Viser arkivet for stikkord borgnyfarstadsvalastog

Møsstrond kirke

Møsstrond kirke sies å være Norges høyest beliggende sognekirke (ca. 950 meter), og den er på sett og vis Telemarks mest bortgjemte. Fra 1903 av ble innsjøen Møsvatn regulert, og den er et viktig magasin for energiproduksjon. Vannstanden er hevet, og det som opprinnelig var tre sjøer, er blitt én stor. Reguleringen går mellom 900 og 918,5 moh (916,33 på dagen for undertegnedes besøk). Kirken ligger på en øy, Hovden (iblant kalt Hovdenøya eller Hovdeøyi), som en gang var et nes. Bygda kirken betjener, er landskapet rundt sjøen, hvorav det meste er veiløst.

En kirke på Møsstrond stod klar i 1850. Den ble imidlertid truffet av lynet sommeren 1919 og brant ned til grunnen. Dagens kirke ble tegnet av Olav O. Bitustøyl, skjønt Kirkesøk krediterer også Alfred Christian Dahl, uten at dette bekreftes i andre kilder. Kirken ble innviet i 1923. Det er en laftet langkirke med rundt hundre sitteplasser. Vesttårnet er trukket litt inn i skipet, og koret i øst er omgitt av små sakristier. Kirken har panel utvendig og for det meste innvendig, mens det flattelgjede laftetømmeret er synlig (og malt) i korets sidevegger.

Det er et enkelt kirkebygg som ikke har noe galleri, og veggene i skipet er for det meste trehvite. I 1927 og 1928 malte imidlertid Sveinung Svalastoga (ikke å forveksle med denne Sveinung Svalastoga) koret med overdådige, fargerike malerier med bibelmotiver, og også kirkebenkene har fått maling samt dekor på vangene. Korgulvet er hevet to trinn over skipets gulv. Inne i koret er det laget til en slags apsis der fondveggen og skråflater opp mot taket er dekket av Svalastogas malerier, som fungerer som altertavle. Bildet rett bak alteret ser ut til å være fra stallen i Betlehem, og til høyre ser vi korsfestelsen. Over korbuen er et nattverdsbilde.

Prekestolen har bilder av evangelistene, hvilket er tradisjonelt, men utførelsen er noe utenom det vanlige. Også døpefonten (en dåpsengel) har Svalastoga malt. Kirken har ifølge kirkeleksikonet et elektronisk harmonium fra Vestlandske orgelverksted. Borgny Svalastog laget tekstiler til kirken i 1999.

Ved Møsstrond har man beholdt en gammel gravskikk helt fra katolsk tid, idet gravfølget er med og gravlegger kisten etter jordpåkastelsen. Dette er en skikk det er snakk om å gjenopplive også andre plasser. På denne kirkegården er spillemannen Haavard Gibøen begravet.

Det var bispevisitas i Rauland prestegjeld i september 2004.

Kilder og videre lesning:

Kristiansand domkirke

I middelalderen sognet Agder til Stavanger bispedømme. Det var ganske stort og omfattet — i tillegg til Rogaland og Agder, altså — Hallingdal, Valdres og deler av dagens Hordaland. Etter reformasjonen gikk det muligens nedover med Stavanger, og det sies at kongen ønsket å styrke den relativt nylig grunnlagte byen Christianssand. Bispesetet ble i alle fall flyttet til sistnevnte by i 1682, og vi fikk altså Christianssands Stift. Så i 1925 ble Stavanger bispedømme (med et areal som samsvarer med Rogaland fylke) nyopprettet, og Valdres og Hallingdal tilhører i dag hhv. Hamar og Tunsberg bispedømme. Dagens navn, Agder og Telemark bispedømme, forteller hvilket område bispedømmet omfatter.

Dagens domkirke i Kristiansand er fjerde kirke på stedet. Ved byens grunnleggelse ble det oppført en enkel trekirke som ble kalt Trefoldighetskirken. Etter flyttingen av bispesetet ble en domkirke av stein innviet i 1693 som Vor Frelsers kirke. Den brant allerede i 1734, og ny domkirke ble innviet i 1738. Denne brant i bybrannen natt til 18. oktober 1880, men enkelte inventargjenstander ble reddet ut. Det gjelder f.eks. altertavlens midtfelt (en nattverdsfremstilling skåret av Peter Rousel) og fire evangelistfigurer (skåret av Michal Rojel). Mens man ventet på ny kirke, ble Bedehuset brukt som interimskirke.

Etter mye om og men ble det vedtatt å oppføre ny domkirke etter tegninger av Henrik Thrap-Meyer. Den ble innviet den 18. mars 1885 og er blant Norges største kirker. Det dreier seg om en nygotisk korskirke i tegl med tårn ved inngangen mot Torvet i øst, og altså med kor mot vest. Tårnet rager 70 meter til værs, og kirken er 60 meter lang. Antall sitteplasser oppgis til 1750 på Kirkesøk, mens Wikipedia opplyser at kirken i dag er godkjent for 1500 mennesker, og fellesrådet opererer med 1300 og Domkirkens eget nettsted med 1000. Opprinnelig skal kirken ha hatt 2029 sitteplasser og 1216 ståplasser.

Innvendig har Domkirken gallerier over inngangen og i tverrarmene. Korgulvet er hevet et trinn over skipets gulv, slik at det fremstår som et slags podium, og dette strekker seg litt utenfor vestre korsarm, noe som er en relativt ny endring. Domkirken hadde opprinnelig ikke noe korskille, men da kirken ble restaurert av Arnstein Arneberg til femtiårsjubileet i 1935, hentet man frem gamle balustre som var reddet ut av gamlekirken og hadde ligget på lager, og bygget en korskranke. Denne er så fjernet ved utvidelsen av podiet. Det var også en ganske gjennomgripende restaurering av interiøret i 1959-60 under ledelse av Finn Krafft. Da ble det gjort om på endel av Arnebergs endringer.

