Viser arkivet for stikkord gudbrandsdalen

Listadkirken

Listad kirke eller Listadkirken viser til forrige inkarnasjon av hovedkirken i Fron, på Hundorp i Sør-Fron. Den lå lenger opp i lia enn dagens kirke, nærmere bestemt på Kyrkjeåkeren på oversiden av fylkesvei 405, vis-à-vis gården Nedre Listad (gnr. 59) på jord som nå tilhører Øvre Listad (gnr. 58). For en tilfeldig forbipasserende er det ingenting som skulle tyde på at det har stått kirke på stedet, men i år med flom er det ikke uvanlig at det skylles opp noen hodeskaller, slik det skjedde i 2013.

Olav den hellige skal ha bodd på Listad da han holdt ting med Dale-Gudbrand og de andre bøndene på Hundorp. Kirken er første gang omtalt i 1370, og på 1500-tallet er den omtalt som Frons hovedkirke. Det antas at denne kirken var en stavkirke som ble omfattende satt i stand i 1617, samtidig som den muligens ble utvidet til korskirke med tverrarmer («vinger»). Disse vingene er omtalt i regnskapet i 1661. I 1694 ble takets sperreverk skiftet ut, og i en omtale fra 1707 fortelles: «Denne Kircke som er af reisevercks bygning, hvis vægger inden til af huller oc infældninger var meget ille udseende, er behørigen over alt beklædt.» Ved den store auksjonen i 1723 kom kirkene på private hender, og det var hektisk byggevirksomhet i Gudbrandsdalen på 1700-tallet, med nye kirker oppført mange steder. I forbindelse med søknad om bygging av ny kirke i 1770-årene heter det: «Froens Hoved-Kirke er en gamel Reyse-Bygning, og staar paa en meget sumpig og ubeqvem Grund.» Inntrykket bekreftes av Hugo Friderich Hiorthøy, som skriver i 1785: «Froens Hoved-Kirke er en gammel Korskirke af Staver eller Reisværk, som uden Tvivl haver været bygget førend Reformationen. Den staaer strax ved Gaarden Listad, og er baade brøstfeldig og i Henseende til Menighedens Størrelse alt for liden.» Byggingen av den nye kirken kom i gang i 1786, men på grunn av Storofsen drøyde det helt til 1792 med ferdigstilling og innvielse. Gamlekirken ble så revet, og det ble holdt auksjon over den gamle kirkegården den 19. oktober 1792.

Om det ikke er så mange spor etter gamlekirken i omgivelsene, er en god del av inventaret tatt vare på. Det gjelder ikke minst prekestolen, som er i bruk i dagens Sør-Fron kirke. Den ble skåret av Lars Borg, som inngikk kontrakt om dette den 6. mai 1703 på en reise gjennom Gudbrandsdalen der han sikret seg oppdrag for en god stund fremover. Akantus er brukt som et av flere dekorative elementer i prekestolen i Vågå kirke fra 1630-tallet, men Borgs prekestol regnes som første inventargjenstand med regelrett akantusskurd i Gudbrandsdalen, så vi snakker virkelig om state of the art. I dagens kirke er prekestolen montert oppe på veggen i et prekestolalter, slik moten var ved overgangen mellom 1700- og 1800-tallet. Ved den anledning måtte et par sidefelt skjæres av, og oppgangen med dør og billedfelt ble brukt på annet vis.

Av andre ting som i første omgang ble overført til nykirken, var kirkeklokkene, et epitafium og et krusifiks. Sistnevnte ble trolig skåret på 1300-tallet. Det ble i 1901 sendt videre til Norsk Folkemuseum og i 1907 deponert i Oldsaksamlingen. Dette skal ha vært Kristen Listads inspirasjon da han skar krusifikser til kirkene i Sødorp, Kvam, Kvikne, Venabygd og Fåvang. Epitafiet ble sendt til Folkemuseet sammen med krusifikset. Bildet er et korsfestelsesmotiv som har mye til felles med det nåværende alterbildet i Sør-Fron kirke. Tildragelsen er skildret i Joh. 19. Til Folkemuseet kom i 1897 for øvrig en gammel gravstein i form av en klebersteinsplate fra 1637. Når det gjelder kirkeklokkene, finnes fortsatt to i dagens kirke: en liten klokke fra middelalderen og en som ble støpt i 1703. En annen klokke fra 1703 ble gitt til Kvam kirke, men ble ødelagt i brannen i 1940. Ifølge Gerhard Schøning var det i 1775 en fjerde klokke i tårnet, støpt i 1647.

