Viser arkivet for stikkord christenbrun

Feios kirke

Feios hadde kirke i middelalderen, en stavkirke oppført på gården Rindes grunn og med gårdens navn. Takket være besiktigelsesrapporter og inventarlister samt tegninger utført av Georg Bull har vi relativt detaljert kunnskap om denne kirken (se Norges kirker). Den ble i 1858 betegnet som «aldeles casabel», og ikke mange år senere ble den revet til fordel for dagens kirke, som formodentlig er oppført på tilnærmet samme sted. En planke med dyreornamentikk i Urnes-stil i De heibergske samlinger knyttes av Roar Hauglid til Rinde-kirken. Med noen unntak later det ellers til at inventaret ble spredd for alle vinder etter rivingen. Enkelte ting skal fortsatt være å finne på gårder i distriktet.

Feios kirke ble tegnet av Jacob Wilhelm Nordan i 1864 og oppført av Johannes Arnesen Øvsthus, som endret enkelte detaljer i forhold til Nordans tegninger. Kirken ble innviet den 12. desember 1866 og skal for en stor del være slik den var ved innvielsen for 150 år siden. Det er en langkirke med vesttårn, rektangulært skip og rett avsluttet kor med sakristi i forlengelsen. Skip og kor er tømret, mens tårn og sakristi er i bindingsverk. Antall sitteplasser er 220, ifølge Fylkesarkivet, mens enkelte andre kilder opererer med 300.

Innvendig er det orgelgalleri innenfor inngangen. Korgulvet er hevet et par lave trinn over skipets gulv, og det er en lav skranke på hver side av midtgangen. Koret åpner seg mot skipet i sin fulle bredde og høyde.

I begynnelsen stod det ved alteret et kors med grønn tekstilbakgrunn. Den nygotiske altertavlen fikk i 1883 et bilde av Jesus i Getsemane malt av Christen Brun i kopi etter Otto Mengelberg. Prekestolen er åttekantet og står i koråpningens høyrekant. Også døpefonten er åttekantet. Kirken har fremdeles et orgel fra 1913, og ifølge kirkeleksikonet har den to klokker støpt av Olsen Nauen i 1983.

Kirken ligger øverst (lengst sør) på kirkegården sør for fylkesvei 182. En nyere og større kirkegårdsparsell ligger nedenfor (på nordsiden av) veien, og i sørøsthjørnet av denne står en liten klokkestøpul med en klokke fra 1903.

Kilder og videre lesning:

Hjørundfjord kirke

Sæbø var i sin tid kommunesentrum i Hjørundfjord, som ble innlemmet i Ørsta i 1964. Stedet har hatt kirke siden middelalderen, men den lå opprinnelig ved Førland, litt lenger oppstrøms langs Bondalselva. Det er ikke kjent akkurat når denne kirken ble oppført, men den var utsatt for snøskred, og etter at en lunefull elv gjorde store skader i 1581, ble kirkestedet flyttet ned til Hustad, i Sæbø sentrum. Ny kirke ble oppført helt i sørøst på den nåværende kirkegården og innviet i 1584. Den ble solgt på den store auksjonen og kom i menighetens eie i 1795. Den ble stadig ombygget og utvidet, men ble etterhvert for liten, og i 1860-årene ble det etterhvert klart at ny kirke måtte oppføres. Eierstrukturen (et slags kollektiv) forsinket imidlertid prosessen, og kirken ble solgt til kommunen i 1877. Gamlekirken ble revet kort tid etter at den nye stod klar.

Ny kirke ble tegnet av Henrik Nissen, og det ble brukt en lett endret versjon av tegningene til Fjørtoft kirke. Kirkegården ble utvidet vestover for å få plass til den nye kirken. Byggmester var Carl Berg, som visstnok gikk fallitt underveis, og kirken ble fullført av Johan Olsen. Innvielsen skjedde den 11. september 1880. Hjørundfjord kirke er en laftet langkirke med 480 plasser (mot opprinnelig rundt 700). Den har vesttårn omgitt av trappehus, og det polygonalt (nesten apsidalt) avsluttede koret er omgitt av små sakristier. Kirken har utvendig og innvendig panel.

Innvendig er det orgelgalleri i vest, og søylerader og det at takhimlingen er høyest i midten, bidrar til å gi kirken et visst basilikapreg. Korformen bidrar også til dette. Korgulvet er to trinn høyere enn skipets gulv, og interiøret er ganske gjennomført nygotisk, selv om det har vært enkelte endringer gjennom årene. Bak mye av oppussingsarbeidet står arkitekt Øyvin Grimnes. Også i de senere år er det utført restaureringsarbeid, f.eks. i 2002.

Til å begynne med hadde kirken en altertavle med et bilde malt av Christen Brun i kopi etter Tidemands alterbilde Kristus i skyen i Tyristrand kirke. Da kirken fikk orgel, ble altertavlen fra gamlekirken tatt ned fra galleriet og satt i stand av Lars Kinsarvik, som også erstattet det gamle bibelsitatet (Luk. 2.35) med en nynorskversjon. Det dreier seg om kjernen i et alterskap fra tidlig på 1500-tallet. Etter en noe omflakkende tilværelse i kirken (den hang over døren til dåpssakristiet etter å ha blitt tatt ned fra galleriet) kom denne tavlen tilbake på hedersplassen i 1960. I storfeltene har tavlen tablåer av pietà og korsfestelsen, og den triumferende Kristus troner øverst. En rekke forskjellige utskårne figurer er å se omkring alt dette, deriblant Moses, Aron og Olav den hellige. Bruns bilde henger nå over døren til dåpssakristiet (til venstre for korbuen).

I kirken er det en rekke glassmalerier av Jørgen Skaare (i samarbeid med glassmester O. Ellingsen & Søn) i vinduene. De i de tre midterste vindusparene i koret ble avduket i 1950 og viser (fra venstre mot høyre) Jesu dåp, Jesus som velsigner de små barna, og Moses med lovtalene. Året etter kom det glassmalerier også i skipets vinduer. På sørsiden er motivene (fra koret og nedover) (1) Peter som fisker og Guds rike som et garn, (2) Jesus på korset og kvinnene ved graven, (3) såmannen og sennepskornet. På nordsiden er motivene (1) den fortapte sønn, (2) oppstandelsen og dommeren, (3) gamlekirken og en kirkebåt.

Prekestolen er på alder med kirken, og døpefonten noen år eldre. Den ble laget av sogneprest Laurits Ottesen i 1873.

Kirken fikk sitt første orgel i 1913, delvis finansiert av utvandrede hjørundfjordinger i Amerika. Orgelet hadde ni stemmer (to manualer og pedal) og var bygget av Brødrene Torkildsen. Det ble etterhvert ganske nedslitt og begynte å svikte på begynnelsen av 1970-tallet. I 1973 ble nytt orgel fra Vestre orgelfabrikk innviet.

