Viser arkivet for stikkord jhjørgensenorgelfabrikk

Hovin kirke (Tinn)

Hovin er i dag en del av Tinn kommune, som det opprinnelig også var, men i 1860 ble det innlemmet i den nyutskilte Gransherad kommune for så å blir egen kommune i 1903. Så ble altså det meste av Hovin innlemmet i Tinn igjen i 1964. Kirkemessig lå Hovin til Tinn før det sammen med Hjartdal og Gransherad ble en del av Gransherad prestegjeld ved kgl. res. av 1859. I dag ser sognet ut til å være organisatorisk knyttet til Tinn igjen.

Det gamle kirkestedet i Hovin var ved Åsland, lenger opp mot fylkesveien, mellom gårdene Bakka og Hove. Stavkirken som stod der, skal ha blitt revet i 1392, og det oppstod en strid om plassering av ny kirke som endte med at den ble oppført lenger nedstrøms langs elven Skirva, der kirken står i dag. Denne kirken er så vidt omtalt av Jens Nilssøn i 1595 som anneks til Tinn (dvs. Atrå). Den stod til 1729, da den enten ble ombygget eller erstattet med en ny kirke, som stod til midten av 1800-tallet. I 1844 omtales denne som for liten og ubekvem, og det er enighet om at ny kirke skal oppføres etter typetegninger av H.D.F. Linstow. Samme tegninger er brukt for Gransherad kirke, som er litt større og ble innviet året før Hovin, og de to kirkene ble oppført av samme byggmester, Halvor Andreas Olsen fra Kongsberg.

Hovin kirke ble innviet den 29. august 1850. Det er en laftet langkirke med ca. 250 sitteplasser. Kirken har vesttårn, og det er kor i skipets fulle bredde og et lite sakristitilbygg i øst. Utvendig har kirken panel, mens laftetømmeret er malt inne i kirkerommet. Det er orgel på galleriet i vest, og galleriet strekker seg også langs et stykke av nord- og sørveggen. Det er korskille med tre buer, hvorav de i ytterkantene har en lav skranke hver. Korgulvet er hevet tre trinn over skipets gulv. Inne i koret er et par lukkede benker. Kirken ble restaurert i 1979-80 og tilbakeført mot opprinnelig utseende, ikke minst fargemessig, der det hadde vært gjort endringer.

Altertavlen er på alder med kirken og har et trekors. I 1921 ble den byttet ut med et bebudelsesbilde malt av Harald Brun, men dette ble ved restaureringen i 1979-80 flyttet til skipets sørvegg.

Byggmesteren står også bak prekestolen, mens døpefonten i eik ble skåret av Søren Nedrebø i 1950. Den gamle døpefonten oppbevares også (i klokkerstolen), og Nedrebø har dessuten laget et par brudestoler til kirken.

I 1909 fikk kirken et harmonium som var bygget av The Packard Company. Det ble i 1925 flyttet til galleriet. I 1960 overtok så kirken det gamle orgelet fra Drangedal kirke. Det var et August Nielsen-orgel (5 stemmer, ett manual/pedal) som opprinnelig ble bygget i 1886 og var blitt pusset opp litt. Dette ble så i 1970 avløst av et nytt Jørgensen-orgel med åtte stemmer (2 manualer/pedal). Det gamle Nielsen-orgelet skal siden ha funnet veien via krematoriet på Rjukan til musikkonservatoriet i Oslo. Det skal dessuten finnes et harmonium i kirken og et annet i kirkestuen.

Den ene kirkeklokken er støpt av Erich Schmidt (Christiania) i 1805. Den andre er eldre. Jubileumsheftet fra 2000 melder at klokkene fortsatt ringes manuelt.

Av annet inventar kan nevnes et epitafium fra 1636 over Terkel Olefsøn som henger i våpenhuset. Der henger også en messehagel fra 1800-tallet som ble funnet i 1974 og sendt til Kunstindustrimuseet for konservering. Det skal også finnes en Kristian III-bibel.

Kirkegården er utvidet flere ganger. På kirkegården står en minnebauta over Olaf Ellingsen, et lokalt krigsoffer. I tilknytning til kirken finnes også et bårehus (fra midten av 1960-tallet), en kirkestue og et hus som i sin tid var kirkestall, men som nå fungerer som redskapshus.

Det var bispevisitas i Tinn i mars 2014.

Kilder og videre lesning:

  • Knut Arne Snøås: Hovin kyrkje 150 år 1850-2000 (Hovin sogneråd, 2000)

  • Herman Henriksveen (red.) og Halvor Tveraaen (foto): Kirker i Telemark (Flora forlag: Stathelle, 1986), s. 118-119
  • Alf Henry Rasmussen: Våre kirker. Norsk kirkeleksikon (Vanebo Forlag, 1993), s. 488
  • Kirkesøk
  • Arkivverket om fylkets sognehistorie

