 1805. Den andre er eldre. Jubileumsheftet fra 2000 melder at klokkene fortsatt ringes manuelt.

Av annet inventar kan nevnes et epitafium fra 1636 over Terkel Olefsøn som henger i våpenhuset. Der henger også en messehagel fra 1800-tallet som ble funnet i 1974 og sendt til Kunstindustrimuseet for konservering. Det skal også finnes en Kristian III-bibel.

Kirkegården er utvidet flere ganger. På kirkegården står en minnebauta over Olaf Ellingsen, et lokalt krigsoffer. I tilknytning til kirken finnes også et bårehus (fra midten av 1960-tallet), en kirkestue og et hus som i sin tid var kirkestall, men som nå fungerer som redskapshus.

Det var bispevisitas i Tinn i mars 2014.

Kilder og videre lesning:

  • Knut Arne Snøås: Hovin kyrkje 150 år 1850-2000 (Hovin sogneråd, 2000)

  • Herman Henriksveen (red.) og Halvor Tveraaen (foto): Kirker i Telemark (Flora forlag: Stathelle, 1986), s. 118-119
  • Alf Henry Rasmussen: Våre kirker. Norsk kirkeleksikon (Vanebo Forlag, 1993), s. 488
  • Kirkesøk
  • Arkivverket om fylkets sognehistorie

Nøtterøy kirke

Nøtterøy kirke er første gang nevnt i 1327 og antas å være oppført på 1100-tallet. Det er en steinkirke som muligens etterfulgte en trekirke, uten at dette er bevist arkeologisk. Kirken, som var viet til jomfru Maria (festdag 16. august), ble bygget med kistemur, slik det var relativt vanlig på den tiden. Opprinnelig var det en enkel langkirke med apsidalt avsluttet kor, men etter noen eierskifter (i grevens eie 1673 til 1770, så i noen lokale bønders eie før kommunen overtok i 1837) ble den utvidet på 1800-tallet i to omganger. I 1839 fikk kirken tverrarmer, og skipet og tårnet ble reparert. I 1862 ble tredelen av tårnet revet, og tårnet ble gjort ca. 2,5 meter høyere med en murdel toppet av en del av tre og så spiret, slik vi kjenner det i dag. I 1883 ble kirken forlenget østover ved byggmester F. Meyer etter planer av Jacob Wilhelm Nordan. Den fremstår nå altså som en korskirke med vesttårn. I øst er det et polygonalt avsluttet kor omgitt av sakristier, og det er trappehus i nord og sør i tverrarmenes hjørner (til galleriene). Kirken er siden reparert og restaurert blant annet i 1953. Antall sitteplasser er ifølge Kirkesøk 500; dette er noe redusert i forhold til tidligere.

Et interessant trekk ved kirkebygget er ni steinrelieffer i muren. To av dem er sokkelsteiner på den gjenmurte sørportalen, delvis under bakkenivå. De andre antas å ha vært hjørnesteiner eller portalsteiner i den opprinnelige kirken, og kan dermed muligens dateres til siste halvdel av 1000-tallet. Steinene er åpenbart ikke på opprinnelig sted, og er til dels opp ned. Det dreier seg om dyremotiver som orm og bjørn.

Mye av inventaret ble tegnet av Nordan (og utført av byggmester Hans Helgesen) og er fra 1880-tallet. Det gjelder for eksempel alteret, og prekestolen. Det gjaldt også en nygotisk altertavleomramming, men denne er ikke i bruk lenger. Altertavlen ble malt av Jakob Pedersen Lindgaard rundt 1770. Hovedbildet viser Jesu korsfestelse, og vi ser Maria og Johannes på hver side, mens Maria Magdalena kneler ved korset. På predellaen er et lite maleri av nattverden, og på sidene ser vi de allegoriske figurene Fides (troen) og Spes (håpet). Disse var lagt vekk i den perioden tavlen hadde nygotisk omramming. Øverst har tavlen rokokkoornamenter og en glorie rundt navnet «Jehova» skrevet på hebraisk.

