Viser arkivet for stikkord johannesskråstad

Listadkirken

Listad kirke eller Listadkirken viser til forrige inkarnasjon av hovedkirken i Fron, på Hundorp i Sør-Fron. Den lå lenger opp i lia enn dagens kirke, nærmere bestemt på Kyrkjeåkeren på oversiden av fylkesvei 405, vis-à-vis gården Nedre Listad (gnr. 59) på jord som nå tilhører Øvre Listad (gnr. 58). For en tilfeldig forbipasserende er det ingenting som skulle tyde på at det har stått kirke på stedet, men i år med flom er det ikke uvanlig at det skylles opp noen hodeskaller, slik det skjedde i 2013.

Olav den hellige skal ha bodd på Listad da han holdt ting med Dale-Gudbrand og de andre bøndene på Hundorp. Kirken er første gang omtalt i 1370, og på 1500-tallet er den omtalt som Frons hovedkirke. Det antas at denne kirken var en stavkirke som ble omfattende satt i stand i 1617, samtidig som den muligens ble utvidet til korskirke med tverrarmer («vinger»). Disse vingene er omtalt i regnskapet i 1661. I 1694 ble takets sperreverk skiftet ut, og i en omtale fra 1707 fortelles: «Denne Kircke som er af reisevercks bygning, hvis vægger inden til af huller oc infældninger var meget ille udseende, er behørigen over alt beklædt.» Ved den store auksjonen i 1723 kom kirkene på private hender, og det var hektisk byggevirksomhet i Gudbrandsdalen på 1700-tallet, med nye kirker oppført mange steder. I forbindelse med søknad om bygging av ny kirke i 1770-årene heter det: «Froens Hoved-Kirke er en gamel Reyse-Bygning, og staar paa en meget sumpig og ubeqvem Grund.» Inntrykket bekreftes av Hugo Friderich Hiorthøy, som skriver i 1785: «Froens Hoved-Kirke er en gammel Korskirke af Staver eller Reisværk, som uden Tvivl haver været bygget førend Reformationen. Den staaer strax ved Gaarden Listad, og er baade brøstfeldig og i Henseende til Menighedens Størrelse alt for liden.» Byggingen av den nye kirken kom i gang i 1786, men på grunn av Storofsen drøyde det helt til 1792 med ferdigstilling og innvielse. Gamlekirken ble så revet, og det ble holdt auksjon over den gamle kirkegården den 19. oktober 1792.

Om det ikke er så mange spor etter gamlekirken i omgivelsene, er en god del av inventaret tatt vare på. Det gjelder ikke minst prekestolen, som er i bruk i dagens Sør-Fron kirke. Den ble skåret av Lars Borg, som inngikk kontrakt om dette den 6. mai 1703 på en reise gjennom Gudbrandsdalen der han sikret seg oppdrag for en god stund fremover. Akantus er brukt som et av flere dekorative elementer i prekestolen i Vågå kirke fra 1630-tallet, men Borgs prekestol regnes som første inventargjenstand med regelrett akantusskurd i Gudbrandsdalen, så vi snakker virkelig om state of the art. I dagens kirke er prekestolen montert oppe på veggen i et prekestolalter, slik moten var ved overgangen mellom 1700- og 1800-tallet. Ved den anledning måtte et par sidefelt skjæres av, og oppgangen med dør og billedfelt ble brukt på annet vis.

Av andre ting som i første omgang ble overført til nykirken, var kirkeklokkene, et epitafium og et krusifiks. Sistnevnte ble trolig skåret på 1300-tallet. Det ble i 1901 sendt videre til Norsk Folkemuseum og i 1907 deponert i Oldsaksamlingen. Dette skal ha vært Kristen Listads inspirasjon da han skar krusifikser til kirkene i Sødorp, Kvam, Kvikne, Venabygd og Fåvang. Epitafiet ble sendt til Folkemuseet sammen med krusifikset. Bildet er et korsfestelsesmotiv som har mye til felles med det nåværende alterbildet i Sør-Fron kirke. Tildragelsen er skildret i Joh. 19. Til Folkemuseet kom i 1897 for øvrig en gammel gravstein i form av en klebersteinsplate fra 1637. Når det gjelder kirkeklokkene, finnes fortsatt to i dagens kirke: en liten klokke fra middelalderen og en som ble støpt i 1703. En annen klokke fra 1703 ble gitt til Kvam kirke, men ble ødelagt i brannen i 1940. Ifølge Gerhard Schøning var det i 1775 en fjerde klokke i tårnet, støpt i 1647.

Listadkirken har nok hatt flere altertavler, men den altertavlen vi kjenner til, ble skåret av Johannes Skraastad i 1676 og fant etterhvert veien til Folldal kirke, der den fremdeles befinner seg.

Døpefonten i Listadkirken var av kleberstein i to deler. Kummen befinner seg i Oldsaksamlingen, mens foten er borte. Herman Major Schirmer skrev i 1902 at kummen, som skal ha vært svært lik den i Heidal kirke, var til salgs på Listad. En skildring av Anders Sandvig fra 1907 tyder på at kummen kombinert med en fot fra Fåberg kirke stod i Fiskerkapellet. Etter at Garmo stavkirke ble flyttet til Maihaugen, ble imidlertid denne kombinasjonen byttet bort til Oldsaksamlingen mot døpefonten fra Garmo. Ifølge jubileumsboken om Sør-Fron kirke er den imidlertid feilkatalogisert ved at kummen sies å være fra Fåberg og foten fra Listad.

Det finnes gjenstander fra Listadkirken også på Maihaugen. Mest kjent er det såkalte Hundorpskrinet (se også her), som Anders Sandvig kjøpte i sin tid. Beslagene på skrinet er mye eldre enn selve skrinet og skal være laget i Frankrike tidlig på 1200-tallet. Videre finnes på Maihaugen et utskåret trerelieff som antas å være fra 1500-tallet, og som viser Kristi gravlegging. Det kan ha inngått i et alterskap, og det ble tidligere brukt på alteret i Isumkapellet. Fra Isums nabogård Skarstad fikk Sandvig tak i en dør med et felt skåret av Eirk Kolstrup som han mente kom fra Isumkapellet. Det antas imidlertid at det dreier seg om døren til sorenskriver Niels Hauritz’ pulpitur i Listadkirken.

Også andre ting fra Listadkirken ble spredt på bygda: Materialene ble solgt på auksjon, og det er f.eks. kjent at materialer fra kirken er brukt i gavlfeltet i ishuset på prestegården. Et loft på Brandrud har i andreetasjen i svalen fint dekorerte bord med blomster og planter samt menneskefigurer med vinger. Det skal dreie seg om de allegoriske figurene Pietas og Prudentia. Noen planker fra prestegården ble gitt til Maihaugen i 1960-årene og kan ses i utstillingen der. Disse har malte skyer på blå bakgrunn samt noe blomsterdekor, og det er mulig at det dreier seg om rester av korhimlingen.