Atrå kirke

Kirkestedet Atrå (nord for Tinnsjø) går tilbake til middelalderen. Dagens Atrå kirke avløste en stavkirke fra 1100-tallet hvis portal er å se i Universtetets oldsaksamling (Kulturhistorisk museum) den dag i dag — se bilde nedenfor. På museet finnes også planker med runeinskripsjoner fra stavkirken. Litt utpå 1800-tallet var stavkirken for liten og dessuten i dårlig stand, og det ble i 1825 søkt om å få erstatte den med en korskirke. Da dette ble avvist, avventet man Linstows mønstertegninger, som ble levert noe forsinket i 1827. Disse viste en laftet, upanelt langkirke i empirestil, men de vakte noe misnøye hos byggekomiteen og sognepresten, som mente at den ville bli for liten, og at vinduene svekket konstruksjonen. Dessuten manglet lokal kunnskap om skjøting av laftetømmer. For øvrig var bindingsverk ukjent på det tidspunktet, så man ville lafte tårnet. Prosessen trakk ut, Linstow korrigerte tegningene, som ble utgitt i bokform sammen med andre kirketegninger, og i Atrå fikk man tak i byggmesterne Christen Aslachsen Rustan (eller Rugstad) og Christen Andersen Stensaas fra Skien. Kirken ble oppført i 1833-34, og den ble innviet den 4. september 1836.

Vi snakker altså om en laftet langkirke. Den har vesttårn, rektangulært skip og kor i øst (eller øst-sørøst), og antall sitteplasser oppgis til 300. Det har vært gjort enkelte endringer. I 1895 ble gangen bak alteret fjernet. I 1908 ble interiør og inventar betydelig endret under ledelse av Haldor Børve. Sidegalleriene ble fjernet, himlingen ble kledd med strie og inndelt i felt, galleribrystningen fikk lister som delte den i felt, kirken fikk nye benker, og den fikk altertavle der det tidligere hadde vært brukt et kors. I 1922-24 fikk kirken et sakristitilbygg i forlengelsen av koret, og det tidligere sakristiet sør for koret ble omgjort til orgelhus. Det var ny oppussingsrunde i 1951-52, der blant annet prekestolen ble rosemalt av Øystein Orekås, visstnok mot Riksantikvarens vilje. Kirken er formmessig og til dels overflatemessig preget av empire, men altså med innslag av telemarksk rosemaling, en kombinasjon de fleste finner kledelig i dag.

Altertavlen fra 1908 har et bilde av måltidet i Emmaus (jf. Luk. 24) som er malt av Lars Osa etter Eilif Peterssens altertavle i Kristiansand domkirke. Prekestolen er i utgangspunktet i empirestil, men har altså blitt rosemalt på 1950-tallet. Det skal også finnes en prekestol (samt enkelte andre gjenstander) fra stavkirken i sakristiet. Døpefonten er på alder med kirken. Kirken sies å ha et Jørgensen-orgel, og av de tre kirkeklokkene er to overført fra stavkirken, mens den tredje ble støpt i 1925.

Kirken er omgitt av sin kirkegård. Sørvest for kirken står et hus som formodentlig er bårehus.

Kirkehistorisk kan det tilføyes at Atrå i sin tid var hovedsogn i Tinn prestegjeld, og at presten bodde der. Tinn prestegård er like over veien fra kirken, men dagens våningshus er fra 1970-tallet. I 1948 ble Rjukan med Dal skilt ut som eget prestegjeld. Den som vil søke i lokale kirkebøker, kan gjøre det her.

Det var bispevisitas i Tinn i mars 2014.

Kilder og videre lesning:

  • Jens Christian Eldal og Kiri Havran: Kirker i Norge, bind 3: Med historiske forbilder. 1800-tallet (ARFO, 2002), s. 86-89

  • Herman Henriksveen (red.) og Halvor Tveraaen (foto): Kirker i Telemark (Flora forlag: Stathelle, 1986), s. 114-115
  • Tinn kirkelige fellesråd
  • Kirkesøk
  • Wikipedia om dagens kirke
  • Wikipedia om stavkirken
  • Alf Henry Rasmussen: Våre kirker. Norsk kirkeleksikon (Vanebo Forlag, 1993), s. 489

Herøya kirke

Det er naturligvis Norsk Hydros fabrikkanlegg som har skapt befolkningsøkning ved Herøya og etterhvert ført til kirkebygging. Hydro gav da også tomt til kirken — på Kirkehaugen — og bidro til finansieringen. Området sognet opprinnelig til Eidanger. Hydro skal ha hatt kirkeplaner på gang allerede da fabrikken ble anlagt i 1928-29, men først i 1951 ble det fart i sakene, og en kirkeforening ble dannet. Kirken ble tegnet av Helge Abrahamsen og Hans Grinde og ble innviet den 27. august 1957. Sognet kalles Klevstrand og er felles med Stridsklev kirke.

Herøya kirke er en arbeidskirke med et karakteristisk, frittstående klokketårn som fungerer som en slags portal (med passasje under). Kirken ser ut til å være oppført i tegl som er pusset utvendig, men upusset innvendig, skjønt kirkeleksikonet sier den er av betong. (Det kan tenkes at det er en skallkonstruksjon av armert betong som er forblendet med tegl på innerveggene, men dette er ikke bekreftet ut fra tilgjengelig informasjon.) Kirkesalen har 248 plasser, den store menighetssalen 168 og den lille 56, altså 472 til sammen. Ved hjelp av ekstra stoler er det imidlertid mulig å få inn nærmere 700 mennesker. Dette er i henhold til boken «Kirker i Telemark», men Kirkesøk operer med 430 plasser. For øvrig har bygget rom til en rekke forskjellige aktiviteter, og det er prestekontor på sørøsthjørnet. Kirken ble ifølge kirkeleksikonet restaurert i 1988 og 1992.

