Viser arkivet for stikkord brødrenetorkildsen

Hjørundfjord kirke

Sæbø var i sin tid kommunesentrum i Hjørundfjord, som ble innlemmet i Ørsta i 1964. Stedet har hatt kirke siden middelalderen, men den lå opprinnelig ved Førland, litt lenger oppstrøms langs Bondalselva. Det er ikke kjent akkurat når denne kirken ble oppført, men den var utsatt for snøskred, og etter at en lunefull elv gjorde store skader i 1581, ble kirkestedet flyttet ned til Hustad, i Sæbø sentrum. Ny kirke ble oppført helt i sørøst på den nåværende kirkegården og innviet i 1584. Den ble solgt på den store auksjonen og kom i menighetens eie i 1795. Den ble stadig ombygget og utvidet, men ble etterhvert for liten, og i 1860-årene ble det etterhvert klart at ny kirke måtte oppføres. Eierstrukturen (et slags kollektiv) forsinket imidlertid prosessen, og kirken ble solgt til kommunen i 1877. Gamlekirken ble revet kort tid etter at den nye stod klar.

Ny kirke ble tegnet av Henrik Nissen, og det ble brukt en lett endret versjon av tegningene til Fjørtoft kirke. Kirkegården ble utvidet vestover for å få plass til den nye kirken. Byggmester var Carl Berg, som visstnok gikk fallitt underveis, og kirken ble fullført av Johan Olsen. Innvielsen skjedde den 11. september 1880. Hjørundfjord kirke er en laftet langkirke med 480 plasser (mot opprinnelig rundt 700). Den har vesttårn omgitt av trappehus, og det polygonalt (nesten apsidalt) avsluttede koret er omgitt av små sakristier. Kirken har utvendig og innvendig panel.

Innvendig er det orgelgalleri i vest, og søylerader og det at takhimlingen er høyest i midten, bidrar til å gi kirken et visst basilikapreg. Korformen bidrar også til dette. Korgulvet er to trinn høyere enn skipets gulv, og interiøret er ganske gjennomført nygotisk, selv om det har vært enkelte endringer gjennom årene. Bak mye av oppussingsarbeidet står arkitekt Øyvin Grimnes. Også i de senere år er det utført restaureringsarbeid, f.eks. i 2002.

Til å begynne med hadde kirken en altertavle med et bilde malt av Christen Brun i kopi etter Tidemands alterbilde Kristus i skyen i Tyristrand kirke. Da kirken fikk orgel, ble altertavlen fra gamlekirken tatt ned fra galleriet og satt i stand av Lars Kinsarvik, som også erstattet det gamle bibelsitatet (Luk. 2.35) med en nynorskversjon. Det dreier seg om kjernen i et alterskap fra tidlig på 1500-tallet. Etter en noe omflakkende tilværelse i kirken (den hang over døren til dåpssakristiet etter å ha blitt tatt ned fra galleriet) kom denne tavlen tilbake på hedersplassen i 1960. I storfeltene har tavlen tablåer av pietà og korsfestelsen, og den triumferende Kristus troner øverst. En rekke forskjellige utskårne figurer er å se omkring alt dette, deriblant Moses, Aron og Olav den hellige. Bruns bilde henger nå over døren til dåpssakristiet (til venstre for korbuen).

I kirken er det en rekke glassmalerier av Jørgen Skaare (i samarbeid med glassmester O. Ellingsen & Søn) i vinduene. De i de tre midterste vindusparene i koret ble avduket i 1950 og viser (fra venstre mot høyre) Jesu dåp, Jesus som velsigner de små barna, og Moses med lovtalene. Året etter kom det glassmalerier også i skipets vinduer. På sørsiden er motivene (fra koret og nedover) (1) Peter som fisker og Guds rike som et garn, (2) Jesus på korset og kvinnene ved graven, (3) såmannen og sennepskornet. På nordsiden er motivene (1) den fortapte sønn, (2) oppstandelsen og dommeren, (3) gamlekirken og en kirkebåt.

Prekestolen er på alder med kirken, og døpefonten noen år eldre. Den ble laget av sogneprest Laurits Ottesen i 1873.

Kirken fikk sitt første orgel i 1913, delvis finansiert av utvandrede hjørundfjordinger i Amerika. Orgelet hadde ni stemmer (to manualer og pedal) og var bygget av Brødrene Torkildsen. Det ble etterhvert ganske nedslitt og begynte å svikte på begynnelsen av 1970-tallet. I 1973 ble nytt orgel fra Vestre orgelfabrikk innviet.

Kirkeklokkene er støpt av O. Olsen & Søn i 1946, den største omstøpt av en eldre klokke. Kirken har også en rekke gamle presteportretter.

Kirkegården var ganske liten til å begynne med, men er utvidet en rekke ganger. Nord for kirken står et lite uthus med WC. Nær vestre kirkegårdsmur er et minnesmerke over hjørundfjordinger som har omkommet på sjøen etter 1850: Det finnes en kobberplate med navn på folk som omkom på torskefiske den 4. mars 1868 og to plater med navn på andre omkomne som ikke kunne begraves. Utenfor inngangsporten i øst er et minnesmerke over snøskredulykken ved Molaupen 24. november 1971. Disse er gravlagt i kirkegårdens nordøstre hjørne.

