Viser arkivet for stikkord austagder

Filadelfia Eydehavn

Filadelfia Eydehavn holder i samme bygning som en Coop-butikk, i Torvgata 4 i Eydehavn. Det dreier seg om en pinsemenighet. Den har ifølge pinsebevegelsens nettsted 153 medlemmer og 128 tilhørige (barn av døpte medlemmer).

Austre Moland kirke

Austre Moland kirke er Arendal kommunes nordligste kirke og er godt synlig på østsiden av E18. Den kan rent overfladisk minne om nabokirken Holt og til en viss grad om Søndeled og Dybvåg kirker, som heller ikke er så langt unna. Det henger nok sammen med at den fikk sitt utseende i omtrent samme periode av noen av de samme personene, og tårnet er da også inspirert av tårnet på Holt kirke. I motsetning til disse nabokirkene har imidlertid Austre Moland kirke ingen middelalderdel, men kirkestedet er fra middelalderen, da det sannsynligvis stod en stavkirke her. Den er første gang omtalt på slutten av 1300-tallet. Fra 1600-tallet har vi forskjellige rapporter om brøstfeldighet og reparasjoner, og i 1672 heter det at kirken skal rives og ny kirke oppføres.

Austre Moland kirke ble oppført av byggmester Ole (eller Oluf) Ormsen og innviet i 1673. Den var da en laftet langkirke. Ole Nielsen Weierholt bygget tårn på denne kirken i 1750, og i 1775 ble spiret endret og fikk de fire fialene vi nå ser, også dette ved Weierholt. I 1779 ble kirken utbygget til korskirke ved byggmester Beint Gundersen Skjævestad, slik at det gamle skipet utgjør vestre korsarm. Kirken har utvendig panel, og den går for å være eneste kirke i området som har utvendig dekormaling rundt vinduene og dørene. Inngangsportalen med baldakin i vest skal være laget av Weierholt i 1780. Kirkesøk oppgir antall sitteplasser i kirken til 496.

Innvendig er det kor i østre korsarm, mens de tre andre korsarmene har gallerier. Det kom til noe nytt inventar i løpet av 1780-tallet, deriblant altertavle skåret av Weierholt. Kirken stod umalt innvendig til 1797, da det ble inngått avtale med Anders Grundesen Løve om maling av interiør og inventar. Han malte hvelvingen blå med skyer og basunengler, og han malte kongemonogram, kirkebenker osv. Samtidig malte Niels Christensen L. (en malersvenn som ellers ser ut til å være en ukjent størrelse) galleribrystningene. De har bilder av en rekke bibelfigurer (avbildet på Kunsthistorie.com). Senere ble interiør overmalt og inventar skiftet ut i 1870-årene, men så ble interiøret restaurert etter planer utarbeidet av Finn Krafft på 1920-tallet og gjennomført etappevis frem mot 1961.

Altertavlen ble skåret av Weierholt i 1784 etter forbilde av altertavlen i Holt kirke. Et maleri viser nattverden (malt av «en vanlig maler», sies det), og over det ser vi et krusifiks skåret av Weierholt. Øverst troner en figur med rikseple og fane som nok skal være den seirende Kristus, men som minner mye om de gutteengelfigurene med basuner som han er omgitt av. Det hele er innrammet med akantus, og det er malt draperier på veggen bak. Det siste skal være gjort av Jens Taxeraas i 1805. Da Weierholts tavle kom på plass, ble den tidligere tavlen (fra 1735) solgt på auksjon. På 1800-tallet ble så Weierholts tavle skiftet ut en periode. Sognepresten kjøpte, med kirkevergens samtykke, inn et nytt alterbilde som viser Jesus i Getsemane. Det ble malt av Hedvig Lund, visstnok sammen med hennes mann, Bernt Lund. Dette vakte imidlertid misnøye i menigheten, og det gamle bildet kom på plass etter en sund, mens det nye ble henvist til sakristiet før det ble gitt til Stokken kirke, der det fremdeles er i bruk i altertavlen. Det samme motivet skal for øvrig være å finne i altertavlen i Løten kirke og i et maleri i Våler kirke (før brannen, ihvertfall).

