Viser arkivet for stikkord jacobwilhelmnordan

Feios kirke

Feios hadde kirke i middelalderen, en stavkirke oppført på gården Rindes grunn og med gårdens navn. Takket være besiktigelsesrapporter og inventarlister samt tegninger utført av Georg Bull har vi relativt detaljert kunnskap om denne kirken (se Norges kirker). Den ble i 1858 betegnet som «aldeles casabel», og ikke mange år senere ble den revet til fordel for dagens kirke, som formodentlig er oppført på tilnærmet samme sted. En planke med dyreornamentikk i Urnes-stil i De heibergske samlinger knyttes av Roar Hauglid til Rinde-kirken. Med noen unntak later det ellers til at inventaret ble spredd for alle vinder etter rivingen. Enkelte ting skal fortsatt være å finne på gårder i distriktet.

Feios kirke ble tegnet av Jacob Wilhelm Nordan i 1864 og oppført av Johannes Arnesen Øvsthus, som endret enkelte detaljer i forhold til Nordans tegninger. Kirken ble innviet den 12. desember 1866 og skal for en stor del være slik den var ved innvielsen for 150 år siden. Det er en langkirke med vesttårn, rektangulært skip og rett avsluttet kor med sakristi i forlengelsen. Skip og kor er tømret, mens tårn og sakristi er i bindingsverk. Antall sitteplasser er 220, ifølge Fylkesarkivet, mens enkelte andre kilder opererer med 300.

Innvendig er det orgelgalleri innenfor inngangen. Korgulvet er hevet et par lave trinn over skipets gulv, og det er en lav skranke på hver side av midtgangen. Koret åpner seg mot skipet i sin fulle bredde og høyde.

I begynnelsen stod det ved alteret et kors med grønn tekstilbakgrunn. Den nygotiske altertavlen fikk i 1883 et bilde av Jesus i Getsemane malt av Christen Brun i kopi etter Otto Mengelberg. Prekestolen er åttekantet og står i koråpningens høyrekant. Også døpefonten er åttekantet. Kirken har fremdeles et orgel fra 1913, og ifølge kirkeleksikonet har den to klokker støpt av Olsen Nauen i 1983.

Kirken ligger øverst (lengst sør) på kirkegården sør for fylkesvei 182. En nyere og større kirkegårdsparsell ligger nedenfor (på nordsiden av) veien, og i sørøsthjørnet av denne står en liten klokkestøpul med en klokke fra 1903.

Kilder og videre lesning:

Austbygde kirke

Austbygde (eller Tinn Austbygd) sognet tidligere til Atrå, men ble etter noe om og men eget kirkesogn fra 1. januar 1888. I den samme prosessen fikk stedet egen kirke. Den ble tegnet av Jacob Wilhelm Nordan og oppført under byggmester Gulbrand Johnsen fra Nes på Romerike, som foruten kirker i hjemdistriktet også oppførte enkelte i Buskerud og Telemark.

Austbygde kirke ble innviet den 23. november 1888. Det er en tømret langkirke med 300 sitteplasser. Kirken har vesttårn omgitt av tilbygg fra 1980-tallet med dåpssakristi og toalettrom. Det rett avsluttede koret i øst er omgitt av sakristier (hvorav det ene, som tidligere var dåpssakristi, nå er lagerrom). Kirken ble pusset opp i 1933-34 etter planer av Domenico Erdmann. Den ble da malt av Øystein Orekås. Senere er kirken omfattende restaurert i 1985-88 frem mot hundreårsjubileet.

Korgulvet er ett trinn opp fra skipets gulv, og kirken har orgelgalleri i vest.

Altertavlen ble malt av Lars Osa i 1909 etter Adolph Tidemands bilde av Jesu dåp i Trefoldighetskirken i Oslo. Før den tid var det brukt et trekors på grønn bakgrunn i en ramme som var tegnet av Nordan.

Prekestolen ble snekret av byggmesteren. Den er i venstrekant av koråpningen. Det finnes også en enkel lesepult. Døpefonten er i likhet med prekestolen på alder med kirken.

Kirkens første orgel var egentlig et harmonium fra 1915. I 1938 ble det skiftet ut med et ti stemmers Walcker-orgel. Etter krigen fikk kirken elektrisk oppvarming, som gav tørr luft, og orgelet begynte etterhvert å svikte. Dagens orgel er fra 1973 og ble bygget av Paul Ott. Det har 15 stemmer (2 manualer og pedal). Harmoniet har siden kommet til det lokale bedehuset, mens Walcker-orgelet brukes i baptistkirken på Rjukan.

De to kirkeklokkene ble støpt i 1888 av O. Olsen & søn.

I begynnelsen var det bare opparbeidet et lite stykke kirkegård nordover fra kirken, men den er blitt utvidet etterhvert. Fellesrådet har et kart over den. Sørøst for kirken står et kombinert bårehus og servidebygg fra 1982, oppført etter en langdryg prosess med mange omtegninger.

På kirkegården står ellers en bauta reist i 1938 over dem som gikk i bresjen for å få bygget kirken, og med en påmontert plate med navn på dem som gav kirketomt. En kirkestue fra 1920-tallet ble revet i 1978, og kirkestaller fra 1915 ble revet samtidig.

Det var bispevisitas i Tinn i mars 2014.

