Viser arkivet for stikkord akantusskurd

Lesja kirke

Lesja kirke er et pilegrimsmål for alle med interesse for akantusskurd. Her finner vi Jakob Klukstads mest overdådige altertavle, og da spiller det liten rolle om enkelte forståsegpåere synes det blir nesten for mye av det gode og fremhever Klukstads altertavle i Kors kirke i stedet. Underlig nok er ingen av de to tavlene omtalt i boken «Våre altertavler» (Den Norske Samlaget, 1995).

Før dagens kirke ble bygget, lå kirkestedet nærmere Lågen (da: Lesjavatnet; vannstanden var høyere enn i dag), på et sted der det var hov i førkristen tid. Prestegården, som ligger mellom det gamle og nye kirkestedet, bærer da også Hov-navnet. En bautastein (fra 1964) på det gamle kirkestedet minner om både hovet og den gamle kirken, som skal ha blitt oppført på 1000-tallet (dersom det dreier seg om ett og samme bygg). Gamlekirken (Hofskyrkja) var en stavkirke som trolig ble utvidet til korskirke og fikk nytt tårn (ved Werner Olsen) i 1653. Litteraturen følger denne kirken gjennom reparasjoner og besiktigelser, men viktigst i vår sammenheng er at nevnte Klukstad skar prekestol til kirken i 1742-45, og den er siden overført til dagens kirke. Som inspirasjonskilder for stolen regnes Lars Borgs prekestoler i Ringebu og Sør-Fron. Prekestolen ble malt av Klukstads sønn Erlend i 1783. Også den gamle prekestolen (fra 1600-tallet) er overført til dagens kirke. Den henger i et hjørne i søndre tverrskip. Altertavlen i gamlekirken ble for øvrig staffert (altså malt) av Peder Johnsen i 1677, som også utførte lignende arbeid i Vågå kirke på den tiden. På kirkeauksjonen i 1723 ble kirken kjøpt av almuen. Det gamle kirkestedet hadde vasstrukken grunn og var dessuten noe vindutsatt, så det ble besluttet å bygge ny kirke på et nytt sted ikke lenge etter at Klukstad hadde laget prekestolen. Valget falt på Klukstadhaugen, like ved den gamle kongeveien. Siden er hovedveien flyttet lenger opp, og det har faktisk — i 1865 til 1895 — vært vurdert å flytte kirkestedet på nytt.

Dagens Lesja kirke ble oppført av byggmester Ola Fredriksson (ca. 1711-69) fra Nistugu på Sør-Hole i 1749 og innviet under biskopens visitas i 1750. Det er en laftet korskirke med tårn over krysset, kor i østre korsarm og sakristi(er) i korlengelsen av koret. Det er gallerier i vest og nord, og kirken har 300 sitteplasser. Dagens våpenhus i vest er oppført til jubileet i 2000, etter at man hadde revet det gamle våpenhuset i 1929 og erstattet det med et mye mindre. Kirken er malt innvendig og bordkledd utvendig. I tillegg til nevnte prekestol skar Klukstad altertavlen og korskillet, og han dekorerte kirkebenkene. Klukstad fikk betalt for altertavlen først i 1766, så vi antar at den tok nok en stund å fullføre. (I mellomtiden hadde Klukstad laget inventarene til kirkene i Skjåk og Heidal.)

Kirken var umalt på 1700-tallet, slik at Klukstads inventar virkelig ble fremhevet. På 1800-tallet var det flere reparasjoner, blant annet av tårnet, og det var til tider stor strid. En stund var det også snakk om å flytte kirken — eller snarere bygge ny kirke på nytt sted — men det skjedde altså ikke. Restaureringen i 1902-03 (ledet av byggmester Sylte fra Tresfjord) omtales i jubileumsboken som den store kirkeplyndringen. Da ble originalinteriøret ødelagt: Korskranken, de opprinnelige kirkebenkene og de smårutete blyglassvinduene forsvant. Utvendig ble kirken hvitmalt. Dette skapte stor misnøye, og på 1920-tallet ble kirken restaurert, i begynnelsen under ledelse av Heinrich Jürgensen, senere fullført av byggmester Chr. Ødegård fra Lesja. Fra denne restaureringen stammer Ragnvald Einbus arbeider i kirken. Kirkebenkene ble byttet ut med benker som lignet mer på de opprinnelige, og Einbu malte dem med blå hovedfarge og dekor basert på en overlevert benkebrystning som var blitt malt av Klukstad. Originalen er i dag å finne i våpenhuset. Einbu malte også takdekorasjonene i koret. Det dreier seg om fire skråstilte felt og et kvadratisk felt i midten. Feltet i øst, som er det menigheten ser der den sitter, viser Jesu dåp. I nord ser vi Emmausvandrerne, i sør flukten til Egypt og i vest hyrdene på marken. Kvadratfeltet er mer dekorasjonsmaling, med kors, sol / stjerne og to basunengler. Kirken fikk tilbake sin mørkebrune farge. Også etter dette er kirken blitt pusset opp, ikke minst på 1990-tallet, da omfattende arbeider ble utført og kirken oppgradert også teknisk og brannsikkerhetsmessig. Og så fikk kirken altså et våpenhus som ligger nær det opprinnelige.