Prekestolen er fra 1730-årene og har evangelistbilder malt av Mogens Fogh (en dansk maler som var i området en ti års tid før han i 1740 vendte tilbake til Horsens). Ellers finnes det faste benker i korets nordøstre og sørøstre hjørner. Førstnevnte ser ut til å være rester av en skriftestol som Jens Christensen Stær malte i 1784. Kirkebenkene ble skiftet ut rundt 1870, men ved restaureringen kom de gamle benkevangene med påmalte navn tilbake på plass. De eldste er fra 1735. Døpefonten ble gitt til kirken i 1754 og staffert i 1797. Kongemonogrammet på korbjelken er for Kristian VII og bæres av løver. Det er skåret av Niels Fløystad og altså malt av Løve.

Kirken skal ha fått sitt første orgel i 1796. I 1915 fikk kirken et August Nielsen-orgel fra 1878 (et av hans tidligste) som tidligere hadde vært brukt i Sandar kirke i Sandefjord. Dette stod på galleriet i nord til det i 1936 ble flyttet til vestgalleriet. I 1958 var det blitt så skadet at det sluttet å virke. Det ble senere reparert, men ble aldri godt. Nytt orgel ble anskaffet i 1973. Det er ifølge jubileumsboken (som ble utgitt før orgelet var på plass) fra Vestlandske orgelverksted på Hareid og har 18 stemmer (2 manualer og pedal). Det er snakk om innvielse 14. oktober i nevnte år.

Begge kirkeklokkene er støpt av Jacob Rendler, den ene i 1750, den andre i 1754. Av andre gamle inventargjenstander kan nevnes kirkesølv og en fattigblokk. Flere (og skarpere) interiørbilder er å finne på nettstedene Agderkultur og Kunsthistorie.com.

Kirkegården er utvidet flere ganger, senest i 1996. Den er omgitt av steingjerde, og det står en treportal foran vestinngangen. Utenfor kirkegårdsmuren er det krigsminnesmerke og en minnebauta over begivenhetene i 1905. Ved parkeringsplassen står et hus som formodentlig er kirkestue. Prestegården ligger like nord for kirken og passeres på vei til kirken.

Det var bispevisitas i Austre Moland i februar 2006. Menighetsbladet kan leses her.

Kilder og videre lesning:

  • Sigrid E. Nilsen: Austre Moland kirke (Austre Moland menighetsråd , 1997)

  • Olav Weierholt: Kirken i Austre Moland: Festskrift til 300-års jubileet i 1973 (Arendal, 1973)
  • Kunsthistorie.com
  • Bjarne Karsten Nenseter og Torvald Slettebø: Austre Moland kirke (Agderkultur)
  • Bjarne Nenseter (tekst) og Halvor Tveraaen (bilder): På kirkevandring i Aust-Agder (Kilden forlag: Arendal, 1992), s. 14-15
  • Alf Henry Rasmussen: Våre kirker. Norsk kirkeleksikon (Vanebo Forlag, 1993), s. 474
  • Wikipedia
  • Kirkesøk

Hommedal prestegård (Landvik)

Hommedal er prestegård for Landvik og har visstnok vært det så lenge skriftlige kilder kan dokumentere. I 1376 skal presten Aasulv Gunnarson ha bodd på «Homadali». Gården har innkjørsel fra Reddalsveien noe få hundre meter øst for Landvik kirke.

Hovedbygningen er fra 1825 og ble oppført mens Claudius Martini var sogneprest. Den har et senere tilbygg foran kjøkkeninngangen. Deler av uthuset er fra slutten av 1800-tallet. Jorden har vært bortleid fra 1950-tallet av, og i forpakterboligen er det menighetskontor og leilighet.

Det foreligger motstridende opplysninger om fredning. Fellesrådet hevder at prestegårdsanlegget er fredet, mens Opplysningsvesenets fond sier at fredningsforslaget ble revudert i 1993 pga. manglende autentisitet og klar sammenheng til kirken. Riksantikvaren sies å ha foreslått overfor Grimstad kommune at prestegårdstunet med omgivelser blir regulert til spesialområde for bevaring etter Plan- og bygningsloven.