Kilder og videre lesning:

Prekestolen fra Listad er i bruk i Sør-Fron kirke i dag.

Disse plankene på Maihaugen kan tenkes å stamme fra kortaket.

Folldal kirke

Folldal vokste frem omkring Folldal Gruver (nedlagt 1993). Stedet fikk sin første kirke på 1700-tallet: Søknad om bygging ble inngitt i 1746, kirken ble oppført fra 1747 og innviet den 5. desember 1751. Dette var en tømret korskirke som lå på samme sted som nåværende kirke, ved Krokhaug, like sørøst for tettstedet Folldal. Denne kirken ble vedlikeholdt og reparert utover 1800-tallet, og kirkegården ble utvidet.

Etterhvert vokser det frem et ønske om ny kirke. Sognestyret vedtar dette i slutten av 1875, og kommunestyret i Lille-Elvdalen (nåværende Alvdal og Folldal) behandler saken i 1876. Saken går videre til departementet, og man tar kontakt med arkitekt Johannes Henrik Nissen, som tegner ny kirke. Det sies at dette bare tar en måned, for Nissen opererer med typetegninger som justeres litt ut fra lokale behov. Det er da også likhetstrekk mellom Folldal kirke og andre Nissen-kirker i området (som Vingelen og Atneosen). Det kreves endringer for å gjøre kirken noe mindre og billigere. Tegningene blir godkjent i april 1879, gamlekirken blir revet i 1881 og arbeid med ny grunnmur og ny kirke tar til. Det fortelles imidlertid at byggmesteren, Hans Johnsen fra Røros, ikke følger tegningene til punkt og prikke. For eksempel nøyer han seg ikke med ett sakristi, slik det er stilt krav om, og det lages også rom på begge sider av tårnet, slik at det blir symmetrisk, men skipet blir noe smalere og kortere enn opprinelig plan.

Dagens Folldal kirke er en tømret langkirke som ble innviet den 18. oktober 1882, etter byggestart i april samme år. Noe småarbeid gjenstod riktignok ved innvielsen. Kirken har ifølge eget nettsted 350 sitteplasser, mens kirkeleksikonet opererer med 450. Skipet er rektangulært, og det er et rett avsluttet kor i øst omgitt av sakristier. Kirken har vesttårn omgitt av trappehus, med våpenhus i tårnfoten og et lite takutbygg utenfor. Spiret skal være laget av Peder P. Husom, gulvet av et par lokale snekkere og kirkebenkene visstnok på dugnad. Benkene hadde hattehyller under setet, men disse ble fjernet ved en restaurering i 1975, og dermed forsvant muligens mange av navnene til dem som hadde laget dem. Mange benker ser imidlertid ut til å være laget av far og sønn A.J. Bækken og J.A Bækken, hvis navn er å finne under disse benkene.

Kirken fikk ytre panel i 1886 og ble malt utvendig i 1895. I 1903 ble den malt innvendig. Kirken ble restaurert i 1923-34. I 1924 malte Ragnvald Einbu kirken innvendig, med hjelp fra Olaf Simenstad. I 1928 laget Einbu lysekroner til kirken. Kirken ble malt rød utvendig i 1939 og hvit igjen i 1975 i forbindelse med en større restaurering der også panelet ble byttet ut. Strøm ble lagt inn først i 1956.

Til innvielsen fikk kirken en altertavle med bilde av Jesus og Maria som gave fra presten Nils Skavang, men høsten 1900 restaurerte man og satte inn den gamle altertavlen fra forrige kirke. Den var i sin tid var overtatt fra Listadkirken, forgjengeren til dagens Sør-Fron kirke, uten at det ser ut til å være kjent hvordan den fant veien til Folldal. Tavlen ble laget av Johannes Skråstad, bruskbarokkens siste store mester, i 1676. I 1882 hadde denne vært skrøpelig og manglet figurer. Dekorasjonsmaler Albert Tønnesen og treskjærer Johannes Skaanes restaurerte tavlen, trolig med Vågå-tavlen som forbilde, for plasseringen av evangelistfigurene ble endret i samsvar med denne. Billedskjemaet er kjent: I midten ser vi (nedenfra og opp) nattverden, korsfestelsen, oppstandelsen og himmelfarten, med en figur av den triumferende Kristus øverst. Rundt dette er det figurer av de tolv apostlene med attributter og ellers de fire evangelistene og Moses og Aron. Blant apostlene har Mattias tatt Judas’ plass, hvilket ikke er uvanlig. Det er litt vanskelig å fastslå hvem enkelte av apostelfigurene er. Altertavlen kan studeres nærmere her.

Prekestolen og døpefonten er begge i tre og på alder med kirken. Førstnevnte er skåret av Ole Pederson Odtrøen og Ole J. Dalen.

Ved innvielsen i 1882 hadde kirken et harmonium fra J. Estey & Co i Brattleboro, Vermont — i sin tid verdens største orgelfabrikk. I 1922 kjøpte man Alvdal kirkes gamle orgel fra 1884, et pipeorgel med fem stemmer. Det ble montert av J.H. Jørgensen, som ved samme anledning leverte det nye orgelet til Alvdal. Dette er siden skiftet ut, men oppbevares fortsatt. Det sies at det trenger restaurering, men at piper og de fleste mekaniske deler er i god stand. I 1970 ble det installert et 13 stemmers orgel fra Norsk Orgel- og Harmoniumfabrikk i Snertingdal.

De to kirkeklokkene er fra 1754, fra Johan Barthold Holtzmann i København.

Kirken er omgitt av sin kirkegård. I 1898 ble det meldt om problemer med å holde krøtter borte fra kirkegården, og det ble da laget to støpejernsporter til muren som fremdeles brukes i dag. Et uthus ble oppført i 1930, og det ble innredet bårerom under kirken i 1948-49. Kirkestue ble tegnet av Mauritz Sundt-Hansen og oppført med Magne Engvoll som byggmester i 1953. Den ble innviet den 31. januar 1954.

Kirken feiret hundreårsjubileum i 1982, og det ble i den forbindelse utgitt jubileumsbok.

Kilder og videre lesning:

Dovre kirke

Dovre kirke er ganske original ved at den er av tre, men kledd med skiferplater. Dette har vært kalt kirkens panser. Kirken er opprinnelig fra 1700-tallet, men det har vært kirker i Dovre siden middelalderen. La oss se på noen av disse.