La oss se på altertavlen. I tillegg til at den er flott og overdådig, skiller detaljene i billedprogrammet seg litt fra det vanlige skjemaet. Det gjelder plassering mer enn innhold. I midtfeltet nederst ser vi nattverden, flankert av Moses med lovtavlene (til venstre) og Aron med røkelseskar. I det store sentralfeltet over dette står imidlertid evangelistene, som vanligvis er plassert ute på kantene når de forekommer på altertavler. Dermed er korsfestelsen, som vi vanligvis finner her, flyttet et hakk videre oppover. På venstre side av evangelistene er en scene som skildrer Jesus i bønn i Getsemane og disiplene som ikke klarer å holde seg våkne, og i scenen på høyre side blir Jesus pågrepet i hagen samme kveld. Foruten selve pågripelsen ser vi også disippelen som hugger øret av yppersteprestens tjener (Matt. 26.51, Mark. 14.47, Luk. 22.50, Joh. 18.10), og den unge mannen som flykter naken bort etter at han har kommet seg ut av linkledet som soldatene grep fatt i (Mark. 14.51-52). Fra spikermerkene på Jesu armer og ben strømmer blodet ut i 3D-format (ukjent materiale for undertegnede; det henger ut fra tavlen). Jesus er flankert av Maria og Johannes, og på hver side ser vi de to røverne. Øverst troner den oppstande Kristus. Klukstad var kjent for å lese Bibelen og skape figurene etter eget hode snarere enn å kopiere kjente forbilder. Krillskurden som omgir disse billedfremstillingene, er noe av det frodigste i sitt slag, og dybden er hele 30 cm. Med seg i arbeidet hadde Klukstad Sylfest Skrinde, som antas å ha skåret enkelte detaljer, som en baldakin med bladverk foran nattverdsscenen.

Klukstad skar altså også korskillet til Lesjakirken, der to løver bærer Frederik Vs monogram og en krone. Arbeidet ble betalt i 1764, et årstall som er gjengitt blant teksten under løvene. Originalen ble kastet ut ved oppussingen på begynnelsen av 1900-tallet, og undretegnede vet ikke om det som er i kirken nå, er en rekonstruksjon. Ifølge Kunsthistorie.com dreier det seg om Kristian Vs monogram, men han døde i 1699. De to monogrammene er for øvrig ikke så lette å skille fra hverandre. (De kan sammenlignes her: Frederik V, Kristian V.)

Omtalen av døpefonten i litteraturen er noe forvirrende. Ifølge kommunen er døpefonten fra 1250-tallet, mens det i neste setning sies at døpefonten (menes kummen?) ble støpt av Nikolai Løvberg på Nestande gård i Lesja i 1767. Oddbjørn Sørmoen skriver i bind 2 av verket «Kirker i Norge» at bemalte felt, figurfremstilling, valg av klær og måten vegetasjonen er malt på, har klare 1700-tallstrekk.

Kirkens første orgel ble etterhvert byttet ut med et harmonium. I 1931 ble det installert et pipeorgel fra Brødrene Torkildsen. Det var i bruk til det ble avløst av dagens orgel på vestgalleriet, bygget av Bruno Christensen i 1984. Utsmykningen stammer fra det tidligere orgelet og er utført av Ragnvald Einbu.

De to kirkeklokkene er fra Nikolai Løvberg, fra 1752 og 1767. Kirken har ellers noe gammelt kirkesølv og kirketekstiler fra forskjellige tider. I 1952 fikk kirken som gave en bibel trykt i 1633 som har tilhørt Jakob Klukstad. Denne ble stjålet ved et innbrudd i 1978 og er så vidt jeg vet, ikke kommet til rette. I koret står et prosesjonskors som er tegnet av Borgny Svalastog og skåret av Dag Mømb. Videre finnes det to brudestoler laget av Gunnar Norderhus (1937) og to laget av Sigurd Skarphol (1967). Ellers kunne man nevne klokkerstol, benkestol og mye annet.

På kirkegården som omgir kirken, er det en rekke gamle gravminner, og Jakob Klukstad, som døde i 1773, er gravlagt like ved kirkeveggen og har et gravminne i kleberstein. I tillegg har han et minnesmerke utenfor kirkegårdsmuren på nordsiden. For turistbesøk er det felles billett med Lesja Bygdatun, som ligger like ved.