Kirkeklokkene er støpt av O. Olsen & Søn i 1946, den største omstøpt av en eldre klokke. Kirken har også en rekke gamle presteportretter.

Kirkegården var ganske liten til å begynne med, men er utvidet en rekke ganger. Nord for kirken står et lite uthus med WC. Nær vestre kirkegårdsmur er et minnesmerke over hjørundfjordinger som har omkommet på sjøen etter 1850: Det finnes en kobberplate med navn på folk som omkom på torskefiske den 4. mars 1868 og to plater med navn på andre omkomne som ikke kunne begraves. Utenfor inngangsporten i øst er et minnesmerke over snøskredulykken ved Molaupen 24. november 1971. Disse er gravlagt i kirkegårdens nordøstre hjørne.

Utenfor kirkegården, i prestegårdshagen mot bryggene, ble det i 1914 avduket en minnebauta over hjørundfjordinger som var med i krigen i 1807-1814. Denne skiller seg fra enkelte andre slike ved at den ikke bare minnes de omkomne (under overskriften «Desse døydde av saar og vondeliding»), men også andre som kjempet i krigen (under overskriften «Desse kom Heimatt»). Minnebautaen fikk etter siste krig innfelt en plate med navn på lokale ofre for verdenskrigen.

Det var bispevisitas i Hjørundfjord prestegjeld i oktober 2006.

Kilder og videre lesning:

Østfra

Minnebauta

Uthus

Minnesmerke over omkomne på havet

Omkomne på torskefiske

Andre ikke-gravlagte

Andre ikke-gravlagte

Minnesmerke over rasulykke

Minnesmerke over rasulykke

Kragerø kirke

Kragerø sognet opprinnelig til Sannidal kirkemessig. Veien dit var imidlertid kronglete, og i 1651 ble det søkt om å oppføre egen kirke på det da så beskjedne, lille stedet (300 innbygggere i 1662). Den ble oppført for private (innsamlede) midler og innviet den 1. november 1652, og den gikk under betegnelsen Christi kirke. Det var en korskirke som ut fra bilder ser ut til å minne litt om Sannidal kirke, og den fikk nytt tårn i 1785.

Kragerø fikk kjøpstadsrettigheter i 1666 og vokste sterkt i løpet av 1800-tallet, ikke minst på 1860- og 1870-tallet, da innbyggerantallet kom opp i en 4-5000. Den gamle kirken ble raskt for liten, og det ble besluttet å bygge ny kirke. Først var det snakk om å sprenge bort en knaus kalt Kirkehaugen for å få plass til den nye kirken, men den ble i stedet plassert øst for den gamle kirkegåden, etter at man hadde ryddet bort noen arbeiderboliger. Kirken ble tegnet av Georg Bull, og kirken ble oppført av murmester Borge og byggmester Neumann. Den 23. september 1870 ble den innviet av biskop Jacob von der Lippe.

Kragerø kirke er en langkirke i upusset gul tegl. Den sies i dag å ha rundt 700 sitteplasser. Kirken ligger ute på en pynt og er godt synlig fra sjøen, noe de to småtårnene ved koret bidrar til. Koret er omgitt av sakristier, og på sørsiden av klokketårnet er det et utbygg med trapper til galleriet. Det har gjennom kirkens historie vært endel problemer med teglen, som ikke har tålt klimaet så godt, men vært utsatt for mye frostsprengning. Det har vært nødvendig å bytte ut deler av fasaden.

Ved innvielsen hadde kirken ca. 800 sitteplasser. Dette ble for lite, og det sies at arkitekten gikk motvillig med på å tegne gallerier til kirken, slik at kapasiteten ble økt med 300 til 1100 sitteplasser i 1878. (Og det sies at man kunne få rundt 1800 personer inn i kirken!) Dette gikk noe ut over vindusbelysningen. Til kirkens 125-årsjubileum ble det besluttet å fjerne galleriene igjen, og sammen med brannvernforskrifter betyr det at kapasiteten er redusert til nevnte 700. Det er fortsatt orgelgalleri i vest, og vi har å gjøre med en treskipet kirke, altså deler to søylerader opp rommet på langs. Korbue og lysåpninger er spissbuet, og korets gulv er hevet tre trinn over skipets. Ved oppussingen på 1990-tallet ble interiørfargene tilbakeført mot det opprinnelige.

Til å begynne med hadde kirken et alterkors, men i 1878 fikk den en altertavle med et korsfestelsesbilde malt av Christen Brun i kopi etter Guido Reni. Originalbildet henger i Galleria Estense i Modena, og motivet var på den tiden svært populært og er kopiert til en rekke norske kirker (f.eks. Horg, Gamlebyen og Lunder). Det viste seg at lys fra tre vinduer i koret var ugunstige for altertavlen, og de ble murt igjen, etter at man en periode prøvde å dekke dem med et forheng. Korset som ble brukt tidligere, er i en nisje i nordre sideskip. Altertavlen fra gamlekirken fant for øvrig veien til Sannidal kirke.

Prekestolen er på alder med kirken og står i korbuens høyrekant med oppgang fra koret. Den er dekorert med vinranker. Døpefonten er i likhet med endel annet inventar overført fra gamlekirken. Den er muligens laget av Torsten Ottersen Hoff i 1731, og den har et et dåpsfat i sølv.

Til innvielsen fikk kirken overført orgelet fra gamlekirken. Det var imidlertid fra 1707 og over sin beste alder, og i 1889 fikk kirken et nytt Hollenbach-orgel. Dette skal i utgangspunktet ha vært et godt orgel, men fuktighet og temperatursvingninger skapte problemer, og allerede i 1917 ble det startet innsamling til nytt orgel. Først på slutten av 50-tallet ble det fortgang i ting, og i 1962 fikk orgelet nytt spillebord med elektronisk overføring og ble gjeninnviet den 23. september. Heller ikke dette var vellykket i lengden, og orgelet ble tilbakeført til helmekanisk overføring av Venheim orgelbyggeri og gjeninnviet nok en gang i 1994. Det står mer om det hos fellesrådet. Det står dessuten et klaver nede på kirkegulvet. Kirkeklokkene er overført fra gamlekirken.

Det er ikke kirkegård ved Kragerø kirke, men på Kalstad, et annet sted i byen. Det står et krigsminnesmerke mellom denne kirken og metodistkirken.

Per 2015 melder Opplysningsvesenets fond at kapellanboligen i Kragerø er til salgs.

Menighetsbladet kan leses her.