I korets skråvegger er det glassmalerier fra 1921 som ble utført av G.A. Larsen etter tegninger av Frøydis Haavardsholm. De viser Jesus i bønn i Getsemane (tituleres gjerne «Jesu bønnekamp») og Opppstandelsen. Det ene av disse ble i 2010 tatt ned og sendt til glassmesterfirmaet Ove Blegen i Oslo for restaurering.

Døpefonten i stein er i to deler. Den nederste delen i kalkstein fra Gotland dateres i jubileumsboken til første halvdel av 1200-tallet. Den har interessante figurer og har vært gjenstand for forskning og bokutgivelser. Overdelen er utført etter tegninger av Carl Berner i 1920.

I 1844 bygget Peter Albrechtsen et åtte stemmers orgel til kirken. En gave fra Nøtterø Sparebank gjorde at man kunne bytte ut orgelet i 1885. Dagens orgel er et elektropneumaitsk Jørgensen-orgel som ble innviet på palmesøndag i 1954. Vi får tro at orgelet har fått nødvendig vedlikehold gjennom årene, for det rapporteres i Tønsberg Blad å være i god stand.

De to kirkeklokkene er fra 1950 fra Olsen Nauen.

Kirkegården er utvidet en rekke ganger, blant annet med en hjelpekirkegård på prestegårdsjordet på den andre siden av fylkesveien (i bruk fra 1874 til den ble nedlagt i 1931). Nord for kirken står et gravkapell. Ved kirken er det et parkanlegg med et krigsminnermerke utført av Carl E. Paulsen, og i kirkens våpenhus er et relieff ved en minnetavle over falne utført av samme kunstner. Prestegården fikk ny hovedbygning og nytt uthus på 1850-tallet.

Det var bispevisitas i Nøtterøy i april 2010. Menighetsbladet kan leses på fellesrådets nettsted.

Kilder og videre lesning:

Atrå kirke

Kirkestedet Atrå (nord for Tinnsjø) går tilbake til middelalderen. Dagens Atrå kirke avløste en stavkirke fra 1100-tallet hvis portal er å se i Universtetets oldsaksamling (Kulturhistorisk museum) den dag i dag — se bilde nedenfor. På museet finnes også planker med runeinskripsjoner fra stavkirken. Litt utpå 1800-tallet var stavkirken for liten og dessuten i dårlig stand, og det ble i 1825 søkt om å få erstatte den med en korskirke. Da dette ble avvist, avventet man Linstows mønstertegninger, som ble levert noe forsinket i 1827. Disse viste en laftet, upanelt langkirke i empirestil, men de vakte noe misnøye hos byggekomiteen og sognepresten, som mente at den ville bli for liten, og at vinduene svekket konstruksjonen. Dessuten manglet lokal kunnskap om skjøting av laftetømmer. For øvrig var bindingsverk ukjent på det tidspunktet, så man ville lafte tårnet. Prosessen trakk ut, Linstow korrigerte tegningene, som ble utgitt i bokform sammen med andre kirketegninger, og i Atrå fikk man tak i byggmesterne Christen Aslachsen Rustan (eller Rugstad) og Christen Andersen Stensaas fra Skien. Kirken ble oppført i 1833-34, og den ble innviet den 4. september 1836.

Vi snakker altså om en laftet langkirke. Den har vesttårn, rektangulært skip og kor i øst (eller øst-sørøst), og antall sitteplasser oppgis til 300. Det har vært gjort enkelte endringer. I 1895 ble gangen bak alteret fjernet. I 1908 ble interiør og inventar betydelig endret under ledelse av Haldor Børve. Sidegalleriene ble fjernet, himlingen ble kledd med strie og inndelt i felt, galleribrystningen fikk lister som delte den i felt, kirken fikk nye benker, og den fikk altertavle der det tidligere hadde vært brukt et kors. I 1922-24 fikk kirken et sakristitilbygg i forlengelsen av koret, og det tidligere sakristiet sør for koret ble omgjort til orgelhus. Det var ny oppussingsrunde i 1951-52, der blant annet prekestolen ble rosemalt av Øystein Orekås, visstnok mot Riksantikvarens vilje. Kirken er formmessig og til dels overflatemessig preget av empire, men altså med innslag av telemarksk rosemaling, en kombinasjon de fleste finner kledelig i dag.

