Viser arkivet for stikkord domenicoerdmann

Tresfjord kirke

Tresfjord har hatt kirke siden middelalderen, uten at man vet når den første ble oppført. I 1690 ble det oppført en tømret korskirke. Den ble solgt på kirkeauksjonen, og ble i 1782 kjøpt av lokale bønder — også det på auksjon. Den lå noe vest for den nåværende kirken, og den var i dårlig stand og dessuten for liten i en tid med befolkningsøkning. Selv om det var trange tider etter napoleonskrigene, ble det besluttet å bygge ny kirke, og Erik Kroken var byggmester. Byggingen kom i gang i 1825, og kirken ble innviet den 17. juni 1828. (Den er siden omfattende reparert/restaurert bl.a. i 1927–29 og 2006–08. Før sistnevnte ble kirken stabilisert med stålstag.)

Tresfjord kirke er en åttekantet, laftet kirke med 220 sitteplasser (ifølge Kirkesøk, mens eldre kilder opererer med 270). Selve åttekantdelen er noe uttrukket, og det er våpenhus i vest og kor og sakristi i øst samt takrytter midt på taket.

Om kirken utvendig ligner på en rekke andre i sitt slag, er utsmykningen og inventaret rikere enn i mang en landsens kirke. Her får vi et møte mellom empire og norsk folkekunst — noe nytt, noe overført fra tidligere kirke. Ikke lenge etter at kirken var ferdig, ble den malt innvendig av den svenske omreisende maleren Levin og østlendingen Østen Torp. Sistnevnte står bak akantusranker og blomster på nordveggen, mens Levin malte sørveggen med klassiske urnemotiver og hoder. (Ifølge billedtekstene på Kunsthistorie.com forholder det seg omvendt, men dette strider også mot jubileumsboken om Tresfjord kirke, og det virker mindre sannsynlig gitt Norges akantustradisjon, samtidig som en utlending godt kan tenkes å utføre det som er tidens mote.) Frisene ble malt på papir før det hele ble limt opp på veggene.

På korskillet henger en rekke malerier, hvorav tre (som viser korsfestelsen, Moses og Aron) stammer fra en tidligere altertavle og det ene (som viser nedtagelsen fra korset) er malt av Østen Torp. Over midtgangen er Karl Johans kongemonogram, og de fire midtmastene under tårnet har marmorert maling. Speifyllingene på galleribrystningen i vest har bilder av urner med blomster.

Koret er relativt dypt — og nestent katolsk, gitt at korskillet er så markant. Midt i kortaket er det malt en sol med «Jahve» skrevet på hebraisk.

Prekestolen, som er overført fra gamlekirken, står i skipet, men har oppgang fra koret. Stolen er i renessansestil og ble laget av Erik Skeidsvoll i 1687. Den er et praktstykke med portalmotiver og evangelistbilder med symboler. Over prekestolen henger det såkalte Tresfjordantemensalet, som er et av få slike alterfrontaler fra middelalderen som fortsatt er å finne i kirker her til lands.

Altertavlen er hovedsakelig skåret av Iver Knutsen Åsgjerdet, med sidevinger (i en litt annen stil) skåret av Sjur Iversen Skjegstad. Bildene, som viser korsfestelsen og Jesu dåp, er malt av Levin. Nederst utenpå korsfestelsesbildet er det festet noen figurer fra et nattverdstablå, trolig fra en tidligere altertavle. Fra denne antas også andre små figurer som er hengt opp rundt omkring i kirken, å stamme.

Døpefonten av tre er ifølge jubileumsboken fra gamlekirken. En ny ble laget i 1904, men den gamle kom i bruk igjen i 1930.

Først i 1921 fikk kirken orgel, visstnok et tysk sådan. Dagens Vestre-orgel er fra 1977 og har 14 stemmer. De to kirkeklokkene ble støpt ved Fabrikken ved Nidelven i 1856.

Flere inventargjenstander kunne nevnes. En rekke av disse er å se på bilder i oppslaget på Kunsthistorie.com.

Kirkegården har åpenbart blitt utvidet, og det nordligste området er bare delvis tatt i bruk. Nordøst for parkeringsplassen står en kirkestue fra 2006, og nærmere kirken står en lang, smal bygning som kan tenkes å være driftsbygning / redskapshus / servicebygg.

175-årsjubileum ble feiret i 2003. Det er bispevisitas i Vestnes i mars 2016. Menighetsbladet kan leses her.

Kilder og videre lesning:

Austbygde kirke

Austbygde (eller Tinn Austbygd) sognet tidligere til Atrå, men ble etter noe om og men eget kirkesogn fra 1. januar 1888. I den samme prosessen fikk stedet egen kirke. Den ble tegnet av Jacob Wilhelm Nordan og oppført under byggmester Gulbrand Johnsen fra Nes på Romerike, som foruten kirker i hjemdistriktet også oppførte enkelte i Buskerud og Telemark.

Austbygde kirke ble innviet den 23. november 1888. Det er en tømret langkirke med 300 sitteplasser. Kirken har vesttårn omgitt av tilbygg fra 1980-tallet med dåpssakristi og toalettrom. Det rett avsluttede koret i øst er omgitt av sakristier (hvorav det ene, som tidligere var dåpssakristi, nå er lagerrom). Kirken ble pusset opp i 1933-34 etter planer av Domenico Erdmann. Den ble da malt av Øystein Orekås. Senere er kirken omfattende restaurert i 1985-88 frem mot hundreårsjubileet.

Korgulvet er ett trinn opp fra skipets gulv, og kirken har orgelgalleri i vest.

Altertavlen ble malt av Lars Osa i 1909 etter Adolph Tidemands bilde av Jesu dåp i Trefoldighetskirken i Oslo. Før den tid var det brukt et trekors på grønn bakgrunn i en ramme som var tegnet av Nordan.

Prekestolen ble snekret av byggmesteren. Den er i venstrekant av koråpningen. Det finnes også en enkel lesepult. Døpefonten er i likhet med prekestolen på alder med kirken.

Kirkens første orgel var egentlig et harmonium fra 1915. I 1938 ble det skiftet ut med et ti stemmers Walcker-orgel. Etter krigen fikk kirken elektrisk oppvarming, som gav tørr luft, og orgelet begynte etterhvert å svikte. Dagens orgel er fra 1973 og ble bygget av Paul Ott. Det har 15 stemmer (2 manualer og pedal). Harmoniet har siden kommet til det lokale bedehuset, mens Walcker-orgelet brukes i baptistkirken på Rjukan.

De to kirkeklokkene ble støpt i 1888 av O. Olsen & søn.