Håkon Håkonsson skal ha latt oppføre et kapell på Tofte, muligens rundt 1250. Denne gården har vært kongsgård og er omtalt av Snorre, som forteller at Harald Hårfagre holdt julegjestebud der. Kanskje har kapellet vært beregnet på reisende. Videre skal det ha vært kirkebygg på Steig og Bree. Det finnes formodentlig ikke konkrete rester etter noen av disse.

Ved Svensgard eller Sveinsgard, ikke så langt fra den nåværende kirken, skal det ha ligget en liten stavkirke som ifølge P.A. Munch er nevnt i tidlig middelalder. Denne lå noe lenger opp i åsen, og det var muligens en tungvinn plassering.

Rundt 1400 (sånn cirka) ble det oppført en stavkirke i grenseområdet mellom gårdene Skjelstad og nyutskilte Bergseng. Også dette er litt nord for den nåværende kirken, nedenfor tidligere nevnte Tofte. Det skal ha vært kirkegård der (med funn av benrester), og området omtales visstnok som Kyrkjeåkeren. Kirken ble beskrevet som skrøpelig i 1673 og trengte visstnok flere reparasjoner, blant annet i 1694 og 1710. I 1686 fikk kirken ny altertavle laget av Johannes Skråstad. Denne ble sammen med alterutstyr ellers samt døpefont og døpefat overført til dagens kirke. På 1730-tallet var kirken i dårlig tilstand, og grunnforholdene på kirkestedet var ansett som uegnet.

Ny kirke ble besluttet bygget nærmere dalbunnen, og det ser ut til at sogneprest Nils Stochflet deltok i planleggingen. Den laftede korskirken, som i dag har 250 plasser, ble oppført og tatt i bruk i 1736 med Jesper Mikkelson Rusten som byggmester og innviet den 21. februar 1740 av biskop Niels Dorph, som gav den navnet Zionskirken. (Gamlekirken ble revet to uker før den nye ble tatt i bruk.) Man antar at Per Person, lokal snekker og treskjærer, hadde ansvaret for innredningen av kirken. Det ser ut til å være en viss enighet om at prekestolen (med himling) og korskillet ble skåret av Lars Pinnerud, slik Roar Hauglid hevdet (mens bl.a. Johan Meyer hadde hevdet at det dreide seg om Jakob Klukstad i hans yngre dager). Klokker Fredrik Wiborg dekorerte korbuen i 1756. Ellers ble altså noe inventar overført fra gamlekirken.

Kirken har vært reparert og restaurert en rekke ganger. Det utvendige ble nok endret mest dramatisk i 1840-41, etter at det hadde tatt rundt ti år å innhente nødvendige tillatelser. Arbeidene ble ledet av Pål Tofte, som hadde med seg Hans Stigen og Jakob Storlien. I denne prosessen ble tårnet endret ganske radikalt. Det hadde tidligere vært høyere, men det var store problemer med stabiliteten. Kirken ble dekket med skiferheller (som lå og ventet i ti år mens søknadsprosessen gikk sin gang). Videre ble gulvet i koret gjort høyere enn gulvet i skipet, og ny altertavle ble laget av Jo Hjerkinn (med bl.a. en kopi av Bertel Thorvaldsens populære Kristusfigur og en fremstilling av nattverden). Arbeid med grunnmuren ble gjort i 1845, og i 1910 var det på ny tid for reparasjon / restaurering. Igjen ble grunnmuren reparert (med sement), nytt gulv ble lagt og veggene innvendig ble malt med gråblå maling — i den grad at man dekket over Wiborgs korskilledekorasjoner. Kirken ble så restaurert i 1953-54. Vegger ble avlutet, og man forsøkte å finne tilbake til gamle farger som var blitt overmalt. Skråstads altertavle ble gjeninnsatt, men man måtte rekonstruere et par av figurene fra Skråstad-tavlen i Gjerdrum kirke. Hjerkinns altertavle står nå på galleriet i sør. Magnus Poulsson ønsket å tilbakeføre tårnet mer til det opprinnelige, idet han oppfattet tårnet fra 1840 som pjuskete, men Rikstantikvaren mente tårnet hadde hevd og tradisjon. Det ble også besluttet å beholde steinhellene etter en viss diskusjon.

La oss gjennomgå noe av det sentrale invetaret ganske raskt. Skråstads altertavle er naturlig nok i bruskbarokk. Hovedbildet (med utskårne figurer) viser Jesus på korset omgitt av Maria og Johannes. Dette bildet er flankert av figurer av Moses og Aron. Over hovedbildet finner vi Kristian Vs kongemonogram og på toppen den tronende Kristus. Pinneruds prekestol, som står i nordkant av koråpningen, har åttekantet grunnform og oppgang fra koret. På himlingen finner vi Kristian VIs kongemonogram, og det er naturligvis akantusutskjæringer på det hele. Døpefonten i kleberstein er fra middelalderen. Nåværende orgel er fra Ryde og Berg fra 1992. De to kirkeklokkene er fra 1734 (Amsterdam) og 1800 (Arnt Hedemark). For flere detaljer henvises til kildene.

Kirkegården har nok vært endret noe gjennom tidene og virker ganske ugjenkjennelig på et gammelt stikk fra 1840-tallet, eller for den saks skyld på et bilde fra ca. 1900. Den ble åpenbart ikke betraktet som særlig vakker i gamle dager, men er etterhvert satt i bedre stand. I dag vil de fleste besøkende ankomme gjennom porten i sørvest. (Kirkens orientering er forøvrig omtrent fra nordvest til sørøst, og gjennom nevnte port ser man mot inngangen i sørvest.) Et bårehus tegnet av Erik Langdalen ble oppført nordøst for kirken og innviet 1. oktober 1972. På den andre siden av veien stod det tidligere et menighetshus som ble bygget sommeren 1938 og revet i 1973. (På kartet er det markert et hus som ser ut til å tilhøre Dovre kirke, så det er mulig at nytt menighetshus er oppført siden.) På kirkegården sørøst for kirken finner vi ellers blant annet tre allierte krigsgraver (Commonwealth War Graves) og et sovjetisk krigsminnesmerke.

Tidligere nevnte Skjelstad gård ble prestegård i 1863, men var i utgangspunktet svært nedslitt og krevde mye istandsettingsarbeid. Det kan ellers nevnes at Dovre tidligere var anneks under Lesja, men ble utskilt som eget sogn i 1861 (i første omgang sammen med Øvre Folldal, som kort tid etter ble overført til Lille-Elvdalen, bestående av nåværende Alvdal og Folldal).

