Viser arkivet for stikkord finnkrafft

Holla kirke

Holla kirke ligger i et område som hadde stor kirketetthet allerede i middelalderen. Prestegjeldets hovedkirke var Romnes, og ellers fantes også Helgen og (til like før 1500) Fen stavkirke. Den gamle steinkirken på Hollahaugen var liten, og det var ønske om ny kirke på 1800-tallet. Etter år med lokale stridigheter påtok verkseier Severin Diderik Cappelen ved Ulefos Jernværk seg å finansiere ny kirke etter at bygdefolket ved heltemodig innsats hadde hjulpet til med å redde jernverket under den store flommen i 1860. Dagens Holla kirke er tegnet av P.H. Holtermann og ble innviet den 25. september 1867. Den avløste umiddelbart Romnes kirke som prestegjeldets hovedkirke. Romneskirken kom ut av bruk og ble senere satt i stand, mens Holla gamle kirke ble delvis revet og først en god stund senere konservert som ruin.

Holla kirke er en langkirke i tegl. Ifølge kirkeleksikonet hadde den opprinnelig 600 sitteplasser, hvilket formodentlig betyr at antallet er blitt redusert gjennom årene. Kirken har tårn ved inngangen i vest (eller vest-nordvest), og koret er polygonalt avsluttet (som en halv åttekant) og omgitt av sakristier. Formspråket er svært likt nygotikk, men kirken har rundbuede vinduer, slik det er vanlig for Holtermanns kirker. Noen vil muligens kalle dette nyromansk, men det har få likhetstrekk med middelalderens romanske arkitektur. Kirken fikk dåpssakristi i 1916 og ble totalrenovert i 1930. Også til jubileet i 1967 var det en oppussingsrunde, da kirken fikk korvnduer med glassmalerier laget av Finn Krafft, som også var konsulent for prosessen. Videre er kirken pusset opp tidlig på 1990-tallet. Man hadde håpet å få den ferdig til jubileet i 1992, men blant annet råteproblemer gjorde at det tok lengre tid.

Inne i kirken er det orgelgalleri innenfor inngangen, og gallerier strekker seg langs skipets langvegger. Korgulvet er hevet tre trinn over skipets gulv. Nygotikkens formspråk hersker også inne i kirkerommet, med kontrastfarger som fremhever strukturelle elementer. I begynnelsen hadde kirken et stort kors mot korveggen, men nå har den altså glassmalerier i tre korvinduer. Prekestolen (i korbuens høyrekant) og døpefonten er begge på alder med kirken. Det finnes også en døpefont fra gamlekirken.

Kirken fikk sitt første orgel i 1868. I 1953 bekostet kommunen et nytt orgel (22 stemmer) fra Norsk Orgel- og Harmoniumfabrikk. Dette ble etterhvert dårlig, og i september 2011 ble nytt orgel fra Gebrüder Stockmann innviet. Det har 25 stemmer (2 manualer/pedal). Det nygotiske prospektet er noe forskjellig fra tidligere. De to klokkene er støpt av O. Olsen & Søn i 1867 og 1947.

Kirken brukes en god del til konserter.

Kirkegården ved kirken er ikke lenger i bruk. I stedet er det anlagt ny kirkegård ved Kronborg litt lenger sørover langs Kirkebakken. Det er imidlertid et krigsminnesmerke utenfor kirken. Opplysningsvesenets fond har et oppslag om prestegården, som ligger et stykke mot sørøst, nær gamlekirken (altså ruinen).

Kilder og videre lesning:

Skåtøy kirke

Skåtøy betegner både en øy utenfor Kragerø by og en tidligere kommune. Sistnevnte ble skilt ut fra Sannidal i 1881 og omfattet fastlandsområdet rundt Kragerø by samt flere andre øyer i skjærgården, deriblant Jomfruland og Langøy. (1. januar 1960 ble både Skøtøy og Sannidal innlemmet i Kragerø kommune, jf. forskrift av 22. mai 1959.) Kirkemessig har Skåtøy i tur og orden sognet til Kragerø og Sannidal.

På 1800-tallet kom det krav om egen kirke. Kirkegård ble innviet i 1851, mens kirken ble oppført et tiår senere. Den ble tegnet av Schirmer og von Hanno og innviet den 5. september 1862 (mens årstallet på vindfløyen er 1860). Det er en laftet langkirke med hele 800 plasser, ifølge de fleste kilder, mens kirkeleksikonet legger på til 828. Ellers er det vanlig at antallet reduseres gjennom årene pga. brannforskrifter, og folketall og kirkesøkning har altså avtatt. Om vinteren brukes et mindre lokale kalt Vinterkirken i 2. etasje bak orgelgalleriet. Den store kirken kalles gjerne Skjærgårdskatedralen.

Som de fleste slike kirker stod kirken upanelt til å begynne med, men den har etterhvert fått panel og hvitmaling. Det var en større oppussing til jubileet i 1912, og i 1914 ble tårnet ombygget. Det var oppussing / restaurering i 1930 og 1954. Ved sistnevnte anledning fikk kirken interiørfarger satt av Finn Krafft.

