Viser arkivet for stikkord arnsteinarneberg

Farnes kirke

Da den gamle stavkirkenÅrdalstangen ble revet i 1867, ville presten og biskopen at materialene skulle brukes til å bygge kirke i Øvre Årdal. Kommunen satte imidlertid foten ned, og det skulle drøye helt til etter andre verdenskrig før kirkeprosessen kom i gang igjen på stedet. I mellomtiden var Årdal og Sunndal verk startet med utgangspunkt i anlegg påbegynt under den tyske okkupasjonen. Ungdomsheimen ble brukt som interimskirke fra 1954 før dagens kirke stod klar i 1970.

Kirkegården ble faktisk anlagt lenge før kirken. Den ble tatt i bruk i 1898 og ligger mellom kirken i sør og Storevegen i nord. På den står et klokketårn (eller er det redskapshus?). Kirkegården ble utvidet mot øst i 1959. Den er for det meste steininngjerdet, med en liten del avgrenset av nettinggjerde. Senere, i 1985, er en ny kirkegård tatt i bruk lenger vest, på nordsiden av Flotavegen.

Da planleggingen kom i gang i 1960-årene, ble det ytret ønske om tradisjonell kirke med tårn og spir. Vel har kirken tårn (30 meter høyt), men formen ellers er relativt moderne, og det dreier seg om en arbeidskirke tegnet ved Arnstein Arnebergs arkitektkontor med Per Solemslie som ansvarlig arkitekt. Byggingen tok til i juni 1968, og kirken ble innviet den 12. april 1970. Den har vel 700 sitteplasser. Ifølge Norges kirker er det 400 i hovedskipet, 100 i sideskipet og 250 i den tilstøtende menighetssalen. Materialet er rød tegl, men opprinnelig var det planlagt å bruke granitt.

Kirkebygget er tilnærmet kvardratisk i grunnflate, men består av forskjellige elementer, deriblant et asymmetrisk plassert tårn. Selve kirkesalen er i søndre del av bygget. Kordelen er integrert i kirkerommet, med alterpartiet på et podium tre lave trinn over skipets gulv. Det er dåpssakristi i et utbygg på sørsiden. Nordre halvdel av bygget inneholder bl.a. våpenhus, konfirmantrom (peisestue), menighetssal, kjøkken og oppholdsrom.

Altertavlen på nordøstveggen (fra 1970) er utført av Victor Sparre i forskjellige materialer: slitte skigardsplanker, speilbiter, knust porselen, kobber, messing og aluminium. Tavlen er montert direkte på nisjeveggen og består av tre deler: øverst et øye, i midten en helligåndsdue og nederst en triumferende Kristus som hovedfigur. Alteret er murt og har en kjerne av leca og armert jern.

Den kasseformede prekestolen er av tre og har himlinh. Dens tår til venstre (nord) for alterpartiet, og bak den står en klokkerstol. Det finnes også en lesepult.

Døpefonten er murt i likhet med alteret og står i en nedsenket dåpsgrav, i praksis et litt lavere gulvparti.

Orgelet (Vestlandske, 1970; 20 stemmer fordelt på to manualer og pedal) står på et galleri i vest. Det er, i likhet med de tre kirkeklokkene (Olsen Nauen, 1970) finansiert av ÅSV.

I kirkeparken sør for kirken står en statue av Leif Anders Larsen kalt «Kvinnedraumen i treet frå jordas indre». Krigsminnesmerket i Øvre Årdal er ikke ved kirken, men et stykke lenger øst langs Storevegen.

Kilder og videre lesning:

Ervik kirke

Ervik kirke kalles også St. Svithun minnekapell, til minne om hurtigruteskipet Sanct Svithun, som ble skutt i senk av britene i 1943. Ved den anledning bidro en lokal redningsaksjon til å begrense antall drepte, og man klarte også å berge skipsklokken, som senere ble brukt som kirkeklokke. NS syslet med planer om minnekapell og nedla grunnstein i 1944, men saken ble utsatt. Fra 1960 ble det arbeidet for å få oppført et kapell på stedet. Det ble tegnet av Olav Platou (som arbeidet ved Arnstein Arnebergs arkitektkontor og overtok et prosjekt Arneberg fikk kort tid før han døde) og innviet den 14. juni 1970. Ervik fikk sognestatus i 1997, og det tidligere kapellet tituleres nå som Ervik kirke.

Ervik kirke er en langkirke i mur med en karakteristisk løkkuppel. Kirken er innredet etter arbeidskirkeprinsipper med skyvedør bakerst i kirkesalen mot et par møtesaler. Kirken er møblert med jærstoler og har ifølge Kirkesøk 180 sitteplasser, mens det ifølge fylkesarkivet dreier seg om 75 eller 150 avhengig av om skyvedørene er lukket eller åpne. I kirkebygget er det utstilt flere gjenstander knyttet til det senkede skipet, deriblant skipsfløyten og en modell. Det finnes også en minneplate med navn på de omkomne. Ankeret ble tatt opp av vraket i 1996 og er utstilt utenfor kirken.

Korenden av kirkesalen er hevet med et lite trinn over resten av rommet, som et lavt podium. Altertavlen har form av et kors med en kvinneskikkelse på veggen bak alteret, og ble laget av Kalla Skrøvseth i 1979. Den er inspirert av historien om forliset. Kirken har glassmalerier, prekestol og døpefont med fat og mugge fra 1970. Orgelet (fra 1990) er elektronisk og av merket Cantor. Det har 25 stemmer. Et nederlandsk ikon fra 1996 viser Sta. Sunniva.

