Viser arkivet for stikkord christianheinrichgrosch

Ølmheim kirke

Ølmheim eller Norum kirke? Det skal ikke være lett. Det står «Norum» de fleste steder, men hos fellesrådet og på skiltet nedi veien står det «Ølmheim». Det viser seg at kirken har fått tilbake et tidligere navn etter gården den ble bygget ved. Navnet ble i sin tid skrevet Ylmheim. Norum-navnet sies å ha vært i bruk fra ca. 1840 (skjønt det står «Ølmems Kirke» på en tavle med navnene over dem som stod for byggingen i 1863), og sognet heter formodentlig fortsatt Norum. Vi befinner oss omtrent en mil sørvest for Sogndalsfjøra.

Kirkestedet går tilbake til middelalderen, da det stod en stavkirke her. Den antas å ha blitt oppført på 1200-tallet. I 1686 hadde denne tømret kor samt våpenhus i nord og vesttårn. Den ble beskrevet som «meget brøstfeldig». Ny kirke ble oppført i 1701 av kirkebyggeren Askild Tepstad. Dette var en tømret korskirke med tårn og våpenhus. Etter halvannet århundre ble den avløst av dagens kirke, som ble oppført på den andre siden av bygdeveien i forhold til de tidligere kirkene.

Dagens kirke ble oppført etter tegninger av Chr. H. Grosch med Ole Olson Løken som byggmester. Det er en tømret langkirke med liggende panel utvendig. Kirken har tårn ved inngangen i nordøst, og det rett avsluttede koret er omgitt av sakristier. Ifølge Kirkesøk har kirken 230 sitteplasser. Korpartiet skal ha blitt endret noe på 1900-tallet. Tidligere var selve koret kortere, og det var omgang bak det. Kirken ble truffet av lynet den 15. januar 1989, og selv om den hadde lynavleder, tok tårnet fyr. Brannen ble imidlertid slukket før den rakk å spre seg.

Kirken er relativt lys innvendig og har interiørfarger satt i 1963. Lafteveggene er lutet, mens kirkebenker, galleribrystning (innenfor inngangen) og søyler er holdt i grønt og blågrått. Langs midtgangen går en rød løper. Korgulvet er hevet tre trinn over skipets gulv. Koret åpner seg mot skipet i sin fulle bredde og har tre vinduer i hver sidevegg. Kirkerommet er treskipet, med lavere takhøyde i sideskipene enn i hovedskipet.

Skildringen i Norges kirker er ennå ikke komplett, men jeg tolker det slik at kirken opprinnelig hadde et alterkors. Om et tidligere alterbilde som nå visstnok henger i våpenhuset, har kildene ganske forskjellige forklaringer: Ifølge fylkesarkivet er dette malt av Guttorm Bakke i 1822, mens «Norges kirker» tilskriver det August Eiebakke. Motivet beskrives av fylkesarkivet som «Jesu avskil før himmelferda» (jf. Luk. 24, 50–53). Altertavlen som er i bruk, er fra 1703 og er dermed formodentlig overført fra forrige kirke. Tavlen er skåret av Michel Tarildsen. I storfeltet nederst fremstilles korsfestelsen. Utenfor dette er snodde søyler og figurer av Adam og Eva. I etasjen over finner vi skriftord fra Joh. 4,24 og Matt. 22, 37–40. Ytterst i begge etasjer er vinger med tilbedende engler. Under korsfestelsestablået står en liten notis om malerarbeidet.

Prekestolen har åttekantet grunnform. Den står i koråpningens høyrekant og har oppgang gjennom sakristidøren. Stolen er ifølge fylkesarkivet fra 1863, men sies å ha deler fra 1703. Det samme sies om døpefonten, som er åttekantet, kalkformet og av tre. Den nynorske innskriften sies i «Norges kirker» å være sekundær, altså tilføyd senere: «Jesus sa: Lat Smaa-Borni koma til meg. Hindra Dei ikkje, For Guds rike Høyrer slike til.» (Luk. 18, 16)

Orgelet er bygget av Norsk Orgel- og Harmoniumfabrikk i 1961 og er deres Opus 200. «Norges kirker» omtaler og avbilder tre klokker: en stor middelalderklokke (reparert av Laxevaag Metalstøberi i 1882), en klokke fra 1687 og en klokke støpt i 1987 av Olsen Nauen. Kirken har også enkelte andre eldre inventargjenstander, deriblant et maleri av Josef og brødrene fra 1600- eller 1700-tallet. (Muligens er det dette bildet som av fylkesarkivets forfatter oppfattes som scenen der Jesus metter 5000, jf. Mark. 6, 33–43.) Interesserte henvises til litteraturen, særlig «Norges kirker».

Det er kirkegård på begge sider av bygdeveien fra riksvei 55 opp til kirken. Den østlige er altså den eldste, og det er der de tidligere kirkene stod. Nordøst for kirken står et gravkapell / servicebygg.