I begynnelsen var det bare opparbeidet et lite stykke kirkegård nordover fra kirken, men den er blitt utvidet etterhvert. Fellesrådet har et kart over den. Sørøst for kirken står et kombinert bårehus og servidebygg fra 1982, oppført etter en langdryg prosess med mange omtegninger.

På kirkegården står ellers en bauta reist i 1938 over dem som gikk i bresjen for å få bygget kirken, og med en påmontert plate med navn på dem som gav kirketomt. En kirkestue fra 1920-tallet ble revet i 1978, og kirkestaller fra 1915 ble revet samtidig.

Det var bispevisitas i Tinn i mars 2014.

Kilder og videre lesning:

  • Jon Haukaas: Austbygde kyrkje 1888-1988 (Austbygde sokneråd, 1988)

  • Herman Henriksveen (red.) og Halvor Tveraaen (foto): Kirker i Telemark (Flora forlag: Stathelle, 1986), s. 116-117
  • Tinn kirkelige fellesråd
  • Store norske leksikon
  • Alf Henry Rasmussen: Våre kirker. Norsk kirkeleksikon (Vanebo Forlag, 1993), s. 488
  • Kirkesøk
  • Wikipedia

Idd kirke

Kirken på Iddesletta, en halv mils vei sørøst for Halden by, har stått der siden 1100-tallet eller der omkring. Det er skipet og koret som er fra middelalderen, og det antas at koret — som er uvanlig langt i forhold til skipet, selv for en middelalderkirke — ble forlenget i senmiddelalderen. Vi snakker om en romansk langkirke i stein med rett avsluttet kor. Kirken ble kjøpt av sogneprest Claus Wegener på auksjonen i 1723, og i 1730-årene ble to vinduer i korets østmur gjenmurt, og kirken fikk et tilbygg i gråstein med sakristi og gravkapell. Dette tilbygget har valmtak, mens de andre bygningsdelene har saltak — unntatt spiret på takrytteren midt på skipet. Skipets og korets gavler er av tre. Veggene er pusset og kalket både utvendig og innvendig, slik at murens struktur ikke er synlig. Ved arbeider på kirken har imidlertid steinene kommet til syne, senest i 2009. I vest er et våpenhus i bindingsverk. Det er første gang omtalt i 1817, og i 1904 ble det fraskilt et dåpsventerom mot sør. På 1880-tallet hadde gravkapelldelen i øst blitt tatt i bruk som dåpssakristi. Siden er den innlemmet i prestesakristiet. Kirken sies å ha 180 sitteplasser.

Skipet har bare ett vindu i sørveggen, og det har nok blitt utvidet i forhold til opprinnelig størrelse. Koret har et lignende, men noe mindre vindu (også rektangulært) samt en rundbuet døråpning som har vært endret på. Den rundbuede koråpningen er ca. 3,7 meter bred, og korgulvet er et trinn høyere enn skipets gulv. Skipet har gallerier i vest (med orgel) og nord. Nordveggene er vindusløse.

Kirken ble brukt som magasin av svenskene i 1660 og var i dårlig stand ved salget på 1700-tallet. Den ble imidlertid omfattende istandsatt i 1834. Det ble vurdert å rive kirken etter jordskjelvet i 1904, men den ble istandsatt. Interiøret ble restaurert i 1922 ved Domenico Erdmann. Av middelalderinventar finnes to krusifikser, en døpefont og en defekt mikaelsfigur. Ellers er altertavle og prekestol fra midten av 1600-tallet.

En altertavle fra 1622 (malt av «Nils Maler») er gått tapt, idet den ble avløst av dagens altertavle allerede i 1656. Tavlen har to etasjer og søyler og andre arkitektoniske elementer samt vinger som minner litt om bruskbarokk. I det største feltet finner vi nattverdens innstiftelsesord, mens det lille bildet i etasjen over viser en hodeskalle med knokler og liljer. En slags sen versjon av katekismetavle, altså, selv om de barokke innslagene skaper forventninger om bilder. Tavlen har for øvrig innlagt intarsia.

For prekestol har det vært en lignende utskifting, altså stol fra 1622 byttet ut i 1656. Dagens prekestol er av eik og furu og har intarsia. Storfeltene har evangelistbilder, og stoler har spiraldreide hjørnesøyler. Himlingen er sekskantet. Både altertavlen og prekestolen var overmalt, men ble restaurert i 1922.

Døpefonten i kleberstein antas å være fra siste halvdel av 1100-tallet. Den er i to deler og har et karakteristisk mønster rundt kummen. Det finnes en kopi av den i Borgarsyssel museum i Sarpsborg. Full nedsenking har ikke vært praktisert på en stund, og et dåpsfat i messing dekker over kummen. Over dette igjen står et mindre, åttekantet fat fra 1735.

Av andre inventargjenstander kan nevnes en rekke forseggjorte stoler (brudestoler mm.) og gammelt kirkesølv, og fra kirkens historie er det mange beretninger om tyveri av sistnevnte.

Kirken fikk sitt første orgel (Olsen & Jørgensen) i 1897. Det hadde fire stemmer og ble skiftet ut med et litt større orgel i 1920. Dette var utsatt for mus, og ble sendt på museum i 1970, nærmere bestemt Halden historiske samlinger. Et ti stemmers orgel fra Jan Erik Spigseth kom på plass i kirken samtidig. Dette fikk relativt tidlig problemer som ikke har latt seg reparere, og allerede i 1989 fikk kirken et digitalt orgel av merket Allen.

Kirken har to kirkeklokker. Den ene ble støpt av av Nils Knudsen Dahl i 1766 og den andre av O. Olsen & Søn i 1845. Automatisk ringing ble installert i 1986.

Kirken ligger i det nordøstre hjørnet av kirkegården, som er blitt utvidet flere ganger. Et stykke sør for kirken står et gravkapell som ble oppført i 1937. Ved parkeringsplassen står en driftsbygning. Dessuten finnes et menighetshus ved Karsholm, noen hundre meter nordover langs fylkesvei 22. Opplysningsvesenets fond har et bilde av presteboligen.

Det var bispevisitas i Idd prestegjeld i november-desember 2006 (foredrag i biskopens årsrapport). Menighetsbladet for Halden-menighetene kan leses på fellesrådets nettsted.

Kilder og videre lesning:

Prestebakke kirke

Prestebakke er det største tettstedet i den relativt tynt befolkede Enningdalen i Halden kommune. Dalen har hatt kirke siden middelalderen, men kirkestedet var opprinnelig på Kirkebøen, der dagens Søndre Enningdalen kirke er. Der stod en gang en stavkirke som før 1661 var anneks til Naverstad kirke (i Sverige). Etter en grenseoppgang ble den imidlertid lagt under Idd. (Området tilhørte Bohuslän, men ble ikke avstått ved Roskildefreden i 1658.) Noe av stavkirkens utseende er kjent fra beskrivelser av reparasjoner på 1600-tallet.

