Viser arkivet for stikkord arendal

Filadelfia Eydehavn

Filadelfia Eydehavn holder i samme bygning som en Coop-butikk, i Torvgata 4 i Eydehavn. Det dreier seg om en pinsemenighet. Den har ifølge pinsebevegelsens nettsted 153 medlemmer og 128 tilhørige (barn av døpte medlemmer).

Austre Moland kirke

Austre Moland kirke er Arendal kommunes nordligste kirke og er godt synlig på østsiden av E18. Den kan rent overfladisk minne om nabokirken Holt og til en viss grad om Søndeled og Dybvåg kirker, som heller ikke er så langt unna. Det henger nok sammen med at den fikk sitt utseende i omtrent samme periode av noen av de samme personene, og tårnet er da også inspirert av tårnet på Holt kirke. I motsetning til disse nabokirkene har imidlertid Austre Moland kirke ingen middelalderdel, men kirkestedet er fra middelalderen, da det sannsynligvis stod en stavkirke her. Den er første gang omtalt på slutten av 1300-tallet. Fra 1600-tallet har vi forskjellige rapporter om brøstfeldighet og reparasjoner, og i 1672 heter det at kirken skal rives og ny kirke oppføres.

Austre Moland kirke ble oppført av byggmester Ole (eller Oluf) Ormsen og innviet i 1673. Den var da en laftet langkirke. Ole Nielsen Weierholt bygget tårn på denne kirken i 1750, og i 1775 ble spiret endret og fikk de fire fialene vi nå ser, også dette ved Weierholt. I 1779 ble kirken utbygget til korskirke ved byggmester Beint Gundersen Skjævestad, slik at det gamle skipet utgjør vestre korsarm. Kirken har utvendig panel, og den går for å være eneste kirke i området som har utvendig dekormaling rundt vinduene og dørene. Inngangsportalen med baldakin i vest skal være laget av Weierholt i 1780. Kirkesøk oppgir antall sitteplasser i kirken til 496.

Innvendig er det kor i østre korsarm, mens de tre andre korsarmene har gallerier. Det kom til noe nytt inventar i løpet av 1780-tallet, deriblant altertavle skåret av Weierholt. Kirken stod umalt innvendig til 1797, da det ble inngått avtale med Anders Grundesen Løve om maling av interiør og inventar. Han malte hvelvingen blå med skyer og basunengler, og han malte kongemonogram, kirkebenker osv. Samtidig malte Niels Christensen L. (en malersvenn som ellers ser ut til å være en ukjent størrelse) galleribrystningene. De har bilder av en rekke bibelfigurer (avbildet på Kunsthistorie.com). Senere ble interiør overmalt og inventar skiftet ut i 1870-årene, men så ble interiøret restaurert etter planer utarbeidet av Finn Krafft på 1920-tallet og gjennomført etappevis frem mot 1961.

Altertavlen ble skåret av Weierholt i 1784 etter forbilde av altertavlen i Holt kirke. Et maleri viser nattverden (malt av «en vanlig maler», sies det), og over det ser vi et krusifiks skåret av Weierholt. Øverst troner en figur med rikseple og fane som nok skal være den seirende Kristus, men som minner mye om de gutteengelfigurene med basuner som han er omgitt av. Det hele er innrammet med akantus, og det er malt draperier på veggen bak. Det siste skal være gjort av Jens Taxeraas i 1805. Da Weierholts tavle kom på plass, ble den tidligere tavlen (fra 1735) solgt på auksjon. På 1800-tallet ble så Weierholts tavle skiftet ut en periode. Sognepresten kjøpte, med kirkevergens samtykke, inn et nytt alterbilde som viser Jesus i Getsemane. Det ble malt av Hedvig Lund, visstnok sammen med hennes mann, Bernt Lund. Dette vakte imidlertid misnøye i menigheten, og det gamle bildet kom på plass etter en sund, mens det nye ble henvist til sakristiet før det ble gitt til Stokken kirke, der det fremdeles er i bruk i altertavlen. Det samme motivet skal for øvrig være å finne i altertavlen i Løten kirke og i et maleri i Våler kirke (før brannen, ihvertfall).

Prekestolen er fra 1730-årene og har evangelistbilder malt av Mogens Fogh (en dansk maler som var i området en ti års tid før han i 1740 vendte tilbake til Horsens). Ellers finnes det faste benker i korets nordøstre og sørøstre hjørner. Førstnevnte ser ut til å være rester av en skriftestol som Jens Christensen Stær malte i 1784. Kirkebenkene ble skiftet ut rundt 1870, men ved restaureringen kom de gamle benkevangene med påmalte navn tilbake på plass. De eldste er fra 1735. Døpefonten ble gitt til kirken i 1754 og staffert i 1797. Kongemonogrammet på korbjelken er for Kristian VII og bæres av løver. Det er skåret av Niels Fløystad og altså malt av Løve.

Kirken skal ha fått sitt første orgel i 1796. I 1915 fikk kirken et August Nielsen-orgel fra 1878 (et av hans tidligste) som tidligere hadde vært brukt i Sandar kirke i Sandefjord. Dette stod på galleriet i nord til det i 1936 ble flyttet til vestgalleriet. I 1958 var det blitt så skadet at det sluttet å virke. Det ble senere reparert, men ble aldri godt. Nytt orgel ble anskaffet i 1973. Det er ifølge jubileumsboken (som ble utgitt før orgelet var på plass) fra Vestlandske orgelverksted på Hareid og har 18 stemmer (2 manualer og pedal). Det er snakk om innvielse 14. oktober i nevnte år.

Begge kirkeklokkene er støpt av Jacob Rendler, den ene i 1750, den andre i 1754. Av andre gamle inventargjenstander kan nevnes kirkesølv og en fattigblokk. Flere (og skarpere) interiørbilder er å finne på nettstedene Agderkultur og Kunsthistorie.com.

Kirkegården er utvidet flere ganger, senest i 1996. Den er omgitt av steingjerde, og det står en treportal foran vestinngangen. Utenfor kirkegårdsmuren er det krigsminnesmerke og en minnebauta over begivenhetene i 1905. Ved parkeringsplassen står et hus som formodentlig er kirkestue. Prestegården ligger like nord for kirken og passeres på vei til kirken.

Det var bispevisitas i Austre Moland i februar 2006. Menighetsbladet kan leses her.