Kilder og videre lesning:

Kilebygda kirke

Kilebygda kirke er den sørligste kirken i Skien kommune der den ligger ved Kilevanns bredder, nesten rett vest for Porsgrunn by. Området var en del av Solum kommune før denne ble slått sammen med Skien i 1964. Vi befinner oss i det som var Løvenskiold-land. Familien eide Bolvik jernverk og det meste av området ellers, og ved konkursen og tvangssalget av verkets eiendommer i 1841 ble gårdene kjøpt opp av lokale bønder. Disse henvendte seg etterhvert til kommunen for å få oppført kirke. Dette skjedde på et tidspunkt da det var aktuelt å utvide Solum kirkegård, og det visste man å spille på. Ved å oppføre ny kirke med kirkegård i Kilebygda kunne man slippe unna utvidelsen.

Kilebygda kirke ble oppført av byggmester Gunnar Kongerød, som tok utgangspunkt i en typetegning av Chr.H. Grosch. Kirken stod ferdig sommeren 1859 og ble innviet av prosten den 15. september. Kirkens skip er åttekantet og har 300 sitteplasser. Koret er i en nesten kvadratisk del øst for skipet, og på vestsiden er det våpenhus. Det er takrytter midt på åttekantdelen. Året etter innvielsen ble Kilebygda eget sogn i Solum prestegjeld. Området hadde tidligere tilhørt Mælum sogn.

Kirkerommet er preget av en rekke søyler, og det er gallerier langs veggene i skipets vestre halvdel. I øst er det korskille i form av en lav skranke på hver side av midtgangen. Korgulvet er hevet tre trinn over skipets gulv.

I altertavlen er et trekors, formodentlig skåret av byggmester Kongerød og med forgyllinger malt av Ola Heia. Bakgrunnen er nærmest himmelblå. Også prekestolen er skåret av byggmesteren og malt av Ola Heia. Kirkens første orgel ble bygget i 1883 av Isak O. Engh. Dagens orgel (på vestgalleriet) er fra 1965 eller 1966. Det har 11 stemmer og er bygget av Norsk Orgel- og Harmoniumfabrikk. De to kirkeklokkene er ifølge kirkeleksikonet fra 1901.

Kirkegården ble anlagt samtidig med kirken, men grunnen er ikke særlig godt egnet til gravplass. I 1883 ble kirkegården derfor lagt til Rognsbru i stedet, noen få hundre meter lenger sør. Dette vakte imidlertid misnøye, og den opprinnelige kirkegården ble tatt i bruk igjen etter at det var påfylt masse. Begge kirkegårdene er fortsatt i bruk. Grenland Ættehistorielag har registrert gravene. Vest for kirken står et kombinert bårehus og servicebygg (oppført 1954). På kirkegården står et krigsminnesmerke.

Det var bispevisitas i Solum prestegjeld i november-desember 2013. Menighetsbladet kan leses her.

Kilder og videre lesning:

Krigsminnesmerke

Rognsbru kirkegård

Rognsbru kirkegård

Sunnylven kirke

Sunnylven har hatt kirke siden middelalderen. Den første antas å ha vært en stavkirke oppført på Korsbrekke rundt midten av 1100-tallet. Den er nevnt i Aslak Bolts jordebok. Kanskje ble den utvidet til korskirke. I alle fall ble den i sin tid beskrevet som korsformet. I 1720 skal den ha vært værbitt og medtatt, og 15. mars 1727 ble den tatt av et ras fra Korsbrekkfonna. Etter dette ble kirkestedet flyttet, og en korskirke ble innviet i 1730. Denne ble revet i 1858 for å gi plass til dagens kirke, som er større enn sin forgjenger. Kirken ble tegnet av kaptein Ludolph Rolfsen fra Stryn på grunnlag av typetegninger av H.D.F. Linstow og med detaljer fra Chr. H. Grosch. Dette gjelder også flere andre kirker på Sunnmøre og i Nordfjord, hvorav Nedstryn kirke er omtrent samtidig og oppført av samme byggmester, Gjert Lien. Kirken ble innviet 7. august 1859.

Sunnylven kirke er en langkirke i tre på Hellesylt i Stranda kommune. Kirken står i skråningen sør for Hellesyltfossen. Den har tårn i nordvest og rett avsluttet kor i sørøst med sakristier (fra 1959) i forlengelsen. Kirken har ca. 400 sitteplasser.

Interiørfargene ble satt av Per Vigeland i 1934, da kirken ble pusset opp innvendig. (Senere er kirken restaurert til hundreårsjubileet i 1959 og pusset opp innvendig i 1988. 150-årsjubileum ble feiret i september 2009.) Det er orgelgalleri i nordvest, og koret åpner seg mot skipet i sin fulle bredde. Korgulvet er hevet tre trinn over skipets gulv, og kirkerommet har flat himling. Lave ballustrader på yttersidene av to søyler danner korskille.

Kirken fikk ny altertavle i 1934. Rammen er skåret av sunnylvingen Ole Elias Kjellstad, mens Vigeland har malt oppstandelsesmaleriet. Også glassmaleriene i korvinduene er fra den anledning. Prekestolen (1859) står helt til høyre i koråpningen og har oppgang fra koret. Døpefonten (1934) er av tre og krediteres i kirkeleksikonet Kjellstad og Vigeland. Kirkeklokken er støpt av Johann Gotthelf Große i Dresden i 1880.