Det var bispevisitas i Dovre i oktober 2008. På olsokdagen i 2011 feires det 275-årsjubileum med gudstjeneste ledet av biskopen etterfulgt av en fest på Dovre samfunnshus der det holdes flere foredrag som tar for seg kirkens historie. Nyeste nummer av menighetsbladet kan leses på Kirkenorge.no.

Det er publisert en rekke andre bilder av Dovre kirke i sonen — se fylkeslisten. Se også dette eldre bildet. Dette nettstedet har noen interiørbilder fra kirken, og det finnes også noen bilder hos Kirkesøk.

Kilder og videre lesning:

  • Pål H. Tallerås: Kyrkjene i Dovre (Dovre kommune, 1978)

  • Wikipedia
  • Alf Henry Rasmussen: Våre kirker. Norsk kirkeleksikon (Vanebo Forlag, 1993), s. 608
  • Kirkesøk
  • Dovre menighet
  • Norske-kirker.net
  • GD 18. juli 2011, s. 16
  • Roar Hauglid: Akantus. Mestrene i norsk treskurd (Riksantikvariatet / Mittet & Co, 1950), annet bind, ennet halvbind (= bind 3), s. 207ff (om Lars Pinnerud)

Mot inngang i sørvest

Alliertes krigsgraver

Sovjetisk krigsminnesmerke

Trysil kirke

Trysil (Innbygda) er et gammelt kirkested, og dagens kirke er tredje kirke på stedet. Middelalderkirken, som stod frem til 1749, hadde blant annet helgenbilder av Jomfru Maria og Olav den hellige som overlevde reformasjonens billedstorm der de prydet prekestolen. Noe verre gikk det under syvårskrigen: Kirken ble plyndret av svenskene i 1563, og det var ikke mye igjen av det verdifulle inventaret etterpå. Et alterbilde av nattverden som antas å være malt av Peter Anderssøn Lillie på 1600-tallet, antas imidlertid å stamme fra den første kirken.

En tømret korskirke med navnet Hellig Trefoldighets kirke ble innviet i 1750 og malt i 1752. Denne kirken fikk den altertavlen som Johannes Skråstad skar til gamle Elverum kirke i 1686. Den ble pusset opp og fikk påmalt årstall i 1752. Den ble også flyttet over til dagens kirke, men da denne fikk ny altertavle i 1897, ble den gamle satt i våpenhuset og deretter flyttet til Solbakken, det lokale bygdemuseet, før den i 1933 fant veien til Tørberget kapell (nå Tørberget kirke). Blant andre gjenstander i denne kirken var en basunegnel (se Tørberget). Kirken ble etterhvert ansett å være for liten, og ny kirke skulle opprinnelig bygges ved siden av den gamle. Gamlekirken ble imidlertid revet, og materialene ble blant annet brukt til å bygge en skole. Det finnes en detaljert tegning av kirken laget av V. St. Lerche.

Dagens kirke er en tømret korskirke tegnet av Chr.H. Grosch. Den ble innviet den 7. juli 1861 og restaurert i 1950. Kirken har 560 plasser. Koret, som ligger i hovedskipets forlengelse, er bare litt smalere og lavere enn skipet, og sakristiet ligger øst for dette igjen. Stilistisk har kirken en kombinasjon av sveitserstil og nygotikk som ikke er uvanlig blant norske kirker. Fargekombinasjonen innvendig (med kontrast mellom hvitt og trehvitt) kan minne litt om Gjøvik kirke.

Til erstatning for Skråstads altertavle fikk kirken i 1897 en ny altertavle med en kopi av Tidemands bilde Oppstandelsen fra Bragernes kirke, malt av Johannes Grenness. Både prekestol og døpefont er åttekantet. På vestveggen under orgelgalleriet henger et vevet teppe med nattvedsmotiv. Orgelet er fra 1967, og kirken har tre klokker (fra 1647, 1872 og 1986).

Kirken er omgitt av en inngjerdet kirkegård som gjerne kalles Innbygda kirkegård. Foran kirkens hovedinngang er det en portal.

Det later for øvrig til at kirken brukes til forskjellige typer konserter.

Det var bispevisitas i Trysil i april 2010.

Kilder og videre lesning:

Alternativ vinkel

Sørfra

Vestfra

Sørvestfra

Østfra

Kirkegårdsportal

Vestportal

Kirkegård

Tørberget kirke

Tørberget kirke er vest i Trysil kommune, ikke så mange kilometer fra kommunegrensen til Elverum. Det er en tømret langkirke med 150 plasser. Den ble tegnet av Statens bygningsinspektør og oppført av byggmestrene Harald Brænd og Gj. Floden. Kirken ble ble innviet som kapell den 19. mars 1933 med kronprins Olav og kronprinsesse Märtha til stede, men har vært titulert som kirke siden 1996. Før kirken (kapellet) ble bygget, var det blitt innviet kirkegård på stedet den 3. august 1924, og det var innredet kirkesal i Tørberget skole. Området var for øvrig blitt bosatt av finner på 1670-tallet.

Altertavlen her ble trolig skåret av Johannes Skraastad, bruskbarokkens store mester, til gamle Elverum kirke i 1686. Den ble solgt til Trysil i 1735 og var i Trysil kirke fra 1749. I 1752 ble den pusset opp og påmalt årstall. Da Trysil fikk ny altertavle i 1897, ble den gamle satt i våpenhuset, før det fant veien til det lokale bygdemuseet. Så fikk den altså et nytt hjem i kapellet i 1933.

Prekestolen ser ut til å ha kommet samme vei, men gjorde tjeneste som kateter på Innbygda skole etter bruken i Trysil kirke, før den også var innom museet var innom museet og endte opp på Tørberget. Prekestolen har baldakin (himling). Annet gammelt inventar som er overtatt fra museet, er døpefonten (en guttefigur som bærer kummen og en kroneformet himling) og en basunegnel som svever under kirketaket.

Kirkens første orgel ble innviet den 9. juni 1935 etter at det hadde vært forskjellige former for lokal pengeinnsamling, men det fremgår ikke av jubileumsheftet hva slags orgel dette var. Dagens orgel er fra 1974 og har syv stemmer. Det fremgår ikke helt av jubileumsheftet hva slags kirkeklokker som finnes her, men vi får anta at den ene er den som ble gitt av kommunen i kirkegårdstiden på 1920-tallet, mens den andre er kjøpt inn senere. Det fortelles ellers om gaver til inventar gjennom årene. Til 75-årsjubileet fikk kirken et prosesjonskors laget av Snorre Gleditsch.

Kirken er blitt utbedret og restaurert en rekke ganger. Særlig var det en større restaurering i 1977, og både kirke og bårehus ble malt sommeren 2001.