Altertavlen fra 1908 har et bilde av måltidet i Emmaus (jf. Luk. 24) som er malt av Lars Osa etter Eilif Peterssens altertavle i Kristiansand domkirke. Prekestolen er i utgangspunktet i empirestil, men har altså blitt rosemalt på 1950-tallet. Det skal også finnes en prekestol (samt enkelte andre gjenstander) fra stavkirken i sakristiet. Døpefonten er på alder med kirken. Kirken sies å ha et Jørgensen-orgel, og av de tre kirkeklokkene er to overført fra stavkirken, mens den tredje ble støpt i 1925.

Kirken er omgitt av sin kirkegård. Sørvest for kirken står et hus som formodentlig er bårehus.

Kirkehistorisk kan det tilføyes at Atrå i sin tid var hovedsogn i Tinn prestegjeld, og at presten bodde der. Tinn prestegård er like over veien fra kirken, men dagens våningshus er fra 1970-tallet. I 1948 ble Rjukan med Dal skilt ut som eget prestegjeld. Den som vil søke i lokale kirkebøker, kan gjøre det her.

Det var bispevisitas i Tinn i mars 2014.

Kilder og videre lesning:

  • Jens Christian Eldal og Kiri Havran: Kirker i Norge, bind 3: Med historiske forbilder. 1800-tallet (ARFO, 2002), s. 86-89

  • Herman Henriksveen (red.) og Halvor Tveraaen (foto): Kirker i Telemark (Flora forlag: Stathelle, 1986), s. 114-115
  • Tinn kirkelige fellesråd
  • Kirkesøk
  • Wikipedia om dagens kirke
  • Wikipedia om stavkirken
  • Alf Henry Rasmussen: Våre kirker. Norsk kirkeleksikon (Vanebo Forlag, 1993), s. 489

Vestre Porsgrunn kirke

Porsgrunn vokste frem som ladested under Skien og fikk bystatus (kjøpstadsrettigheter) i 1807. Kirkemessig sognet Vestsiden til Solum prestegjeld, mens Østsiden sognet til Eidanger prestegjeld, før de to ble utskilt i et eget prestegjeld ved årsskiftet 1763-64. Like før ble det oppført kirke begge steder. Vestre Porsgrunn hadde da hatt kirkegård siden 1690, og et lite tømret hus på kirkegården regnes gjerne som en forløper til kirken. Det lille kapellet ble også brukt til prekener, og i 1722 ble det avløst av et nytt.

Vestre Porsgrunn kirke (eller Vestsidens kirke) ble oppført av byggmeter Joen Jacobsen og innviet den 16. mars 1758 under navnet Immanuelkirken. Det er en laftet langkirke som ifølge Kirkesøk har 250 sitteplasser. Det er trolig noe mindre enn opprinnelig, for boken «Kirker i Telemark» (utgitt 1986) opererer med 400, mens «Kirker i Norge» opererer med beskjedne 170. Kirken har tårn ved inngangen i sør, og koret er rett avsluttet og har sakristi i forlengelsen. Årstallet på vindfløyen i spiret er for øvrig 1757, formodentlig det året kirken kom under tak.

Kirken ble bordkledd og hvitmalt i 1766. Trolig er også de sorte kvadrene på hjørnene, som illuderer murverk, fra denne tiden. I 1777 var det en større ombygging av interiøret der korskillet ble fjernet og kirken fikk tønnehvelv, som ble bemalt med himmel og skyer. Sakristiet ble bygget i 1830 med et eget alterparti til bruk ved skriftemål (skriftehus). Rundt 1900 ble interiøret endret etter tidens smak: Takhvelvingen ble malt hvit og veggene (som fikk panel) grønne, altertavlen ble erstattet med et kors, og mye av det gamle inventaret ble skiftet ut. I 1930-årene ble interiøret noe restaurert under ledelse av Wilhelm Swensen, med fjerning av veggpanelet og tilbakeføring til tidligere farger, og i 1956 ble sakristiet restaurert.

Kirkens skip er lengre enn laftestokkeme, og kirken er stivet av med tverrgående stokker under taket. Dagens korskille har form av en lav skranke på hver side av midtgangen, og korgulvet er et lite trinn høyere enn skipets gulv. Alterpartiet ble restaurert i 1978.