Kilder og videre lesning:

Alternativ vinkel

Kirkegårdsportal på nordsiden

Klukstads grav

Kirkerom

Altertavle

Nattverdsscenen i altertavlen

Prekestol

Tidligere prekestol fra gamlekirken

Døpefont

Kongemonogram

Emmausvandrerne, fra Einbus takmalerier

Orgel

Gammelt kirkested

Minnebauta på gammelt kirkested

Prestegård

Tanum kirke (Bærum)

Tanum kirke er for mange kjent fra Harriet Backers maleri Barnedåp i Tanum kirke. Det er en enskipet murkirke fra ca. 1130 som ble forlenget med åtte meter på 1700-tallet. Den var lenge gavekirke, ble som andre kirker solgt på auksjon i 1723 og ble kommunal eiendom i 1850. Da ble den ansett for å være for liten, og P.H. Holtermann ble bedt om å komme med forslag til istandsettelse av kirken. Han mente den var i for dårlig stand, men foreslo å bygge en korskirke med delvis bruk av den gamle kirkens grunnmurer. Det ble imidlertid vedtatt å bygge ny kirke et annet sted, og det ble til Bryn kirke. Etter dette gikk Tanum kirke ut av bruk noen år, men den ble ikke revet og ble stående mer eller mindre urørt til den ble tatt i bruk i sommerhalvåret på 1890-tallet og satt i stand i 1901-02.

Bygget er skildret i detalj i Norges kirker, som også skildrer interiør og inventar i ord og bilder. Her skal vi nøye oss med et kort sammendrag. Kirken har galleri langs deler av nordveggen. Av interiør har den en renessansealtertavle fra 1663 der hovedbildet viser Jesus på korset flankert av Maria og Johannes. Døpefonten er utført av Svend Svanneberg i 1724. Prekestolen, som er rund og har akantusskurd, er trolig også utført av Svend Svanneberg. Både prekestolen og døpefonten har himling. Det er bevart et romansk krusifiks og en romansk madonna samt en ytterligere kvinnefigur som muligens er Maria, alle fra middelalderen. Det er dessuten avdekket kalkmalerier på veggene.

Kirken er omgitt av en kirkegård som er blitt utvidet flere ganger, senest i 2005. Det er mur rundt kirkegården — ihvertfall deler av den — og Tanumåsen er et populært turterreng som dessuten har mange kulturminner.

Kilder og videre lesning:

  • Øystein Ekroll, Morten Stige og Jiri Havran: Kirkene i Norge, bind 1: Middelalder i stein (ARFO, 2000), s. 88-91

  • Sigrid og Håken Christie: Norges kirker. Akershus (Riksantikvaren / Land og Kirke, 1969), bind 2, s. 349-364 (også her)
  • Norske-kirker.net
  • Alf Henry Rasmussen: Våre kirker. Norsk kirkeleksikon (Vanebo Forlag, 1993), s. 697
  • Kunsthistorie.com
  • Kirkesøk
  • Roar Hauglid: Akantus (Riksantikvariatet / Mittet & Co, 1950), annet bind, første halvbind, s. 61-68
  • Kirkegårdsforvaltningen i Bærum kommune

Oslo domkirke

Oslo domkirke kan kanskje kalles en suksess mot alle odds: Den har alltid vært overskygget av Nidarosdomen i prakt og posisjon i folks bevissthet, og den ble unnfanget i økonomisk vanskelige tider: Kristian Kvart og Frederik III brukte mer enn sunt var på krigføring og mistet dessuten betydelige landområder. I tillegg ble byen herjet av pest i 1654, og fra 1700 hadde man den store nordiske krig. Likevel har kirken, som inntil 1950 het Vår Frelsers kirke, fra første stund vært en stor kilde til inspirasjon. Selve kirkeformen (korskirke) ble etterlignet andre steder i landet utover 1700-tallet, og ikke minst har akantusskurden i Norge sitt utgangspunkt i Oslo domkirke.

Som kjent brant det gamle Oslo i 1624, og byen ble flyttet og grunnlagt på nytt som Christiania nær Akershus festning. Hallvardskatedralen ble ikke helt ødelagt i brannen, men ser ut til å ha vært brukt en stund etterpå. Samtidig bygget man Christianias første domkirke, Hellig Trefoldigheds kirke, samt Christkirken, en trekirke som vel kunne kalles interimskirke, i påvente av at domkirken skulle bli ferdig. Hellig Trefoldighed ble innviet i 1639, men brant allerede i 1686. Restene av den ble besluttet revet av militærtekniske hensyn, og det ble dermed behov for en ny domkirke. Stedet som ble valgt, ved det nåværende Stortorget, lå den gang rett utenfor byen, noe vi blant annet ser av gatenavnet Grensen. Store Voldport lå omtrent i krysset Karl Johans gate / Kongens gate, og det var opprinnelig vanngraver foran vollene. Vollene ble revet og dammen vest for torget fylt igjen like etter at kirken stod klar. Før kirken var ferdig, ble rådhussalen brukt til gudstjenester.

