Viser arkivet for stikkord augustnielsenseftf

Vanylven kirke

Den gamle hovedkirken i Vanylven var Sankt Jetmund kirke på Åheim, en steinkirke fra midten av 1100-tallet. Dagens St. Jetmund kirke er imidlertid en rekonstruksjon som ble innviet i 1957. Gamlekirken var liten og falleferdig, og ble avløst av dagens kirke på Slagnes i 1863 etter at det i en årrekke hadde vært stridigheter om hva man skulle gjøre: utvide eller bygge nytt, bygge i tre eller stein, bygge på Åheim eller Slagnes. Sistnevnte er omtrent midt i sognet, og det var begrenset med utvidelsesmuligheter på den gamle kirketomten. Etter at dagens kirke ble oppført, ble gamlekirken revet og noe av steinen derfra brukt i nye bygninger.

Vanylven kirke ble tegnet av Georg Bull. Ansvarlige for oppøfringen var murmester Bork og tømmermester Lars Barstad. Byggingen var fullført høsten 1863, og en rekke inventargjenstander ble overført fra gamlekirken. Den nye kirken ble innviet den 21. februar 1864.

Vanylven kirke er en langkirke i stein med 320 sitteplasser, ifølge Kirkesøk. Kor og skip er i samme bygningskropp. Det er en takrytter av tre på mønet nær inngangen i vest (eller sørvest) og sakristi i motsatt ende av bygget (det nåværende er fra 1959 og inneholder både prestesakristi og dåpsventerom). I kjelleren under sakristiet er det bårerom og toalett. Da kirken var ny, var det strid om hvordan kirkestolene skulle fordeles. I første omgang ble de fordelt etter rang (gårdenes jordeskyld), men i 1897 kom en lov som gjorde slutt på den slags ordninger. I dag er kirkerommet møblert med jærstoler. Kirken har vært pusset opp en rekke ganger, f.eks. i 1904, 1915, i 1930-årene, frem mot hundreårsjubileet og i 1998.

Det er orgelgalleri ved inngangen i sørvest, og korgulvet er to trinn høyere enn skipets gulv. Korskille har form av en lav balustrade på hver side av midtgangen. Den gamle altertavlen og prekestolen er åpenbart tilbakeført til Jetmundskirken på Åram, og nye er laget til Vanylven kirke, uten at undersøkt litteratur sier all verden om det. Det ser ut til at den nåværende altertavlen kom på plass til hundreårsjubileet, og det er vel ikke urimelig å anta at det samme gjelder for prekestolen, som står inntil sørveggen ved korskillet.
Kirken fikk sitt første orgel — eller rettere sagt harmonium — høsten 1873. Det sies at dette var i spinkleste laget, og det var utslitt omkring 1905. Da kjøpte man etter ny pengeinnsamling inn et Olsen & Jørgensen-orgel som fortsatt står på vestgalleriet. Dette ble innviet i 1908. NRK fortalte i 2010 at man tok i bruk trekkspill i kirken da det var vanskelig å få tak i ny organist.

Kirkeklokken fra gamlekirken ble opprinnelig overført til den nye kirken, men fikk sprekker i 1892. Året etter kjøpte man en ny klokke fra Heyerdahl & co i Kristiania der malmen fra gamleklokken inngikk i prisen. NRK har lydopptak av den.

Kirkegården omgir kirken, men er ikke spesielt stor. En minnestein over lokale krigsofre ble avduket i 1948. Nordvest for kirken står et servicebygg.

Opplysningsvesenets fond har bilde av presteboligen.

Kilder og videre lesning:

Østre Fredrikstad kirke

Gamlebyen i Fredrikstad er i dag en idyll og en turistattraksjon, men bakgrunnen er alvorlig nok: Stedet ble anlagt som festning i en tid da Danmark-Norge ofte lå i krig med Sverige. Det skal ha vært en liten bebyggelse i området da Borgs befolkning grunnla det som nå er Fredrikstad by, etter at Borg var brent av svenskene i 1567. Festningsvollene i det som i dag regnes som Nord-Europas best bevarte festningsby, er hovedsakelig fra 1660-årene.

Allerede på 1560-tallet kom det kirke innenfor vollene, men den brant i 1570 og 1572, og kirkene har i det hele tatt vært ofre for byens dramatiske historie. En kirke fra 1582 brant i 1653. Enda en kirke fra 1670 (i tre som de tidligere) brant allerede i 1672. I 1689 ble det innviet en korskirke i mur. Denne brant allerede i bybrannen i 1690, men murene stod igjen og ble brukt i en ny kirke, som stod klar i 1697. Denne brant så i bybrannen i 1764. Tårnet skal i stor grad være gjenbrukt i dagens kirke, som stod klar i 1779 (tatt i bruk den 22. september). Også deler av murene ble gjenbrukt, skjønt det synes uklart akkurat hvor mye.

Østre Fredrikstad kirke (tidligere bare Fredrikstad kirke) er en korskirke i mur og har i dag 550 sitteplasser, ifølge Kirkesøk. Også dagens kirke har gjennomgått endel endringer. Alt tidlig på 1800-tallet ble det meldt om forfall, og gudstjenester var en periode henvist til rådhuset. Tårnet ble reparert i 1833, idet spiret ble tatt ned og erstattet med en lav tårnhatt. Kirkens takkonstruksjon og himling ble bygget om i 1833-35. I 1874 fikk kirken nytt spir, og samme år gjennomgikk interiøret store endringer, alt etter planer av J.W. Nordan. Da ble dagens gallerier oppført, og orgelgalleriet i vestre korsarm ble utvidet i 1907. Kirkerommet er ellers fornyet i 1918 og 1965, sistnevnte gang under ledelse av Bjørn Ianke. Fire vinduer (to i koret, to i tverrarmenes østvendte vinduer) har glassmalerier av Per Vigeland fra 1942 og 1946. Vigeland laget også blant annet lysestaker og nummertavler, men sistnevnte er siden flyttet fra kirkerommet.