Ervik kirkegård, som antas å være fra 1500-talet, er like ved siden av kirken.

Kilder og videre lesning:

Volda kirke

Volda (eller Halkjelsvik) har vært kirkested siden rundt 1200, og en stavkirke er omtalt på 1400-tallet. (Aslak Bolts jordebok snakker om «Halkelsuiks kirkio sogn».) Den ble reparert og påbygget mange ganger og hadde form av en korskirke da den ble revet i 1858. Den ble avløst av en korskirke (se modell og bilde) tegnet av Chr.H. Grosch. Dette var en av landets største trekirker med 970 sitteplasser, skjønt det sies at 3000 var innenfor ved innvielsen. Denne kirken brant allerede natt til 7. april 1929, og med den forsvant også en anselig mengde gammelt inventar. Mens man ventet på at ny kirke ble klar, ble bedehuset brukt som interimskirke.

Ny kirke ble tegnet av Arnstein Arneberg og innviet den 1. mai 1932. Det er en korskirke som opprinnelig hadde 800 sitteplasser, mens man i dag regner med rundt 500 (ifølge Volda kommune, som knytter dette til brannvernforskrifter; de fleste kilder ellers opererer fortsatt med 800). Det ser ut til at kirken er bygget rundt et skall av armert betong, slik flere av Arnebergs kirker er, og den er forblendet med stein, slik at det utenfra ligner en mer tradisjonell steinmur. Innvendig minner hvelvingen noe om parabelformede hvelvinger som i f.eks. Ullensaker kirke, men er kanskje noe spissere — et nikk til nygotikken?

Selve innredningen av kirken er endret noe opp gjennom årene. Etterhvert som man følte behov for flere rom og annen funksjonalitet, ble det planlagt å grave ut kjeller under kirken. Siden kirken står på middelaldergrunn og muligens har gamle graver under seg, ville det imidlertid bli kostbart og tidkrevende å foreta de nødvendige utgravninger. I stedet har man valgt (blant annet) å ommøblere i selve kirken. Et par benkerader foran er fjernet for å gi bedre plass ved konserter, og det er også fjernet en rad bakerst. I 2002 ble det fjernet benker i nordre tverrskip, noe som imidlertid vakte reaksjoner. Sakristiene er rustet opp (dåpssakristiet i 2003 og prestesakristiet i 2006), og det er nærmest innredet kirketorg under orgelgalleriet ved inngangen. Kirken har fått bekvemmeligheter ved inngangspartiet. Kirkekonsulenten diskuterer utviklingsmuligheter i innredningen.

Selv om det formelt dreier seg om en korskirke, har kirkerommet mer preg av langkirke. Man må nærmest være i de relativt korte tverrarmene (eller i det minste langt foran) for i det hele tatt å tenke korskirketanken, skjønt apsis på sørsiden er ganske påfallende — særlig utenfra. Korgulvet er hevet hele fem trinn over resten av kirkens gulv, hvilket gir koret et preg av sceneområde. Det er også korskille på begge sider av trappen. Prekestolen er i korbuens høyrekant, mens døpefonten står inne i koret. Som så ofte i kirkesammenheng har Arneberg engasjert seg helt på detaljnivå i innredningen, noe som har bidratt til å gi et slags helhetspreg til tross for senere endringer.

Hugo Lous Mohr har malt hele fondveggen i koret i et av sine tidligste samarbeidsprosjekter med arkitekt Arneberg. Arbeidet er utført høsten 1932, mens kirken altså ble innviet i mai. Som i mange slike har utsmykningen en blond, nordisk kristusskikkelse som blikkfang (i form av sjangerbildet Kristus in mandorla). Digitalt fortalt lanserer denne utsmykningen som kandidat til første nordiske kristusskikkelse. Mohrs hovedkonkurrent i så måte, hans læremester Henrik Sørensen, utsmykket Linköping domkirke like etterpå og visstnok ikke påvirket av Mohr, skjønt det blir kanskje et definisjonsspørsmål av mer akademisk interesse. Rundt omkring den store kristusskikkelsen er andre bilder fra Jesu lidelseshistorie. Nederst er tilsynelatende fire nisjer med evangelistfigurer, men det er et sysnbedrag, for det dreier seg om malerier, dette også. Selv om freskoarbeidet i Volda ble utført før det i Oslo domkirke, har undertegnede ikke hørt om tilsvarende avskallingsproblemer som ved sistnevnte.

Orgelet har 31 stemmer og ble opprinnelig bygget av Furtwängler & Hammer i 1931. Undertegnede kjenner ikke orgelets reparasjonshistorie. Det finnes også et kororgel fra 2009. Klokkene er støpt av O. Olsen & Søn.

Det er kirkegård rundt kirken, men begravelser i dag skjer ved Leirshaugen nærmere Rotevatnet. Gravsøk kan gjøres her. Prestegården er rundt en kilometer fra kirken.

Kilder og videre lesning:

Rokke kirke

På raet nord for Halden by finner vi Rokke middelaldersteinkirke i et landskap preget av siste istid. I nord er det bunmorener med skog og vann. Mot sør faller terrenget noe, og det er fin utsikt ut over fjorden over jordbrukslandskapet. Kirken antas å være oppført på 1100- eller 1200-tallet, og etter reformasjonen var den anneks til Berg. Inntil slutten av 1700-tallet hadde kirken egen kapellan som bodde på Rokke gård (nordøst for kirken).