Det er orgelgalleri innenfor inngangen, og korets gulv er hevet et par trinn over skipets. Koret har glassmalerier av Rolf Klemetsrud (kirkeleksikonet daterer dem til 1941 og tilskriver dem Karl Kristiansen). Prekestolen er i korbuens venstrekant.

Alterbildet er fra 1918. Det er malt av Julie Gjessing og viser til Mark. 1, 35. Døpefonten i tre er ifølge kirkeleksikonet på alder med kirken, og det skal finnes to fat: et mindre, gammelt og et nyere av plett. Kirken har et Hollenbach-orgel fra 1888 som ifølge fellesrådet er i god stand. De to klokkene er støpt av O. Olsen & Søn.

Kirkegården strekker seg hovedsakelig nordover fra kirken, som har inngang i sør og kor i nord. Området rundt kirken ble planert ut og satt i stand i 1930. I sognet finnes også flere andre kirkegårder. Blant disse er en tidligere privat kirkegård på Langøy som ble overtatt av kommunen i 1992, en kirkegård på Jomfruland og ikke minst en kirkegård på Kalstad vest for Kragerø by som forvirrende nok er kalt Skåtøy kirkegård. I dette tilfellet viser imidlertid Skåtøy til den tidligere kommunen (eller sognet, med samme utstrekning som nevnte kommune), ikke til øya. Vest for kirken står et servicebygg, og sørøst for kirken er et krigsminnesmerke.

Menighetsbladet kan leses her.

Kilder og videre lesning:

Valebø kirke

Valebø er den delen av tidligere Holla kommune som i 1964 ikke ble innlemmet i Nome, men i Skien, samtidig som storkommunen slukte opp Gjerpen og Solum. Vi befinner oss på østsiden av Norsjø, nord for Skien by på vei mot Nordagutu og Notodden. Historisk sognet Valebø kirkemessig til Romnes på den andre siden av Norsjø. På slutten av 1860-tallet ble Romnes kirke nedlagt som sognekirke, og Holla ble hovedsogn. Det betydde lengre kirkevei fra Valebø, og det ble protestert, men man fikk tillatelse til å anlegge kirkegård på Valebø. Den ligger ikke langt fra Norsjø.

Rundt århundreskiftet ble det også besluttet å bygge kirke på stedet. Den ble tegnet av H. Lie og oppført av byggmester Svend Sigurdsen i 1902-03. Innvielsen skjedde på sankthansdagen — altså 24. juni — 1903. Vi har å gjøre med en langkirke i bindingsverk som i dag er godkjent for 150 personer, selv om den i sin tid visstnok ble bygget for 172. Kirken har vesttårn, rektangulært skip og et lite, polygonalt avsluttet kor i øst. Utenfor tårnfoten i vest er et lite bislag. Bygget kalles vekselsvis Valebø kapell og Valebø kirke, og selv det lokale fellesrådet klarer ikke helt å bestemme seg for navneform, så det er ikke greit å vite hva slags betegnelse man skal bruke. Det kan se ut til at sognet er Gjerpen.

Kirken ble pusset opp til femtiårsjubileet og fikk interiørfarger satt av Finn Krafft. Han tegnet også brudestoler, som ble fremstilt ved Telemark yrkesskule i Lunde. Også til nittiårsjubileet var det en runde med oppussing, og til hundreårsjubileet ble kirken malt og det skal ha blitt utgitt et jubileumsskrift.

Vinduene byr på en variasjon over sveitserstilen, og søyler med kontrastfarge i kirkerommet er relativt typisk for nygotikken. Under vestgalleriet er det nærmest en form for kløverbuer. Korguvet er et lite trinn høyere enn skipets gulv, og koret har tønnehvelv.

Altertavlen har en kopi av Adolph Tidemands alterbilde Oppstandelsen i Bragernes kirke. Prekestolen er til høyre like utenfor korbuen. Døpefonten sier ikke kildene så mye om. Kapellet fikk et amerikansk harmonium i 1911, men dagens orgel (på vestgalleriet) er et fem stemmers Jørgensen-orgel fra 1973. Kirkeklokken er overtatt fra gamle Romnes kirke og ble brukt ved kirkegården før kirken ble oppført.

Det er altså ikke kirkegård ved kirken, men et par kilometer unna, i skogskråningen over Norsjø. Sørvest for kirken står et lite hus som formodentlig er bårehus. På vestsiden er et enda mindre hus som kan tenkes å være redskapshus. Øst for kirken er en gammel gravhaug.

Det var bispevisitas i Gjerpen prestegjeld i februar 2004. Menighetsbladet kan leses på kirkens nettsted.

Kilder og videre lesning:

Lisleherad kirke

En kirke i Lisleherad (noen kilometer nord for Notodden by) er omtalt i 1427. Dette var trolig en stavkirke, og den ble muligens oppført omtrent samtidig med Heddal stavkirke. Opprinnelig var Lisleherad anneks til Hjartdal, før annekssognet ble overført til Heddal. Stavkirken skal ha vært liten, men ble påbygget og reparert en rekke ganger og mistet etterhvert stavkirkepreget, fortelles det. Et par portalplanker fra den er å finne i Oldsaksamlingen sammen med en løveformet vannkanne i bronse fra ca. 1200. Stavkirken ble revet i 1873 og dagens kirke oppført rett etterpå.