Kirkegården, som omgir kirken, ble altså innviet i 1924, og den er utvidet og utbedret en rekke ganger. Et bårehus ved parkeringsplassen ble oppført i 1984-85 og innviet den 24. mars 1985. Hjemmesykepleien hadde kontorplass der i en årrekke fra 1988, og i 1990 ble det bygget kjøkken.

Det var bispevisitas i Trysil i april 2010.

Kilder og videre lesning:

Hof kirke (Solør)

Hof (hvis navn henspiller på et gammelt gudehov) utgjør sørlige del av det som nå er Åsnes kommune i Solør, med kirkested på vestsiden av Glomma, skjønt Glomma endret faktisk løp i området omkring 1450: Tidligere lå kirkestedet på østsiden. Det later til at Hof-området hadde en langt viktigere betydning som lokalt sentrum i tidligere tider. Da omfattet Hof kommune (eller formannskapsdistrikt) det som nå er Åsnes og Våler. Åsnes (en del av nåværende) med Våler ble utskilt fra Hof i 1848, Våler ble utskilt fra Åsnes i 1854, og i 1963 ble Hof innlemmet i Åsnes igjen.

Det er dermed ikke overraskende at det har vært kirke i området i lang tid, og dagens kirke er den tredje i rekken. Minst. Den avløste en kirke som var viet til st. Olav (tradisjonelt betegnet som stavkirke, men man er ikke helt enige om betegnelsen er berettiget) som ble revet i 1861, da den nye kirken stod klar. Før Olavskirken ble tatt ned, var folk fra Fortidsminneforeningen på stedet og tegnet plansjer av den. Kirken var korsformet og hadde stor grunnflate og bjelkespenn for en stavkirke, ifølge jubileumsboken fra 1985. Boken fra 2010 opplyser at den hadde firkantede stolper som hvilte på stein. Kirken var for øvrig blitt forlenget, utvidet og reparert, blant annet med en laftet del vestover. To altertavler og to prekestoler ble tatt vare på og lagt på loftet, mens andre materialer ble solgt på auksjon, slik det var vanlig. Et par portalvanger er imidlertid å finne i Universitetets oldsaksamling. Det antas at dører og pilastre stammet fra en tidligere kirke. I tillegg til denne kirken på Hof var det tidligere også en kirke på Kirkemo (eller bare Mo). Dette kirkestedet antas å være noe yngre enn Hof og lå i sin tid på motsatt side av Glomma.

Hofskirken stod nødvendigvis ikke på nøyaktig samme sted, men ikke så langt unna. Det var strid om plasseringen av den nye kirken. Landhandler Hans Simonsen ville ha den nye kirken oppført ved Kvisler, og etter en strid som varte i flere år, nektet han å godta nederlaget og lot seg begrave på en egen kirkegård ved Kvisler sammen med et par andre. Disse gravene kan fortsatt ses på stedet. Det ble besluttet å oppføre den nye kirken i stein. Den ble tegnet av Chr.H. Grosch og minner av ytre fremtoning relativt mye om den nesten samtidige Strøm kirke i Sør-Odal (tegnet av H.E. Schirmer). Murmester Schøyen bearbeidet Grosch’ tegninger og stod for byggingen, som ble påbegynt i 1858 (et tall som står i tegl over vestportalen samt på vindfløyen i spiret) og innviet den 17. oktober 1860. Vi har å gjøre med en korskirke i tegl med ca. 375 sitteplasser. Opprinnelig skal den ha hatt rundt 625, hvorav 145 på galleriene, men galleriene ble fjernet i 1954-55.

Altertavlen som nå er i bruk, er overtatt fra Hofskirken og ble skåret av Lars Pinnerud rundt 1740. I hovedfeltene ser vi nattverden og korsfestelsen (med Maria og Johannes) og øverst den tronende Kristus. Fra gamlekirken hadde man også en tavle skåret av Johannes Skraastad i 1686, men det sies at den var for skrøpelig til å restaureres og tas i bruk. Før Pinnerud-tavlen kom i bruk, hadde man et alterbilde malt av i 1885 Christen Brun i kopi etter Adolph Tidemands bilde av Jesu dåp i Trefoldighetskirken i Oslo. Skiftet skjedde ved en restaurering i 1954-55, og da ble Tidemand-kopien hengt på nordskipets østvegg.

Også prekestolen er skåret av Pinnerud rundt 1740. Den er rund (tønneformet) og har himling og akantusutskjæringer. Den har har enkelte likhetstrekk med prekestolen som gikk med i brannen i Veldre kirke. På himlingen ser vi Kristian VIs kongemonogram. Stolen ble malt av Ole Rude først i 1754. (Den andre prekestolen fra Hofskirken er nå å finne i Hof Finnskog kirke.)

Døpefonten i kleberstein er fra 1200-tallet. Den hadde tidligere et kobberfat, men i 1941 fikk kirken døpefat og mugge i sølv i gave, begge to fremstilt av David Andersen i Oslo.

Kirken har hatt flere orgler. I begynnelsen overførte man orgelet fra Olavskirken, som antas å ha vært fra ca. 1800. Det var ikke godt, men ble brukt også i den nye kirken helt til 1897, da et nytt orgel fra Olsen & Jørgensen ble innviet 1. juledag. Dagens orgel (innviet 6. mai 1984) er bygget ved Johannes Menzel Orgelbyggeri i Sverige, som samtidig bygget orgel til Arneberg kirke. Orgelet står på galleriet i vest.

De to klokkene er overført fra gamlekirken. Den ene ble omstøpt i 1728, mens den største skal være støpt i Nederland, men den bærer ingen innskrift. Gamlekirken hadde tre klokker, og det antas at den minste (fra 1694) ble gitt til misjonen på Madagaskar da nykirken ble bygget. Blant annet gammelt inventar kan nevnes et skap fra 1500/1600-tallet, en lysekrone i messing fra 1723, en gammel messehagel, en gammel bibel og noen våpenskjold (i våpenhuset), hvorav det ene bærer årstallet 1730.

Kirkegården er omgitt av et gjerde, og det finnes et gravkapell i tegl nord for kirken. Det ble oppført i 1918 etter en gave fra gårdbruker Gustav Kirkemo. Kapellet ble restaurert i 1959 etter tegninger av arkitekt Asbjørn Stein. Det ble restaurert igjen på slutten av 1990-tallet og ser ut til å brukes nærmest som kirkestue. Under oppussing av kirken til jubileet fant kirkelige handlinger sted her. Hof prestegård ligger på sørsiden av bygdeveien. Den ble fredet i 1991 og er ifølge jubileumsboken fra 2010 solgt.