Kilder og videre lesning:

  • Jon Haukaas: Austbygde kyrkje 1888-1988 (Austbygde sokneråd, 1988)

  • Herman Henriksveen (red.) og Halvor Tveraaen (foto): Kirker i Telemark (Flora forlag: Stathelle, 1986), s. 116-117
  • Tinn kirkelige fellesråd
  • Store norske leksikon
  • Alf Henry Rasmussen: Våre kirker. Norsk kirkeleksikon (Vanebo Forlag, 1993), s. 488
  • Kirkesøk
  • Wikipedia

Nøtterøy kirke

Nøtterøy kirke er første gang nevnt i 1327 og antas å være oppført på 1100-tallet. Det er en steinkirke som muligens etterfulgte en trekirke, uten at dette er bevist arkeologisk. Kirken, som var viet til jomfru Maria (festdag 16. august), ble bygget med kistemur, slik det var relativt vanlig på den tiden. Opprinnelig var det en enkel langkirke med apsidalt avsluttet kor, men etter noen eierskifter (i grevens eie 1673 til 1770, så i noen lokale bønders eie før kommunen overtok i 1837) ble den utvidet på 1800-tallet i to omganger. I 1839 fikk kirken tverrarmer, og skipet og tårnet ble reparert. I 1862 ble tredelen av tårnet revet, og tårnet ble gjort ca. 2,5 meter høyere med en murdel toppet av en del av tre og så spiret, slik vi kjenner det i dag. I 1883 ble kirken forlenget østover ved byggmester F. Meyer etter planer av Jacob Wilhelm Nordan. Den fremstår nå altså som en korskirke med vesttårn. I øst er det et polygonalt avsluttet kor omgitt av sakristier, og det er trappehus i nord og sør i tverrarmenes hjørner (til galleriene). Kirken er siden reparert og restaurert blant annet i 1953. Antall sitteplasser er ifølge Kirkesøk 500; dette er noe redusert i forhold til tidligere.

Et interessant trekk ved kirkebygget er ni steinrelieffer i muren. To av dem er sokkelsteiner på den gjenmurte sørportalen, delvis under bakkenivå. De andre antas å ha vært hjørnesteiner eller portalsteiner i den opprinnelige kirken, og kan dermed muligens dateres til siste halvdel av 1000-tallet. Steinene er åpenbart ikke på opprinnelig sted, og er til dels opp ned. Det dreier seg om dyremotiver som orm og bjørn.

Mye av inventaret ble tegnet av Nordan (og utført av byggmester Hans Helgesen) og er fra 1880-tallet. Det gjelder for eksempel alteret, og prekestolen. Det gjaldt også en nygotisk altertavleomramming, men denne er ikke i bruk lenger. Altertavlen ble malt av Jakob Pedersen Lindgaard rundt 1770. Hovedbildet viser Jesu korsfestelse, og vi ser Maria og Johannes på hver side, mens Maria Magdalena kneler ved korset. På predellaen er et lite maleri av nattverden, og på sidene ser vi de allegoriske figurene Fides (troen) og Spes (håpet). Disse var lagt vekk i den perioden tavlen hadde nygotisk omramming. Øverst har tavlen rokokkoornamenter og en glorie rundt navnet «Jehova» skrevet på hebraisk.

I korets skråvegger er det glassmalerier fra 1921 som ble utført av G.A. Larsen etter tegninger av Frøydis Haavardsholm. De viser Jesus i bønn i Getsemane (tituleres gjerne «Jesu bønnekamp») og Opppstandelsen. Det ene av disse ble i 2010 tatt ned og sendt til glassmesterfirmaet Ove Blegen i Oslo for restaurering.

Døpefonten i stein er i to deler. Den nederste delen i kalkstein fra Gotland dateres i jubileumsboken til første halvdel av 1200-tallet. Den har interessante figurer og har vært gjenstand for forskning og bokutgivelser. Overdelen er utført etter tegninger av Carl Berner i 1920.

I 1844 bygget Peter Albrechtsen et åtte stemmers orgel til kirken. En gave fra Nøtterø Sparebank gjorde at man kunne bytte ut orgelet i 1885. Dagens orgel er et elektropneumaitsk Jørgensen-orgel som ble innviet på palmesøndag i 1954. Vi får tro at orgelet har fått nødvendig vedlikehold gjennom årene, for det rapporteres i Tønsberg Blad å være i god stand.

De to kirkeklokkene er fra 1950 fra Olsen Nauen.

Kirkegården er utvidet en rekke ganger, blant annet med en hjelpekirkegård på prestegårdsjordet på den andre siden av fylkesveien (i bruk fra 1874 til den ble nedlagt i 1931). Nord for kirken står et gravkapell. Ved kirken er det et parkanlegg med et krigsminnermerke utført av Carl E. Paulsen, og i kirkens våpenhus er et relieff ved en minnetavle over falne utført av samme kunstner. Prestegården fikk ny hovedbygning og nytt uthus på 1850-tallet.

Det var bispevisitas i Nøtterøy i april 2010. Menighetsbladet kan leses på fellesrådets nettsted.

Kilder og videre lesning:

Lisleherad kirke

En kirke i Lisleherad (noen kilometer nord for Notodden by) er omtalt i 1427. Dette var trolig en stavkirke, og den ble muligens oppført omtrent samtidig med Heddal stavkirke. Opprinnelig var Lisleherad anneks til Hjartdal, før annekssognet ble overført til Heddal. Stavkirken skal ha vært liten, men ble påbygget og reparert en rekke ganger og mistet etterhvert stavkirkepreget, fortelles det. Et par portalplanker fra den er å finne i Oldsaksamlingen sammen med en løveformet vannkanne i bronse fra ca. 1200. Stavkirken ble revet i 1873 og dagens kirke oppført rett etterpå.