Et seks stemmers orgel fra 1909 ble ifølge kirkeleksikonet byttet ut med et tolv stemmers orgel fra Jehmlich Orgelbau i 1984. Under orgelgalleriet er relieffigurer i tre av disiplene og evangelistene, ifølge kirkeleksikonet laget av Kjellstad i 1972.

Kirken er omgitt av kirkegården. Kapasiteten er imidlertid begrenset, og det finnes en annen kirkegård på Hellesylt like sørøst for Hellesylt stadion ved fylkesvei 80.

Henrik Ibsen besøkte Hellesylt i 1862, da kirken var ganske ny, og flere detaljer i Brand føres gjerne tilbake til de fysiske omgivelsene ved Hellesylt og kirkestedene. Det gjelder «Den gamle forfaldne Kirke» (scenanvisning i 2. akt samt senere), den nye kirken som er klar til å innvies (5. akt), og «den solløse Prestegården» (ved Korsbrekke).

Kilder og videre lesning:

Stårheim kirke

Dagens kirke er den fjerde på Stårheim, som har hatt kirke siden 1100-tallet. Den første var et huskapell for høvdingen. Det er første gang nevnt i 1338, da det fortelles at det er stukket i brann. Det ble da oppført en stavkirke som ble lagt under presten i Eid i 1341 og stod til rundt 1600. Da ble den avløst av en tømmerkirke som stod til den ble sterkt skadet i brann i 1859. Etter brannen gikk det visstnok tre år med harde forhandlinger før en ny kirke ble oppført.

Stårheim kirke ble tegnet av Chr.H. Grosch, oppført av byggmester Gjert Lien og innviet den 4. desember 1864. Det er en laftet langkirke med 350 sitteplasser. Den har rektangulært skip og smalere kor som er omgitt av sakristier, slik at bygningskroppen har jevn bredde (og med en gang helt i øst som forbinder kor med sakristier). I vest er det et våpenhus i to etasjer med takrytter. I det ytre minner kirken mye om Tyristrand kirke — også det en Grosch-kirke. Den har utvendig panel, men i motsetning til ved Tyristrand er laftetømmeret synlig inne i kirken.

Inne i kirken er det orgelgalleri i vest, og i øst åpner koret seg mot skipet i sin fulle bredde. Korgulvet er to trinn høyere enn skipets gulv, og på hver side av “trappen” er et korskille i form av en lav balustrade. Alterringen er uvanlig stor i forhold til koret og opptar hele korets bredde. Øvre del av veggflatene bak koret og rundt sakristiene har et karakteristisk gitter som (ifølge Fylkesarkivet) kom på plass i 1960-årene, da kirken ble restaurert. Søyler i kirkerommmet bidrar til helhetsbildet.

Til å begynne med ble det brukt et enkelt trekors bak alteret, og først i 1903 fikk kirken altertavle. Den har et bilde som er malt av Anders Orheim i kopi etter Asta Nørregaards altertavle i Gjøvik kirke. Motivet kalles gjerne «Den trøstende Kristus».

Prekestolen og døpefonten er begge i tre og fra 1864. Dåpsfatet og dåpsmuggen er i tinn. Orgelet fra Olsen og Jørgensen ble opprinnelig bygget til Svelvik kirke i 1916 og kom til Stårheim i 1957. Den kirkeklokken som brukes i dag, er fra 1903. Dessuten oppbevares en eldre klokke som ble gjenfunnet i 1901.

Kirken er omgitt av kirkegården, og på den er en minnestein over salmedikteren Matias Orheim, som er begravet her. Nordvest for kirken står en bygning som ser ut til å være bårehus/servicebygg.

Kilder og videre lesning:

Immanuels kirke i Halden

Immanuels kirke er Haldens hovedkirke der den står på sørsiden av Tista, nedenfor Fredriksten festning og like øst for jernbanestasjonen. Den første kirken på stedet ble kalt «Christi Krybbe» og skal ha ligget like nordvest for den nåværende. Den ble oppført rundt 1630 og ble revet da byen ble angrepet i 1660. Året etter ble «Christi Herberg» oppført, også den i tømmer, men noe større enn forgjengeren. Den var en korskirke med vesttårn, og den er kjent fra flere avbildninger. Denne kirken brant opp i 1716, da innbyggerne satte fyr på byen under svenskenes beleiring. Før Immanuels kirke ble innviet den 6. juli 1729, ble det avholdt friluftsgudstjenester. Deretter ble rådhuset brukt som interimskirke. Byggingen tok til i 1723, så det tok åpenbart noen år. Ansvarlig for arbeidet var murmester Georg Christopher Diderick Dyhring. Også denne kirken brant, nærmere bestemt i 1826, så bare murene stod igjen. Disse er inkorporert i dagens kirke, som er tegnet av Chr.H. Grosch. Grosch tilbragte flere ungdomsår i Halden og fikk oppdraget med å tegne kirken året etter brannen. Arbeidet tok til på slutten av 1820-tallet under ledelse av Ole Peter Høegh og senere Balthazar Nicolai Garben, mens Grosch var opptatt med andre oppdrag. Kirken ble innviet i 1833. Den har 900 sitteplasser.