Kilder og videre lesning:

  • Kragerø kirkelige fellesråd (tidligere kirke, dagens kirke)

  • Jens Christian Eldal og Jiri Havran: Kirker i Norge, bind 3: Med historiske forbilder. 1800-tallet (ARFO, 2002), s. 144-145
  • Herman Henriksveen (red.) og Halvor Tveraaen (foto): Kirker i Telemark (Flora forlag: Stathelle, 1986), s. 74-75
  • Alf Henry Rasmussen: Våre kirker. Norsk kirkeleksikon (Vanebo Forlag, 1993), s. 503
  • Kirkesøk
  • Arkivverket om fylkets sognehistorie

Gol kirke

Gol har hatt kirke siden middelalderen. Gol stavkirke, som nå står på Folkemuseet i Oslo, antas å ha blitt oppført på 1200-tallet på det gamle kirkestedet noen hundre meter sørvest for dagens kirke. Gol hørte opprinnelig til Nes prestegjeld, men ble utskilt som eget prestegjeld i 1836. Stavkirken ble i likhet med Hemsedal kirke kjøpt av gårdbruker Ole Markegaard i Hemsedal på auksjonen i 1723. Så hadde den flere eiere før daværende eier Ola Hagen fraskrev seg alle rettigheter og inntekter knyttet til kirken i 1877 og påtok seg å levere trevirke til ny kirke. I byggeprosessen henvendte departementet seg til arkitekt Henrik Nissen, som tegnet ny kirke for Gol. Det var en viss strid om tomtevalg, men kirken ble oppført fra sommeren 1880 av byggmester Andreas E. Sørlie fra Snarum. Kirken stod klar 15. september 1881, men ble innviet først året etter, nærmere bestemt den 8. juni.

Gol kirke er en langkirke i tre med vesttårn. Tårnet er i bindingsverk, mens skip og kor er laftet. Koret er polygonalt avsluttet og omgitt av sakristier (prestesakristi på nordsiden, dåpsventerom i sør). Tårnet er omgitt av trappehus med pulttak, men ifølge Norges kirker er det bare det søndre som har trapp. Det er våpenhus i tårnfoten. Kirken har ifølge Kirkesøk 500 sitteplasser.

Kirken har panel utvendig og innvendig. Den fikk nye interiørfarger etter planer av Finn Krafft i 1950. Dette ble malt om på nytt av Sigmund Haraldseter i 1973 etter fargeundersøkelser av Odd Helland i noe som ser ut til å ha utgjort en forsiktig tilbakeføring. Korets gulv er hevet ett trinn over skipets.

Altertavlen har nygotisk omramming, og bildet er en kopi av Adolph Tidemands alterbilde Oppstandelsen i Bragernes kirke, her malt av Christen Brun i 1882. Tavlen har et kristogram over bildet, og under det står det: «Jeg er opstandelsen og livet.» (Joh. 11.25). Prekestolen står nord for korbuen og har oppgang gjennom en dør i sakristiveggen. «Norges kirker» omtaler to døpefonter: en åttekantet med lav kum fra 1881 og en dåpsengel som trolig er fra midten av 1800-tallet, på sørsiden i koret.

Kirkens orgelhistorie er omtrent som følger: Et fire stemmers orgel bygget av Gustav Næss i 1891 ble overlatt til Herad kirke i 1951. Samme år fikk Gol kirke et 13 stemmers Jørgensen-orgel. Dette ble i 1991 avløst av et orgel bygget av Ernst Junker. De to kirkeklokkene ble støpt av Knud Andreas Sundt i 1850 og er altså overført fra stavkirken.

Kirkegården er omgitt av en steinmur. Helt nord på kirkegården står et hus som kan tenkes å være bårehus eller servicebygg. Opplysningsvesenets fond har bilde av prestegården.

Det var bispevisitas i Gol i spetember 2008. Menighetsbladet (kyrkjebladet) kan leses her.

Kilder og videre lesning:

Flosta kirke

Flosta kirke har aner tilbake til middelalderen. Kirkeleksikonet antyder ca. 1300, men det er vanskelig å vite hva det bygger på, og det gjenspeiles ikke i andre kilder. Eldste bevarte skriftlige omtale er fra 1467. Kirken var en votivkirke (gavekirke) til i hvert fall et par hundre år etter reformasjonen. Det vil si at driften var basert på gavebidrag — i Flostas tilfelle for en stor del fra sjøfolk i nød. Organisatorisk hørte Flosta til Holt prestegjeld inntil 1812, da det fulgte med over i det nyutskilte Dybvåg prestegjeld. I 1963 ble det bestemt at Flosta med virkning fra 1972 skulle overføres til Austre Moland prestegjeld.

Opprinnelig var kirken (eller kapellet, om man vil) ganske liten. Den ble i 1628 ble det omtalt som brøstfeldig og vurdert revet. I 1632 var den åpenbart satt i stand, men det synes uklart om det dreide seg om fullstendig nybygging etter riving, eller om den gamle kirken ble satt i stand (og kanskje utvidet). Rundt 1700 ble kirken forlenget og fikk nytt korparti i øst. Vesttårn kom til i 1736. Kirken ble ombygget til korskirke i 1747 ved byggmester Ole Nielsen Weierholt. Da ble faktisk orienteringen snudd 90 grader, slik at alteret ble plassert i nord, og det later til at nord/sør-korsarmene var både høyere og bredere enn den delen av bygningskroppen som var øst/vest-orientert.

I 1864 ble kirken utvidet i både høyden og lengden med Anders Thorbjørnsen som byggmester. Den ble forlenget østover og fikk nok en gang kor i øst, veggene ble skjøtet på i høyden med fire omfar, kirken fikk nytt panel innvendig og utvendig osv. Den østre delen ble med sine 11 m x 11 m noe større enn de andre korsarmene. Ved denne anledning fikk kirken et nygotisk preg. Gammelt inventar ble overmalt eller skiftet ut med nytt.

Så på 1970-tallet ble kirken restaurert igjen (arkitekt: Hans Olaf Aanensen) i samarbeid med Riksantikvaren. Gammelt inventar kom til heder og verdighet igjen. Vegger og inventar ble møysommelig fargerestaurert, koret ble nok en gang flyttet til nord, og østre korsarm ble gjort om til menighetssal. Kirken ble nyinnviet den 19. august 1977. Også senere har det vært oppussing, og det kan nevnes at kirken ble skadet av brann i 1739, 1824, 1980 (tårnet) og 1988 (ved alteret).

Vi har altså å gjøre med en laftet kirke som gjerne omtales som korskirke. Selve kirkerommet har imidlertid mer preg av langkirke, østre “korsarm” inneholder menighetssal, og vestre “korsarm” utgjøres i sin helhet av tårnkonstruksjonen. Et skilleveggsystem gjør at menighetssalen kan virke som en utvidelse av kirkerommet — som i en arbeidskirke. Kirken har ca. 290 plasser. I skipet er det galleri i sør (med orgel) og langs vestveggen (der benkene riktignok står vinkelrett på benkene nede i kirkerommet).