Lisleherad kirke ble tegnet av Jacob Wilhelm Nordan og oppført av byggmester Bakke fra Kongsberg i 1873-76, ifølge boken «Kirker i Telemark», mens andre kilder nøyer seg med å oppgi 1873 som byggeår. Den skal imidlertid ha blitt innviet i 1876. Det er en laftet langkirke med 120 plasser, ifølge fellesrådet. Kirken har tårn ved inngangen i nordvest.

Det kan se ut til at kirken var enkelt utstyrt fra starten av. Først i 1902-03 fikk den altertavle, og den fikk orgel i 1908. Dagens utseende fikk kirken ved en grundig ombygging og istandsetting i 1953-54 ledet av Finn Krafft, som fikk relativt frie tøyler og gjorde mye av arbeidet selv. Til gjenåpningen ble det utgitt en bok om kirken der Krafft forteller om prosjektet. Krafft fikk oppdraget allerede på slutten av 1930-tallet, da han var overlærer ved Statens sløyd- og tegnelærerskole på Notodden, men det trakk ut på grunn av krigen og fordi planene ble utvidet. Før restaureringen hadde laftetømmeret vært synlig, men så ble innerveggene kledd med panel. Takhimlingen ble senket noe, og kirken fikk nytt og mindre galleri, slik at vinduene ikke ble dekket. I motsatt ende av kirkerommet hadde det tidligere ikke vært adskilt kor, men her ble deler av kirkerommet kledd inn, slik at midtpartiet ble kor og sidepartiene (med ett vindu på hver side) sakristi. Både kor og skip har himling som et flattrykt tønnehvelv. Himlingen ble malt av Krafft med motiver fra Juleevangeliet og med julestjernen som midtpunkt.

I begynnelsen hadde kirken et stort kors istedenfor altertavle. Den første altertavlen i 1903 har et kristusbilde malt av Lars Osa, mens selve tavlen er skåret av Olav Fyrileiv. Den ble byttet ut ved Kraffts store restaurering, og bildet henger nå til venstre for koråpningen, med en enklere ramme enn det hadde da det ble brukt i altertavlen. Ved restaureringen laget Maja Refsum Nygård-Nilssen ny altertavle til kirken. Tavlen har et relieff i tre og keramikk med motiv fra stallen i Betlehem, der Maria er midtpunktet og får overrakt Jesusbarnet fra Josef. Refsum har også laget krusifikset over koråpningen.

Prekestolen tilhørte i sin tid gamlekirken og erstattet ved restaureringen den stolen som hadde stått i kirken frem til da. Krafft fikk tak i stolen fra sløyd- og tegnelærerskolen, der den var oppbevart (og sannsynligvis pusset opp på 1890-tallet). Stolen er datert 1794, da staffering ble bekostet av giveren, men er trolig noe eldre i utgangspunktet. Den har bilder av de fire evangelistene.

Døpefonten er tegnet av Finn Krafft og sønn og utført av treskjærer Fyrileiv.

Kirken fikk sitt første orgel i 1908. Det hadde fire stemmer, og ved oppussingen i 1954 malte Finn Krafft prospektet (fasaden). Samtidig ble orgelet meldt å være i dårlig stand, og det er siden byttet ut med et ni stemmers orgel fra Paul Ott (i 1976, ifølge kirkeleksikonet). Organisstillingen var for øvrig utlyst i 2012.

Finn Krafft har ellers laget blant annetantependiet og står sannsynligvis bak mange andre detaljer som ikke er nevnt her. Kirkeklokkene er støpt i 1903 av det firmaet som nå kalles Olsen Nauen Klokkestøperi. De skal være omstøpt av eldre klokker.

Det har vært enkelte reparasjoner i nyere tid. I 2006 var det utlyst anbudsinnbydelse på takreparasjoner, og dette arbeidet ser ut til å ha blitt gjennomført.

Kirkegården var opprinnelig svært liten, men ble utvidet rundt 1900, og mer har kommet til siden. I nordvestenden av kirkegården står et bygg som må antas å være gravkapell eller bårehus med på hektet redkspashus eller servicebygg.

Det var bispevisitas i Lisleherad i september 2010.

Kilder og videre lesning:

Østre Fredrikstad kirke

Gamlebyen i Fredrikstad er i dag en idyll og en turistattraksjon, men bakgrunnen er alvorlig nok: Stedet ble anlagt som festning i en tid da Danmark-Norge ofte lå i krig med Sverige. Det skal ha vært en liten bebyggelse i området da Borgs befolkning grunnla det som nå er Fredrikstad by, etter at Borg var brent av svenskene i 1567. Festningsvollene i det som i dag regnes som Nord-Europas best bevarte festningsby, er hovedsakelig fra 1660-årene.