Grunnsteinen ble nedlagt i 1694, og Vor Frælsers kirke ble innviet den 7. november 1697 av Hans Rosing. Den er altså en korskirke, og den var faktisk byens eneste sognekirke helt frem til 1800-tallet. Til kirken ble det brukt stein fra Hellig Trefoldigheds kirke og trolig fra Hallvardskatedralen, og kildene forteller om nederlandsk gul teglstein som ble fraktet hjem som ballast på norske trelastskuter og dermed var etter forholdene billig. Tårnet var lavere enn i dag, som vi ser av fargeskillet, og det hadde trolig et enkelt pyramidetak. Det later også til at arbeidene ikke var helt sluttført ved innvielsen. For eksempel ble kapittelhuset på nordsiden (nå nordre sakristi) oppført i 1699, og altertavle og prekestol ble laget samme år. Det drøyde også noe med byggeregnskapet.

Det ble stilt krav til enkelhet i bygg og innredning, men kirken fikk likevel ganske praktfullt inventar etter datidens og nåtidens standard. Ikke minst gjelder dette altertavlen og prekestolen i akantusbarokk, visstnok påbegynt av en nederlandsk (eller muligens flamsk) mester, men avsluttet av norske kunstnere, deriblant Lars Sivertsen. Lars Borg — som spredte akantusskurden til Hedmark og Oppland (se f.eks. Fluberg, Biri, Ringebu, Sør-Fron, Kvam og Ringsaker) — antas å ha bidratt til utsmykningen av orgelet.

Både bygget og inventaret har gjennomgått vesentlige endringer gjennom årene og kunne beskrives langt mer detaljert. Her skal vi nøye oss med noen hovedlinjer. Det mest dramatiske skjedde nok rundt 1850, da Alexis de Chateauneuf, som vi ellers beundrer for Trefoldighetskirken , gjorde om Vår Frelsers kirke til en nygotisk kirke. Interiøret ble endret, taket fikk påmontert falske ribbehvelv av gips, og det gamle barokkinventaret ble kastet ut. Det ble først sendt til Kunstindustrimuseet og fant etterhvert veien til Majorstuen kirke, som tidligere gikk under betegnelsen Prestenes kirke. Kirketårnet ble forhøyet ved samme anledning, som vi ser av fargeskillet, og det fikk den tårnhjelmen vi ser den dag i dag, med årstallet 1850 i vindfløyen. Basarene og Brannvakten, som begge ble tegnet av Chr.H. Grosch, stammer også fra denne perioden, hhv. 1840-59 (utvidet i 1870-årene) og 1854-56.

I 1871 ble korskillet fjernet, og den tidligere døpefonten ble erstattet med en dåpsengel i marmor (laget av Ole Fladager). Glassmalerier av Emanuel Vigeland kom på plass i koret i 1910 (samt ett i 1916).

Til Oslos jubileum i 1950 var det ønskelig med en ny restaurering, og det ble arbeidet med kirken i en årrekke under ledelse av Arnstein Arneberg. Fra 1930-årene ble det arbeidet med det innvendige taket. De nygotiske kvasiribbene ble fjernet, og taket ble dekorert av maleren Hugo Lous Mohr i 1936-50. Før Chateauneufs arbeider hadde det vært skymalerier fra 1720-årene i himlingen. Disse ble vasket vekk og sparklet over før de nye bildene ble malt. Disse har i sin tur begynt å sprekke og falle av, og har skapt et komplisert og kostbart konserveringsproblem. I 1938 ble store bronsedører av Dagfin Werenskiold med motiver fra Bergprekenen satt inn i hovedinngangen (men den gotiserende innrammingen er naturligvis fra Chateauneufs tid). Barokkinventaret ble gjenninnsatt, og det kom glassmalerier i vinduene i korsarmene. Gallerier ble revet, og det kom nye benker. Antallet sitteplasser ble med dette drøyt 900, mot tidligere rundt 1600. Videre tegnet Arnstein Arneberg et nytt kapell til erstatning for det visstnok skjemmende kapellet (eller sakristiet) som var blitt bygget mellom søndre og østre korsarm i 1860. Det nye kapellet, som ved åpningen ble kalt Vår Frelsers kapell, var åttekantet og kuppelprydet og fikk franske glassmalerier fra 1400-tallet. Det huser nå kirkens bokhandel. Kirken ble gjenåpnet den 15. mai 1950 og fikk navnet Oslo domkirke.