I begynnelsen var interiøret visstnok enkelt. Det store trekkplasteret var altertavlen med Eilif Peterssens bilde av Jesus og Emmausvandrerne (jf. Luk. 24).

Prekestolen har billedfelt med apostler laget av Hugo Lous Mohr, som ofte fulgte med når Arneberg restaurerte kirker, her i 1934. Døpefonten i marmor ble reddet ut av den brennende kirken i 1880. Den sies å være fra 1825, mens domprost Thorbjørnsen sier at den ble gitt i gave til Domkirken i 1871. Dåpsfatet er av sølv. Domkirken har fire tyske kirkeklokker, støpt av nå nedlagte Hermann’sche Glockengießerei (Memmingen) og levert i 1885. Dessuten ble det i 1990 installert et klokkespill med 36 klokker fra Olsen Nauen. To evangelistfigurer står på hver side av korbuen, og i vinduene er det glassmalerier av Karl Kristiansen fra 1930. Det finnes kirketekstiler av Else Marie Jakobsen og Borgny Svalastog.

Domkirken hadde frem til 2011 et 55 stemmers Paul Ott-orgel fra 1966 (ifølge «Domposten», mens Wikipedia, som også har bilde, daterer det til 1972). Dette er imidlertid demontert og sendt til Polen, der det skal tas i bruk etter ombygging. I 2013 skal nytt orgel installeres, og i mellomtiden er orgelgalleriet tomt, og det benyttes et digitalt orgel. Ny orgelleverandør er Johannes Klais, og det ser ut til å dreie seg om to orgler: et 58 stemmers hovedorgel på østgalleriet og et ni stemmers orgel på nordgalleriet, det siste altså et slags kororgel. Det fortelles at pipeverket skal stå i en en kopi av det orgelhuset arkitekt Thrap-Meyer opprinnelig tegnet til Domkirken, og det skal males etter samme system som altertavlen, slik at det passer inn innredningsmessig. For øvrig ble elektronikken til klokkespillet ødelagt ved demonteringen av gamleorgelet, men nytt system er muligens levert idet dette leses.

Det er ikke kirkegård ved Domkirken. Sentrumsområdets hovedkirkegård er noen hundre meter lenger vest, ikke langt fra jernbanestasjonen. Bispeboligen ble solgt i 2012, og biskopen har siden fått en ny bispebolig.

Kristiansand domkirke er åpen kirke og kan normalt besøkes på dagtid. Menighetsbladet Domposten kan leses her.

Kilder og videre lesning:

  • Domprost Thorbjørnsen (tekst) og Torvald Slettebø (bilder): Kristiansand domkirke (Agderkultur)

  • Norske-kirke.net
  • Alf Henry Rasmussen: Våre kirker. Norsk kirkeleksikon (Vanebo Forlag, 1993), s. 507
  • Wikipedia
  • Krisitansand domkirke. Åpen kirke midt i byen (Flyveblad tilgjengelig i domkirken)
  • Domposten (menighetsblad), nr. 2/2011 (særlig om skifte av orgel og endringer i kirkerommet)
  • Kirkesøk

Åmot kirke (Modum)

Åmot kapell i Modum ble oppført som bedehus i 1892 og ombygget til kapell i 1906. Det var en langkirke i tre som hadde 100 sitteplasser. Altertavlen hadde en kopi av Adolph Tidemands populære bilde Oppstandelsen (fra Bragernes kirke), og bygget inneholdt også kjøkken, ifølge kirkeleksikonet. Dette kapellet ble påtent natt til 17. mai 1994. Kapellet brant ikke helt ned, men skadene var så pass omfattende at det ble besluttet å rive det og bygge nytt.

I stedet har Åmot fått en ny og langt større kirke som også inneholder administrasjon for kirken i Modum. Kirken er tegnet av Arne Åmland og Terje Høgenhaug. Grunnstein ble nedlagt på årsdagen for brannen, og kirken ble innviet den 16. mai 1996. Det er en arbeidskirke i tegl med sammensatt form. Den delen som vender ut mot fylkesvei 144 (i vest), er nærmest halvsirkelformet, men bakom finnes det altså en rekke andre komponenter, og komplekset inneholder også folkebibliotek. Overslag over antall sitteplasser varierer en god del: Ifølge kirkelig fellesråd er det 220 plasser i kirkerommet og 100 på kirketorget, mens bokverket «Kirker i Norge» opererer med 350 + 200.

Kirkerommet har alterparti i vest, og det er menighetssal (som kan adskilles med foldedør) sør for kirkerommet. Kirketorget er på østsiden. Kirkerommet er utsmykket av Tor Lindrupsen. Alterbildet er laget av marmor, kleberstein, terrakotta og støpt glass, og består av 81 kvadratiske deler. Det bærer tittelen «Livets tre» og innebærer vel en slags omdefinisjon av det tradisjonelle korsfestelsesmotivet. Lindrupsen har også laget tre glassmalerier i veggen mellom orgelet og alterpartiet, og han står bak kirkens logo. Borgny Svalastog har laget kirketekstiler i liturgiske farger. Orgelet har ifølge kirkelig fellesråd åtte stemmer (skjønt undertegnede talt ni spaker ved besøk) og er bygget av Norsk Orgel- og Harmoniumfabrikk (i den perioden den ble omorganisert til Norsk orgelverksted).

