Viser arkivet for stikkord halden

Betel Halden

Betel i Halden er tilholdssted for Kristi Menighet, som er tilsluttet De Frie Evangeliske Forsamlinger (DFEF). På nettet forteller menigheten om sin gjøren og laden via Facebook, og DFEF har en oppslagsside om dem.

Halden baptistkirke

Tabernaklet er tilholdssted for Haldens baptistmenighet, som ifølge eget nettsted har rundt 300 medlemmer. Dette ser ut til å være den største baptistmenigheten i regionen, og baptistenes virksomhet generelt later til å konsolideres til Halden. For eksempel er Sarpsborgs baptismenighet innlemmet i Haldens. Nettstedet inneholder informasjon om virksomheten, og menighetsbladet publiseres elektronisk der. Menigheten er tilsluttet Det norske baptistsamfunn.

Halden adventkirke

Halden adventkirke ligger i Skippergata, vis-à-vis Børkes bakeri. Her holder byens syvendedagsadventister til. Menighetens nettsted inneholder p.t. ikke så mye informasjon. Det er også en kontaktside hos Adventkirken i Norge.

Halden metodistkirke

Metodistkirken i Halden har adresse Busterudgata 4/6. Det fremgår av menighetens nettsted at menigheten ble stiftet allerede i november 1856, bare to måneder etter at landets første metodistmenighet ble stiftet i Sarpsborg. Det var betydelig økning i medlemstallene på siste halvdel av 1800-tallet, da relativt mange haldensere var dissentere.

Menigheten holdt en stund til på Damhaugen (nær krysset mellom Willerups gate og Damstredet), der de som eneste metodistmenighet i Norge hadde egen kirkegård (nedlagt 1919). Ut fra nettstedet ser det ut til at kirkebygget fra Damhaugen (oppført 1857 og innviet julen 1858) ble tatt ned og gjenoppført på det nåværende stedet i 1865-66. Kirken ble påbygget i 2000.

Menigheten sies å ha 317 medlemmer. En prestebolig ved siden av kirken ble kjøpt i 1923, men er siden gjort om til menighetssenter og utleiebolig, idet ny prestebolig ble bygget i Marmorveien i 1984.

St. Peter katolske kirke (Halden)

Sankt Peter, Haldens katolske kirke, ble tegnet av nederlandske Albert Cuijpers, og det fortelles at det i sin tid var en misforståelse mellom oppdragsgiver og arkitekt: Sistnevnte trodde kirken skulle være for byens rundt 10 000 innbyggere, mens det bare var et tyvetalls katolikker der den gangen. Selv etter nedskalering ble kirken etter forholdene ganske stor. Den ble innviet den 10. eller 18. oktober 1877 (Den katolske kirke er ikke enig med seg selv), og det dreier seg om en teglbygning med en liten takrytter ved enden av mønet. Kirken er like ved Busterudparken på Nordsiden. Menigheten ble ifølge Wikipedia stiftet i 1870.

Den katolske kirke har en side med bakgrunnsinformasjon om kirken og menigheten og en annen side med kontaktopplysninger. Menigheten har, ikke overraskende, medlemmer av forskjelige nasjonaliteter.

Christians kirke (Halden)

Paviljongen i Busterudparken

Christians kirke på Nordsiden i Halden ble oppført i 1688-90 som anneks til Berg og innviet i 1690. I 1729 ble den sognets hovedkirke. Det var opprinnelig en tømret langkirke med vesttårn eller takrytter over vestre del. Det fortelles ellers at en rekke borgere på Sørsiden skaffet seg plasser i Christians kirke mens byggingen av den første Immanuelskirken pågikk frem mot 1729. I 1737-1740 ble Christians kirke utvidet til korskirke med nye fløyer mot nord og sør. Den brant ned i bybrannen på Nordsiden i 1759 og ble ikke bygget opp igjen. I 1834 ble kirkens midler slått sammen med Immanuelskirkens.

Det var kirkegård her, og siste begravelse fant sted så sent som i 1836. I 1878 ble det besluttet å slette kirkegården, og dette ble gjennomført i 1889. Et par gravmonumenter er imidlertid
flyttet: Det over kancelliråd Carl Adolph Dahl befinner seg nå på Os gravlund, mens monumentet over general Johan Friedrich von Mansbach er å finne på Fredriksten festning. Der kirkegården lå, finner vi nå Busterudparken. Kirken lå formodentlig like ved der det nå står en musikkpaviljong. Ved graving i 1994 ble det funnet rester av en grunnmur.