Utenfor kirkegården, i prestegårdshagen mot bryggene, ble det i 1914 avduket en minnebauta over hjørundfjordinger som var med i krigen i 1807-1814. Denne skiller seg fra enkelte andre slike ved at den ikke bare minnes de omkomne (under overskriften «Desse døydde av saar og vondeliding»), men også andre som kjempet i krigen (under overskriften «Desse kom Heimatt»). Minnebautaen fikk etter siste krig innfelt en plate med navn på lokale ofre for verdenskrigen.

Det var bispevisitas i Hjørundfjord prestegjeld i oktober 2006.

Kilder og videre lesning:

Østfra

Minnebauta

Uthus

Minnesmerke over omkomne på havet

Omkomne på torskefiske

Andre ikke-gravlagte

Andre ikke-gravlagte

Minnesmerke over rasulykke

Minnesmerke over rasulykke

Vestre Fredrikstad gravlund

Da Vestre Fredrikstad kirke (i dag Fredrikstad domkirke) ble oppført, kom det ikke gravplass like ved kirken. Den kom senere og ligger noe lenger nordvest, med adresse Teglverksveien 36. Gravlund med kapell ble innviet i 1877. Gravlunden er utvidet flere ganger og omfatter ca. 45 mål med plass til rundt 6500 kistegraver, 500 urnegraver og et felt for anonyme begravelser. Hovedinngangen er mot Teglverksveien i vest, men det er også en inngang mot Veumbekken.

Kapellet fikk påbygget klokketårn i 1990. Orgelet er bygget av Brødrene Torkildsen. (Se også denne notisen i forbindelse med innvielsen.) I 2007 ble det utført dreneringsarbeider ved gravlunden. I 2012 ble det meldt om innbrudd i kapellet.

Kilde:
Fredrikstad byleksikon

Rennebu kirke

Rennebu kirke fra 1669 er den eldste av våre bevarte Y-kirker, og den har enkelte dekordeler som er fra 1200-tallet. Kirkestedet er altså fra middelalderen, og opprinnelig stod det en stavkirke på stedet, som i sin tid tilhørte gården Voll. Portalplanker mm. fra denne er å finnne i Vitenskapsmuseet i Trondheim.

Stavkirken ble på 1600-tallet avløst av en laftet Y-kirke. Den ble oppført av byggmester Ole Jonsen Hindrum (navnets stavemåte varierer), som vi kjenner fra andre trønderkirker. Undersøkelser av en tømmerstokk viser at den er felt i 1660, men vi finner årstallet 1668 på vindfløyen, og 1669 regnes vanligvis som innvielsesår. Kirken var opprinnelig bare tjærebredd utvendig, men har siden fått panel og blitt rødmalt. Innvendig er lafteveggene bare, men slik har det ikke alltid vært. Det er takrytter over krysset og kor i østre korsarm. Alle tre korsarmer har påhektede tilbygg, hvorav det i øst er sakristi (fra 1870-årene). Hovedinngang er i sørvestre korsarm, men også den nordvestre har inngang (muligens ikke opprinnelig; våpenhuset skal være fra 1870-årene). Innvendig har kirken gallerier i to av korsarmene.

Rennebu var i sin tid anneks til Meldal, men ble utskilt som hovedsogn i et nytt prestegjeld i 1862. I forkant av dette hadde det vært mye diskusjon om kirkesteder i området. Rennebu kirke var i minste laget og dessuten nedslitt og usentralt plassert i bygda. Det var en stund ønske om å rive den, men det skjedde ikke. I stedet ble kirken pusset opp og bygget om, og i 1878 ble Berkåk kirke innviet.

Ved ombyggingen i 1873-81 ble panelet på ytterveggene byttet ut, og kirken ble hvitmalt. Dessuten ble innerveggene kledd med panel, og det ble satt inn et nygotisk korskille, nye benker og spissbuede vinduer. Siden ble kirken restaurert i 1948-52 under ledelse av John Tverdahl, mens Ola Sæther stod for malerikonservering. Da fikk den tilbake rødfargen utvendig. Inne i kirken ble veggpanelet og det nygotiske korskillet fjernet, prekestol med himling ble satt i stand, vinduene ble endret og kirken fikk nye benker. Kirkerommet ble i det hele tatt ført tilbake mot det opprinnelige, men vi ikke vet helt hvordan korskillet var på den tiden.

Opprinnelig overtok kirken inventar fra gamlekirken før den fikk nytt. Korskille, altertavle og prekestol ble skåret av Ola Biltsnider (eller «Olle Bildsnieder»). Altertavlen er påmalt årstallet 1672 og har to etasjer samt toppstykke og predella. Bildene i midtfeltene viser hhv. nattverden og Kristus med seiersfane. Sistnevnte troner også i figurform øverst på tavlen, og på predellaen er et par bibelsitater. Nattverdsbildet er flankert av de fire evangelistene (to på hver side).

På korbjelken står et gotisk krusifiks fra 1200-tallet. Prekestolen henger på hjørnet mellom østre og sørvestre korsarm og har oppgang fra koret. Den har sekskantet grunnform og portalmotiver samt evangelistfigurer på hjørnene. Himlingen bærer Kristian Vs kongemonogram og årstallet 1672. Dagens døpefont ble laget av Ola Hoel i 1910. Orgelet på sørvestgalleriet har 15 stemmer og ble bygget av Brødrene Torkildsen i 1992 (opus 141). Det avløste et orgel fra 1969. De to kirkeklokkene ble støpt av Arent Hedemark (1776) og Torstein Øien (1738). Fellesrådet har en rekke interiørbilder.