Allerede på 1560-tallet kom det kirke innenfor vollene, men den brant i 1570 og 1572, og kirkene har i det hele tatt vært ofre for byens dramatiske historie. En kirke fra 1582 brant i 1653. Enda en kirke fra 1670 (i tre som de tidligere) brant allerede i 1672. I 1689 ble det innviet en korskirke i mur. Denne brant allerede i bybrannen i 1690, men murene stod igjen og ble brukt i en ny kirke, som stod klar i 1697. Denne brant så i bybrannen i 1764. Tårnet skal i stor grad være gjenbrukt i dagens kirke, som stod klar i 1779 (tatt i bruk den 22. september). Også deler av murene ble gjenbrukt, skjønt det synes uklart akkurat hvor mye.

Østre Fredrikstad kirke (tidligere bare Fredrikstad kirke) er en korskirke i mur og har i dag 550 sitteplasser, ifølge Kirkesøk. Også dagens kirke har gjennomgått endel endringer. Alt tidlig på 1800-tallet ble det meldt om forfall, og gudstjenester var en periode henvist til rådhuset. Tårnet ble reparert i 1833, idet spiret ble tatt ned og erstattet med en lav tårnhatt. Kirkens takkonstruksjon og himling ble bygget om i 1833-35. I 1874 fikk kirken nytt spir, og samme år gjennomgikk interiøret store endringer, alt etter planer av J.W. Nordan. Da ble dagens gallerier oppført, og orgelgalleriet i vestre korsarm ble utvidet i 1907. Kirkerommet er ellers fornyet i 1918 og 1965, sistnevnte gang under ledelse av Bjørn Ianke. Fire vinduer (to i koret, to i tverrarmenes østvendte vinduer) har glassmalerier av Per Vigeland fra 1942 og 1946. Vigeland laget også blant annet lysestaker og nummertavler, men sistnevnte er siden flyttet fra kirkerommet.

Dagens interiør er altså formet av Ianke, som skal ha gjort om en god del på Nordans moderniseringer. Det er gallerier i alle korsarmer, også i østre, der det er kor. Korgulvet er hevet et par trinn over gulvet i resten av kirken. Kirken hadde opprinnelig prekestolalter, og korveggen sies å være delvis tilbakeført. Altertavlen har et nattverdsbilde som ble malt av Johan Samuel Brøgger i 1779. Øverst finner vi kongemonogrammene til Kristian VII og Olav V. Ved Nordans ombygging ble tavlen erstattet med en ny som hadde et oppstandelsesbilde malt av M.E. Winge, men denne er nå henvist til våpenhuset (i tårnfoten i vest).

Prekestolen er fra Nordans tid og har syv fag med speilfyllinger. Også døpefonten er fra Nordans tid. Den er åttekantet og kalkformet og har renessanseinspirert ornamentikk. Den opprinnelige døpefonten fra 1779 var formet som en naken figur av Johannes Døperen som bar kummen. Den vakte forargelse, og ble allerede i 1794 byttet ut med en dåpsengel. Det skal ha vært et skifte eller to også mellom denne og dagens døpefont fra 1874.

Orgelet har 30 stemmer og ble bygget av Bruno Christensen i 1972. Prospektet er overtatt fra et Olsen & Jørgensen-orgel fra 1907. Orgelet sies å være utmerket og brukes mye til konserter. Kirken har to middelalderklokker. Ytterligere inventar (nåværende og tidligere) er beskrevet i littertaturen.

Området rundt kirken er parkmessig behandlet og brukes ikke lenger som gravplass, men Østre Fredrikstd gravlund ligger litt lenger øst, utenfor vollene. Et stykke sørøst for dette igjen er en krigskirkegård. Kister fra en gravkjeller under tårnfoten ble forflyttet til kirkegården i 1870-årene.

Artemisia.no omtaler en tidligere prestegård i Voldportgaten 69.

Kilder og videre lesning:

  • Thorstein Johnsen: Østre Fredrikstad kirke MDLXVII MDCCLXXIX MCMLXXIX (Fredrikstad menighetsråd , 1979)

  • Ola Storsletten og Jiri Havran: Kirker i Norge, bind 5: Etter reformasjonen. 1600-tallet (ARFO, 2008), s. 152-155
  • Sigrid og Håkon Christie: Norges kirker. Østfold (Riksantivariatet / Land og Kirke: Oslo, 1959), bind 2, s. 201-210 (også her)
  • Tore E. Thorkildsen: På kirkevei i domprostiet (TK-Publikasjon: Hvaler, 1974), s. 30-39
  • Lokalhistoriewiki
  • Fredrikstad byleksikon
  • Østre Fredrikstad menighet
  • Kirkesøk
  • Arkivverket om fylkets sognehistorie

Asak kirke

Asak kirke med kirkestue

Asak kirke er i dag i Halden kommune der den ligger nær gården Asak nedre, ikke langt fra Femsjøen og bare et par kilometer fra Tistedal kirke. I gamle dager var dette Berg kommune, og kirken var anneks til Berg kirke. Første kirke på stedet var muligens en stavkirke fra 1200-tallet. Den er omtalt i 1397, og på 1590-tallet står det ikke så bra til. Jens Nilssøn omtaler den et par ganger. I 1594 heter det: «End her foruden er it lidet capel heder Asack kircke, er en affeld trækircke liggendis i nordoust fra Bergs kircke 1 mil. Der giøris tienniste huer tredie Søndag.» I 1598 heter det: «…men en anden er ødelagt, kaldis Asacke, der vdi giøris ingen tieniste, men er ødelagt, oc renten ligger til hoffuid kircken.»