Immanuels kirke er en korskirke i pusset tegl og regnes blant empirens hovedverker i Norge, om ikke det fremste sådanne. Dette var noe av en transformasjon fra forgjengerens barokkstil. Som forgjengeren har dagens kirke valmtak med nokså flatt tønnehvelv over korsarmene, og dør- og vindusåpningen er omtrent de samme. Men murene er hevet med et par meter, fasaden er annerledes, kirken har nå tegltårn istedenfor tretårn, og over krysset er en kuppel med overlys. Kirken har påfallende likhetstrekk med Marienkirche i Husum i Schleswig-Holstein, en kirke som var tegnet av Grosch’ læremester C.F. Hansen.

Kirkerommet er stilrent, og det meste av inventaret (ikke benkene) er tegnet av Grosch. Det er søylebårne gallerier rundt hele kirkerommet frem til korbuen, med orgel i vest. Den vestre korsarmen er lengst og utgjør en relativt lang del av skipet, om man vil. Interiørfargene har vært endret flere ganger. Korgulvet er hevet fem trappetrinn over resten av kirkegulvet. Gulvet er også hevet noen trinn under galleriene. Et par losjer i fondveggen på sidene av korbuen ble murt igjen i 1921 da Emanuel Vigeland gjorde om på interiøret, men er siden gjenåpnet.

Alteret står i en nisje i øst. På det står en kristusfigur i gips fra 1833 laget av Johan Niclas Byström og visstnok opprinnelig tiltenkt Lindköping domkirke. Kalken som Kristus holder i hånden, var visstnok mindre til å begynne med, men ble byttet ut. Det fortelles også at Emanuel Vigeland gjerne ville hive ut statuen og lage en apsemosaikk i stedet, men det gikk ikke menigheten med på. Prekestolen er kvadratisk med brutte hjørner og står i korbuens venstrekant. Grosch’ døpefont er av støpejern og skal være inspirert av en marmorfont i Garnisonskirken i København.

Kirken hadde en gang i tiden et 16 stemmers Albrechtsen-orgel fra 1848 før den fikk et 24 stemmers Åkerman & Lund-orgel i 1915. Dette er fortsatt i bruk, og prospektet er relativt uvanlig. Kirkeklokkene ble støpt av Anders Riise i 1832 med metall fra gamleklokkene.

Kirkens kjeller var gravkrypt for kirken før brannen, og fortsatt skal kisten etter Peder Colbjørnsen, som ledet kampen mot svenskene ved Karl XIIs beleiring, være å finne der. Kirkegårdsområdet på nordsiden ble delt i to da en vei ble anlagt i 1860. Da ble enkelte gravmonumenter stående litt for seg selv. Der det nå er parkeringsplass, var det gravplass for dem som ikke hadde råd til å begraves i krypten eller sør for kirken.

På kirkegården står en minnebauta over M.B. Landstad, som en gang i tiden var prest her. Kirkegården er etterhvert blitt fylt opp, og i dag brukes Os gravlund som byens hovedgravplass.

Det var bispevisitas i Halden i mars 2013 (se visitasforedrag og preken). Menighetsbladet for Halden-menighetene kan leses på fellesrådets nettsted.

Kilder og videre lesning:

  • Sigrid og Håkon Christie: Norges kirker. Østfold (Riksantivariatet / Land og Kirke: Oslo, 1959), bind 2, s. 103-113 (også her)

  • Jens Christian Eldal og Jiri Havran: Kirker i Norge, bind 3: Med historiske forbilder. 1800-tallet (ARFO, 2002), s. 78-81
  • Inger Lise Skauge og Kari Stumberg: Kirker og kirkegårder i Halden. Lokale kulturskatter (H. Andersen Bok- og papirhadel A/S , 2010), s. 96-131
  • Tore Steinar Pettersen: Kirker i Østfold, Borg bispedømme (Tindlund Forlag: Fredrikstad, 2008), s. 210-213
  • Lokalhistoriewiki
  • Artemisia.no
  • Wikipedia
  • Halden kirkelige fellesråd
  • Alf Henry Rasmussen: Våre kirker. Norsk kirkeleksikon (Vanebo Forlag, 1993), s. 683
  • Kirkesøk

Bragernes' tidligere kirker

Gamle kirkeplass i Drammen

Før dagens Bragernes kirke har det stått to kirker på Bragernes i Drammen. Begge stod ved det som nå kalles Gamle kirkeplass, ca. 300 meter sørvest for den nåværende kirken. Det blir et stykke nærmere Drammenselvas nordbredd.