Lisleherad kirke ble tegnet av Jacob Wilhelm Nordan og oppført av byggmester Bakke fra Kongsberg i 1873-76, ifølge boken «Kirker i Telemark», mens andre kilder nøyer seg med å oppgi 1873 som byggeår. Den skal imidlertid ha blitt innviet i 1876. Det er en laftet langkirke med 120 plasser, ifølge fellesrådet. Kirken har tårn ved inngangen i nordvest.

Det kan se ut til at kirken var enkelt utstyrt fra starten av. Først i 1902-03 fikk den altertavle, og den fikk orgel i 1908. Dagens utseende fikk kirken ved en grundig ombygging og istandsetting i 1953-54 ledet av Finn Krafft, som fikk relativt frie tøyler og gjorde mye av arbeidet selv. Til gjenåpningen ble det utgitt en bok om kirken der Krafft forteller om prosjektet. Krafft fikk oppdraget allerede på slutten av 1930-tallet, da han var overlærer ved Statens sløyd- og tegnelærerskole på Notodden, men det trakk ut på grunn av krigen og fordi planene ble utvidet. Før restaureringen hadde laftetømmeret vært synlig, men så ble innerveggene kledd med panel. Takhimlingen ble senket noe, og kirken fikk nytt og mindre galleri, slik at vinduene ikke ble dekket. I motsatt ende av kirkerommet hadde det tidligere ikke vært adskilt kor, men her ble deler av kirkerommet kledd inn, slik at midtpartiet ble kor og sidepartiene (med ett vindu på hver side) sakristi. Både kor og skip har himling som et flattrykt tønnehvelv. Himlingen ble malt av Krafft med motiver fra Juleevangeliet og med julestjernen som midtpunkt.

I begynnelsen hadde kirken et stort kors istedenfor altertavle. Den første altertavlen i 1903 har et kristusbilde malt av Lars Osa, mens selve tavlen er skåret av Olav Fyrileiv. Den ble byttet ut ved Kraffts store restaurering, og bildet henger nå til venstre for koråpningen, med en enklere ramme enn det hadde da det ble brukt i altertavlen. Ved restaureringen laget Maja Refsum Nygård-Nilssen ny altertavle til kirken. Tavlen har et relieff i tre og keramikk med motiv fra stallen i Betlehem, der Maria er midtpunktet og får overrakt Jesusbarnet fra Josef. Refsum har også laget krusifikset over koråpningen.

Prekestolen tilhørte i sin tid gamlekirken og erstattet ved restaureringen den stolen som hadde stått i kirken frem til da. Krafft fikk tak i stolen fra sløyd- og tegnelærerskolen, der den var oppbevart (og sannsynligvis pusset opp på 1890-tallet). Stolen er datert 1794, da staffering ble bekostet av giveren, men er trolig noe eldre i utgangspunktet. Den har bilder av de fire evangelistene.

Døpefonten er tegnet av Finn Krafft og sønn og utført av treskjærer Fyrileiv.

Kirken fikk sitt første orgel i 1908. Det hadde fire stemmer, og ved oppussingen i 1954 malte Finn Krafft prospektet (fasaden). Samtidig ble orgelet meldt å være i dårlig stand, og det er siden byttet ut med et ni stemmers orgel fra Paul Ott (i 1976, ifølge kirkeleksikonet). Organisstillingen var for øvrig utlyst i 2012.

Finn Krafft har ellers laget blant annetantependiet og står sannsynligvis bak mange andre detaljer som ikke er nevnt her. Kirkeklokkene er støpt i 1903 av det firmaet som nå kalles Olsen Nauen Klokkestøperi. De skal være omstøpt av eldre klokker.

Det har vært enkelte reparasjoner i nyere tid. I 2006 var det utlyst anbudsinnbydelse på takreparasjoner, og dette arbeidet ser ut til å ha blitt gjennomført.

Kirkegården var opprinnelig svært liten, men ble utvidet rundt 1900, og mer har kommet til siden. I nordvestenden av kirkegården står et bygg som må antas å være gravkapell eller bårehus med på hektet redkspashus eller servicebygg.

Det var bispevisitas i Lisleherad i september 2010.

Kilder og videre lesning:

Åmotsdal kirke

Åmotsdal i Seljord kommune har hatt kirke siden middelalderen. Det var en stavkirke som ble solgt på auksjonen i 1723, og som etterhvert var falleferdig og ble revet for å gi plass til ny kirke. Åmotsdal kirke ble planlagt og oppført av Jarand Rønjom, som i tillegg til å være byggmester var klokkemaker, treskjærer, sølvsmed og rosemaler og nøt et godt ry i alle disipliner. Med seg hadde han Olav Torjusson, Olav Forlkvardson og Knut Eilevstjønn. Det synes å være enighet om at kirken i Åmotsdal er en mindre treversjon av den steinkirken som ble oppført i Skien i 1783. Ordet gjendiktning brukes gjerne i den forbindelse. Det er en laftet korskirke som ble innviet i 1792. Den har utvendig panel og rundt 200 sitteplasser. Kirken er nødvendigvis reparert og pusset opp noen ganger, men for en stor del er den som da den ble oppført. Det har imidlertid kommet til et våpenhus i vest, og kirken ble malt utvendig og innvendig i 1959-60 etter å ha stått umalt i mange år. Sakristiet fikk man imidlertid ikke lov av Riksantikvaren til å male innvendig. Fargene ble valgt av Finn Krafft. Vindfløyen på tårnet bærer for øvrig årstallet 1794 og «C7» (for Christian 7).