Korområdet er nærmest som et podium tre trappetrinn høyere enn resten av kirkerommet. Alterbildetfondveggen bak alteret er en emaljemosaikk laget av juvelerfirmaet Tostrup og malt av Arne E. Holm. Bildet — eller bildene — forteller fra Jesu liv ved hjelp av symboler. For eksempel er fødselen representert ved krybben og betlehemsstjernen. Det står dessuten et relativt stort kors på alteret til side for alterbildet.

Prekestolen ser ut til å være av lakkert tre og står på nivå med trappene ned fra podiet. Det finnes også en lesepult på den andre siden av midtgangen. Døpefonten er ifølge kirkeleksikonet tegnet av arkitektene. Orgelet er bygget av J.H. Jørgensen og er på alder med kirken. Kirkeklokkene er støpt av Olsen Nauen Klokkestøperi.

Det er ikke kirkegård på stedet.

Det var bispevisitas i Klevstrand i januar-februar 2014. Menighetsbladet for Klevstrand kan leses her.

Kilder og videre lesning:

  • Herman Henriksveen (red.) og Halvor Tveraaen (foto): Kirker i Telemark (Flora forlag: Stathelle, 1986), s. 48-49

  • Porsgrunn kirkelige fellesråd
  • Alf Henry Rasmussen: Våre kirker. Norsk kirkeleksikon (Vanebo Forlag, 1993), s. 498
  • Wikipedia
  • Kirkesøk

Vanylven kirke

Den gamle hovedkirken i Vanylven var Sankt Jetmund kirke på Åheim, en steinkirke fra midten av 1100-tallet. Dagens St. Jetmund kirke er imidlertid en rekonstruksjon som ble innviet i 1957. Gamlekirken var liten og falleferdig, og ble avløst av dagens kirke på Slagnes i 1863 etter at det i en årrekke hadde vært stridigheter om hva man skulle gjøre: utvide eller bygge nytt, bygge i tre eller stein, bygge på Åheim eller Slagnes. Sistnevnte er omtrent midt i sognet, og det var begrenset med utvidelsesmuligheter på den gamle kirketomten. Etter at dagens kirke ble oppført, ble gamlekirken revet og noe av steinen derfra brukt i nye bygninger.

Vanylven kirke ble tegnet av Georg Bull. Ansvarlige for oppøfringen var murmester Bork og tømmermester Lars Barstad. Byggingen var fullført høsten 1863, og en rekke inventargjenstander ble overført fra gamlekirken. Den nye kirken ble innviet den 21. februar 1864.

Vanylven kirke er en langkirke i stein med 320 sitteplasser, ifølge Kirkesøk. Kor og skip er i samme bygningskropp. Det er en takrytter av tre på mønet nær inngangen i vest (eller sørvest) og sakristi i motsatt ende av bygget (det nåværende er fra 1959 og inneholder både prestesakristi og dåpsventerom). I kjelleren under sakristiet er det bårerom og toalett. Da kirken var ny, var det strid om hvordan kirkestolene skulle fordeles. I første omgang ble de fordelt etter rang (gårdenes jordeskyld), men i 1897 kom en lov som gjorde slutt på den slags ordninger. I dag er kirkerommet møblert med jærstoler. Kirken har vært pusset opp en rekke ganger, f.eks. i 1904, 1915, i 1930-årene, frem mot hundreårsjubileet og i 1998.

Det er orgelgalleri ved inngangen i sørvest, og korgulvet er to trinn høyere enn skipets gulv. Korskille har form av en lav balustrade på hver side av midtgangen. Den gamle altertavlen og prekestolen er åpenbart tilbakeført til Jetmundskirken på Åram, og nye er laget til Vanylven kirke, uten at undersøkt litteratur sier all verden om det. Det ser ut til at den nåværende altertavlen kom på plass til hundreårsjubileet, og det er vel ikke urimelig å anta at det samme gjelder for prekestolen, som står inntil sørveggen ved korskillet.
Kirken fikk sitt første orgel — eller rettere sagt harmonium — høsten 1873. Det sies at dette var i spinkleste laget, og det var utslitt omkring 1905. Da kjøpte man etter ny pengeinnsamling inn et Olsen & Jørgensen-orgel som fortsatt står på vestgalleriet. Dette ble innviet i 1908. NRK fortalte i 2010 at man tok i bruk trekkspill i kirken da det var vanskelig å få tak i ny organist.

Kirkeklokken fra gamlekirken ble opprinnelig overført til den nye kirken, men fikk sprekker i 1892. Året etter kjøpte man en ny klokke fra Heyerdahl & co i Kristiania der malmen fra gamleklokken inngikk i prisen. NRK har lydopptak av den.

Kirkegården omgir kirken, men er ikke spesielt stor. En minnestein over lokale krigsofre ble avduket i 1948. Nordvest for kirken står et servicebygg.

Opplysningsvesenets fond har bilde av presteboligen.