Første kirke for det fremvoksende ladestedet ble innviet 29. september 1628 som Hellig Trefoldighets kirke og var opprinnelig anneks til Frogner kirke i Lier, før Bragernes ble eget prestegjeld nesten hundre år senere. Dette var en korskirke av tre som fikk et nytt vesttårn i mur i 1699. Enkelte trekk ved denne kirken er skildret i Norges kirker.

Kirken ble revet allerede i 1708, og ny tømmerkirke ble bygget inntil det relativt nye steintårnet. Egentlig ønsket man å bygge en steinkirke, men grunnen på kirketomten var visstnok ikke egnet til det. Denne laftede korskirken ble innviet den 19. desember 1708. Vestre korsarm var bygget inntil tårnets østre kant. Det var kor i østre korsarm og sakristi i forlengelsen. Kirken hadde portaler gjennom tårnet i vest og i nordre og søndre tverrarm. Tømmerveggene ble panelt innvendig i 1717, og også ytterveggene hadde panel. Kirken var opprinnelig i barokk stil, men fikk et nyklassisk preg etter en ombygging i 1839-43. Dette var samtidig med ombyggingen av Strømsø kirke, og også ved Bragernes var tegningene for endringene utarbeidet av Chr.H. Grosch.

Det opprinnelige interiøret ble staffert av Anders Rude i 1724. Det skal ha hatt mye til felles med interiøret i Vår Frelsers kirke (Oslo domkirke), som ble bygget noen år tidligere. Dette gjelder også altertavlen, som antas å ha blitt skåret av Lars Borg. Skjemaet skal være det samme som for altertavlen i Oslo domkirke. Denne altertavlen ble byttet ut ved ombyggingen, men deler av den er bevart ved Drammens museum og Norsk folkemuseum. Døpefonten fra 1719 er også å finne i Drammens museum, og det samme gjelder prekestolen fra 1708, som antas å ha blitt skåret av Lars Borg. Den skal ligne på Borgs prekestol i Ringsaker kirke. Orgelet antas å ha hatt prospekt skåret av Lars Borg, og det sies å ha vært et praktfullt instrument. Grosch tegnet skisser av interiør og inventar før endringene, og disse er kilder til mye av vår kunnskap om kirken i denne perioden.

Denne kirken gikk med i bybrannen i 1866. Etter brannen ble kirkestedet flyttet til Album-løkken 300 meter lenger nordøst i byen, og resten er historie, som det heter.

Kirkegården gikk etterhvert ut av bruk da den nye kirkegården litt lenger oppi skråningen ble tatt i bruk i 1808, og fra 1820 begynte man å slette graver. Området ble omgjort til park i 1841-42. Vestre del av kirkefundamentene er påvist ved plassen, og Drammens teater er senere oppført på østre del av det som en gang var kirketomt. Midt i parken står et minnesmerke over de gamle kirkene utformet av Nic Schiøll.

Kilder og videre lesning:

  • Sigrid og Håkon Christie: Norges kirker. Buskerud (Riksantikvaren / Gyldendal: Oslo, 1986), bind 2, s. 218-238 (også her)

  • Jens Christian Eldal og Jiri Havran: Kirker i Norge, bind 3: Med historiske forbilder. 1800-tallet (ARFO, 2002), s. 146-151

Tønsberg domkirke

Tønsberg går for å være en av Norges eldste byer (tidligere regnet som den eldste), så det kan ikke overraske noen at det har vært kirke på stedet omtrent så lenge som det har vært kristendom i Norge. Dagens domkirke er imidlertid adskillig yngre, men den ble ikke bygget som domkirke. Den var “bare” Tønsberg kirke i nitti år før Tunsberg bispedømme ble opprettet i 1948 ved at Buskerud og Vestfold fylker ble utskilt fra det da så store Oslo bispedømme.

Tønsbergs hovedkirke fra middelalderen, Lavranskirken, ble etterhvert skrøpelig, og i 1809 ble det besluttet å rive den og konsentrere seg om Mariakirken. Dette ble gjennomført i løpet av 1814. Etterhvert skrantet imidlertid Mariakirken også, og man fant ut at det var bedre å bygge ny kirke enn å flikke på den (svært) gamle, som dessuten bare rommet 400 personer. Mariakirken ble ofret til fordel for rådhus og torg, mens det ble oppført en ny Tønsberg kirke der den gamle Lavranskirken hadde stått. Rivningen skjedde ikke uten protester. Svend Foyn, som var blant byens mektigste og dessuten kirkeverge, nektet visstnok å sette fot i rådhuset, og han gikk av som kirkeverge. Han var imidlertid med i byggekomiteen for Tønsberg kirke, og han gav midler til prosjektet for at kirken skulle bli stor nok til at man slapp å sette inn gallerier for å få plass til nok mennesker, slik det var vanlig. Kirken ble tegnet av Chr.H. Grosch. Grunnen ble ryddet høsten 1855. Året etter ble grunnmuren av granitt lagt, og kirken ble oppført under ledelse av Paul Thrane og innviet av biskopen den 19. desember 1858.

Tønsberg domkirke er en langkirke i rød tegl som i dag har 550 sitteplasser. Kirken har tårn ved inngangen i vest (eller vest-sørvest), og koret er apsidalt avsluttet og omgitt av sakristier. Nordvest for nordre sakristi er et dåpskapell.