Kilder og videre lesning:

  • Sigrid E. Nilsen: Austre Moland kirke (Austre Moland menighetsråd , 1997)

  • Olav Weierholt: Kirken i Austre Moland: Festskrift til 300-års jubileet i 1973 (Arendal, 1973)
  • Kunsthistorie.com
  • Bjarne Karsten Nenseter og Torvald Slettebø: Austre Moland kirke (Agderkultur)
  • Bjarne Nenseter (tekst) og Halvor Tveraaen (bilder): På kirkevandring i Aust-Agder (Kilden forlag: Arendal, 1992), s. 14-15
  • Alf Henry Rasmussen: Våre kirker. Norsk kirkeleksikon (Vanebo Forlag, 1993), s. 474
  • Wikipedia
  • Kirkesøk

Arendal kapell, krematorium og kirkegård

Helt siden Arendal fikk sin første trefoldighetskirke i 1670, har kirkene ligget på Tyholmen. Der er ikke grunnen spesielt godt egnet til kirkegårdsbruk. Det er begrenset med jord, og omfattende påfylling er nødvendig. Likevel var det kirkegård der i drøyt hundre år fra 1709, tilsynelatende med jordfestelser også før den offisielle innvielsen. Det ble dessuten nedsatt kister i kjelleren under kirkene, inntil dette ble forbudt i 1805. Plassen på kirkegården ble imidlertid snart for liten, og det var sterkt ønske om å legge kirkegården utenfor tettbygde strøk.

Grunn til kirkegård ble kjøpt fra Torbjørnsbu gård, et par kilometer utenfor sentrum, i 1809. Etter en anleggsperiode ble kirkegården der innviet i 1814. Siden er området utvidet en rekke ganger med arealer fra blant annet Høgedal gård. Det fortelles at det ikke er sprengt i fjell for å anlegge kirkegården, som er terassert, men følger terrenget. Aust-Agder har mange flotte kirkegårder, men det spørs om ikke denne tar kaka. Kirkegården består av en rekke navngitte stykker som befinner seg i forskjellige dalfører, så å si, eller kanskje vi skulle sammenligne det med en suite med mange rom. Det finnes mange imponerende gravminner etter velstående byborgere, og på det såkalte Spanskestykket er en avdeling med allierte soldaters krigsgraver (Commonwealth War Graves). De sistnevnte er fotografert enkeltvis og lagt ut på Wikimedia Commons.

Det ble anlagt kapell på kirkegården i 1900 i form av en sveitserbygning tegnet av Egon Schmüser. Nåværende kapell er tegnet av Hans P. Thorne og oppført i mur i 1971, men det ble offisielt innviet først i 1975. Kapellet er utsmykket av Arne Vinje Gunnerud.

Her finner vi også det eneste krematoriet i fylket som er i drift i dag. En brann i krematoriet ødela det i 1994, og først i 1996 var krematoriet satt i stand igjen. Brannen bredte seg også til kapellet, men der ble den slukket før den rakk å gjøre omfattende skade. Det later til at krematoriet ikke er oppgradert i samsvar med gjeldende regelverk, og det er derfor et tak på 200 kremasjoner i året. Dermed må krematoriet i Kristiansand brukes iblant (se også her).

Det er utgitt en egen bok om kikegården. Den skildrer de forskjellige stykkene og noen enkeltgraver i tillegg til gårdene omkring, og det finnes avsnitt om beplantning og tradisjoner knyttet til kirkegården.

Per 2014 er det planer om utvidelse av kirkegården (se også kommunens forslag til reguleringsplan). I lokalpressen sies det at kirkegården kan bli dobbelt så stor.

Kilder og videre lesning:

Y-kirker i Norge

Rennebu kirke, en av de bevarte Y-kirkene

Et spesielt fenomen i norsk kirkearkitektur er de Y-formede kirkene, som det ble oppført ti stykker av mellom midten av 1600-tallet og midten av 1700-tallet. I dag er dem fem igjen av dem, hvorav fire har beholdt Y-formen.

Hvorfor bygget man Y-kirker? Jeg vet ikke. Folk med en hang til tallsymbolikk sier gjerne at de symboliserer treenigheten. Rent praktisk kan vi kanskje betrakte dem som en variant over korskirkeformen, men mens det i korskirken kunne være vanskelig å se alteret fra store deler av tverrskipet, var det ikke slike hjørnehindre i Y-kirkene. Likevel ble de aldri særlig utbredt, og halvparten av dem er altså revet og erstattet med nye kirker. Y-kirkene kom forresten til i en tidsalder da menn og kvinner satt på hver sin side av midtgangen i kirken. I Y-kirkene fikk de hver sin fløy — kvinner i nord og menn i sør — mens koret var i østfløyen. Det kan se ut til at sentraltårn var vanligst, men i Holmestrand er det siden oppført nytt tårn foran sørfløyen. Av de gjenværende Y-kirkene later Tydal til å ha vært ombygget noe.

Jubileumsboken for Horg kirke (der en Y-kirke fra 1670 ble revet i 1894 etter at dagens kirke stod ferdig) nevner følgende Y-kirker i Norge:

Kirke Byggeår Revet
Bratsberg 1663 1850
Fyresdal 1665 1841
Børsa 1668 1857
Rennebu 1669 Bevart
Horg 1670 1894
Arendal 1670 Ca. 1830
Holmestrand 1674 Bevart
Tydal 1696 Bevart (men formen er noe endret)
Mo (Surnadal) 1728 Bevart
Budal 1754 Bevart

Trefoldighetskirken i Arendal

I likhet med mye av det østre Aust-Agder sognet Arendal en gang til Holt prestegjeld. I 1669 fikk det fremvoksende ladestedet tillatelse til å oppføre egen kirke. Byggmester for denne trekirken (like vest for nåværende kirke) var Johannes Halsteinson, og kirken ble innviet den 6. desember 1670. Den fikk etterhvert flere påbygg og fikk Y-form (som en av bare ti kirker i Norge). I 1714 kom det til et tårn i gråstein ved nordfløyen. Denne kirken ble i stadig dårligere stand mot slutten av 1700-tallet, og på 1830-tallet ble den avløst av en ny kirke. Arendals første kirke hadde et alterbilde som fremstilte nattverden, og prekestolen var utsmykket med utskårne trefigurer av de fire evangelister. Kirken fikk orgel i 1723 (13 stemmer, Peter Lorentzen Elster) og kongestol i 1751. Den skal ha hatt portretter av kongene Kristian V, Frederik IV, Kristian VI og Frederik V samt det danske riksvåpen. Kirkegården, som ble innviet i 1709, lå lenger nedi bakken, like nedenfor dagens kirke.