Dagens interiør er altså formet av Ianke, som skal ha gjort om en god del på Nordans moderniseringer. Det er gallerier i alle korsarmer, også i østre, der det er kor. Korgulvet er hevet et par trinn over gulvet i resten av kirken. Kirken hadde opprinnelig prekestolalter, og korveggen sies å være delvis tilbakeført. Altertavlen har et nattverdsbilde som ble malt av Johan Samuel Brøgger i 1779. Øverst finner vi kongemonogrammene til Kristian VII og Olav V. Ved Nordans ombygging ble tavlen erstattet med en ny som hadde et oppstandelsesbilde malt av M.E. Winge, men denne er nå henvist til våpenhuset (i tårnfoten i vest).

Prekestolen er fra Nordans tid og har syv fag med speilfyllinger. Også døpefonten er fra Nordans tid. Den er åttekantet og kalkformet og har renessanseinspirert ornamentikk. Den opprinnelige døpefonten fra 1779 var formet som en naken figur av Johannes Døperen som bar kummen. Den vakte forargelse, og ble allerede i 1794 byttet ut med en dåpsengel. Det skal ha vært et skifte eller to også mellom denne og dagens døpefont fra 1874.

Orgelet har 30 stemmer og ble bygget av Bruno Christensen i 1972. Prospektet er overtatt fra et Olsen & Jørgensen-orgel fra 1907. Orgelet sies å være utmerket og brukes mye til konserter. Kirken har to middelalderklokker. Ytterligere inventar (nåværende og tidligere) er beskrevet i littertaturen.

Området rundt kirken er parkmessig behandlet og brukes ikke lenger som gravplass, men Østre Fredrikstd gravlund ligger litt lenger øst, utenfor vollene. Et stykke sørøst for dette igjen er en krigskirkegård. Kister fra en gravkjeller under tårnfoten ble forflyttet til kirkegården i 1870-årene.

Artemisia.no omtaler en tidligere prestegård i Voldportgaten 69.

Kilder og videre lesning:

  • Thorstein Johnsen: Østre Fredrikstad kirke MDLXVII MDCCLXXIX MCMLXXIX (Fredrikstad menighetsråd , 1979)

  • Ola Storsletten og Jiri Havran: Kirker i Norge, bind 5: Etter reformasjonen. 1600-tallet (ARFO, 2008), s. 152-155
  • Sigrid og Håkon Christie: Norges kirker. Østfold (Riksantivariatet / Land og Kirke: Oslo, 1959), bind 2, s. 201-210 (også her)
  • Tore E. Thorkildsen: På kirkevei i domprostiet (TK-Publikasjon: Hvaler, 1974), s. 30-39
  • Lokalhistoriewiki
  • Fredrikstad byleksikon
  • Østre Fredrikstad menighet
  • Kirkesøk
  • Arkivverket om fylkets sognehistorie

Torsnes kirke

Torsnes er i dag i Fredrikstad kommune, men før 1994 var det i Borge, og fra 1910 til 1964 var Torsnes egen kommune. Stedet har hatt kirke siden middelalderen. Den ble oppført ved gården Holm — trolig en gang på 1100-tallet — og hadde i sin tid navn etter den, men kalles nå Torsnes kirke. Ved reformasjonen lå Torsnes under Skjeberg. Da Jens Nilssøn var på visitas i 1597, var Torsnes prestegjeldets hovedkirke med Borge (kalt Borre) som anneks, men siden er rollene byttet om.

Middelaldersteinkirken ble revet i 1859, da dagens kirke ble oppført på samme tomt. Den gamle kirken hadde kvadratisk kor, og både skip og kor hadde portal i sør. Vinduene var også på sørveggene. Under denne kirkens tårn var det en gravkjeller for familiene til herregårdene Thorsø og Nes. Disse ble i 1920 plassert i en krypt under den nye kirkens tårn, men ble etterhvert angrepet av sopp og råte, og en ny gravkrypt ble innredet under sakristiet og innviet i 1991. Andre kister funnet under gamlekirken er begravet på kirkegården. Selve bygget er beskrevet i Norges kirker.

Dagens kirke ble tegnet og oppført av byggmester J.C. Reuter i 1859-60. Det er en rektangulær steinkirke der koret er i samme bygningskropp som skipet, og den har tretårn (bindingsverk i tre etasjer) i vest med våpenhus i tårnfoten. Tårnets bordkledning er med tiden blitt dekket med puss på netting. Det murte sakristitilbygget i øst kom til i 1910 og ble utvidet i 1963. Koret hadde opprinnelig sørportal, men dette er endret til et vindu. Vestportalen var opprinnelig spissbuet, men dette er gjort om. Kirken ble i 1955-57 bygget om etter planer av Gudolf Blakstad og Herman Munthe-Kaas og med W.S. Dahl som kunstnerisk leder. Kirken har i dag 230 sitteplasser, ifølge Kirkesøk.

Altertavlen er overført fra gamlekirken og ble utført av «Niels Snedicher Sielffanden» i 1618. Den ble staffert samme år av Niels Lauridsen og i 1684 av Arnt Dubois.
Det er i utgangspunktet en katekismetavle med de ti bud og tre trosartikler, og nattverdsbildet i storfeltet kom til like etter kirkesalget i 1723. Tavlen ble overmalt på 1800-tallet og restaurert av Finn Krafft i 1922.

Prekestolen (formodentlig senkret av byggmesteren) har fem fag med fyllinger under bueportaler. I fyllingene har W.S. Dahl malt evangelisbilder samt et kristusbilde. Himlingen skal være fra den tidligere prekestolen, og det fortelles at byggmester Reuter fikk ta med seg den gamle prekestolen. Den skal befinne seg på et museum i Tyskland.

Den kalkformede klebersteinsdøpefonten er opprinnelig fra 1632, men den øverste delen er ny, hugget av Aksel Berg. Dåpsfatet i messing ble anskaffet i 1661. Berg har også laget en stein over inngangsdøren der det står «SOLO DEO GLORIA».

Orgelet ble bygget av Olsen & Jørgensen i 1900 (skjønt enkelte oppgir andre årstall). Orgelet har seks stemmer og ble restaurert av Venheim orgelbyggeri i 2006 med gjeninnvielse 8. november.

Kirkeklokkene ble støpt av Franciscus Voillard i Frankfurt an der Oder i 1640. Det sies at kvaliteten ikke er helt god.

Kirkegården har naturlig nok vært utvidet opp gjennom årene. Ved parkeringsplassen nord for kirken står en lav bygning som ser ut til å være redskapshus. Det skal ellers finnes et krigsminnesmerke ved kirkemuren.