Kirken er omgitt av kirkegården, som har lengdeakse fra nordøst til sørvest. Y-kirken er motiv for Rennebus kommunevåpen, men Y-formen tilsløres noe av trærne rundt kirken. Sørvest for kirkegården, helt ved enden av parkeringsplassen, står et bygg som ser ut til å være kombinert bårehus og servicebygg.

Den gamle prestegården i Rennebu er ved Reberg, et par kilometer nordvest for kirken. Nå til dags brukes imidlertid presteboligen på Berkåk.

Menighetsbladet kan leses på fellesrådets nettsted (under Hovedmeny > Menighetsbladet > Årgang).

Kilder og videre lesning:

  • Ola Storsletten og Jiri Havran: Kirker i Norge, bind 5: Etter reformasjonen. 1600-tallet (ARFO, 2008), s. 264-267

  • Rennebu kirkelige fellesråd (også en rekke undersider med interiørbilder)
  • Lokalhistoriewiki
  • Alf Henry Rasmussen: Våre kirker. Norsk kirkeleksikon (Vanebo Forlag, 1993), s. 244

Jeløy kirke

Moss og Jeløy kommuner ble slått sammen under krigen, men Jeløy menighet ble utskilt fra Moss den 1. januar 1964, måneden etter at Jeløy kapell var innviet. Kirketomt var blitt utpekt allerede i 1936, og pengeinnsamling til kirkefond ble igangsatt på midten av 1950-tallet, da kirketomten ble ervervet. Eva og Bernt Mejlænder fikk i oppgave å tegne kirken og leverte første utkast ikke lenge etterpå. Likevel drøyde det med gjennomføringen, og først den 27. april 1975 ble kirken innviet.

Vi har å gjøre med en arbeidskirke med langkirkeplan. Selve kirkedelen er nærmest naustformet, og kirkerommet kan kobles til og fra den tilstøtende menighetssalen ved hjelp av foldedører. Antall sitteplasser oppgis i kirkeleksikonet til 615.

Det er ikke lett for en utenforstående å se akkurat hva slags materialer som er benyttet i bygget, men det ser ut til å inngå støpte betongelementer, og takkonstruksjonen ser ut til å være av tre. Kirken skal ha blitt forsøkt påtent tre ganger, deriblant 7. juli 1994 og 6. oktober 1996 — begge ganger med brannskader i taket. Det har til tider vært misnøye med kirkens akustikk, og kirken har hatt lekkasjeproblemer.

Det meste av interiør og inventar er på alder med kirken. Det store blikkfanget i kirkerommet er Victor Sparres monumentale glassmosaikk i sørveggen (fondveggen) som illustrerer Jesu lidelseshistorie. Den har tittelen «Livets tre» og regnes blant hans hovedverker. Ifølge Wikipedia ble Sparre bisatt fra Jeløy kirke. Et sidetalter er laget av Tor Lindrupsen.

Orgelet har 22 stemmer og er bygget av Brødrene Torkildsen. Det er opprinnelig fra 1977 og hadde da 9 stemmer, men ble utvidet i 1982. De to kirkeklokkene i støpulen er støpt ved Olsen Nauen Klokkestøperi.

Det er ikke kirkegård ved kirken. Jeløy kapell og gravlund ligger litt lenger nord på Jeløya.

Menighetsbladet kan leses her.

Kilder og videre lesning:

Innset kirke

Den som uten å kjenne historien stiller seg opp og betrakter Innset kirke, kan etter en stund bli i tvil om hva han/hun ser. På en tradisjonelt utformet korskirke med årstallet 1642 i spirets vindfløy finner vi et våpenhus som riktignok glir inn i omgivelsene, men som med sin materialbruk og byggeteknikk ikke kan ha blitt bygget på 1600-tallet. Så viser det seg også at vi har å gjøre med en ny kirke som ble oppført og innviet i 2000 etter at den gamle kirken ble påtent og brant ned til grunnen i 1995. Forholdet mellom gammelt og nytt er tematisert i byggeskikk og utsmykning, som vi skal se, men la oss begynne med stedets kirkehistorie og den nedbrente kirken.

Innset var opprinnelig en del av Kvikne kommune, der det ble anlagt kobberverk på 1600-tallet. I 1640 ble det anlagt smeltehytte på Innset, og stedet vokste opp rundt den og fikk altså kirke i 1642, etter at det var blitt anlagt gravplass ved Lilleinnset gård på 1500-tallet.

Gamlekirken ble oppført av byggmester Palle Joensen, og hadde 300 sitteplasser og to gallerier. Den ble påbygget i 1727 (sakristi) og 1845 (klokkehus). I 1860 fikk kirken større vinduer, og mye av inventaret ble fjernet. Noe ble solgt, og noe ble overført til Folkemuseet for så å bli tilbakeført ved restaurering i 1930-årene.

Altertavlen var laget av Niels Marcussen Gram og Niels Nielsen i 1672. Nielsen laget også prekestol og døpefont i 1672, begge i barokk stil. Siste orgel i kirken var fra Brødrene Torkildsen fra 1927, og kirken hadde to klokker fra 1669 samt endel annet gammelt inventar. Det meste av dette gikk tapt i brannen, men noen rester kan beskues i Kirkemuseet (en temautstilling om kirken over sakristiet), og vindfløyen fra 1642 står altså på dagens kirke.

Den gamle kirken var verkets eiendom til 1814. Da kom den etter kort tid i privat eie over på menighetens hender. For øvrig ble Innset overført til Rennebu kommune i Sør-Trøndelag i 1966, mens resten av Kvikne ble slått sammen med Tynset. Det ble utgitt bok om gamlekirken i 1992, altså rundt tre år før brannen.