Kilder og videre lesning:

Stårheim kirke

Dagens kirke er den fjerde på Stårheim, som har hatt kirke siden 1100-tallet. Den første var et huskapell for høvdingen. Det er første gang nevnt i 1338, da det fortelles at det er stukket i brann. Det ble da oppført en stavkirke som ble lagt under presten i Eid i 1341 og stod til rundt 1600. Da ble den avløst av en tømmerkirke som stod til den ble sterkt skadet i brann i 1859. Etter brannen gikk det visstnok tre år med harde forhandlinger før en ny kirke ble oppført.

Stårheim kirke ble tegnet av Chr.H. Grosch, oppført av byggmester Gjert Lien og innviet den 4. desember 1864. Det er en laftet langkirke med 350 sitteplasser. Den har rektangulært skip og smalere kor som er omgitt av sakristier, slik at bygningskroppen har jevn bredde (og med en gang helt i øst som forbinder kor med sakristier). I vest er det et våpenhus i to etasjer med takrytter. I det ytre minner kirken mye om Tyristrand kirke — også det en Grosch-kirke. Den har utvendig panel, men i motsetning til ved Tyristrand er laftetømmeret synlig inne i kirken.

Inne i kirken er det orgelgalleri i vest, og i øst åpner koret seg mot skipet i sin fulle bredde. Korgulvet er to trinn høyere enn skipets gulv, og på hver side av “trappen” er et korskille i form av en lav balustrade. Alterringen er uvanlig stor i forhold til koret og opptar hele korets bredde. Øvre del av veggflatene bak koret og rundt sakristiene har et karakteristisk gitter som (ifølge Fylkesarkivet) kom på plass i 1960-årene, da kirken ble restaurert. Søyler i kirkerommmet bidrar til helhetsbildet.

Til å begynne med ble det brukt et enkelt trekors bak alteret, og først i 1903 fikk kirken altertavle. Den har et bilde som er malt av Anders Orheim i kopi etter Asta Nørregaards altertavle i Gjøvik kirke. Motivet kalles gjerne «Den trøstende Kristus».

Prekestolen og døpefonten er begge i tre og fra 1864. Dåpsfatet og dåpsmuggen er i tinn. Orgelet fra Olsen og Jørgensen ble opprinnelig bygget til Svelvik kirke i 1916 og kom til Stårheim i 1957. Den kirkeklokken som brukes i dag, er fra 1903. Dessuten oppbevares en eldre klokke som ble gjenfunnet i 1901.

Kirken er omgitt av kirkegården, og på den er en minnestein over salmedikteren Matias Orheim, som er begravet her. Nordvest for kirken står en bygning som ser ut til å være bårehus/servicebygg.

Kilder og videre lesning:

Østre Fredrikstad kirke

Gamlebyen i Fredrikstad er i dag en idyll og en turistattraksjon, men bakgrunnen er alvorlig nok: Stedet ble anlagt som festning i en tid da Danmark-Norge ofte lå i krig med Sverige. Det skal ha vært en liten bebyggelse i området da Borgs befolkning grunnla det som nå er Fredrikstad by, etter at Borg var brent av svenskene i 1567. Festningsvollene i det som i dag regnes som Nord-Europas best bevarte festningsby, er hovedsakelig fra 1660-årene.

Allerede på 1560-tallet kom det kirke innenfor vollene, men den brant i 1570 og 1572, og kirkene har i det hele tatt vært ofre for byens dramatiske historie. En kirke fra 1582 brant i 1653. Enda en kirke fra 1670 (i tre som de tidligere) brant allerede i 1672. I 1689 ble det innviet en korskirke i mur. Denne brant allerede i bybrannen i 1690, men murene stod igjen og ble brukt i en ny kirke, som stod klar i 1697. Denne brant så i bybrannen i 1764. Tårnet skal i stor grad være gjenbrukt i dagens kirke, som stod klar i 1779 (tatt i bruk den 22. september). Også deler av murene ble gjenbrukt, skjønt det synes uklart akkurat hvor mye.

Østre Fredrikstad kirke (tidligere bare Fredrikstad kirke) er en korskirke i mur og har i dag 550 sitteplasser, ifølge Kirkesøk. Også dagens kirke har gjennomgått endel endringer. Alt tidlig på 1800-tallet ble det meldt om forfall, og gudstjenester var en periode henvist til rådhuset. Tårnet ble reparert i 1833, idet spiret ble tatt ned og erstattet med en lav tårnhatt. Kirkens takkonstruksjon og himling ble bygget om i 1833-35. I 1874 fikk kirken nytt spir, og samme år gjennomgikk interiøret store endringer, alt etter planer av J.W. Nordan. Da ble dagens gallerier oppført, og orgelgalleriet i vestre korsarm ble utvidet i 1907. Kirkerommet er ellers fornyet i 1918 og 1965, sistnevnte gang under ledelse av Bjørn Ianke. Fire vinduer (to i koret, to i tverrarmenes østvendte vinduer) har glassmalerier av Per Vigeland fra 1942 og 1946. Vigeland laget også blant annet lysestaker og nummertavler, men sistnevnte er siden flyttet fra kirkerommet.