Kirken er åpen for besøkende hele året og leier ut lokaler til foreninger.

Det er kirkegård sør for kirken, på østsiden av fylkesveien.

Menighetsbladet kan leses her.

Kilder og videre lesning:

  • Einar Dale og Jiri Havran: Kirker i Norge, bind 6: Modernismen. 1900-tallet (ARFO, 2008), s. 250-253

  • Den norske kirke i Modum
  • Wikipedia
  • Alf Henry Rasmussen: Våre kirker. Norsk kirkeleksikon (Vanebo Forlag, 1993), s. 535 (om Åmot kapell)

Orgel

Ni spaker

Mot menighetssalen/kirketorget

Eysteinkirken på Dovrefjell

Kong Øystein Magnusson var sønn av Magnus Berføtt og halvbror til Sigurd Jordsalfare, Olav Magnusson og Harald Gille. Øystein var konge sammen med Sigurd og i teorien Olav (men Olav hadde aldri noen reell makt og har ikke noe nummer i kongerekken). Øystein skal ha latt oppføre fjellstuer for veifarende over Dovrefjell, altså pilegrimer, noe som anses som en forløper for våre dagers turisthytter. Pål H. Tallerås, som har skrevet om kirkene i Dovre, antyder at det kan ha ligget like mye kongelig propaganda som reell sannhet i påstandene om dette, og ifølge Store Norske skal det ha vært fjellstue på Hjerkinn siden før kong Øysteins tid. Hos Tallerås fortelles det også om Vesle Hjerkinn, ca. 3 km sør for dagens fjellstue, der det er funnet hustufter fra sen vikingtid. Dagens fjellstue er for øvrig fra 1992, etter at den gamle hovedbygningen brant i 1990. Den ligger øst for kirken. Det er også snakk om at det på Øysteins tid skal ha vært oppført et gudshus i Hjerkinntraktene, som i utgangspunktet lå under kongsgården på Tofte i Dovre. Dette skal ha utløst stridigheter om landområder. Tidsanslagene virker usikre: Det er snakk om bygging en gang mellom 1050 og 1300, og bygget ble visstnok borte mellom 1443 og 1515. Det er nevnt i Aslak Bolts jordebok.

Alt dette er inspirasjonen for Eysteinkirken, og forut for byggingen pågikk en prosess over flere tiår med utredninger om ønskelig plassering og arbeid med finansiering. I 1938 var det snakk om å reise en bauta over kong Øystein på Hjerkinn fjellstues grunn. Arbeidet ble tatt opp igjen i 1948, og Ståle Kyllingstad utarbeidet et utkast til bauta. Ingvald Skaare, som var sogneprest i Dovre, ser ut til å ha lansert planene om å bygge en kirke til minne om Øystein, og biskop Kristian Schjelderup ble etterhvert med i arbeidet, i likhet med arkitekt Magnus Poulsson. Kirkeprosjektet ble fullført først etter Poulssons død og gikk i arv til hans sønn Anton, som også var arkitekt. Kirken ble oppført av Høyer Ellefsen (under ledelse av Bernhard Lindvik) like vest for Hjerkinn fjellstue, et stykke øst for Hjerkinn stasjon ved veien over til Folldal og Alvdal (riksvei 29). Den ligger i en slak skråning og er synlig fra E6. Kirken ble innviet den 3. august 1969.

Eysteinkirken (eller Eysteinkyrkja) har vifteform og er bygget av støpt betong med et mønster som ser ut til å være spor etter forskalingsplanker. Kirken har 70 sitteplasser og er vel formelt sett for en langkirke å regne, med orientering fra sørvest til nordøst. Skipet er nærmest trapesformet: nesten rektangulært, men smalnende inn mot koret / tårnkonstruksjonen, som er vel så bred som skipet. Så er da også korpartiet omgitt av sakristi og rom for kirketjeneren, begge med utgang i nordøst. Det er et kors øverst i tårngavlen. Inngangen er i skipets gavlvegg, der et par vegger (som har vært beskrevet som «englevinger») brer seg ut og sluser de besøkende inn i kirken.

Korbuen består av tre parabelformede buer av en viss dybde. Prekestolen er i den venstre sidebuen og døpefonten i den høyre. Innerst i koret står alteret med et stort kors utført av Rundtom snekkerverksted. Mathias Fjerdingren har laget både prekestolen og døpefonten, begge i kleberstein. Prekestolen har en due (Den hellige ånd) som viktigste figurative utsmykning, og døpefonten er sekskantet kalkformet.

Over inngangen er et rosevindu utført av firmaet til glassmester Finn Hansen etter tegninger av Torvald Moseid. Moseid står også bak en trestatue av Kong Øystein (Eystein) på motsatt gavlvegg. Langs sidene i skipet er det blyglassvinduer. Gulvbordene er i lakkert furu og benkene i lutbeiset furu.

Det er orgelgalleri over inngangen. Der står et 5 stemmers orgel fra Bruno Christensen fra 1986. Kirkeklokken er fra 1963. I våpenhuset henger en billedvev av Jorunn Blæstrud. Det finnes to brudestoler fra Riis hovedgård. Når det gjelder kirketekstiler, er messehagler laget av Rakel Onsum Berg, antependiet er av Torvald Moseid, Anne Einarsen og Else Husum, og alterdukene av Astrif Thorland Hjerkinn. Det skal også finnes tekstiler av Borgny Svalastog. Kirkesølvet er fra Tostrup.