  • Gjøvdal kirke, Aust-Agder — Gjøvdal kirke er langkirke fra 1803 i Åmli kom. og har 200 plasser. Det sto opprinnelig ei stavkirke på stedet, som var bygget på 1100 – 1200 tallet. Denne ble revet våren 1803 før den eksisterende kirken ble oppført.
  • Felle kapell, Nissedal — Felle kapell ligger i Treungen sokn i Vest-Telemark prosti. Den er bygd i tre og ble oppført i 1971. Kirken har langplan og 80 sitteplasser.

Arendal kapell, krematorium og kirkegård

Helt siden Arendal fikk sin første trefoldighetskirke i 1670, har kirkene ligget på Tyholmen. Der er ikke grunnen spesielt godt egnet til kirkegårdsbruk. Det er begrenset med jord, og omfattende påfylling er nødvendig. Likevel var det kirkegård der i drøyt hundre år fra 1709, tilsynelatende med jordfestelser også før den offisielle innvielsen. Det ble dessuten nedsatt kister i kjelleren under kirkene, inntil dette ble forbudt i 1805. Plassen på kirkegården ble imidlertid snart for liten, og det var sterkt ønske om å legge kirkegården utenfor tettbygde strøk.

Grunn til kirkegård ble kjøpt fra Torbjørnsbu gård, et par kilometer utenfor sentrum, i 1809. Etter en anleggsperiode ble kirkegården der innviet i 1814. Siden er området utvidet en rekke ganger med arealer fra blant annet Høgedal gård. Det fortelles at det ikke er sprengt i fjell for å anlegge kirkegården, som er terassert, men følger terrenget. Aust-Agder har mange flotte kirkegårder, men det spørs om ikke denne tar kaka. Kirkegården består av en rekke navngitte stykker som befinner seg i forskjellige dalfører, så å si, eller kanskje vi skulle sammenligne det med en suite med mange rom. Det finnes mange imponerende gravminner etter velstående byborgere, og på det såkalte Spanskestykket er en avdeling med allierte soldaters krigsgraver (Commonwealth War Graves). De sistnevnte er fotografert enkeltvis og lagt ut på Wikimedia Commons.

Det ble anlagt kapell på kirkegården i 1900 i form av en sveitserbygning tegnet av Egon Schmüser. Nåværende kapell er tegnet av Hans P. Thorne og oppført i mur i 1971, men det ble offisielt innviet først i 1975. Kapellet er utsmykket av Arne Vinje Gunnerud.

Her finner vi også det eneste krematoriet i fylket som er i drift i dag. En brann i krematoriet ødela det i 1994, og først i 1996 var krematoriet satt i stand igjen. Brannen bredte seg også til kapellet, men der ble den slukket før den rakk å gjøre omfattende skade. Det later til at krematoriet ikke er oppgradert i samsvar med gjeldende regelverk, og det er derfor et tak på 200 kremasjoner i året. Dermed må krematoriet i Kristiansand brukes iblant (se også her).

Det er utgitt en egen bok om kikegården. Den skildrer de forskjellige stykkene og noen enkeltgraver i tillegg til gårdene omkring, og det finnes avsnitt om beplantning og tradisjoner knyttet til kirkegården.

Per 2014 er det planer om utvidelse av kirkegården (se også kommunens forslag til reguleringsplan). I lokalpressen sies det at kirkegården kan bli dobbelt så stor.

Kilder og videre lesning:

Risør kirkegård

Til tross for utvidelser ble kirkegården ved Risør kirke (også her) for liten, og i 1810 ble det anlagt ny kirkegård på det som het Trestykkemyr, nå på sørsiden av Krags gate (fylkesvei 416). Den gamle kirkegården nøt imidlertid en viss popularitet, men det sies i jubileumsboken for kirken at det var dyrere å bli begravet der. Med årene er den gamle kirkegården blitt mindre og nærmest faset ut, mens den nye kirkegården ble utvidet i 1882 og 1941. Likevel fremgår det av disse budsjettkommentarene at den begynner å bli for liten. Det er snakk om å fylle på masse for å nyttiggjøre seg arealer snarere enn å utvide dem. Kirkegården ligger noen meter lavere enn Krags gate, som går på en slags bro eller viadukt forbi stedet.