Det har også vært senere endringer. I 1963-64 ble interiøret i nordre sakristi restaurert, og det ble oppdaget gamle takmalerier. Kirken har hatt en rekke orgler opp gjennom tidene. I 1985 fikk den et kisteorgel fra Ryde og Berg, og dette samarbeidet ble videreført ved bestilling av to orgler til: Kororgelet er fra 1996 og hovedorgelet fra 1998. Den gamle orgelfasaden ble i samme forbindelse tilbakeført til sin opprinnelige grønnfarge. Alt dette må sees i sammenheng med 300-årsjubileet i 1997, og i den forbindelse ble dessuten altertavle, prekestol og døpefont restaurert. I 2003 fikk kirken et klokkespill i tårnet. Det kan ellers nevnes at den største klokken i tårnet skal ha vært støpt om seks ganger. Per 2013 arbeider Ryde og Berg med et kapellorgel til Domkirken.

Etter noe forfall ble domkirken stengt for rehabilitering fra august 2006. I den forbindelse ble det satt opp et gatekapell. Arbeidet var ment å ta tre år, men har vist seg å ta noe lengre tid. Søndag den 18. april 2010 gjenåpnet imidlertid domkirken med høymesse med kongefamilien til stede. Dette følges opp med en rekke andre arrangementer, både konserter, gudstjenester og forskjellige kulturarrangementer. Og domkirken har i det hele tatt — når den ikke har vært stengt — vært mye brukt til konserter og annet. Hele komplekset er et populært innslag i bybildet, med blant annet kafeer, restaurant og delikatessebutikker (samt enkelte odde ting) i buegangene.

Noen ord om uteområdet ellers: Det var opprinnelig kirkegård rundt kirken samt begravelser i krypten for de rikeste. Kirkeristen betegner opprinnelig to rister som skulle hindre dyr i å ta seg inn på kirkegården. Kirkegården ble nedlagt i 1808 og området omgjort til park i 1823. For folk som sogner til Domkirken, henviser Gravferdsetaten i Oslo kommune nå til Voksen kirkegård, Vestre gravlund og urnegraver på Gamle Aker kirkegård.

25. februar 2013 vedtok Bispedømmerådet at Domkirken fra 1. september vil inngå i den nye stormenigheten Sentrum og Sankthanshaugen, som dekker fem tidligere kirkesogn.

Hovedbildet her ble tatt sommeren 2009 mens kirken var stengt for rehabilitering. Vi kommer tilbake med flere bilder etterhvert.

Kilder og videre lesning:

  • Karl Gervin: Oslo domkirke. Mennesker og miljøer i 900 år (Aschechoug, 1997)

  • M.C. Kirkebøe: Oslos kirker i gammel og ny tid (Ny utgave ved K.A. Tvedt og Ø. Reisegg, Kunnskapsforlaget, 2007), s. 22-25
  • Ola Storsletten og Jiri Havran: Kirker i Norge, bind 5: Etter reformasjonen. 1600-tallet (ARFO, 2008), s. 138-147
  • Knut Are Tvedt (red.): Oslo byleksikon (5. utg.; Kunnskapsforlaget, 2010), s. 422-423
  • Domkirkens eget nettsted
  • Wikipedia
  • Lokalhistoriewiki
  • Oslo domkirke 300 år (temahefte)
  • Norsk institutt for kulturminneforskning om altertavlen
  • Roar Hauglid: Akantus (Riksantikvariatet / Mittet & Co, 1950), særlig bind II, første halvbind, s. 7ff.
  • Olava Øverland og Bo Aje Mellin: Våre altertavler (Det Norske Samlaget, 1995), s. 170-171
  • Alf Henry Rasmussen: Våre kirker. Norsk kirkeleksikon (Vanebo Forlag, 1993), s. 714
  • Store Norske
  • Kirkesøk
  • Gravferdsetaten i Oslo kommune

Alternativ vinkel

Korsarm

Vår Frelsers kapell

På hjørnet

Til krypten

Gatekapellet

Brannvakten — En gang byens hovedbrannstasjon

Brannvaktens tårn

Domkirkebasarene

Altertavle

Prekestol

Døpefont

Hovedorgel

Kororgel

Kongelosje

Bilde på nordgavl

Dør i sør

Bilde på sørgavl

Fluberg kirke

Fluberg kirke ligger karakteristisk nok der hvor Kirkevegen møter Kirkebakka. Det er en korskirke fra 1703 (det står 1699 på vindfløyen i spiret). Den erstattet en stavkirke, som stod på en annen, litt for fuktig tomt, og som dessuten var for liten og i dårlig forfatning. Eldste skriftlige vitnesbyrd om stavkirken er et diplom fra 1330, men den antas å være fra før 1200. Tuftene etter den kan ses nede ved Randsfjorden.