Ny trekirke ble oppført rundt 1630. En altertavle fra 1780 er i dag å finne på Folkemuseet. Denne kirken ble i 1875 avløst av en trekirke i bindingsverk som ble tegnet av byggmester Nils Brynhildsen, fikk enkelte endringer av J.W. Nordan og ble oppført i bindingsverk av Gulbrand Johnsen. Den brant allerede i 1891. Dagens teglkirke ble oppført i 1893 og innviet den 15. august.

Tegninger til Asak kirke ble levert av Nils Nilsson, men ikke godkjent av departementet, visstnok fordi man mente kirken ville bli for liten. Nye tegninger ble utarbeidet av Wilhelm Christian Suhrke, som også var byggmester ved oppføringen. Vi snakker om en nygotisk langkirke i tegl (pusset både utvendig og innvendig). Den har vesttårn, og koret i øst er polygonalt avsluttet og har sakristi på nordsiden. Kirken hadde 480 sitteplasser til å begynne med, men i dag opereres det med 380. Kirken er siden pusset opp og gjort om på i 1950 (både utvendig — der de tidligere upussede veggene fikk mineralittpuss — og innvendig), 1972-73 (hvitmalt utvendig; dekoren på prekestolen og galleriveggen overmalt), 1993, 2000 og 2003. I 2000 ble benkene under orgelgalleriet i vest fjernet og erstattet med stoler og bord. Denne avdelingen kalles gjerne kirkestua.

Både korbuen og vindusåpningene er spissbuet, hvilket ikke er så overraskende for en nygotisk kirke. Korgulvet er hevet to trinn over skipets gulv, og koret har tre smale vinduer i sørveggen. Vinduene i skipet fikk blyinnfatning i 1950. Noe av inventaret er fra 1700-tallet og ble reddet ut ved brannen i 1891.

Det har vært betydelige endringer i alterpartiet. Murene har hatt problemer med saltgjennomslag og feil maling, og de har flasset av. I 1924 malte Laura Schultz muren bak alteret med et bilde av Jesus i Getsemane, og taket fikk bilder av knelende engler. Alt dette ble fjernet ved oppussingen i 1950. Heller ikke da ble resultatet godt, og det gjaldt også etter restaureringen i 1972. I 2003 ble det til og med satt opp gipsplater mot veggene, og det sies at det har gått bra så langt. I 1893 fikk kirken en altertavle med en kopi av Adolph Tidemands alterbilde Oppstandelsen i Bragernes kirke, malt av Ove Christian Bærøe og plassert i en nygotisk ramme tegnet av Suhrke. Da Schultz malte på muren i 1924, ble tavlen gitt til malerens sønn, men det er ikke kjent hvor den er i dag. Dagens altertavle ble overtatt fra Oslo domkirke i 1950. Bildet var blitt malt av østerrikske Eduard von Steinle og signert i 1851, og ble innsatt i Domkirken ved Alexis de Chateauneufs ominnredning der. Det viser Jesus i Getsemane og en engel.

Prekestolen har sekskantet grunnform og bilder av de fire evangelistene malt av Laura Schultz. Ved oppussingen i 1973 ble bildene overmalt, før de ble restaurert til jubileet i 1993.

Døpefonten skal være fra rundt 1700, og midtpartiet sies å bestå av ryggvirvelen fra et hvalskjelett som ble funnet ved Tista i 1682. Dåpsfatet i fortinnet kobber er fra 1802 og har tre fisker som symboliserer treenigheten.

Orgelet sies å være bygget av J.H. Jørgensen i 1926 eller 1927 og ha 13 stemmer. Klokkene er på alder med kirken, støpt av O. Olsen & Søn. Tove Tandberg Krafft har laget en rekke kirketekstiler til Asak kirke.

Kirken står relativt langt nordøst på kirkegården, som ikke har noe gravkapell. Det gamle laftede bårehuset fra Tistedal kirke ble flyttet hit i 1928, men er siden revet. Det har versert forskjellige planer for gravkapell samt bårerom i kjelleren, men de er aldri blitt gjennomført. På 2000-tallet er det planer om ny driftsbygning. På kirkegården finnes blant annet en minnelund fra 2001 med avdelinger for dødfødte barn og barn som har dødd i ung alder.

En kirkestue like ved siden av kirken ble åpnet 20. november 2011. Opplysningsvesenets fond har et bilde av kapellangården ved Asak.

Det var bispevisitas i Idd prestegjeld i november-desember 2006 (foredrag i biskopens årsrapport). Menighetsbladet for Halden-menighetene kan leses på fellesrådets nettsted.

Kilder og videre lesning:

  • Sigrid og Håkon Christie: Norges kirker. Østfold (Riksantivariatet / Land og Kirke: Oslo, 1959), bind 2, s. 128-132 (p.t. ikke på nettet)

  • Inger Lise Skauge og Kari Stumberg: Kirker og kirkegårder i Halden. Lokale kulturskatter (H. Andersen Bok- og papirhadel A/S , 2010), s. 22-39
  • Lokalhistoriewiki
  • Halden kirkelige fellesråd
  • Alf Henry Rasmussen: Våre kirker. Norsk kirkeleksikon (Vanebo Forlag, 1993), s. 684
  • Wikipedia
  • Kirkesøk

Geilo kirke

Geilo kan vel sies å være et slags sentrum for øvre Hallingdal, det siste tettstedet av særlig betydning før det bærer ut på vidda, når man reiser vestover. Stedet har en av relativt få stasjoner med billettsalg på strekningen, og stasjonen bidro nok til at stedet vokste. Det kom imidlertid kirke før det kom stasjon, og før kirken kom det hjelpekirkegård — i 1886.