På nordsiden av kirkegården, inntil Krags gate (men på et lavere nivå), står et gravkapell. Undersøkt litteratur sier ingenting om bakgrunnen og når kapellet ble oppført, men årstallet i vindfløyen er 1920. Kapellet var etter sigende nyrestaurert i 2009, men i 2012 ser det ut til at det kan trenge et malingsstrøk. (En fotoserie i Aust-Agder blad vitner om ytterligere vedlikeholdsbehov og muligens noe hærverk. Det var ifølge kirkevergen et innbrudd i en garasje i 2010.)

På kirkegården er to krigsgraver for allierte soldater (Commonwealth War Graves) og et minnesmerke over slaget ved Lyngør, som fant sted den 6. juli 1812. Det er ganske nøyaktig to hundre år siden, og et par uker før bildene her ble tatt, holdt Søndeled og Risør historielag en seanse med kransenedleggelse ved monumentet. NRK melder dessuten om et forsøk på å gjenskape (eller rekonstruere) slaget.

Risør kirkegård hadde inntil nylig Norges høyeste almetre. Det ble imidlertid skadet i nyttårsstormen, og de redningsforsøkene som ble rapportert i april 2012, var nok nytteløse, for i juli samme år var treet saget av, slik at bare stumpene (som riktignok rager noen meter i været) står igjen.

Hovedkilde:
Steen Meum (red.): Den Hellig Ånds kirke i Risør 1647-1947 (Risør, 1947), særlig s. 22

Krigsgraver

Minnebauta over slaget ved Lyngør

Fra kirkegården

Dybvåg kirke

Offisielt skrives stedsnavnet «Dypvåg», men prøv å finne en sørlending som faktisk uttaler det slik — og prøv å uttale det selv! Så vi dropper glatt politisk korrekthet til fordel for realistisk diksjon, og fastslår at Dybvåg kirke har aner tilbake til tidlig på 1200-tallet. 800-årsjubileum ble feiret i mai 2012 med dronningen til stede. Dybvåg kirke har i likhet med kirker som Holt og Søndeled en middelalderdel av stein som er blitt utvidet til korskirke med nye deler av tre. Dybvåg tilhørte Holt prestegjeld etter reformasjonen før det ble utskilt som eget prestegjeld. Prestegjeldet omfattet også Flosta sogn før det ble overført til Austre Moland i 1972. Dybvåg sogn fikk overført områder fra Søndeled sogn i 1813 og 1866, og ble i 1973 selv overført til Holt prestegjeld igjen.

Kirkens orientering er omtrent fra nord-nordøst til sør-sørvest, med tårn og inngang i førstnevnte himmelretning. Det er altså den nordre korsarmen som er middelalderdelen. Den har halvannen meter tykke steinmurer. I 1759-60 ble sørveggen og koret revet, kirken ble utvidet til korskirke med laftede deler, og den fikk tårn i nord. Byggmesteren var den samme som ved utvidelsen av Holt kirke noen år tidligere: Lars Albretsen Øvernes. Noen år senere ble kirken utsmykket av rokokkomesteren Ole Nielsen Weierholt, som også har laget inventar til en rekke andre kirker i området. Han skar altertavle i 1776 og korskille, prekestolhimling og dåpshus i 1781. Også hans sønner var med på arbeidet, og Anders Løve stod for stafferingen.

Kirken har gallerier i nord, øst og vest og er dekorert med maling på vegger og tak. I taket er det malt himmel med skyer, mens veggene har illusoriske søyler som etterligner murakitektur. På korveggen rundt altertavlen er det malt store draperier. De fargerike dekorasjonene ble overmalt i 1885 og inventaret skiftet ut. Så ble kirken restaurert til fordums storhet i 1921-23 under ledelse av Lars Backer og Finn Krafft. Det fortelles at sistnevnte gjorde en formidabel innsats med å spore opp igjen gammelt inventar. Kirken feiret 750-årsjubileum i 1962 med kong Olav til stede, og nylig var det altså 800-årsjubileum.

Selve altertavlen er som nevnt skåret av Weierholt og staffert av Løve. Tavlen har to oljemalerier som er malt av Jens Stær. De viser nattverden og korsfestelsen innrammet av et par søyler og overdådig akantusløv. Nattverdsbildet er en kopi av alterbildet i Risør kirke, som igjen er en speilvendt kopi av et nattverdsbilde malt av Rubens. Øverst på tavlen troner en figur av den seirende Kristus med rikseple og fane, omgitt av et par basunengler.