Stavkirken forfalt imidlertid og ble i 1686 avløst av en tømmerkirke på samme sted. Dette ser ut til å ha vært en bordkledd og tjærebredd langkirke med kor og våpenhus, men den manglet tårn. Altertavlen i denne kirken skal siden ha blitt overført til Nössemark kirke i Sverige. Kirken ble revet da ny kirke ble oppført på nytt sted i 1793-95. Kirkegården ble imidlertid fortsatt holdt i hevd etter dette, og i 1956 ble en ny kirke innviet på stedt som Søndre Enningdal kapell.

Prestebakke kirke er oppført på grunn fra gården Prestebakke, nær sørenden av Ørsjøen. Det er en laftet langkirke med rundt 225 sitteplasser. Den har rett avsluttet kor med sakristi i den østre forlengelsen. I vest er det våpenhus med takrytter. Kirken har stående panel utvendig. Innvendig er det flattelgjede laftetømmeret synlig og malt. Det var i sin tid dekket av panel og malt rosa, men i 1927 ble interiøret restaurert under ledelse av Domenico Erdmann. Panelet ble fjernet, men veggene fikk et lavt brystpanel. Den rundbuede koråpningen er rundt fire meter bred, og korgulvet er hevet to lave trinn over skipets gulv. Skipet har søylebårne gallerier i vest, nord og sør, og på langveggene deler de vinduene i to. Kirken må sies å ha et særpreget og stilfullt interiør.

Altertavlen er innrammet med søyler og har forskjellige symboler som gudsøye og stråleglans. Bildet i storfeltet viser korsfestelsen. Opphavsmannen er ukjent, men enkelte mener det kan dreie seg om Eggert Munch. Tavlen ble renset og istandsatt i 1993. Det står dessuten et krusifiks på selve alteret.

Prekestolen er på alder med kirken. Den har åttekantet grunnform og marmorert maling samt girlandere. Like ved siden av står den såkalte prestestolen, en lukket kirkestol.

Klebersteinsdøpefonten består av to deler. En kalkformet døpefont er montert på en annen fot. Det antas at fonten er overført fra stavkirkens tid. Dåpsfatet i messing er fra 1500-tallet. På det er syndefallet avbildet. Kirken har dessuten praktfullt kirkesølv av varierende alder.

Kirkens orgelhistorie er noe uvanlig. Da det på midten av 1980-tallet ble fastslått at orgelet fra 1919 var modent for utskifting, ble det innkjøpt et brukt orgel fra Greverud kirke som så ble ombygget med lokal dugnadsinnsats. Rådgiver var tidligere orgelbygger Asbjørn Orheim, og Heinz Wilbrand stod for orgeltekniske ombygginger (idet deler ble sendt til deres anlegg) samt for intonasjonen før innvielsen. Orgelet ble innviet med konsert den 19. september 1993.

Kirken har to klokker fra 1686.

Fra kirkens historie ellers kan det nevnes at det i 1808 var et slag like ved kirken i forbindelse med krigen mot Sverige under napoleonskrigene. De falne i slaget ble lagt i fellesgrav på kirkegården, og det er reist en minnebauta om slaget (til hundreårsmarkeringen). Prestestolen har fortsatt kulehull fra denne episoden. Kirken har ellers blitt pusset opp flere ganger opp gjennom årene, senest i 2009. Det er ett sogn som er felles for Prestebakke og Søndre Enningdalen kirker.

Kirken er omgitt av kirkegården, som er av relattivt beskjeden størrelse. Det finnes murportaler både øst og vest for kirken. Ved parkeringsplassen nordvest for kirken står et bårehus som ble oppført i 1927. Det finnes også en driftsbygning med lagerplass. I en bok fra 2010 om kirkene i Halden sies det at bårehuset er planlagt omgjort til menighetslokale, ettersom kister oppbevares ved Os kapell frem til begravelsene finner sted.

Det var bispevisitas i Idd prestegjeld i november-desember 2006 (foredrag i biskopens årsrapport). Menighetsbladet for Halden-menighetene kan leses på fellesrådets nettsted.

Kilder og videre lesning:

  • Inger Lise Skauge og Kari Stumberg: Kirker og kirkegårder i Halden. Lokale kulturskatter (H. Andersen Bok- og papirhadel A/S , 2010), s. 132-149

  • Sigrid og Håkon Christie: Norges kirker. Østfold (Riksantivariatet / Land og Kirke: Oslo, 1959), bind 2, s. 97-102 (også her)
  • Idd og Enningdalen historielag
  • Lokalhistoriewiki
  • Halden kirkelige fellesråd
  • Kirkesøk
  • Alf Henry Rasmussen: Våre kirker. Norsk kirkeleksikon (Vanebo Forlag, 1993), s. 685

Port øst for kirken

Krigsminnesmerke

Krigsminnesmerke

Hedenstad kirke

Hedenstad er Sandsværs nordligste kirke, ikke langt fra Labro, som før 1964 var kommunesentrum i Øvre Sandsvær. Det er en langkirke i stein som trolig ble oppført på 1100-tallet. Biskop Øystein forteller i sin jordebok at kirken var viet til erkeengelen Mikael og hadde festdag den 3. mars. Etter reformasjonen ble Hedenstad anneks til Efteløt. Som andre kirker i landet ble den solgt på auksjon, og den var i privat eie til 1856, da kommunen overtok. I 1889 ble kirken pusset opp / restaurert under ledelse av Herman M. Backer og fikk det nåværende våpenhuset i tre. Kirken ble undersøkt av Domenico Erdmann i 1931 og ble etter krigen pusset opp etter planer utarbeidet av Thomas Tostrup og med Finn Krafft som konsulent.

Murene er 1,25-1,50 meter tykke. Skipet er rektangulært og koret nærmest kvadratisk og noe lavere og smalere enn skipet. Skipet har vestportal (mot våpenhuset) og to sørvinduer (utvidet i forhold til det opprinnelige), mens koret har portal og vindu mot sør samt et gjenmurt østvindu (anlagt 1889, gjenmurt 1954). Omtrent midt på skipets saltak er en åttekantet takrytter med spiss hjelm. Skipets og korets gavler er av tre og har muligens alltid vært det. På nordsiden av koret og skipet er et tilbygg fra 1954 som inneholder sakristi og dåpsventerom samt bårerom i kjelleren. Kirken har ifølge Kirkesøk 170 sitteplasser.