Ny kirke — også den en trekirke, men denne gangen åttekantet — ble tegnet av Chr.H. Grosch. Grunnstein ble nedlagt av selveste kronprins Oscar den 7. august 1833, og kirken ble innviet den 23. mars 1836. Denne bindingsverkskirken beholdt tårnet fra gamlekirken, og kirken hadde inngang i øst og kor i vest, altså motsatt orientering av det vanlige. De 555 plassene til tross skal denne kirken ha vært i minste laget allerede fra begynnelsen, noe som muligens også hadde sammenheng med at alle plasser i utgangpunktet var bortleid til velstående borgere og ikke kunne brukes av andre. Denne ordningen ble etterhvert avviklet som følge av misnøye. Dette var dessuten en periode med kraftig befolkningsvekst.

Istedenfor altertavle hadde Grosch-kirken en gipskopi av Bertel Thorvaldsens populære kristusstatue. Døpefonten var en knelende engel som holdt kummen i hendene, også den en Thorvaldsen-kopi. Disse ble senere overført til Froland kirke, der de siden har fått avløsning. (Kristusstatuen er å finne på Aust-Agder kulturhistoriske senter.) Kirken overtok først orgelet fra gamlekirken, men fikk et nytt Claus Jensen i 1876. Dette fant i 1888 veien til Bjorbekk kirke, der det fortsatt er i bruk.

Etterhvert begynte den prosessen som resulterte i dagens kirke. I forkant av kirkebyggingen fikk byen ny høyere skole (Arendal gymnas) lenger oppi bakken på Tyholmen, og det var en stund snakk om å bygge kirken øverst i Vestregate (i Blødekjær). Den endelige reguleringen plasserte imidlertid kirken litt opp i skråningen på Tyholmen. Nødvendige tomtekjøp ble ordnet, og det var ønske og krav om en sokkel for kirken på den skrå tomten i form av basarhaller, som etterhvert skulle romme butikker. En arkitektkonkurranse utlyst i 1883 ble i 1884 vunnet av Christian Fürst, som på det tidspunktet fortsatt var student hos Johannes Otzen, Fürsts mentor og arkitekt for St. Gertrud Kirche i Hamburg, som Trefoldighetskirken har visse likhetstrekk med. Grunnstein ble nedlagt den 7. august 1885. Fürsts studiekamerat Egon Schmüser tituleres gjerne som byggeleder. Han kan vel også sies å være utførende arkitekt for basaren, for det ble etterhvert han som utarbeidet tekniske tegninger for den. Byggmester var Carl Lovin Wagle. Trefoldighetskirken ble innviet av biskopen den 29. juni 1888.

Som det fremgår av bildene, er kirken av upusset tegl, men hva slags form har den? Det kan vel argumenteres for at den har form som et latinsk kors, men i likhet med Sagene kirke (også tegnet av Fürst) har den en romfølelse med elementer av langkirke, korskirke, basilika og sentralkirke, og beskrivelser av kirken varierer deretter. Også her er hjørnene mellom korsarmene skrådd. Korsarmene som danner tverrskipet, er brede og korte, og de har gallerier. Tverrskipene har få sitteplasser, og disse er stoler snarere enn kirkebenker, noe som bidrar til langkirkepreget. Det er tre skip i kirkens lengderetning. Sideskipene er imidlertid smale, og områdene under galleriene fungerer egentlig bare som passasjer. Orienteringen er nesten fra nord til sør, med koret svakt mot sør-sørøst og omgitt av sakristier som sies å være svært små. Det er tårn i nord. Kirken hadde opprinnelig ca. 1200 sitteplasser, men dette er i dag redusert til rundt 850.

Det brant i kirken natten mellom 12. og 13. januar 1902. Det så alvorlig ut en stund, men det viste seg at skadene ikke var så omfattende som antatt. (Wikipedia har flere detaljer om brannen.) Både kirken og basaren fikk imidlertid tidlig problemer med frostsprengning. Allerede i 1909 ble det satt opp stillaser rundt hele kirken for å bytte ut ødelagt fasadestein, og det har vært gjentatte perioder med restaurering siden. På basaren, som jo har flatt tak, har det vært enda større problemer, og problemet synes å ha blitt forsterket av et slags malingslag som ble påsmurt. På 1980-tallet vurderte man å rive basaren. Mot slutten av 1980-tallet valgt man en flikkeløsning som viste seg ikke å holde. I 2005 rev man den gamle basaren og bygget opp hele anlegget på nytt tilnærmet lik det gamle, men med visse tekniske oppjusteringer. Basaren ble gjenåpnet året etter.

Når det gjelder inventar, tegnet Schmüser også prekestol, alter og døpefont, alt utført av snekker H.P. Larsen, som også laget benkene. Opprinnelig hadde kirken en mindre og enklere, nygotisk altertavle med et forgylt kors på blå bunn. Etter en gave gitt i 1898 fikk kirken en altertavle malt av August Eiebakke. Den viser Jesus som velsigner disiplene før sin himmelfart (jf. Luk. 24.50). Det sies at fremtredende kirkemenn stod modeller for disiplene. Tavlen ble innviet den 21. juni 1901.

Prekestolen sies å ha kommet uskadet fra brannen i 1902, mens døpefonten skal ha blitt forkullet. Hva som siden har skjedd med den, sies det lite om. Ved døpefonten henger et flamsk maleri som er malt på slutten av 1600-tallet etter et kobbersikk av Cornelius Galle, som igjen er kopiert etter en original av Giovanni Stradanus (alias Jan van der Straat). Bildet viser De hellige tre kongers tilbedelse. Det sies at man la det bort etter brannen, da det ble antatt skadet, men det er åpenbart restaurert siden.

Kirken har hatt flere orgler. Det første, et August Nielsen-orgel med 26 stemmer, ble gitt av Anton Chr. Houen til innvielsen. Orgelet ble bygget om og utvidet til 44 stemmer av J.H. Jørgensen i 1957. Dette omfattet også et anlegg for overføring av musikk fra kirketårnet. I 2010 ble det installert nytt orgel bygget av Werkstätte für Orgelbau Mühleisen. I den forbindelse ble også prospektet utvidet. Midtdelen på bildet i Wikipedia er det opprinnelige, mens de to vingene er nye. Orgelet sies å være Norges fjerde største kirkeorgel, og er næremere beskrevet av orgelbyggeriet.