Dagens interiør er altså formet av Ianke, som skal ha gjort om en god del på Nordans moderniseringer. Det er gallerier i alle korsarmer, også i østre, der det er kor. Korgulvet er hevet et par trinn over gulvet i resten av kirken. Kirken hadde opprinnelig prekestolalter, og korveggen sies å være delvis tilbakeført. Altertavlen har et nattverdsbilde som ble malt av Johan Samuel Brøgger i 1779. Øverst finner vi kongemonogrammene til Kristian VII og Olav V. Ved Nordans ombygging ble tavlen erstattet med en ny som hadde et oppstandelsesbilde malt av M.E. Winge, men denne er nå henvist til våpenhuset (i tårnfoten i vest).

Prekestolen er fra Nordans tid og har syv fag med speilfyllinger. Også døpefonten er fra Nordans tid. Den er åttekantet og kalkformet og har renessanseinspirert ornamentikk. Den opprinnelige døpefonten fra 1779 var formet som en naken figur av Johannes Døperen som bar kummen. Den vakte forargelse, og ble allerede i 1794 byttet ut med en dåpsengel. Det skal ha vært et skifte eller to også mellom denne og dagens døpefont fra 1874.

Orgelet har 30 stemmer og ble bygget av Bruno Christensen i 1972. Prospektet er overtatt fra et Olsen & Jørgensen-orgel fra 1907. Orgelet sies å være utmerket og brukes mye til konserter. Kirken har to middelalderklokker. Ytterligere inventar (nåværende og tidligere) er beskrevet i littertaturen.

Området rundt kirken er parkmessig behandlet og brukes ikke lenger som gravplass, men Østre Fredrikstd gravlund ligger litt lenger øst, utenfor vollene. Et stykke sørøst for dette igjen er en krigskirkegård. Kister fra en gravkjeller under tårnfoten ble forflyttet til kirkegården i 1870-årene.

Artemisia.no omtaler en tidligere prestegård i Voldportgaten 69.

Kilder og videre lesning:

  • Thorstein Johnsen: Østre Fredrikstad kirke MDLXVII MDCCLXXIX MCMLXXIX (Fredrikstad menighetsråd , 1979)

  • Ola Storsletten og Jiri Havran: Kirker i Norge, bind 5: Etter reformasjonen. 1600-tallet (ARFO, 2008), s. 152-155
  • Sigrid og Håkon Christie: Norges kirker. Østfold (Riksantivariatet / Land og Kirke: Oslo, 1959), bind 2, s. 201-210 (også her)
  • Tore E. Thorkildsen: På kirkevei i domprostiet (TK-Publikasjon: Hvaler, 1974), s. 30-39
  • Lokalhistoriewiki
  • Fredrikstad byleksikon
  • Østre Fredrikstad menighet
  • Kirkesøk
  • Arkivverket om fylkets sognehistorie

Kjølstad kirke

Pella forsamlingshus eller menighetshus ble oppført i 1876. I 1907 ble det overtatt av Borge menighet og bygget om for å brukes som kirke. Det ble oppført et tårn ved inngangen i nord og kor i sør. Bygget var i tegl som var upusset utvendig. Interiøret var nygotisk og hvitlakkert. Som altertavle brukte man et hvitt trekors på grønn filtbakgrunn, og orgelet hadde seks stemmer og var bygget av Olsen & Jørgensen, mens klokkene var støpt av O. Olsen & Søn. Kapellet led etterhvert under dårlig vedlikehold og ble revet i 1977, noen år før Kjølstad kirke ble oppført.

Kjølstad kirke ble tegnet av Aksel Fronth og oppført i 1982-86. Innvielsen var 7. september 1986, og kirken ble ifølge kirkeleksikonet påbygget i 1989. Vi snakker om en arbeidskirke som også inneholder bl.a. menighetskontorer samt — naturligvis — diverse aktivitetsrom. Kirken har 300 sitteplasser, inkludert tre siderom à 40 plasser.

Alterbildet er et tredelt bilde. Det er ifølge kirkeleksikonet et vevet og knyttet teppe som ble laget i 1990 av tekstilkunstneren Åsa Pedersen. Midtbildet viser åpenbart et kors, og bak det ser det ut til å være en sol som sender ut stråler. Kirkeleksikonet beskriver motivet som Kristi oppstandelse. Prekestolen fra 1991 ble tegnet av arkitekten. Døpefonten (1991) er av tre, og orgelet (fra 1987) er elektronisk. Kirkerommet er møblert med vanlige stoler. De to kirkeklokkene er støpt av Olsen Nauen i 1987 og henger i en støpul ved siden av kirkebygget.

Det er ikke kirkegård her. Borge gravlund benyttes. Borge kapellangård er like nord for kirken.