Åmotsdal kirke har prekestolalter, som virkelig var på moten på den tiden. Prekestolen er altså over alterbildet. Sistnevnte skal være fra 1700-tallet og ble restaurert av Finn Krafft i 1960. Det har naivistiske figurer. Utenfor alteret og altertavlen er det dreide søyler og pilastre. Det finnes også en prekestol fra rundt 1915 med oppgang fra kirkegulvet, og det er formodentlig den som brukes i dag. Prekestolalteret tar opp det meste av østre korsarm, slik at kirkerommet får tilnærmet T-form.

Døpefonten av tre er timeglassformet og sies å være svært gammel. Den har en kum av kleberstein. Til venstre for korbuen henger et krusifiks som skal være fra senmiddelalderen. Orgelet står på et lite galleri innenfor vestinngangen. Det sies å være fra 1960-tallet og ble i 2008 rapportert å være modent for utskifting. Riksantikvaren stiller seg imidlertid kritisk til bruk av digitalt orgel i kirken, som det ble bevilget penger til i 2006. Det fremgår ikke av biskopens visitasforedrag fra april 2010 hva som siden har skjedd i saken. Kirkeklokken skal være støpt lokalt i 1827.

Kirkegården strekker seg hovedsakelig sørover og sørøstover fra kirken. En av dem som er begravet på kirkegården, er byggmesteren, som var fra bygda, og som siden stod bak byggingen av Vinje og Rauland kirker. (Dessuten er Hjartdal kirke modellert etter Rønjoms kirker.)

Kilder og videre lesning:

  • Oddbjørn Sørmoen og Jiri Havran: Kirker i Norge, bind 2: 1700-tallet. Skjønnhetens århundre (ARFO, 2001), s. 112-115

  • Åmotsdal kyrkje: 200 års jubileum 1792-1992 (Åmotsdal sogneråd, 1992)
  • Herman Henriksveen (red.) og Halvor Tveraaen (foto): Kirker i Telemark (Flora forlag: Stathelle, 1986), s. 138-139
  • Kirkesøk
  • Alf Henry Rasmussen: Våre kirker. Norsk kirkeleksikon (Vanebo Forlag, 1993), s. 494

Torsnes kirke

Torsnes er i dag i Fredrikstad kommune, men før 1994 var det i Borge, og fra 1910 til 1964 var Torsnes egen kommune. Stedet har hatt kirke siden middelalderen. Den ble oppført ved gården Holm — trolig en gang på 1100-tallet — og hadde i sin tid navn etter den, men kalles nå Torsnes kirke. Ved reformasjonen lå Torsnes under Skjeberg. Da Jens Nilssøn var på visitas i 1597, var Torsnes prestegjeldets hovedkirke med Borge (kalt Borre) som anneks, men siden er rollene byttet om.

Middelaldersteinkirken ble revet i 1859, da dagens kirke ble oppført på samme tomt. Den gamle kirken hadde kvadratisk kor, og både skip og kor hadde portal i sør. Vinduene var også på sørveggene. Under denne kirkens tårn var det en gravkjeller for familiene til herregårdene Thorsø og Nes. Disse ble i 1920 plassert i en krypt under den nye kirkens tårn, men ble etterhvert angrepet av sopp og råte, og en ny gravkrypt ble innredet under sakristiet og innviet i 1991. Andre kister funnet under gamlekirken er begravet på kirkegården. Selve bygget er beskrevet i Norges kirker.

Dagens kirke ble tegnet og oppført av byggmester J.C. Reuter i 1859-60. Det er en rektangulær steinkirke der koret er i samme bygningskropp som skipet, og den har tretårn (bindingsverk i tre etasjer) i vest med våpenhus i tårnfoten. Tårnets bordkledning er med tiden blitt dekket med puss på netting. Det murte sakristitilbygget i øst kom til i 1910 og ble utvidet i 1963. Koret hadde opprinnelig sørportal, men dette er endret til et vindu. Vestportalen var opprinnelig spissbuet, men dette er gjort om. Kirken ble i 1955-57 bygget om etter planer av Gudolf Blakstad og Herman Munthe-Kaas og med W.S. Dahl som kunstnerisk leder. Kirken har i dag 230 sitteplasser, ifølge Kirkesøk.

Altertavlen er overført fra gamlekirken og ble utført av «Niels Snedicher Sielffanden» i 1618. Den ble staffert samme år av Niels Lauridsen og i 1684 av Arnt Dubois.
Det er i utgangspunktet en katekismetavle med de ti bud og tre trosartikler, og nattverdsbildet i storfeltet kom til like etter kirkesalget i 1723. Tavlen ble overmalt på 1800-tallet og restaurert av Finn Krafft i 1922.