Som mange andre steder er det her meldt om behov for oppussing. Det gjelder både selve bygget og gamle gjenstander som prekestolen og altertavlen. Igangsetting av oppussing er dokumentert i jubileumsboken, men det later ikke til at den ble helt ferdig til 150-årsjubileet i 2010. I oppussingsperioden ble kirkelige handlinger flyttet til gravkapellet og Arneberg kirke.

Kilder og videre lesning:

  • Birger Lofnes: Hof kirke 125 år 1960-1985 (Hof menighetsråd, 1985; nyopptrykk av boken fra hundreårsjubileet i 1960 med et lite tillegg om de siste 25 år)

  • Tord Langmoen: Den høyreiste kirken i Hof 1860-2010 (Hof menighetsråd, 2010)
  • Alf Henry Rasmussen: Våre kirker. Norsk kirkeleksikon (Vanebo Forlag, 1993), s. 627
  • Kirkesøk
  • Visitasprotokoller 2014, kapittel 1
  • Roar Hauglid: Akantus. Mestrene i norsk treskurd (Riksantikvariatet / Mittet: Oslo, 1950), bind 2, annet halvbind (= bind 3), s. 207-234 (om Lars Pinnerud)

Vestfra

Alternativ vinkel

Vestinngang

Årstall i mur

Årstall på vindfløy

Gravkapell

Elverum kirke

Elverum har hatt kirke siden middelalderen. En liten stavkirke omgitt av en kirkegård antas å ha ligget omtrent der Triangelparken er i dag. Denne kirken ble plyndret for alt av verdi under syvårskrigen og forfalt videre utover 1600-tallet, men fikk også nytt inventar. På begynnelsen av 1700-tallet lakk det gjennom tak og vinduer. Julen 1729 tiltrådte Morten Leigh som sogneprest i Elverum, og han klarte tydeligvis å organisere tilstrekkelig innsats til å få oppført ny kirke. En laftet korskirke ble tegnet av Nicolai Gustav Sandberg og oppført av Even Baardset, og stod under tak i juli 1736. Et år senere hadde kirken også tårn, oppført av Sven Olsen Traaset, som vi kjenner fra en rekke kirker i Valdres og Gudbrandsdalen. Kirken ble innviet som Vår Frelsers kirke den 28. januar 1738, og den har 700 sitteplasser.

I 1878 ble kirken omfattende endret etter datidens smak etter planer av Henrik Thrap-Meyer. Utvendig ble kirken malt hvit istedenfor brunrød, og vinduene ble gjort smalere. Innvendig ble tømmerveggene panelt og hvitmalt, himlingen ble hevet og nesten alt det gamle inventaret ble skiftet ut. Bare prekestolen og selve alterbildet ble beholdt. På 1930-tallet var det ønske om tilbakeføring, noe som ble vanskeliggjort av at de gamle tegningene var borte. Arbeidet ble utført i 1937-38 under ledelse av Simen Øyen. Veggpanelet ble fjernet, og inventaret ble oppsporet forskjellge steder på bygda. Vinduene fikk tilbake sin oppprinnelige form, og ytterveggene ble malt om. I 1986 var kirken stengt i ti måneder for rehabilitering på grunn av råte- og murskader. Kirken hadde da begynt å sige i hjørnene. Også senere har det vært problemer med siging, og i 2006 ble et utført omfattende rehabiliteringsarbeider. Ved den anledning så det først ut til at den opprinnelige takhimlingen fra 1738 ville bli restaurert, men det skjedde ikke. I stedet ble den tildekket, men det skal være mulig å restaurere den senere. Gjenåpning var i mai samme år.

Altertavlen til gamlekirken ble skåret av Johannes Skraastad i 1686 og befinner seg nå i Tørberget kirke. Ifølge jubileumsheftet for Elverum kirke er også prekestolen og døpefonten i Tørberget fra Elverum, uten at det fremgår hvem som har laget dem. Dagens altertavle, prekestol og døpefont ble laget til kirkens åpning.

Maleriet i storfeltet viser Jesus på korset. Det og en tegning for tavlen skal ha blitt sendt opp fra København, og Roar Hauglid mener opphavsmannen kan være Johan Friedrich Ehbisch. Tavlen skal senere ha vært et slags forbilde da Lars Pinnerud skar altertavlen til Ytre Rendal kirke. Prekestolen og døpefonten skal være laget av Nils Hansen Engen og Ole Gundersen, i likhet med korskillet og alterornamentikken. Prekestolhimlingen bærer kongemonogrammet til Kristian VI, og hans og hans dronnings monogram er å finne øverst på to obelisker i overgangen mellom koret og skipet. Døpefonten har form av en guttefigur som bærer kummen på hodet, slik det var populært på 1700-tallet. Kirkens to klokker er fra 1746 (fra J.B. Holtermann) og 1795 (fra Erik Schmidt i Christiania).

Kirken fikk nytt orgel (fra Ryde og Berg) i 2007. Det er utgitt en egen bok om det, og den ser ut til å beskrive også kirken ellers og dens historie. Boken er til salgs fra Elverum kirkekontor.

Et krusifiks over korinngangen er fra 1300-tallet. Blant kirkens malerier skal være et epitafium over Maren Opdal, hennes to menn og alle hennes barn, malt av Peter Andersen Lillie, uten at undertegnede har observert det i kirkerommet. Andre malerier som har hengt i kirken, er å se på Glomdalsmuseet. Blant kirkesølvet er enkelte gjenstander fra 1600-tallet. Det finnes en rekke interiørbilder hos Kirkenorge.no.

Kirken er omgitt av en kirkegård, som igjen er omgitt av et steingjerde. På kirkegården øst for kirken står en gravkapell. Prestegården ligger ca. 300 meter sørvest for kirken.

Menighetsbladet for kirkene i Elverum kan leses her.

Kilder og videre lesning:

Gravkapell

Gammelt kirkested

Prestegård

Eidsvoll kirke

Eidsvoll kirke har spilt en fremtredende rolle gjennom historien. Den hadde nær tilknytning Eidsivatinget, og det skal i deler av middelalderen ha vært forbindelser med Oslo domkapittel. Blant kjente sogneprester her er Nicolai Wergeland og Eilert Sundt. Hvorvidt det har vært kirke her allerede på Olav den helliges tid, vet man visst ikke sikkert, men den nåværende stammer fra ca. 1200 og har sitt nåværende utseende fra etter en brann i 1883, da gjenoppbyggingen ble planlagt av Carl Konopka, mens Günther Schüssler var byggmester.