Listadkirken har nok hatt flere altertavler, men den altertavlen vi kjenner til, ble skåret av Johannes Skraastad i 1676 og fant etterhvert veien til Folldal kirke, der den fremdeles befinner seg.

Døpefonten i Listadkirken var av kleberstein i to deler. Kummen befinner seg i Oldsaksamlingen, mens foten er borte. Herman Major Schirmer skrev i 1902 at kummen, som skal ha vært svært lik den i Heidal kirke, var til salgs på Listad. En skildring av Anders Sandvig fra 1907 tyder på at kummen kombinert med en fot fra Fåberg kirke stod i Fiskerkapellet. Etter at Garmo stavkirke ble flyttet til Maihaugen, ble imidlertid denne kombinasjonen byttet bort til Oldsaksamlingen mot døpefonten fra Garmo. Ifølge jubileumsboken om Sør-Fron kirke er den imidlertid feilkatalogisert ved at kummen sies å være fra Fåberg og foten fra Listad.

Det finnes gjenstander fra Listadkirken også på Maihaugen. Mest kjent er det såkalte Hundorpskrinet (se også her), som Anders Sandvig kjøpte i sin tid. Beslagene på skrinet er mye eldre enn selve skrinet og skal være laget i Frankrike tidlig på 1200-tallet. Videre finnes på Maihaugen et utskåret trerelieff som antas å være fra 1500-tallet, og som viser Kristi gravlegging. Det kan ha inngått i et alterskap, og det ble tidligere brukt på alteret i Isumkapellet. Fra Isums nabogård Skarstad fikk Sandvig tak i en dør med et felt skåret av Eirk Kolstrup som han mente kom fra Isumkapellet. Det antas imidlertid at det dreier seg om døren til sorenskriver Niels Hauritz’ pulpitur i Listadkirken.

Også andre ting fra Listadkirken ble spredt på bygda: Materialene ble solgt på auksjon, og det er f.eks. kjent at materialer fra kirken er brukt i gavlfeltet i ishuset på prestegården. Et loft på Brandrud har i andreetasjen i svalen fint dekorerte bord med blomster og planter samt menneskefigurer med vinger. Det skal dreie seg om de allegoriske figurene Pietas og Prudentia. Noen planker fra prestegården ble gitt til Maihaugen i 1960-årene og kan ses i utstillingen der. Disse har malte skyer på blå bakgrunn samt noe blomsterdekor, og det er mulig at det dreier seg om rester av korhimlingen.

Kilder og videre lesning:

Prekestolen fra Listad er i bruk i Sør-Fron kirke i dag.

Disse plankene på Maihaugen kan tenkes å stamme fra kortaket.

Bruvin gravlund

Bruvin gravlund i Øyer avlaster Øyer kirkegård og ligger ved samme fylkesvei (nr. 361, på den aktuelle strekningen kalt Gamlevegen). Planleggingen av gravlunden går tilbake til 1990-tallet, og selve det fysiske arbeidet ble gjort i 2008-2010. Gravlunden ble innviet 7. november 2010.

I forbindelse med gravlunden anføres behov for urnegraver og graver for andre trosretninger. Ifølge lokalpressen er det også aktuelt å la pårørende begrave sine egne (lukke graven). Den livssynsnøytrale betegnelsen gravlund er valgt, men påfallende nok er det et kors på toppen av klokketårnet.