Kirken var tidligere kjent som Ustedalen kapell, og den ligger et par hundre meter øst for stasjonen. Tegninger ble utarbeidet av Jacob Wilhelm Nordan i 1886, og byggetillatelse ble gitt året etter. Kapellet ble oppført av byggmester Ole Olssøn Sollie fra Torpo og innviet den 4. juni 1890. I 1958-60 ble det utvidet vestover med et større våpenhus tegnet av Leiv Tvilde. Samtidig fikk det dagens interiørfarger. Bygget har vært titulert som Geilo kirke siden 1988.

Geilo kirke er en langkirke i tre med ca. 190 sitteplasser. Skipet er rektangulært og har takrytter i vest, og det er altså våpenhus utenfor dette. I kjelleren under våpenhuset er det bårerom. I øst er et smalere og rett avsluttet kor som er omgitt av sakristier.

Inne i kirken er det orgelgalleri i vest. Koret åpner seg mot skipet i sin fulle bredde, idet korbuen er tredelt med smalere buer på sidene. Korgulvet er et trinn høyere enn skipets gulv. Prekestolen har oppgang gjennom den ene sidebuen. Den nygotiske altertavlen er bygget sammen med alteret. Bildet viser korsfestelsen. I vinduene på korveggen bak alteret er det farget glass. Døpefonten er åttekantet og kalkformet.

Til innvielsen ble det brukt et lånt orgel, og så fikk kapellet sitt eget året etter. I 1960 ble nytt orgel anskaffet fra J.H. Jørgensen. Kapellet overtok i sin tid en klokke fra Torpo kirke som var støpt i 1886. Den klang ifølge fellesrådet ikke godt, og man kjøpte en ny fra O. Olsen & Søn i 1892 («Norges kirker» sier at den ble omstøpt).

Til tross for at første begravelse skal ha funnet sted den 16. oktober 1886, påstår «Norges kirker» faktisk at vedkommende døde i 1875. Kirkegården er utvidet flere ganger etter den spede begynnelsen. Likevel har det ikke vært nok. I 1975 åpnet ny kirkegård på Bruhaugen, like ved der Geilo kulturkirke siden er oppført. Det er nå hovedkirkegården for Geiloområdet, og kulturkirken har også overtatt som sognekirke. Gamle Geilo kirke ser ut til å brukes mest ved spesielle anledninger, og det sies hos fellesrådet at den skal bevares som den er. Gravsøk kan utføres her.

Det var bispevisitas i Hol i februar 2006. Kirkebladet kan leses på fellesrådets nettsted.

Kilder og videre lesning:

  • Hol kirkelige fellesråd (ikke minst her)

  • Ingjerd Almås Anfinset (tekst) m.fl.: Geilo kyrkje (hos Tunsberg bispedømme)
  • Sigrid og Håkon Christie: Norges kirker. Buskerud (Riksantikvaren / Gyldendal: Oslo, 1981), bind 1, s. 171-174 (også her)
  • Kirkesøk
  • Alf Henry Rasmussen: Våre kirker. Norsk kirkeleksikon (Vanebo Forlag, 1993), s. 517

Jondalen kirke

Det som ble til Jondalen sogn, var tidligere områder i Flesberg, Gransherad og Sandsvær kommuner, men i dag er alt i Kongsberg kommune. Vi er i dalføret rundt Jondalselva, i overgangen mellom Numedal og Tinn, en drøy mil nordvest for Kongsberg by. Kirketomt ble gitt på grunn fra gården Bråten, og i 1861 ble det gitt tillatelse til å oppføre kirke. Arkitekt skal ha vært J.W. Nordan , og byggmester var Gulbrand Johnsen. Byggearbeidene kom i gang først i 1881, et år vi finner igjen på vindfløyen i spiret, og Jondalen kirke ble innviet den 11. oktober 1882.

Denne laftede langkirken har rektangulært skip og tilnærmet kvadratisk kor med sakristi i forlengelsen. Det er våpenhus i vest, og omtrent midt på skipets møne er en takrytter. Kirken har ifølge Kirkesøk 150 sitteplasser. Ytterveggene ble kledd med panel i 1899, men inne i kirken er laftetømmeret synlig, og det har alltid vært umalt. (Men sakristiets innervegger har panel.) Koret åpner seg mot skipet i sin fulle bredde, og korgulvet er et trinn høyere enn skipets gulv. Interiørfargene ellers er fra 1950 etter forslag fra Finn Krafft. Det er orgelgalleri i vest, og i skipets nordøstre hjørne vitner en skorstein av tegl om tidligere ovnsoppvarming.

Den nygotiske altertavlen hadde opprinnelig bare et stort kors, men fikk i 1939 et Getsemane-bilde malt av fru sogneprest Gjessing. På bildet står Jesus bøyd mot et tre med ryggen til menigheten, og tekstvalget kan synes noe underlig: «Kom til mig!» (Matt. 11.28)

Prekestolen har åttekantet grunnflate og seks fag med fyllinger med forskjellige figurer, f.eks. kristogram. Døpefonten er åttekantet og kalkformet. Kirkeklokken er fra Bochum fra 1881.