Kirkerommet preges av dekoren på veggene og i takhimlingen. Dekoren ble malt av danske Jørgen Schultz i perioden 1749-1759. Schultz malte også mye annet både innvendig og utvendig helt frem til 1783, som er siste år han er omtalt i regnskapet. Takhimlingen har skymaling, og på lafteveggene har Schultz malt søyler med buer nærmest som en lett absurd illusjonisme. Obelisker omgitt av vinløv er plassert på sokler som minner om søylekapiteler med muslingskall, og det henger drueklaser ned under buespennene. Schultz’ dekorasjoner var altså overmalt og ble restaurert, og på nyoppsatte laftevegger mot menighetssalen ble de rekonstruert eller snarere kopiert. Korskillet fra før 1864 ble rekonstruert ved restaureringen på 1970-tallet på grunnlag av Terje Andersens skildring i en bok om kirken samt noen deler som ble funnet her og der, inkludert selve korskillebjelken, som var brukt i tårnet. På korskillebjelken malte Jørgen Schultz de ordene som har gitt tittel til jubileumsboken fra 2003, og under bjelken dannes korskranken av en rekke dreide balustre som er rekonstruert på grunnlag av en liten bit som ble funnet under gulvet. Over bjelken er to malerier av Schultz, hvorav et korsfestelsesbilde vender ut mot menigheten og et getsemanemotiv innover mot koret.

Selve alterbordet er fra restaureringen på 1970-tallet. Den åttekantede alterringen har snodde balustre som er kopiert etter gamle sådanne som var blitt brukt i korskranken i 1864. Altertavlen og bildene i den ble malt av Samuel Dorn i 1706, skjønt det skal ha vært tidligere bilder under. Hovedbildet viser nattverden og er omgitt av døperen Johannes som peker på Guds lam (enkelte steder beskrevet som Den gode hyrde) og Moses. Over nattverden ser vi oppstandelsen, og aller øverst troner en figur av den seirende Kristus. I sidefelt og på vinger finner vi ranker og rose- og liljemotiver. Etter ombyggingen i 1864 stod det et hvitt kors på alteret i noen år før Ludvig Karlsen i 1882 laget en ny altertavle i nygotisk stil. Det later til at det først ble satt et midlertidig bilde i denne før et bilde malt av Christen Brun i kopi etter Adolph Tidemands alterbilde av Jesu dåp i Trefoldighetskirken i Oslo kom på plass. Dorns altertavle var blitt delt opp, og etasjer hang hver for seg på veggen på hver sin side av den nye tavlen, mens andre deler var spredt. Tavlen ble imidlertid samlet, restaurert og gjeninnsatt ved restaureringen i 1976-77, mens Bruns bilde flyttet over i menighetssalen. Dorns altertavle ble noe skadet i en brann i 1988 for deretter å bli restaurert. Blant annet måtte bildene fornyes (ved Terje Norsted hos Riksantikvaren).

En prekestol fra begynnelsen av 1700-tallet ble muligens malt av Samuel Dorn og hadde bilder av de fire evangelistene. Dagens prekestol ble skåret av Ole Nielsen Weierholt i 1750 og malt av Jørgen Schultz. Prekestolen har en himling med en due som ble funnet igjen i Holt kirke på 1970-tallet. Stolen ble overmalt med eikeimitasjon i 1860-årne og restaurert i 1970-årene. Trappen måtte nylages, men rekkverket er det som hører til.

Døpefonten antas å være laget i forbindelse med ombyggingen i 1864, og den er tilpasset et åttekantet dåpsfat fra 1600-tallet. Fonten står i et dåpshus i rokokko som ble skåret av Christian Suchow i 1758 og staffert av Jørgen Schulz. Dåpshuset lå i en årrekke på kirkeloftet før det ble overført til Folkemuseet i 1940. I 1977 kom det på plass i kirken igjen. I dåpshuset henger en dåpsengel, og på toppen troner Johannes døperen. Dåpshuset står like utenfor koret på venstre side av koråpningen.

Inne i koret står en skriftestol som ble rekonstruert under restaureringen i 1970-årene. Skriftestolens dør er imidlertid gammel og har et bilde av en kvinne som får prestens tilgivelse, malt av Jørgen Schultz. Røntgenundersøkelser har avdekket et bilde av evangelisten Johannes under dette, muligens malt av Samuel Dorn til en tidligere prekestol. Kirken har faste benker. Selve benkene er fra restaureringen på 1970-tallet, da de ble rekonstruert etter eldre modeller. Noen gamle benkedører ser ut til å være brukt. Ellers er dører og vanger rekonstruert etter gamle modeller.

Kirkens første orgel ble innviet den 30. august 1899 og ble bygget av orgelbygger Brynhildrud fra Moss. Det var et mekanisk orgel med fem stemmer, ett manual og pedal. Orgel nummer to (11 stemmer, 2 manualer, pedal) kom fra Vestre orgelfabrikk i 1967. Det var tidlig problemer med dette orgelet, og de ble forsterket ved flyttingen til dagens orgelgalleri under restaureringen. Planer om utskifting kom derfor ganske raskt. Dagens orgel ble innviet den 27. januar 1991. Det er bygget av Peter Collins og har 16 stemmer. Det sies i jubileumsboken at 760 av orgelets 956 piper er gjenbrukt fra det forrige orgelet, men at treverk og mekaniske deler er fremstilt i England. Prospektet er altså “nytt”. Orgelgalleriet fikk dagens utseende i 2003.

Vindfløyen bærer årstallet 1768, og det er festet et skip på den med en ansiktsmaske som gallionsfigur. Kirkeklokken er Flosta kirkes eldste bevarte inventarstykke. Den ble støpt av Wilhelm de Wou i Nederland i 1506 og er viet til Laurentius. Mer inventar, blant annet et par kirkeskip, kunne nevnes, og kirken fikk ny messehagel og stola laget av Greta Rimington i 2011. Interesserte finner flere detaljer i jubileumsboken.

Det finnes en rekke bilder av interiør og inventar på nettstedene Kunsthistorie.com og Agderkultur.

Den opprinnelige kirkegården omgir kirken. Enkelte gamle gravminner er bevart under takoverbygg der. En parsell i Brekka, noe sørvest for kirken, ble innkjøpt i 1854. Den ble vedtatt nedlagt i 1914, men ble brukt frem til 1920. Etter fredningstidens utløp ble noen gravplasser overført til det nye kirkegårdsområdet. Det meste av kirkegården ligger på Sandåker, litt nedi bakken øst for kirken. Den nordligste delen ble innkjøpt til bruk som kolerakirkegård i 1856, men brukes som vanlig kirkegård. Områder sør for dette ble innkjøpt i 1875 og 1960. På sørsiden av kirken, over veien, ligger kirkestuen, som var under oppussing sommeren 2011, da bildene her ble tatt. Ved veien like øst for kirken ligger en bygning som ser ut til å være redskapshus. Vest for kirken ligger minneparken anlagt i 1950 med et krigsminnesmerke i form av steinterrasser pyntet med blomster og et ankerformet monument til minne om omkomne på havet. Det finnes også en minnebauta over eidsvollsmannen Even Thorsen like ved kirken.