Eidsvoll kirke av i dag er en korskirke i stein og tegl, og veggene er pusset. Kirken har form som et latinsk kors med tårn over krysset, og vestre korsarm er lengst. Utseendet har imidlertid blitt endret flere ganger, ikke minst fordi kirken gjentatte ganger har vært herjet av brann. For et par eldre branner kjenner vi ikke detaljene, men brannene i påsken 1762 og 17. juli 1883 er godt dokumentert, og innebar i praksis at bare murene — eller deler av dem — var igjen. Underveis har også eierskaps- og maktforhold skiftet. For eksempel gikk kallsretten til prestegjeldet i 1649 til stattholder Hannibal Sehested. På auksjonen i 1723 ble kirken solgt til Hans Nobel, som umiddelbart overdro den til den samme biskop Deichman som hadde administrert auksjonene for kong Frederik IV. Siden gikk kirken via flere mellomledd til Eidsvoll kommune i 1853. Etter brannen i 1883 ble det meste av koret og tverrskipenes steinmurer beholdt (men gavlene ble murt opp på nytt), mens murene i skipet (vestre korsarm) ble regnet som for svake og ble revet og erstattet med teglvegger på de gamle fundamentene. Siden teglmurene var tynnere, gav de litt større plass på samme areal, men forskjellen var ikke dramatisk. Det er sakristi i hjørnet mellom koret og nordre korsarm.

Kirkebyggets tekniske sider er skildret mer detaljert i Norges kirker. Vi skal nøye oss med å konstatere at åpningene mellom tårnfoten (altså krysset) og skip / kor / tverrarmer er blitt adskillig større enn de var i riktig gamle dager. Interiøret har gjennomgått endringer i 1915 (altertavle og døpefont restaurert ved Domenico Erdmann), 1927 (under ledelse av Ole Stein) og frem mot 1966 (etter planer av Bjarne Hvoslef). 21. august 2000 var det igjen brann i kirken med betydelige skader, skjønt mediereportasjene virker ikke så veldig presise. I alle fall måtte blant annet altertavlen og dens bilder restaureres.

Inne i kirken er det vestgalleri med orgel, og gallerier strekker seg østover langs skipets nordre og søndre vegg. Koråpningen er rundbuet, og prekestolen står i dens nordre kant.

En altertavle fra begynnelsen av 1600-tallet er nå å finne i Feiring kirke. I 1678 skar Johannes Skraastad ny altertavle til kirken. Denne ble staffert av Peder Joensen (kontrakt inngått i 1681). Denne altertavlen gikk formodentlig tapt i brannen i 1762. Altertavlen som er i kirken, er fra 1765. Den har tre etasjer med oljemalerier i midtfeltene omgitt av pilastre og med rokokkovinger. Bildene forestiller (nedenfra og opp) nattverden, korsfestelsen og oppstandelsen. Tavlen har vært overmalt, og den har blitt restaurert flere ganger, senest etter brannen i 2000.

Det har vært flere prekestoler. Den nåværende er fra 1956 og ble «rekonstruert etter forslag fra Bjarne Hvoslef», ifølge «Norges kirker». I dette inngår blant annet tre rokokkostaver fra 1765. Himlingen er laget i 1956.

Rokokkodøpefonten fra 1765 ble reddet ut ved brannen i 1883. «Norges kirker» omtaler også en middelalderdøpefont av kleberstein.

Kirken har naturlig nok hatt en rekke orgler. Det nåværende er fra 2003 og ble bygget av sveitsiske Orgelbau Kuhn (som også leverte det store orgelet til Uranienborg kirke i 2009 og har restaurert Steinmeyer-orgelet i Nidarosdomen). Det ser dessuten ut til å stå et kororgel i søndre korsarm (fabrikat ukjent for undertegnede; det tidligere brant visstnok opp i 2000). På veggen under orgelgalleriet henger en rekke portrettbilder av prestene, men denne skikken ser ut til å ha opphørt i 1978. De tre klokkene er støpt av O. Olsen & Søn, to i 1885, én i 1898.

Kirkegården er omgitt av en steinmur. Ved utgravninger under koret, tverrarmene og krysset i 1964-65 er det funnet begravelser som antas å være eldre enn kirken. Sør for kirken står et tømret bårehus. Utenfor kirken finner vi også et krigsminnesmerke, en minnestein over Henrik Wergeland og en statue av hans søster Camilla (gift Collett). Det er også en tavle med informasjon om Wergelandfamilien. Området innbyr i det hele tatt til wergelandsturisme, og det er relativt korte avstander til prestegården (selv om hovedbygningen fra Wergelands tid er brent ned), Eidsvoll Verk (med Eidsvollsbygningen), bygdetun og bygdeborg. Kort sagt: Et område for den historieinteresserte.

Kilder og videre lesning:

Heni kirke

Dette kirkestedet, bare 2 km vest for Gjerdrum kirke, er fra middelalderen. Kirken var viet til jomfru Maria og Mikael (festdag 13. juli). Muligens har det vært flere kirker før den nåværende, og forgjengeren ser ut til å ha vært en tømmerkirke som ble privatisert med de andre kirkene i 1723 og ble kommunal eiendom i 1854. Den ble revet i 1864, da nåværende kirke ble bygget, dels av gamle materialer. Noen regelrett innvielse er visstnok ikke dokumentert.

Kirken er ikke spesielt stor (250 plasser). Det er en tømret kirke med rektangulært skip med takrytter midt på mønet, tilnærmet kvadratisk og rett avsluttet kor i øst med sakristi i forlengelsen og i vest et våpenhus med samme bredde som koret. Kirken har panel på ytter- og innerveggene. Kirken ble restaurert i 1926 og 1956 og fikk tekket om taket i 1958. Den må åpenbart ha blitt pusset opp også etter dette. Kirken ble for øvrig påtent den 19. juni 1994, men brannen ble oppdaget og slukket i tide til å hindre at kirken brant ned.

Dagens interiørfarger ble satt av Ove Qvale i 1956, da kirken ble restaurert. Det er orgelgalleri i vest. Det er en bred og to smale buer mellom koret og skipet samt en lav balustrade. Korgulvet er tro trinn høyere enn skipets gulv.

Altertavle, døpefont, et gotisk krusifiks mm. er overført fra den gamle kirken. Altertavlen ble laget i 1763 av Thore Fjeldstad, som også stafferte tavlen. Tavlen har tre etasjer (eller to etasjer og en meget høy predella) pluss toppstykke, og i hver etasje er det tre bilder adskilt av søyler. I storfeltene ser vi nattverden (flankert av Moses og Aron), korsfestelsen (flankert av Abrahams offer og kobberslangen i ørkenen) og oppstandelsen eller den tomme graven (flankert av Jona og hvalen og Lazarus’ oppvekkelse). Tavlen var overmalt, men ble avdekket av Domenico Erdmann i 1924. Norges kirker påpeker at figurer som ble satt opp på tavlen ved restaureringen, har likhetstrekk med Johannes Skraastads figurer i altertavlen i Gjerdrum kirke. Det er sannsynlig at de har tilhørt annet inventar. De står nå på egne sokler til utstilling.