Koråpningen er spissbuet og fikk muligens sin nåværende utforming i 1781-82. Korgulvet har fliser som gjør det et lite trinn høyere enn parkettgulvet i skipet, men skillet går et stykke innenfor korbuen. Kirken har vestgalleri med oppgang fra våpenhuset. Det strekker seg litt foran den ene vindusåpningen. I 1889 hadde kirken fått gallerier i vest og nord, men nordgalleriet ble fjernet i 1949 og vestgalleriet ombygget i 1954. Dekor fra en gammel galleribrystning ble innarbeidet i det nye galleriet i 1954.

En tidligere altertavle ble omarbeidet i 1699. Den skal ha hatt nattverdens innstiftelsesord (en slags katekismetavle?), men det eneste bevarte er et nattverdsmaleri som skal være malt av Niels Bragernes på grunnlag av et stikk i Henrik Gerners huspostill. Dette bildet henger nå på skipets nordvegg, og kirken har dessuten et annet Bragernes-maleri (Ecce Homo) samt at bilder av Moses og Aron på galleribrystningen er malt av Bragernes. Dagens altertavle er fra 1888 og har et bilde malt av Dina Aschehoug i kopi etter et bilde av Anton Dorph i Emmauskirken. Motivet er naturligvis Emmausvandrerne (jf Lukas 24).

Den barokke prekestolen har fire fag med fyllinger og står i skipets sørøstre hjørne. I fyllingene er bilder av Kristus som verdens frelser (Salvator Mundi) samt Lukas og Johannes. De er malt av Bragernes og ble overmalt på 1800-tallet og restaurert i 1946. Den sekskantede foten (fra 1889) gjenspeiler stolens grunnflate, og oppgangen er også ny: fra 1966. En due fra en tidligere prekestolhimling er bevart. Det er dessuten en klokkerbenk (renessansestil, restaurert 1935) på nordsiden i koret.

Den åttekantede døpefonten sies å være fra 1626/28 og ble staffert i 1634. Fonten har et åttekantet kjegleformet lokk. Også her har det vært overmalt, med avdekking i 1934. Et dåpshus er omtalt i 1699.

Norges kirker omtaler blindpiper fra et gammelt orgel (fra 1800-tallet). I 1908 fikk kirken et orgel levert av Olsen & Jørgensen. Dette ble restaurert i 1938 og ombygget i 1953-54 av J.H. Jørgensen. Etter dette hadde det elektrisk overføring og 21 stemmer (to manualer, pedal). I 1981 fikk kirken et 11 stemmers mekanisk orgel bygget av Bruno Christensen.

En gammel klokke som ble omstøpt i 1756, er bevart. I tillegg finnes en klokke støpt av O. Olsen & Søn i 1920.

Kirkegården er avgrenset av bygdeveien mot sørvest og har gjennom årene vært utvidet mot nord, øst og sør. Nordøst på kirkegården står et redskapshus. Det har tidligere vært et gravkapell for fogd Gørrisøn Klim med familie nord for kirken, men det ble revet allerede i 1781 og kistene begravet på kirkegården. Det finnes enkelte gamle gravmonumenter på kirkegården samt et krigsminnesmerke.

Det var bispevisitas i Sandsvær i mars 2009.

Kilder og videre lesning:

Heggen kirke

Heggen kirke har vært hovedkirke i Modum siden middelalderen. Kirken ligger like ved Vikersundbakken, på østsiden av elven og ca. 4 km fra Vikersund.

Opprinnelig var dette en romansk langkirke i stein fra første halvdel av 1200-tallet. Den hadde rektangulært skip og et smalere og meget kort kor med apsis i øst. I 1695 ble kirken utvidet med en tverrarm i nord, og i 1714 søkte man om å gjøre tilsvarende i sør fordi kirken var for liten. På grunn av vanskelige tider drøyde det imidlertid med gjennomføringen, og selv etter at ny tillatelse ble gitt i 1721, drøyde det helt til 1725 før det lignet en slags korskirke. Da var kirken i mellomtiden solgt på auksjon til cancellieraad Schwartz. I menighetens eie kom den i 1828, og den var da i svært dårlig stand. Koret ble utvidet og tårnet (takrytteren) gjenoppbygget i 1832 under byggmester Dideke (tegninger og utførelse). For korets del innebar det at apsis og østre del ble revet, og det nye og forlengede koret var rett avsluttet. Kirken ble også utvidet i 1877-78 etter tegninger av arkitekt Rieffe (ifølge Norges kirker, men hans navn nevnes ikke i jubileumsboken). Da ble den forlenget noe vestover (pusset tegl). I 1950-årene ble pussen fjernet på de opprinnelige steinveggene, som ble slemmet i stedet, slik at steinstrukturen kom til syne.

Korskirken har takrytter over krysset samt sakristi (fra 1697) nord for koret i hjørnet mot nordre korsarm. Tverrskipene er noe lavere enn skipet (vestre korsarm). Også koret (i østre korsarm) er noe lavere, og det har valmtak, i motsetning til de andre korsarmene, som har saltak. Det korte våpenhuset i vest er av pusset tegl og kom til ved utvidelsen i 1878. På søndre tverrskip er en vindfløy med Kristian Vs monogram og årstallet 1695 (som gjelder nordre tverrskip, og fløyen er trolig flyttet derfra). På utvendig hjørne av nordre korsarm sitter et mannshode av stein som skal stamme fra Vike kirke. Heggen kirke har ifølge Kirkesøk 460 plasser, mens kirken i Modum sier den har rundt 400, hvorav 50 på galleriet.

Koråpningen sies å være eneste bevarte opprinnelige åpning i kirken. Andre åpninger har vært utvidet eller gjenmurt; dette er beskrevet mer detaljert i «Norges kirker». Kirken har orgelgalleri i vest. Interiøret, som hadde gjennomgått endel endringer, ble restaurert i 1928 under ledelse av Domenico Erdmann. I korets østvegg på hver side av altertavlen er det vinduer med glassmalerier fra 1948 av Emanuel Vigeland. Motivene er Jesu dåpn (nord) og himmelfarten (sør). På Drammens museum finnes et par figurer som antas å stamme fra et korskille fra begynnelsen av 1700-tallet. Dagens korskille er fra 1928 og har form av en lav ballustrade.