Søfren Nielsen skal ha laget mye av innredningen — og muligens omrammingen til altertavlen, ifølge bokverket «Kirker i Norge». Samme sted sies det at alterbildet — eller ihvertfall motivet — er en import, mens kirkeleksikonet tilskriver det Carl Hansen. Bildet viser nattverden. På alteret står et krusifiks, og på hver side av det er statuer av de allegoriske figurene Spes (håpet) og Caritas (nestekjærligheten). Disse var ved fjerningen av det gamle korskillet blitt satt på en slags sokler ved koråpningen.

I tillegg til prekestolen i korbuens venstrekant står det en lesepult inne i koret, skåret av Nils Bråtelia. Det skal finnes spor etter prekestolen fra før 1777.

Kirken har hatt flere orgler. Det første ble installert i 1775, men ble i 1794 byttet ut med et bygget av Daniel Wroblewsky. Dette ble fornyet og utvidet av Isak Engh i 1869. I 1891 fikk kirken så et Hollenbach-orgel som ble utvidet av J.H. Jørgensen i 1939. Det nåværende orgelet har 16 stemmer og ble bygget av Ernst Junker i 1995. Fasaden er tegnet av Roar Tollnes. I tillegg har kirken et flygel.

Kirken har ellers bl.a. et epitafium over Peter Høymand og hustru, en Kristian IV-bibel fra 1633 og kirkesølv fra kirkens tidlige dager. Kirkeskipet er en modell av barken «Sulitjelma» (som forliste i 1886) fra 1985.

Kirken er omgitt av kirkegården. Det står et redskapshus/servicebygg i kirkegårdens nordøstre hjørne. I en ramme på kirkegården er innsatt det som i sin tid var en gravhelle for Gunder Solvesen Buer (1672-1740). Han ble i sin tid gravlagt omtrent der kirken ble oppført. Senere ble hellen lagt foran ingnangen, og teksten er for en stor del bortslitt. Kirkegården virker relativt full, og i dag brukes Tørmo kirkegård for Vestsiden.

Menighetsbladet for Porsgrunn menighet kan leses på menighetens nettsted.

Kilder og videre lesning:

  • Oddbjørn Sørmoen og Jiri Havran: Kirker i Norge, bind 2: 1700-tallet. Skjønnhetens århundre (ARFO, 2001), s. 146-149

  • Per R. Hoel og Ola Horg Jacobsen (red.): Vestre Porsgrunn kirke: Immanuelkirken: 1758-2008 (Porsgrunn, 2008)
  • Truls E. Norby: Kirken og byen. En beretning om Porsgrunns kirker gjennom 250 år (Norgesforlaget, 2010)
  • Herman Henriksveen (red.) og Halvor Tveraaen (foto): Kirker i Telemark (Flora forlag: Stathelle, 1986), s. 40-41
  • Kunsthistorie.com
  • Tidligere sider hos Porsgrunn kirkelige fellesråd om kommunens kirker
  • Alf Henry Rasmussen: Våre kirker. Norsk kirkeleksikon (Vanebo Forlag, 1993), s. 499
  • Kirkesøk
  • Arkivverket om fylkets sognehistorie
  • Solumslekt om snekker Sø(f)ren Nielsen

Stårheim kirke

Dagens kirke er den fjerde på Stårheim, som har hatt kirke siden 1100-tallet. Den første var et huskapell for høvdingen. Det er første gang nevnt i 1338, da det fortelles at det er stukket i brann. Det ble da oppført en stavkirke som ble lagt under presten i Eid i 1341 og stod til rundt 1600. Da ble den avløst av en tømmerkirke som stod til den ble sterkt skadet i brann i 1859. Etter brannen gikk det visstnok tre år med harde forhandlinger før en ny kirke ble oppført.

Stårheim kirke ble tegnet av Chr.H. Grosch, oppført av byggmester Gjert Lien og innviet den 4. desember 1864. Det er en laftet langkirke med 350 sitteplasser. Den har rektangulært skip og smalere kor som er omgitt av sakristier, slik at bygningskroppen har jevn bredde (og med en gang helt i øst som forbinder kor med sakristier). I vest er det et våpenhus i to etasjer med takrytter. I det ytre minner kirken mye om Tyristrand kirke — også det en Grosch-kirke. Den har utvendig panel, men i motsetning til ved Tyristrand er laftetømmeret synlig inne i kirken.