Kilder og videre lesning:

  • Hans Olaf Aanensen: Flosta kirke. Af Wrag Min Opkomst er Af Søe-Folk Meest Opholdet

  • Sigrid E. Nilsen: Flosta kirke (Eget forlag, 2003; ISBN 82-303-0152-2)

  • Bjarne Nenseter (tekst) og Halvor Tveraaen (bilder): På kirkevandring i Aust-Agder (Kilden forlag: Arendal, 1992), s. 16-17 + 81

  • Bjarne Karsten Nenseter (tekst) og Torvald Slettebø (bilder): Flosta kirke (Agderkultur)
  • Kunsthistorie.com
  • Alf Henry Rasmussen: Våre kirker. Norsk kirkeleksikon (Vanebo Forlag, 1993), s. 474
  • Kirkesøk
  • Wikipedia
  • Menighetsblad nr. 3/2011
  • Arkivverket om fylkets sognehistorie

Krigsminnesmerke

Minnesmerke over omkomne på havet

Kirkegård på Sandåker

Færvik kirke

Det hadde vært kirke på Tromøya siden middelalderen, men på 1800-tallet økte befolkningen såpass at at det kom krav om ny kirke på den vestre delen av øya ved Færvik. Midler til kirke ble skjenket av skipsreder og ordfører O.B. Sørensen med frue, som noen år tidligere hadde gitt menigheten kirkegård. De har også grunnlagt et legat til kirkens og kirkegårdens forskjønnelse.

Det later til at J.C. Reuters tegninger for Stokken kirke ble brukt også til oppføringen av Færvik kirke. Det sørget O.B. Sørensen for. Det sies at Sørensen også hyret byggmester Carl D. Svendsen, som hadde bygget Stokken kirke, til Færvik, men en lokal tradisjon vil ha det til at det var hans sønn Ludvig Karlsen som bygget kirken under farens overoppsyn. Samme tegninger ble også brukt brukt ved byggingen av Bjorbekk kirke. Byggingen begynte med oppførelse av grunnmur i 1879, og kirken ble innviet av biskopen den 28. mai 1884 (men årstallet 1883 står på vindfløyen i spiret).

Færvik kirke er en nygotisk langkirke i bindingsverk som ifølge Kirkesøk har 490 plasser, mens Wikipedia opererer med hele 700 (det opprinnelige tallet i kallsboken). Kirken har rektangulært skip, polygonalt avsluttet kor med sakristier på sidene og vesttårn med våpenhus i tårnfoten. Det er gallerier i vest og langs veggene i nord og sør. Det vil si: Orienteringen er strengt tatt fra nordvest til sørøst, altså med koret i sistnevnte retning.

Altertavlen ble snekret av Helmer Fredriksen, visstnok etter modell av tavlen i Barbu kirke (1880). Alterbildet ble malt av Christen Brun i kopi etter Adolph Tidemands populære Oppstandelsen i Bragernes kirke. I korvinduene er det to glassmalerier fra 1963 av Per Vigeland som viser Såmannen og Den gode hyrde. I 1965 kom det inn glassmalerier i vinduene i korets sidevegger, også de av Per Vigeland. Prekestolen antas å være snekret av en av håndverkerne som var med og bygget kirken, mens døpefonten, også fra 1884, er laget av Søren Lexow Hansen — opprinnelig til en utstilling i Kristiania. Fonten har form av en engel som holder døpefatet.

Til åpningen hadde kirken et lite harmonium. I 1920 fikk kirken et Olsen & Jørgensen-orgel (11 stemmer, to manualer). Det begynte å svikte i begynnelsen av 1970-årene og rapporteres å være defekt både i jubileumsboken (1984), hos Nenseter (1992) og i kirkeleksikonet (1993). I jubileumsboken sies det at man som midlertidig løsning har gått til innkjøp av et elektronisk orgel. Reparasjoner er på gang, ifølge Nenseter. Undertegnede vet ikke hva som har skjedd siden det, men det spilles visstnok fremdeles på orgel i kirken. I 2011 rapporteres det om problemer med reparasjonsbehov. Vi må vel formode at det er det samme gamle orgelet som brukes. Kirken har to klokker fra Olsen & Søn fra 1884.

Det kom altså kirkegård før kirke. O.B. Sørensen kjøpte ca. 9 mål fra Vestre Færvik gård sommeren 1878, og det ble opparbeidet gravplass vest for der kirken ligger. Tillatelse til å innvie gravplassen ble gitt først høsten 1880. Da var allerede Sørensens første kone begravet der, og han hadde giftet seg på nytt. Kirkegården er fint inndelt i flere felt med kantstein og terrassering, ikke helt ulikt deler av Arendal kirkegård (ved krematoriet). Foran kirken står en minnebauta over O.B. Sørensen og frue, som altså gav menigheten kirkegård og kirke. Det er parkeringsplass på den andre siden av veien. Der står noe som ser ut til å være redskapshus / bårehus / servicebygg.

Det var bispevisitas i Tromøy prestegjeld i oktober-november 2014.

Kilder og videre lesning:

  • Leiv I. Mjøen: Færvik kirke 1884-1984. Festskrift til 100-års jubiléet (Tromøy menighetsråd, 1984)

  • Bjarne Nenseter (tekst) og Halvor Tveraaen (bilder): På kirkevandring i Aust-Agder (Kilden forlag: Arendal, 1992), s. 22-23

  • Alf Henry Rasmussen: Våre kirker. Norsk kirkeleksikon (Vanebo Forlag, 1993), s. 473
  • Wikipedia
  • Kirkesøk

Fra kirkegården

Fra kirkegården

Minnesmerke over dem som gav stedet kirke

Vestby kirke

Vestby kirkested stammer fra middelalderen, og kirken her var prestegjeldets hovedkirke fra reformasjonen av. Den eldste kirken vi kjenner til på stedet, Mariakirken, ble oppført rundt år 1200. Det var en langkirke i stein som lå like vest for den nåværende kirken. Den er avbildet hos Vestby kirkelige fellesråd og ser ut til å ha lignet på mange andre gamle Akershus-kirker. Mariakirken hadde rektangulært skip og rett avsluttet kor med vegger som var hvitkalket utvendig og innvendig, samt et tømret våpenhus. Den fikk sakristi i 1720-årene. Tårnet hadde form av en takrytter midt på skipet. Denne kirken ble truffet av lynet i 1689 og 1752. Etter kirkeauksjonen var kirken i privat eie til Fredrik Erlandsen på Dehli gård solgte den til kommunen i 1868. Kirken ble revet i 1885 og ny kirke oppført. Ved rivningen ble innholdet i gravkamre som hadde vært under kirken, omplassert.