Prekestolen (formodentlig senkret av byggmesteren) har fem fag med fyllinger under bueportaler. I fyllingene har W.S. Dahl malt evangelisbilder samt et kristusbilde. Himlingen skal være fra den tidligere prekestolen, og det fortelles at byggmester Reuter fikk ta med seg den gamle prekestolen. Den skal befinne seg på et museum i Tyskland.

Den kalkformede klebersteinsdøpefonten er opprinnelig fra 1632, men den øverste delen er ny, hugget av Aksel Berg. Dåpsfatet i messing ble anskaffet i 1661. Berg har også laget en stein over inngangsdøren der det står «SOLO DEO GLORIA».

Orgelet ble bygget av Olsen & Jørgensen i 1900 (skjønt enkelte oppgir andre årstall). Orgelet har seks stemmer og ble restaurert av Venheim orgelbyggeri i 2006 med gjeninnvielse 8. november.

Kirkeklokkene ble støpt av Franciscus Voillard i Frankfurt an der Oder i 1640. Det sies at kvaliteten ikke er helt god.

Kirkegården har naturlig nok vært utvidet opp gjennom årene. Ved parkeringsplassen nord for kirken står en lav bygning som ser ut til å være redskapshus. Det skal ellers finnes et krigsminnesmerke ved kirkemuren.

Fra senmiddelalderen av var det prestegård på Heie, og klokkeren bodde i sin tid på Vestre Glosli. Den gamle prestegårdsbygningen (avbildet her) ble imidlertid tatt ned i 1994. Gården er ikke omtalt hos Opplysningsvesenets fond, så vi må anta at den er gått ut av bruk som prestegård. Den er dessuten delt.

Kilder og videre lesning:

Kristiansand domkirke

I middelalderen sognet Agder til Stavanger bispedømme. Det var ganske stort og omfattet — i tillegg til Rogaland og Agder, altså — Hallingdal, Valdres og deler av dagens Hordaland. Etter reformasjonen gikk det muligens nedover med Stavanger, og det sies at kongen ønsket å styrke den relativt nylig grunnlagte byen Christianssand. Bispesetet ble i alle fall flyttet til sistnevnte by i 1682, og vi fikk altså Christianssands Stift. Så i 1925 ble Stavanger bispedømme (med et areal som samsvarer med Rogaland fylke) nyopprettet, og Valdres og Hallingdal tilhører i dag hhv. Hamar og Tunsberg bispedømme. Dagens navn, Agder og Telemark bispedømme, forteller hvilket område bispedømmet omfatter.

Dagens domkirke i Kristiansand er fjerde kirke på stedet. Ved byens grunnleggelse ble det oppført en enkel trekirke som ble kalt Trefoldighetskirken. Etter flyttingen av bispesetet ble en domkirke av stein innviet i 1693 som Vor Frelsers kirke. Den brant allerede i 1734, og ny domkirke ble innviet i 1738. Denne brant i bybrannen natt til 18. oktober 1880, men enkelte inventargjenstander ble reddet ut. Det gjelder f.eks. altertavlens midtfelt (en nattverdsfremstilling skåret av Peter Rousel) og fire evangelistfigurer (skåret av Michal Rojel). Mens man ventet på ny kirke, ble Bedehuset brukt som interimskirke.

Etter mye om og men ble det vedtatt å oppføre ny domkirke etter tegninger av Henrik Thrap-Meyer. Den ble innviet den 18. mars 1885 og er blant Norges største kirker. Det dreier seg om en nygotisk korskirke i tegl med tårn ved inngangen mot Torvet i øst, og altså med kor mot vest. Tårnet rager 70 meter til værs, og kirken er 60 meter lang. Antall sitteplasser oppgis til 1750 på Kirkesøk, mens Wikipedia opplyser at kirken i dag er godkjent for 1500 mennesker, og fellesrådet opererer med 1300 og Domkirkens eget nettsted med 1000. Opprinnelig skal kirken ha hatt 2029 sitteplasser og 1216 ståplasser.

Innvendig har Domkirken gallerier over inngangen og i tverrarmene. Korgulvet er hevet et trinn over skipets gulv, slik at det fremstår som et slags podium, og dette strekker seg litt utenfor vestre korsarm, noe som er en relativt ny endring. Domkirken hadde opprinnelig ikke noe korskille, men da kirken ble restaurert av Arnstein Arneberg til femtiårsjubileet i 1935, hentet man frem gamle balustre som var reddet ut av gamlekirken og hadde ligget på lager, og bygget en korskranke. Denne er så fjernet ved utvidelsen av podiet. Det var også en ganske gjennomgripende restaurering av interiøret i 1959-60 under ledelse av Finn Krafft. Da ble det gjort om på endel av Arnebergs endringer.

I begynnelsen var interiøret visstnok enkelt. Det store trekkplasteret var altertavlen med Eilif Peterssens bilde av Jesus og Emmausvandrerne (jf. Luk. 24).