Innvendig er det orgelgalleri over hovedinngangen. To søylerader deler kirken i tre skip, og korgulvet er hevet tre trinn i forhold til skipets gulv. Kirken var til å begynne med svært preget av en puritansk nygotikk; den ble ved innvielsen beskrevet som enkel, men smakfull. Selv om vinduer og døråpninger fortsatt er spissbuet, ble det nygotiske preget dempet noe ved en omfattende oppussing / restaurering i 1939 ledet av Arnstein Arneberg. Gotiske takribber ble fjernet og kirken ble forsøkt trukket mot middelalderen med nytt utseende på søyler, himlinger (med mønster fra gravfunnene ved Oseberg) mm. Kirken fikk også en rikere utsmykning enn før, blant annet i form av glassmalerier ved Per Vigeland. Maleriene i koret har motiver fra Johannes’ åpenbaring, mens vinduene ellers har motiver fra Det gamle testamente på nordsiden og fra Det nye testamente på sørsiden. Vigeland laget også en freske under spissbuen over sørinngangen (Jesus som Guds lam). Kirken fikk også inventar som var tatt vare på fra Mariakirken og Lavranskirken. Den ble gjenåpnet av biskopen den 19. november 1939. Ikke lenge etter kom krigen. Da ble glassmaleriene tatt ned og bragt i sikkerhet, mens vinduene ble blendet. Så den 20. juni 1948 ble Tønsberg kirke innviet som domkirke. Første biskop var Bjarne Skard.

Ved innvielsen hadde kirken en altertavle med et korsfestelsesbilde malt av Christen Brun. Så i 1939 ble den barokke altertavlen fra Mariakirken tatt i bruk. Den ble skåret av Jens Jølsen i 1764. Mens den stod i Mariakirken hadde den et nattverdsbilde malt av nederlandske Pieter Aertzen i 1569. Dette ble solgt ved rivningen og henger nå på korveggen i Andebu kirke. I 1939 fikk tavlen innsatt et annet gammelt maleri fra Mariakirken. Det viser Jesus og disiplene i Getsemane og skal være malt av Jacob Pedersen Lindgård i 1770 (noen steder står det 1760). Det sies at tavlens figurer av Moses og Aron samt den tronende Kristus er fra 1939.

Fra Mariakirken stammer også den barokke prekestolen fra 1621. Den har relieffer av evangelistene, men feltet av Matteus manglet og er utført i ettertid av Anthon Røvik. Stolen bærer også Kristian IVs initialer og valgspråk.

Domkirken har dåpskapell. Der står en døpefont og en statue som begge er Christopher Borchs verker fra 1858, og begge ble finansiert av Svend Foyn. Døpefonten er av marmor. Det sies at Foyn så døpefonten ved Vartov kirke (der Grundtvig var prest) og fikk Borch til å lage maken til Tønsberg kirke. Den bærer tittelen «Livets tre». Borch laget også statuen «Jesus og barnet», som sies å være av marmor (menighetsbladet) eller gips (jubileumsboken fra 1958). Figuren viser altså Jesus som legger hånden på hodet til og velsigner et barn. I tillegg står Borch bak et par englefigurer som på eldre bilder av kirken er plassert oppe ved korbuen, men som nå står inne i koret, til side for vinduene.

I 1924 fikk kirken et 57 stemmers pneumatisk Frobenius-orgel. Det ble ombygget av J.H. Jørgensen i 1954. Orgelet ble så restaurert / ombygget av Ryde og Berg i 2008 og har nå 60 stemmer, ny fasade og nytt spillebord. Det brukes mye til konserter, og det finnes en skildring av det her.

Det er tre kirkeklokker i tårnet. Den eldste er fra 1530 og kommer fra Mariakirken. En annen er fra 1685 og har hengt i Lavranskirken. Den nyeste, som er størst, ble støpt til oppussingen i 1939. Gammelt kirkesølv og gamle kirketekstiler er overført fra middelalderkirkene. I koret henger to bilder fra 1600-tallet fra Mariakirken og Lavranskirken, og domkirken har to bibler fra hhv. 1550 og 1589.

Området rundt domkirken var kirkegård på Lavranskirkens tid, men i dag er det for en park å regne. Begravelser finner sted ved Tønsberg nye kirkegård. Svend Foyn er minnet med en statue laget av Anders Svor like ved kirken (avduket 1915). Bispeboligen er i Magnus Lagabøters gate 2 og ser ut til å være et vanlig bolighus — visstnok fra 1956.

Det var bispevisitas hos domkirkens menighet i oktober 2009. Menighetsbladet kan leses her.

Kilder og videre lesning:

Ankerløkken kirkegård

Ankerløkken kirkegård ble anlagt i forbindelse med koleraepidemien i 1833 og var i bruk til 1866, men det skal godt gjøres å finne spor etter den i dag. Den lå mellom Hausmanns gate, Akerselva, Storgata og Østre Elvebakke, i området der Jakob kirke (eller «Kulturkirken Jakob») er. Dette var kolerakirkegården for selve Christiania, mens det fantes en annen, Tøyen kirkegård, for forstedene.