Dagens Vestby kirke ble tegnet av Henrik Nissen og Holm Hansen Munthe og oppført av byggmester Gulbrand Johnsen på det som da var det østre utvidelse av kirkegården. Biskop Essendrop innviet den nye kirken den 25. februar 1886. Det er en langkirke i tegl med tårn ved inngangen i nordøst, rektangulært skip og polygonalt avsluttet kor omgitt av sakristier. Innvendig er teglveggene pusset og kalket. Kirken har 300 sitteplasser ifølge Kirkesøk, mens de fleste andre (inkludert kirkens eget nettsted) opererer med 450. Kirken er restaurert flere ganger, senest i 2001.

I korveggene er det glassmalerier av Borgar Hauglid med motiver fra Jesu lidelseshistorie. Altertavlen er malt av Christen Brun og har en kopi av Adolph Tidemands populære oppstandelsesbilde fra Bragernes kirke. En altertavle fra Mariakirken laget av Torsten Hoff i 1725 befinner seg på Folkemuseet på Bygdøy.

Prekestolen har 6 1/2 fag med spissbuefyllinger. Kirken har en klebersteinsdøpefont fra middelalderen (med en nyere fot) som i en årrekke var oppbevart på Dehli. Den har også hatt en annen fra ca. 1200 som det sies ble forsynt med en ekstra kum allerede i middelalderen fordi den var så grunn. Denne fonten sies på kirkens nettsted å befinne seg i Universitetets oldsaksamling, mens bokverket «Norges kirker» ser ut til å mene at den er på Nordiska museet. Den er også avbildet på et nettsted som henviser til Borgarsyssel Museum i Sarpsborg, men det er mulig at det dreier seg om en kopi.

Orgelet fra den gamle kirken ble overført til den nye og reparert av orgelbygger Jørn Filtvedt i 1885. Det var opprinnelig hånddrevet, men fikk etterhvert påmontert motor og vifte. I 1956 fikk kirken et femten stemmers orgel bygget av J.H. Jørgensen. Dette orgelet sies å ha blitt bygget til dels med mindre gode materialer i en tid da det var knapphet på gode, og det er åpenbart ikke godt (se menighetsblad nr. 1/2006 med enkelte presiseringer i nr. 2/2006). Innsamlingsaksjon er satt i gang, og i 2009 tok fellesrådet ved kirkevergen saken opp med kommunen i forbindelse med forslag til budsjettrammer. Undertegnede vet ikke hvor saken står, men har ikke sett noe tegn i nettmediene på at nytt orgel er installert.

Kirken har fire klokker, to fra middelalderen og to fra 1953 (Olsen Nauen). Ellers har den noe gammelt kirkesølv. Det finnes enkelte interiørbilder hos Kirkesøk.

Kirkegården er blitt sterkt utvidet mot øst. Rester av den gamle kirkegården er bevart i vest. Det er bårehus sørvest for kirken. Prestegården ligger like nordøst for kirken. Der vokste dikteren Johan Herman Wessel, som var prestesønn, opp. Han er minnet med en bauta på stedet. Prestegården er i dag kultursenter og drives av en stiftelse. Det er for øvrig en rekke kulturminner i området.

Det var bispevisitas i Vestby i mars-april 2011. Menighetsbladet kan leses her. Vestby kirke feiret 125-årsjubileum i 2011 med jubileumsgudstjeneste søndag 4. desember.

Kilder og videre lesning:

Stokke kirke

Stokke kirke fra sør

Stokke som kirkested går tilbake til middelalderen. Sognet er omtalt i 1330 og kirken i 1386. Det er mulig at den ble lagt ved et gammelt hovsted. Kanskje ble det oppført en enkel trekirke først, men den kirken som stod frem til 1880-tallet, var en murkirke viet til apostelen Andreas (festdag 3. mai iflg. Kirkelig fellesråd, skjønt det er vanligvis den 30. november som forbindes med ham). Kirken var i privat eie fra 1673, eid av greven, men ble solgt til lokale gårdeiere i 1883 og overdratt til menigheten i 1884. Den kirken ble ansett for å være for liten, og den ble revet i 1885 og ny kirke oppført.

Til byggingen av Stokke kirke brukte man Jacob Wilhelm Nordans tegninger til Asker kirke med noen endringer. Grunnstein ble nedlagt under alteret den 1. oktober 1885, og kirken ble oppført under byggmester Carl G. Berg og innviet av biskop Essendrop den 24. november 1886. Det er en langkirke i tegl med vesttårn med våpenhus i tårnfoten, rektangulært skip og rett avsluttet kor omgitt av sakristier. Ved innvielsen hadde kirken 700 sitteplasser (noen steder står det 600); i dag har den rundt 500. Kirken ble grundig restaurert utvendig og innvendig på slutten av 1960-tallet.

Altertavlen (1886) er malt av Christen Brun i kopi etter Adolph Tidemands populære bilde Oppstandelsen i Bragernes kirke. Om prekestol og døpefont sier ikke litteraturen mye, og den er både motsigelsesfull og mangelfull når det gjelder orgel. Ifølge kirkeleksikonet (utigtt 1993) har Stokke et Jørgensen-orgel fra 1886 (formodentlig merket August Nielsens eftf.). Hvis dette fortsatt er i bruk, må det sies å være meget gammelt, og vi må anta at det er blitt restaurert flere ganger. På den annen side sies det i jubileumsboken fra 1986 at man før innvielsen hadde kontakt med orgelbygger Filtvedt i Oslo, mens en annen beskrivelse i samme bok mener orgele på 1930-tallet var tysk og gammelt. Ellers omtaler samme bok et syv stemmers kororgel fra Robert Gustavsson fra 1986. Av de to kirkeklokkene er den ene overført fra gamlekirken og den andre støpt av Olsen Nauen. Kirken ser ut til å være en populær konsertarena.

Et gravkapell ble i 1925 oppført på nordsiden av kirken av byggmester Kr. Undelstvedt. Det ble i 1959 restaurert og utvidet til 150 plasser pluss 50 ståplasser samt galleri med orgel. Noen eldre gravminner av støpejern (både kors og plater) er festet til nordre kirkevegg. Det er noen begravelser like ved siden av kirken, men ellers ligger det største kirkegårdsområdet nedenfor fylkesvei 303. Det er mulig det oppleves som problematisk å krysse veien, for det har vært foreslått i en reguleringsplan å anlegge gangbro, noe det har kommet innsigelser mot. Det sies å være mange ledige plasser på kirkegården, men rapporteres likevel at kommunen har planer om å anlegge ny kirkegård ved Vear arbeidskirke på grensen til Tønsberg, ca. 7,5 km unna. Prestegården ligger sørvest for kirken (og sør for kirkegården).