Kirken brukes iblant til vielser og dåp, hovedsakelig av langveisfarende, for kirkeleksikonet melder at kirkens nedslagsfelt utgjør 38 personer. Kirken er da også et stoppested på de pilegrimsvandringene som organiseres i disse dager, og det er egne pilegrimsdager i juli (se Pilegrimssenter Dovrefjell og Pilegrimsleden).

Det er ikke kirkegård her. Bak kirken er et toalettbygg i tre med lignende form, nesten naustformet og med etterligninger av strebebuer, selv om de neppe er nødvendige for å bære tyngden av taket. Et gjerde med samme trappesystem som man finner i alskens turterreng, hindrer beitende dyr å ta seg fra småbjerkeskogen og inn på kirkebakken.

Det var bispevisitas i Dovre i oktober 2008.

Kilder og videre lesning:

  • Pål H. Tallerås: Kyrkjene i Dovre (Dovre kommune, 1978)

  • Einar Dale og Jiri Havran: Kirker i Norge, bind 6: Modernismen. 1900-tallet (ARFO, 2008), s. 208-211
  • Alf Henry Rasmussen: Våre kirker. Norsk kirkeleksikon (Vanebo Forlag, 1993), s. 608
  • Bygg uten grenser
  • Wikipedia
  • Kirkesøk
  • Statens kartverk om navneform

Øysteinstatue på baksiden

Toalettbygg

Dovrefjells svar på Kirkeristen?

Os kirke (Østerdalen)

Tynset prestegjeld ble delt i 1735, og Os ble anneks under Tolga. Først i 1982 ble Os utskilt som eget prestegjeld, etter at Os kommune var blitt utskilt i 1926. Før det kom kirke på Os, reiste folk her til Ålen kirke og senere til Vingelen kirke. Dagens kirke er stedets tredje. Den første kirken fikk altertavle i 1638. Kirken sies å ha vært liten og gravplassen uegnet, og kirken ble heller ikke særlig gammel. Ny kirke, Vår Frelsers kirke, ble oppført i 1703 på dagens kirkested og innviet 2. februar 1704 av prost Hannibal Knutsen Hammer. Det var en korskirke i tre der sakristiet ble laget av den gamle kirken. Kirken var bordkledd og spontekket. Altertavlen herfra (av Peter Andersen Lillie) er i dag å finne på Glomdalsmuseet. Lesepulten sies å være i god stand fortsatt. En rekke dører fra de lukkede kirkebenkene skal fortsatt være å finne på gårder i bygda (dessuten ble seks stykker sendt til Folkemuseet). Siste gudstjeneste i gamlekirken ble holdt søndag 16. mars 1862, og dagen etter ble inventaret og løse deler som vinduer, dører osv. solgt på auksjon. Jubileumsheftet for kirken inneholder en fortegnelse fra 1980 over hvor en rekke av disse sakene befinner (eller befant) seg.

Dagens Os kirke ble tegnet av P.H. Holtermann, og byggmester var Jon Eriksen Berg. Kirken ble innviet den 30. september 1862, og det er en tømret korskirke med 350 sitteplasser. Kirken har vesttårn med våpenhus i tårnfoten, og den har kor i østre korsarm med sakristi(er) i forlengelsen. Videre er det orgelgalleri i vest og gallerier også i nordre og søndre korsarm.

Ifølge jubileumsheftet brant kirken i 1940, uten at det fremgår hvor alvorlige skadene var. Kirken ble omfattende reparert i 1952-54 og restaurert til hundreårsjubileet i 1962. Taket ble tekket om i 1980-82, og det er grunn til å tro at det også senere har vært betydelige reparasjoner. En tilstandsanalyse fra 2008 vitner om store vedlikeholdsbehov, og i 2010-12 foregår det omfattende restaureringsarbeider i kirken, slik det fremgår av menighetsbladet og bildene her.

Kirken fikk nytt inventar til innvielsen i 1862, men noe av det gamle er siden sporet opp igjen. Altertavlen har et oppstandelsesbilde som er malt av Waldemar Wilberg. I tillegg finnes ifølge kirkeleksikonet deler av en altertavle fra 1638. Det ser ut til å være denne som henger på korveggen til venstre for alterpartiet. Maleriet i hovedfeltet i midten avbilder korsfestelsen og er omgitt av figurer av Moses og Aron. Toppstykket mangler, men har ifølge jubileumsheftet fra 1987 vært rapportert observert solgt til en oppkjøper for Nordiska museet i Stockholm, uten at det har latt seg oppspore.

Prekestolen fra 1862 er laget av Hans Jonsen og Hans Estensen. Den står i høyre del av den tredelte korbuen og har oppgang fra koret. Deler av den gamle prekestolen fra 1600-tallet ble siden sporet opp og i første omgang lagt på kirkeloftet. Etter en foreløbig restaurering kom stolen på plass i bårehuset i 1986.

Døpefonten står på motsatt side av korbuen, men er ikke nærmere omtalt i jubileumsheftet eller kirkeleksikonet.

Kirken fikk sitt første orgel i 1865, bygget av Johannes Malmquist. I 1912 ble det flyttet til Narbuvoll kirke, og man installerte et seks stemmers orgel fra Olsen og Jørgensen. Dagens orgel er bygget ved Norsk Orgel- og Harmoniumfabrikk og ble innviet den 1. desember 1974. Det har tolv stemmer, hvorav fem er gjenbrukt fra Olsen og Jørgensen-orgelet, og fronten er også beholdt. Etter at gamleorgelet (Malmquist) hadde gjort tjeneste i Narbuvoll og ble skiftet ut, ble det satt i stand igjen av Jørgensen og brukt på Skui skole i Bærum, men så fant østerdølene ut at de ville bringe orgelet hjem til bygda igjen, og kjøpte det tilbake. Orgelet ble plassert på sørgalleriet, der det fortsatt står, men stemmingen holdt bare gjennom innvielseskonserten i februar 1981 eller knapt nok det. Det fortelles i jubileumsheftet fra 1987 at det ikke er brukt siden.