Kirken er laftet, med bindingsverk i gavlene. De utvendige tømmerstokkene var bare i begynnelsen, men fikk etterhvert bordkledning. På innsiden er stokkene flattelgjet. Som det fremgår av bildene, har kirken vesttårn, og det er et sakristi på nordsiden av koret. Kirken har tre gallerier, og det er til sammen 400 plasser. Det har som i andre gamle kirker vært gjort endringer gjennom tidene, ikke minst en ombygging i 1860. Interiøret ble for en stor del restaurert og tilbakeført som følge av et testamentarisk gave i 1923. Restaureringsarbeid fant sted også i 2003.

Fluberg ble hovedkirke i området etter reformasjonen, og den innvendige utsmykningen er rik. En god del av inventaret er nyere enn kirken, og den har etterhvert fått større vinduer som gir bedre lys, men ellers finner vi noen av klassikerne blant norsk kirkeinventar nettopp her.

Lars Borgs prekestol fra 1702 er et tidlig hovedverk innen norsk akantusskurd, og er studert og etterlignet av en rekke kunstnere. Borg laget også korskranken (med Fredrik IVs kongemonogram og årstallet 1704).

Døpefonten er laget av hans sønn, Nicolai Borg, i 1721. En englefigur bærer selve fonten. Før denne kom til, ble sannsynligvis døpefonten fra den gamle kirken brukt.

Opprinnelig ble altertavlen fra den gamle kirken brukt. Den er siden gitt videre til Landåsbygda kapell. I 1751 skar Lars Pinnerud en ny altertavle til kirken. Året etter malte Eggert Munch alterbildet, en kopi av Rubens’ bilde «Nedtagelsen fra korset» (1611), fra domkirken i Antwerpen. Dette bildet er kopiert i en rekke norske kirker, og Munch, som speilvendte motivet, malte det etter et stikk av Lucas Vorsterman. Med seg som lærling hadde Munch den unge Peder Aadnes, som fikk male rammeverket rundt søylene og feltene som omgir altertavlen. Sogneprest Niels Dorph, som var oppdragsgiver for Munch og Aadnes, har for øvrig fått sitt portrett malt av begge to: av Munch i 1752 og av Aadnes i 1769.

I koret er det ellers en rekke malerier av dansk-norske konger og prester fra katolsk tid, trolig overført fra den gamle kirken. Orgelet er fra 1979 og kommer fra Norsk Orgel- og Harmoniumfabrikk i Snertingdal. To kirkeklokker er laget i Fluberg i 1822. Kirkesøk har noen interiørbilder fra kirken.

Kirken er omgitt av kirkegården. Den gamle prestegården brant for for øvrig i 1690, så det ble bygget ny prestegård omtrent samtidig med kirken.

Det var bispevisitas i Søndre Land i mars 2009.

Kilder og videre lesning:

  • Ola Storsletten og Jiri Havran: Kirker i Norge, bind 5: Etter reformasjonen. 1600-tallet (ARFO, 2008), s. 118-123

  • Wikipedia
  • Alf Henry Rasmussen: Våre kirker. Norsk kirkeleksikon (Vanebo Forlag, 1993), s. 586
  • Roar Hauglid: Akantus. Mestrene i norsk treskurd (Riksantikvariatet / Mittet: Oslo, 1950), deler av annet bind, første og annet halvbind (eller bind 2 og 3 om man vil)
  • Janike Sverdrup Ugelstad: Thi han blev en kunstmaler. Peder Aadnes og hans billedverden (Novus forlag, 2007), særlig s. 96-100
  • Kirkesøk
  • Oppslag ved kirken

Alternativ vinkel

Rekkverk

Kors

Sel kirke

Sel kirke ligger på Selsverket, like nord for Otta. Det har vært kirke på stedet fra middelalderen av, og den nåværende er sannsynligvis den tredje. Gamlekirken, Romundgård kirke fra 1628, var i dårlig forfatning da den på 1720-tallet ble solgt til bygdefolket, og det ble snart besluttet å bygge en ny kirke.

Historien forteller riktignok om lokal uenighet med hensyn til hvor kirken skulle bygges. Kirkeeierne stod mot det lokale kobberverkets ledelse. Bygdefolket kjørte tømmer til der de ville ha kirken, den ble laftet og fikk tak. Så ble den bare stående der. Til tross for enkelte fornyelser er det en utpreget 1700-tallskirke.

Dagens kirke er altså en laftet korskirke fra 1742 med 250 plasser.

Altertavlen og kongemonogrammet er skåret av treskjærer og husmann Eistein Guttormsson Kjørrn. Han skal ha lært mye av den mer berømte Jakob Klukstad, som hadde skåret altertavlen til Heidal kirke (den som brant i 1933) under et opphold på Kjørrn. Tavlen i Sel var ferdig i 1783 og regnes som Kjørrns hovedverk. Han har ellers bl.a. arbeidet i Kvikne i Nord-Fron, Svatsum (nå i Aulstad), Hegge, Follebu og Vågå.

