Viser arkivet for stikkord jenshenrikjørgensen

Hovin kirke (Tinn)

Hovin er i dag en del av Tinn kommune, som det opprinnelig også var, men i 1860 ble det innlemmet i den nyutskilte Gransherad kommune for så å blir egen kommune i 1903. Så ble altså det meste av Hovin innlemmet i Tinn igjen i 1964. Kirkemessig lå Hovin til Tinn før det sammen med Hjartdal og Gransherad ble en del av Gransherad prestegjeld ved kgl. res. av 1859. I dag ser sognet ut til å være organisatorisk knyttet til Tinn igjen.

Det gamle kirkestedet i Hovin var ved Åsland, lenger opp mot fylkesveien, mellom gårdene Bakka og Hove. Stavkirken som stod der, skal ha blitt revet i 1392, og det oppstod en strid om plassering av ny kirke som endte med at den ble oppført lenger nedstrøms langs elven Skirva, der kirken står i dag. Denne kirken er så vidt omtalt av Jens Nilssøn i 1595 som anneks til Tinn (dvs. Atrå). Den stod til 1729, da den enten ble ombygget eller erstattet med en ny kirke, som stod til midten av 1800-tallet. I 1844 omtales denne som for liten og ubekvem, og det er enighet om at ny kirke skal oppføres etter typetegninger av H.D.F. Linstow. Samme tegninger er brukt for Gransherad kirke, som er litt større og ble innviet året før Hovin, og de to kirkene ble oppført av samme byggmester, Halvor Andreas Olsen fra Kongsberg.

Hovin kirke ble innviet den 29. august 1850. Det er en laftet langkirke med ca. 250 sitteplasser. Kirken har vesttårn, og det er kor i skipets fulle bredde og et lite sakristitilbygg i øst. Utvendig har kirken panel, mens laftetømmeret er malt inne i kirkerommet. Det er orgel på galleriet i vest, og galleriet strekker seg også langs et stykke av nord- og sørveggen. Det er korskille med tre buer, hvorav de i ytterkantene har en lav skranke hver. Korgulvet er hevet tre trinn over skipets gulv. Inne i koret er et par lukkede benker. Kirken ble restaurert i 1979-80 og tilbakeført mot opprinnelig utseende, ikke minst fargemessig, der det hadde vært gjort endringer.

Altertavlen er på alder med kirken og har et trekors. I 1921 ble den byttet ut med et bebudelsesbilde malt av Harald Brun, men dette ble ved restaureringen i 1979-80 flyttet til skipets sørvegg.

Byggmesteren står også bak prekestolen, mens døpefonten i eik ble skåret av Søren Nedrebø i 1950. Den gamle døpefonten oppbevares også (i klokkerstolen), og Nedrebø har dessuten laget et par brudestoler til kirken.

I 1909 fikk kirken et harmonium som var bygget av The Packard Company. Det ble i 1925 flyttet til galleriet. I 1960 overtok så kirken det gamle orgelet fra Drangedal kirke. Det var et August Nielsen-orgel (5 stemmer, ett manual/pedal) som opprinnelig ble bygget i 1886 og var blitt pusset opp litt. Dette ble så i 1970 avløst av et nytt Jørgensen-orgel med åtte stemmer (2 manualer/pedal). Det gamle Nielsen-orgelet skal siden ha funnet veien via krematoriet på Rjukan til musikkonservatoriet i Oslo. Det skal dessuten finnes et harmonium i kirken og et annet i kirkestuen.

Den ene kirkeklokken er støpt av Erich Schmidt (Christiania) i 1805. Den andre er eldre. Jubileumsheftet fra 2000 melder at klokkene fortsatt ringes manuelt.

Av annet inventar kan nevnes et epitafium fra 1636 over Terkel Olefsøn som henger i våpenhuset. Der henger også en messehagel fra 1800-tallet som ble funnet i 1974 og sendt til Kunstindustrimuseet for konservering. Det skal også finnes en Kristian III-bibel.

Kirkegården er utvidet flere ganger. På kirkegården står en minnebauta over Olaf Ellingsen, et lokalt krigsoffer. I tilknytning til kirken finnes også et bårehus (fra midten av 1960-tallet), en kirkestue og et hus som i sin tid var kirkestall, men som nå fungerer som redskapshus.

Det var bispevisitas i Tinn i mars 2014.

Kilder og videre lesning:

  • Knut Arne Snøås: Hovin kyrkje 150 år 1850-2000 (Hovin sogneråd, 2000)

  • Herman Henriksveen (red.) og Halvor Tveraaen (foto): Kirker i Telemark (Flora forlag: Stathelle, 1986), s. 118-119
  • Alf Henry Rasmussen: Våre kirker. Norsk kirkeleksikon (Vanebo Forlag, 1993), s. 488
  • Kirkesøk
  • Arkivverket om fylkets sognehistorie

Vestre Porsgrunn kirke

Porsgrunn vokste frem som ladested under Skien og fikk bystatus (kjøpstadsrettigheter) i 1807. Kirkemessig sognet Vestsiden til Solum prestegjeld, mens Østsiden sognet til Eidanger prestegjeld, før de to ble utskilt i et eget prestegjeld ved årsskiftet 1763-64. Like før ble det oppført kirke begge steder. Vestre Porsgrunn hadde da hatt kirkegård siden 1690, og et lite tømret hus på kirkegården regnes gjerne som en forløper til kirken. Det lille kapellet ble også brukt til prekener, og i 1722 ble det avløst av et nytt.