Inne i kirken er det orgelgalleri i vest, og i øst åpner koret seg mot skipet i sin fulle bredde. Korgulvet er to trinn høyere enn skipets gulv, og på hver side av “trappen” er et korskille i form av en lav balustrade. Alterringen er uvanlig stor i forhold til koret og opptar hele korets bredde. Øvre del av veggflatene bak koret og rundt sakristiene har et karakteristisk gitter som (ifølge Fylkesarkivet) kom på plass i 1960-årene, da kirken ble restaurert. Søyler i kirkerommmet bidrar til helhetsbildet.

Til å begynne med ble det brukt et enkelt trekors bak alteret, og først i 1903 fikk kirken altertavle. Den har et bilde som er malt av Anders Orheim i kopi etter Asta Nørregaards altertavle i Gjøvik kirke. Motivet kalles gjerne «Den trøstende Kristus».

Prekestolen og døpefonten er begge i tre og fra 1864. Dåpsfatet og dåpsmuggen er i tinn. Orgelet fra Olsen og Jørgensen ble opprinnelig bygget til Svelvik kirke i 1916 og kom til Stårheim i 1957. Den kirkeklokken som brukes i dag, er fra 1903. Dessuten oppbevares en eldre klokke som ble gjenfunnet i 1901.

Kirken er omgitt av kirkegården, og på den er en minnestein over salmedikteren Matias Orheim, som er begravet her. Nordvest for kirken står en bygning som ser ut til å være bårehus/servicebygg.

Kilder og videre lesning:

Tistedal kirke

I Tistedalen øst for Halden sentrum hadde det vært trelastvirksomhet i et par århundrer, men det var særlig med industrialiseringen på 1800-tallet at folketallet begynte å øke, og på 1860-tallet ble det bygget kirke. Den ble tegnet av stadsingeniør Gustav Blom Kielland og oppført på en tomt som var husmannsplass under Veden gård, med murmester Gunder Johnsen som ansvarlig for murerarbeidet. Grunnstein ble nedlagt den 17. mai 1865, og kirken ble innviet allerede 3. desember samme år. I begynnelsen ble den titulert som kapell (anneks til Immanuelskirken i Halden), men den har hatt eget sogn siden 1987 og tituleres i dag som Tistedal kirke.

Vi har å gjøre med en langkirke i tegl med rundt 250 sitteplasser. Kirken har vesttårn, og koret i øst er polygonalt avsluttet og omgitt av sakristier. Det nordre sakristiet er opprinnelig, mens det søndre ble tilføyd ved en større restaurering i 1923-25. Senere er kirken pusset opp / rehabilitert i 1953, 1976, 2002-03 og 2010. I 2002-03 ble veggene i kirken sandblåst og pusset og malt på nytt, det ble gjort om på korpartiet, slik at det fremstår som større og mer åpent, og kirken fikk nytt orgel.

Kirken har orgelgalleri i vest, og både koråpningen og vindusåpningene er rundbuet. Korgulvet er hevet tre trinn over skipets gulv. Det er glassmalerier (eller glassmosaikker) i vinduene både i skipet og i koret, visstnok utført (ihvertfall noen av dem) av firmaet G.A. Larsen. I koret var det opprinnelig tre rundbuede vinduer på sørveggen, men etter at søndre sakristi ble bygget, er det slike vinduer i de østvendte veggene, og altså med glassmosaikker.

I begynnelsen hadde ikke kirken altertavle, men det stod et krusifiks på alteret. Dette er muligens skåret av Brynjulf Bergslien. I 1902 ble det laget en rektangulær altertavle med rundbuet storfelt etter tegning av arkitekt Kielland som ramme for krusifikset. Denne er senere erstattet med en rikere utskåret tavle, og bildet ble malt av Laura Schultz 1925. Mens de fleste altertavler har motiver fra påsken, har den i Tistedal kirke et julemotiv. Her ser vi Jesusbarnet liggende i krybben med Maria og andre rundt omkring.