Fra senmiddelalderen av var det prestegård på Heie, og klokkeren bodde i sin tid på Vestre Glosli. Den gamle prestegårdsbygningen (avbildet her) ble imidlertid tatt ned i 1994. Gården er ikke omtalt hos Opplysningsvesenets fond, så vi må anta at den er gått ut av bruk som prestegård. Den er dessuten delt.

Kilder og videre lesning:

Tistedal kirke

I Tistedalen øst for Halden sentrum hadde det vært trelastvirksomhet i et par århundrer, men det var særlig med industrialiseringen på 1800-tallet at folketallet begynte å øke, og på 1860-tallet ble det bygget kirke. Den ble tegnet av stadsingeniør Gustav Blom Kielland og oppført på en tomt som var husmannsplass under Veden gård, med murmester Gunder Johnsen som ansvarlig for murerarbeidet. Grunnstein ble nedlagt den 17. mai 1865, og kirken ble innviet allerede 3. desember samme år. I begynnelsen ble den titulert som kapell (anneks til Immanuelskirken i Halden), men den har hatt eget sogn siden 1987 og tituleres i dag som Tistedal kirke.

Vi har å gjøre med en langkirke i tegl med rundt 250 sitteplasser. Kirken har vesttårn, og koret i øst er polygonalt avsluttet og omgitt av sakristier. Det nordre sakristiet er opprinnelig, mens det søndre ble tilføyd ved en større restaurering i 1923-25. Senere er kirken pusset opp / rehabilitert i 1953, 1976, 2002-03 og 2010. I 2002-03 ble veggene i kirken sandblåst og pusset og malt på nytt, det ble gjort om på korpartiet, slik at det fremstår som større og mer åpent, og kirken fikk nytt orgel.

Kirken har orgelgalleri i vest, og både koråpningen og vindusåpningene er rundbuet. Korgulvet er hevet tre trinn over skipets gulv. Det er glassmalerier (eller glassmosaikker) i vinduene både i skipet og i koret, visstnok utført (ihvertfall noen av dem) av firmaet G.A. Larsen. I koret var det opprinnelig tre rundbuede vinduer på sørveggen, men etter at søndre sakristi ble bygget, er det slike vinduer i de østvendte veggene, og altså med glassmosaikker.

I begynnelsen hadde ikke kirken altertavle, men det stod et krusifiks på alteret. Dette er muligens skåret av Brynjulf Bergslien. I 1902 ble det laget en rektangulær altertavle med rundbuet storfelt etter tegning av arkitekt Kielland som ramme for krusifikset. Denne er senere erstattet med en rikere utskåret tavle, og bildet ble malt av Laura Schultz 1925. Mens de fleste altertavler har motiver fra påsken, har den i Tistedal kirke et julemotiv. Her ser vi Jesusbarnet liggende i krybben med Maria og andre rundt omkring.

Prekestolen har fem fag med speilfyllinger. Døpefonten er åttekantet og kalkformet. Korpartiet fremstår som designmessig gjennomført.

Det ser ut til at kirken ble forært et 4 stemmers Olsen & Jørgensen-orgel i 1899. Dette ble i 1944 demontert og visstnok sendt til Mevik kapell, skjønt det sies i litteraturen om Øymark kirke at den har et Olsen & Jørgensen-orgel fra Tistedal med omtrent samme alder. Nytt Jørgensen-orgel ble i alle fall tatt i bruk julaften 1943. Det hadde 13 stemmer og ble montert av en tistedøl som var ansatt hos Jørgensen, og som dessuten var motstandsmann. Nærmere årtusenskiftet begynte dette orgelet å svikte, og nytt orgel fra Heinz Wilbrand (med to gjenbrukte stemmer) ble innviet 31. august 2003.

Kirken hadde bare én klokke til å begynne med. Den ble i 1918 (eller 1919, derom strides kildene) avløst at to klokker støpt av O. Olsen & Søn.

Kirkegården strekker seg for det meste nordøstover fra kirken. Nordøst for kirken står et gravkapell i rød tegl som ble oppført i 1928 etter tegninger av byarkitekt Martin Enger. Det avløste et laftet bårehus som ble tatt ned og gjenoppført ved Asak kirke (men er revet siden). Kapellet ble brukt som interimskirke under kirkeoppussingen i 2002 og ble selv pusset opp i 2009.

Det var bispevisitas i Idd prestegjeld i november-desember 2006 (foredrag i biskopens årsrapport). Menighetsbladet for Halden-menighetene kan leses på fellesrådets nettsted.

Kilder og videre lesning:

  • Sigrid og Håkon Christie: Norges kirker. Østfold (Riksantivariatet / Land og Kirke: Oslo, 1959), bind 2, s. 114 (også her)

  • Inger Lise Skauge og Kari Stumberg: Kirker og kirkegårder i Halden. Lokale kulturskatter (H. Andersen Bok- og papirhadel A/S , 2010), s. 196-211
  • Halden kirkelige fellesråd
  • Alf Henry Rasmussen: Våre kirker. Norsk kirkeleksikon (Vanebo Forlag, 1993), s. 685
  • Tistedal kirke
  • Kirkesøk

Hornindal kirke

Hornindals første kirke er omtalt i 1320 og lå trolig ved gården Ytrehorn, litt vest (eller nordvest) for dagens kirke, der bygdas gamle høvdingsete var. Kirken ble revet før 1600 og erstattet med en lang og lav trekirke på gården Kirkhorn. Denne skal ha hatt et tårn som var borte innen 1690 og ble erstattet med et nytt tårn i 1703. Dagens kirke er oppført ved samme gård.

Hornindal kirke er bygget etter en av Linstows typetegninger, som ble bearbeidet av Ludolph Rolfsen. Byggmester var først Anders Muldsvor, men han døde før arbeidet var ferdig, og ble avløst av Gjert Lien. Kirken ble innviet av prosten den 30. november 1856, og i 1867 ble Hornindal utskilt fra Eid som eget prestegjeld. Gamlekirken var for øvrig blitt kjøpt tilbake av allmuen så sent som i 1843, og det fortelles at flere ikke klarte kombinasjonen av restgjeld i den forbindelse og forpliktelser i forbindelse med den nye kirken, men måtte selge gården eller deler av den.