Mellom kirkegården og parkeringsplassen er et steingjerde med en inngangsport til en allé langs gravlundens hovedakse. Gravlunden er inndelt i flere felt og har en viss variasjon i vegetasjon. Per 2015 er det relativt få graver på gravlunden, alle fra 2010-tallet. Helt i øst er et redskapshus/driftsbygg/servicebygg.

Kilder og videre lesning:

Kvam gamle kirkegård (Nord-Fron)

Kvam kirke i Gudbrandsdalen ligger i dag midt i tettstedet, men før 1770-tallet var det kirke på Vik, en drøy kilometer lenger øst-sørøst. Den gamle kirkegården er markert med skilt på nedsiden av jernbanelinjen. På stedet finner vi ellers et minnesmerke over George Sinclair, som er begravet der — visstnok utenfor kirkegårdsporten, siden kvamværene ikke ville ha ham inne på selve kirkegården. (Minnesteinen er laget av Per Hans(s)on Lien. Den ble satt opp i 1860 og flyttet i 1890-årene, og angir formodentlig ikke nøyaktig hvor Sinclair ble gravlagt.)

Ellers er det ikke mye å se, og det er ikke spor etter selve kirketuften. Formodentlig lå kirken i nærheten av minnesmerkene, mens kirkegården lå i retning Vik gård (som er ca. 100 meter unna) — og kanskje også nedover mot Lågen. Noe av årsaken til at kirkestedet ble flyttet, var at grunnen ikke var spesielt godt egnet. Den var fuktig og til dels flomutsatt, og fuktigheten gjorde jorden vanskelig å grave i når man skulle bruke gravsteder om igjen. Det er blitt funnet graver flere ganger ved arbeid på vei og jernbane i området.

Historien sier ikke så mye om når stavkirken ble oppført. Ivar Kleiven spekulerer i at det kan ha stått enda en tidligere kirke på stedet, uten at det belegges med noen kilde. Kilder referert av Dagfinn Skre tyder på at det dreide seg om en stavkirke. Det nevnes at den har svalganger, og på 1600-tallet er den for liten. I 1690 blir den utvidet til korskirke med tverrarmer («vinger»). Kirken blir som andre kirker solgt i 1723, og i 1775 søkes det om oppføring av ny kirke på nytt sted, da den gamle kirken er brøstfeldig og liten og står på fuktig grunn. Ny kirke blir innviet den 26. august 1778.

Lars Borg laget altertavle til stavkirken. Kontrakt ble inngått den 16. mai 1703. Jubileumsboken for Kvam kirke daterer den til 1706 og 1707 (boken motsier seg selv) og sier at tavlen opprinnelig ble laget til Frons hovedkirke, der den var for liten. Dette sies med henvisning til Ivar Kleiven (som ikke nevner Borg). Kleiven har trolig lest Gerhard Schøning, som reiste gjennom Gudbrandsdalen i 1775 og skriver:

«I bemeldte Qvams-Kirke sees en Alter-Tavle, som er ret prægtig udhuggen og forgyldet med Polere-Forgyldning. I den underste Afdeling, i Midten, forestilles Nadveren, derover Christi Korsfæstelse, øverst Opstandelsen, og ved begge Siider de 4 Evangelister. Christi Korsfæstelse især forestilles ret livagtig, og det fra hans Hoved samt af hans Siide udrindende Blod naturligt. Tavlen skal først være forfærdiget, for Frons Hoved-Kirke, men for liden for den, hvorover den blev til Qvams Kirke foræret.»

Det er imidlertid noe som skurrer (i tillegg til at denne tavlen ikke nevnes i forbindelse med Sør-Fron kirkes historie): På Hundorp hadde de en altertavle som var skåret av Johannes Skraastad bare en førti års tid tidligere (i 1676). Og hvorfor skulle en av Lars Borgs kaliber bomme på størrelsen? Roar Hauglid skriver dessuten at kontrakten gjaldt tavle til Kvam kirke, og at den ble inngått ti dager etter kontrakten om prekestol til hovedkirken. Kanskje fortalte kvamværene Schøning en skrøne for å gjøre tavlen enda mer interessant? Uansett: Borgs altertavle fulgte med til nykirken da den ble oppført, og stavkirken ble revet etterpå. Tavlen brant opp sammen med kirken i 1940, men det finnes et fotografi av den i dagens kirke.