Begge de to kirkeklokkene er støpt i Amsterdam, den minste i 1733 og den største i 1746. Tidligere fantes det en tredje klokke fra 1698, men denne ble i 1839 solgt til Bardu kirke, der den fortsatt skal være i bruk.

Kirken har ellers noe gammelt kirkesølv samt alterduker fra 1703. I de senere år (2008-2010) har det kommet til kirketekstiler laget av Borgny Svalastog.

Kirkegården ble anlagt i 1704, først som en halvsirkel på sørsiden av kirken. Den er siden utvidet flere ganger. En gammel kirkestue ble revet i 1955, og i 1958 stod det klart et nytt bygg med både bårerom og kirkestue. Huset, som ligger på vestsiden av fylkesvei 531, viste seg etterhvert å være utilstrekkelig, men trafikkforholdene gjorde det vanskelig å utvide. Etter mye om og men ble nytt bårehus oppført på nordvestsiden av kirken og tatt i bruk i oktober 1984. Det er parkeringsplass vest for kirken.

I 2012 feirer både Os kirke og Narbuvoll kirke 150-årsjubileum, og i tillegg til at kirkene settes i stand, planlegges det et jubileumshefte, slik det også ble utgitt til jubileene i 1987 og 1962.

Menighetsbladet kan leses på fellesrådets nettsted (via menyen «Bibliotek»).

Kilder og videre lesning:

Lesjaskog kirke

Nåværende Lesjaskog kirke ble oppført på Lesjaverk i 1695 og hadde da navnet Vår Frelsers kirke. På Lesjaverk var det jernverk fra 1660 til 1812, noe som bidro til arbeidsplasser og befolkningsøkning — og kirkebygging. Siden gikk det tilbake med innbyggertallet, og Lesjaverk er i disse dager kanskje bedre kjent som hytteområde. Det var jernverket som stod bak byggingen, men områdets bønder gav tømmer til bygget, og arbeiderne gav penger til innredning. Kirken ble betraktet som verkets egen, men ble etterhvert anneks under Lesja og er i dag vanlig sognekirke. Takrytteren ser ut til å ha kommet til i 1767. En tegning fra 1847 viser kirken med smalere kor enn nå og med takrytteren over vestre del av skipet istedenfor på våpenhuset. Kirken ble flyttet til Lesjaskog i 1855 og gjeninnviet den 20. september. (Senere er det bygget ny kirke på Lesjaverk.)

Vi har å gjøre med en laftet langkirke: rektangulært skip, mindre, rett avsluttet kor i øst med sakristi på nordsiden og våpenhus i to etasjer med takrytter i vest. (Sakristiet og våpenhuset er også laftet.) Antallet sitteplasser er rundt 250. Før flyttingen var de laftede tømmerveggene bare også utvendig og laftet helt opp i gavlene. Ved flyttingen ble veggene forhøyet noe, og kirken fikk utvendig panel. Innvendig ser man fortsatt tømmeret. Kirken ble malt innvendig (inkludert overmaling av kirkebenker).

Innvendig er mye av det gamle kirkerommet og inventaret bevart, men veggene er altså hevet, og himlingene er noe annerledes enn opprinnelig. Kirken har også større vinduer enn den opprinnelig hadde, så belysningen er langt bedre enn før. Endel av interiøret og inventaret ble fargerestaurert i 1956.

Altertavle og prekestol har utskjæringer i bruskbarokk ved møringen Lucas Nilsen Gram. Altertavlen er i to etasjer, med bilder av nattverden og den oppstandne Kristus i storfeltene. Prekestolen i søndre del av koråpningen har oppgang fra koret. I fyllingene er det evangelistfigurer med attributter. Over prekestolen henger himlingen som en halv åttekant, dekorert med musiserende engler (og med helligåndsduen på undersiden).

Korbuen er tredelt. På en bjelke under den midtre delen finner vi kongemonogrammet til Kristian V omgitt av figurer som symboliserer verdslige og religiøse myndigheter. Over korbuen er det en kalvariegruppe, og i sidedelene er det forskjellige bibelfigurer.

Døpefonten er sekskantet og «virker opprinnelig», ifølge Ola Storsletten, som har skrevet om kirken i femte bind av Kirker i Norge. Fonten er dekorert med utskårne figurer og ornamenter, og dåpsfatet i messing er av 1600-tallstype.

Benkene med dører antas å være opprinnelige, men benkevangene sies å være rekonstruert. Opprinnelig var de fleste benkene reservert for jernverkets ledelse, og menn og kvinner satt på hver sin side av midtgangen. Navnene kan fortsatt leses. Kirken har ellers bevart noe av det opprinnelige kirkesølvet fra 1690-årene. Det finnes kirketekstiler fra forskjellige tider, inkludert noen laget av Borgny Svalastog i 1994.

Orgelgalleriet ble satt opp etter flyttingen i 1855 og utvidet i 1910 i forbindelse med installering av orgel. Dagens orgel er fra 1988 og kommer fra Robert Gustavsson Orgelbyggeri.

De to kirkeklokkene er fra 1860 og 1887.