Prekestolen er fra 1735, altså noen år før utvidelsen. Den har evangelistbilder i fyllingene. På himlingen, som altså er skåret av Weierholt noen år senere, ser vi basunengler. Inne i koret står det to faste stoler. Skal vi gjette på at den lukkede stolen i venstre (østre) hjørne er bispestol, mens stolen i høyre (vestre) hjørne er klokkerstol? Det er dessuten en lukket stol i selve kirkerommet (like innenfor inngangen i nord).

Korskillet går litt bak prekestolen (som er i høyrekant av dette og har oppgang utenfor korskillet). Korskillet med kongemonogram (for Kristian VII, båret av løver) er som nevnt Weierholts verk, og Weierholt skar også det fine dåpshuset, visstnok i kopi etter Christian Suchows dåpshus i Holt kirke. I dåpshuset står kirkens eldste inventargjenstand, døpefonten i kleberstein. Den antas å være på alder med kirken.

Orgelet på nordgalleriet sies å være fra 1919. En rapport fra 2008 slår fast at orgelet ikke fungerer godt, og i forbindelse med bispevisitasen i februar 2011 ble det uttrykt ønske om nytt orgel til kirken. Det arbeides åpenbart med pengeinnsamling til formålet (se f.eks. her og her).

Det finnes en rekke interiørbilder på Agderkultur.no og Kunsthistorie.com.

Kirkegården er relativt kupert og delvis ordnet i etasjer, slik man ser på mange kirkegårder i fylket. Her er det mange skipsredergraver. Et stykke nedenfor kirken står et minnesmerke over lokale ofre for Den annen verdenskrig. Prestegården er like ved kirken.

Kilder og videre lesning:

Sitater fra Luk. 11.28 og Matt. 24.13

Fra kirkegården

Gamle monumenter

Krigsminnesmerke

Navneliste på krigsminnesmerke

Skipsredergrav

Tvedestrand kirkegård

Tvedestrand kirke (1861) ligger mellom noen trange og bratte gater på en høyde bak det kjente landemerket Strykejernet, sørøst for Fjæretjenn. Det er ikke mye plass til kirkegård på denne knausen, så kirkegård er anlagt ved Fjærekleiv, nær innkjørselen til byen oppi bakkene vest for Fjæretjenn. Eiendommen kalles Forvalter Wesleys hage, og den ble innkjøpt fra Nicolai Aall. Kirkegården ble innviet den 28. november 1866. I jubileumsboken om Tvedestrand kirke fortelles det at likvogn ble anskaffet i 1905 og kistesenkeapparat i 1927. Kirkegården sies med sine da (1961) rundt 1100 gravplasser å være for liten, men den er siden utvidet, senest i 2008, da en ny del ble innviet. Dette dreier seg formodentlig om et område på vestsiden av den stikkveien som fører inn til området fra fylkesvei 410, og det fortelles i avisoppslaget at en del av utvidelsen ikke er vigslet, av hensyn til mennesker med annen tro. Utvidelsen sies å ha blitt dyrere enn opprinnelig planlagt.

Et gravkapell ble oppført i 1898 og pusset opp i 1951, ifølge jubileumsboken. Det er blitt pusset opp igjen i forbindelse med utvidelsen i 2008 og visstnok gjort mer handikapvennlig. Kildene sier ikke all verden om inventaret, men jubileumsboken omtaler et harmonium, som formodentlig er skiftet ut, for det meldes at Hans van der Meijden har bygget et kisteorgel til gravkapellet.

Kilder og videre lesning:

  • Olaf R. Walle: Tvedestrand kirke 1861-1961 (Tvedestrand menighetsråd, 1961), særlig s. 41

  • Reguleringsbestemmelser for kirkegården

Tvedestrand kirke

Tvedestrand ble ladested med handelsrettigheter i 1836 og var ikke minst utskipningssted for Næs Jernverk. Kirkemessig sognet stedet til Holt, men ettersom befolkningen økte og kirkeveien til Holt var besværlig, oppstod krav om egen kirke i byen. Byen er siden blitt befolkningssentrum for sitt nærområde, og de tidligere kommunene Holt og Dybvåg ble slått sammen med Tvedestrand i 1960. Kirkemessig ble Tvedestrand utskilt fra Holt prestegjeld fra 1. april 1902.