Vestre Porsgrunn kirke (eller Vestsidens kirke) ble oppført av byggmeter Joen Jacobsen og innviet den 16. mars 1758 under navnet Immanuelkirken. Det er en laftet langkirke som ifølge Kirkesøk har 250 sitteplasser. Det er trolig noe mindre enn opprinnelig, for boken «Kirker i Telemark» (utgitt 1986) opererer med 400, mens «Kirker i Norge» opererer med beskjedne 170. Kirken har tårn ved inngangen i sør, og koret er rett avsluttet og har sakristi i forlengelsen. Årstallet på vindfløyen i spiret er for øvrig 1757, formodentlig det året kirken kom under tak.

Kirken ble bordkledd og hvitmalt i 1766. Trolig er også de sorte kvadrene på hjørnene, som illuderer murverk, fra denne tiden. I 1777 var det en større ombygging av interiøret der korskillet ble fjernet og kirken fikk tønnehvelv, som ble bemalt med himmel og skyer. Sakristiet ble bygget i 1830 med et eget alterparti til bruk ved skriftemål (skriftehus). Rundt 1900 ble interiøret endret etter tidens smak: Takhvelvingen ble malt hvit og veggene (som fikk panel) grønne, altertavlen ble erstattet med et kors, og mye av det gamle inventaret ble skiftet ut. I 1930-årene ble interiøret noe restaurert under ledelse av Wilhelm Swensen, med fjerning av veggpanelet og tilbakeføring til tidligere farger, og i 1956 ble sakristiet restaurert.

Kirkens skip er lengre enn laftestokkeme, og kirken er stivet av med tverrgående stokker under taket. Dagens korskille har form av en lav skranke på hver side av midtgangen, og korgulvet er et lite trinn høyere enn skipets gulv. Alterpartiet ble restaurert i 1978.

Søfren Nielsen skal ha laget mye av innredningen — og muligens omrammingen til altertavlen, ifølge bokverket «Kirker i Norge». Samme sted sies det at alterbildet — eller ihvertfall motivet — er en import, mens kirkeleksikonet tilskriver det Carl Hansen. Bildet viser nattverden. På alteret står et krusifiks, og på hver side av det er statuer av de allegoriske figurene Spes (håpet) og Caritas (nestekjærligheten). Disse var ved fjerningen av det gamle korskillet blitt satt på en slags sokler ved koråpningen.

I tillegg til prekestolen i korbuens venstrekant står det en lesepult inne i koret, skåret av Nils Bråtelia. Det skal finnes spor etter prekestolen fra før 1777.

Kirken har hatt flere orgler. Det første ble installert i 1775, men ble i 1794 byttet ut med et bygget av Daniel Wroblewsky. Dette ble fornyet og utvidet av Isak Engh i 1869. I 1891 fikk kirken så et Hollenbach-orgel som ble utvidet av J.H. Jørgensen i 1939. Det nåværende orgelet har 16 stemmer og ble bygget av Ernst Junker i 1995. Fasaden er tegnet av Roar Tollnes. I tillegg har kirken et flygel.

Kirken har ellers bl.a. et epitafium over Peter Høymand og hustru, en Kristian IV-bibel fra 1633 og kirkesølv fra kirkens tidlige dager. Kirkeskipet er en modell av barken «Sulitjelma» (som forliste i 1886) fra 1985.

Kirken er omgitt av kirkegården. Det står et redskapshus/servicebygg i kirkegårdens nordøstre hjørne. I en ramme på kirkegården er innsatt det som i sin tid var en gravhelle for Gunder Solvesen Buer (1672-1740). Han ble i sin tid gravlagt omtrent der kirken ble oppført. Senere ble hellen lagt foran ingnangen, og teksten er for en stor del bortslitt. Kirkegården virker relativt full, og i dag brukes Tørmo kirkegård for Vestsiden.

Menighetsbladet for Porsgrunn menighet kan leses på menighetens nettsted.