Kilder og videre lesning:

  • Tore E. Thorkildsen: På kirkevei i domprostiet (TK-Publikasjon: Hvaler, 1994), s. 117-120

  • Tore Steinar Pettersen: Kirker i Østfold, Borg bispedømme (Tindlund Forlag: Fredrikstad, 2008), s. 36-37
  • Sigrid og Håkon Christie: Norges kirker. Østfold (Riksantivariatet / Land og Kirke: Oslo, 1959), bind 2, s. 190 (også her) om Pella kapell
  • Alf Henry Rasmussen: Våre kirker. Norsk kirkeleksikon (Vanebo Forlag, 1993), s. 690
  • Kirkesøk
  • Borge menighet

Torsnes kirke

Torsnes er i dag i Fredrikstad kommune, men før 1994 var det i Borge, og fra 1910 til 1964 var Torsnes egen kommune. Stedet har hatt kirke siden middelalderen. Den ble oppført ved gården Holm — trolig en gang på 1100-tallet — og hadde i sin tid navn etter den, men kalles nå Torsnes kirke. Ved reformasjonen lå Torsnes under Skjeberg. Da Jens Nilssøn var på visitas i 1597, var Torsnes prestegjeldets hovedkirke med Borge (kalt Borre) som anneks, men siden er rollene byttet om.

Middelaldersteinkirken ble revet i 1859, da dagens kirke ble oppført på samme tomt. Den gamle kirken hadde kvadratisk kor, og både skip og kor hadde portal i sør. Vinduene var også på sørveggene. Under denne kirkens tårn var det en gravkjeller for familiene til herregårdene Thorsø og Nes. Disse ble i 1920 plassert i en krypt under den nye kirkens tårn, men ble etterhvert angrepet av sopp og råte, og en ny gravkrypt ble innredet under sakristiet og innviet i 1991. Andre kister funnet under gamlekirken er begravet på kirkegården. Selve bygget er beskrevet i Norges kirker.

Dagens kirke ble tegnet og oppført av byggmester J.C. Reuter i 1859-60. Det er en rektangulær steinkirke der koret er i samme bygningskropp som skipet, og den har tretårn (bindingsverk i tre etasjer) i vest med våpenhus i tårnfoten. Tårnets bordkledning er med tiden blitt dekket med puss på netting. Det murte sakristitilbygget i øst kom til i 1910 og ble utvidet i 1963. Koret hadde opprinnelig sørportal, men dette er endret til et vindu. Vestportalen var opprinnelig spissbuet, men dette er gjort om. Kirken ble i 1955-57 bygget om etter planer av Gudolf Blakstad og Herman Munthe-Kaas og med W.S. Dahl som kunstnerisk leder. Kirken har i dag 230 sitteplasser, ifølge Kirkesøk.

Altertavlen er overført fra gamlekirken og ble utført av «Niels Snedicher Sielffanden» i 1618. Den ble staffert samme år av Niels Lauridsen og i 1684 av Arnt Dubois.
Det er i utgangspunktet en katekismetavle med de ti bud og tre trosartikler, og nattverdsbildet i storfeltet kom til like etter kirkesalget i 1723. Tavlen ble overmalt på 1800-tallet og restaurert av Finn Krafft i 1922.

Prekestolen (formodentlig senkret av byggmesteren) har fem fag med fyllinger under bueportaler. I fyllingene har W.S. Dahl malt evangelisbilder samt et kristusbilde. Himlingen skal være fra den tidligere prekestolen, og det fortelles at byggmester Reuter fikk ta med seg den gamle prekestolen. Den skal befinne seg på et museum i Tyskland.

Den kalkformede klebersteinsdøpefonten er opprinnelig fra 1632, men den øverste delen er ny, hugget av Aksel Berg. Dåpsfatet i messing ble anskaffet i 1661. Berg har også laget en stein over inngangsdøren der det står «SOLO DEO GLORIA».

Orgelet ble bygget av Olsen & Jørgensen i 1900 (skjønt enkelte oppgir andre årstall). Orgelet har seks stemmer og ble restaurert av Venheim orgelbyggeri i 2006 med gjeninnvielse 8. november.

Kirkeklokkene ble støpt av Franciscus Voillard i Frankfurt an der Oder i 1640. Det sies at kvaliteten ikke er helt god.

Kirkegården har naturlig nok vært utvidet opp gjennom årene. Ved parkeringsplassen nord for kirken står en lav bygning som ser ut til å være redskapshus. Det skal ellers finnes et krigsminnesmerke ved kirkemuren.

Fra senmiddelalderen av var det prestegård på Heie, og klokkeren bodde i sin tid på Vestre Glosli. Den gamle prestegårdsbygningen (avbildet her) ble imidlertid tatt ned i 1994. Gården er ikke omtalt hos Opplysningsvesenets fond, så vi må anta at den er gått ut av bruk som prestegård. Den er dessuten delt.

Kilder og videre lesning:

Idd kirke

Kirken på Iddesletta, en halv mils vei sørøst for Halden by, har stått der siden 1100-tallet eller der omkring. Det er skipet og koret som er fra middelalderen, og det antas at koret — som er uvanlig langt i forhold til skipet, selv for en middelalderkirke — ble forlenget i senmiddelalderen. Vi snakker om en romansk langkirke i stein med rett avsluttet kor. Kirken ble kjøpt av sogneprest Claus Wegener på auksjonen i 1723, og i 1730-årene ble to vinduer i korets østmur gjenmurt, og kirken fikk et tilbygg i gråstein med sakristi og gravkapell. Dette tilbygget har valmtak, mens de andre bygningsdelene har saltak — unntatt spiret på takrytteren midt på skipet. Skipets og korets gavler er av tre. Veggene er pusset og kalket både utvendig og innvendig, slik at murens struktur ikke er synlig. Ved arbeider på kirken har imidlertid steinene kommet til syne, senest i 2009. I vest er et våpenhus i bindingsverk. Det er første gang omtalt i 1817, og i 1904 ble det fraskilt et dåpsventerom mot sør. På 1880-tallet hadde gravkapelldelen i øst blitt tatt i bruk som dåpssakristi. Siden er den innlemmet i prestesakristiet. Kirken sies å ha 180 sitteplasser.