Tvedestrand kirke ble tegnet av Georg Bull og oppført av byggmester Martin Pedersen. Grunnstein ble nedlagt den 26. juli 1860, og kirken ble innviet av biskopen den 20. november 1861. Det er en nygotisk langkirke i tegl med rundt 400 sitteplasser, og den ligger på en høyde ikke langt fra Strykejernet med utsikt over byen, tett omgitt av trehusbebyggelse. Til tross for den potensielt vanskelige topografien (på et sted som var kjent som Likbakken) er orienteringen som vanlig fra vest mot øst. Vesttårnet ser ut til å være omgitt av trappehus, og koret er polygonalt avsluttet og omgitt av små sakristier. Taket er tekket med tegl, unntatt på tårnet, som har kobbertekke.

Som andre kirker har Tvedestrand kirke vært gjennom forskjellige restaureringer, reparasjoner og oppgraderinger. Interiørfargene stammer fra 1950 og ble valgt av Finn Krafft. Altertavlen er fra 1897 og har et bilde malt av Axel Ender med innskriften «Jeg er veien, sannheten og livet». Det er ellers glassmalerier i korvinduene. Prekestolen står i venstrekant av koråpningen og har oppgang fra koret. Kirken sies å ha to klokker: en stor og en liten. Kirken hadde først et harmonium, men fikk et 11 stemmers pipeorgel i 1885 etter gave fra Tvedestrand sparebank. Dette orgelet er siden restaurert.

Det er ikke gravplass ved kirken. Tvedestrand kirkegård ligger et annet sted i byen, oppe i åsen vest for Fjæretjenn. Den ble innviet 28. november 1866, og et gravkapell ble oppført i 1898.

Det var bispevisitas i Tvedestrand i februar 2011, og Tvedestrand kirke feiret 150-årsjubileum i november samme år.

Kilder og videre lesning:

  • Bjarne Nenseter (tekst) og Halvor Tveraaen (bilder): På kirkevandring i Aust-Agder (Kilden forlag: Arendal, 1992), s. 40-41

  • Olaf R. Walle: Tvedestrand kirke 1861-1961 (Tvedestrand menighetsråd, 1961)
  • Wikipedia
  • Alf Henry Rasmussen: Våre kirker. Norsk kirkeleksikon (Vanebo Forlag, 1993), s. 477
  • Kirkesøk

Landvik kirke

Det kan virke som om alle veier fører til Landvik kirke. Kirken ligger nær et kryss der mange av lokalveiene i utkanten av Grimstad møtes, og det er et gammelt kirkested, ganske sikkert fra middelalderen. Før dagens kirke ble oppført, lå det en steinkirke her. Dens nøyaktige alder er ukjent, men ut fra andre steinkirker i regionen er det ikke urimelig å anta at den opprinnelig ble oppført en gang mellom 1150 og 1250, og ifølge jubileumsboken tyder noen trekantborder på kirkemuren på at den er fra romansk tid, før ca. 1200. Mange steder ble det oppført en enkel stavkirke eller stolpekirke før steinkirke ble bygget. Kanskje var det en slik her, men det er ikke funnet spor etter en. Steinheller som ble funnet ved graving i 1971 og 2000, tas som tegn på at kirken står på et førkristent kultsted.

Vi befinner oss på grunnen til gården Landvik, områdets største gård, og steinkirken er blant annet kjent gjennom et par illustrasjoner utført av William Edy i 1800, etter at den var blitt påbygget i 1795. På bildene fremstår kirken som en langkirke med et høyt og slankt vesttårn, rektangulært skip, rett avsluttet kor og sakristi i den østre forlengelsen. Det antas at det opprinnelig bare var skip og kor, og at hovedinngangen da var i sørveggen. Kirken skal ha fått våpenhus i vest i 1660, og det var en omfattende restaurering i 1687-90. Sakristiet kom til i 1730, og tårnet fikk den formen det er avbildet med, i 1795. Våpenhuset i vest i dagens kirke sies å være fra gamlekirken, men det synes usikkert om det dreier seg om det gamle våpenhuset (som ikke er avbildet av Edy, men kan tenkes å være skjult bak vegetasjonen) eller sakristiet. Det har en litt annen takvinkel enn resten av kirken. Det later ikke til at treverket er undersøkt med tanke på datering. Kirken ble som andre kirker solgt på auksjon i 1723, og i 1761 ble den kjøpt av seksti lokale bønder, og senere kom flere til, slik at kirken kan sies å ha kommet i allmuens eie.