Døpefonten fra 1766 er muligens også utført av Fjeldstad. Den har åttekantet skål og fot med akantusbøyler. Fonten har følgende innskrift: «Lader de smaa Børn komme til mig og formener dem det icke, Thi Guds Rige hører saadanne til.» (Mark 10.14) Fonten har vært overmalt. Prekestolen er sekskantet og har 4 1/2 fag med 2 rundbuemotiver hver.

Krusifikset antas å være fra siste halvdel av 1200-tallet og henger i koråpningen. Det har hatt flere lag med farger og ble restaurert av Erdmann i 1925.

Orgelprospektet sies å stamme fra et orgel som ble levert av Belmont (Kristiania) i 1888 og muligens var bygget hos Holmbach i Tyskland. Et ti stemmers Jørgensen-orgel fra 1941 ble i 1981 avløst av et orgel bygget av Jan Erik Spigseth. De to kirkeklokkene ble støpt av O. Olsen & Søn i 1901. «Norges kirker» omtaler også andre inventargjenstander og har en rekke bilder.

Kirken er relativt langt sør på kirkegården. Sørøst for kirken står et servicebygg.

Kilder og videre lesning:

  • Sigrid og Håkon Christie: Norges kirker. Akershus (Riksantikvaren / Land og kirke: Oslo, 1969), bind 2, s. 208-214 (også her)

  • Norske-kirker.net

  • Rosemarie Köhn (red.): Gjerdrum kirke 300 år (Eget forlag, 1986), s. 23-28

  • Akershusmuseet
  • Alf Henry Rasmussen: Våre kirker. Norsk kirkeleksikon (Vanebo Forlag, 1993), s. 646
  • Kirkesøk

Gjerdrum kirke

Gjerdrum kirke ligger mellom noen gårder flere kilometer utenfor kommunesenteret Ask, men det var her bygdesenteret var i gammel tid. Ved Torshov like nord for kirken finner vi da også en rekke gravhauger fra jernalderen, og det har altså vært hov i nærheten. Trekirken på Gjerdrum var i middelalderen viet til Peter og Paulus. Den er første gang omtalt i et brev fra 1340, og Jens Nilssøn beskriver i sin visitasskildring fra 1594 «Gierdrums kircke som er en trækircke och er smucht flid inden vdj». Denne langkirken var i dårlig forfatning på 1660-tallet og ble i 1674 reparert og utvidet til korskirke av Anders Simonsen på Søndre Gjerdrum gård. Kirken ble truffet av lynet og brant ned den 7. august 1684 (eller muligens 1685). Simonsen og hans etterkommere overtok eiendomsrett og kallsrett for kirken mot å bygge opp igjen ny kirke.

Ny kirke ble reist på samme sted og i samme form, altså korskirke, i 1686. Den laftede kirken ble tjærebredd, men har siden fått stående panel som er hvitmalt. Det er mulig at dette skjedde ved en restaurering i 1859-61, etter at kirken hadde kommet i kommunal eie i 1852. Kirken ble restaurert også i 1931-32 samt til trehundreårsjubileet. Også innvendig er det panel. Som det fremgår av hovedbildet fra sørsiden, er det våpenhus i vest og sakristi i øst (begge muligens fra 1859-61 i sin nåværende form), og kirken har takrytter over krysset. Antall sitteplasser sies å være 350.

Innvendig er det gallerier langs alle veggene i vestre korsarm, og det er kor i østre korsarm. Domenico Erdmann satte interiørfargene i 1931, og kirken fikk samtidig blyinnfattede antikkglassvinduer med malerier av Borgar Hauglid (se her og her). I 1965 ble interiøret malt om etter planer av Ove Qvale.

Altertavlen og prekestolen i bruskbarokk er skåret av Johannes Skraastad. Arbeidene tidfestes til 1686, men Store Norske (eller Arnfinn Engen i Norsk biografisk leksikon) forteller at Skraastad ikke hadde fått oppgjør for arbeidet da han døde i 1700. Altertavlen har to hovedetasjer samt predella og toppstykke. I nedre storfelt beskrives nattverden i skrift snarere enn i billedform, men det er et bilde av den på predellaen. På hver side av storfeltet står Moses og Aron. I øvre storfelt avbildes korsfestelsen (med Maria og Johannes), omgitt av figurer av Paulus (med sverd) og Simon (med sag). Det finnes en rekke andre figurer i tavlen, og de er skildret i Norges kirker, som også vet å fortelle at en figur av den oppstandne eller triumferende Kristus som tidligere stod øverst på tavlen, oppbevares i alteret og mangler fane. Prekestolen har fire fag med evangelister i storfeltene.

Døpefonten er fra slutten av 1600-tallet og er av samme type som i Holter kirke. En innskrift på fonten lyder: «Lader smaa Børn komme til mig thi Himmeriges Rige er deris.» Til fonten hører et messingfat med bilde av bebudelsen i midten og en frise med hjorter langs kanten. Altertavle, prekestol og døpefont er fargerestaurert av Erdmann.

Kirken har tidligere hatt et orgel bygget av sogneprest Ole Evensen Gjerdrum. Et seks stemmers Eriksen-orgel fra 1880 ble i 1966 avløst av et 12 stemmers orgel fra J.H. Jørgensen. Dette orgelet fungerte etterhvert dårligere, og det ble i 2013 byttet ut med et 16 stemmers orgel fra Ryde og Berg (innviet 8. desember). Kirken har to klokker. Den ene ble støpt av E. Rønning (Christiania) i 1779, den andre av Olsen Nauen i 1947. For øvrig finnes mye gammelt kirkesølv, gamle kirketekstiler mm. (se «Norges kirker»).

Nordøst for kirken på kirkegården står et gravkapell oppført i pusset tegl i 1938 etter tegninger av Statens bygningsinspektør. Kirkeeier Anders Simonsen lot i sin tid oppføre gravkammer for ham selv og familien under koret. Kister etter Simonsen og hans datter skal fortsatt finnes der. På kirkegården er blant annet et gravmonument fra 1781 med hjulkors. Prestegården ligger sørøst for kirken, på den andre siden av fylkesvei 429, men det later til at presten i disse dager holder til i en nyere prestebolig i Ask.

Kilder og videre lesning:

  • Norges kirker

  • Norske-kirker.net

  • Rosemarie Köhn (red.): Gjerdrum kirke 300 år (Eget forlag, 1986)

  • Alf Henry Rasmussen: Våre kirker. Norsk kirkeleksikon (Vanebo Forlag, 1993), s. 646
  • Kirkesøk
Annonse