Kilder og videre lesning:

  • Oddbjørn Sørmoen og Jiri Havran: Kirker i Norge, bind 2: 1700-tallet. Skjønnhetens århundre (ARFO, 2001), s. 146-149

  • Per R. Hoel og Ola Horg Jacobsen (red.): Vestre Porsgrunn kirke: Immanuelkirken: 1758-2008 (Porsgrunn, 2008)
  • Truls E. Norby: Kirken og byen. En beretning om Porsgrunns kirker gjennom 250 år (Norgesforlaget, 2010)
  • Herman Henriksveen (red.) og Halvor Tveraaen (foto): Kirker i Telemark (Flora forlag: Stathelle, 1986), s. 40-41
  • Kunsthistorie.com
  • Tidligere sider hos Porsgrunn kirkelige fellesråd om kommunens kirker
  • Alf Henry Rasmussen: Våre kirker. Norsk kirkeleksikon (Vanebo Forlag, 1993), s. 499
  • Kirkesøk
  • Arkivverket om fylkets sognehistorie
  • Solumslekt om snekker Sø(f)ren Nielsen

Stårheim kirke

Dagens kirke er den fjerde på Stårheim, som har hatt kirke siden 1100-tallet. Den første var et huskapell for høvdingen. Det er første gang nevnt i 1338, da det fortelles at det er stukket i brann. Det ble da oppført en stavkirke som ble lagt under presten i Eid i 1341 og stod til rundt 1600. Da ble den avløst av en tømmerkirke som stod til den ble sterkt skadet i brann i 1859. Etter brannen gikk det visstnok tre år med harde forhandlinger før en ny kirke ble oppført.

Stårheim kirke ble tegnet av Chr.H. Grosch, oppført av byggmester Gjert Lien og innviet den 4. desember 1864. Det er en laftet langkirke med 350 sitteplasser. Den har rektangulært skip og smalere kor som er omgitt av sakristier, slik at bygningskroppen har jevn bredde (og med en gang helt i øst som forbinder kor med sakristier). I vest er det et våpenhus i to etasjer med takrytter. I det ytre minner kirken mye om Tyristrand kirke — også det en Grosch-kirke. Den har utvendig panel, men i motsetning til ved Tyristrand er laftetømmeret synlig inne i kirken.

Inne i kirken er det orgelgalleri i vest, og i øst åpner koret seg mot skipet i sin fulle bredde. Korgulvet er to trinn høyere enn skipets gulv, og på hver side av “trappen” er et korskille i form av en lav balustrade. Alterringen er uvanlig stor i forhold til koret og opptar hele korets bredde. Øvre del av veggflatene bak koret og rundt sakristiene har et karakteristisk gitter som (ifølge Fylkesarkivet) kom på plass i 1960-årene, da kirken ble restaurert. Søyler i kirkerommmet bidrar til helhetsbildet.

Til å begynne med ble det brukt et enkelt trekors bak alteret, og først i 1903 fikk kirken altertavle. Den har et bilde som er malt av Anders Orheim i kopi etter Asta Nørregaards altertavle i Gjøvik kirke. Motivet kalles gjerne «Den trøstende Kristus».

Prekestolen og døpefonten er begge i tre og fra 1864. Dåpsfatet og dåpsmuggen er i tinn. Orgelet fra Olsen og Jørgensen ble opprinnelig bygget til Svelvik kirke i 1916 og kom til Stårheim i 1957. Den kirkeklokken som brukes i dag, er fra 1903. Dessuten oppbevares en eldre klokke som ble gjenfunnet i 1901.

Kirken er omgitt av kirkegården, og på den er en minnestein over salmedikteren Matias Orheim, som er begravet her. Nordvest for kirken står en bygning som ser ut til å være bårehus/servicebygg.

Kilder og videre lesning:

Asak kirke

Asak kirke med kirkestue

Asak kirke er i dag i Halden kommune der den ligger nær gården Asak nedre, ikke langt fra Femsjøen og bare et par kilometer fra Tistedal kirke. I gamle dager var dette Berg kommune, og kirken var anneks til Berg kirke. Første kirke på stedet var muligens en stavkirke fra 1200-tallet. Den er omtalt i 1397, og på 1590-tallet står det ikke så bra til. Jens Nilssøn omtaler den et par ganger. I 1594 heter det: «End her foruden er it lidet capel heder Asack kircke, er en affeld trækircke liggendis i nordoust fra Bergs kircke 1 mil. Der giøris tienniste huer tredie Søndag.» I 1598 heter det: «…men en anden er ødelagt, kaldis Asacke, der vdi giøris ingen tieniste, men er ødelagt, oc renten ligger til hoffuid kircken.»

Ny trekirke ble oppført rundt 1630. En altertavle fra 1780 er i dag å finne på Folkemuseet. Denne kirken ble i 1875 avløst av en trekirke i bindingsverk som ble tegnet av byggmester Nils Brynhildsen, fikk enkelte endringer av J.W. Nordan og ble oppført i bindingsverk av Gulbrand Johnsen. Den brant allerede i 1891. Dagens teglkirke ble oppført i 1893 og innviet den 15. august.