Tidlig på 1800-tallet ble kirken meldt å være for liten, og den forfalt etterhvert. Det ble etterhvert besluttet å bygge ny kirke, og gamlekirken antas å ha blitt revet i 1823. Steinen fra den ble gjenbrukt i grunnmuren til den nye kirken samt i kirkegårdsmuren og i muren på hus i nabolaget. Det sies også at det er hauger av tiloversbleven stein under dagens kirkegulv. Dagens Landvik kirke ble innviet den 17. juli 1825. Det er en laftet korskirke med vesttårn samt altså et våpenhus i vest som antas å ha stått slik også på den gamle kirken (med inngang i sør). Kirken sies på Kirkesøk å ha 400 sitteplasser.

Kirken stod upanelt et par år, men ble tjærebredt. Så fikk den utvendig panel, slik den har i dag. Innvendig stod kirken umalt til 1848. Det er gallerier i alle fire korsarmer. Et ekstra galleri mellom det vestre og det nordre ble tilføyd i 1854, da kirken ble funnet å være for liten, men fjernet igjen ved en omfattende restaurering i 1955. I 1893-94 ble alterpartiet gjort om, og kirken fikk nygotisk interiør (og ny altertavle). I 1903 var det en omfattende restaurering ledet av Kristen Langemyr. Da fikk kirken nytt gulv og nye benker tilpasset det nygotiske preget. Det var noe utskifting av dører og vinduer i 1908, men døren til prestesakristiet representerer kirkens opprinnelige dørstil. Så kom altså den store restaureringen i 1955, da interiøret ble gjort om fra nygotisk til empire. (Ved samme anledning ble tilbygget i hjørnet mellom nordre og vestre tverrarm gjort om fra utedoer til redskapsskjul.) I 1964 ble det installert bårerom under koret med inngang fra nord. Våren 2000 kom det til et lite tilbygg med sakristi og toalett i forlengelsen av nordre korsarm. Det som er nevnt her, er bare et lite utvalg av endringer opp gjennom årene. La oss ta en titt på inventaret.

Gamlekirken fikk en altertavle i eik laget på Jylland helt på slutten av 1500-tallet (egentlig et alterskap; det har spor etter hengsler, men sidedørene var borte, skjønt den ene kom til rette i 1982). Vi kan vel kalle det en katekismetavle, for istedenfor bilde har den innvielsesordene for nattverden. Denne tavlen ble overført til dagens kirke, men ble byttet ut i 1894 og befinner seg nå på Aust-Agder-museet. Dagens altertavle ble malt av Cecilie Dahl i kopi etter altertavlen i Alvdal kirke, som ble malt av Carl Frithjof Smith, en norsk maler som virket i München. Bildet viser Jesus i Getsemane. Tavlen hadde en utpreget nygotisk omramming i 1894, tilpasset interiøret kirken fikk på den tiden, men ble gjort om på i 1955.

Den nokså glatte og tønneformede prekestolen er forsåvidt et typisk barn av sin empiresamtid, men i jubileumsboken sies det at den skiller seg litt ut fra inventaret ellers. Den var opprinnelig plassert på nordsiden av koret, men har siden 1854 stått på sørsiden. Til å begynne hang det over denne en eldre himling som opprinnelig ble gitt til gamlekirken i 1690. Denne er fin i seg selv, men ble forståelig nok ikke ansett å passe til stolen og omgivelsene. Den ble fjernet på 1840-tallet og dukket først opp igjen i 1939, mens helligåndsduen som hører til, sies å være på Aust-Agder-museet. Ifølge jubileumsboken vurderes det å restaurere himlingen hvis man finner midler til det, men det er vanskelig å finne en naturlig plass til den.