Vi snakker om en laftet langkirke med 400 sitteplasser. Det rektangulære skipet har en åttekantet takrytter midt på mønet. I øst er det et rett avsluttet kor med sakristi (fra 1956) i forlengelsen, og i vest er det våpenhus. I tillegg til vestinngangen er det en inngang midt på skipets sørvegg. Taket hadde opprinnelig tegltekke, men fikk skifer i 1907.

Innvendig var veggene umalt til å begynne med, mens interiør og inventar ellers var hvitmalt (som utsiden). I 1902 ble innerveggene malt med gul som hovedfarge, for så å endre farge til perlegrå med rødskjær i 1930. Veggene ble avlutet til jubileet i 1956. Kirken har søylebåret galleri i vest og fremover langs nord- og sørveggen. Også ved korskillet er det søyler, og korgulvet er noen trinn høyere enn skipets gulv.

Mye av inventaret er fra da kirken var ny, men til å begynne med brukte man et trekors i en ramme istedenfor et alterbilde. Altertavlen ble laget av Dagfin Werenskiold i 1932, og historien om den tåler å gjenfortelles. Sogneprest Jon Johnson og hans kone Alhed arbeidet for altertavle til kirken og fikk i 1929 tillatelse til å lage en kopi av hans verk «Det blomstrende kors» (eller «Krossen i blomstring»). Etter fylkesarkivets fremstilling å dømme skar Rasmus S. Kirkhorn ut rammen og innskriften under bildet, mens Jon Johnson skar relieffet. Ekteparet Johnson skal så ha malt rammen, og man ventet på at Werenskiold skulle male relieffet. Werenskiold skal ha vært svært fornøyd med arbeidet, og det endte med at Hornindal kirke fikk overta originalen, mens kopien (som også er signert DW) nå er å finne i Sørkedalen kirke i Oslo.

Prekestolen er helt i sørkant av korskillet og har oppgang fra koret. Den skal være på alder med kirken, i likhet med døpefonten og dåpsfatet. To skulpturer av Anders Svor — «Mot morgenrøden» og «Bøn» — fant veien til kirken i 1999. Svor er begravet på kirkegården og har et høyt gravminne med portrettrelieff. Et seks eller syv stemmers Olsen & Jørgensen-orgel fra 1907 ble i 1968 avløst av et tolv stemmers orgel fra J.H. Jørgensen, men det later til at det gamle prospektet ble beholdt. Kirkeklokken ble omstøpt av Andreas Sundt i 1845 etter en klokke fra 1659.

Kirkegården omgir kirken og strekker seg ned mot elven Kvitla. Det kan søkes på gravminner hos DIS Norge. På kirkegården står et krigsminnesmerke. Opplysningsvesenets fond har et bilde av presteboligen, som ser ut til å være et vanlig hus i disse dager.

Kilder og videre lesning:

Krigsminnesmerke

Minnesmerke over Anders Svor

Varteig kirke

Varteig har hatt kirke siden middelalderen: En stavkirke ble avløst av en tømmerkirke i 1703, mens dagens kirke er fra 1859. Etter reformasjonen var Varteig anneks til Sarpsborg og så til Fredrikstad etter at Sarpsborg brant i 1567 under Den nordiske syvårskrig (for så å bli mer eller mindre utslettet av et leirras i 1702). Senere ble kirken lagt under Tune, før den fikk eget sogn i 1. januar 1861. Etter kirkeauksjonen i 1723 var kirken på flere private hender før kommunen overtok i 1857. Det ble raskt vedtatt å rive gamlekirken og oppføre ny kirke på stedet, som er nesten en mil nordøst for Sarpsborg by, på østsiden av Glomma.

Varteig kirke ble oppført av den tyske byggmesteren J.C. Reuter og innviet den 25. november 1859. Det er en korskirke av tre som til å begynne med hadde takrytter over krysset. I 1894 fikk kirken sakristi i øst, og i 1911 ble den ombygget etter planer av Gunerius Furuholmen og med Magnus Fjeldbråten som byggmester og Sigvardt Stubberud som maler. Takrytteren ble da revet, og kirken fikk et vesttårn som gav den en helt annen fremtoning. Det er våpenhus i tårnfoten. Opprinnelig skal kirken ha hatt 400 sitteplasser. I dag opererer fellesrådet med 245. Sakristitilbygget i øst ble i 1975 erstattet med et nytt tilbygg som også inneholder dåpsventerom.

Kirken har orgelgalleri i vest, og det er kor i østre korsarm. Himlingen er flat, og en rekke kannelerte søyler med kvadratisk tverrsnitt ved overgangen til koret inngir et slags tempelaktig preg. (Samme type er brukt under orgelgalleriet.) Dette er fra 1911. Det opprinnelige korskillet ble fjernet i 1894. Kirken har glassmalerier av Borgar Hauglid fra 1929 med 56 bibelmotiver (se s. 49 her). Kirken ble pusset opp til hundreårsjubileet i 1959. Den fikk da interiørfarger som skal ligge nær de opprinnelige, og gammelt inventar som var blitt stuet bort, ble tatt i bruk igjen. Også til 150-årsjubileet i 2009 ble kirken pusset opp, og det ble utgitt et jubileumsskrift.

Midtfeltet fra en altertavle fra 1643 (et nattverdsbilde) er bevart og henger på korets nordvegg. Altertavlen som brukes, er fra 1740 og viser også nattverden i et Rubens-inspirert bilde. Prekestolen er opprinnelig fra 1643 og ble «forbedret» i 1703 og noe endret også i 1911. Den har sekskantet grunnflate og fire fag. Det skal finnes farger fra 1700-tallet under dagens farger. Den kalkformede døpefonten i kleberstein er fra ca. 1200 og har et messingfat fra 1649. Fonten var en periode erstattet med en font av tre, men er tatt i bruk igjen.

To tavler av mahogny med bjerkerammer kom på plass i 1929. De lister opp sognets prester fra reformasjonen til våre dager, og det skal være plass til noen navn til. I sakristiet er et uvanlig innslag i form av en rekke portretter av stedets prestefruer gjennom tidene. En stol i kirken skal være laget av Hans Nielsen Hauge.

Kirken fikk sitt første orgel i 1891. Det hadde fire stemmer og var bygget av Olsen & Jørgensen. Dagens orgel ble bygget av Norsk Orgel- og Harmoniumfabrikk og innviet i 1966. Orgelet har 16 stemmer, og fasaden er tegnet av Asbjørn Stein.