Opprinnelig hadde kirken rektangulært skip (ca. 13,5 m x 11 m, noe smalnende mot øst) og smalere og lavere kor (ca. 7 m langt), med gavler i bordkledd bindingsverk. Koret ble revet i 1886, og kirken ble forlenget mot øst med en mur av teglskall og fikk polygonalt avsluttet kor. I vest er et lite våpenhus av tre fra 1966. Takrytteren stod opprinnelig midt på skipet, men er etter forlengelsen noe vest for midten. Murene er pusset og kalket utvendig og innvendig. Alle muråpninger skal være endret i forhold til det opprinnelige. En portal i sørmuren ble murt igjen i 1886, men er siden 1966 markert. Kirken ble pusset opp utvendig i 2010. Den har 120 sitteplasser.

Sitt nåværende utseende har interiøret fått etter en omfattende rehabilitering i 1960-årene ledet av Arnstein Arneberg (gjenåpning: 22. oktober 1966). Rommet er preget av Arnebergs forkjærlighet for kvadratiske former, som i dette tilfellet omfatter også alterringen og korskillet med gitteråpningene samt — ikke minst — benkevangene. Korgulvet er hevet to trinn over skipets gulv, og det er orgelgalleri i vest. Vinduene har glassmalerier fra 1968 av Borgar Hauglid (som samarbeidet med firmaet G.A. Larsen).

Altertavlen fra 1685 er en av få inventargjenstander som overlevde Arnebergs ryddeaksjon. Den ble skåret av Lars Ovesen fra Fredrikstad og representerer overgangen mellom bruskbarokk og akantusbarokk. Ganske påfallende er en rekke snodde søyler malt med marmorert maling. Den korsfestede Kristus i storfeltet er flankert av de fire evangelistene. I etasjen over ser vi Kristus med rikseplet flankert av helgnene Katarina og Barbara (eller muligens Gjertrud). Figuren øverst var opprinnelig en helgenfigur som ble utstyrt med fane og dermed omdefinert som den triumferende Kristus. Ved ombyggingen i 1886 ble tavlen først slått i stykker før kirketjeneren forbarmet seg over den og satte den sammen igjen. Tidens ånd krevde imidlertid at den ble overmalt, før den ble restaurert i 1938.

Ovesen laget også prekestol til kirken, men den er siden gått tapt. Den fikk i 1760 avløsning av en ny prekestol, som så ble byttet ut med en sekskantet stol på 1880-tallet. Denne er nå i kirkestallen. Arneberg erstattet den i sin tid med en ny og langt enklere prekestol som fikk tilnavnet «Kateteret», og det var ikke ment som kompliment. Arnebergs kateter ble så skiftet ut på 1970-tallet etter initiativ fra Per Lønning. Midtpanelet med Salvator Mundi-bilde fra 1760-stolen var oppbevart på låven på Eng gård i nærheten, og en ny stol ble tegnet der dette stykket ble satt inn.

Også døpefonter har kirken hatt flere av. Det finnes i dag tre fragmenter av en klebersteinsdøpefont fra middelalderen i Halden historiske samlinger, etter at fonten hadde lidd en ublid skjebne etter kirkelig bruk. På samme museum finnes en dåpsengel fra Rokke, populært kalt «Johannes den døber». Den skal ha kommet til kirken rundt 1800 og er etterhvert blitt ganske medtatt, men et dåpsfat i tinn som antas å ha tilhørt denne fonten, er fortsatt i kirken. Rundt 1886 ble dåpsengelen avløst av en enklere anordning: et rundt fat montert på et stativ. Denne ble så avløst av en ny font i 1928 av marmor (sannsynligvis fra Gjellebekk). Selve kummen ser ut til å være dreid, mens resten er åttekantet, og det hele danner en slags stor kalk, med et dåpsfat over kummen. Denne fonten er fortsatt i bruk i dag, og bak fonten henger en billedvev som ble laget av Gerd Birgit Gjølberg i 1983. «Vaskevannsstativet» befinner seg i kirkestallen, og på tidligere nevnte museum finnes også rester av en trefigur av Olav den hellige fra Rokke kirke.

Kirken hadde tidligere et fem stemmers Olsen & Jørgensen-orgel fra 1903. Dagens orgel har også fem stemmer og ble bygget av Norsk Orgel- og Harmoniumfabrikk ved Arnebergs oppussing. Også prospektet ble endret ved den anledning.

Den ene av kirkeklokkene er fra 1775 og antas å være støpt i København. Den er uvanlig rikt dekorert. Den andre ble støpt av O. Olsen & Søn i 1898. Klokkene ringes automatisk, men det var manuell ringing så sent som på 1980-tallet.

Kirkegården er blitt utvidet flere ganger, og det er parkeringsplass på vestsiden. På kirkebakken nordvest for kirken står et bårehus som ble oppført i 1962. På den andre siden av veien står det som en gang var kirkestall, og som nå er innredet som driftsbygning. Utenfor ses fremdeles en jernstang mellom to steiner som ble brukt til å binde hestene. I området rundt kirken er det nærmere åtti gamle gravhauger.

Det var bispevisitas i Rokke i mars 2013 (se visitasforedrag og preken). Menighetsbladet for Halden-menighetene kan leses på fellesrådets nettsted.