Den åttekantede døpefonten i tre er fra midten av 1600-tallet. Den ble skiftet ut i 1879, da kirken fikk en ny font i gave. Siden er gamlefonten pusset opp og tatt i bruk igjen, mens 1879-fonten er å finne i Østerhus arbeidskirke sammen med et dåpsfat fra første halvdel av 1600-tallet (også det fra Landvik). Dåpsfatet fra 1879 er beholdt i Landvik, og det finnes en kanne for dåpsvann fra 1975.

Kirken fikk sitt første orgel i 1893. Det ble bygget av Gustav O. Næss (Kongsberg) og hadde syv stemer (1 manual og pedal). Det ble plassert på altergalleriet, men i 1924 ble det flyttet til vestgalleriet, noe som etterlot et vindu bak altertavlen som ble blendet av først i 1955. Dette orgelet ble reparert av orgelbygger Johnsen i Arendal i 1931 og 1950-51. Nytt orgel ble bygget ved Norsk Orgel- og Harmoniumfabrikk og innviet 9. november 1958. Det hadde 15 stemmer (2 manualer og pedal, elektrisk overføring), men det later til at man aldri var helt fornøyd med klangen i dette. Orgelet ble reparert av Einar Gulbrandsen ved Vestfold orgelbygg i 1968. Det ble lenge ansett å være modent for utskifting, og det ble arbeidet med å skaffe kirken nytt orgel — ikke uten komplikasjoner, som det fremgår av dette. Nytt orgel ble bygget av Weimbs Orgelbau i Hellenthal i Tyskland. Orgelet ble innviet den 30. november 2014 etter at galleriet i koret var bygget om. Det er presentert på en informasjonsside hos fellesrådet.

To kirkeklokker støpt i London i 1616 og 1617 ble overført fra gamlekirken. Det sies imidlertid at klangen var sprø og ikke bar så godt, og det ble arbeidet for anskaffelse av nye klokker. Etter en årrekkes forberedelser kunne to nye klokker innvies i 1938. De er støpt ved det vi nå kaller Olsen Nauen klokkestøperi. Gamleklokkene var like etter krigen utlånt til Vardø, der de ble brukt ved et midlertidig kirkelokale mens Vardø kirke (se også her) var under oppføring. I 1988 ble de hengt opp i støpulen på Landvik øvre kirkegård.

Annet inventar, som en rekke med timeglass og en Frederik II-bibel, kunne nevnes, men interesserte henvises til jubileumsboken.

Kirkegården er utvidet en rekke ganger, og i 1898 ble nevnte øvre kirkegård innviet. Den er ikke så mye lenger opp, som navnet kan gi inntrykk av, men en drøy kilometer lenger øst. Tidligere skilte man mellom østre og vestre kirkegård, der vestre (nå: nedre) altså er ved kirken. Nordøst for kirken står et redskapshus som ble oppført i 1990, og som gjerne kalles «garasjen». Ved parkeringsplassen er det også et krigsminnesmerke. Det står ellers en god del om vedlikeholdssituasjon og planer fremover for kirken og kirkegården i visitasrapporten fra bispevisitasen i februar 2009. Menighetsbladet, som heter Hommedal Tidende, kan leses her. Hommedal prestegård ligger ikke langt unna. Anlegget har en lang historie som prestegård og er nå fredet.

Kilder og videre lesning:

  • Astrid Stuestøl Sandkjær: Midt i vår verden: Landvik kirke 175 år (Liv i Landvik / Landvik Historielag, 2001)

  • Bjarne Nenseter (tekst) og Halvor Tveraaen (bilder): På kirkevandring i Aust-Agder (Kilden forlag: Arendal, 1992), s. 76-77 + 81
  • Protokoll fra bispevisitas (februar 2009)
  • Landvik menighet
  • Alf Henry Rasmussen: Våre kirker. Norsk kirkeleksikon (Vanebo Forlag, 1993), s. 471
  • Kirkesøk
  • Grimstad kirkelige fellesråd om orgelet i Landvik kirke

Krigsminnesmerke

«Garasjen»

«Garasjen»

Annonse