Opprinnelig ble de gamle kirkeklokkene overført. De har imidlertid blitt dårlige etterhvert, og klokkene som brukes i dag, er støpt av O. Olsen & Søn i 1888 og 1913.

Kirkegården er sterkt utvidet gjennom årene og strekker seg mot øst-sørøst fra kirken. Omtrent midt på kirkegården står et gravkapell som ble oppført i 1952. I 1966 ble den gamle kirkestallen på kirkebakken revet, og et servicebygg ble oppført i stedet.
Da kirken var ny, var det en viss uenighet om valg av prestegård, men i 1863 ble Brunsby Østre (samt en del av Vestre) innkjøpt for formålet. Prestegården er avbildet hos Opplysningsvesenets fond.

Sogn / menighet er felles med Hafslundsøy. Menighetsbladet kan leses her.

Kilder og videre lesning:

Berger kirke

Berger kirke i Svelvik kommune ligger et stykke sør for kommunesenteret, på skrå over Drammensfjorden fra Holmsbu. Kirken ble tegnet av Schak Bull (se også her), oppført på grunnen til Berger gård og innviet den 7. juni 1895. Samme tegninger ble kort tid senere brukt ved byggingen av Ytre Arna kirke. Byggingen skjedde på en tid da Berger og Fossekleven fabrikker kom i drift (i dag er fabrikkene museum), og kirken ble finansiert av Jebsen-familien, som eide fabrikkene. Den var i privat eie frem til 1970, da den ble gitt vederlagsfritt som gave til Svelvik kommune etter at det hadde gått nedenom med fabrikkdriften.

Vi har å gjøre med en langkirke i tre med rektangulært skip, polygonalt avsluttet kor omgitt av små sakristier samt vesttårn. Kirken har galleri i vest, og den har rundt 200 sitteplasser ifølge flere kilder som Kirkesøk, mens Svelvik kirkelige fellesråd opererer med 300. Kirken var svært enkelt utstyrt i begynnelsen (og ordet «tarvelig» ble brukt), men interiøret ble omfattende ombygget og pusset opp i 1948-49 under ledelse av Arnstein Arneberg i samarbeid med Axel Revold. Kirken ble gjenåpnet 18. september 1949. I de etterfølgende årene forfalt kirken noe, ettersom det gikk dårlig med fabrikkdriften, og vedlikeholdsutgiftene ble overtatt av kommunen. Senere er det meldt om gaver og oppussing. På begynnelsen av 2000-tallet ble kirken meldt å være i dårlig stand. Så ble det i 2006 meldt om bevilgninger til å gjøre noe med taket (og året etter ble det utlyst anbud i den forbindelse). I 2011 er det igjen flere hjertesukk om forfall ved kirke, kirkegård og bårehus (se f.eks. her, her og her).

Noen ord om inventaret: Som altertavle brukte man i begynnelsen et kors på fløyelsbakgrunn. Ny altertavle ble laget 1949 med tre bilder av Axel Revold som viser (fra venstre til høyre) Fristelsen, Oppstandelsen og Jesus som bærer korset. Bildene var laget noen år tidligere og var blitt utstilt i Kunstnerforbundet i 1946 til stor oppmerksomhet. Kritikkene ved den anledning var nokså blandet. Altertavlen er avbildet på Kirkenorge.no.

Den nåværende prekestolen ble tegnet av Arnstein Arneberg og utført av Anthon Røvik i 1948. Det står en lesepult like ved siden av. Døpefonten er også fra oppussingsperioden og har et dåpsfat gitt i gave fra skolebarna på Berger.

Kirken har et August Nielsen-orgel fra 1895 som ble restaurert av Venheim i 1985. De to kirkeklokkene er fra Barwell Founder i Birmingham, og er på alder med kirken.

Kirkegården ble tatt i bruk tidligere enn tiltenkt, da datteren til fabrikkeier Jürg Jebsen døde et par måneder før kirken ble innviet. Tillatelse ble gitt fra biskopen, og hun ble begravet ved kirken den 19. mars 1895, mens den offisielle jordfestelsen skjedde den 23. juni. Arkitekten N.P. Nilsen tegnet gravkapell til kirkegården i 1919, men etter saksbehandling og godkjennelse skjedde det ikke noe mer. Først i 1980 ble det laget tegninger til bårehus. Etter at midler var bevilget og tegninger revidert, ble bårehuset oppført og innviet den 27. mars 1989.

Det ble utgitt jubileumsbok til hundreårsjubileet i 1995.

Kilder og videre lesning:

Trefoldighetskirken i Arendal

I likhet med mye av det østre Aust-Agder sognet Arendal en gang til Holt prestegjeld. I 1669 fikk det fremvoksende ladestedet tillatelse til å oppføre egen kirke. Byggmester for denne trekirken (like vest for nåværende kirke) var Johannes Halsteinson, og kirken ble innviet den 6. desember 1670. Den fikk etterhvert flere påbygg og fikk Y-form (som en av bare ti kirker i Norge). I 1714 kom det til et tårn i gråstein ved nordfløyen. Denne kirken ble i stadig dårligere stand mot slutten av 1700-tallet, og på 1830-tallet ble den avløst av en ny kirke. Arendals første kirke hadde et alterbilde som fremstilte nattverden, og prekestolen var utsmykket med utskårne trefigurer av de fire evangelister. Kirken fikk orgel i 1723 (13 stemmer, Peter Lorentzen Elster) og kongestol i 1751. Den skal ha hatt portretter av kongene Kristian V, Frederik IV, Kristian VI og Frederik V samt det danske riksvåpen. Kirkegården, som ble innviet i 1709, lå lenger nedi bakken, like nedenfor dagens kirke.

Ny kirke — også den en trekirke, men denne gangen åttekantet — ble tegnet av Chr.H. Grosch. Grunnstein ble nedlagt av selveste kronprins Oscar den 7. august 1833, og kirken ble innviet den 23. mars 1836. Denne bindingsverkskirken beholdt tårnet fra gamlekirken, og kirken hadde inngang i øst og kor i vest, altså motsatt orientering av det vanlige. De 555 plassene til tross skal denne kirken ha vært i minste laget allerede fra begynnelsen, noe som muligens også hadde sammenheng med at alle plasser i utgangpunktet var bortleid til velstående borgere og ikke kunne brukes av andre. Denne ordningen ble etterhvert avviklet som følge av misnøye. Dette var dessuten en periode med kraftig befolkningsvekst.