Skipet har bare ett vindu i sørveggen, og det har nok blitt utvidet i forhold til opprinnelig størrelse. Koret har et lignende, men noe mindre vindu (også rektangulært) samt en rundbuet døråpning som har vært endret på. Den rundbuede koråpningen er ca. 3,7 meter bred, og korgulvet er et trinn høyere enn skipets gulv. Skipet har gallerier i vest (med orgel) og nord. Nordveggene er vindusløse.

Kirken ble brukt som magasin av svenskene i 1660 og var i dårlig stand ved salget på 1700-tallet. Den ble imidlertid omfattende istandsatt i 1834. Det ble vurdert å rive kirken etter jordskjelvet i 1904, men den ble istandsatt. Interiøret ble restaurert i 1922 ved Domenico Erdmann. Av middelalderinventar finnes to krusifikser, en døpefont og en defekt mikaelsfigur. Ellers er altertavle og prekestol fra midten av 1600-tallet.

En altertavle fra 1622 (malt av «Nils Maler») er gått tapt, idet den ble avløst av dagens altertavle allerede i 1656. Tavlen har to etasjer og søyler og andre arkitektoniske elementer samt vinger som minner litt om bruskbarokk. I det største feltet finner vi nattverdens innstiftelsesord, mens det lille bildet i etasjen over viser en hodeskalle med knokler og liljer. En slags sen versjon av katekismetavle, altså, selv om de barokke innslagene skaper forventninger om bilder. Tavlen har for øvrig innlagt intarsia.

For prekestol har det vært en lignende utskifting, altså stol fra 1622 byttet ut i 1656. Dagens prekestol er av eik og furu og har intarsia. Storfeltene har evangelistbilder, og stoler har spiraldreide hjørnesøyler. Himlingen er sekskantet. Både altertavlen og prekestolen var overmalt, men ble restaurert i 1922.

Døpefonten i kleberstein antas å være fra siste halvdel av 1100-tallet. Den er i to deler og har et karakteristisk mønster rundt kummen. Det finnes en kopi av den i Borgarsyssel museum i Sarpsborg. Full nedsenking har ikke vært praktisert på en stund, og et dåpsfat i messing dekker over kummen. Over dette igjen står et mindre, åttekantet fat fra 1735.

Av andre inventargjenstander kan nevnes en rekke forseggjorte stoler (brudestoler mm.) og gammelt kirkesølv, og fra kirkens historie er det mange beretninger om tyveri av sistnevnte.

Kirken fikk sitt første orgel (Olsen & Jørgensen) i 1897. Det hadde fire stemmer og ble skiftet ut med et litt større orgel i 1920. Dette var utsatt for mus, og ble sendt på museum i 1970, nærmere bestemt Halden historiske samlinger. Et ti stemmers orgel fra Jan Erik Spigseth kom på plass i kirken samtidig. Dette fikk relativt tidlig problemer som ikke har latt seg reparere, og allerede i 1989 fikk kirken et digitalt orgel av merket Allen.

Kirken har to kirkeklokker. Den ene ble støpt av av Nils Knudsen Dahl i 1766 og den andre av O. Olsen & Søn i 1845. Automatisk ringing ble installert i 1986.

Kirken ligger i det nordøstre hjørnet av kirkegården, som er blitt utvidet flere ganger. Et stykke sør for kirken står et gravkapell som ble oppført i 1937. Ved parkeringsplassen står en driftsbygning. Dessuten finnes et menighetshus ved Karsholm, noen hundre meter nordover langs fylkesvei 22. Opplysningsvesenets fond har et bilde av presteboligen.

Det var bispevisitas i Idd prestegjeld i november-desember 2006 (foredrag i biskopens årsrapport). Menighetsbladet for Halden-menighetene kan leses på fellesrådets nettsted.

Kilder og videre lesning:

Asak kirke

Asak kirke med kirkestue

Asak kirke er i dag i Halden kommune der den ligger nær gården Asak nedre, ikke langt fra Femsjøen og bare et par kilometer fra Tistedal kirke. I gamle dager var dette Berg kommune, og kirken var anneks til Berg kirke. Første kirke på stedet var muligens en stavkirke fra 1200-tallet. Den er omtalt i 1397, og på 1590-tallet står det ikke så bra til. Jens Nilssøn omtaler den et par ganger. I 1594 heter det: «End her foruden er it lidet capel heder Asack kircke, er en affeld trækircke liggendis i nordoust fra Bergs kircke 1 mil. Der giøris tienniste huer tredie Søndag.» I 1598 heter det: «…men en anden er ødelagt, kaldis Asacke, der vdi giøris ingen tieniste, men er ødelagt, oc renten ligger til hoffuid kircken.»