Det ble i 2009 meldt om dårlig økonomi i kommunen og for Stokke kirke. Dette har gjort at kirken har måttet holde stengt i perioder og si opp ansatte.

Det var bispevisitas i Stokke i september 2011. Stokke kirke feirer 125-årsjubileum høsten 2011 (se program). Selve jubileumsgudstjenesten er søndag 27. november.

Kilder og videre lesning:

Volbu kirke

Det var sognekirke i Volbu i middelalderen. Etter reformasjonen tilhørte Volbu først Vestre Slidre residerende kapellani (med gården Leikvin som kapellangård) før stedet i 1840 ble overført til Øystre Slidre prestegjeld (med Hegge som hovedkirke og prestegård i Volbu). Den gamle kirken var en stavkirke fra midten av 1100-tallet som var viet til den hellige Blasius (3. februar), og lokalt ble den også kalt Blåskyrkja. Kirken ble solgt til almuen i 1723 og ble revet i ca. 1831. Da hadde den vært i dårlig stand en god stund. Stavkirken er skildret i Norges kirker og minnet med et eget museum ved siden av kirken.

Dagens kirke er en laftet laftet langkirke som ble innviet i ca. 1831, ifølge «Norges kirker», som også vet å fortelle at det står 1830 i kirkeregisteret (i likhet med på spirets vindfløy), men som betviler at det er riktig innvielsesår. (Wikipedia og kirkeleksikonet opererer med 1820, som virker ulogisk ut fra stavkirkens rivningsår.) Opprinnelig hadde kirken et rektangulært skip og et smalere, rett avsluttet kor, med takrytter over skipet (støttet opp av fire stolper) samt våpenhus i vest. I 1920 ble kirken utvidet i begge ender. Istedenfor det gamle våpenhuset kom et tilbygg i bindingsverk med dåpsventerom og trapp til orgelgalleri og loft. På sørsiden av koret ble det bygget et sakristi. Kirken har 150 sitteplasser.

Veggene er bare (og delvis flattelgjet) innvendig mens de har panel på utsiden (trolig fra 1856). Den opprinnelige delen er laftet helt opp i gavlene, og det er gjenbrukt deler fra stavkirken. Innerveggene, som hadde tre strøk maling, ble avlutet ved en restaurering i 1969. Både vinduer og dører later til å ha blitt skiftet ut.

På forsiden av alteret er det festet et gammelt alterfrontale (ca. 1300) under glass. Altertavlen antas å være malt av Ola Hermundsen Berge til gamlekirken. Den ble omtalt som ny i 1790 og har ganske naive figurer som i andre av Berges altertavler (så som i Røn kirke og Lomen stavkirke). Til å begynne med hadde kirken bare et enkelt alterkors festet i en rektangulær kasse. Korset uten kassen er nå å finne i stavkirkemuseet. Det ble i 1904 erstattet med et maleri utført av Christen Brun etter Giovanni Bellinis maleri «Jesus som velsigner brødet». I forbindelse med restaurering i 1929 ble dette bildet hengt på korets nordvegg, og altertavlen fra 1790 ble tatt i bruk i stedet.

Prekestolen (i skipets sørøstre hjørne, altså til høyre for korskillet) har fem fag med bilder av evangelistene i fyllingene på fire av dem. De er malt av Helge Welhaven Heiberg, som bare var 14 år da det skjedde under en restaurering i 1929. Før dette var prekestolen overmalt.

Døpefonten (1790-årene) er timeglassformet, åttekantet og ganske høy og smal. I tillegg skal det finnes en hvit og blå døpefont utført av Sigri Welhaven Krag i 1927 som forestiller små engler som holder fatet. Denne ble satt på lager da den eldre fonten ble tatt i bruk igjen.

I korets nordvestre hjørne står en klokkerbenk i vinkel. Den skal ha en vange fra middeladeren. I kor og skip er det glassmalerier utført av Rolf Klemetsrud i 1929-34. Korvinduene viser på sørsiden Judaskysset samt Peter som hugger øret av Malkus. På nordsiden vises nattverden.

På orgelgalleriet i vest står en Snertingdalorgel fra 1962, og i tårnet henger to klokker fra Olsen Nauen fra 1928. Det er enkelte interiørbilder hos NIKU, men oppløsningen er ikke veldig høy.

Kirken er omgitt av sin kirkegård, som er omgitt av en steinmur. Kirkegården har vært utvidet en rekke ganger, senest i 1976. Portaloverbygget vest for kirken sies å være på alder med kirken. På en gravhaug på nordsiden av veien forbi kirkegården står en laftet støpul i to etasjer der det henger et par kirkeklokker fra middelalderen. Vest for støpulen står en enkel bygning fra 1900 som opprinnelig var kirkestall, men som i dag brukes som lager / uthus. Et bårehus tegnet av A. Pettersen stod ferdig i 1976. Dette ble utvidet i 1994 etter tegninger av T. Daleng og omfatter siden 1997 også et museum for bygningsdeler fra den tidligere stavkirken. I den østlige delen av kirkegården er en liten minnelund med utstilling av forskjellige typer gravsteiner.

Det var bispevisitas i Øystre Slidre i 2008. Den ble avsluttet med messe i Volbu kirke.

Kilder og videre lesning:

  • Sigrid Christie, Ola Storsletten og Anne Marta Hoff : Norges kirker

  • Ida Welhaven Heiberg: Om Volbu kirke

  • Alf Henry Rasmussen: Våre kirker. Norsk kirkeleksikon (Vanebo Forlag, 1993), s. 576

  • Kirkesøk

  • Visitasprotokoll fra Øystre Slidre 2008

  • Brandval kirke

    Brandval var egen kommune før 1964. I dag ligger det i Kongsvinger kommune, et par mil nord for byen. Etter reformasjonen ble de to kirkesognene Berger og Furulund slått sammen til ett annekssogn under Grue. De to kirkene var i dårlig forfatning på 1600-tallet, og det ble gitt tillatelse til å erstatte dem med én stor kirke på et beleilig sted. Kirken ble bygget på grunnen til gården Brandvold, og den tidfestes gjerne til 1651, som er årstallet for byggeregnskapet. Byggmester var Erich Olsen, og snekkeren Lauritz Lauritzen — også kalt «Brandvalmesteren» — var ansvarlig for innredningen i det som ble kalt Guds Aasyns kirke eller «Guds Aasjuns Anneks».