Videre finner vi i kirken bl.a. en prekestol med akantusskurd, en døpefont fra middelalderen og en rekke malerier med bibelske motiver, trolig malt etter gamle stikk, flere muligens av Vågåpresten Henning Munch. Orgelet er fra 1980 og ble bygget av Bruno Christensen. Noen inventarbilder og tekniske detaljer er å finne på Kunsthistorie.com. Også Kirkesøk har noen interiørbilder.

Kirken er omgitt av kirkegården, som har en rekke gamle gravminner, hvoran enkelte er bevart under takoverbygg. På parkeringsplassen vest for kirken står et krigsminnesmerke. Vest for plassen er en kirkestue og en barnehage. Prestegården Botten er like vest for dette igjen.

Ellers er det ikke så mange kilomenter til Nord-Sel kirke og til stavkirkerekonstruksjonen ved Jørundgard Middelaldersenter (kopi av den som ble bygget til Kristian Lavransdatter-filmen).

Det var bispevisitas i Sel i februar 2011. Menighetsbladet kan leses her.

Kilder og videre lesning:

  • Oddbjørn Sørmoen og Jiri Havran: Kirker i Norge, bind 2: 1700-tallet. Skjønnhetens århundre (ARFO, 2001), s. 48-51 og 31

  • Kunsthistorie.com
  • Wikipedia
  • Alf Henry Rasmussen: Våre kirker. Norsk kirkeleksikon (Vanebo Forlag, 1993), s. 605
  • Kirkesøk

Nordfra

Gjennom porten

Krigsminnesmerke

Kirkestue

Gamle gravminner

Gamle gravminner

Lom stavkirke

Lom stavkirke er blant våre best besøkte stavkirker, og det diskuteres iblant om det skal innføres begrensninger på besøk av hensyn til slitasje og til dem som har sine nære begravet der.

Kirkens eldste deler er datert til 1157/1158. Kirken har ligget på samme sted hele tiden, men er blitt utvidet og ombygget noe med årene, ikke minst på 1600-tallet under ledelse av Werner Olsen. Dette er nærmere beskrevet i bøker og på nettet, f.eks. på Stavkirke.info, i Wikipedia og hos Lom kommune. For øvrig er enkelte originale takdetaljer (et dragehode, en mønekam) fra middelalderen tatt ned for bevaring og erstattet med kopier. Kirken ble reparert og istandsatt i 1973, og samtidig ble det utført grundige arkeologiske utgravninger i området.

Kirken fremstår nå som en korskirke med «mester Werners» karakteristiske spir (åttekantet og med fire fialer). Det er et stemningsfullt kirkerom der særlig de malte dekorasjonene i koret er populære. Den gamle prekestolen fikk i 1793 akantusskurd utført av Jakop Sæterdalen, som også skar korbue til kirken. Ellers finnes det en rekke votivtavler.

Stavkirken (inkludert taket) ble tjærebredt sommeren 2010 og er nå mørkere enn på hovedbildet her.

Kirkegården er omgitt av steingjerde og har flere middelaldersteinkors samt gravene til dikterne Olav Aukrust og Tor Jonsson. Prestegården er vest for kirkegården, mot riksvei 15.

Kommunens nettsted har nyttige opplysninger (samt flere interiørbilder). Det er også et bilde på nettstedet samt åpningstider for kirken.

Kilder og videre lesning:

Øyer kirke

Det skal ha vært to kirker i Øyer i middelalderen: på Skåe og på Orrestad. Førstnevnte antas å ha vært eldst. Den lå ved det daværende bygdesenteret, der det tidligere hadde vært hov, og forfalt muligens etter Svartedauden. På 1950-tallet ble det reist en bautastein på Sygard Skåe, der man antar at kirken stod. Orrestadkirken lå ved Øyer prestegård og er i likhet med Skåekirken omtalt på 1300-tallet, selv om vi får tro at begge er langt eldre. Orrestadkirken var en treskipet stavkirke som ble truffet av lynet og brant ned i 1722.

Nåværende kirke ble bygget på tomten ved den nedbrente stavkirken, i det gamle bygdesentrumet, et stykke opp i åsen nord i Øyer tettsted, mens det meste av butikker nå holder til ved Granrudmoen, ved Hafjell og vis-à-vis Hunderfossen. Kirken er en laftet korskirke — og visstnok den første laftede kirken i Gudbrandsdalen. Den har 300 plasser og ble innviet den 2. juli 1725 som «Den Hellige Treenighets Tempel». Arkitekten er ukjent, men navnene på endel av dem som var med og bygget kirken, er kjent. Den ble finansiert gjennom bidrag fra kirker fra hele landet.