Fra 1839 ble kirkegården benyttet som gravplass for Vår Frelsers menighet (Domkirken). Likhus og graverbolig ble oppført i 1840 etter tegninger av Chr.H. Grosch. Kirkegården gikk til dels under betegnelsen «Den nye Kirkegaard», i motsetning til «Den gamle Gravlund», som var Vår Frelsers gravlund. Det oppstod et klasseskille med Ankerløkken som utpreget fattigmannskirkegård, mens Vår Frelsers gravlund var for de bemidlede.

Tøyenområdet ble innlemmet i Christiania i 1859. Grunnen ved Ankerløkken kirkegård var vasstrukken og uegnet til formålet. Kirkegården kom ut av bruk i 1866, og gravene ble overført til Tøyen kirkegård. Ifølge byleksikonet ble Ankerløkken kirkegård nedlagt i 1878, hvilket formodentlig betyr at området ble frigitt til annen bruk. Jakob kirke ble da også oppført rett etterpå.

Kilder og videre lesning:

  • Lokalhistoriewiki

  • Knut Are Tvedt (red.): Oslo Byleksikon (5. utg.; Kunnskapsforlaget, 2010), s. 54
  • Bernt Bull: «Nedlagte kirkegårder i Oslo», i DISputten nr. 2/2009, s. 15-17
    • Bård Alsvik: «Døden i Christiania. Begravelsesvesenet i forrige århundre», i Tobias (informasjonsblad fra Oslo byarkiv) nr. 4/1998, s. 4-7

Nykirke kirke (Modum)

Nykirke kirke i Modum er ca. 3,5 km utenfor Åmot og går for å være stedets tredje kirke. I middelalderen (trolig tidlig på 1300-tallet) ble det oppført en stavkirke på grunnen til gården Buskerud (Biskupsrud), som da var bispegods. Kirkens prestegård er omtalt i 1533, og kirken var anneks til Heggen etter reformasjonen. Gården Buskerud kom i privat eie i 1668, og det sies at kirken fulgte med på kjøpet. Eieren kjøpte prestegjeldets to andre kirker (Heggen og Snarum) på auksjonen i 1723, men i 1828 ble den daværende eieren fradømt eiendomsretten til alle kirkene på grunn av forsømt vedlikehold, og de kom da i menighetens eie. Gården er i dag videregående skole (tidligere hovedsakelig landbruksskole).

Stavkirken ble i løpet 1600-tallet gradvis avløst av en tømret kirke. I 1663 ble koret revet, og tre nye korsarmer ble laftet, slik at resultatet ble en korskirke som hadde kor i østre korsarm, og der stavkirkens skip utgjorde vestre korsarm. I 1672 ble det oppført sakristi inntil koret. I 1692 ble så vestre korsarm erstattet med en laftet del. På 1720-tallet fikk kirken mye av det inventaret som fortsatt er i bruk, og som altså er overført fra 1600-tallskirken. Da kirken kom i menighetens eie, var forfallet kommet langt, men det ble utført vedlikehold en periode før man bestemte seg for å bygge nytt.

Dagens Nykirke kirke er en laftet langkirke som ble tegnet av Chr. H. Grosch i 1845 og oppført under byggmester Anders Olsen fra 1846, da gamlekirken ble revet. Den nye kirken ble innviet den 3. november 1847. Den har 350 plasser, ifølge de fleste kilder, og Modum kirkelige fellesråd opplyser at det dessuten er ca. 50 plasser på galleriet. Kirken er en karakteristisk eksponent for den sveitserstilen som Grosch bragte til Norge på 1840-tallet, og det sies at de aller fleste hovedformer og detaljer er å finne i et plansjeverk som ble utgitt kort tid i forveien, men Grosch satte dem altså sammen på sin måte. Kirken har vesttårn i bindingsverk, og i øst er koret smalere enn skipet. Det er omgitt at prestesakristi i nord og dåpsventerom i sør, og til sammen gjør de at denne delen av bygningskroppen har samme bredde som skipet.

Den laftede kirken har hvitmalt utvendig panel, men innvendig er det flattelgjede laftetømmeret synlig. Kirken ble fargerestaurert i 1969 under ledelse av Odd Helland, og det later til at fargene er ment å etterligne eik. Barokkinventaret ble fargerestaurert av Hans Wold i 1972. Kirken har galleri i vest og langs skipets nord- og sørvegg. Korgulvet er hevet tre trinn over skipets gulv. I korets østvegg over altertavlen er et rundt vindu med glassmalerier av Emanuel Vigeland fra 1947. Motivet er den fortapte sønns hjemkomt.