Istedenfor altertavle hadde Grosch-kirken en gipskopi av Bertel Thorvaldsens populære kristusstatue. Døpefonten var en knelende engel som holdt kummen i hendene, også den en Thorvaldsen-kopi. Disse ble senere overført til Froland kirke, der de siden har fått avløsning. (Kristusstatuen er å finne på Aust-Agder kulturhistoriske senter.) Kirken overtok først orgelet fra gamlekirken, men fikk et nytt Claus Jensen i 1876. Dette fant i 1888 veien til Bjorbekk kirke, der det fortsatt er i bruk.

Etterhvert begynte den prosessen som resulterte i dagens kirke. I forkant av kirkebyggingen fikk byen ny høyere skole (Arendal gymnas) lenger oppi bakken på Tyholmen, og det var en stund snakk om å bygge kirken øverst i Vestregate (i Blødekjær). Den endelige reguleringen plasserte imidlertid kirken litt opp i skråningen på Tyholmen. Nødvendige tomtekjøp ble ordnet, og det var ønske og krav om en sokkel for kirken på den skrå tomten i form av basarhaller, som etterhvert skulle romme butikker. En arkitektkonkurranse utlyst i 1883 ble i 1884 vunnet av Christian Fürst, som på det tidspunktet fortsatt var student hos Johannes Otzen, Fürsts mentor og arkitekt for St. Gertrud Kirche i Hamburg, som Trefoldighetskirken har visse likhetstrekk med. Grunnstein ble nedlagt den 7. august 1885. Fürsts studiekamerat Egon Schmüser tituleres gjerne som byggeleder. Han kan vel også sies å være utførende arkitekt for basaren, for det ble etterhvert han som utarbeidet tekniske tegninger for den. Byggmester var Carl Lovin Wagle. Trefoldighetskirken ble innviet av biskopen den 29. juni 1888.

Som det fremgår av bildene, er kirken av upusset tegl, men hva slags form har den? Det kan vel argumenteres for at den har form som et latinsk kors, men i likhet med Sagene kirke (også tegnet av Fürst) har den en romfølelse med elementer av langkirke, korskirke, basilika og sentralkirke, og beskrivelser av kirken varierer deretter. Også her er hjørnene mellom korsarmene skrådd. Korsarmene som danner tverrskipet, er brede og korte, og de har gallerier. Tverrskipene har få sitteplasser, og disse er stoler snarere enn kirkebenker, noe som bidrar til langkirkepreget. Det er tre skip i kirkens lengderetning. Sideskipene er imidlertid smale, og områdene under galleriene fungerer egentlig bare som passasjer. Orienteringen er nesten fra nord til sør, med koret svakt mot sør-sørøst og omgitt av sakristier som sies å være svært små. Det er tårn i nord. Kirken hadde opprinnelig ca. 1200 sitteplasser, men dette er i dag redusert til rundt 850.

Det brant i kirken natten mellom 12. og 13. januar 1902. Det så alvorlig ut en stund, men det viste seg at skadene ikke var så omfattende som antatt. (Wikipedia har flere detaljer om brannen.) Både kirken og basaren fikk imidlertid tidlig problemer med frostsprengning. Allerede i 1909 ble det satt opp stillaser rundt hele kirken for å bytte ut ødelagt fasadestein, og det har vært gjentatte perioder med restaurering siden. På basaren, som jo har flatt tak, har det vært enda større problemer, og problemet synes å ha blitt forsterket av et slags malingslag som ble påsmurt. På 1980-tallet vurderte man å rive basaren. Mot slutten av 1980-tallet valgt man en flikkeløsning som viste seg ikke å holde. I 2005 rev man den gamle basaren og bygget opp hele anlegget på nytt tilnærmet lik det gamle, men med visse tekniske oppjusteringer. Basaren ble gjenåpnet året etter.

Når det gjelder inventar, tegnet Schmüser også prekestol, alter og døpefont, alt utført av snekker H.P. Larsen, som også laget benkene. Opprinnelig hadde kirken en mindre og enklere, nygotisk altertavle med et forgylt kors på blå bunn. Etter en gave gitt i 1898 fikk kirken en altertavle malt av August Eiebakke. Den viser Jesus som velsigner disiplene før sin himmelfart (jf. Luk. 24.50). Det sies at fremtredende kirkemenn stod modeller for disiplene. Tavlen ble innviet den 21. juni 1901.

Prekestolen sies å ha kommet uskadet fra brannen i 1902, mens døpefonten skal ha blitt forkullet. Hva som siden har skjedd med den, sies det lite om. Ved døpefonten henger et flamsk maleri som er malt på slutten av 1600-tallet etter et kobbersikk av Cornelius Galle, som igjen er kopiert etter en original av Giovanni Stradanus (alias Jan van der Straat). Bildet viser De hellige tre kongers tilbedelse. Det sies at man la det bort etter brannen, da det ble antatt skadet, men det er åpenbart restaurert siden.

Kirken har hatt flere orgler. Det første, et August Nielsen-orgel med 26 stemmer, ble gitt av Anton Chr. Houen til innvielsen. Orgelet ble bygget om og utvidet til 44 stemmer av J.H. Jørgensen i 1957. Dette omfattet også et anlegg for overføring av musikk fra kirketårnet. I 2010 ble det installert nytt orgel bygget av Werkstätte für Orgelbau Mühleisen. I den forbindelse ble også prospektet utvidet. Midtdelen på bildet i Wikipedia er det opprinnelige, mens de to vingene er nye. Orgelet sies å være Norges fjerde største kirkeorgel, og er næremere beskrevet av orgelbyggeriet.

Kirken hadde opprinnelig tre stålklokker fra Bochumer Verein. De skulle opprinnelig ha vært av bronse, men etter et økonomisk krakk i 1886 var det nødvendig å kutte ned på utgiftene. I 1983 ble det installert et klokkespill med 16 klokker fra Olsen Nauen. NRK har lydopptak av kirkeklokkene. Flere inventargjenstander er skildret i kildene.