Et gammelt orgel ble i 1925 solgt til J.H Jørgensen, som bygget nytt 13 stemmers orgel til kirken. Dagens orgel ble bygget av Vestfold Orgelbygg (ved Einar Gulbrandsen) i 1971. (Dette er i henhold til Norges kirker og jubileumsheftet fra 1982. Da skyldes det formodentlig en misforståelse når kirkeleksikonet sier at orgelet har ti stemmer og er bygget i 1982 ved Norsk Orgel- og Harmoniumfabrikk.)

Kirkegården strekker seg nordover fra kirken. Øst for kirken står et hus fra 2003 som er kombinert kirkestue og uthus / redskapshus.

Det var bispevisitas i Kongsberg prestegjeld i april 2006.

Kilder og videre lesning:

  • Sigrid og Håkon Christie: Norges kirker. Buskerud (Riksantikvaren / Gyldendal: Oslo, 1986), bind 2, s. 473-475 (også her)

  • Arne O. Lofthus: Jondalen kirke 1882-1982 (Jondalen menighetsråd, 1982)
  • Kongsberg kommune
  • Kongsberg kirkelige fellesråd
  • Alf Henry Rasmussen: Våre kirker. Norsk kirkeleksikon (Vanebo Forlag, 1993), s. 526
  • Kirkesøk

Tuft kirke

Tuft (like utenfor Hvittingfoss) er det sørligste av Sandsværs fire middelalderkirkesteder. Før dagens kirke hadde stedet en stavkirke fra 1200-tallet (som det finnes en gammel modell av i Oldsaksamlingen). Dette var opprinnelig en lovekirke, og prestegjeldets hovedkirke var Efteløt. Tuft kirke ble solgt sammen med hovedkirken på auksjonen i 1723, og den kom på menighetens hender i 1832. Det ser ut til å ha vært problemer med å vedlikeholde lovekirken, og den ble flere ganger etter reformasjonen forsøkt nedlagt. Dette ble vedtatt i 1624, og i 1629 ble klokkene overført til Komnes og etterhvert også døpefonten. Motstand førte imidlertid til at vedtaket ble omgjort. Også senere nedleggelsesforsøk ble motarbeidet. Stavkirken ble revet i 1880 da dagens kirke ble oppført. Den må ha vært en av de siste stavkirkene som ble revet, og den skal ha vært falleferdig og for liten. Vestportalen og en del av sørportalen ser ut til å befinne seg i Oldsaksamlingen. De er avbildet i bokverket «Norges kirker», som også beskriver stavkirken. Den gamle døpefonten er på Drammens museum.

Tegninger til ny kirke sies å være utarbeidet av prost Torkil Johansen Aschehoug, og takkonstruksjonene av Abraham Foss. Tegningene ble i 1874 fremlagt for J.W. Nordan, som hadde enkelte endringsforslag. Endelige tegninger ble utarbeidet av byggmester Christian Hansen, som også ledet byggearbeidet. Kirken ble innviet den 20. september 1880. Det er en langkirke i rød tegl (fra Ole Pedersen Tufts teglverk) på en grunnmur av rød granitt. Kirken har tårn med våpenhus ved inngangen i nordøst, skipet er rektangulært, og koret har samme bredde som skipet, mens gulvet er to trinn opp i forhold til skipets gulv. I sørvest er det et sakristiutbygg som er smalere og lavere. En spissbuet, grunn alternisje i sørvest går inn i sakristitilbygget. Antall plasser oppgis de fleste steder (inkludert Kirkesøk) til 150, mens Tunsberg bispedømme opererer med 130.

Altertavlen er nygotisk med spissbueformer og andre arkitektoniske detaljer. Foran dette på alteret står en legemshøy kallipastakopi av Bertel Thorvaldsens berømte kristusskulptur. Prekestolen står til høyre for alterområdet. Den har åttekantet grunnflate og fem fag (samt et dobbeltfag mot veggen). Døpefonten er på motsatt side. Den er kalkformet med åttekantet grunnflate. Den har et rundt dåpsfat i plett. Det finnes dessuten en klokkerbenk.

Ved innvielsen hadde kirken et nytt fire stemmers orgel som var bygget av Albert Hollenbach (men det tidfestes til året etter i tysk Wikipedia). Dette orgelet ble i 1913 solgt videre til Øvrebø kirke, mens et nytt orgel fra Olsen og Jørgensen ble installert i Tuft kirke. Det var i bruk til dagens orgel ble installert i 2002. Dette har 14 stemmer og er bygget av Bruno Christensen. Prospektet fra 1913 er imidlertid beholdt.

Tuft kirke har to klokker fra 1905, fra det vi nå kaller Olsen Nauen.

Kirkegården er utvidet flere ganger. Sørøst for kirken står et murt og pusset gravkapell som ble utvidet i 1972.
Det var bispevisitas på stedet i mars 2009.