Kirken hadde opprinnelig tre stålklokker fra Bochumer Verein. De skulle opprinnelig ha vært av bronse, men etter et økonomisk krakk i 1886 var det nødvendig å kutte ned på utgiftene. I 1983 ble det installert et klokkespill med 16 klokker fra Olsen Nauen. NRK har lydopptak av kirkeklokkene. Flere inventargjenstander er skildret i kildene.

Det er ikke kirkegård her. Den ligger et par kilometer unna, nærmere E18.

Det var bispevisitas i Trefoldighet menighet i januar 2011.

Kilder og videre lesning:

  • Trefoldighet menighet i Arendal 1705-1955 (P.M. Danielsens trykkeri: Arendal, 1955)

  • Jens Christian Eldal og Jiri Havran: Kirker i Norge, bind 3: Med historiske forbilder. 1800-tallet (ARFO, 2002), s. 160-163
  • Hans Olaf Aanensen og Jan Lindland: Kirkebasaren i Arendal: Tilblivelse, forfall og gjenoppbygging (Stiftelsen Kløckers hus: Arendal, 2007)
  • Bjarne Nenseter (tekst) og Halvor Tveraaen (bilder): På kirkevandring i Aust-Agder (Kilden forlag: Arendal, 1992), s. 10-11
  • Kunsthistorie.com
  • Wikipedia
  • Digitalt fortalt om kirkebasaren
  • Alf Henry Rasmussen: Våre kirker. Norsk kirkeleksikon (Vanebo Forlag, 1993), s. 472
  • Kirkesøk

Barbu kirke

Barbu sognet før 1878 til «Tromøy sogns fastland», som det het, og dermed til Tromøy kirke på Tromøya, selv om kirken i Arendal nok lå mer beleilig til. Så var Barbu egen kommune til den ble slått sammen med Arendal i 1902. Innsamling til kirke begynte i 1859, og i 1871 ble det nedsatt en komité. Da det ikke ble enighet om felles kirkested for Tromøys fastland, ble det etterhvert oppført kirker i både Stokken og Barbu. Barbu prestegjeld ble utskilt i 1877, og kommunen altså året etter. Kirken ble tegnet av Jacob Wilhelm Nordan, og det fortelles at man tross alt bestemte seg for å bygge murkirke da anbudet for det lå marginalt over det for en trekirke. Barbu kirke ble innviet av Jørgen Moe den 17. september 1880 — en av hans siste embedsgjerninger. Kirken har rundt 500 sitteplasser. Ved innvielsen var det solgt 1500 billetter, så det må ha vært temmelig fullt.

Barbu kirke er en nygotisk langkirke i tegl og ligger på et punkt med spektakulær utsikt mot sjøen. Orienteringen er fra sørøst til nordvest. Det er tårn med våpenhus ved inngangen og polygonalt avsluttet kor (som en halv åttekant) i nordvest. Innvendig er veggene hvitkalket, men utvendig var de upusset i begynnelsen, og kirken var svært enkelt utstyrt. Den utvendige grå pussen kom til senere, visstnok som følge av at teglsteinen skallet av.

Kirken ble malt innvendig i 1907 og 1923, og fikk ved sistnevnte anledning brunt tak og brune vegger. Dette ble etterhvert ansett som ganske kjedelig, og i 1950 var det ny oppussingsrunde med Finn Krafft som fargekonsulent. Kirken fikk da mørkeblått tak, hvite vegger, brunrøde benker og grønne tepper. Senere er kirken restaurert til hundreårsjubileet, under ledelse av Per Madland og med Olav Aanensen som konsulent. Da valgte man å føre kirken tilbake mot interiørfargene fra 1880, ikke minst med mindre dyster takfarge, og treverket i kirken er ådret, som imitasjon av forskjellige treverk som eik, bjerk m.m. Det var også omfattende restaurering i 2011. Dette er skildret i menighetsbladet.

Kirkens første alterbilde ble malt av Anna Stephansen og viser Jesus i Getsemane. Det henger nå i gravkapellet. En gave gjorde at man i 1950 fikk tak i ny altertavle til kirken med et bilde malt av Axel Revold. Det viser en flåte på opprørt hav med et Kristusmotiv, noe som nok ble ansett å sømme seg for en sjøfartsby. Det ble gjort om på alterpartiet og korveggene ved samme anledning.

Fire vinduer i koret har glassmalerier utført av G.A. Larsen i 1934. I de høye vinduene i skråveggene ser vi Jesusbarnet og oppstandelsen, og to runde vinduer i sideveggene har rosetter. I koret henger ellers et spansk bilde fra 1600-tallet. Det viser den tornekronede Kristus og antas å være malt av en av Bartolomé Esteban Murillos elever.

Prekestolen er fra 1880, og døpefonten (i eik) ble laget ved Arendal møbelfabrikk i 1951. Den opprinnelige døpefonten er nå å finne i Aust-Agder kulturhistoriske senter, ifølge Wikipedia.

Om kirken var enkelt utstyrt til å begynne med, hadde den faktisk orgel før den var ferdig. Dette ble brukt helt til 1940, da dagens Jørgensen-orgel ble installert. De to kirkeklokkene er fra Ole Olsen fra 1880. Barbu kirke er en populær konsertarena.

Kirkegården rundt kirken ble innkjøpt i 1877 og innviet 24. mai 1878, altså et par år før kirken. Den ble ganske raskt fylt opp, og allerede i 1884 kjøpte man eiendommen Frydensten litt lenger opp i Gamle Songevei (fylkesvei 22). Her ble det i 1929 oppført et gravkapell. Kapellet ble malt innvendig i 1979 og huser altså den gamle altertavlen fra kirken. I 1940 ble kirkegården rundt kirken utvidet med et lite, terrassert stykke foran kirken, og bare en vei skiller denne kirkegården fra kirkegården ved kapellet. Kapasiteten er imidlertid sprengt, slik at de som ikke allerede har festet gravplass på stedet, må ty til Arendal kirkegård. En fem mål stor tomt ved Nyli gård ble innkjøpt i 1971. Her er det anlagt menighetssenter med barnehage (åpnet 1973) og menighetshus (åpnet 1974). Dette er et stykke unna kirken.

Det var bispevisitas i Barbu i februar 2005. Menighetsbladet kan leses her.