På kirkegården er det er par britiske krigsgraver (Commonwealth War Graves). På kirkevangen utenfor står en minnebauta over astronomen Sigurd Einbu, og like vest for den står et gammelt kornmagasin og noe som ser ut som et redskapshus. På en egen haug står tre minnesteiner: én over de falne fra napoleonskrigene, én over ofre fra den annen verdenskrig og én over utvandringen til Amerika. Det må antas at huset like nedi bakken er kirkestuen (kyrkjestugu). Den ble oppført i 1872 og var opprinnelig eid av Lesjaskog Indremisjonsforening, Lesjaskog Misjonsforening (NMS) og Lesjaskog Misjonssamband (NLM).

Det finnes flere interiørbilder i Lokalhistoriewiki og hos Kirkesøk.

Kilder og videre lesning:

Krigsgraver

Kornmagasin

Minnesteiner

Lesja kirke

Lesja kirke er et pilegrimsmål for alle med interesse for akantusskurd. Her finner vi Jakob Klukstads mest overdådige altertavle, og da spiller det liten rolle om enkelte forståsegpåere synes det blir nesten for mye av det gode og fremhever Klukstads altertavle i Kors kirke i stedet. Underlig nok er ingen av de to tavlene omtalt i boken «Våre altertavler» (Den Norske Samlaget, 1995).

Før dagens kirke ble bygget, lå kirkestedet nærmere Lågen (da: Lesjavatnet; vannstanden var høyere enn i dag), på et sted der det var hov i førkristen tid. Prestegården, som ligger mellom det gamle og nye kirkestedet, bærer da også Hov-navnet. En bautastein (fra 1964) på det gamle kirkestedet minner om både hovet og den gamle kirken, som skal ha blitt oppført på 1000-tallet (dersom det dreier seg om ett og samme bygg). Gamlekirken (Hofskyrkja) var en stavkirke som trolig ble utvidet til korskirke og fikk nytt tårn (ved Werner Olsen) i 1653. Litteraturen følger denne kirken gjennom reparasjoner og besiktigelser, men viktigst i vår sammenheng er at nevnte Klukstad skar prekestol til kirken i 1742-45, og den er siden overført til dagens kirke. Som inspirasjonskilder for stolen regnes Lars Borgs prekestoler i Ringebu og Sør-Fron. Prekestolen ble malt av Klukstads sønn Erlend i 1783. Også den gamle prekestolen (fra 1600-tallet) er overført til dagens kirke. Den henger i et hjørne i søndre tverrskip. Altertavlen i gamlekirken ble for øvrig staffert (altså malt) av Peder Johnsen i 1677, som også utførte lignende arbeid i Vågå kirke på den tiden. På kirkeauksjonen i 1723 ble kirken kjøpt av almuen. Det gamle kirkestedet hadde vasstrukken grunn og var dessuten noe vindutsatt, så det ble besluttet å bygge ny kirke på et nytt sted ikke lenge etter at Klukstad hadde laget prekestolen. Valget falt på Klukstadhaugen, like ved den gamle kongeveien. Siden er hovedveien flyttet lenger opp, og det har faktisk — i 1865 til 1895 — vært vurdert å flytte kirkestedet på nytt.

Dagens Lesja kirke ble oppført av byggmester Ola Fredriksson (ca. 1711-69) fra Nistugu på Sør-Hole i 1749 og innviet under biskopens visitas i 1750. Det er en laftet korskirke med tårn over krysset, kor i østre korsarm og sakristi(er) i korlengelsen av koret. Det er gallerier i vest og nord, og kirken har 300 sitteplasser. Dagens våpenhus i vest er oppført til jubileet i 2000, etter at man hadde revet det gamle våpenhuset i 1929 og erstattet det med et mye mindre. Kirken er malt innvendig og bordkledd utvendig. I tillegg til nevnte prekestol skar Klukstad altertavlen og korskillet, og han dekorerte kirkebenkene. Klukstad fikk betalt for altertavlen først i 1766, så vi antar at den tok nok en stund å fullføre. (I mellomtiden hadde Klukstad laget inventarene til kirkene i Skjåk og Heidal.)

Kirken var umalt på 1700-tallet, slik at Klukstads inventar virkelig ble fremhevet. På 1800-tallet var det flere reparasjoner, blant annet av tårnet, og det var til tider stor strid. En stund var det også snakk om å flytte kirken — eller snarere bygge ny kirke på nytt sted — men det skjedde altså ikke. Restaureringen i 1902-03 (ledet av byggmester Sylte fra Tresfjord) omtales i jubileumsboken som den store kirkeplyndringen. Da ble originalinteriøret ødelagt: Korskranken, de opprinnelige kirkebenkene og de smårutete blyglassvinduene forsvant. Utvendig ble kirken hvitmalt. Dette skapte stor misnøye, og på 1920-tallet ble kirken restaurert, i begynnelsen under ledelse av Heinrich Jürgensen, senere fullført av byggmester Chr. Ødegård fra Lesja. Fra denne restaureringen stammer Ragnvald Einbus arbeider i kirken. Kirkebenkene ble byttet ut med benker som lignet mer på de opprinnelige, og Einbu malte dem med blå hovedfarge og dekor basert på en overlevert benkebrystning som var blitt malt av Klukstad. Originalen er i dag å finne i våpenhuset. Einbu malte også takdekorasjonene i koret. Det dreier seg om fire skråstilte felt og et kvadratisk felt i midten. Feltet i øst, som er det menigheten ser der den sitter, viser Jesu dåp. I nord ser vi Emmausvandrerne, i sør flukten til Egypt og i vest hyrdene på marken. Kvadratfeltet er mer dekorasjonsmaling, med kors, sol / stjerne og to basunengler. Kirken fikk tilbake sin mørkebrune farge. Også etter dette er kirken blitt pusset opp, ikke minst på 1990-tallet, da omfattende arbeider ble utført og kirken oppgradert også teknisk og brannsikkerhetsmessig. Og så fikk kirken altså et våpenhus som ligger nær det opprinnelige.