Kilder og videre lesning:

  • Sigrid og Håkon Christie: Norges kirker. Østfold (Riksantivariatet / Land og Kirke: Oslo, 1959), bind 2, s. 124-128 (også her)

  • Inger Lise Skauge og Kari Stumberg: Kirker og kirkegårder i Halden. Lokale kulturskatter (H. Andersen Bok- og papirhadel A/S , 2010), s. 150-173
  • Halden kirkelige fellesråd
  • Lokalhistoriewiki
  • Alf Henry Rasmussen: Våre kirker. Norsk kirkeleksikon (Vanebo Forlag, 1993), s. 683
  • Kirkesøk

Leie kapell og gravlund

Leie kapell og gravlund i Fredrikstad var tidligere kjent som henholdsvis Fredrikstad krematorium og Glemmen gravlund. Gravlunden er en knapp kilometer sørvest for Glemmen gamle kirke og ble anlagt fordi kapasiteten rundt kirken var begrenset. Gravlunden ble tatt i bruk i 1898 og er utvidet flere ganger, senest (?) i 1975. Til sammen er det vel 1000 mål med plass til 8900 kistegraver og 1400 urnegraver, ifølge Fredrikstad byleksikon. Dette er byens største gravlund.

I 1901 ble det oppført et gravkapell. Dette ble så avløst av et nytt i 1938, og dette igjen gjorde tjeneste til utpå 1960-tallet, for så å bli revet i 1983. Nytt kapell med krematorium ble innviet i 1965. Det er tegnet av Olav Platou ved Arnstein Arnebergs arkitektkontor og ligger på en kolle på gravlunden omgitt av en urnelund. Hoveddøren er utsmykket med bronserelieff av Per Hurum, og innvendig er kapellet utsmykket av Aage Storstein.

Krematoriet er ikke oppgradert til å oppfylle våre tiders strenge utslippskrav, og har ikke vært brukt siden 1999. All kremasjon for Fredrikstad utføres nå i Sarpsborg, etter at Borge krematorium ble benyttet en periode.

I 2008 endret kapellet og gravlunden navn til Leie. I 2012 var det utlyst anbud på rehabilitering av en del av gravlunden. Dette er formodentlig gjennomført per 2013.

Kilder og videre lesning:

Ekeberg kapell, krematorium og gravlund

Ekeberg gravlund i Sandefjord ble tatt i bruk ca. 1930. Planlegging av kapell og krematorium begynte i 1937, men ble avbrutt av krigen og kom i gang igjen først i 1949. Arnstein Arneberg utarbeidet planer, men det fortelles at de ble funnet å være for dyre. Arneberg skal da ha henvendt seg til Anders Jahre, som tilbød seg å bidra til finansieringen mot at Arnebergs planer ble brukt. Også en rekke andre private aktører bidro.

Krematoriet ble innviet den 1. juli 1960. Anlegget tilhørte og betjente Sandefjord og Sandar kommuner, som ble slått sammen i 1968. Tidligere hadde krematoriet i Tønsberg betjent også Sandefjord og omegn. På grunn av Jahre-tilknytningen var «Jahre-grillen» et tidlig folkelig navn på krematoriet.

Formmessig minner bygget mye om Ullensaker kirke, som også ble tegnet av Arneberg og innviet et par år tidligere, men dimensjonene er noe mindre ved Ekeberg. Innvendig finner vi også noe av den parabelformen som er å finne i Ullensaker kirke. Det sies i et hefte fra 1969 at det har vært gjentatte klager over akustikken. Likevel er en av de tradisjonene som forbindes med krematoriekapellet, en årlig nyttårsgudstjenestene der Sandefjord sangforening deltar i en minnemarkering for dem som er gått bort det siste året.

Våren 2000 var det ildspåsettelse ved krematoriet, og det ble nødvendig med omfattende restaurering. I denne prosessen fikk også kapellet nytt orgel. Det har 14 stemmer, er bygget av Robert Gustavsson og ble innviet i juni 2002.

Hovedinngangen til kapellet går gjennom en forgård og så gjennom store glassdører. Inne er det utsyn til en lukket hage med et lite basseng gjennom vinduene i sørveggen. På korets fondvegg er et marmorrelieff av Ragnhild Butenschøn, som også står bak et relieff i lys granitt ved inngangen. Korhvelvingen er malt av Per Krohg og Morten Krohg. Over hovedinngangen er en skulptur av Jesus på korset utført av Nic Schiøll, og smijernsportene på utsiden er laget av Hans Holmen. Kirkeklokkene (stemt i G og B) henger i et eget klokkehus.

Krematoriet har også utført kremasjoner for nabokommuner som Larvik, men etterhvert som strengere krav til utslipp trådte i kraft, ble det innskrenkninger i antall kremasjoner som kunne utføres, og sommeren 2010 ble kremasjonsvirksomheten nedlagt. All kremasjon i fylket er nå konsentrert til det relativt nyåpnede Vestfold krematorium.

Etterhvert er gravlunden blitt mer fylt opp, og byen har nå hovedgravlund ved Orelund kapell. Ekeberg gravlund er imidlertid fortsatt i bruk, og på den finner man en rekke forskjellige krigsminnesmerker: britisk, russisk, kanadisk og norsk. Det er også en minnelund for sjøfolk som er kommet bort på havet.

Kilder og videre lesning:

  • Glimt fra Ekeberg gravlunds historie

  • Vandring i Arnebergs fotspor
  • Finn Olstad: Sandefjords historie. Bind 2. En vanlig småby? (Sandefjord kommune, 1997), særlig s. 292-294
  • Einar Krohn Larsen: Et landemerke på prestegårdsgrunn. Sandefjord kirke 100 år 1903-2003 (Sandefjord, 2003), s. 25ff
  • I ditt lys ser vi lys. En orientering om kirkebygg i Sandefjord (Sandefjord, 1969), s. 13-15
  • Foredrag fra bispevisitas i Sandefjord i november 2004
  • Smak og Behag

Tønsberg domkirke

Tønsberg går for å være en av Norges eldste byer (tidligere regnet som den eldste), så det kan ikke overraske noen at det har vært kirke på stedet omtrent så lenge som det har vært kristendom i Norge. Dagens domkirke er imidlertid adskillig yngre, men den ble ikke bygget som domkirke. Den var “bare” Tønsberg kirke i nitti år før Tunsberg bispedømme ble opprettet i 1948 ved at Buskerud og Vestfold fylker ble utskilt fra det da så store Oslo bispedømme.