Prekestolen har fem fag med speilfyllinger. Døpefonten er åttekantet og kalkformet. Korpartiet fremstår som designmessig gjennomført.

Det ser ut til at kirken ble forært et 4 stemmers Olsen & Jørgensen-orgel i 1899. Dette ble i 1944 demontert og visstnok sendt til Mevik kapell, skjønt det sies i litteraturen om Øymark kirke at den har et Olsen & Jørgensen-orgel fra Tistedal med omtrent samme alder. Nytt Jørgensen-orgel ble i alle fall tatt i bruk julaften 1943. Det hadde 13 stemmer og ble montert av en tistedøl som var ansatt hos Jørgensen, og som dessuten var motstandsmann. Nærmere årtusenskiftet begynte dette orgelet å svikte, og nytt orgel fra Heinz Wilbrand (med to gjenbrukte stemmer) ble innviet 31. august 2003.

Kirken hadde bare én klokke til å begynne med. Den ble i 1918 (eller 1919, derom strides kildene) avløst at to klokker støpt av O. Olsen & Søn.

Kirkegården strekker seg for det meste nordøstover fra kirken. Nordøst for kirken står et gravkapell i rød tegl som ble oppført i 1928 etter tegninger av byarkitekt Martin Enger. Det avløste et laftet bårehus som ble tatt ned og gjenoppført ved Asak kirke (men er revet siden). Kapellet ble brukt som interimskirke under kirkeoppussingen i 2002 og ble selv pusset opp i 2009.

Det var bispevisitas i Idd prestegjeld i november-desember 2006 (foredrag i biskopens årsrapport). Menighetsbladet for Halden-menighetene kan leses på fellesrådets nettsted.

Kilder og videre lesning:

  • Sigrid og Håkon Christie: Norges kirker. Østfold (Riksantivariatet / Land og Kirke: Oslo, 1959), bind 2, s. 114 (også her)

  • Inger Lise Skauge og Kari Stumberg: Kirker og kirkegårder i Halden. Lokale kulturskatter (H. Andersen Bok- og papirhadel A/S , 2010), s. 196-211
  • Halden kirkelige fellesråd
  • Alf Henry Rasmussen: Våre kirker. Norsk kirkeleksikon (Vanebo Forlag, 1993), s. 685
  • Tistedal kirke
  • Kirkesøk

Geilo kirke

Geilo kan vel sies å være et slags sentrum for øvre Hallingdal, det siste tettstedet av særlig betydning før det bærer ut på vidda, når man reiser vestover. Stedet har en av relativt få stasjoner med billettsalg på strekningen, og stasjonen bidro nok til at stedet vokste. Det kom imidlertid kirke før det kom stasjon, og før kirken kom det hjelpekirkegård — i 1886.

Kirken var tidligere kjent som Ustedalen kapell, og den ligger et par hundre meter øst for stasjonen. Tegninger ble utarbeidet av Jacob Wilhelm Nordan i 1886, og byggetillatelse ble gitt året etter. Kapellet ble oppført av byggmester Ole Olssøn Sollie fra Torpo og innviet den 4. juni 1890. I 1958-60 ble det utvidet vestover med et større våpenhus tegnet av Leiv Tvilde. Samtidig fikk det dagens interiørfarger. Bygget har vært titulert som Geilo kirke siden 1988.

Geilo kirke er en langkirke i tre med ca. 190 sitteplasser. Skipet er rektangulært og har takrytter i vest, og det er altså våpenhus utenfor dette. I kjelleren under våpenhuset er det bårerom. I øst er et smalere og rett avsluttet kor som er omgitt av sakristier.

Inne i kirken er det orgelgalleri i vest. Koret åpner seg mot skipet i sin fulle bredde, idet korbuen er tredelt med smalere buer på sidene. Korgulvet er et trinn høyere enn skipets gulv. Prekestolen har oppgang gjennom den ene sidebuen. Den nygotiske altertavlen er bygget sammen med alteret. Bildet viser korsfestelsen. I vinduene på korveggen bak alteret er det farget glass. Døpefonten er åttekantet og kalkformet.