Tegninger til Asak kirke ble levert av Nils Nilsson, men ikke godkjent av departementet, visstnok fordi man mente kirken ville bli for liten. Nye tegninger ble utarbeidet av Wilhelm Christian Suhrke, som også var byggmester ved oppføringen. Vi snakker om en nygotisk langkirke i tegl (pusset både utvendig og innvendig). Den har vesttårn, og koret i øst er polygonalt avsluttet og har sakristi på nordsiden. Kirken hadde 480 sitteplasser til å begynne med, men i dag opereres det med 380. Kirken er siden pusset opp og gjort om på i 1950 (både utvendig — der de tidligere upussede veggene fikk mineralittpuss — og innvendig), 1972-73 (hvitmalt utvendig; dekoren på prekestolen og galleriveggen overmalt), 1993, 2000 og 2003. I 2000 ble benkene under orgelgalleriet i vest fjernet og erstattet med stoler og bord. Denne avdelingen kalles gjerne kirkestua.

Både korbuen og vindusåpningene er spissbuet, hvilket ikke er så overraskende for en nygotisk kirke. Korgulvet er hevet to trinn over skipets gulv, og koret har tre smale vinduer i sørveggen. Vinduene i skipet fikk blyinnfatning i 1950. Noe av inventaret er fra 1700-tallet og ble reddet ut ved brannen i 1891.

Det har vært betydelige endringer i alterpartiet. Murene har hatt problemer med saltgjennomslag og feil maling, og de har flasset av. I 1924 malte Laura Schultz muren bak alteret med et bilde av Jesus i Getsemane, og taket fikk bilder av knelende engler. Alt dette ble fjernet ved oppussingen i 1950. Heller ikke da ble resultatet godt, og det gjaldt også etter restaureringen i 1972. I 2003 ble det til og med satt opp gipsplater mot veggene, og det sies at det har gått bra så langt. I 1893 fikk kirken en altertavle med en kopi av Adolph Tidemands alterbilde Oppstandelsen i Bragernes kirke, malt av Ove Christian Bærøe og plassert i en nygotisk ramme tegnet av Suhrke. Da Schultz malte på muren i 1924, ble tavlen gitt til malerens sønn, men det er ikke kjent hvor den er i dag. Dagens altertavle ble overtatt fra Oslo domkirke i 1950. Bildet var blitt malt av østerrikske Eduard von Steinle og signert i 1851, og ble innsatt i Domkirken ved Alexis de Chateauneufs ominnredning der. Det viser Jesus i Getsemane og en engel.

Prekestolen har sekskantet grunnform og bilder av de fire evangelistene malt av Laura Schultz. Ved oppussingen i 1973 ble bildene overmalt, før de ble restaurert til jubileet i 1993.

Døpefonten skal være fra rundt 1700, og midtpartiet sies å bestå av ryggvirvelen fra et hvalskjelett som ble funnet ved Tista i 1682. Dåpsfatet i fortinnet kobber er fra 1802 og har tre fisker som symboliserer treenigheten.

Orgelet sies å være bygget av J.H. Jørgensen i 1926 eller 1927 og ha 13 stemmer. Klokkene er på alder med kirken, støpt av O. Olsen & Søn. Tove Tandberg Krafft har laget en rekke kirketekstiler til Asak kirke.

Kirken står relativt langt nordøst på kirkegården, som ikke har noe gravkapell. Det gamle laftede bårehuset fra Tistedal kirke ble flyttet hit i 1928, men er siden revet. Det har versert forskjellige planer for gravkapell samt bårerom i kjelleren, men de er aldri blitt gjennomført. På 2000-tallet er det planer om ny driftsbygning. På kirkegården finnes blant annet en minnelund fra 2001 med avdelinger for dødfødte barn og barn som har dødd i ung alder.

En kirkestue like ved siden av kirken ble åpnet 20. november 2011. Opplysningsvesenets fond har et bilde av kapellangården ved Asak.

Det var bispevisitas i Idd prestegjeld i november-desember 2006 (foredrag i biskopens årsrapport). Menighetsbladet for Halden-menighetene kan leses på fellesrådets nettsted.

Kilder og videre lesning:

  • Sigrid og Håkon Christie: Norges kirker. Østfold (Riksantivariatet / Land og Kirke: Oslo, 1959), bind 2, s. 128-132 (p.t. ikke på nettet)

  • Inger Lise Skauge og Kari Stumberg: Kirker og kirkegårder i Halden. Lokale kulturskatter (H. Andersen Bok- og papirhadel A/S , 2010), s. 22-39
  • Lokalhistoriewiki
  • Halden kirkelige fellesråd
  • Alf Henry Rasmussen: Våre kirker. Norsk kirkeleksikon (Vanebo Forlag, 1993), s. 684
  • Wikipedia
  • Kirkesøk

Geilo kirke

Geilo kan vel sies å være et slags sentrum for øvre Hallingdal, det siste tettstedet av særlig betydning før det bærer ut på vidda, når man reiser vestover. Stedet har en av relativt få stasjoner med billettsalg på strekningen, og stasjonen bidro nok til at stedet vokste. Det kom imidlertid kirke før det kom stasjon, og før kirken kom det hjelpekirkegård — i 1886.