Ny kirke ble tegnet av Kvernaas Arkitekter ved Kjell Kvernaas og innviet den 22. oktober 2000. Som antydet innledningsvis er den i hovedsak tradisjonell i formspråket — i den grad at den nesten etteraper den nedbrente kirken. Det er en laftet korskirke med takrytter over krysset. Den er kledd med tjærebredt panel utvendig. Men det finnes altså detaljer som røper vår tid. Utvendig gjelder det særlig våpenhuset, og innvendig er kirken tilrettelagt i pakt med vår tids krav. Innredningen er dels kopi av det gamle, dels nytt, men holdt innenfor tradisjonelle rammer. Antallet sitteplasser er omtrent som i gamlekirken: Anslagene varierer mellom 250 og 300 i forskjellige kilder (280 ifølge Innset.nu). Orienteringen er omtrent fra sør til nord, altså med inngang i sør, der det også er dåpsventerom. Prestesakristi og kirkemuseum er i nord.

Altertavlen er laget av Rolf Sogge, som har kopiert den gamle altertavlen som gikk tapt. Den har bilder av nattverden og dommedag, og rundt disse finner vi en rekke figurer, deriblant Moses samt øverst den tronende Kristus. Også lysekronen og lysestakene er rekonstruksjoner av tidligere slike som gikk tapt i flammene.

Døpefonten er laget av Harald Øiamo og Atle Reilo. Den er åttekantet og kalkformet og må vel sies å være i tradisjonell stil. Ellers er kirken utsmykket av et par av vår tids fremste kunstnere, Håkon Gullvåg og Håkon Bleken. De har måttet holde seg innenfor strenge rammer og har laget små malerier som er innfelt i prekestolen, på benkevangene, mellom orgelpipene og på galleribrystningen. Motivene spenner over temaer fra skapelsen til Jesu lidelse og oppstandelse. Til dels har de malt samme motiver, noe som er blitt sammenlignet med evangeliene, som i bunn og grunn er samme historie fortalt av forskjellige personer. En rekke av bildene er gjengitt i et temanummer av menighetsbladet.

Orgelet (se også her og her) ble bygget av Ryde og Berg i 2003. De tre kirkeklokkene er ikke overraskende levert av Olsen Nauen. Noe som er spesielt her, er at de er synlig fra kirkerommet gjennom et glasstak. Åse Frøyshov (se også her) har laget kirketekstiler. Innset kirke er en populær arena for konserter og andre kulturarrangementer.

Selve kirkegården skal være mye som før. Den er omgitt av et tregjerde med tre porter: «storporten», «litjporten» og «prestporten». Integrert i gjerdet i det ene hjørnet er et lite bygg som formodentlig er redskapshus, og ved parkeringsplassen står et bygg som må antas å være servicebygg.

Kilder og videre lesning:

Lesja kirke

Lesja kirke er et pilegrimsmål for alle med interesse for akantusskurd. Her finner vi Jakob Klukstads mest overdådige altertavle, og da spiller det liten rolle om enkelte forståsegpåere synes det blir nesten for mye av det gode og fremhever Klukstads altertavle i Kors kirke i stedet. Underlig nok er ingen av de to tavlene omtalt i boken «Våre altertavler» (Den Norske Samlaget, 1995).

Før dagens kirke ble bygget, lå kirkestedet nærmere Lågen (da: Lesjavatnet; vannstanden var høyere enn i dag), på et sted der det var hov i førkristen tid. Prestegården, som ligger mellom det gamle og nye kirkestedet, bærer da også Hov-navnet. En bautastein (fra 1964) på det gamle kirkestedet minner om både hovet og den gamle kirken, som skal ha blitt oppført på 1000-tallet (dersom det dreier seg om ett og samme bygg). Gamlekirken (Hofskyrkja) var en stavkirke som trolig ble utvidet til korskirke og fikk nytt tårn (ved Werner Olsen) i 1653. Litteraturen følger denne kirken gjennom reparasjoner og besiktigelser, men viktigst i vår sammenheng er at nevnte Klukstad skar prekestol til kirken i 1742-45, og den er siden overført til dagens kirke. Som inspirasjonskilder for stolen regnes Lars Borgs prekestoler i Ringebu og Sør-Fron. Prekestolen ble malt av Klukstads sønn Erlend i 1783. Også den gamle prekestolen (fra 1600-tallet) er overført til dagens kirke. Den henger i et hjørne i søndre tverrskip. Altertavlen i gamlekirken ble for øvrig staffert (altså malt) av Peder Johnsen i 1677, som også utførte lignende arbeid i Vågå kirke på den tiden. På kirkeauksjonen i 1723 ble kirken kjøpt av almuen. Det gamle kirkestedet hadde vasstrukken grunn og var dessuten noe vindutsatt, så det ble besluttet å bygge ny kirke på et nytt sted ikke lenge etter at Klukstad hadde laget prekestolen. Valget falt på Klukstadhaugen, like ved den gamle kongeveien. Siden er hovedveien flyttet lenger opp, og det har faktisk — i 1865 til 1895 — vært vurdert å flytte kirkestedet på nytt.