Til innvielsen ble det brukt et lånt orgel, og så fikk kapellet sitt eget året etter. I 1960 ble nytt orgel anskaffet fra J.H. Jørgensen. Kapellet overtok i sin tid en klokke fra Torpo kirke som var støpt i 1886. Den klang ifølge fellesrådet ikke godt, og man kjøpte en ny fra O. Olsen & Søn i 1892 («Norges kirker» sier at den ble omstøpt).

Til tross for at første begravelse skal ha funnet sted den 16. oktober 1886, påstår «Norges kirker» faktisk at vedkommende døde i 1875. Kirkegården er utvidet flere ganger etter den spede begynnelsen. Likevel har det ikke vært nok. I 1975 åpnet ny kirkegård på Bruhaugen, like ved der Geilo kulturkirke siden er oppført. Det er nå hovedkirkegården for Geiloområdet, og kulturkirken har også overtatt som sognekirke. Gamle Geilo kirke ser ut til å brukes mest ved spesielle anledninger, og det sies hos fellesrådet at den skal bevares som den er. Gravsøk kan utføres her.

Det var bispevisitas i Hol i februar 2006. Kirkebladet kan leses på fellesrådets nettsted.

Kilder og videre lesning:

  • Hol kirkelige fellesråd (ikke minst her)

  • Ingjerd Almås Anfinset (tekst) m.fl.: Geilo kyrkje (hos Tunsberg bispedømme)
  • Sigrid og Håkon Christie: Norges kirker. Buskerud (Riksantikvaren / Gyldendal: Oslo, 1981), bind 1, s. 171-174 (også her)
  • Kirkesøk
  • Alf Henry Rasmussen: Våre kirker. Norsk kirkeleksikon (Vanebo Forlag, 1993), s. 517

Tønsberg domkirke

Tønsberg går for å være en av Norges eldste byer (tidligere regnet som den eldste), så det kan ikke overraske noen at det har vært kirke på stedet omtrent så lenge som det har vært kristendom i Norge. Dagens domkirke er imidlertid adskillig yngre, men den ble ikke bygget som domkirke. Den var “bare” Tønsberg kirke i nitti år før Tunsberg bispedømme ble opprettet i 1948 ved at Buskerud og Vestfold fylker ble utskilt fra det da så store Oslo bispedømme.

Tønsbergs hovedkirke fra middelalderen, Lavranskirken, ble etterhvert skrøpelig, og i 1809 ble det besluttet å rive den og konsentrere seg om Mariakirken. Dette ble gjennomført i løpet av 1814. Etterhvert skrantet imidlertid Mariakirken også, og man fant ut at det var bedre å bygge ny kirke enn å flikke på den (svært) gamle, som dessuten bare rommet 400 personer. Mariakirken ble ofret til fordel for rådhus og torg, mens det ble oppført en ny Tønsberg kirke der den gamle Lavranskirken hadde stått. Rivningen skjedde ikke uten protester. Svend Foyn, som var blant byens mektigste og dessuten kirkeverge, nektet visstnok å sette fot i rådhuset, og han gikk av som kirkeverge. Han var imidlertid med i byggekomiteen for Tønsberg kirke, og han gav midler til prosjektet for at kirken skulle bli stor nok til at man slapp å sette inn gallerier for å få plass til nok mennesker, slik det var vanlig. Kirken ble tegnet av Chr.H. Grosch. Grunnen ble ryddet høsten 1855. Året etter ble grunnmuren av granitt lagt, og kirken ble oppført under ledelse av Paul Thrane og innviet av biskopen den 19. desember 1858.

Tønsberg domkirke er en langkirke i rød tegl som i dag har 550 sitteplasser. Kirken har tårn ved inngangen i vest (eller vest-sørvest), og koret er apsidalt avsluttet og omgitt av sakristier. Nordvest for nordre sakristi er et dåpskapell.