Det er ikke kirkegård her. Den ligger et par kilometer unna, nærmere E18.

Det var bispevisitas i Trefoldighet menighet i januar 2011.

Kilder og videre lesning:

  • Trefoldighet menighet i Arendal 1705-1955 (P.M. Danielsens trykkeri: Arendal, 1955)

  • Jens Christian Eldal og Jiri Havran: Kirker i Norge, bind 3: Med historiske forbilder. 1800-tallet (ARFO, 2002), s. 160-163
  • Hans Olaf Aanensen og Jan Lindland: Kirkebasaren i Arendal: Tilblivelse, forfall og gjenoppbygging (Stiftelsen Kløckers hus: Arendal, 2007)
  • Bjarne Nenseter (tekst) og Halvor Tveraaen (bilder): På kirkevandring i Aust-Agder (Kilden forlag: Arendal, 1992), s. 10-11
  • Kunsthistorie.com
  • Wikipedia
  • Digitalt fortalt om kirkebasaren
  • Alf Henry Rasmussen: Våre kirker. Norsk kirkeleksikon (Vanebo Forlag, 1993), s. 472
  • Kirkesøk

Tjøme kirke

Det har vært kirke på Tjøme siden middelalderen. Det antas at det ble oppført kirke på stedet på første halvdel av 1300-tallet, altså før Svardedauden. Det var en steinkirke, og den var viet til Olav den hellige. Etter reformasjonen var den anneks til Nøtterøy. Det fremgår at kirken tilhørte allmuen en gang utpå 1600-tallet. Utover 1800-tallet ble den for liten, og den ble revet i 1865. Noe stein fra denne kirken er brukt i dagens kirke, som ble tegnet av Anders Thorød. Den ble innviet av biskopen den 12. september 1867.

Tjøme kirke er en langkirke i tegl og larvikitt (samt stein fra gamlekirken). Kirken har vesttårn, og i øst er det et polygonalt avsluttet kor som er omgitt av sakristier. Antall sitteplasser er rundt 320. Innvendig er det galleri i vest og langs skipets nordvegg, og mye av inventaret er overført fra den tidligere kirken. Senere er kirken omfattende restaurert i 1949-50 samt i 1991 og i 2004-2006.

Altertavlen i bruksbarokk ble skåret av Abel Schrøder d.y.. Det antas at det skjedde i 1670-årene, altså mot slutten av hans liv, og tavlen er naturligvis overført fra gamlekirken. Nederst ser vi nattverden og i det store bildet over det korsfestelsen, omgitt av de allegoriske figurene Fides (troen) og Spes (håpet). Beveger vi oss oppover, ser vi et oppstandelsesbilde, og øverst er en figur som representerer kjærligheten (i form av en kvinne med barn).

Det er glassmalerier i vinduene i korets skråvegger på hver side av altertavlen. De er laget i Glasgow ved Industrial Art Studios – Wm. Meikle & Sons Glass Stainers, Decorators and Art Furnisher, i 1901 og ble innviet den 11. august det året. (Senere er de restaurert i 1946 av E. Holtung.) Bildene illustrerer Matt. 9.14 («La de små barn være og hindre dem ikke fra å komme til mig! for himlenes rike hører sådanne til») og Matt. 14.31 («Og Jesus rakte straks hånden ut og tok fatt i ham og sa til ham: Du lite troende! Hvorfor tvilte du?»).

Også prekestol med himling skal være skåret av Schrøder på 1670-tallet. Stolen har utskårne figurer. Vi ser Kristus flankert av de fire evangelister med attributter, og pilastrene mellom figurene er dessuten dekorert med kvinnelige figurer med attributter som forstiller dyder (tro, håp, kjærlighet, rettferdighet, klokeskap og standhaftighet). Et panelmaleri av Bibelen på veggen mellom stolen og himlingen er malt av Jacob Pederssøn Lindgaard i 1786. Oppgangen sies å være malt av Jørgen Schultz. Her er det fem paneler med pilastre, denne gangen med illustrasjoner fra Det gamle testamente. Nedenfra og oppover ser vi Jesaja i rød kjortel og hvit kappe (og sag i hånden), Jeremias i hvit kjortel (gren og krukke i hånden), Esekiel som yppersteprest med bispelue (portkastell i hendene) og Daniel i gul kjortel og rød kappe, leiende på en mangehornet geitebukk. Øverst er kong David i rustning og rød kappe med krone på hodet og med harpe i hånden. Prekestolen stod opprinnelig på den andre siden av korbuen, og oppgangen var stuet bort på museum. Ved restaureringen i 1950 ble imidlertid galleriet langs sørveggen fjernet og prekestolen flyttet og komplettert.

Døpefonten er fra 1789 og ble brukt i gamlekirken, men den befant seg i Tjøme museum (omtalt her) i 1905-1939 og så i Vestfold fylkesmuseum, før den ble tilbakeført til kirken i 1950 (i likhet med f.eks. oppgangen til prekestolen samt galleribrystningen). Fonten er av furu og har åttekantet grunnflate samt et lokk som skal være fra midten av 1700-tallet. Dåpsfatet er laget av gullsmed Michael Steen i Tønsberg i 1791.

På korets nordvegg henger et krusifiks fra 1300-tallet, og ellers henger en rekke gamle malerier på korveggene (se jubileumsbok). Det er også malte bilder i fyllingene på galleribrystningen. Sistnevnte skal være malt av Jørgen Schultz. De avbilder en rekke disipler og de fem kloke og fem dårlige jomfruer (eller uforstandige brudepiker som det heter i nyere bibeloversettelser, jf. Matt. 25). To kirkeskip (begge fregatter) henger i midtgangen sammen med tre messinglysekroner.

Ved innvielsen hadde kirken et ni stemmers orgel. Det ble avløst av et 14 stemmers Olsen og Jørgensen-orgel i 1905. Til jubileet i 1967 ble orgelet bygget om av J.H. Jørgensen og fikk installert elektrisk motor. Omtalen i jubileumsboken (2006) samt i samtidige avisartikler tyder på at orgelet en stund ikke fungerte optimalt, men i 2009 omtales det som nyrestaurert og renstemt (trolig utført i 2007). Kirkens akustikk sies å være god og blant lokale kirker visstnok bare overgått av Tønsberg domkirkes. Tjøme hadde inntil år 2000 et kirkekor, og kirken brukes ellers til konserter.