Prekestolen har billedfelt med apostler laget av Hugo Lous Mohr, som ofte fulgte med når Arneberg restaurerte kirker, her i 1934. Døpefonten i marmor ble reddet ut av den brennende kirken i 1880. Den sies å være fra 1825, mens domprost Thorbjørnsen sier at den ble gitt i gave til Domkirken i 1871. Dåpsfatet er av sølv. Domkirken har fire tyske kirkeklokker, støpt av nå nedlagte Hermann’sche Glockengießerei (Memmingen) og levert i 1885. Dessuten ble det i 1990 installert et klokkespill med 36 klokker fra Olsen Nauen. To evangelistfigurer står på hver side av korbuen, og i vinduene er det glassmalerier av Karl Kristiansen fra 1930. Det finnes kirketekstiler av Else Marie Jakobsen og Borgny Svalastog.

Domkirken hadde frem til 2011 et 55 stemmers Paul Ott-orgel fra 1966 (ifølge «Domposten», mens Wikipedia, som også har bilde, daterer det til 1972). Dette er imidlertid demontert og sendt til Polen, der det skal tas i bruk etter ombygging. I 2013 skal nytt orgel installeres, og i mellomtiden er orgelgalleriet tomt, og det benyttes et digitalt orgel. Ny orgelleverandør er Johannes Klais, og det ser ut til å dreie seg om to orgler: et 58 stemmers hovedorgel på østgalleriet og et ni stemmers orgel på nordgalleriet, det siste altså et slags kororgel. Det fortelles at pipeverket skal stå i en en kopi av det orgelhuset arkitekt Thrap-Meyer opprinnelig tegnet til Domkirken, og det skal males etter samme system som altertavlen, slik at det passer inn innredningsmessig. For øvrig ble elektronikken til klokkespillet ødelagt ved demonteringen av gamleorgelet, men nytt system er muligens levert idet dette leses.

Det er ikke kirkegård ved Domkirken. Sentrumsområdets hovedkirkegård er noen hundre meter lenger vest, ikke langt fra jernbanestasjonen. Bispeboligen ble solgt i 2012, og biskopen har siden fått en ny bispebolig.

Kristiansand domkirke er åpen kirke og kan normalt besøkes på dagtid. Menighetsbladet Domposten kan leses her.

Kilder og videre lesning:

  • Domprost Thorbjørnsen (tekst) og Torvald Slettebø (bilder): Kristiansand domkirke (Agderkultur)

  • Norske-kirke.net
  • Alf Henry Rasmussen: Våre kirker. Norsk kirkeleksikon (Vanebo Forlag, 1993), s. 507
  • Wikipedia
  • Krisitansand domkirke. Åpen kirke midt i byen (Flyveblad tilgjengelig i domkirken)
  • Domposten (menighetsblad), nr. 2/2011 (særlig om skifte av orgel og endringer i kirkerommet)
  • Kirkesøk

Jondalen kirke

Det som ble til Jondalen sogn, var tidligere områder i Flesberg, Gransherad og Sandsvær kommuner, men i dag er alt i Kongsberg kommune. Vi er i dalføret rundt Jondalselva, i overgangen mellom Numedal og Tinn, en drøy mil nordvest for Kongsberg by. Kirketomt ble gitt på grunn fra gården Bråten, og i 1861 ble det gitt tillatelse til å oppføre kirke. Arkitekt skal ha vært J.W. Nordan , og byggmester var Gulbrand Johnsen. Byggearbeidene kom i gang først i 1881, et år vi finner igjen på vindfløyen i spiret, og Jondalen kirke ble innviet den 11. oktober 1882.

Denne laftede langkirken har rektangulært skip og tilnærmet kvadratisk kor med sakristi i forlengelsen. Det er våpenhus i vest, og omtrent midt på skipets møne er en takrytter. Kirken har ifølge Kirkesøk 150 sitteplasser. Ytterveggene ble kledd med panel i 1899, men inne i kirken er laftetømmeret synlig, og det har alltid vært umalt. (Men sakristiets innervegger har panel.) Koret åpner seg mot skipet i sin fulle bredde, og korgulvet er et trinn høyere enn skipets gulv. Interiørfargene ellers er fra 1950 etter forslag fra Finn Krafft. Det er orgelgalleri i vest, og i skipets nordøstre hjørne vitner en skorstein av tegl om tidligere ovnsoppvarming.

Den nygotiske altertavlen hadde opprinnelig bare et stort kors, men fikk i 1939 et Getsemane-bilde malt av fru sogneprest Gjessing. På bildet står Jesus bøyd mot et tre med ryggen til menigheten, og tekstvalget kan synes noe underlig: «Kom til mig!» (Matt. 11.28)

Prekestolen har åttekantet grunnflate og seks fag med fyllinger med forskjellige figurer, f.eks. kristogram. Døpefonten er åttekantet og kalkformet. Kirkeklokken er fra Bochum fra 1881.

Et gammelt orgel ble i 1925 solgt til J.H Jørgensen, som bygget nytt 13 stemmers orgel til kirken. Dagens orgel ble bygget av Vestfold Orgelbygg (ved Einar Gulbrandsen) i 1971. (Dette er i henhold til Norges kirker og jubileumsheftet fra 1982. Da skyldes det formodentlig en misforståelse når kirkeleksikonet sier at orgelet har ti stemmer og er bygget i 1982 ved Norsk Orgel- og Harmoniumfabrikk.)

Kirkegården strekker seg nordover fra kirken. Øst for kirken står et hus fra 2003 som er kombinert kirkestue og uthus / redskapshus.