Dagens Lesja kirke ble oppført av byggmester Ola Fredriksson (ca. 1711-69) fra Nistugu på Sør-Hole i 1749 og innviet under biskopens visitas i 1750. Det er en laftet korskirke med tårn over krysset, kor i østre korsarm og sakristi(er) i korlengelsen av koret. Det er gallerier i vest og nord, og kirken har 300 sitteplasser. Dagens våpenhus i vest er oppført til jubileet i 2000, etter at man hadde revet det gamle våpenhuset i 1929 og erstattet det med et mye mindre. Kirken er malt innvendig og bordkledd utvendig. I tillegg til nevnte prekestol skar Klukstad altertavlen og korskillet, og han dekorerte kirkebenkene. Klukstad fikk betalt for altertavlen først i 1766, så vi antar at den tok nok en stund å fullføre. (I mellomtiden hadde Klukstad laget inventarene til kirkene i Skjåk og Heidal.)

Kirken var umalt på 1700-tallet, slik at Klukstads inventar virkelig ble fremhevet. På 1800-tallet var det flere reparasjoner, blant annet av tårnet, og det var til tider stor strid. En stund var det også snakk om å flytte kirken — eller snarere bygge ny kirke på nytt sted — men det skjedde altså ikke. Restaureringen i 1902-03 (ledet av byggmester Sylte fra Tresfjord) omtales i jubileumsboken som den store kirkeplyndringen. Da ble originalinteriøret ødelagt: Korskranken, de opprinnelige kirkebenkene og de smårutete blyglassvinduene forsvant. Utvendig ble kirken hvitmalt. Dette skapte stor misnøye, og på 1920-tallet ble kirken restaurert, i begynnelsen under ledelse av Heinrich Jürgensen, senere fullført av byggmester Chr. Ødegård fra Lesja. Fra denne restaureringen stammer Ragnvald Einbus arbeider i kirken. Kirkebenkene ble byttet ut med benker som lignet mer på de opprinnelige, og Einbu malte dem med blå hovedfarge og dekor basert på en overlevert benkebrystning som var blitt malt av Klukstad. Originalen er i dag å finne i våpenhuset. Einbu malte også takdekorasjonene i koret. Det dreier seg om fire skråstilte felt og et kvadratisk felt i midten. Feltet i øst, som er det menigheten ser der den sitter, viser Jesu dåp. I nord ser vi Emmausvandrerne, i sør flukten til Egypt og i vest hyrdene på marken. Kvadratfeltet er mer dekorasjonsmaling, med kors, sol / stjerne og to basunengler. Kirken fikk tilbake sin mørkebrune farge. Også etter dette er kirken blitt pusset opp, ikke minst på 1990-tallet, da omfattende arbeider ble utført og kirken oppgradert også teknisk og brannsikkerhetsmessig. Og så fikk kirken altså et våpenhus som ligger nær det opprinnelige.

La oss se på altertavlen. I tillegg til at den er flott og overdådig, skiller detaljene i billedprogrammet seg litt fra det vanlige skjemaet. Det gjelder plassering mer enn innhold. I midtfeltet nederst ser vi nattverden, flankert av Moses med lovtavlene (til venstre) og Aron med røkelseskar. I det store sentralfeltet over dette står imidlertid evangelistene, som vanligvis er plassert ute på kantene når de forekommer på altertavler. Dermed er korsfestelsen, som vi vanligvis finner her, flyttet et hakk videre oppover. På venstre side av evangelistene er en scene som skildrer Jesus i bønn i Getsemane og disiplene som ikke klarer å holde seg våkne, og i scenen på høyre side blir Jesus pågrepet i hagen samme kveld. Foruten selve pågripelsen ser vi også disippelen som hugger øret av yppersteprestens tjener (Matt. 26.51, Mark. 14.47, Luk. 22.50, Joh. 18.10), og den unge mannen som flykter naken bort etter at han har kommet seg ut av linkledet som soldatene grep fatt i (Mark. 14.51-52). Fra spikermerkene på Jesu armer og ben strømmer blodet ut i 3D-format (ukjent materiale for undertegnede; det henger ut fra tavlen). Jesus er flankert av Maria og Johannes, og på hver side ser vi de to røverne. Øverst troner den oppstande Kristus. Klukstad var kjent for å lese Bibelen og skape figurene etter eget hode snarere enn å kopiere kjente forbilder. Krillskurden som omgir disse billedfremstillingene, er noe av det frodigste i sitt slag, og dybden er hele 30 cm. Med seg i arbeidet hadde Klukstad Sylfest Skrinde, som antas å ha skåret enkelte detaljer, som en baldakin med bladverk foran nattverdsscenen.

Klukstad skar altså også korskillet til Lesjakirken, der to løver bærer Frederik Vs monogram og en krone. Arbeidet ble betalt i 1764, et årstall som er gjengitt blant teksten under løvene. Originalen ble kastet ut ved oppussingen på begynnelsen av 1900-tallet, og undretegnede vet ikke om det som er i kirken nå, er en rekonstruksjon. Ifølge Kunsthistorie.com dreier det seg om Kristian Vs monogram, men han døde i 1699. De to monogrammene er for øvrig ikke så lette å skille fra hverandre. (De kan sammenlignes her: Frederik V, Kristian V.)

Omtalen av døpefonten i litteraturen er noe forvirrende. Ifølge kommunen er døpefonten fra 1250-tallet, mens det i neste setning sies at døpefonten (menes kummen?) ble støpt av Nikolai Løvberg på Nestande gård i Lesja i 1767. Oddbjørn Sørmoen skriver i bind 2 av verket «Kirker i Norge» at bemalte felt, figurfremstilling, valg av klær og måten vegetasjonen er malt på, har klare 1700-tallstrekk.