Kilder og videre lesning:

  • Bitte Førland (red.): Barbu kirke 100 år (Barbu menighetsråd, 1980)

  • Bjarne Nenseter (tekst) og Halvor Tveraaen (bilder): På kirkevandring i Aust-Agder (Kilden forlag: Arendal, 1992), s. 12-13
  • Alf Henry Rasmussen: Våre kirker. Norsk kirkeleksikon (Vanebo Forlag, 1993), s. 472
  • Wikipedia
  • Kirkesøk

Hovedinngang

Kirkegård ved kirken

Kirkegård ved kirken

Gravkapell

Gravkapell

Kirkegård ved gravkapellet

Tromøy kirke

Aust-Agder fylke har en rekke middelalderkirker av stein som senere er utvidet til korskirker med nye deler av tre. Tromøy kirke føyer seg inn i rekken av disse, men skiller seg fra de andre kirkene ved at den mangler tårn. Ellers ligger kirken altså på en øy — fylkets største — og vitner om en tid da kommunikasjon foregikk vel så mye til vanns som til lands.

Tromøya har hatt bosetning siden yngre steinalder, og det skal ha vært et gudehov på Hove, en drøy kilometer vest for kirken. En prest ved navn Ivar er nevnt i et skinnbrev fra 1320, men kirken antas å være fra 1100-tallet (eller rundt 1200). Tromøya hørte etter reformasjonen til Holt prestegjeld før området sammen med Austre Moland og Barbu ble utskilt i et eget prestegjeld i 1747. Dette ble delt i tre i 1877. Tromøy prestegjeld omfattet også deler av fastlandet, der man etterhvert fant det kronglete å karre seg til utkanten av øya for å få utført kirkelige funksjoner. Resultatet var en avskalling med nye sogn og nye kirker. Ellers har Tromøy kirke vært et landemerke for ferdselen til sjøs inntil mindre beiting i etterkrigstiden førte til gjengroing.

Steinkirkedelen (med en murtykkelse på rundt halvannen meter) er altså eldst. Dette er øst-vestdelen, som i dag er tverrskip. Opprinnelig var lengden ca. 2/3 av den nåværende. Det var apsis i øst, mens vestenden antas å være opprinnelig og kan ha fundamenter fra et tårn (muligens rundt). Forlengelsen østover skjedde i gotisk tid, ca. 1250-1300. Ved den anledning fikk kirken et rett avsluttet kor i øst, og presteinngangen i korets sørvegg ble flyttet østover. Den er i dag gjenmurt, men godt synlig i muren. Den er romansk (rundbuet) og har et mannshode på hver side av åpningen (av granitt). Det trekkes paralleller til Hedrum kirke og antydes at det kan dreie seg om Odin øg Frøy. Her er en annen versjon av historien.

Kirken ble i 1724 solgt til stiftsbefalingsmannen, som året etter solgte den videre til allmuen. Samme år (altså 1725) fikk kirken nye altertavle og prekestol, muligens som følge av gaver gitt i glede over at kirken kom på menighetens hender. I 1748-51 ble kirken utvidet til korskirke under ledelse av Ole Nielsen Weierholt. Alle vegger ble forhøyet, og som vi ser, er gavlene av tre også på murdelen, som ble gjort om til tverrskip, mens kirken fikk kor i sør. Tårn ble bygget i 1753, men revet allerede fire år senere fordi det var medtatt. Det ble da laget ny hovedinngang i nord med våpenhus og klokkehus. Innvendig fikk kirken tønnehvelv med skymaling. Som ved Flosta kirke ble malerarbeidet utført av Jørgen Schultz, som signerte arbeidet og daterte det 1758 på orgelgalleriet.

I 1880-81 ble innerveggene panelt og malt etter tidens smak, orgelgalleriets utsmykning ble sendt til Folkemuseet, kirken fikk nye benker m.m. Noen tiår senere ble kirken restaurert, og den 20. august 1939 ble den gjeninnviet i nygammel stand. Ifølge Kirkesøk har kirken 290 plasser, mens Kunsthistorie.com og Wikipedia opererer med 500.

Altertavlen og prekestolen er begge laget av Mogens Thrane i 1725, altså noen år før ombyggingen. I altertavlens nedre midtfelt ser vi nattverden og over det korstfestelsen. Prekestolen har bilder av evangelistene.

Korskillet er skåret av Weierholt og har Frederik Vs kongemonogram båret av løver som igjen er flankert av engler. Døpefonten i kleberstein er fra ca. 1300 og antas å være hugget i verkstedet knyttet til Stavanger domkirke. Den er ikke ulik fonten i Fjære kirke. I koret er en skriftestol fra 1750, noe vi ser av bildet på døren, der en prest gir syndsforlatelse. To andre bilder på stoler viser Peter og Den bortkomne sønn. Bildene er malt av Schultz. Ved siden av prekestolen står fire timeglass med dateringen 1769. Det tar visstnok 15 minutter å tømme hvert av dem. Kirken har også en rekke andre gamle gjenstander.

Orgelet er ifølge Bjarne Nenseter fra 1965 (og mekanisk). Et orgel fra 1750-tallet skal være å finne på Folkemuseet. De to kirkeklokkene er fra 1769 (London) og 1886 (Pusnes Jernstøberi).

Tromøy kirke er omgitt av en velstelt kirkegård av en viss størrelse. En rekke gamle gramonumenter er stilt opp på utstilling langs kirkegårdsmuren. I et parkområde som er adkilt fra gravplassen med en port, er et minnesmerke over falne i den annen verdenskrig. Nord for kirken står et hvitkalket gravkapell som ble oppført i 1956 og et rødmalt redskapshus / servicebygg fra 1985. Prestegården er avbildet hos Opplysningsvesenets fond, som også skriver om dens historie.

Menightesbladet kan lese på menighetens nettsted.