Tønsbergs hovedkirke fra middelalderen, Lavranskirken, ble etterhvert skrøpelig, og i 1809 ble det besluttet å rive den og konsentrere seg om Mariakirken. Dette ble gjennomført i løpet av 1814. Etterhvert skrantet imidlertid Mariakirken også, og man fant ut at det var bedre å bygge ny kirke enn å flikke på den (svært) gamle, som dessuten bare rommet 400 personer. Mariakirken ble ofret til fordel for rådhus og torg, mens det ble oppført en ny Tønsberg kirke der den gamle Lavranskirken hadde stått. Rivningen skjedde ikke uten protester. Svend Foyn, som var blant byens mektigste og dessuten kirkeverge, nektet visstnok å sette fot i rådhuset, og han gikk av som kirkeverge. Han var imidlertid med i byggekomiteen for Tønsberg kirke, og han gav midler til prosjektet for at kirken skulle bli stor nok til at man slapp å sette inn gallerier for å få plass til nok mennesker, slik det var vanlig. Kirken ble tegnet av Chr.H. Grosch. Grunnen ble ryddet høsten 1855. Året etter ble grunnmuren av granitt lagt, og kirken ble oppført under ledelse av Paul Thrane og innviet av biskopen den 19. desember 1858.

Tønsberg domkirke er en langkirke i rød tegl som i dag har 550 sitteplasser. Kirken har tårn ved inngangen i vest (eller vest-sørvest), og koret er apsidalt avsluttet og omgitt av sakristier. Nordvest for nordre sakristi er et dåpskapell.

Innvendig er det orgelgalleri over hovedinngangen. To søylerader deler kirken i tre skip, og korgulvet er hevet tre trinn i forhold til skipets gulv. Kirken var til å begynne med svært preget av en puritansk nygotikk; den ble ved innvielsen beskrevet som enkel, men smakfull. Selv om vinduer og døråpninger fortsatt er spissbuet, ble det nygotiske preget dempet noe ved en omfattende oppussing / restaurering i 1939 ledet av Arnstein Arneberg. Gotiske takribber ble fjernet og kirken ble forsøkt trukket mot middelalderen med nytt utseende på søyler, himlinger (med mønster fra gravfunnene ved Oseberg) mm. Kirken fikk også en rikere utsmykning enn før, blant annet i form av glassmalerier ved Per Vigeland. Maleriene i koret har motiver fra Johannes’ åpenbaring, mens vinduene ellers har motiver fra Det gamle testamente på nordsiden og fra Det nye testamente på sørsiden. Vigeland laget også en freske under spissbuen over sørinngangen (Jesus som Guds lam). Kirken fikk også inventar som var tatt vare på fra Mariakirken og Lavranskirken. Den ble gjenåpnet av biskopen den 19. november 1939. Ikke lenge etter kom krigen. Da ble glassmaleriene tatt ned og bragt i sikkerhet, mens vinduene ble blendet. Så den 20. juni 1948 ble Tønsberg kirke innviet som domkirke. Første biskop var Bjarne Skard.

Ved innvielsen hadde kirken en altertavle med et korsfestelsesbilde malt av Christen Brun. Så i 1939 ble den barokke altertavlen fra Mariakirken tatt i bruk. Den ble skåret av Jens Jølsen i 1764. Mens den stod i Mariakirken hadde den et nattverdsbilde malt av nederlandske Pieter Aertzen i 1569. Dette ble solgt ved rivningen og henger nå på korveggen i Andebu kirke. I 1939 fikk tavlen innsatt et annet gammelt maleri fra Mariakirken. Det viser Jesus og disiplene i Getsemane og skal være malt av Jacob Pedersen Lindgård i 1770 (noen steder står det 1760). Det sies at tavlens figurer av Moses og Aron samt den tronende Kristus er fra 1939.

Fra Mariakirken stammer også den barokke prekestolen fra 1621. Den har relieffer av evangelistene, men feltet av Matteus manglet og er utført i ettertid av Anthon Røvik. Stolen bærer også Kristian IVs initialer og valgspråk.

Domkirken har dåpskapell. Der står en døpefont og en statue som begge er Christopher Borchs verker fra 1858, og begge ble finansiert av Svend Foyn. Døpefonten er av marmor. Det sies at Foyn så døpefonten ved Vartov kirke (der Grundtvig var prest) og fikk Borch til å lage maken til Tønsberg kirke. Den bærer tittelen «Livets tre». Borch laget også statuen «Jesus og barnet», som sies å være av marmor (menighetsbladet) eller gips (jubileumsboken fra 1958). Figuren viser altså Jesus som legger hånden på hodet til og velsigner et barn. I tillegg står Borch bak et par englefigurer som på eldre bilder av kirken er plassert oppe ved korbuen, men som nå står inne i koret, til side for vinduene.