La oss se på altertavlen. I tillegg til at den er flott og overdådig, skiller detaljene i billedprogrammet seg litt fra det vanlige skjemaet. Det gjelder plassering mer enn innhold. I midtfeltet nederst ser vi nattverden, flankert av Moses med lovtavlene (til venstre) og Aron med røkelseskar. I det store sentralfeltet over dette står imidlertid evangelistene, som vanligvis er plassert ute på kantene når de forekommer på altertavler. Dermed er korsfestelsen, som vi vanligvis finner her, flyttet et hakk videre oppover. På venstre side av evangelistene er en scene som skildrer Jesus i bønn i Getsemane og disiplene som ikke klarer å holde seg våkne, og i scenen på høyre side blir Jesus pågrepet i hagen samme kveld. Foruten selve pågripelsen ser vi også disippelen som hugger øret av yppersteprestens tjener (Matt. 26.51, Mark. 14.47, Luk. 22.50, Joh. 18.10), og den unge mannen som flykter naken bort etter at han har kommet seg ut av linkledet som soldatene grep fatt i (Mark. 14.51-52). Fra spikermerkene på Jesu armer og ben strømmer blodet ut i 3D-format (ukjent materiale for undertegnede; det henger ut fra tavlen). Jesus er flankert av Maria og Johannes, og på hver side ser vi de to røverne. Øverst troner den oppstande Kristus. Klukstad var kjent for å lese Bibelen og skape figurene etter eget hode snarere enn å kopiere kjente forbilder. Krillskurden som omgir disse billedfremstillingene, er noe av det frodigste i sitt slag, og dybden er hele 30 cm. Med seg i arbeidet hadde Klukstad Sylfest Skrinde, som antas å ha skåret enkelte detaljer, som en baldakin med bladverk foran nattverdsscenen.

Klukstad skar altså også korskillet til Lesjakirken, der to løver bærer Frederik Vs monogram og en krone. Arbeidet ble betalt i 1764, et årstall som er gjengitt blant teksten under løvene. Originalen ble kastet ut ved oppussingen på begynnelsen av 1900-tallet, og undretegnede vet ikke om det som er i kirken nå, er en rekonstruksjon. Ifølge Kunsthistorie.com dreier det seg om Kristian Vs monogram, men han døde i 1699. De to monogrammene er for øvrig ikke så lette å skille fra hverandre. (De kan sammenlignes her: Frederik V, Kristian V.)

Omtalen av døpefonten i litteraturen er noe forvirrende. Ifølge kommunen er døpefonten fra 1250-tallet, mens det i neste setning sies at døpefonten (menes kummen?) ble støpt av Nikolai Løvberg på Nestande gård i Lesja i 1767. Oddbjørn Sørmoen skriver i bind 2 av verket «Kirker i Norge» at bemalte felt, figurfremstilling, valg av klær og måten vegetasjonen er malt på, har klare 1700-tallstrekk.

Kirkens første orgel ble etterhvert byttet ut med et harmonium. I 1931 ble det installert et pipeorgel fra Brødrene Torkildsen. Det var i bruk til det ble avløst av dagens orgel på vestgalleriet, bygget av Bruno Christensen i 1984. Utsmykningen stammer fra det tidligere orgelet og er utført av Ragnvald Einbu.

De to kirkeklokkene er fra Nikolai Løvberg, fra 1752 og 1767. Kirken har ellers noe gammelt kirkesølv og kirketekstiler fra forskjellige tider. I 1952 fikk kirken som gave en bibel trykt i 1633 som har tilhørt Jakob Klukstad. Denne ble stjålet ved et innbrudd i 1978 og er så vidt jeg vet, ikke kommet til rette. I koret står et prosesjonskors som er tegnet av Borgny Svalastog og skåret av Dag Mømb. Videre finnes det to brudestoler laget av Gunnar Norderhus (1937) og to laget av Sigurd Skarphol (1967). Ellers kunne man nevne klokkerstol, benkestol og mye annet.

På kirkegården som omgir kirken, er det en rekke gamle gravminner, og Jakob Klukstad, som døde i 1773, er gravlagt like ved kirkeveggen og har et gravminne i kleberstein. I tillegg har han et minnesmerke utenfor kirkegårdsmuren på nordsiden. For turistbesøk er det felles billett med Lesja Bygdatun, som ligger like ved.

Kilder og videre lesning:

Alternativ vinkel

Kirkegårdsportal på nordsiden

Klukstads grav

Kirkerom

Altertavle

Nattverdsscenen i altertavlen

Prekestol

Tidligere prekestol fra gamlekirken

Døpefont

Kongemonogram

Emmausvandrerne, fra Einbus takmalerier

Orgel

Gammelt kirkested

Minnebauta på gammelt kirkested

Prestegård

Holmenkollen kapell

Holmenkollen kapell tilhører Ris menighet der det ligger med flott utsikt nord for Holmenkollbakken. Kapellet ble opprinnelig tegnet av Holger Sinding-Larsen og bygget i 1903, men det ble påtent og brant ned i 1992. Etter brannen ble det diskutert hvordan man skulle bygge det opp igjen. Det var en viss motstand mot å lage en pastisj, men valget falt til slutt på gjenoppbygning med noen få endringer. Den ble ledet av Arne Sødal.