Kilder og videre lesning:

  • Leiv I. Møen: Tromøy kirke gjennom 800 år (Tromøy menighetsråd, 1987)

  • Kunsthistorie.com
  • Wikipedia
  • Bjarne Nenseter (tekst) og Halvor Tveraaen (bilder): På kirkevandring i Aust-Agder (Kilden forlag: Arendal, 1992), s. 20-21
  • Torvald Slettebø (bilder, med tekst fra Bjarne Nenseters bok): Tromøy kirke (Agderkultur)
  • Alf Henry Rasmussen: Våre kirker. Norsk kirkeleksikon (Vanebo Forlag, 1993), s. 473
  • Kirkesøk
  • Arkivverket om fylkets sognehistorie

Krigsminnesmerke

Gravkapell

Redskapshus / servicebygg

Flosta kirke

Flosta kirke har aner tilbake til middelalderen. Kirkeleksikonet antyder ca. 1300, men det er vanskelig å vite hva det bygger på, og det gjenspeiles ikke i andre kilder. Eldste bevarte skriftlige omtale er fra 1467. Kirken var en votivkirke (gavekirke) til i hvert fall et par hundre år etter reformasjonen. Det vil si at driften var basert på gavebidrag — i Flostas tilfelle for en stor del fra sjøfolk i nød. Organisatorisk hørte Flosta til Holt prestegjeld inntil 1812, da det fulgte med over i det nyutskilte Dybvåg prestegjeld. I 1963 ble det bestemt at Flosta med virkning fra 1972 skulle overføres til Austre Moland prestegjeld.

Opprinnelig var kirken (eller kapellet, om man vil) ganske liten. Den ble i 1628 ble det omtalt som brøstfeldig og vurdert revet. I 1632 var den åpenbart satt i stand, men det synes uklart om det dreide seg om fullstendig nybygging etter riving, eller om den gamle kirken ble satt i stand (og kanskje utvidet). Rundt 1700 ble kirken forlenget og fikk nytt korparti i øst. Vesttårn kom til i 1736. Kirken ble ombygget til korskirke i 1747 ved byggmester Ole Nielsen Weierholt. Da ble faktisk orienteringen snudd 90 grader, slik at alteret ble plassert i nord, og det later til at nord/sør-korsarmene var både høyere og bredere enn den delen av bygningskroppen som var øst/vest-orientert.

I 1864 ble kirken utvidet i både høyden og lengden med Anders Thorbjørnsen som byggmester. Den ble forlenget østover og fikk nok en gang kor i øst, veggene ble skjøtet på i høyden med fire omfar, kirken fikk nytt panel innvendig og utvendig osv. Den østre delen ble med sine 11 m x 11 m noe større enn de andre korsarmene. Ved denne anledning fikk kirken et nygotisk preg. Gammelt inventar ble overmalt eller skiftet ut med nytt.

Så på 1970-tallet ble kirken restaurert igjen (arkitekt: Hans Olaf Aanensen) i samarbeid med Riksantikvaren. Gammelt inventar kom til heder og verdighet igjen. Vegger og inventar ble møysommelig fargerestaurert, koret ble nok en gang flyttet til nord, og østre korsarm ble gjort om til menighetssal. Kirken ble nyinnviet den 19. august 1977. Også senere har det vært oppussing, og det kan nevnes at kirken ble skadet av brann i 1739, 1824, 1980 (tårnet) og 1988 (ved alteret).

Vi har altså å gjøre med en laftet kirke som gjerne omtales som korskirke. Selve kirkerommet har imidlertid mer preg av langkirke, østre “korsarm” inneholder menighetssal, og vestre “korsarm” utgjøres i sin helhet av tårnkonstruksjonen. Et skilleveggsystem gjør at menighetssalen kan virke som en utvidelse av kirkerommet — som i en arbeidskirke. Kirken har ca. 290 plasser. I skipet er det galleri i sør (med orgel) og langs vestveggen (der benkene riktignok står vinkelrett på benkene nede i kirkerommet).

Kirkerommet preges av dekoren på veggene og i takhimlingen. Dekoren ble malt av danske Jørgen Schultz i perioden 1749-1759. Schultz malte også mye annet både innvendig og utvendig helt frem til 1783, som er siste år han er omtalt i regnskapet. Takhimlingen har skymaling, og på lafteveggene har Schultz malt søyler med buer nærmest som en lett absurd illusjonisme. Obelisker omgitt av vinløv er plassert på sokler som minner om søylekapiteler med muslingskall, og det henger drueklaser ned under buespennene. Schultz’ dekorasjoner var altså overmalt og ble restaurert, og på nyoppsatte laftevegger mot menighetssalen ble de rekonstruert eller snarere kopiert. Korskillet fra før 1864 ble rekonstruert ved restaureringen på 1970-tallet på grunnlag av Terje Andersens skildring i en bok om kirken samt noen deler som ble funnet her og der, inkludert selve korskillebjelken, som var brukt i tårnet. På korskillebjelken malte Jørgen Schultz de ordene som har gitt tittel til jubileumsboken fra 2003, og under bjelken dannes korskranken av en rekke dreide balustre som er rekonstruert på grunnlag av en liten bit som ble funnet under gulvet. Over bjelken er to malerier av Schultz, hvorav et korsfestelsesbilde vender ut mot menigheten og et getsemanemotiv innover mot koret.

Selve alterbordet er fra restaureringen på 1970-tallet. Den åttekantede alterringen har snodde balustre som er kopiert etter gamle sådanne som var blitt brukt i korskranken i 1864. Altertavlen og bildene i den ble malt av Samuel Dorn i 1706, skjønt det skal ha vært tidligere bilder under. Hovedbildet viser nattverden og er omgitt av døperen Johannes som peker på Guds lam (enkelte steder beskrevet som Den gode hyrde) og Moses. Over nattverden ser vi oppstandelsen, og aller øverst troner en figur av den seirende Kristus. I sidefelt og på vinger finner vi ranker og rose- og liljemotiver. Etter ombyggingen i 1864 stod det et hvitt kors på alteret i noen år før Ludvig Karlsen i 1882 laget en ny altertavle i nygotisk stil. Det later til at det først ble satt et midlertidig bilde i denne før et bilde malt av Christen Brun i kopi etter Adolph Tidemands alterbilde av Jesu dåp i Trefoldighetskirken i Oslo kom på plass. Dorns altertavle var blitt delt opp, og etasjer hang hver for seg på veggen på hver sin side av den nye tavlen, mens andre deler var spredt. Tavlen ble imidlertid samlet, restaurert og gjeninnsatt ved restaureringen i 1976-77, mens Bruns bilde flyttet over i menighetssalen. Dorns altertavle ble noe skadet i en brann i 1988 for deretter å bli restaurert. Blant annet måtte bildene fornyes (ved Terje Norsted hos Riksantikvaren).