Mye av inventaret er som nevnt overført fra gamlekirken. Altertavlen sies å være fra perioden 1725-38 og antas å være skåret av Nicolai Borg. Øverst har den en statue av den oppstandne Kritsus omgitt av et par engler, og det er englehoder også på akantusomrammingen rundt de to hovedbildene, som viser nattverden og korsfestelsen. Norges kirker sier ikke rett ut hvem som har malt bildene, men det skal finnes en tildekket Scavenius-signatur på baksiden av det største bildet, som er malt etter et stikk i en bok fra 1712. Også korsfestelsesbildet er malt etter et stikk. Tavlen var overmalt, men ble restaurert i 1972. En tidligere katekismetavle fra Nykirke (fra 1591) skal være å finne på Folkemuseet.

Prekestolen, som er på alder med altertavlen, er ifølge «Norges kirker» muligens skåret av Thomas Blix. Den er dekket av akantus og har en medaljong på forsiden med følgende tekst: «Salige ere de som høre Guds ord og bevare det. Luc II». Foten antas å være fra 1847, og ni akantusbøyler på Drammens Museum antas å kunne stamme fra den opprinnelige foten. Himlingen ble skåret av Håkon Reistad i 1947 etter Vigelands tegninger og ble malt som stolen i 1972.

Døpefonten fra ca. 1736 antas å være skåret av Nicolai Borg. Den har form av en englefigur som bærer skålen på hodet og støtter den med begge hender. Dette var en ganske vanlig døpefonttype på 1700-tallet, men holdningen er kanskje litt forskjellig fra enkelte andre, nærmest forsiktig bakoverlent og spaserende. Døpefonten har himling med akantusskurd og en englefigur på toppen.

Orgelet ser opprinnelig ut til å ha blitt bygget av Amund Eriksen i 1865. Det ble ombygget av Niels Teigelkampff i 1935 og restaurert av Olof Hammarberg i 1984.

De to kirkeklokkene ble støpt av O. Olsen & Søn i 1890. Dessuten skal en klokke fra 1762 være bevart på Buskerud gård (nå skole). Ytterligere inventar er beskrevet i «Norges kirker».

Kirkegården omgir kirken bortsett fra i øst, men strekker seg særlig mot vest og sør, der landskapet faller. Det ble innredet bårerom under koret i 1950. Nord på kirkegården står et bygg som ser ut til å være redskapshus.

Det var bispevisitas i Modum i oktober 2006. Menighetsbladet kan leses her.

Kilder og videre lesning:

  • Jens Christian Eldal og Kiri Havran: Kirker i Norge, bind 3: Med historiske forbilder. 1800-tallet (ARFO, 2002), s. 102-103

  • Sigrid og Håkon Christie: Norges kirker. Buskerud (Riksantikvaren / Gyldendal: Oslo, 1986), bind 2, s. 322-333 (også her)
  • Den norske kirke i Modum
  • Wikipedia
  • Kirkesøk
  • Alf Henry Rasmussen: Våre kirker. Norsk kirkeleksikon (Vanebo Forlag, 1993), s. 534
  • Kirkene i Modum prestegjeld (flyveblad / turistbrosjyre)
  • Roar Hauglid: Akantus (Riksantikvariatet / Mittet & Co, 1950), bind 2, s. 48-60 (om Nicolai Borg) og 69-82 (om Thomas Blix)

Randesund kirke

Randesund sogn øst for Kritiansand sentrum har to kirker: Randesund og Søm. Førstnevnte er en klassisk Grosch-kirke, mens den siste er en arbeidskirke fra 2004 der også kirkens administrasjon er lokalisert. Randesund kirke ble altså tegnet av Chr.H. Grosch, og den ble oppført under byggmester Mikael Mortensen og innviet den 28. oktober 1864. Det er en laftet korskirke med drøyt 400 sitteplasser. Kirken har utvendig panel.

Inne i kirken er det gallerier langs veggene i vestre korsarm samt i tverrarmene. Det er fyllinger med dekorasjoner på galleribrystningen rundt det hele.

Altertavlen ble malt av Olaf Hasaas i 1959 i kopi etter altertavlen i Risør kirke. Bildet viser nattverden. Prekestolen er på hjørnet mellom koret og søndre tverrarm. Døpefonten i tre står langs korets nordvegg og har et metallfat.

Kirken hadde tidligere et Sauer & Walcker-orgel fra 1924, men fikk i 1999 et nytt orgel med 12 stemmer bygget av Bruno Christensen (se spesifikasjoner). Kirkeklokken er fra 1864 og er støpt i Stavanger. Else Marie Jakobsen har laget alterduker og antependier til kirken. Det er en rekke interiørbilder fra kirken på nettstedet Agderkultur.

Kirkegården som omgir kirken, dekker sognets behov, altså for seremonier i begge kirkene. Det ser ut til å være innredet bårerom under kirken. På kirkegården står et krigsminnesmerke, og ut mot veien er et bygg som later til å være servicebygg / redskapshus. Foran kirken er det to benker omgitt av espalierer der man kan sitte og nyte synet av kirken. Menighetshus (fra 1975) er det på Søm.

Det var bispevisitas i Randesund i mars 2004. Menighetsbladet kan leses på menighetens nettsted.

Kilder og videre lesning:

Servicebygg?

Krigsminnesmerke

Benker foran inngangen

Annonse