Kirken var tidligere kjent som Ustedalen kapell, og den ligger et par hundre meter øst for stasjonen. Tegninger ble utarbeidet av Jacob Wilhelm Nordan i 1886, og byggetillatelse ble gitt året etter. Kapellet ble oppført av byggmester Ole Olssøn Sollie fra Torpo og innviet den 4. juni 1890. I 1958-60 ble det utvidet vestover med et større våpenhus tegnet av Leiv Tvilde. Samtidig fikk det dagens interiørfarger. Bygget har vært titulert som Geilo kirke siden 1988.

Geilo kirke er en langkirke i tre med ca. 190 sitteplasser. Skipet er rektangulært og har takrytter i vest, og det er altså våpenhus utenfor dette. I kjelleren under våpenhuset er det bårerom. I øst er et smalere og rett avsluttet kor som er omgitt av sakristier.

Inne i kirken er det orgelgalleri i vest. Koret åpner seg mot skipet i sin fulle bredde, idet korbuen er tredelt med smalere buer på sidene. Korgulvet er et trinn høyere enn skipets gulv. Prekestolen har oppgang gjennom den ene sidebuen. Den nygotiske altertavlen er bygget sammen med alteret. Bildet viser korsfestelsen. I vinduene på korveggen bak alteret er det farget glass. Døpefonten er åttekantet og kalkformet.

Til innvielsen ble det brukt et lånt orgel, og så fikk kapellet sitt eget året etter. I 1960 ble nytt orgel anskaffet fra J.H. Jørgensen. Kapellet overtok i sin tid en klokke fra Torpo kirke som var støpt i 1886. Den klang ifølge fellesrådet ikke godt, og man kjøpte en ny fra O. Olsen & Søn i 1892 («Norges kirker» sier at den ble omstøpt).

Til tross for at første begravelse skal ha funnet sted den 16. oktober 1886, påstår «Norges kirker» faktisk at vedkommende døde i 1875. Kirkegården er utvidet flere ganger etter den spede begynnelsen. Likevel har det ikke vært nok. I 1975 åpnet ny kirkegård på Bruhaugen, like ved der Geilo kulturkirke siden er oppført. Det er nå hovedkirkegården for Geiloområdet, og kulturkirken har også overtatt som sognekirke. Gamle Geilo kirke ser ut til å brukes mest ved spesielle anledninger, og det sies hos fellesrådet at den skal bevares som den er. Gravsøk kan utføres her.

Det var bispevisitas i Hol i februar 2006. Kirkebladet kan leses på fellesrådets nettsted.

Kilder og videre lesning:

  • Hol kirkelige fellesråd (ikke minst her)

  • Ingjerd Almås Anfinset (tekst) m.fl.: Geilo kyrkje (hos Tunsberg bispedømme)
  • Sigrid og Håkon Christie: Norges kirker. Buskerud (Riksantikvaren / Gyldendal: Oslo, 1981), bind 1, s. 171-174 (også her)
  • Kirkesøk
  • Alf Henry Rasmussen: Våre kirker. Norsk kirkeleksikon (Vanebo Forlag, 1993), s. 517

Gol kirke

Gol har hatt kirke siden middelalderen. Gol stavkirke, som nå står på Folkemuseet i Oslo, antas å ha blitt oppført på 1200-tallet på det gamle kirkestedet noen hundre meter sørvest for dagens kirke. Gol hørte opprinnelig til Nes prestegjeld, men ble utskilt som eget prestegjeld i 1836. Stavkirken ble i likhet med Hemsedal kirke kjøpt av gårdbruker Ole Markegaard i Hemsedal på auksjonen i 1723. Så hadde den flere eiere før daværende eier Ola Hagen fraskrev seg alle rettigheter og inntekter knyttet til kirken i 1877 og påtok seg å levere trevirke til ny kirke. I byggeprosessen henvendte departementet seg til arkitekt Henrik Nissen, som tegnet ny kirke for Gol. Det var en viss strid om tomtevalg, men kirken ble oppført fra sommeren 1880 av byggmester Andreas E. Sørlie fra Snarum. Kirken stod klar 15. september 1881, men ble innviet først året etter, nærmere bestemt den 8. juni.

Gol kirke er en langkirke i tre med vesttårn. Tårnet er i bindingsverk, mens skip og kor er laftet. Koret er polygonalt avsluttet og omgitt av sakristier (prestesakristi på nordsiden, dåpsventerom i sør). Tårnet er omgitt av trappehus med pulttak, men ifølge Norges kirker er det bare det søndre som har trapp. Det er våpenhus i tårnfoten. Kirken har ifølge Kirkesøk 500 sitteplasser.

Kirken har panel utvendig og innvendig. Den fikk nye interiørfarger etter planer av Finn Krafft i 1950. Dette ble malt om på nytt av Sigmund Haraldseter i 1973 etter fargeundersøkelser av Odd Helland i noe som ser ut til å ha utgjort en forsiktig tilbakeføring. Korets gulv er hevet ett trinn over skipets.