Kilder og videre lesning:

Sinclair-klanen var her

Markering av kirkestedet

Krigsminnesmerket ligger vakkert til i Gudbrandsdalen ved Nord-Sel kirke.

Høvringen fjellalter

I Gudbrandsdalen og andre steder finnes det en rekke fjellkirker eller fjellkapeller, ofte bygget på privat initiativ, men med gudstjenester ved prester i Den norske kirke. Ved Høvringen ble det i september 2010 innviet en annen variant: et alter i friluft som går under betegnelsen Høvringen fjellalter. Begivenheten er skildret hos Sel kirkelige fellesråd (se også kirkebladet, og det er gjengitt flere bilder her). Vigslingen ble foretatt av av biskopen med flere prester til stede.

Alteret er tydeligvis av lokal skifter, og det er formgitt og fremstilt av den lokale kunstneren Paul Brun. En døpefont ser ut til å være integrert i alteret. Ifølge reportasjene ble Kåre Glosli innsatt som fjellprest ved vigslingen, uten at undertegene kjenner nærmere til stedets gudstjenesteordning. Fjellpresten er portrettert på side 17 i denne utgaven av kirkebladet.

I kirkebladet fortelles det at fjellalteret har sin bakgrunn i en pengegave på 100 000 kroner fra daværende prost Nils Berg i 1975 til et grunnfond med sikte på oppførelse av en fjellkirke. Det har ikke lyktes å fullfinansiere en slik kirke, og midlene er omdisponert til et friluftsalter i stedet. Det rapporteres at noe arbeid gjenstår ved anlegget, et inntrykk undertegnede fikk bekreftet ved besøk på stedet.

Lesja kirke

Lesja kirke er et pilegrimsmål for alle med interesse for akantusskurd. Her finner vi Jakob Klukstads mest overdådige altertavle, og da spiller det liten rolle om enkelte forståsegpåere synes det blir nesten for mye av det gode og fremhever Klukstads altertavle i Kors kirke i stedet. Underlig nok er ingen av de to tavlene omtalt i boken «Våre altertavler» (Den Norske Samlaget, 1995).

Før dagens kirke ble bygget, lå kirkestedet nærmere Lågen (da: Lesjavatnet; vannstanden var høyere enn i dag), på et sted der det var hov i førkristen tid. Prestegården, som ligger mellom det gamle og nye kirkestedet, bærer da også Hov-navnet. En bautastein (fra 1964) på det gamle kirkestedet minner om både hovet og den gamle kirken, som skal ha blitt oppført på 1000-tallet (dersom det dreier seg om ett og samme bygg). Gamlekirken (Hofskyrkja) var en stavkirke som trolig ble utvidet til korskirke og fikk nytt tårn (ved Werner Olsen) i 1653. Litteraturen følger denne kirken gjennom reparasjoner og besiktigelser, men viktigst i vår sammenheng er at nevnte Klukstad skar prekestol til kirken i 1742-45, og den er siden overført til dagens kirke. Som inspirasjonskilder for stolen regnes Lars Borgs prekestoler i Ringebu og Sør-Fron. Prekestolen ble malt av Klukstads sønn Erlend i 1783. Også den gamle prekestolen (fra 1600-tallet) er overført til dagens kirke. Den henger i et hjørne i søndre tverrskip. Altertavlen i gamlekirken ble for øvrig staffert (altså malt) av Peder Johnsen i 1677, som også utførte lignende arbeid i Vågå kirke på den tiden. På kirkeauksjonen i 1723 ble kirken kjøpt av almuen. Det gamle kirkestedet hadde vasstrukken grunn og var dessuten noe vindutsatt, så det ble besluttet å bygge ny kirke på et nytt sted ikke lenge etter at Klukstad hadde laget prekestolen. Valget falt på Klukstadhaugen, like ved den gamle kongeveien. Siden er hovedveien flyttet lenger opp, og det har faktisk — i 1865 til 1895 — vært vurdert å flytte kirkestedet på nytt.