Det opprinnelige bygget var resultat av en arkitektkonkurranse. Selv om det stod ferdig og ble tatt i bruk som bedehus i 1903, ble det faktisk ikke innviet som kirke før i 1913. Det hadde da ca. 300 sitteplasser. I tillegg til vanlig prekestol hadde det en utvendig prekestol på nordsiden med adgang fra innsiden av kapellet. For friluftsgudstjenester, altså, noe det amfiteaterpregede landskapet lå til rette for. Kapellet ble for øvrig overtatt av Vestre Aker sognestyre i 1911. Det ble gjort utbedringer på bygget, f.eks. omlegging av skifertak i 1918 etter en storm og installering av elektrisk lys og varme i 1926. Utsmykking ble finansiert med gaver. Kapellet tilhørte Ris menighet fra delingen i 1937.

I forbindelse med gjenoppbyggingen ledet prinsesse Astrid en pengeinnsaling. Det nye bygget har 200 sitteplasser, og altertavlen er et enkelt trekors på en bakgrunn av utskårne paneler. Glassmalerier fra 1999 er utført av Rigmor Bové. Kapellet har ellers et midlertidig orgel fra Norsk Orgel- og Harmoniumfabrikk og to kirkeklokker. Borgny Svalastog har laget kirketekstiler.

Kapellet er et populært motiv fra sendinger av skirenn i Holmenkollen. Det er også en populær bryllupskirke, og det er kongefamiliens kirke under julefeiringen på Kongsseteren. Kirkesøk har enkelte interiørbilder.

Kilder og videre lesning:

  • M.C. Kirkebøe: Oslos kirker i gammel og ny tid (Ny utgave ved K.A. Tvedt og Ø. Reisegg, Kunnskapsforlaget, 2007), s. 110-111

  • Knut Are Tvedt (red.): Oslo Byleksikon (5. utg.; Kunnskapsforlaget, 2010), s. 252-253
  • Wikipedia
  • Alf Henry Rasmussen: Våre kirker. Norsk kirkeleksikon (Vanebo Forlag. 1993), s. 702
  • Kirkesøk

Hånes kirke

Hånes kirke (Kristiansand kommune) er en arbeidskirke i mur fra 1986. Kirken ble tegnet av Arild Lauvland og (formodentlig) Leif Haugen, skjønt ikke alle kilder inkluderer sistnevnte, og de som gjør det, utelater fornavnet. Kirken har 300 plasser. Kontor- og menighetslokalene ble utvidet i 2004-2005. Kirkerommet ble bygget om i begynnelsen av 2010.

Det er ikke så lett å finne fullstendige opplysninger om denne kirken, men ifølge kirkeleksikonet og andre kilder har kirken bare én kirkeklokke. Tidligere hadde kirken et elektronisk orgel fra 1986, og etter det har sangen vært akkompagnert av forskjellige instrumenter, men den 31. oktober 2010 ble nytt orgel innviet. Det er bygget ved Grönlunds Orgelbyggeri.

Borgny Svalastog har utsmykket fondveggen og laget kirketekstiler til denne kirken.

Det finnes en rekke interiørbilder (samt flere eksteriørbilder) hos Agderkultur.

Kilder og videre lesning:

Seegård kirke

Snertingdal er et dalføre nord for Gjøvik by som strekker seg fra riksvei 4 ved Mjøsa og opp mot Torpa. Det var egen kommune før den i 1964 ble slått sammen med Vardal, Biri og Gjøvik til storkommunen Gjøvik. Dagens kirke ser ut til å være den tredje på stedet. Den første kirken, fra katolsk tid, ble solgt til almuen på auksjonen i 1723. Den ble stadig dårligere utover 1700-tallet, og i 1781 ble det oppført ny kirke, som ble innviet året etter. Byggmesteren var den samme som for Biri kirke (1777): Amund Nilsen Gloppe. Kirken var en laftet korskirke med 235 plasser. Det finnes et par bilder av gamlekirken på dette nettstedet.

Denne kirken brant ned palmesøndag (27. mars) 1994. Med dette forsvant også det gamle inventaret, men spiret falt et stykke unna varmen da tårnet raste sammen, og ble tatt vare på. Det er siden satt opp i den nye kirken, og årstallet 1997 for den nye kirken er tilføyd på vindfløyen sammen med det gamle årstallet 1781. Den nye kirken ble tegnet av Arne Thorsrud og innviet i 1997. Kirken har 260 sitteplasser i selve kirkerommet. Ellers har kirken menighetssal og enkelte mindre rom som brukes av organisasjoner og lag til forskjellige arrangementer. Det er også kjøkken. Kirken ble beiset i 2007/2008.

Kirkens altertavle er laget av Håkon Gullvåg. Kunstneren har skildret utsmykningen på sitt nettsted. Tavlen er også avbildet her i sonen, og det er et detaljbilde her. I forrommet, det såkalte Kirketorget, ble det i 2007 hengt opp et maleri av gamlekirken som brant.

Kirken har orgel fra det omorganiserte Norsk orgelverksted (reinkarnasjonen av Norsk Orgel- og Harmoniumfabrikk, som var gått konkurs kort tid i forveien, og som hadde det meste av orgelet til den nye kirken klart da det skjedde). Verkstedet holder til rett i nærheten. Ellers meldes det i menighetsbladet (i 2008) at det foregår innsamling til nytt konsertklaver. Det skal finnes kirketekstiler av Borgny Svalastog i kirken.

Kirkegården som omgir kirken, ble i 1980-81 utvidet til 20 dekar, men er siden (i 1995) redusert til 15 dekar på grunn av uegnet grunn. Den har ca. 990 gravplasser.

Det var bispevisitas på stedet i mars 2011.

Kilder og videre lesning:

Annonse