Kilder og videre lesning:

  • Sigrid og Håkon Christie: Norges kirker. Buskerud (Riksantikvaren / Gyldendal: Oslo, 1986), bind 2, s. 439-448 (også her)

  • Arne Holm: Tuft kirke (hos Tunsberg bispedømme)
  • Kongsberg kirkelige fellesråd
  • Alf Henry Rasmussen: Våre kirker. Norsk kirkeleksikon (Vanebo Forlag, 1993), s. 527
  • Kirkesøk

Sakristier i sørvest

Inngangsdør i nordøst

Gravkapell

Barbu kirke

Barbu sognet før 1878 til «Tromøy sogns fastland», som det het, og dermed til Tromøy kirke på Tromøya, selv om kirken i Arendal nok lå mer beleilig til. Så var Barbu egen kommune til den ble slått sammen med Arendal i 1902. Innsamling til kirke begynte i 1859, og i 1871 ble det nedsatt en komité. Da det ikke ble enighet om felles kirkested for Tromøys fastland, ble det etterhvert oppført kirker i både Stokken og Barbu. Barbu prestegjeld ble utskilt i 1877, og kommunen altså året etter. Kirken ble tegnet av Jacob Wilhelm Nordan, og det fortelles at man tross alt bestemte seg for å bygge murkirke da anbudet for det lå marginalt over det for en trekirke. Barbu kirke ble innviet av Jørgen Moe den 17. september 1880 — en av hans siste embedsgjerninger. Kirken har rundt 500 sitteplasser. Ved innvielsen var det solgt 1500 billetter, så det må ha vært temmelig fullt.

Barbu kirke er en nygotisk langkirke i tegl og ligger på et punkt med spektakulær utsikt mot sjøen. Orienteringen er fra sørøst til nordvest. Det er tårn med våpenhus ved inngangen og polygonalt avsluttet kor (som en halv åttekant) i nordvest. Innvendig er veggene hvitkalket, men utvendig var de upusset i begynnelsen, og kirken var svært enkelt utstyrt. Den utvendige grå pussen kom til senere, visstnok som følge av at teglsteinen skallet av.

Kirken ble malt innvendig i 1907 og 1923, og fikk ved sistnevnte anledning brunt tak og brune vegger. Dette ble etterhvert ansett som ganske kjedelig, og i 1950 var det ny oppussingsrunde med Finn Krafft som fargekonsulent. Kirken fikk da mørkeblått tak, hvite vegger, brunrøde benker og grønne tepper. Senere er kirken restaurert til hundreårsjubileet, under ledelse av Per Madland og med Olav Aanensen som konsulent. Da valgte man å føre kirken tilbake mot interiørfargene fra 1880, ikke minst med mindre dyster takfarge, og treverket i kirken er ådret, som imitasjon av forskjellige treverk som eik, bjerk m.m. Det var også omfattende restaurering i 2011. Dette er skildret i menighetsbladet.

Kirkens første alterbilde ble malt av Anna Stephansen og viser Jesus i Getsemane. Det henger nå i gravkapellet. En gave gjorde at man i 1950 fikk tak i ny altertavle til kirken med et bilde malt av Axel Revold. Det viser en flåte på opprørt hav med et Kristusmotiv, noe som nok ble ansett å sømme seg for en sjøfartsby. Det ble gjort om på alterpartiet og korveggene ved samme anledning.

Fire vinduer i koret har glassmalerier utført av G.A. Larsen i 1934. I de høye vinduene i skråveggene ser vi Jesusbarnet og oppstandelsen, og to runde vinduer i sideveggene har rosetter. I koret henger ellers et spansk bilde fra 1600-tallet. Det viser den tornekronede Kristus og antas å være malt av en av Bartolomé Esteban Murillos elever.

Prekestolen er fra 1880, og døpefonten (i eik) ble laget ved Arendal møbelfabrikk i 1951. Den opprinnelige døpefonten er nå å finne i Aust-Agder kulturhistoriske senter, ifølge Wikipedia.

Om kirken var enkelt utstyrt til å begynne med, hadde den faktisk orgel før den var ferdig. Dette ble brukt helt til 1940, da dagens Jørgensen-orgel ble installert. De to kirkeklokkene er fra Ole Olsen fra 1880. Barbu kirke er en populær konsertarena.

Kirkegården rundt kirken ble innkjøpt i 1877 og innviet 24. mai 1878, altså et par år før kirken. Den ble ganske raskt fylt opp, og allerede i 1884 kjøpte man eiendommen Frydensten litt lenger opp i Gamle Songevei (fylkesvei 22). Her ble det i 1929 oppført et gravkapell. Kapellet ble malt innvendig i 1979 og huser altså den gamle altertavlen fra kirken. I 1940 ble kirkegården rundt kirken utvidet med et lite, terrassert stykke foran kirken, og bare en vei skiller denne kirkegården fra kirkegården ved kapellet. Kapasiteten er imidlertid sprengt, slik at de som ikke allerede har festet gravplass på stedet, må ty til Arendal kirkegård. En fem mål stor tomt ved Nyli gård ble innkjøpt i 1971. Her er det anlagt menighetssenter med barnehage (åpnet 1973) og menighetshus (åpnet 1974). Dette er et stykke unna kirken.

Det var bispevisitas i Barbu i februar 2005. Menighetsbladet kan leses her.

Kilder og videre lesning:

  • Bitte Førland (red.): Barbu kirke 100 år (Barbu menighetsråd, 1980)

  • Bjarne Nenseter (tekst) og Halvor Tveraaen (bilder): På kirkevandring i Aust-Agder (Kilden forlag: Arendal, 1992), s. 12-13
  • Alf Henry Rasmussen: Våre kirker. Norsk kirkeleksikon (Vanebo Forlag, 1993), s. 472
  • Wikipedia
  • Kirkesøk

Hovedinngang

Kirkegård ved kirken

Kirkegård ved kirken

Gravkapell

Gravkapell

Kirkegård ved gravkapellet

Annonse