Dagens Lesja kirke ble oppført av byggmester Ola Fredriksson (ca. 1711-69) fra Nistugu på Sør-Hole i 1749 og innviet under biskopens visitas i 1750. Det er en laftet korskirke med tårn over krysset, kor i østre korsarm og sakristi(er) i korlengelsen av koret. Det er gallerier i vest og nord, og kirken har 300 sitteplasser. Dagens våpenhus i vest er oppført til jubileet i 2000, etter at man hadde revet det gamle våpenhuset i 1929 og erstattet det med et mye mindre. Kirken er malt innvendig og bordkledd utvendig. I tillegg til nevnte prekestol skar Klukstad altertavlen og korskillet, og han dekorerte kirkebenkene. Klukstad fikk betalt for altertavlen først i 1766, så vi antar at den tok nok en stund å fullføre. (I mellomtiden hadde Klukstad laget inventarene til kirkene i Skjåk og Heidal.)

Kirken var umalt på 1700-tallet, slik at Klukstads inventar virkelig ble fremhevet. På 1800-tallet var det flere reparasjoner, blant annet av tårnet, og det var til tider stor strid. En stund var det også snakk om å flytte kirken — eller snarere bygge ny kirke på nytt sted — men det skjedde altså ikke. Restaureringen i 1902-03 (ledet av byggmester Sylte fra Tresfjord) omtales i jubileumsboken som den store kirkeplyndringen. Da ble originalinteriøret ødelagt: Korskranken, de opprinnelige kirkebenkene og de smårutete blyglassvinduene forsvant. Utvendig ble kirken hvitmalt. Dette skapte stor misnøye, og på 1920-tallet ble kirken restaurert, i begynnelsen under ledelse av Heinrich Jürgensen, senere fullført av byggmester Chr. Ødegård fra Lesja. Fra denne restaureringen stammer Ragnvald Einbus arbeider i kirken. Kirkebenkene ble byttet ut med benker som lignet mer på de opprinnelige, og Einbu malte dem med blå hovedfarge og dekor basert på en overlevert benkebrystning som var blitt malt av Klukstad. Originalen er i dag å finne i våpenhuset. Einbu malte også takdekorasjonene i koret. Det dreier seg om fire skråstilte felt og et kvadratisk felt i midten. Feltet i øst, som er det menigheten ser der den sitter, viser Jesu dåp. I nord ser vi Emmausvandrerne, i sør flukten til Egypt og i vest hyrdene på marken. Kvadratfeltet er mer dekorasjonsmaling, med kors, sol / stjerne og to basunengler. Kirken fikk tilbake sin mørkebrune farge. Også etter dette er kirken blitt pusset opp, ikke minst på 1990-tallet, da omfattende arbeider ble utført og kirken oppgradert også teknisk og brannsikkerhetsmessig. Og så fikk kirken altså et våpenhus som ligger nær det opprinnelige.

La oss se på altertavlen. I tillegg til at den er flott og overdådig, skiller detaljene i billedprogrammet seg litt fra det vanlige skjemaet. Det gjelder plassering mer enn innhold. I midtfeltet nederst ser vi nattverden, flankert av Moses med lovtavlene (til venstre) og Aron med røkelseskar. I det store sentralfeltet over dette står imidlertid evangelistene, som vanligvis er plassert ute på kantene når de forekommer på altertavler. Dermed er korsfestelsen, som vi vanligvis finner her, flyttet et hakk videre oppover. På venstre side av evangelistene er en scene som skildrer Jesus i bønn i Getsemane og disiplene som ikke klarer å holde seg våkne, og i scenen på høyre side blir Jesus pågrepet i hagen samme kveld. Foruten selve pågripelsen ser vi også disippelen som hugger øret av yppersteprestens tjener (Matt. 26.51, Mark. 14.47, Luk. 22.50, Joh. 18.10), og den unge mannen som flykter naken bort etter at han har kommet seg ut av linkledet som soldatene grep fatt i (Mark. 14.51-52). Fra spikermerkene på Jesu armer og ben strømmer blodet ut i 3D-format (ukjent materiale for undertegnede; det henger ut fra tavlen). Jesus er flankert av Maria og Johannes, og på hver side ser vi de to røverne. Øverst troner den oppstande Kristus. Klukstad var kjent for å lese Bibelen og skape figurene etter eget hode snarere enn å kopiere kjente forbilder. Krillskurden som omgir disse billedfremstillingene, er noe av det frodigste i sitt slag, og dybden er hele 30 cm. Med seg i arbeidet hadde Klukstad Sylfest Skrinde, som antas å ha skåret enkelte detaljer, som en baldakin med bladverk foran nattverdsscenen.