Kilder og videre lesning:

  • Inger Lise Skauge og Kari Stumberg: Kirker og kirkegårder i Halden. Lokale kulturskatter (H. Andersen Bok- og papirhadel A/S , 2010), s. 64-71

  • Norges kirker
  • Ditt distrikt

Immanuels kirke i Halden

Immanuels kirke er Haldens hovedkirke der den står på sørsiden av Tista, nedenfor Fredriksten festning og like øst for jernbanestasjonen. Den første kirken på stedet ble kalt «Christi Krybbe» og skal ha ligget like nordvest for den nåværende. Den ble oppført rundt 1630 og ble revet da byen ble angrepet i 1660. Året etter ble «Christi Herberg» oppført, også den i tømmer, men noe større enn forgjengeren. Den var en korskirke med vesttårn, og den er kjent fra flere avbildninger. Denne kirken brant opp i 1716, da innbyggerne satte fyr på byen under svenskenes beleiring. Før Immanuels kirke ble innviet den 6. juli 1729, ble det avholdt friluftsgudstjenester. Deretter ble rådhuset brukt som interimskirke. Byggingen tok til i 1723, så det tok åpenbart noen år. Ansvarlig for arbeidet var murmester Georg Christopher Diderick Dyhring. Også denne kirken brant, nærmere bestemt i 1826, så bare murene stod igjen. Disse er inkorporert i dagens kirke, som er tegnet av Chr.H. Grosch. Grosch tilbragte flere ungdomsår i Halden og fikk oppdraget med å tegne kirken året etter brannen. Arbeidet tok til på slutten av 1820-tallet under ledelse av Ole Peter Høegh og senere Balthazar Nicolai Garben, mens Grosch var opptatt med andre oppdrag. Kirken ble innviet i 1833. Den har 900 sitteplasser.

Immanuels kirke er en korskirke i pusset tegl og regnes blant empirens hovedverker i Norge, om ikke det fremste sådanne. Dette var noe av en transformasjon fra forgjengerens barokkstil. Som forgjengeren har dagens kirke valmtak med nokså flatt tønnehvelv over korsarmene, og dør- og vindusåpningen er omtrent de samme. Men murene er hevet med et par meter, fasaden er annerledes, kirken har nå tegltårn istedenfor tretårn, og over krysset er en kuppel med overlys. Kirken har påfallende likhetstrekk med Marienkirche i Husum i Schleswig-Holstein, en kirke som var tegnet av Grosch’ læremester C.F. Hansen.

Kirkerommet er stilrent, og det meste av inventaret (ikke benkene) er tegnet av Grosch. Det er søylebårne gallerier rundt hele kirkerommet frem til korbuen, med orgel i vest. Den vestre korsarmen er lengst og utgjør en relativt lang del av skipet, om man vil. Interiørfargene har vært endret flere ganger. Korgulvet er hevet fem trappetrinn over resten av kirkegulvet. Gulvet er også hevet noen trinn under galleriene. Et par losjer i fondveggen på sidene av korbuen ble murt igjen i 1921 da Emanuel Vigeland gjorde om på interiøret, men er siden gjenåpnet.

Alteret står i en nisje i øst. På det står en kristusfigur i gips fra 1833 laget av Johan Niclas Byström og visstnok opprinnelig tiltenkt Lindköping domkirke. Kalken som Kristus holder i hånden, var visstnok mindre til å begynne med, men ble byttet ut. Det fortelles også at Emanuel Vigeland gjerne ville hive ut statuen og lage en apsemosaikk i stedet, men det gikk ikke menigheten med på. Prekestolen er kvadratisk med brutte hjørner og står i korbuens venstrekant. Grosch’ døpefont er av støpejern og skal være inspirert av en marmorfont i Garnisonskirken i København.

Kirken hadde en gang i tiden et 16 stemmers Albrechtsen-orgel fra 1848 før den fikk et 24 stemmers Åkerman & Lund-orgel i 1915. Dette er fortsatt i bruk, og prospektet er relativt uvanlig. Kirkeklokkene ble støpt av Anders Riise i 1832 med metall fra gamleklokkene.

Kirkens kjeller var gravkrypt for kirken før brannen, og fortsatt skal kisten etter Peder Colbjørnsen, som ledet kampen mot svenskene ved Karl XIIs beleiring, være å finne der. Kirkegårdsområdet på nordsiden ble delt i to da en vei ble anlagt i 1860. Da ble enkelte gravmonumenter stående litt for seg selv. Der det nå er parkeringsplass, var det gravplass for dem som ikke hadde råd til å begraves i krypten eller sør for kirken.

På kirkegården står en minnebauta over M.B. Landstad, som en gang i tiden var prest her. Kirkegården er etterhvert blitt fylt opp, og i dag brukes Os gravlund som byens hovedgravplass.

Det var bispevisitas i Halden i mars 2013 (se visitasforedrag og preken). Menighetsbladet for Halden-menighetene kan leses på fellesrådets nettsted.