Ny trekirke ble oppført rundt 1630. En altertavle fra 1780 er i dag å finne på Folkemuseet. Denne kirken ble i 1875 avløst av en trekirke i bindingsverk som ble tegnet av byggmester Nils Brynhildsen, fikk enkelte endringer av J.W. Nordan og ble oppført i bindingsverk av Gulbrand Johnsen. Den brant allerede i 1891. Dagens teglkirke ble oppført i 1893 og innviet den 15. august.

Tegninger til Asak kirke ble levert av Nils Nilsson, men ikke godkjent av departementet, visstnok fordi man mente kirken ville bli for liten. Nye tegninger ble utarbeidet av Wilhelm Christian Suhrke, som også var byggmester ved oppføringen. Vi snakker om en nygotisk langkirke i tegl (pusset både utvendig og innvendig). Den har vesttårn, og koret i øst er polygonalt avsluttet og har sakristi på nordsiden. Kirken hadde 480 sitteplasser til å begynne med, men i dag opereres det med 380. Kirken er siden pusset opp og gjort om på i 1950 (både utvendig — der de tidligere upussede veggene fikk mineralittpuss — og innvendig), 1972-73 (hvitmalt utvendig; dekoren på prekestolen og galleriveggen overmalt), 1993, 2000 og 2003. I 2000 ble benkene under orgelgalleriet i vest fjernet og erstattet med stoler og bord. Denne avdelingen kalles gjerne kirkestua.

Både korbuen og vindusåpningene er spissbuet, hvilket ikke er så overraskende for en nygotisk kirke. Korgulvet er hevet to trinn over skipets gulv, og koret har tre smale vinduer i sørveggen. Vinduene i skipet fikk blyinnfatning i 1950. Noe av inventaret er fra 1700-tallet og ble reddet ut ved brannen i 1891.

Det har vært betydelige endringer i alterpartiet. Murene har hatt problemer med saltgjennomslag og feil maling, og de har flasset av. I 1924 malte Laura Schultz muren bak alteret med et bilde av Jesus i Getsemane, og taket fikk bilder av knelende engler. Alt dette ble fjernet ved oppussingen i 1950. Heller ikke da ble resultatet godt, og det gjaldt også etter restaureringen i 1972. I 2003 ble det til og med satt opp gipsplater mot veggene, og det sies at det har gått bra så langt. I 1893 fikk kirken en altertavle med en kopi av Adolph Tidemands alterbilde Oppstandelsen i Bragernes kirke, malt av Ove Christian Bærøe og plassert i en nygotisk ramme tegnet av Suhrke. Da Schultz malte på muren i 1924, ble tavlen gitt til malerens sønn, men det er ikke kjent hvor den er i dag. Dagens altertavle ble overtatt fra Oslo domkirke i 1950. Bildet var blitt malt av østerrikske Eduard von Steinle og signert i 1851, og ble innsatt i Domkirken ved Alexis de Chateauneufs ominnredning der. Det viser Jesus i Getsemane og en engel.

Prekestolen har sekskantet grunnform og bilder av de fire evangelistene malt av Laura Schultz. Ved oppussingen i 1973 ble bildene overmalt, før de ble restaurert til jubileet i 1993.

Døpefonten skal være fra rundt 1700, og midtpartiet sies å bestå av ryggvirvelen fra et hvalskjelett som ble funnet ved Tista i 1682. Dåpsfatet i fortinnet kobber er fra 1802 og har tre fisker som symboliserer treenigheten.

Orgelet sies å være bygget av J.H. Jørgensen i 1926 eller 1927 og ha 13 stemmer. Klokkene er på alder med kirken, støpt av O. Olsen & Søn. Tove Tandberg Krafft har laget en rekke kirketekstiler til Asak kirke.

Kirken står relativt langt nordøst på kirkegården, som ikke har noe gravkapell. Det gamle laftede bårehuset fra Tistedal kirke ble flyttet hit i 1928, men er siden revet. Det har versert forskjellige planer for gravkapell samt bårerom i kjelleren, men de er aldri blitt gjennomført. På 2000-tallet er det planer om ny driftsbygning. På kirkegården finnes blant annet en minnelund fra 2001 med avdelinger for dødfødte barn og barn som har dødd i ung alder.

En kirkestue like ved siden av kirken ble åpnet 20. november 2011. Opplysningsvesenets fond har et bilde av kapellangården ved Asak.

Det var bispevisitas i Idd prestegjeld i november-desember 2006 (foredrag i biskopens årsrapport). Menighetsbladet for Halden-menighetene kan leses på fellesrådets nettsted.

Kilder og videre lesning:

  • Sigrid og Håkon Christie: Norges kirker. Østfold (Riksantivariatet / Land og Kirke: Oslo, 1959), bind 2, s. 128-132 (p.t. ikke på nettet)

  • Inger Lise Skauge og Kari Stumberg: Kirker og kirkegårder i Halden. Lokale kulturskatter (H. Andersen Bok- og papirhadel A/S , 2010), s. 22-39
  • Lokalhistoriewiki
  • Halden kirkelige fellesråd
  • Alf Henry Rasmussen: Våre kirker. Norsk kirkeleksikon (Vanebo Forlag, 1993), s. 684
  • Wikipedia
  • Kirkesøk
Annonse