Klukstad skar altså også korskillet til Lesjakirken, der to løver bærer Frederik Vs monogram og en krone. Arbeidet ble betalt i 1764, et årstall som er gjengitt blant teksten under løvene. Originalen ble kastet ut ved oppussingen på begynnelsen av 1900-tallet, og undretegnede vet ikke om det som er i kirken nå, er en rekonstruksjon. Ifølge Kunsthistorie.com dreier det seg om Kristian Vs monogram, men han døde i 1699. De to monogrammene er for øvrig ikke så lette å skille fra hverandre. (De kan sammenlignes her: Frederik V, Kristian V.)

Omtalen av døpefonten i litteraturen er noe forvirrende. Ifølge kommunen er døpefonten fra 1250-tallet, mens det i neste setning sies at døpefonten (menes kummen?) ble støpt av Nikolai Løvberg på Nestande gård i Lesja i 1767. Oddbjørn Sørmoen skriver i bind 2 av verket «Kirker i Norge» at bemalte felt, figurfremstilling, valg av klær og måten vegetasjonen er malt på, har klare 1700-tallstrekk.

Kirkens første orgel ble etterhvert byttet ut med et harmonium. I 1931 ble det installert et pipeorgel fra Brødrene Torkildsen. Det var i bruk til det ble avløst av dagens orgel på vestgalleriet, bygget av Bruno Christensen i 1984. Utsmykningen stammer fra det tidligere orgelet og er utført av Ragnvald Einbu.

De to kirkeklokkene er fra Nikolai Løvberg, fra 1752 og 1767. Kirken har ellers noe gammelt kirkesølv og kirketekstiler fra forskjellige tider. I 1952 fikk kirken som gave en bibel trykt i 1633 som har tilhørt Jakob Klukstad. Denne ble stjålet ved et innbrudd i 1978 og er så vidt jeg vet, ikke kommet til rette. I koret står et prosesjonskors som er tegnet av Borgny Svalastog og skåret av Dag Mømb. Videre finnes det to brudestoler laget av Gunnar Norderhus (1937) og to laget av Sigurd Skarphol (1967). Ellers kunne man nevne klokkerstol, benkestol og mye annet.

På kirkegården som omgir kirken, er det en rekke gamle gravminner, og Jakob Klukstad, som døde i 1773, er gravlagt like ved kirkeveggen og har et gravminne i kleberstein. I tillegg har han et minnesmerke utenfor kirkegårdsmuren på nordsiden. For turistbesøk er det felles billett med Lesja Bygdatun, som ligger like ved.

Kilder og videre lesning:

Alternativ vinkel

Kirkegårdsportal på nordsiden

Klukstads grav

Kirkerom

Altertavle

Nattverdsscenen i altertavlen

Prekestol

Tidligere prekestol fra gamlekirken

Døpefont

Kongemonogram

Emmausvandrerne, fra Einbus takmalerier

Orgel

Gammelt kirkested

Minnebauta på gammelt kirkested

Prestegård

En stavkirke blir til

Midlertidig bølgeblikktak og for øvrig ikke noe vindu på det som skal være nordveggen