    Vi har å gjøre med en laftet korskirke med 330 sitteplasser. Tverrarmene er relativt korte. Det er kor i den østre korsarmen og sakristi i forlengelsen av den. Kirken hadde opprinnelig takrytter, men har nå vesttårn fra en ombygging i 1876-77. Kirken fikk tidlig både innvendig og utvendig bordkledning, noe som i disse dager gjør det vanskelig å ta ut trevirke til aldersbestemmelse fra det fredede bygget. Det kunne ha vært interessant for å fastslå om det virkelig er brukt materialer fra de eldre kirkene i laften, slik ryktet sier.

    Etter innvielsen er kirken restaurert og eventuelt ombygget flere ganger. Den kirken som ble solgt på den store auksjonen i 1723, var relativt nedslitt, og det ble utført større vedlikehold og ominnredninger i 1728. Flere av det større gårdene i området fikk laget kirkestoler på denne tiden, og ikke minst malte Thomas Blix Lauritzens inventar, som hadde stått trehvitt i alle år. I 1830 måtte tårnet (over krysset) settes i stand, men det var ikke nok midler til å gjøre det i full størrelse, så det ble med en tårnstump. Taket fikk tegltekke istedenfor spon, kirken fikk utvendig panel og ble malt, og den fikk nytt gulv og nye gallerier. I 1844 fikk den sitt første orgel.

    Den mest gjennomgripende ombyggingen skjedde i 1876-77 under ledelse av Günther Schüssler. Da fikk kirken i bunn og grunn den formen vi kjenner igjen nå med vesttårn med våpenhus i tårnfoten samt sakristi i øst. Det ytre taket ble lagt om og nytt ytre panel ble lagt. Mer kontroversielt er at inventaret ble kastet ut og erstattet med nytt inventar etter tidens smak. Dette omfattet en altertavle av Christen Brun, en ny, enkel prekestol og dessuten nye kirkebenker. Ansvarlig for dette var Ole Bergqvist. Kirken fikk også dagens dør- og vindusformer i sveitserstil.

    I 1914 ble det satt inn to glassmalerier i koret. Disse ble flyttet til gravkapellet i 1967. Til jubileet i 1951 ble sidegalleriene fjernet, vegger ble avlutet og noe interiørarbeid ble utført. Mer omfattende var en restaurering i 1966-67 der det gamle barokkinventaret ble hentet tilbake fra Folkemuseet og satt inn i kirken igjen. Dette arbeidet skjedde på initiativ fra sogneprest Erik Svenke Solum, som har beskrevet det utførlig i en bok om kirken.

    Altertavlen ble altså skåret av Lauritz Lauritzen i 1651, malt av Thomas Blix i 1728, fjernet fra kirken i 1877 og restaurert og gjeninnsatt i 1966-67. Ved gjeninnsettelsen var tavlen i dårlig stand og måtte restaureres. En rekke av figurene er ifølge Wikipedia skåret av Anton Skyrud og av treskjærer Fridstrøm og sønn, til dels etter figurer i andre altertavler som antas å være skåret av Lauritzen. Stilen er utpreget barokk. Motivet i det store midtfeltet er den korsfestede Kristus omgitt av Johannes og Maria. Utenfor dette finner vi figurer av Moses og Aron. Over korsfestelsen ser vi oppstandelsen og himmelfarten og øverst en figur av den seirende Kristus. Det er også en rekke andre figurer i tavlen. Også prekestolen, som har himling og befinner seg på nordsiden av koråpningen, er av Lauritzen og Blix fra 1651 / 1728.

    Døpefonten fra 1651, som var overført til Folkemuseet, kunne ikke rekonstrueres i sin helhet. Alt man hadde, var en sekskantet overdel i tre. Døpefonten, i kleberstein, er datert til ca. 1175-1250. Den har trolig stått i en av de eldre kirkene, men blitt erstattet med en ny i 1651. Denne har så blitt byttet ut igjen senere — kanskje i 1876-77. Det vet vi ikke. På 1960-tallet ble så den nevnte toppen satt oppå klebersteinsfonten. Ved samme anledning ble et døpefat i sølv fra 1929 gitt til Roverud kirke sammen med en klebersteinsring (til døpefont) fra samme år, og et eldre messingfat ble tatt i bruk igjen.

    Nåværende orgel er fra 1962, fra Norsk Orgel- og Harmoniumfabrikk. De to kirkeklokkene er fra 1856 (O. Skierbakk) og 1986 (Olsen Nauen). Mye av kirkens tekstiler er laget av Eva Skarderud Jensen på 1980- og 1990-tallet. Det dreier seg om messehagler, stolaer, antependier og lesepultkleder samt et veggteppe til bårehuset.

    Kirkegården er ca. 120 meter ganger 90 meter etter å ha blitt utvidet, bl.a. i 1983. En urnelund ble innviet i 1984. Gravkapell ble oppført i 1916 og innviet den 8. februar 1917 (ifølge boken om kirken, men årstallet på vindfløyen er 1915). Det fikk i 1967 overført glassmalerier fra kirken. Også aletrtavlen med Christen Bruns bilde er overført og står på galleriet. Gravkapellet fungerer i dag som kirkestue og er blitt påbygget og pusset opp flere ganger.

    Videre finnes et servicebygg, «kombinasjonsbygget», tegnet av arkitekt Motzfekdt og ferdigstilt sommeren 1985. Bygget har redskapsrom, spiserom, kontorplass, sanitæranlegg for kirketjenere og bårerom til erstatning for det som var under kirkestuen. Det står et krigsminnesmerke på kirkegården.

    Fra gammelt av var det prestekontor / menighetskontor i nordenden av hovedbygningen på prestegården på Roverud (som i dag drives av Solør-Odal Landbruksrådgivning). I 1992 ble disse kontorfunksjonene flyttet til lokaler ved Roverud samfunnshus, der de fortsatt er. Dette omfatter kontorer for prest, menighetssekretær, organist og diakon og møtelokaler for menighetsrådet.

    Wikipedia-artikkelen om kirken har en rekke interiørbilder.

    Menighetsbladet kan leses på fellesrådets nettsted.

    Kilder og videre lesning:

    • Helge Langen og Halvor Boer (red.): Brandval kirke 350 år. Glimt fra kirkens historie. Brandval menighet de siste 25 år (Brandval menighetsråd, 2001)

    • Ola Storsletten og Jiri Havran: Kirker i Norge, bind 5: Etter reformasjonen. 1600-tallet (ARFO, 2008), s. 98-101
    • Wikipedia
    • Alf Henry Rasmussen: Våre kirker. Norsk kirkeleksikon (Vanebo Forlag, 1993), s. 630
    • Artemisia.no
    • Kirkesøk

    Alternativ vinkel

    Og en til

    Vestfra

    Kirketrapp

    Kirke og gravkapell (nå kirkestue)

    Gravkapellet (kirkestuen) og «kombinasjonsbygget»

    Kirkestue (tidligere gravkapell)

    Tidligere bårerom under kirkestuen

    Krigsminnesmerke

    Annonse