Altertavlen har nygotisk omramming, og bildet er en kopi av Adolph Tidemands alterbilde Oppstandelsen i Bragernes kirke, her malt av Christen Brun i 1882. Tavlen har et kristogram over bildet, og under det står det: «Jeg er opstandelsen og livet.» (Joh. 11.25). Prekestolen står nord for korbuen og har oppgang gjennom en dør i sakristiveggen. «Norges kirker» omtaler to døpefonter: en åttekantet med lav kum fra 1881 og en dåpsengel som trolig er fra midten av 1800-tallet, på sørsiden i koret.

Kirkens orgelhistorie er omtrent som følger: Et fire stemmers orgel bygget av Gustav Næss i 1891 ble overlatt til Herad kirke i 1951. Samme år fikk Gol kirke et 13 stemmers Jørgensen-orgel. Dette ble i 1991 avløst av et orgel bygget av Ernst Junker. De to kirkeklokkene ble støpt av Knud Andreas Sundt i 1850 og er altså overført fra stavkirken.

Kirkegården er omgitt av en steinmur. Helt nord på kirkegården står et hus som kan tenkes å være bårehus eller servicebygg. Opplysningsvesenets fond har bilde av prestegården.

Det var bispevisitas i Gol i spetember 2008. Menighetsbladet (kyrkjebladet) kan leses her.

Kilder og videre lesning:

Holmen kirke (Sigdal)

Holmen kirke kalles ofte Sigdal kirke der den står i kommunesenteret Prestfoss. Den avløste i sin tid en stavkirke som lå noen hundre meter unna, i nordre utkant av prestegården Holmen. Stavkirken ble radikalt ombygget i løpet av 1600-tallet. Det ser ellers ut til å være mangelfullt med opplysninger om den, og eneste kjente illustrasjon er en tegning fra 1845 utført av prestedatteren. Det ble anskaffet en altertavle til stavkirken i 1653, og det antas at det er samme tavle som Christopher Bildsnider utførte noe arbeid på i 1672, og som ble malt i 1687. Den ble overmalt i 1727 og skal være å finne på Folkemuseet. I 1695 fikk kirken prekestol og døpefont som antas å være forskjellige fra prekestolen og døpefonten som er overført til dagens kirke.

Stavkirken ble etterhvert skrøpelig, og på 1840-tallet ble det besluttet å oppføre ny kirke. Det var imidlertid misnøye med de innkomne tegningene, og man fikk tak i tegningene til Bamble kirke (tegnet av Gustav Adolph Lammers), som ble brukt som utgangspunkt for byggingen. Kirken ble oppført fra 1850 og ble innviet den 9. november 1853. Stavkirken ble revet i 1855.

Holmen kirke er en slags korskirke i tre, men tverrarmene er svært korte. Selve kirken er laftet, mens tårnet er i bindingsverk. Det er et sakristitilbygg i øst. Kirken har stående panel utvendig og innvendig. Tverrarmene inneholder gallerier i to etasjer, og det er orgelgalleri i vest, altså fem gallerier til sammen. Korets gulv er hevet tre trinn over skipets, og kirken har korskille i form av en søylerekke med lavt gjerde. Antall sitteplasser oppgis til 700.

Ved alteret stod det først et alterkors. Altertavlen har et ojemaleri av korsfestelsen utført av Axel Ender i 1877. Teksten under bildet lyder: «Det er fuldbragt.» (Joh. 19.30)

Prekestolen ser ut til å være fra ca. 1720, selv om bæresøylen skal være fra 1853. Den er plassert inntil nordveggen og har oppgang fra koret. Stolen er dekket av forgyllede akantusutskjæringer og har en medaljong i front. Himlingen var i en årrekke på Folkemuseet, men ble restaurert av Håkon Reistad og satt inn i kirken i 1968. Roar Hauglid mente at både prekestol og døpefont er utført av Thomas Blix.

Døpefonten (som har himling) er på alder med prekestolen og altså overført fra stavkirken. På 1700-tallsmaner er det en figur (her Johannes Døperen) som bærer dåpskummen. Himlingen er utsmykket med noe akantus.

Kirken fikk et Brantzeg-orgel i 1858. Det ble skiftet ut med et Jørgensen-orgel i 1920 som fikk prospekt med utskjæringer utført av Håkon Reistad. Dagens orgel er fra Olof Hammarberg og ble bygget i 1984.

Kirken har en lang rekke presteportretter i form av malerier samt annet inventar som er omtalt i Norges kirker. De to klokkene i tårnet er begge støpt av O. Olsen & Søn; de er fra hhv. 1853 og 1856.

Den gamle kirkegården ble fortsatt brukt frem til 1890. Da ble dagens kirkegård innviet på den motsatt side av fylkesvei 133 fra kirken. Den er siden utvidet nordover. Et gravkapell oppført i 1904 etter tegninger av Hans Horn ble i 1935 avløst av et gravkapell i bindingsverk. Det er hvitmalt.