Kirken har fire klokker, hvorav to er støpt i Amsterdam (i 1707 og 1712) og to av Olsen Nauen (i 1937).

Kirkegården er blitt utvidet gjennom årene. Nord for kirken står et gravkapell som ble oppført av byggmester Sverre Bjønness og innviet den 9. august 1925. Det ble utvidet med bårerom i 1950. Gravkapellet har vært brukt som interimskirke ved restaurering av selve kirken. På kirkegården står et minnesmerke over falne i den annen verdenskrig. Presteboligen er avbildet hos Opplysningsvesenets fond.

Det var bispevisitas i Tjøme prestegjeld i mars 2006. Kirken feiret 140-årsjubileum i september 2007.

Kilder og videre lesning:

Gravkapell

Kirkegård

Krigsminnesmerke

Kråkerøy kirke

Før 1686 inngikk Glemminge (Glemmen), som Kråkerøy var en del av, faktisk i Tune prestegjeld. Så ble det lagt under det som nå kalles Østre Fredrikstad, før det ble eget prestegjeld. Kråkerøy kommune ble utskilt fra Glemminge i 1908 (men er siden 1994 en del av Fredrikstad kommune). Det tok ikke lang tid før det ble arbeidet for eget kirkesogn og kirkebygg også, etter at gravplass med klokkestøpul var blitt innviet på grunn fra gården Holte i april 1905. Det var da bårehus i Ringstadveien, og begravelser fant sted med utgangspunkt i hjemmet. Kråkerøy ble eget sogn fra 1908 og eget prestegjeld fra 11. mai 1909.

Kirken ble tegnet av Olaf Nordhagen, som samarbeidet med Ivar Næss, og oppført fra vinteren 1909 (et årstall vi finner igjen over døren på sørsiden av tårnet). Mens kirken var under bygging, brukte man «Bjørneby Bruks lokale» (senere kalt Kråkerøy misjonshus) som interimskirke, og det hadde tidligere også vært holdt gudstjenester i det lokale bedehuset. Kirken ble innviet av biskopen den 15. mars 1911.

Kråkerøy kirke er en langkirke i granitt (råkopp) med 380 sitteplasser ifølge Kirkesøk (dette har nok variert gjennom kirkens historie). Den har vesttårn med våpenhus i tårnfoten, rektangulært skip og et kort kor som har apsis i øst og er omgitt av sakristier i nord (prestesakristi) og sør (dåpssakristi). Kirken er senere restaurert til 40-årsjubileet i 1951 under ledelse av Arnstein Arneberg. Det har også vært en rekke oppussinger etter dette.

En god del av interiør og inventar ble utformet av arkitekten. Dette gjelder ting som alter, døpefont og prekestol. Kirken har ikke altertavle som sådan. I koret er det fem vinduer med glassmalerier av Emanuel Vigeland fra kirkens tidlige dager. Motivene er Kristus som holder i jordkloden (eller snarere et rikseple), samt de fire evangelister med sine symboler. Koret ble dekorert av Kåre Jonsborg i 1951, og på veggen over det midterste vinduet finner vi «Livstreet» (selve malerarbeidet skal være utført av Per Henriksen). Døpefonten i kleberstein (1911), som altså er tegnet av arkitekten, er utført av Johs. Grønseth & co. Den likeledes arkitekttegnede prekestolen er utført av Johannes Tvedt og fikk fargene frisket opp i 1951. Den står til venstre for korbuen og har oppgang fra koret. I korets sørvestre hjørne står en klokkerstol, og det finnes også en lesepult like ved prekestolen.

Kirkens to klokker er fra 1910 og ble støpt av O. Olsen & søn (det vi nå kaller Olsen Nauen). Det nåværende orgelet har 29 stemmer og ble bygget ved Norsk Orgel- og Harmoniumfabrikk i 1965 (innviet 13. mars). Dette avløste et 15 stemmers Olsen og Jørgensen-orgel fra 1909.

Kirkens orientering er strengt tatt fra nordvest til sørøst (eller nord-nordvest til sør-sørøst). Selve kirken ligger på en høyde i enden av en rett vei, og kirkegården (som er utvidet en rekke ganger) strekker seg langs nordøstsiden av veien, mens diverse andre bygg ligger på den andre siden. Det er også en kirkegårdsdel (innviet 1971) på sørvestsiden av fylkesvei 108. Kirkegården er pent terrasert og inndelt i forskjellige områder. Sørøst for kirken står et uthus som ble utbedret i 1973 med tanke på søndagsskolebruk. Et gravkapell ble oppført på vestsiden av veien som fører opp til kirken, i 1923. Det er siden restaurert på begynnelsen av 1950-tallet (da det fungerte som interimskirke under kirkerestaureringen) og på begynnelsen av 1980-tallet. Kapellet har et veggteppe fra 1983, en prekestol fra samme tid (tegnet av sogneprest Slettevold, utført av Sverre Mathisen) og et orgel fra 1985. Mellom gravkapellet og kirken står et menighetssenter som ble oppført i 2007-2009. Like nedenfor gravkapellet ligger et servicebygg med kontorlokaler som ble oppført i 1970 etter tegninger av Aksel Fronth. Vest for dette igjen er et redskapshus.

Menigheten feiret 100-årsjubileum i 2009 og kirken i 2011. Ved sistnevnte anledning ble det utgitt en jubileumsbok. Menighetsbladet kan leses her.

Kilder og videre lesning:

  • Geir Harald Johannessen (red.): Kråkerøy kirke 1911-2011, en livsfrisk 100-åring (Kråkerøy menighetsråd, 2011)

  • Tore E. Thorkildsen: På kirkevei i domprostiet (TK-Publikasjon: Hvaler, 1994), s. 63-72
  • Sigrid og Håkon Christie: Norges kirker. Østfold (Riksantivariatet / Land og Kirke: Oslo, 1959), bind 2, s. 212 (også her)
  • Arkivverket om fylkets sognehistorie
  • Alf Henry Rasmussen: Våre kirker. Norsk kirkeleksikon (Vanebo Forlag, 1993), s. 687
  • Kirkesøk
  • Kråkerøy menighet

Korets apsis

Vestportal i nord-nordvest

Kirkegård

Gravkapell

Gravkapell

Menighetssenter

Annonse