I 1924 fikk kirken et 57 stemmers pneumatisk Frobenius-orgel. Det ble ombygget av J.H. Jørgensen i 1954. Orgelet ble så restaurert / ombygget av Ryde og Berg i 2008 og har nå 60 stemmer, ny fasade og nytt spillebord. Det brukes mye til konserter, og det finnes en skildring av det her.

Det er tre kirkeklokker i tårnet. Den eldste er fra 1530 og kommer fra Mariakirken. En annen er fra 1685 og har hengt i Lavranskirken. Den nyeste, som er størst, ble støpt til oppussingen i 1939. Gammelt kirkesølv og gamle kirketekstiler er overført fra middelalderkirkene. I koret henger to bilder fra 1600-tallet fra Mariakirken og Lavranskirken, og domkirken har to bibler fra hhv. 1550 og 1589.

Området rundt domkirken var kirkegård på Lavranskirkens tid, men i dag er det for en park å regne. Begravelser finner sted ved Tønsberg nye kirkegård. Svend Foyn er minnet med en statue laget av Anders Svor like ved kirken (avduket 1915). Bispeboligen er i Magnus Lagabøters gate 2 og ser ut til å være et vanlig bolighus — visstnok fra 1956.

Det var bispevisitas hos domkirkens menighet i oktober 2009. Menighetsbladet kan leses her.

Kilder og videre lesning:

Kristiansand domkirke

I middelalderen sognet Agder til Stavanger bispedømme. Det var ganske stort og omfattet — i tillegg til Rogaland og Agder, altså — Hallingdal, Valdres og deler av dagens Hordaland. Etter reformasjonen gikk det muligens nedover med Stavanger, og det sies at kongen ønsket å styrke den relativt nylig grunnlagte byen Christianssand. Bispesetet ble i alle fall flyttet til sistnevnte by i 1682, og vi fikk altså Christianssands Stift. Så i 1925 ble Stavanger bispedømme (med et areal som samsvarer med Rogaland fylke) nyopprettet, og Valdres og Hallingdal tilhører i dag hhv. Hamar og Tunsberg bispedømme. Dagens navn, Agder og Telemark bispedømme, forteller hvilket område bispedømmet omfatter.

Dagens domkirke i Kristiansand er fjerde kirke på stedet. Ved byens grunnleggelse ble det oppført en enkel trekirke som ble kalt Trefoldighetskirken. Etter flyttingen av bispesetet ble en domkirke av stein innviet i 1693 som Vor Frelsers kirke. Den brant allerede i 1734, og ny domkirke ble innviet i 1738. Denne brant i bybrannen natt til 18. oktober 1880, men enkelte inventargjenstander ble reddet ut. Det gjelder f.eks. altertavlens midtfelt (en nattverdsfremstilling skåret av Peter Rousel) og fire evangelistfigurer (skåret av Michal Rojel). Mens man ventet på ny kirke, ble Bedehuset brukt som interimskirke.

Etter mye om og men ble det vedtatt å oppføre ny domkirke etter tegninger av Henrik Thrap-Meyer. Den ble innviet den 18. mars 1885 og er blant Norges største kirker. Det dreier seg om en nygotisk korskirke i tegl med tårn ved inngangen mot Torvet i øst, og altså med kor mot vest. Tårnet rager 70 meter til værs, og kirken er 60 meter lang. Antall sitteplasser oppgis til 1750 på Kirkesøk, mens Wikipedia opplyser at kirken i dag er godkjent for 1500 mennesker, og fellesrådet opererer med 1300 og Domkirkens eget nettsted med 1000. Opprinnelig skal kirken ha hatt 2029 sitteplasser og 1216 ståplasser.

Innvendig har Domkirken gallerier over inngangen og i tverrarmene. Korgulvet er hevet et trinn over skipets gulv, slik at det fremstår som et slags podium, og dette strekker seg litt utenfor vestre korsarm, noe som er en relativt ny endring. Domkirken hadde opprinnelig ikke noe korskille, men da kirken ble restaurert av Arnstein Arneberg til femtiårsjubileet i 1935, hentet man frem gamle balustre som var reddet ut av gamlekirken og hadde ligget på lager, og bygget en korskranke. Denne er så fjernet ved utvidelsen av podiet. Det var også en ganske gjennomgripende restaurering av interiøret i 1959-60 under ledelse av Finn Krafft. Da ble det gjort om på endel av Arnebergs endringer.

I begynnelsen var interiøret visstnok enkelt. Det store trekkplasteret var altertavlen med Eilif Peterssens bilde av Jesus og Emmausvandrerne (jf. Luk. 24).

Prekestolen har billedfelt med apostler laget av Hugo Lous Mohr, som ofte fulgte med når Arneberg restaurerte kirker, her i 1934. Døpefonten i marmor ble reddet ut av den brennende kirken i 1880. Den sies å være fra 1825, mens domprost Thorbjørnsen sier at den ble gitt i gave til Domkirken i 1871. Dåpsfatet er av sølv. Domkirken har fire tyske kirkeklokker, støpt av nå nedlagte Hermann’sche Glockengießerei (Memmingen) og levert i 1885. Dessuten ble det i 1990 installert et klokkespill med 36 klokker fra Olsen Nauen. To evangelistfigurer står på hver side av korbuen, og i vinduene er det glassmalerier av Karl Kristiansen fra 1930. Det finnes kirketekstiler av Else Marie Jakobsen og Borgny Svalastog.