Den gamle kirkegården på nordsiden av prestegården kan fortsatt besøkes. Den ble faktisk utvidet i 1870, altså etter at dagens kirke var innviet. Noen nedsenkninger i terrenget stammer fra gravkamre under gamlekirken. Kirkegården er satt i stand i etterhånd og er omgitt av et gjerde fra 1968 som ikke strekker seg rundt hele den opprinnelige kirkegården. Det finnes enkelte gravmæler utenfor gjerdet. Den gamle prestegården sies å være i dårlig stand, og eiendommen blir delt opp og solgt stykkevis, noe som har skapt strid. Sigdal har siden fått ny prestebolig.

Det var bispevisitas i Sigdal i mars-april 2011. Nyeste nummer av menighetsbladet kan leses her.

Kilder og videre lesning:

  • Sigrid og Håkon Christie: Norges kirker. Buskerud (Riksantikvaren / Gyldendal: Oslo, 1981), bind 1, s. 187-208 (også her)

  • Alf Henry Rasmussen: Våre kirker. Norsk kirkeleksikon (Vanebo Forlag, 1993), s. 537
  • Sigdal kirkelige fellesråd
  • Wikipedia
  • Kirkesøk

Kirkegård

Kirkegård

Gravkapell

Den gamle kirkegården

Den gamle kirkegården

Den gamle kirkegården

Prestegården

Prestegården

Kirken og kirkegården

Olavskapellet (Sandefjord)

Sandar menighetshus i Bjerggata 56 i Sandefjord er oppført etter tegninger av Håkon Rud. I tilknytning til det er et lite kapell som omtales som Olavskapellet eller Olavs kapell. Det skal være oppført etter ønske (og finansiering) fra Lars Christensen i 1962, og det har 70 sitteplasser.

Utenpå bygningen ser vi et relieff av Hellig-Olav til hest. Det er laget av Ragnhild Butenschøn i 1964. Klebersteinsrammen rundt inngangsdøren viser bibelmotiver og er laget av Finn-Henrik Bodvin. På utsiden finner vi gammeltestamentlige motiver, på innsiden nytestamentlige.

Kapellet sies i kirkeleksikonet å ha galleri. Det sentrale inventaret er på alder med kapellet. Alterbildet er laget av Hugo Lous Mohr. Det dekker hele fondveggen og viser livets tre. Både lesepult og døpefont er av smijern og er laget av Kunstsmia. Orgelet er fra Jørgensen.

Det ser ut til at kapellet brukes av den lokale døvemenigheten.

Hovedkilder:

  • I ditt lys ser vi lys. En orientering om kirkebygg i Sandefjord (Sandefjord, 1969), s. 10-12

  • Alf Henry Rasmussen: Våre kirker. Norsk kirkeleksikon (Vanebo Forlag, 1993), s. 556

Veierland kirke

Øya Veierland ligger vest for Tjøme. Den tilhørte Stokke kommune frem til 1965, da den ble overført til Nøtterøy. Øyas kirke ligger i Nøtterøy sogn, men tituleres som kirke idag, skjønt den ser ut til å ha blitt kalt kapell tidligere.

Veierland kirke er en langkirke i tre som ble oppført med stor dugnadsinnsats og innviet den 12. oktober 1905. Til grunn for byggingen er brukt en standardtegning fra kirkedepartementet som visstnok også er brukt flere andre steder. Til 25-årsjubileet i 1930 ble det gjort endringer på vesttårnet, inngangspartiet og orgelgalleriet. Arkitekt for dette var Ahasverus Munthe-Kaas Vejre og byggmester var Ludvig Hansen. Kirken har 150 sitteplasser, ifølge Kirkesøk, mens kirkeleksikonet opererer med 175. Opprinnelig var det 132. Det ble feiret hundreårsjubileum i 2005 (se også menighetsbladet, og det er bilder i Tønsberg Blad). I den forbindelse ble det utgitt jubileumsbok. Kirken ble pusset opp etter pengeinnsamling i 2009.

Kirken har kor i skipets fulle bredde uten markant skille (hallkirke) og sakristi i øst. (Dette sakristiutbygget var muligens ikke opprinnelig, ifølge jubileumsboken.) Korets gulv er hevet to trinn i forhold til skipets, takhimlingen er buet, og det er orgelgalleri i vest.

Kirken var spartansk innredet i begynnelsen, uten altertavle og orgel. Dagens farger og dekor er etter forslag fra Hans Gerhard Sørensen og Brit Sørensen.