Innvendig er det orgelgalleri over hovedinngangen. To søylerader deler kirken i tre skip, og korgulvet er hevet tre trinn i forhold til skipets gulv. Kirken var til å begynne med svært preget av en puritansk nygotikk; den ble ved innvielsen beskrevet som enkel, men smakfull. Selv om vinduer og døråpninger fortsatt er spissbuet, ble det nygotiske preget dempet noe ved en omfattende oppussing / restaurering i 1939 ledet av Arnstein Arneberg. Gotiske takribber ble fjernet og kirken ble forsøkt trukket mot middelalderen med nytt utseende på søyler, himlinger (med mønster fra gravfunnene ved Oseberg) mm. Kirken fikk også en rikere utsmykning enn før, blant annet i form av glassmalerier ved Per Vigeland. Maleriene i koret har motiver fra Johannes’ åpenbaring, mens vinduene ellers har motiver fra Det gamle testamente på nordsiden og fra Det nye testamente på sørsiden. Vigeland laget også en freske under spissbuen over sørinngangen (Jesus som Guds lam). Kirken fikk også inventar som var tatt vare på fra Mariakirken og Lavranskirken. Den ble gjenåpnet av biskopen den 19. november 1939. Ikke lenge etter kom krigen. Da ble glassmaleriene tatt ned og bragt i sikkerhet, mens vinduene ble blendet. Så den 20. juni 1948 ble Tønsberg kirke innviet som domkirke. Første biskop var Bjarne Skard.

Ved innvielsen hadde kirken en altertavle med et korsfestelsesbilde malt av Christen Brun. Så i 1939 ble den barokke altertavlen fra Mariakirken tatt i bruk. Den ble skåret av Jens Jølsen i 1764. Mens den stod i Mariakirken hadde den et nattverdsbilde malt av nederlandske Pieter Aertzen i 1569. Dette ble solgt ved rivningen og henger nå på korveggen i Andebu kirke. I 1939 fikk tavlen innsatt et annet gammelt maleri fra Mariakirken. Det viser Jesus og disiplene i Getsemane og skal være malt av Jacob Pedersen Lindgård i 1770 (noen steder står det 1760). Det sies at tavlens figurer av Moses og Aron samt den tronende Kristus er fra 1939.

Fra Mariakirken stammer også den barokke prekestolen fra 1621. Den har relieffer av evangelistene, men feltet av Matteus manglet og er utført i ettertid av Anthon Røvik. Stolen bærer også Kristian IVs initialer og valgspråk.

Domkirken har dåpskapell. Der står en døpefont og en statue som begge er Christopher Borchs verker fra 1858, og begge ble finansiert av Svend Foyn. Døpefonten er av marmor. Det sies at Foyn så døpefonten ved Vartov kirke (der Grundtvig var prest) og fikk Borch til å lage maken til Tønsberg kirke. Den bærer tittelen «Livets tre». Borch laget også statuen «Jesus og barnet», som sies å være av marmor (menighetsbladet) eller gips (jubileumsboken fra 1958). Figuren viser altså Jesus som legger hånden på hodet til og velsigner et barn. I tillegg står Borch bak et par englefigurer som på eldre bilder av kirken er plassert oppe ved korbuen, men som nå står inne i koret, til side for vinduene.

I 1924 fikk kirken et 57 stemmers pneumatisk Frobenius-orgel. Det ble ombygget av J.H. Jørgensen i 1954. Orgelet ble så restaurert / ombygget av Ryde og Berg i 2008 og har nå 60 stemmer, ny fasade og nytt spillebord. Det brukes mye til konserter, og det finnes en skildring av det her.

Det er tre kirkeklokker i tårnet. Den eldste er fra 1530 og kommer fra Mariakirken. En annen er fra 1685 og har hengt i Lavranskirken. Den nyeste, som er størst, ble støpt til oppussingen i 1939. Gammelt kirkesølv og gamle kirketekstiler er overført fra middelalderkirkene. I koret henger to bilder fra 1600-tallet fra Mariakirken og Lavranskirken, og domkirken har to bibler fra hhv. 1550 og 1589.

Området rundt domkirken var kirkegård på Lavranskirkens tid, men i dag er det for en park å regne. Begravelser finner sted ved Tønsberg nye kirkegård. Svend Foyn er minnet med en statue laget av Anders Svor like ved kirken (avduket 1915). Bispeboligen er i Magnus Lagabøters gate 2 og ser ut til å være et vanlig bolighus — visstnok fra 1956.

Det var bispevisitas hos domkirkens menighet i oktober 2009. Menighetsbladet kan leses her.

Kilder og videre lesning:

Annonse