Det var bispevisitas i Kongsberg prestegjeld i april 2006.

Kilder og videre lesning:

  • Sigrid og Håkon Christie: Norges kirker. Buskerud (Riksantikvaren / Gyldendal: Oslo, 1986), bind 2, s. 473-475 (også her)

  • Arne O. Lofthus: Jondalen kirke 1882-1982 (Jondalen menighetsråd, 1982)
  • Kongsberg kommune
  • Kongsberg kirkelige fellesråd
  • Alf Henry Rasmussen: Våre kirker. Norsk kirkeleksikon (Vanebo Forlag, 1993), s. 526
  • Kirkesøk

Hedenstad kirke

Hedenstad er Sandsværs nordligste kirke, ikke langt fra Labro, som før 1964 var kommunesentrum i Øvre Sandsvær. Det er en langkirke i stein som trolig ble oppført på 1100-tallet. Biskop Øystein forteller i sin jordebok at kirken var viet til erkeengelen Mikael og hadde festdag den 3. mars. Etter reformasjonen ble Hedenstad anneks til Efteløt. Som andre kirker i landet ble den solgt på auksjon, og den var i privat eie til 1856, da kommunen overtok. I 1889 ble kirken pusset opp / restaurert under ledelse av Herman M. Backer og fikk det nåværende våpenhuset i tre. Kirken ble undersøkt av Domenico Erdmann i 1931 og ble etter krigen pusset opp etter planer utarbeidet av Thomas Tostrup og med Finn Krafft som konsulent.

Murene er 1,25-1,50 meter tykke. Skipet er rektangulært og koret nærmest kvadratisk og noe lavere og smalere enn skipet. Skipet har vestportal (mot våpenhuset) og to sørvinduer (utvidet i forhold til det opprinnelige), mens koret har portal og vindu mot sør samt et gjenmurt østvindu (anlagt 1889, gjenmurt 1954). Omtrent midt på skipets saltak er en åttekantet takrytter med spiss hjelm. Skipets og korets gavler er av tre og har muligens alltid vært det. På nordsiden av koret og skipet er et tilbygg fra 1954 som inneholder sakristi og dåpsventerom samt bårerom i kjelleren. Kirken har ifølge Kirkesøk 170 sitteplasser.

Koråpningen er spissbuet og fikk muligens sin nåværende utforming i 1781-82. Korgulvet har fliser som gjør det et lite trinn høyere enn parkettgulvet i skipet, men skillet går et stykke innenfor korbuen. Kirken har vestgalleri med oppgang fra våpenhuset. Det strekker seg litt foran den ene vindusåpningen. I 1889 hadde kirken fått gallerier i vest og nord, men nordgalleriet ble fjernet i 1949 og vestgalleriet ombygget i 1954. Dekor fra en gammel galleribrystning ble innarbeidet i det nye galleriet i 1954.

En tidligere altertavle ble omarbeidet i 1699. Den skal ha hatt nattverdens innstiftelsesord (en slags katekismetavle?), men det eneste bevarte er et nattverdsmaleri som skal være malt av Niels Bragernes på grunnlag av et stikk i Henrik Gerners huspostill. Dette bildet henger nå på skipets nordvegg, og kirken har dessuten et annet Bragernes-maleri (Ecce Homo) samt at bilder av Moses og Aron på galleribrystningen er malt av Bragernes. Dagens altertavle er fra 1888 og har et bilde malt av Dina Aschehoug i kopi etter et bilde av Anton Dorph i Emmauskirken. Motivet er naturligvis Emmausvandrerne (jf Lukas 24).

Den barokke prekestolen har fire fag med fyllinger og står i skipets sørøstre hjørne. I fyllingene er bilder av Kristus som verdens frelser (Salvator Mundi) samt Lukas og Johannes. De er malt av Bragernes og ble overmalt på 1800-tallet og restaurert i 1946. Den sekskantede foten (fra 1889) gjenspeiler stolens grunnflate, og oppgangen er også ny: fra 1966. En due fra en tidligere prekestolhimling er bevart. Det er dessuten en klokkerbenk (renessansestil, restaurert 1935) på nordsiden i koret.

Den åttekantede døpefonten sies å være fra 1626/28 og ble staffert i 1634. Fonten har et åttekantet kjegleformet lokk. Også her har det vært overmalt, med avdekking i 1934. Et dåpshus er omtalt i 1699.

Norges kirker omtaler blindpiper fra et gammelt orgel (fra 1800-tallet). I 1908 fikk kirken et orgel levert av Olsen & Jørgensen. Dette ble restaurert i 1938 og ombygget i 1953-54 av J.H. Jørgensen. Etter dette hadde det elektrisk overføring og 21 stemmer (to manualer, pedal). I 1981 fikk kirken et 11 stemmers mekanisk orgel bygget av Bruno Christensen.

En gammel klokke som ble omstøpt i 1756, er bevart. I tillegg finnes en klokke støpt av O. Olsen & Søn i 1920.