Altertavle og prekestol er fra rundt 1700. Tavlen ble forært til kirken i 1698 og har givernes navn (sogneprest Laurits Christensen Gram og Inger Gundersdatter) inngravert på baksiden. Den er i to etasjer med predella. Det ble gjort om en god del på tavlen i 1839 eller 1840 (avhengig av hvilken kilde man følger). Før dette var det et relieff av nattverden i storfeltet, med et korsfestelsesrelieff over der røvere og engler inngikk. Tavlen hadde også en rekke andre figurer som nå er å finne på Drammens museum. I tavlen er innstatt et par oljemalerier i stedet. Det største maleriet går for å være eldste norske kopi av Leonardo da Vincis berømte nattverdsbilde (i Santa Maria delle Grazie i Milano), og over det er et bilde av korsfestelsen med jomfru Maria og Maria Magdalena. En periode stod en liten kopi av Bertel Thorvaldsens populære kristusstatue på toppen, omgitt av et par gipsfigurer. I 1987 ble imidlertid tavlen noe restaurert. En kopi av den opprinnelige kristusfiguren (Salvator Mundi) ble satt opp, omgitt av to evangelisfigurer som ble tilbakeført fra Drammens museum. En katekismetavle fra 1595 er nå på Folkemuseet.

Prekestolen er fra 1702, og igjen er det giveren (Christian Klæboe og hans «kjæreste», altså formodentlig kone) som minnes med navn og våpen, mens kunstneren later til å være ukjent. Stolen har akantusutskjæringer, og våpenet er integrert i utsmykningen, om enn ubeskjedent plassert midt i front (de to bueformene på dette bildet). En gammel prekestol som ble omtalt av Jens Nilssøn i 1595, ble overlatt til Snarum kirke i 1702 (og er nå defekt).

Døpefonten antas å være fra 1830-årene. Den beskrives i «Norges kirker» som «søyleformet med lav, bolleformet kum, riflet skaft med profiler om halsen og nederst, 4-sidet postament.» Samme sted omtales dessuten en font fra begyennelsen av 1700-tallet i form av en englefigur som bærer kummen, samt en mannsfigur som antas å ha dannet foten i en døpefont fra 1600-tallet. Begge de to sistnevnte er å finne i Drammens museum. Benkene i kirken er fra 1830-årene og har gårdsnavn påført.

Kirken skal ha fått orgel allerede i 1665, og i 1796 fikk det et åtte stemmers mekanisk orgel. Dagens orgel er opprinnelig et August Nielsen-orgel fra 1890 som fikk skiftet ut noen stemmer på 1920-tallet (og har et prospekt med årstallallet 1928 i romertall). Orgelet ble restaurert i 1996, vistnok med gjenionnsettelse av noen gamle stemmer. De to kirkeklokkene er fra 1712 (Claes Noorden og Jan Albert de Grave, Amsterdam) og 1864. Mye annet gammelt inventar er skildret i jubileumsboken.

Kirkegården er utvidet en rekke ganger, og sørøst for kirken står et gravkapell i pusset tegl. Ved parkeringsplassen står et servicebygg i upusset tegl. På kirkebakken står et krigsminnesmerke som er tegnet av Anne Grimdalen og utført av firmaet Dokken og Johansen i Vikersund av stein fra Lier. Motivet er en yngling som strekker seg mot lyset og bryter lenkene, og monumentet ble avduket den 5. september 1947, etter at det hadde vært noe diskusjon om plasseringen. Prestegården ligger like nord for kirken.

Det var bispevisitas i Modum i oktober 2006. Menighetsbladet kan leses her.

Kilder og videre lesning:

  • Jon Mamen, Kristian Linnerud og Jan Marcussen: Heggen kirke 800 år (Heggen menighetsråd, 1997)

  • Sigrid og Håkon Christie: Norges kirker. Buskerud (Riksantikvaren / Gyldendal: Oslo, 1986), bind 2, s. 301-322 (også her)
  • Den norske kirke i Modum
  • Wikipedia
  • Alf Henry Rasmussen: Våre kirker. Norsk kirkeleksikon (Vanebo Forlag, 1993), s. 535
  • Kirkesøk
  • Kirkene i Modum prestegjeld (flyveblad / turistbrosjyre)

Nokså vestfra

Fra øst-sørøst

Mot vestinngangen

Gravkapell

Krigsminnesmerke

Fra kirkegården

Lyngdal kirke (Flesberg)

Hvor gammelt Lyngdal er som kirkested, synes noe usikkert, men Jens Nilssøn omtalte et øde kapell ved Kampestad, noe nordøst for dagens kirke, i sin visitasrapport fra 1595. Det er altså mulig at området hadde kirke i middelalderen. Dagens kirke ble opprinnelig oppført som langkirke på slutten av 1600-tallet og innviet den 30. september 1701. Koret på denne kirken ble revet i 1736, men skipet utgjør vestre korsarm i dagens korskirke, som har kor i østre korsarm. Kirken er laftet, men koret som ble revet, skal ha vært av stavverk, og det skal ha vært svalgang rundt deler av kirken (revet 1862). Ved utvidelsen ble den gamle kirkedelen gjort noe høyere (7 omfar), men kirken fremstår ikke som spesielt høy. Dagens kirke har sakristi på norsiden av koret, og antall sitteplasser er ifølge Kirkesøk 200.

Kirken har utvendig panel, men inne i kirken er det delvis flattelgjede laftetømmeret synlig. Kirken er av det gjennomillustrerte slaget, med dekorasjoner over det meste av vegger og tak innvendig. Kirken var dekorert innvendig alt før ombyggingen — av Niels Bragernes — og mer dekorert ble den i 1740. Vestportalen ble utvidet i 1736, og det gikk litt ut over illustrasjonene rundt den. Og i andre sammenhenger ble bemalte plankebord stokket om på og feilmontert, slik at kabalen etterhvert ikke gitt opp helt. Det finnes en rekke bilder av vegg- og takdekorasjonene i Norges kirker, som også har en rekke andre bilder av interiør og inventar. Vinduene i kirken er blitt noe uvidet i løpet av årene. Da bildene her ble tatt, ble det uført utvendige malings- og dreneringsarbeider ved kirken.

Altertavlen er fra 1633 og skal opprinnelig ha vært i Kongsberg kirke. Bildet i storfeltet viser nattverden og antas å være utført av Adam van Breen etter et kobberstikk av Magdalena van de Passe. Prekestolen har seks fag inndelt i fire fyllinger hver. Fargene er delvis fra en overmaling i 1860. Stolen har en rekke bilder av bibelfigurer med teksthenvisninger, og det påpekes i «Norges kirker» at bildet av Johannes døperen er bedre malt enn de andre. Stolen skal ifølge en innskrift være malt av Niels Brag(er)nes i 1698. Det er også en åttekantet himling. Døpefonten er sekskantet og har åttekantet himling. Kirken har markert korskille. «Norges kirker» omtaler også gamle malerier og kirkesølv mm.