Altertavlen er laget av Maria Vigeland til 25-årsjubileet og viser Jesu møte med Marta ved graven etter oppstandelsen. Alteret har antependier laget av Marit Aarstad etter tegninger av Hans Gerhard Sørensen. Prekestolen er på alder med kirken, i likhet med døpefonten. Den har en langt eldre dåpsfat av tinn som muligens har vært brukt til nattverdsbrød. Salmetavlene er også opprinnelige. De var stuet bort en stund, men er kommet på plass igjen. Orgelet ble bygget av J.H. Jørgensen i 1952. De to kirkeklokkene ble støpt av Olsen Nauen i 1970, den ene visstnok omstøpt av en klokke fra 1905. I våpenhuset er en minnetavle med navnene på fire veierlendinger som omkom under krigen. Den ble avduket i 1947.

Det ser ut til å være en rekke musikkinnslag i kirken om sommeren, med aftensang og konserter. For øvrig har kirken omtrent én gudstjeneste i måneden.

Kirkegården som omgir kirken, sies å ha rundt 230 graver. Sør på kirkegården står et redskapshus / servicebygg fra 2001, tegnet og oppført av Arne Torgersen.

En av gravene på kirkegården er etter Jens Bjørneboe, som de siste årene bodde på Eikvold, ikke langt fra kirken.

Det var bispevisitas i Nøtterøy i april 2010. Menighetsbladet kan leses på fellesrådets nettsted.

Kilder og videre lesning:

Skrautvål kirke

På Skrautvål (i Nord-Aurdal, nord for Fagernes) har det vært kirke siden middelalderen, og «Norges kirker» vet også å fortelle om en rekke forsvunnede kirkebygg i området (så som Døvre, Sørhus og Åbjør). Eldste kjente kirke sies å ha vært en stavkirke på Åbolsjordet, ca. 300 meter sør for nåværende kirke. Den ble revet rundt 1760 etter å ha vært ute av bruk i en årrekke. Gjenbrukte materialer i dagen skirke er datert til 1280-årene, og stavkirken er omtalt i et dokument fra 1327, mens stedets prest ble omtalt i 1311 og kirkegården i 1346. Det skal ha dreid seg om en stavkirke med hevet midtrom. En planke med utskåret dyre- og planteornamentikk herfra skal befinne seg i Oldsaksamlingen.

Dagens kirke ble oppført på gården Skrautvåls grunn med Svein Traaseth som byggmester. Byggeåret synes å være noe uklart. Norges kirker henviser til en lokal tradisjon som sier at den ble oppført før 1770, og det står «ca. 1770» på et skilt over porten til kirkegården, men 1785 i kallsboken for Nord-Aurdal samt i kirkedepartementets arkiv. 1785 ser ut til å regnes som innvielsesår. Vi har å gjøre med en laftet korskirke med 200 plasser. Orienteringen er fra nord-nordvest til sør-sørøst, og det er kor i det vi i liturgisk forstand vil kalle østre korsarm, og våpenhus (fra 1861) utenfor vestre. I forlengelsen av koret er det sakristi i bindingsverk (fra ca. 1890, med kontor og dåpsventerom), og det er takrytter over krysset. Kirken har stående panel utvendig (fra ca. 1860), mens tømmerveggene er bare inne i kirken. Vinduer og en dør ble skiftet ut i 1907. Samme år ble innerveggene malt grønne for så å bli avlutet i 1953. Kirken ble restaurert i 1971-74.

Den portalformede altertavlen antas å være skåret av Kviten (Ola Kviteberg) i 1795, bortsett fra at krusifikset muligens er skåret av Anders Pedersen Rye. Den korsfestede Kristus er flankert av Maria og Johannes, og utenfor disse er det statuer av Aron (t.v.) og Moses. I toppfeltet finner vi søyler samt Peter med nøklene og en annen figur som muligens er Paulus. Altertavlen antas å være malt av Ola Hermundsen Berge.

Berge ser også ut til å ha malt prekestolen, som har fem fag med høye, smale fyllinger og dekorativ maling, ikke figurative illustrasjoner.

Til klebersteinsdøpefonten fra middelalderen ble det laget ny kum i 1941 etter at den gamle var noe ødelagt oventil. Den gamle kummen oppbevares i våpenhuset, og «Norges kirker» omtaler også en dreid font fra ca. 1795.

Kirken hadde tidligere et Olsen og Jørgensen-orgel fra 1910. I 1973 ble pipeverket brukt i et nytt orgel fra Norsk Orgel- og Harmoniumfabrikk (ni stemmer), mens andre deler ble sendt til Valdres folkemuseum.

De to kirkeklokkene i tårnet er fra 1821 og 1847, fra hhv. M.K. Skjøberg og Knut Andreas Sundt. Det skal ellers finnes kirkesølv og messehagler fra 1600-tallet samt dørbeslag, lås og nøkkel fra 1200-tallet m.m. Det finnes interiørbilder på Kirkesøk.

Kirkegården ser ut til å være utvidet flere ganger. Den er omgitt av hvitt stakitt, og det er steinmurer her og der. Nær parkeringsplassen står et hus som ser ut til å være kirkestue.

Kilder og videre lesning:

Annonse