Kirkens første orgel ble etterhvert byttet ut med et harmonium. I 1931 ble det installert et pipeorgel fra Brødrene Torkildsen. Det var i bruk til det ble avløst av dagens orgel på vestgalleriet, bygget av Bruno Christensen i 1984. Utsmykningen stammer fra det tidligere orgelet og er utført av Ragnvald Einbu.

De to kirkeklokkene er fra Nikolai Løvberg, fra 1752 og 1767. Kirken har ellers noe gammelt kirkesølv og kirketekstiler fra forskjellige tider. I 1952 fikk kirken som gave en bibel trykt i 1633 som har tilhørt Jakob Klukstad. Denne ble stjålet ved et innbrudd i 1978 og er så vidt jeg vet, ikke kommet til rette. I koret står et prosesjonskors som er tegnet av Borgny Svalastog og skåret av Dag Mømb. Videre finnes det to brudestoler laget av Gunnar Norderhus (1937) og to laget av Sigurd Skarphol (1967). Ellers kunne man nevne klokkerstol, benkestol og mye annet.

På kirkegården som omgir kirken, er det en rekke gamle gravminner, og Jakob Klukstad, som døde i 1773, er gravlagt like ved kirkeveggen og har et gravminne i kleberstein. I tillegg har han et minnesmerke utenfor kirkegårdsmuren på nordsiden. For turistbesøk er det felles billett med Lesja Bygdatun, som ligger like ved.

Kilder og videre lesning:

Alternativ vinkel

Kirkegårdsportal på nordsiden

Klukstads grav

Kirkerom

Altertavle

Nattverdsscenen i altertavlen

Prekestol

Tidligere prekestol fra gamlekirken

Døpefont

Kongemonogram

Emmausvandrerne, fra Einbus takmalerier

Orgel

Gammelt kirkested

Minnebauta på gammelt kirkested

Prestegård

Soknedal kirke

Soknedal kirke i Midtre Gauldal kommune ligger et stykke opp i skråningen på østsiden av tettstedet som har gitt kirken navn, mens den nedlagte stasjonen ligger i vestskråningen. Det er god sikt mellom de to stedene. Kirkestedet er gammelt, mens jernbanen kom i 1921. Den gamle kirken brant, og ny kirke ble tegnet av John Egil Tverdahl (som også har tegnet en rekke andre kirker) og innviet i 1933. Det er en tømret langkirke med 500 plasser.

Kirkeleksikonet daterer både altertavle, prekestol og døpefont til 1933. Altertavlen tilskrives Roar Matheson Bye, Olaf Aasenius og Olav Anshushaug, og siden førstnevnte er maler, får vi tro at de to andre (eller én av dem) gjorde treskjæringsarbeidet. Matheson Bye krediteres også for prekestolen sammen med Anshushaug, Arne Sivertsen Gynnild og Nils Solem.

Kirken fikk orgel (opus 67) fra Brødrene Torkildsen i 1933. I 2000 ble det åpenbart utført arbeid på et orgel i kirken, men undertegnede vet ikke om det dreide seg om restaureringsarbeid eller nybygg. Trolig det første, siden det siste nok ville ha fått mer omtale. De to kirkeklokkene (fra 1932) kommer fra Olsen Nauen.

Kirken ble malt på dugnad i 2008.

Kirken sorterer under Støren fellesråd og Gauldal prosti. Det var bispevisitas i Midtre Gauldal i oktober 2012.

Kilder:

Alternativ vinkel

Kirketrapp

Vindfløy

Gravkapell

Kråkstad kirke

Kråkstad er en ærverdig gammel kirke der den står nær toppen av et høydedrag i relativt åpent landskap, og Kråkstad er et gammelt kirkested. Tidligere omfattet Kråkstad kommune også Ski, som ble skilt ut som egen kommune i 1931. Så i 1964 kom Ski tilbake og slukte opp Kråkstad.

Kråkstad kirke er en steinkirke fra midten av 1100-tallet og feiret — sammen med Ski kirke850-årsjubileum i september 2010. Den har naturligvis blitt restaurert og påbygget en rekke ganger opp gjennom årene, såsom i 1691, 1801 og 1882. Kirken var i middelalderen viet til Peter og Paulus (29. januar). Etter kirkesalget i 1723 hadde den et par forskjellige eiere før den endte opp på kommunens hender i 1882. Kirken brant ned etter et lynnedslag i 1801, så bare murveggene (nesten kvadratisk skip og smalere, kort kor) stod tilbake, og de var sterkt skadet og måtte repareres. Korets sydportal ble gjenmurt i 1882, og vinduene er mye endret gjennom tidene. Kirken har hatt en rekke våpenhus, og det fra 1854 ble revet i 1882, da kirken fikk sitt nåværende, tømrede vesttårn. Det antas at det tømrede sakristiet ble bygget etter brannen i 1801. Det er redskapsrom under sakristiet. Kirken, som altså er en langkirke, har 200 plasser, og en mer detaljert teknisk beskrivelse er å finne hos i Norges kirker.

Interiørfargene er fra 1929. Skipets og korets vinduer har glassmalerier av Per Vigeland. Kirken har en nygotisk altertavle fra 1882 der Christen Brun har kopiert Adolph Tidemands bilde av Jesu dåp fra Trefoldighetskirken i Oslo. På toppstykket er det montert forgylte rokokkovinger fra en altertavle fra 1770 som stod i kirken tidligere. Nåværende prekestol er fra 1882 og har tre fag med to smale bilder i hver. Ifølge «Norges kirker» finnes det også en eldre prekestol. Den opprinnelige, romanske klebersteinsdøpefonten befinner seg i Siggerud kirke og er avløst av en 12-sidet, kalkformet døpefont i rød granitt. Kirken fikk nytt orgel fra Brødrene Torkildsen i 2001 (på galleriet i vest), og den har to klokker fra 1802 støpt av Borger Riise. For ytterligere detaljer henvises til «Norges kirker».