I de senere år har det vært laget enkelte stavkirkekopier her og der. Mest kjent er kanskje gjenoppbyggingen av Fantoft stavkirke, som brant på 1990-tallet, og i Gordarike familiepark på Gol er det laget en kopi av Gol stavkirke, som jo befinner seg på Folkemuseet på Bygdøy. Dessuten finnes det en liten stavkirkekopi (muligens ikke autentisk) på Jørundgard Middelaldersenter. Men den mest kopierte stavkirken i de senere år er Haltdalen stavkirkeTrøndelag folkemuseum på Sverresborg i Trondheim. Det finnes kopier av den i Haltdalen, der den kom fra, og på Kolbrandstad i Hølonda. Nå skal det lages en kopi til.

Nordisk treseminar arrangeres av Hjerleid skole- og håndverkssenter på Dovre i månedsskiftet april/mai 2011, og det store trekkplasteret i år er altså byggingen av et stavhus i kopi etter Haltdalen stavkirke. Det skal skje i Bygningshistorisk park ved Rudiåa, der resultatet formodentlig blir å se utover sommeren. Selve seminaret er fulltegnet, og det er ukjent for undertegnede om andre enn deltagerne har anledning til å overvære byggingen.

Hva skal barnet hete? Jeg vet ikke, men inntil videre kan vi kanskje kalle det Hjerleid stavkirke?

LITT SENERE

Ved en svipptur forbi stedet i slutten av mai står kirken der med et formodentlig midlertidig bølgeblikktak, like utenfor inngangen til bygningsparken. Vi kan vel gå ut fra at taket skal spontekkes og tjærebres når den tid kommer. Døren er ikke festet på, men står lent opp mot en vegg, og det later til at det er laget en ekstra hjørnestav. Ifølge lokalpressen er bygget til salgs (og det har etterhvert vist seg at det er solgt). Byggmesteren har noen bilder fra byggeprosessen, og her følger noen flere bilder av kirken.

ENDA LITT SENERE:

Det viser seg at den lille kirken har funnet veien til Trøndelag, ikke så fryktelig langt fra der originalen en gang stod. Navnet er nå Singsås stavkirke, og den er satt opp på Singås gamle kirkegård, i Midtre Gauldal kommune. Singsås historielag skriver mer om det.

Vestinngang

Korenden (i “øst”)

Dør

Taket nedenfra

Ekstra hjørnestav

Hjørne

Bygningsparken

Stien ned i bygningsparken

Eben Eser Otta

Eben Eser på Otta er vel i utgangspunktet et bedehus som eies av Otta Normisjon (tidligere Otta Indremisjon, grunnlagt som Sel Indremisjonsforening i 1903). Huset ble innviet i 1961, etter at det tidligere huset ble skadet under krigen.

Foruten at Normisjon har egne aktiviteter her (f.eks. barnegospel), er det også andre kirkelige arrangementer, så som katolske messer. Ellers leies første etasje ut til Frivillighetssentralen ved Sel kommune. Tidligere var huset mye utleid til skolebruk.

Det står mer om husets historie her.

Otta bykirke

Sel kirkelige fellesråd holder til i Storgata 21 på Otta. Her holder adminstrasjonen for kirkens virksomhet til, men det er også innredet et kirkerom som går under betegnelsen Bykirken eller Otta bykirke. I februar 2010 meldte lokalavisen GD at kirkerommet var tatt i bruk til vielse. Også kirken i Sel har en reportasje om det. Det sies at omfanget er begrenset: Stedet har bare plass til 40-50 gjester.

Huset ser ut til å være et tidligere bankbygg, og det meldes på Origo også om andre aktiviteter der, som katolsk messe og barnegospelkor.

Betania Vinstra

Vinstras pinsemenighet, Betania Vinstra, holder til i Lohaugvegen på vestisiden av Lågen. Menigheten teller ifølge pinsebevegelsens nettsted 22 medlemmer og 37 tilhørige (barn av døpte medlemmer).

Wikipedia har en temaartikkel om pinsebevegelsen i Norge.

Annonse