En prekestol fra begynnelsen av 1700-tallet ble muligens malt av Samuel Dorn og hadde bilder av de fire evangelistene. Dagens prekestol ble skåret av Ole Nielsen Weierholt i 1750 og malt av Jørgen Schultz. Prekestolen har en himling med en due som ble funnet igjen i Holt kirke på 1970-tallet. Stolen ble overmalt med eikeimitasjon i 1860-årne og restaurert i 1970-årene. Trappen måtte nylages, men rekkverket er det som hører til.

Døpefonten antas å være laget i forbindelse med ombyggingen i 1864, og den er tilpasset et åttekantet dåpsfat fra 1600-tallet. Fonten står i et dåpshus i rokokko som ble skåret av Christian Suchow i 1758 og staffert av Jørgen Schulz. Dåpshuset lå i en årrekke på kirkeloftet før det ble overført til Folkemuseet i 1940. I 1977 kom det på plass i kirken igjen. I dåpshuset henger en dåpsengel, og på toppen troner Johannes døperen. Dåpshuset står like utenfor koret på venstre side av koråpningen.

Inne i koret står en skriftestol som ble rekonstruert under restaureringen i 1970-årene. Skriftestolens dør er imidlertid gammel og har et bilde av en kvinne som får prestens tilgivelse, malt av Jørgen Schultz. Røntgenundersøkelser har avdekket et bilde av evangelisten Johannes under dette, muligens malt av Samuel Dorn til en tidligere prekestol. Kirken har faste benker. Selve benkene er fra restaureringen på 1970-tallet, da de ble rekonstruert etter eldre modeller. Noen gamle benkedører ser ut til å være brukt. Ellers er dører og vanger rekonstruert etter gamle modeller.

Kirkens første orgel ble innviet den 30. august 1899 og ble bygget av orgelbygger Brynhildrud fra Moss. Det var et mekanisk orgel med fem stemmer, ett manual og pedal. Orgel nummer to (11 stemmer, 2 manualer, pedal) kom fra Vestre orgelfabrikk i 1967. Det var tidlig problemer med dette orgelet, og de ble forsterket ved flyttingen til dagens orgelgalleri under restaureringen. Planer om utskifting kom derfor ganske raskt. Dagens orgel ble innviet den 27. januar 1991. Det er bygget av Peter Collins og har 16 stemmer. Det sies i jubileumsboken at 760 av orgelets 956 piper er gjenbrukt fra det forrige orgelet, men at treverk og mekaniske deler er fremstilt i England. Prospektet er altså “nytt”. Orgelgalleriet fikk dagens utseende i 2003.

Vindfløyen bærer årstallet 1768, og det er festet et skip på den med en ansiktsmaske som gallionsfigur. Kirkeklokken er Flosta kirkes eldste bevarte inventarstykke. Den ble støpt av Wilhelm de Wou i Nederland i 1506 og er viet til Laurentius. Mer inventar, blant annet et par kirkeskip, kunne nevnes, og kirken fikk ny messehagel og stola laget av Greta Rimington i 2011. Interesserte finner flere detaljer i jubileumsboken.

Det finnes en rekke bilder av interiør og inventar på nettstedene Kunsthistorie.com og Agderkultur.

Den opprinnelige kirkegården omgir kirken. Enkelte gamle gravminner er bevart under takoverbygg der. En parsell i Brekka, noe sørvest for kirken, ble innkjøpt i 1854. Den ble vedtatt nedlagt i 1914, men ble brukt frem til 1920. Etter fredningstidens utløp ble noen gravplasser overført til det nye kirkegårdsområdet. Det meste av kirkegården ligger på Sandåker, litt nedi bakken øst for kirken. Den nordligste delen ble innkjøpt til bruk som kolerakirkegård i 1856, men brukes som vanlig kirkegård. Områder sør for dette ble innkjøpt i 1875 og 1960. På sørsiden av kirken, over veien, ligger kirkestuen, som var under oppussing sommeren 2011, da bildene her ble tatt. Ved veien like øst for kirken ligger en bygning som ser ut til å være redskapshus. Vest for kirken ligger minneparken anlagt i 1950 med et krigsminnesmerke i form av steinterrasser pyntet med blomster og et ankerformet monument til minne om omkomne på havet. Det finnes også en minnebauta over eidsvollsmannen Even Thorsen like ved kirken.

Kilder og videre lesning:

  • Hans Olaf Aanensen: Flosta kirke. Af Wrag Min Opkomst er Af Søe-Folk Meest Opholdet

  • Sigrid E. Nilsen: Flosta kirke (Eget forlag, 2003; ISBN 82-303-0152-2)

  • Bjarne Nenseter (tekst) og Halvor Tveraaen (bilder): På kirkevandring i Aust-Agder (Kilden forlag: Arendal, 1992), s. 16-17 + 81

  • Bjarne Karsten Nenseter (tekst) og Torvald Slettebø (bilder): Flosta kirke (Agderkultur)
  • Kunsthistorie.com
  • Alf Henry Rasmussen: Våre kirker. Norsk kirkeleksikon (Vanebo Forlag, 1993), s. 474
  • Kirkesøk
  • Wikipedia
  • Menighetsblad nr. 3/2011
  • Arkivverket om fylkets sognehistorie

Krigsminnesmerke

Minnesmerke over omkomne på havet

Kirkegård på Sandåker

Færvik kirke

Det hadde vært kirke på Tromøya siden middelalderen, men på 1800-tallet økte befolkningen såpass at at det kom krav om ny kirke på den vestre delen av øya ved Færvik. Midler til kirke ble skjenket av skipsreder og ordfører O.B. Sørensen med frue, som noen år tidligere hadde gitt menigheten kirkegård. De har også grunnlagt et legat til kirkens og kirkegårdens forskjønnelse.

Det later til at J.C. Reuters tegninger for Stokken kirke ble brukt også til oppføringen av Færvik kirke. Det sørget O.B. Sørensen for. Det sies at Sørensen også hyret byggmester Carl D. Svendsen, som hadde bygget Stokken kirke, til Færvik, men en lokal tradisjon vil ha det til at det var hans sønn Ludvig Karlsen som bygget kirken under farens overoppsyn. Samme tegninger ble også brukt brukt ved byggingen av Bjorbekk kirke. Byggingen begynte med oppførelse av grunnmur i 1879, og kirken ble innviet av biskopen den 28. mai 1884 (men årstallet 1883 står på vindfløyen i spiret).