Ifølge «Norges kirker» (1981) og kirkeleksikonet (1993) har orgelet åtte stemmer og er fra 1923. Prospektet (fasaden) er tegnet av Ole Øvergaard, og fargene er valgt av Domenico Erdmann. Dette orgelet fungerer nok ikke optimalt, for i 2011 ytres det ønske om å bytte det ut eller restaurere det. Én av de to kirkeklokkene er fra 1522. Den andre er støpt av Anders Rise i 1834.

Kirkegården strekker seg mot øst-sørøst fra kirken. Grunnen er egentlig ikke spesielt egnet til formålet, for det stikker opp knauser her og der, og det har vært nødvendig å fylle på med jord en rekke ganger gjennom årene. Samtidig skal det være så som så med gravedybden. På sørsiden er det (og har alltid vært) en forstøtningsmur. Kirkegården er omgitt av hvitmalt stakitt. På østsiden av veien/parkeringsplassen står et lite bårehus og på vestsiden et redskapshus. På gården Kleivjord like ved stod det tidligere en kirkestue / prestestue som er omtalt på 1700- og 1800-tallet og ble revet i 1835.

Det var bispevisitas i Flesberg i mai 2004.

Kilder og videre lesning:

  • Ola Storsletten og Jiri Havran: Kirker i Norge, bind 5: Etter reformasjonen. 1600-tallet (ARFO, 2008), s. 166-171

  • Sigrid og Håkon Christie: Norges kirker. Buskerud (Riksantikvaren / Gyldendal: Oslo, 1981), bind 1, s. 302-319 (også her)
  • Wikipedia
  • Alf Henry Rasmussen: Våre kirker. Norsk kirkeleksikon (Vanebo Forlag, 1993), s. 528
  • Tone Marie Olstad: Konserveringsarbeid i Lyngdal kirke (Norsk institutt for kulturminneforskning, 1995)
  • Kirkesøk
  • Flesberg kirkelige fellesråd

Alternativ vinkel

Det arbeides

Bårehus

Øvrebø kirke

Akkurat når Øvrebø fikk sin første kirke, vet man ikke, men den hadde i sin tid navnet Sangisland etter gården der den lå (i dag skrives navnet Sangesland). I området er det store gravhauger, for en stor del ikke undersøkt arkeologisk, så det kan ha vært at man overtok et gammelt hovsted. Ellers meldes det at tidligere tiders prester har fjernet noe av dette. En gammel gravstein funnet på kirkegården er sannsynligvis en gjenbrukt stein med prosesjonskors (på motsatt side) som kan være fra svært tidligkristen tid.

Det later ikke til at all verdens detaljer omkring denne kirken er kjent, men det er grunn til å tro at den senere ble avløst av en annen kirke som hadde behov for tjærebreding i 1640, og som som ble omfattende reparert innvendig i 1660. Denne kirken ble solgt på auksjon til allmuen i 1723. Budet var så lavt som 20 riksdaler, halvparten av utropsprisen, men det var eneste bud, og det ble godtatt. En rekke besiktigelser med varierende grad av grundighet fulgte i løpet av 1700-tallet. I 1768 og 1789 ble kirken rapportert å være i god stand, i 1797 var den plutselig brøstfeldig og kondemnabel. Det var råte i tømmeret, og kirken var for liten. Høsten 1798 begynte arbeid med ny kirke, sommeren 1799 ble det meldt at den gamle kirken var revet og ny under bygging. Denne kirken ble innviet i 1800.

Øvrebø kirke ligger på toppen av en liten kolle. Det er en laftet korskirke med 360 sitteplasser (ifølge kirkeleksikonet). Kirken har vesttårn med våpenhus i tårnfoten, og det er kor i østre korsarm og gallerier i hver av de andre. Øst for østre korsarm er det sakristi (fra 1841-42). Det fortelles fra en bispevisitas i 1841 at kirken var umalt innvendig. I 1843 ble den malt av Adolph Appell, som også overmalte det gamle inventaret. Så ble kirken restaurert i 1926. I den forbindelse deltok Domenico Erdmann, som har skildret detaljer ved det overmalte interiøret og inventaret — samt satt det i stand igjen. Siden er kirken restaurert i 1951-52, da den fikk dagens interiørfarger.

Både altertavlen og prekestolen er overført fra den tidligere kirken. De er i renessansestil og har altså vært overmalt og restaurert. Altertavlen ble skåret (av eik og furu) i 1626 og malt i 1649. Den er i to etasjer, men som det fremgår av et gammelt bilde og Erdmanns skildringer, fikk tavlen en ny underdel i 1840-årene (av Erdmann betegnet som «uhyrlig stygt»). Erdmann laget en ny, enkel predella til tavlen, som har sirkelformede dekorasjoner på sidene som opptar en god del av tavlens bredde. I midtfeltet i første etasje ser vi korsfestelsen og over det den oppstandne Kristus. Øverst er en trekant med Frederik IIIs kongemonogram.

Også prekestolen ble skåret i 1626, trolig av samme kunstner som altertavlen. Den ble imidlertid omarbeidet i 1840, da den fikk nytt underparti. Den har fire fag, hvorav ett stod mot en vegg, slik at bare tre av feltene har fått påmalt evangelistbilder i en naiv stil i sen barokk. Den manglende evangelisten, Lukas, er derimot malt i et mindre frisefelt øverst. Også prekestolen er altså restaurert av Erdmann. Den står ved hjørnet mellom østre og søndre korsarm og har oppgang fra koret. Like ved siden av står en lesepult. Døpefonten står på motsatt side i koret og er ellers lite omtalt i kildene.

Kirken har hatt flere orgler. I 1914 overtok den et Hollenbach-orgel fra 1880 (eller 1881) fra Tuft kirke ved Hvittingfoss. Ifølge jubileumsboken ble orgelet kjøpt fra Olsen og Jørgensen, som bygget nytt orgel til Tuft kirke samtidig. Ved restaureringen på begynnelsen av 1950-tallet ble det samlet inn penger til orgel, men de holdt bare til å kjøpe et brukt, denne gangen fra Greipstad kirke. Dagens orgel er fra 1979, uten at jubileumsboken røper hvor det kommer fra. Mons Leidvin Takle har vært organist her.

En gammel kirkeklokke ble omstøpt av Jacob Rendler i 1753. Det fortelles at klokketårnet opprinnelig var høyere, men at det ristet mye og derfor ble gjort lavere på sogneprest Pharos tid (1837-46). En annen gammel historie går ut på at en Hans Klokkestøper skal ha støpt om to gamle klokker, uten at det synes helt klart når dette skjedde. For øvrig har kirken et par messinglysestaker fra 1694 og et par gamle sølvkalker, mens en messehagel fra 1790 oppbevares på Vest-Agder-museet.