Kilder og videre lesning:

  • Sigrid og Håkon Christie: Norges kirker. Østfold (Riksantivariatet / Land og Kirke: Oslo, 1959), bind 2, s. 103-113 (også her)

  • Jens Christian Eldal og Jiri Havran: Kirker i Norge, bind 3: Med historiske forbilder. 1800-tallet (ARFO, 2002), s. 78-81
  • Inger Lise Skauge og Kari Stumberg: Kirker og kirkegårder i Halden. Lokale kulturskatter (H. Andersen Bok- og papirhadel A/S , 2010), s. 96-131
  • Tore Steinar Pettersen: Kirker i Østfold, Borg bispedømme (Tindlund Forlag: Fredrikstad, 2008), s. 210-213
  • Lokalhistoriewiki
  • Artemisia.no
  • Wikipedia
  • Halden kirkelige fellesråd
  • Alf Henry Rasmussen: Våre kirker. Norsk kirkeleksikon (Vanebo Forlag, 1993), s. 683
  • Kirkesøk

Halden frikirke

Halden frikirke i Laxegata 3 er tilsluttet Den evangelisk-lutherske frikirke (nettsted her). Menigheten ble stiftet i 1877 og har ifølge egenbeskrivelsen 351 medlemmer med stort og smått.

Kirkebygget ble innviet i 1880 og påbygget i 1889 og 1958. Så fulgte en større utbygging og utvidelse med innvielse i 1999 og fasadearbeider i 2000 som resulterte i bygget slik vi ser det i dag.

Menigheten driver også Ytterbøl senter og beskriver sin virksomhet på nettstedet.

Slavekirkegården i Halden

Fredriksten festning var ikke bare en festning til forsvar mot svenskene, men også en straffeanstalt med sitt «slaveri». Når slavene (altså straffangene) døde, kunne det hende at de ble begravet på Nordsiden kirkegård (der Busterudparken er i dag), men slaveriet på Fredriksten hadde faktisk — visstnok som det eneste i sitt slag her i landet — en viet kirkegård. (Tukthuset i Oslo hadde også kirkegård, men det fremgår ikke av litteraturen om denne var viet.) Slavekirkegården skal ha vært en ensom åpen plett i et ellers mørkt skogholt. I 1985 — 140 år etter at slaveriet ble nedlagt — ble det avduket en minnebauta på stedet, og det finnes også et informasjonsskilt.

Kirkegården var omgitt av et stakitt, og bare slaver som døde en naturlig død, ble begravet der. Hadde en slave for eksempel drept en medfange og blitt henrettet, ble han begravet anonymt utenfor kirkegården. De fleste var inne for tyveri, og enkelte var soldater som hadde desertert.

Kilde:
Inger Lise Skauge og Kari Stumberg: Kirker og kirkegårder i Halden. Lokale kulturskatter (H. Andersen Bok- og papirhadel A/S , 2010), s. 226-227

Os kapell og gravlund (Halden)

Os gravlund i Halden ble innviet på området for det tidligere Ous-godset den 5. desember 1837. Området er utvidet, og gravlunden omfatter i dag 63 dekar. Den er med det byens og kommunens største gravlund. Området er relativt kupert, og det er til dels terassert omkring den såkalte «Høyden». Endel av jorden her har kommet som ballastjord med skip i utenriksfart. Gravlunden har mange forseggjorte gravmonumenter i iddefjordsgranitt og er på mange måter et museum for kirkegårdskultur og byhistorie. Faktisk omtales minnelunden rundt kapellet gjerne som «museumsavdelingen». Hit har man flyttet en rekke spesielle gravmonumenter som anses å være historisk interessante, og denne avdelingen ble åpnet med en seremoni i 1990. På gravlunden finner vi fortsatt enkelte gravfelt med steininnramminger for velstående byborgere, et fenomen som ellers er faset ut ved mange av landets kirkegårder.

Først i mars 1877 ble det innviet et kapell på gravlunden (eller kirkegården). Dette ble ansett for å være lite og upraktisk, og det var dessuten lagt avgift på bruken av det. Det førte til at de som kanskje hadde mest bruk for det, ikke tok seg råd til å bruke det.

Dagens Os kapell ble i utgangspunktet tegnet av Martin Enger, men ble så tegnet om av Dag Borg (sønn av komponisten Oscar Borg), som også var gjennomførende arkitekt. Kapellet ble innviet i 1931. Det er utsmykket av Per Vigeland. Utsmykkingen omfatter mosaikkbildet «Den gode hyrde» ved inngangspartiet og glassmalerier med oppstandelsesmotiver i vinduene på fondveggen. Vigeland har også gitt form til lysarmaturer. Kapellet fikk kirkeklokke først i 1950. Før det ble det ringt fra Immanuels kirke.

Krematoriet i kapellet ble innviet i 1957. Bisettelser finner sted fra kapellet eller fra byens kirker. For å overholde våre tiders utslippsbestemmelser er krematoriet er oppgradert med ny kremasjonsovn. Det gjenåpnet i juni 2008 og er et av to gjenværende krematorier i Østfold fylke, sammen med krematoriet i Sarpsborg.

Kilder og videre lesning:

«Museumsavdelingen»

«Museumsavdelingen»

Fra den terrasserte delen av gravlunden

Annonse