Kirken er omgitt av kirkegården, som strekker seg ned mot E18 og er omgitt av en steinmur — i alle fall deler av den. Et gravkapell bygget i 1908 er skildret i «Norges kirker», men dette er revet. På kirkegården sørvest for kirken står et bygg som trolig er kombinert bårehus og servicebygg. Nordvest for kirken — på den andre siden av parkeringsplassen, i et eget parkanlegg — ligger den staselige prestegården i empirestil fra 1771 (den gamle brant i 1770). Den er fredet. I området finnes også en rekke gravhauger fra jernalderen.

Menighetsbladet kan leses her.

Kilder og videre lesning:

Servicebygg

Kråkstad prestegård

Kråkstad prestegård

Hospitalskirken (Trondheim)

Hospitalskirken — ved Trondhjems Hospital — går for å være Norges eldste gjenværende oktagonale tømmerkirke. Vrådal kirke, som ble innviet i 1686, var eldre, men ble revet i 1888. Hospitalet, som ligger i Midtbyen (Trondheim sentrum), ble stiftet i 1277 og er fremdeles i drift. Dagens kirke er fra 1705 og avløste en middelalderkirke på samme sted som vi ellers ikke vet så mye om. Kirken ble tegnet av Johan Christopher Hempel, som var hollandsk. Den stod modell for Bakke kirke, som ble oppført ti år senere.

I tillegg til den åttekantede sentrale delen er det to kvadratiske: langhuset i vest og koret i øst. Det skulle være plass til de syke i kirkerommet. De spedalske holdt for eksempel til i annen etasje i langhuset, med åpning ut mot kirkerommet. I 1753 fikk kirken orgel over døren på nordsiden. Disse tingene ble fjernet på 1800-tallet, og kirken har vært en god del endret opp gjennom årene. Som mange andre steder har man imidlertid etterhvert forsøkt å restaurere kirken mer tilbake mot det opprinnelige. Kirken har 150 sitteplasser.

Altertavle og prekestol er trolig fra 1640-tallet og overtatt fra middelalderkirken. Prekestolen er skåret av Henrik Biltsnider og har paneler med bilder av de fire evangelistene, malt av trondheimsmaleren Johan Kontrafeier etter stikk av Georg Pencz. Med sin bruskbarokk er den et utpreget 1600-tallsarbeid, mens en inskripsjon foran trappen er fra 1700-tallet. Altertavlen er også skåret av Biltsnider. Både det nederste bildet, av nattverden, og det øverste bildet, av Jesu omskjæring, er malt av Kontrafeier etter Jan Muller og Hendrik Goltzius. Hovedbildet — av korsfestelsen — ble malt i 1830 av Gustav Adolph Lammers, som var prest her i 1827-35. Det sies at tilstrømningen til kirken økte så mye i Lammers’ tid at kirken i 1829 måtte få nytt galleri (med inngang utenfra, som ble revet noen år senere). Korskranken ble for øvrig fjernet på hans tid — og satt inn igjen i 1977. Lammers flyttet til Bamble i 1835 og tegnet kirken der. Han stod modell for Ibsens Brand.

Blant en rekke senere endringer kan nevnes panel i kirkeskipet fra 1971 og orgelgalleri i vest. Orgelet ble opprinnelig bygget av Peter Adolph Albrechtsen i 1841. Etter restaureringer ble det demontert i 1934, samtidig som prospektet ble behold og brukt til de neste to orglene, det første bygget av Brødrene Torkildsen. Det gamle orgelet ble solgt til Logtun kirke (Frosta kommune), men det ble aldri montert der. I stedet ble det liggende på lager til 2009, da orgelet ble restauret (og til dels rekonstruert). Dette ble markert med et arrangement i mars 2010.

Det kan legges til at Trondheim byarkiv har en rekke historiske bilder av denne kirken, hvorav flere interiørbilder.

Kilder og videre lesning:

Alle bilder: Sofie Railo

Fra sentrumssiden

Fra Ilasiden

Fra fjordsiden

Skilt på veggen

Trondhjems Hospital

Skilt over døren til Trondhjems Hospital

Leinstrand kirke

Leinstrand kirke er Trondheims sørligste kirke der den ligger oppi bakkene nord for Klett. Leinstrand var tidligere egen kommune. Det ser ut til å ha vært flere kirker i området før, men dagens kirke ble bygget i 1672-73 på grunnen til Nypen gård, og den gikk lenge under navnet Nypen (eller Nypan). Forhistorien er ganske tragisk: Gårdens eiere, Ole og Lisbet Nypen, ble dømt til døden i det som ser ut til å ha vært landets nest siste hekseprosess, i 1670. Datidens sogneprest vitnet mot de to, og saken vakte oppsikt i sin tid.

Byggmester var Ole Jonsen Hindrum, som også stod bak en rekke andre kirker, som Oppdal (1649), Meldal (1651), Rennebu (1669) og Horg (1670). Kirken er en laftet langkirke, og den ble innviet den 17. september 1673. Siden er den blitt påbygget og restaurert i 1783-84 (etter at kirken var blitt kjøpt av allmuen i 1779), gjentatte ganger på 1800-tallet, tidlig på 1900-tallet og i 1963-64. Den har rundt 200 plasser.