Av kirkens historie kan det ellers nevnes at det var en lang og opprivende strid om fordeling av kirkestoler på 1800-tallet. I 1805 ble Øvrebø hovedkirke i et prestegjeld (utskilt fra Oddernes) som også omfattet Hægeland og Vennesla. De samme grensene gjaldt ved innføringen av formannskapsdistrikter i 1838 (fra 1853 kalt kommuner). I 1865 ble Vennesla utskilt som egen kommune, og i 1896 også Hægeland, før kommunene ble slått sammen igjen som Vennesla kommune i 1964. Vennesla ble vedtatt gjort til prestegjeldets hovedsogn i 1905. I nyere tid har Øvrebø kirke vært med i filmatiseringen av Kamilla og tyven (1988).

Kirkegården er utvidet flere ganger. Et steingjerde rundt den ble opprinnelig oppført rundt 1845 og flyttet i 1913. På nordsiden av fylkesvei 454, som går forbi kirken, ligger kirkestuen. Like vest for den ligger prestegården, som i sin tid fikk besøk av Bjørnstjerne Bjørnson. Det kan se ut til at prestegården er eller vil bli innredet som museum. I alle fall omtaler flere oppslag hos det lokale historielaget fra 2006-2007 arbeid for dette.

Kilder og videre lesning:

Tynset kirke

Tynset kirke kneiser høyt i landskapet på Kirkeeggen, på motsatt side av Glomma fra Tynset sentrum. Den er Tynsets fjerde kirke, så vidt vi vet. Kirkestedet går tilbake til middelalderen. Den første kirken — trolig en stavkirke — ble innviet i 1211 og stod ved Ogarden, lenger opp i bygda. Neste kirke, som var tømret, ble bygget på samme sted i 1657. Allerede etter femti år ble den ansett å være for liten og usentralt plassert. Kirke nr. 3 ble oppført i 1708 og brant i 1792, tre år etter Storofsen. Det sies at brannen skyldtes uforsiktig omgang med åpen ild under en vielse. En stund var det snakk om å bygge en steinkirke, slik man hadde på Røros. Det anså man seg ikke å ha råd til. Likevel var Røros kirke en vesentlig inspirasjon, og flere personer som hadde hatt å gjøre med byggingen av den, ble kontaktet i forbindelse med nybyggingen her — deriblant Svend Aspaas, som takket nei til oppdraget. Dette gikk til kobberverkets overbyggmester, Peder Ellingsen, og lokalbefolkningen bidro med dugnadsarbeid, samtidig som man fikk noe finansieringshjelp utenfra. Kirken ble innviet i 1795, selv om ikke alt inventar var klart.

Skipet har en grunnflate som en avlang åttekant, og benkene er plasser som i en langkirke. Det er gallerier over inngangen og langs sidene, og kirken har vesttårn med våpenhus i tårnfoten samt en toetasjers sakristidel i øst. Antallet sitteplasser er rundt 700. Kirken fikk utvendig panel i 1834. Den ble da malt rød med hvite vindusrammer, og de innvendige veggene ble hvitmalt et par år senere. I 1867 fikk utsiden sin nåværende hvite farge. Mye av 1700-tallsinteriøret forsvant i 1881, og innerveggene ble brunmalt. Så i 1924 ble det gjennomført en større restaurering ledet av Domenico Erdmann, og interiøret fikk da sin nåværende form, mens ytterveggene fikk beholde sin hvitfarge.

Kirkerommet er preget av duse blåfarger med endel marmorering og hvit himling. Seks store søyler i kirkerommet holder den tønnehvelvede takkonstruksjonen oppe, og ti mindre søyler støtter galleriene. I likhet med Røros kirke og flere andre kirker fra den tiden har Tynset kirke prekestolalter. Det ble nok ansett for noe nakent, og i 1826 malte Ola Beitdokken alterbildet, en korsfestelsesscene der vi ser Johannes og gråtende kvinner med fjellformasjoner i bakgrunnen. Disse har minnet mange om Østerdalen, men kunstneren har brukt dem i flere versjoner av et lignende motiv, og de er muligens opprinnelig kopiert etter et utenlandsk maleri. I 1880 ble dette alterbildet skiftet ut med et mer tidsriktig bilde av Jesu inntog i Jerusalem malt av Albert Larsen, men etter sterke reaksjoner ble det gamle bildet, som var tatt godt vare på, satt på plass igjen i 1924. Øverst på prekestolalteret ser vi Kristian VIIs kongemonogram, over noe som ser ut til å være en etterligning av et orgelprospekt.

I tillegg til prekestolen med inngang fra gallerietasjen står det en prekestol ute i kirkerommet — ganske likt slik det er gjort ved Tolga kirke, men på Tynset er prekestolen til venstre (på nordsiden). Denne er ifølge kirkeleksikonet fra 1912. Døpefonten sies å være fra «ca. 1890», laget av Ole Andreassen Haugen.

Orgelet på vestgalleriet har ifølge kirkeleksikonet 21 stemmer og er levert av Norsk Orgel- og Harmoniumfabrikk i Snertingdal i 1966. Nede i kirkerommet står et kororgel fra Ålems orgelverkstad fra 2000.

Kirken har to kirkeklokker fra Arnt Hedemark. De er fra 1795 og 1797. En klokke fra 1801 er siden overført til Malvik kirke. Ellers ble noe inventar, deriblant kirkesølv, reddet ut ved brannen i 1702 og er fortsatt i bruk i dagens kirke.

Det kan nevnes at den noe mindre Bardu kirke er bygget etter modell av Tynset kirke. Tynset kirke brukes mye til konserter. Kirken fikk nytt tak i 2009.

Kirkegården er formodentlig utvidet flere ganger. Det sies at den er i ferd med å bli full, og kommunen har presentert en reguleringsplan der det legges til rette for utvidelse. Sommeren 2011 ble det funnet en gammel gravhelle ved arbeid på kirkegården. På den andre siden av parkeringsplassen ligger menighetshuset (se interiørbilde). Prestegården ligger øst for kirken, på den andre siden av veien som fører opp til den.

Kilder og videre lesning:

Mot inngangen

Prekestolalter

Nyere prekestol

Døpefont

Kororgel

Orgel på vestgalleriet

Kvikne kirke (Hedmark)

Kvikne var tidligere egen kommune, men har siden 1966 vært en del av Tynset (bortsett fra Innset sogn, som ble innlemmet i Rennebu kommune). Vi befinner oss ved vannskillet mellom Orkla (som renner nordvestover og ut i fjorden ved Orkanger) og Tunna (som renner ut i Glomma ved Tynset). Før reformasjonen var Kvikne trolig anneks til Oppdal, og etter refomasjonen til Tylldalen. Stedets stavkirke ble for liten etter at det ble startet kobberverk i 1630. Kristian Kvart besøkte bygda i 1635 og skrev deretter et brev til bergmester Iver Prip med beskjed om å bygge ny kirke, men det skjedde først 17 år senere.