Kirkegården er avgrenset av bygdeveien mot sørvest og har gjennom årene vært utvidet mot nord, øst og sør. Nordøst på kirkegården står et redskapshus. Det har tidligere vært et gravkapell for fogd Gørrisøn Klim med familie nord for kirken, men det ble revet allerede i 1781 og kistene begravet på kirkegården. Det finnes enkelte gamle gravmonumenter på kirkegården samt et krigsminnesmerke.

Det var bispevisitas i Sandsvær i mars 2009.

Kilder og videre lesning:

Dybvåg kirke

Offisielt skrives stedsnavnet «Dypvåg», men prøv å finne en sørlending som faktisk uttaler det slik — og prøv å uttale det selv! Så vi dropper glatt politisk korrekthet til fordel for realistisk diksjon, og fastslår at Dybvåg kirke har aner tilbake til tidlig på 1200-tallet. 800-årsjubileum ble feiret i mai 2012 med dronningen til stede. Dybvåg kirke har i likhet med kirker som Holt og Søndeled en middelalderdel av stein som er blitt utvidet til korskirke med nye deler av tre. Dybvåg tilhørte Holt prestegjeld etter reformasjonen før det ble utskilt som eget prestegjeld. Prestegjeldet omfattet også Flosta sogn før det ble overført til Austre Moland i 1972. Dybvåg sogn fikk overført områder fra Søndeled sogn i 1813 og 1866, og ble i 1973 selv overført til Holt prestegjeld igjen.

Kirkens orientering er omtrent fra nord-nordøst til sør-sørvest, med tårn og inngang i førstnevnte himmelretning. Det er altså den nordre korsarmen som er middelalderdelen. Den har halvannen meter tykke steinmurer. I 1759-60 ble sørveggen og koret revet, kirken ble utvidet til korskirke med laftede deler, og den fikk tårn i nord. Byggmesteren var den samme som ved utvidelsen av Holt kirke noen år tidligere: Lars Albretsen Øvernes. Noen år senere ble kirken utsmykket av rokokkomesteren Ole Nielsen Weierholt, som også har laget inventar til en rekke andre kirker i området. Han skar altertavle i 1776 og korskille, prekestolhimling og dåpshus i 1781. Også hans sønner var med på arbeidet, og Anders Løve stod for stafferingen.

Kirken har gallerier i nord, øst og vest og er dekorert med maling på vegger og tak. I taket er det malt himmel med skyer, mens veggene har illusoriske søyler som etterligner murakitektur. På korveggen rundt altertavlen er det malt store draperier. De fargerike dekorasjonene ble overmalt i 1885 og inventaret skiftet ut. Så ble kirken restaurert til fordums storhet i 1921-23 under ledelse av Lars Backer og Finn Krafft. Det fortelles at sistnevnte gjorde en formidabel innsats med å spore opp igjen gammelt inventar. Kirken feiret 750-årsjubileum i 1962 med kong Olav til stede, og nylig var det altså 800-årsjubileum.

Selve altertavlen er som nevnt skåret av Weierholt og staffert av Løve. Tavlen har to oljemalerier som er malt av Jens Stær. De viser nattverden og korsfestelsen innrammet av et par søyler og overdådig akantusløv. Nattverdsbildet er en kopi av alterbildet i Risør kirke, som igjen er en speilvendt kopi av et nattverdsbilde malt av Rubens. Øverst på tavlen troner en figur av den seirende Kristus med rikseple og fane, omgitt av et par basunengler.

Prekestolen er fra 1735, altså noen år før utvidelsen. Den har evangelistbilder i fyllingene. På himlingen, som altså er skåret av Weierholt noen år senere, ser vi basunengler. Inne i koret står det to faste stoler. Skal vi gjette på at den lukkede stolen i venstre (østre) hjørne er bispestol, mens stolen i høyre (vestre) hjørne er klokkerstol? Det er dessuten en lukket stol i selve kirkerommet (like innenfor inngangen i nord).

Korskillet går litt bak prekestolen (som er i høyrekant av dette og har oppgang utenfor korskillet). Korskillet med kongemonogram (for Kristian VII, båret av løver) er som nevnt Weierholts verk, og Weierholt skar også det fine dåpshuset, visstnok i kopi etter Christian Suchows dåpshus i Holt kirke. I dåpshuset står kirkens eldste inventargjenstand, døpefonten i kleberstein. Den antas å være på alder med kirken.

Orgelet på nordgalleriet sies å være fra 1919. En rapport fra 2008 slår fast at orgelet ikke fungerer godt, og i forbindelse med bispevisitasen i februar 2011 ble det uttrykt ønske om nytt orgel til kirken. Det arbeides åpenbart med pengeinnsamling til formålet (se f.eks. her og her).

Det finnes en rekke interiørbilder på Agderkultur.no og Kunsthistorie.com.

Kirkegården er relativt kupert og delvis ordnet i etasjer, slik man ser på mange kirkegårder i fylket. Her er det mange skipsredergraver. Et stykke nedenfor kirken står et minnesmerke over lokale ofre for Den annen verdenskrig. Prestegården er like ved kirken.

Kilder og videre lesning:

Sitater fra Luk. 11.28 og Matt. 24.13

Fra kirkegården

Gamle monumenter

Krigsminnesmerke

Navneliste på krigsminnesmerke

Skipsredergrav

Annonse