Skipet er rektangulært, og i øst er det et smalere, rett avsluttet kor og deretter et prestesakristi. Tårnfoten i vest, som er i bindingsverk og fra ombyggingen i 1963-64, er faktisk litt bredere enn skipet. I den midtre delen er det forhall (våpenhus), sør for dette er det dåpssakristi og på nordsiden er det trapper til galleriet samt toaletter. Over vestportalen står det proklamert på latin «Domus domini» (Herrens hus) — i tilfelle noen skulle være i tvil. Koret har også inngang i sør og sakristiet i nord.

Som antydet har det vært gjort endringer gjennom tidene. Vi skal ikke gjennomgå alle detaljer her, men nevner at vinduene i 1874 ble skiftet ut med spissgavlede vinduer, mens noen av de gamle vinduene ble stuet bort. Den gamle altertavlen ble tatt ned i 1885 og erstattet med en kristusstatue skåret av Ole Jakopsen Laulo etter Bertel Thorvaldsen. Veggmalerier er blitt overkalket eller overmalt i hvitt, og også inventar er blitt overmalt eller tatt ut av kirkerommet. I 1905 ble det flate taket over skipet revet opp og erstattet med hvelvet tak, og tårnet (eller takrytteren) ble revet og nytt tårn med ny tårnfot oppført i vest. Det var smalere enn i dag, og bilder av en hvitmalt kirke med smal tårnfot kan ses i boken om kirken fra 1993.

Så ble kirken restaurert i 1963-64 under ledelse av John Tverdahl. Under arbeidet ble innvendig og utvendig bordkledning fjernet, og kirken ble fotografert i detalj. I skipet — og utvendig — ble det lagt ny bordkledning. Blant mange detaljer og praktiske løsninger kan nevnes at det ble satt inn vinduer med antikkglass basert på de gamle vinduene, og inventar ble avlutet og fargerestaurert.

Noe av inventaret er like gammelt som kirken, men ikke alt dette er lenger i kirken. Den opprinnelige altertavlen ble laget av Marcus Nielsen Gram i 1673 og staffert av Niels Nielsen. Denne ble altså tatt ut av kirken i 1885 og befinner seg nå på Vitenskapsmuseet i Trondheim. I stedet står nevnte kristusstatue, som ble avlutet ved restaureringen på 1960-tallet, på alteret. Også andre ting av Gram og Nielsen er å finne på Vitenskapsmuseet, såsom en kordør.

Prekestolen står til høyre (sør) for korskillet, montert på hjørnet mellom koret og skipet. Den ble skåret av Ole Olsen Bildsneider i 1673 og malt og dekorert av Nils Nielsen (og finansiert av Peder Nielsen Støren og hustru). Stolen har evangelistfigurer og en sekskantet himling som er påført kongemonogram (Christian V) og årstallet 1673 samt en forgylt due (symbol for Den hellige ånd). Prekestolen ble som annet inventar fargerestaurert på 1960-tallet.

Olsen laget også døpefont til kirken i 1673, men denne er siden gått tapt. Dagens døpefont ble laget av brødrene Gunnar og Kåre Qvenild fra Heimdal i 1964. Den har form som et åttekantet beger på stett (fot), og på hver side er det tundbuede fyllinger. Et messingfat er fra 1689, men i stedet brukes dåpsfat og dåpskanne i sølv gitt av brødrene Sørnypan. Langt mer av inventar kunne nevnes, men vi skal nøye oss med et par ting. Et dommedagsbilde ble gitt i gave til kirken fra Peder Nilsen Støren og hans hustru Ane Danielsdatter i 1675. Dette befinner seg nå i Vitenskapsmuseet, men det henger en kopi i kirken. Kirken har også andre malerier, såsom et av bebudelsen som ble funnet igjen ved restaureringen.

Da kirken var ny, ble en av gamleklokkene støpt om med mer malm til en større. I 1832 ble det kjøpt en ny klokke, støpt av Fredrich Gedemark i Trondheim. Så i 1857 ble den minste av klokke skiftet ut med en støpt av Lars Rustad fra Ringsaker. I 1964 ble det installert et elektrisk klokkeringingsanlegg fra Olsen Nauen.

Kirken hadde et orgel fra Brødrene Torkildsen, fra 1951. Høsten 2008 skrev Adresseavisen om en rapport som konkluderte med at Leinstrand hadde byens dårligste kirkeorgel, og det ble anbefalt skiftet ut umiddelbart. Allerede da boken om kirken ble utgitt i 1993, var orgelet konstatert å være dårlig, og Menighetsrådet ble sagt å ha oppnevnt et uvalg for å se på muligheten for nyinnkjøp. Innsamlingsaksjon til nytt orgel har pågått i en årrekke, med eget bankkontonummer gjengitt regelmessig i menighetsbladet. Det er også arrangert konserter til inntekt for nytt orgel, for eksempel med Iver Kleive og Trondheim gospelkor i Vår Frue kirke i november 2008 og en lokal konsert i Leinstrand i februar 2009. I desember 2009 installerte man som midlertidig løsning et digitalt orgel i kirken. Det gamle orgelet er fjernet, men fasaden står igjen og pipene er lagret med tanke på ev. gjenbruk.

Kirken er ellers omgitt av en kirkegård. Vest for kirken står det et gravkapell som ble tegnet av John Tverdahl og innviet i 1965.

Kilder og videre lesning:

Sørfra

Port

Vestportal

Gravkapell

Annonse