Gamlekirken ble revet 12. juli 1652, og ny kirke ble oppført. Byggmester var verkets oppsynsmann, Knud Mortensen. Kirken ble innviet den 1. juli 1654 av superintendent Henning Stockfleth. Det er en laftet korskirke (bindingsverk i gavlene) med 203 sitteplasser. Tverrarmene er relativt korte, og kirken har gallerier i tre av korsarmene og kor i den østre. Det er en takrytter over krysset og et sakristi (fra 1773) øst for koret. Ved våpenhuset i vest ble det i 1768 oppført en klokkestue der klokkene fra tårnet ble overført. På døren i vest finner vi et beslag med Kristian VIs kongemonogram og årstallet 1652. Kirken er bordkledd utvendig — muligens fra ganske tidlig av. Innvendig er tømmerstokkene flattelgjet.

Noen endringer er gjennomført, ikke minst ved en større reparasjon og utsmykning i 1730-årene. Utover det som er nevnt, er vinduene gjort noe større. Likevel fremstår kirken som et autentisk barn av sin tid, selv om rankedekkorasjonene (ved Jens Sandberg) på tømmerveggene i kirkerommet er fra 1730-tallet og ikke 1650-tallet. Fra samme periode er den flate takhimlingen med Kristian VIs kongemonogram i kjempeformat. Dette er en av de kirkene vi opplever som gjennomillustrert, en type interiør og inventar som nygotikkens pietister ville ha hatet, så vi skal kanskje være glad for at de ikke fikk tuklet med denne kirken. Eksteriøret ble ellers delvis restuarert i 1923 etter planer av Heinirch Jürgensen, og samtidig ble inventaret resurarert etter anvisninger av Domenico Erdmann. Istandsetting på 1950-tallet ble ledet av John Tverdahl.

Alteret er en enkel trekonstruksjon med et låsbart skap på baksiden med en fint dekorert lås. Altertavlen antas ifølge flere kilder å være skåret av Johan Bildsnider og det store nattversbildet malt av Johan Kontrafeier, som muligens også har stått for annet malerarbeid på tavlen. Den dateres da gjerne til ca. 1654, men i «Kirker i Norge» er den datert til 1663, samtidig som det sies at den likevel kan ha vært kirkens første altertavle. Over nattverden er et mindre bilde av korsfestelsen, og det er en skulptur av den triumferende Kristus på toppen samt skulpturer av evangelistene på sidene.

Korskillet antas å være opprinnelig, og skal være snekret av Jørgen Snekker. Tidligere var Kristian VIs kongemonogram plassert over åpningen, men nå finner vi i stedet et krusifiks fra 1180 her, mens kongemonogrammet er flyttet lenger bak i kirkerommet, slik at man ser det når man befinner seg i vestre korsarm. En madonnastatue fra gamlekirken befinner seg på korets nordvegg. Den dateres til ca. 1250 i jubileumsboken (og til 1150 i kirkeleksikonet).

Prekestolen (i sørkant av koråpningen, med oppgang fra koret) er dekorert med apostelfigurer. Også den skal være laget av Jørgen Snekker, mens Johan Biltsnider skal ha skåret figurene. Prekestolen har himling.

Døpefonten (datert til 1664 i «Kirker i Norge» og til 1652 i kirkeleksikonet) står i dag i koret, men stod tidligere i hjørnet i det nordre tverrskipet. Døpefonthimlingen, som er av samme alder, oppbevares på loftet. Det finnes også en tinnkanne for dåpsvann fra 1719 og et dåpsfat i messing gitt i 1652. Det avbilder Adam og Eva ved kunnskapens tre.

Det synes ikke helt klart om kirken hadde gallerier opprinnelig. Den har i alle fall lukkede kirkebenker med dører og forseggjorte benkevanger. De forreste benkene var reservert kobberverkets ledelse, og det var i sin tid det vanlige skillet med menn på sørsiden av midtgangen og kvinner på nordsiden. Dessuten fortelles det at galleriet i nordre korsarm, som ble kalt «Pigelemmen» (eller «kvinnfolkkjellen» og senere «orgelkjellen»), var for ugifte kvinner. Dette kom til i 1738-39, og galleribrystningen er illustrert med Jesus og disiplene. Under galleriet er det en innelukket benk. Likeledes finner vi «Drengelemmen» (eller «karkjellen»), galleriet for ugifte menn, i søndre korsarm. Under galleriet i vest (også det rikt illustrert) er det to lukkede benker. Det er mulig at den nordlige av disse var for inngangskoner, altså kvinner som nettopp hadde nedkommet.

Orgelet på nordgalleriet er bygget ved Norsk Orgel- og harmoniumfabrikk i Snertingdal i 1976. Én kirkeklokke ble støpt ev Henrich Aunum i 1768. Ellers beskrives forskjellige klokker i forskjellige kilder, deriblant en tidligere gruveklokke som er å finne våpenhuset. Annet inventar kunne nevnes, men interesserte henvises til kildene. Noen englehoder fra kirken skal ifølge «Kirker i Norge» befinne seg i Historisk museum i Trondheim; det er mulig at det menes Vitenskapsmuseet.

Interiørbildene her til tross: Du får et bedre bilde av kirkens indre om du går til kirkens nettsted og klikker på den delen du vil se på.

Kirkegården er omgitt av et steingjerde. Opprinnelig ble prestefamilier og fremstående folk ved verket gravlagt under koret, mens andre ble gravlagt utenfor på det som opprinnelig var et rundt område, ofte i dårlige merkede og vedlikeholdte graver. Disse tingene ble det endret på på 1800-tallet, og kirkegården er utvidet flere ganger. Vest for parkeringsplassenpå vestsiden av kirken er et kombinert bårehus og servicebygg, og det står et par andre småbygg i nærheten. En port som tidligere stod mot riksveien, står nå nærmest til pynt ved parkeringsplassen nordvest for kirken.

Peder Bjørnson var prest her i sin tid, og Bjørnstjerne ble født på Bjørgan prestegård i Kvikne. Den ble nylig pusset opp og er i dag museum.

Kilder og videre lesning:

Altertavle

Prekestol

Døpefont

Krusifiks i korbuen

Kongemonogram

Mariastatue og dåpsfat i koret

Vestgalleri

Nordgalleri

Benkevanger

Annonse