Domkirken hadde frem til 2011 et 55 stemmers Paul Ott-orgel fra 1966 (ifølge «Domposten», mens Wikipedia, som også har bilde, daterer det til 1972). Dette er imidlertid demontert og sendt til Polen, der det skal tas i bruk etter ombygging. I 2013 skal nytt orgel installeres, og i mellomtiden er orgelgalleriet tomt, og det benyttes et digitalt orgel. Ny orgelleverandør er Johannes Klais, og det ser ut til å dreie seg om to orgler: et 58 stemmers hovedorgel på østgalleriet og et ni stemmers orgel på nordgalleriet, det siste altså et slags kororgel. Det fortelles at pipeverket skal stå i en en kopi av det orgelhuset arkitekt Thrap-Meyer opprinnelig tegnet til Domkirken, og det skal males etter samme system som altertavlen, slik at det passer inn innredningsmessig. For øvrig ble elektronikken til klokkespillet ødelagt ved demonteringen av gamleorgelet, men nytt system er muligens levert idet dette leses.

Det er ikke kirkegård ved Domkirken. Sentrumsområdets hovedkirkegård er noen hundre meter lenger vest, ikke langt fra jernbanestasjonen. Bispeboligen ble solgt i 2012, og biskopen har siden fått en ny bispebolig.

Kristiansand domkirke er åpen kirke og kan normalt besøkes på dagtid. Menighetsbladet Domposten kan leses her.

Kilder og videre lesning:

  • Domprost Thorbjørnsen (tekst) og Torvald Slettebø (bilder): Kristiansand domkirke (Agderkultur)

  • Norske-kirke.net
  • Alf Henry Rasmussen: Våre kirker. Norsk kirkeleksikon (Vanebo Forlag, 1993), s. 507
  • Wikipedia
  • Krisitansand domkirke. Åpen kirke midt i byen (Flyveblad tilgjengelig i domkirken)
  • Domposten (menighetsblad), nr. 2/2011 (særlig om skifte av orgel og endringer i kirkerommet)
  • Kirkesøk

Berger kirke

Berger kirke i Svelvik kommune ligger et stykke sør for kommunesenteret, på skrå over Drammensfjorden fra Holmsbu. Kirken ble tegnet av Schak Bull (se også her), oppført på grunnen til Berger gård og innviet den 7. juni 1895. Samme tegninger ble kort tid senere brukt ved byggingen av Ytre Arna kirke. Byggingen skjedde på en tid da Berger og Fossekleven fabrikker kom i drift (i dag er fabrikkene museum), og kirken ble finansiert av Jebsen-familien, som eide fabrikkene. Den var i privat eie frem til 1970, da den ble gitt vederlagsfritt som gave til Svelvik kommune etter at det hadde gått nedenom med fabrikkdriften.

Vi har å gjøre med en langkirke i tre med rektangulært skip, polygonalt avsluttet kor omgitt av små sakristier samt vesttårn. Kirken har galleri i vest, og den har rundt 200 sitteplasser ifølge flere kilder som Kirkesøk, mens Svelvik kirkelige fellesråd opererer med 300. Kirken var svært enkelt utstyrt i begynnelsen (og ordet «tarvelig» ble brukt), men interiøret ble omfattende ombygget og pusset opp i 1948-49 under ledelse av Arnstein Arneberg i samarbeid med Axel Revold. Kirken ble gjenåpnet 18. september 1949. I de etterfølgende årene forfalt kirken noe, ettersom det gikk dårlig med fabrikkdriften, og vedlikeholdsutgiftene ble overtatt av kommunen. Senere er det meldt om gaver og oppussing. På begynnelsen av 2000-tallet ble kirken meldt å være i dårlig stand. Så ble det i 2006 meldt om bevilgninger til å gjøre noe med taket (og året etter ble det utlyst anbud i den forbindelse). I 2011 er det igjen flere hjertesukk om forfall ved kirke, kirkegård og bårehus (se f.eks. her, her og her).

Noen ord om inventaret: Som altertavle brukte man i begynnelsen et kors på fløyelsbakgrunn. Ny altertavle ble laget 1949 med tre bilder av Axel Revold som viser (fra venstre til høyre) Fristelsen, Oppstandelsen og Jesus som bærer korset. Bildene var laget noen år tidligere og var blitt utstilt i Kunstnerforbundet i 1946 til stor oppmerksomhet. Kritikkene ved den anledning var nokså blandet. Altertavlen er avbildet på Kirkenorge.no.

Den nåværende prekestolen ble tegnet av Arnstein Arneberg og utført av Anthon Røvik i 1948. Det står en lesepult like ved siden av. Døpefonten er også fra oppussingsperioden og har et dåpsfat gitt i gave fra skolebarna på Berger.

Kirken har et August Nielsen-orgel fra 1895 som ble restaurert av Venheim i 1985. De to kirkeklokkene er fra Barwell Founder i Birmingham, og er på alder med kirken.

Kirkegården ble tatt i bruk tidligere enn tiltenkt, da datteren til fabrikkeier Jürg Jebsen døde et par måneder før kirken ble innviet. Tillatelse ble gitt fra biskopen, og hun ble begravet ved kirken den 19. mars 1895, mens den offisielle jordfestelsen skjedde den 23. juni. Arkitekten N.P. Nilsen tegnet gravkapell til kirkegården i 1919, men etter saksbehandling og godkjennelse skjedde det ikke noe mer. Først i 1980 ble det laget tegninger til bårehus. Etter at midler var bevilget og tegninger revidert, ble bårehuset oppført og innviet den 27. mars 1989.

Det ble utgitt jubileumsbok til hundreårsjubileet i 1995.

Kilder og videre lesning:

Fredrikstad domkirke

Borg er blant våre yngste bispedømmer, opprettet ved utskillelse fra Oslo i 1969. I skrivende stund har det også landets sist utnevnte biskop, Atle Sommerfeldt, som ble tatt i ed den 29. januar 2012.