Færvik kirke er en nygotisk langkirke i bindingsverk som ifølge Kirkesøk har 490 plasser, mens Wikipedia opererer med hele 700 (det opprinnelige tallet i kallsboken). Kirken har rektangulært skip, polygonalt avsluttet kor med sakristier på sidene og vesttårn med våpenhus i tårnfoten. Det er gallerier i vest og langs veggene i nord og sør. Det vil si: Orienteringen er strengt tatt fra nordvest til sørøst, altså med koret i sistnevnte retning.

Altertavlen ble snekret av Helmer Fredriksen, visstnok etter modell av tavlen i Barbu kirke (1880). Alterbildet ble malt av Christen Brun i kopi etter Adolph Tidemands populære Oppstandelsen i Bragernes kirke. I korvinduene er det to glassmalerier fra 1963 av Per Vigeland som viser Såmannen og Den gode hyrde. I 1965 kom det inn glassmalerier i vinduene i korets sidevegger, også de av Per Vigeland. Prekestolen antas å være snekret av en av håndverkerne som var med og bygget kirken, mens døpefonten, også fra 1884, er laget av Søren Lexow Hansen — opprinnelig til en utstilling i Kristiania. Fonten har form av en engel som holder døpefatet.

Til åpningen hadde kirken et lite harmonium. I 1920 fikk kirken et Olsen & Jørgensen-orgel (11 stemmer, to manualer). Det begynte å svikte i begynnelsen av 1970-årene og rapporteres å være defekt både i jubileumsboken (1984), hos Nenseter (1992) og i kirkeleksikonet (1993). I jubileumsboken sies det at man som midlertidig løsning har gått til innkjøp av et elektronisk orgel. Reparasjoner er på gang, ifølge Nenseter. Undertegnede vet ikke hva som har skjedd siden det, men det spilles visstnok fremdeles på orgel i kirken. I 2011 rapporteres det om problemer med reparasjonsbehov. Vi må vel formode at det er det samme gamle orgelet som brukes. Kirken har to klokker fra Olsen & Søn fra 1884.

Det kom altså kirkegård før kirke. O.B. Sørensen kjøpte ca. 9 mål fra Vestre Færvik gård sommeren 1878, og det ble opparbeidet gravplass vest for der kirken ligger. Tillatelse til å innvie gravplassen ble gitt først høsten 1880. Da var allerede Sørensens første kone begravet der, og han hadde giftet seg på nytt. Kirkegården er fint inndelt i flere felt med kantstein og terrassering, ikke helt ulikt deler av Arendal kirkegård (ved krematoriet). Foran kirken står en minnebauta over O.B. Sørensen og frue, som altså gav menigheten kirkegård og kirke. Det er parkeringsplass på den andre siden av veien. Der står noe som ser ut til å være redskapshus / bårehus / servicebygg.

Det var bispevisitas i Tromøy prestegjeld i oktober-november 2014.

Kilder og videre lesning:

  • Leiv I. Mjøen: Færvik kirke 1884-1984. Festskrift til 100-års jubiléet (Tromøy menighetsråd, 1984)

  • Bjarne Nenseter (tekst) og Halvor Tveraaen (bilder): På kirkevandring i Aust-Agder (Kilden forlag: Arendal, 1992), s. 22-23

  • Alf Henry Rasmussen: Våre kirker. Norsk kirkeleksikon (Vanebo Forlag, 1993), s. 473
  • Wikipedia
  • Kirkesøk

Fra kirkegården

Fra kirkegården

Minnesmerke over dem som gav stedet kirke

Kongshavn kapell

Tromøy kirke var i mange hundre år Tromøyas eneste kirke, men på 1800-tallet økte befolkningen, og det kom etterhvert kirke i Færvik, vest på øya. Øst på øya ble møtesalen på aldershjemmet samt et lite lokale på Flademo brukt til kirkelige aktiviteter, og det ble etterhvert arbeidet for kirkebygging, med innsamlinger og planlegging.

Tomt ble kjøpt inn fra Adolf Thomassen vinteren 1917, og pengeinnsamling ble igangsatt. Kongshavn kapell ble tegnet av byggmester Albert Hansen, mens Jørgen Jørgensen og Edvard Iversen gjorde byggearbeidet. Bygget ble oppført som kombinert bedehus og kapell. Kapellet ble innviet den 27. november 1921, og det ble påbygget i 1955-57 med gjeninnvielse 12. mai. Det var også byggearbeider på 1970-tallet for å leggge inn vann og avløp, og et barnehagetilbygg stod klart i 1983. Kapellet har 150 sitteplasser.

Bygget sies (i Bjarne Nenseters bok «På kirkevandring i Aust-Agder») å ha en stor sal og galleri og en mindre sal under galleriet samt mindre møterom og kjøkken (som kom til i 1950-årene). Det sies også at dører mellom salene gjør at man kan velge å bruke større rom samlet. Det blir vel litt som en småkirke eller arbeidskirke rent praktisk. Det har i årenes løp vært en rekke forskjellige former for mer eller mindre religiøs virksomhet ved kapellet, inkludert noe utleie.

Altertavlen, fra 1921, er malt av Ove Christian Bærø(e) og viser Den gode hyrde. Også prekestolen (i tre) og døpefonten (i granitt) er på alder med kapellet. I 1965 overtok kapellet orgelet fra Tromøy kirke, som da fikk seg nytt. Orgelet skal være bygget av orgelbygger Lars Brynhildsrud fra Moss rundt århundreskiftet og avløste et mindre orgel fra kapellets tidlige dager. Kirkeklokken er tysk og fra 1923. Kirkesølvet ble stjålet i et innbrudd i 1983 og nytt anskaffet.

Ifølge Wikipedia er ikke kapellet lenger i ordinær bruk, men har vært foreslått revet. Menighetsbladet tyder imidlertid på at det er en og annen gudstjeneste i kapellet, om enn relativt sjelden. Det later også til at det fortsatt er speidervirksomhet og barnehage på stedet.

Det er ikke kirkegård ved kapellet.

Kilder og videre lesning:

  • Kongshavn kapell 1921-1991. Festskrift til 70-års jubileet søndag 24. november 1991 (Kapellstyret, 1991)

  • Bjarne Nenseter (tekst) og Halvor Tveraaen (bilder): På kirkevandring i Aust-Agder (Kilden forlag: Arendal, 1992), s. 24-25
  • Alf Henry Rasmussen: Våre kirker. Norsk kirkeleksikon (Vanebo Forlag, 1993), s. 473
  • Wikipedia
Annonse