Den kirken som i dag fungerer som domkirke, har det meste av sitt liv vært sognekirke under navnet Vestre Fredrikstad kirke. Fredrikstad prestegjeld — med det vi nå kaller Østre Fredrikstad kirke (i Gamlebyen) som hovedkirke — ble delt i tre fra 1/1-1883: Østre Fredrikstad, Vestre Fredrikstad og Glemmen. Glemmen var tidligere områdets eneste kirke utenom Østre Fredrikstad, og Glemmen nye kirke ble oppført i 1853. Først i 1871 fikk Vestre Fredrikstad egne kirkebøker. Befolkningsvekst gjorde at kirkekapasiteten i byen var sprengt, og det ble i 1875 innkjøpt tomt til ny kirke for Vestsiden. Året etter vedtok bystyret å bygge kirken etter planer av Waldemar F. Lühr. Grunnstein ble nedlagt sommeren 1878, og kirken var tenkt innviet i 1879, et årstall vi finner på hovedtrappen. Det skjedde imidlertid først den 13. oktober 1880.

Fredrikstad domkirke er en nygotisk langkirke i upusset tegl med 900 plasser (ifølge Kirkesøk; opprinnelig ca. 1300). Den er nok Lührs uten sammenligning mest kjente verk der den står i nordkanten av en park. Kirkens utvendige lengde er 60 meter, bredden er 26 meter, og spiret i vesttårnet rager 72 meter over bakken. Koret er polygonalt avslutttet og omgitt av sakristier som også går utenpå litt av skipet. I vestenden bak tårnet er det lignende utbygg på hver side.

Innvendig bærer domkirken preg av Arnstein Arnebergs restaurering i 1950-54. Veggene er pusset og kalket, og kirken er treskipet, med gallerier over sideskipene samt i vest (der det er orgel).

Vinduene i koret har glassmalerier utført av Emanuel Vigeland i 1917. Øverst i midtvinduet ser vi syngende og spillende engler, under dette den gode hyrde med lammet på sine skuldre, og nederst hviler lammene trygt. Seks bilder i to vinduer gjengir lignelsen om den fortapte sønn, og i de ytterste vinduene finner vi brød og vinstokker.

Til å begynne med hadde man ikke råd til bilde i altertavlen, som i stedet ble fylt med en mørk duk og et stort, hvitt kors. I 1897 fikk kirken et alterbilde malt av Wilhelm Peters som forestiller Jesus som helbreder en blind mann. Dette bildet henger i dag på nordgalleriet, og dagens altertavle er fra restaureringen. Den er skåret og malt av W.S. Dahl og har åtte figurer (fire evangelister, Moses og Aron og to engler) samt et oppstandelsesbilde malt av Axel Revold.

Prekestolen er fra 1954 og skåret av Anthon Røvik etter Arnebergs tegninger. Her finner vi en relieffskulptur av Frans av Assissi og fuglene. Himlingen er skåret av Edvard Bakkom, mens en englefigur på himlingen og et krusifiks på alteret er skåret av Asbjørn Busterud.

Også døpefonten er fra 1954 og skåret av Røvik etter Arnebergs tegninger. Den har en rekke symboler som slangen, hjorten, livstreet og ørnen. Også kirkebenkene er utsmykket med symboler som pelikanen, korset, sverdet og druen.

Mer kunne beskrives av domkirkens utsmykning. Vi skal nøye oss med å nevne at våpenhuset har malerier av Anders R. Andersen, og det finnes også en rekke presteportretter. De tre kirkeklokkene er støpt i 1880 av J. Hermann i Memmingen.

Kirken hadde først et Rieger-orgel fra 1878 med 21 stemmer. Dagens orgel har 54 stemmer og ble bygget av Marcussen & Søn i 1964. I tillegg finnes et kisteorgel fra Ryde og Berg fra 2002. Det fremgikk av lokalnyhetene på TV i januar 2011 at hovedorgelet i Fredrikstad domkirke er så dårlig at man kvier seg for å invitere organister utenfra til å spille på det. Det har vært arrangert støttekonsert for å få gjort noe med orgelet.

For øvrig er domkirken kjent for å ha god akustikk, og den er mye brukt som konsertlokale. Den er også tilholdssted for Domkoret, for et barne- og ungdomskor og for Familiekoret. Domkirken har også et kjellerlokale. Kirkenorge har en rekke interiørbilder fra domkirken.

I Kirkeparken står et krigsminnesmerke. Det er ikke gravlund her. Vestre gravlund er ved Fredrikstad stadion, på vei ut av byen (adresse: Teglverksveien 36). Opplysningsvesenets fond har et oppslag om bispeboligen, som ligger i Bjarne Aas gate, ikke langt unna bispedømmekontoret.

Kilder og videre lesning:

  • Tore E. Thorkildsen: På kirkevei i domprostiet (TK-Publikasjon: Hvaler, 1994), s. 11-29

  • Sigrid og Håkon Christie: Norges kirker. Østfold (Riksantivariatet / Land og Kirke: Oslo, 1959), bind 2, s. 211-212 (også her)
  • Artemisia.no
  • Domkirkens nettsted
  • Alf Henry Rasmussen: Våre kirker. Norsk kirkeleksikon (Vanebo Forlag, 1993), s. 686
  • NRK
  • Wikipedia
  • Kirkesøk
  • Kirkenorge
  • Arkivverket om fylkets sognehistorie
Annonse