Både ytre bordkledning og tårn kom til senere. Til å begynne med hadde kirken bare tårnfot, men tårn og spir ble reist en gang mellom 1748 og 1775. Man antar at kirken var tjærebredd og hadde skifertak. Senere har den vært rød, og den fikk trolig hvitfargen ved en restaurering i 1875. Klokkene hang i en egen støpul helt til 1866. Sakristiet hadde opprinnelig ett rom, men dette er siden delt opp i tre.

Altertavlen (fra 1724) har motiver fra nattverdens innstiftelse på skjærtorsdag, korsfestelsen på langfredag og gjenoppstandelsen på påskedagen samt figurer av Jesus, Johannes, Moses og Aron (de to førstnevnte ble en periode oppbevart separat fra tavlen som dekorasjon i kirkerommet). Det hele er rammet inn av akantusskurd. Man antar på stilistisk grunnlag at altertavlen og prekstolen samt kongemonogrammet med løve på korskranken og kanskje også døpefonthimlingen er skåret av Bjørn Bjørnsen Olstad. Selve maleriene i altertavlen antas å være malt av Eggert Munch. Prekestolen (på nordsiden av korskillet) skal være fra 1730-årene. Trapperekkverket er skåret i en annen, senere stil — trolig av en annen person, kanskje Tron Johannesen Hov fra Øyer. I kongemonogramdekorasjonen mangler selve monogrammet, som antas å være for Kristian VI — han som innførte kirketukt og tvungen konfirmasjon.

I korets sørvestre hjørne står en åttekantet døpefont av tre som er malt for å ligne på stein. Den har, som nevnt, en himling, og den er omgitt av rekkverk / dører som kan åpnes. Dåpsfat og dåpskanne er i messing og fra 1913. Ellers omtaler boken om kirken også et dåpsfat som Jens Skanke skal ha gitt kirken i 1725, og en dåpskanne som tidligere skal ha vært brukt i Tretten kirke.

Ved siden av prekestolen henger malerier av kong Kristian VI og hans dronning Sophie. Kirken har ellers to epitafier. Det ene, som er malt av Eggert Munch er over sogneprest Christian Wolfgang Monrath og hans kone Susanne samt deres familie. Monrath var prest på den tiden da kirken ble bygget, og han har skjenket kirken lysekronen i koret. Familien er begravet i krypten under korgulvet. Det andre epitafiet er for Monraths etterfølger, Anders Wielsgaard, og hans kone Drude. Kunstneren er ukjent. I kirken finnes også en votivtavle med maleri av Jesus på korset gitt av Tron Tostensen Vedum i 1726, og ved hoveddøren henger et Kristusbilde gitt av Anders Bergum i 1971.

Av andre gamle ting kan neves to almissetavler fra 1700-tallet. Kirken har to svært forseggjorte brudestoler som ble laget av Per Haugen fra Dovre og gitt av Bondekvinnelaget i 1965. Orgelet er bygget av orgelbygger Hans Berntsen i Snertingdal etter en storstilt innsamling og innviet på palmesøndag i 1969. I 2009 meldes det imidlertid at orgelet ikke er godt, og det er i gang innsamlingsaksjon for nytt orgel (se også kirkebladet). Dagens kirkebenker er fra 1950-årene og ble laget av Asbjørn Holen, Tretten. De to kirkeklokkene henger nå altså i tårnet. Den største ble omstøpt av Hans Etnestad på Biri i 1844. Den andre er støpt av B. Simensen på Gjøvik. På 2000-tallet har kirken fått kirketekstiler av Borgny Svalastog.

Det kan ellers nevnes at kirkens interiør har vært noe endret gjennom tidene. Typisk nok ble kirken ominnredet rundt 1880. Korskillet ble fjernet, prekesolhimlingen ble tatt ned, dåpsdørene ble hektet av, og det ble lagt flat takhimling. Gjenværende inventar ble overmalt med brunt og gull. I 1963 ble kirken restaurert mot opprinnelig stand etter planer fra Riksantikvaren.

Kirken er omgitt av sin kirkegård, og den er inngjerdet og delvis innmuret. Som mange kirkegårder er den utvidet en rekke ganger. Det er innredet bårerom under kirken med inngang i vest, og det fortelles at det under arbeidet sommeren 1951 ble funnet en rekke skjeletter. Som ved andre kirker var det også her staller, men de ble revet i 1907. Utenfor kirkegårdsmuren, på nedsiden, står et servicebygg. På kirkevangen er det to bautasteiner. Den ene minnes lokal innsats i krigsårene 1807-14 og ble reist i 1914. Den andre er til minne om den annen verdenskrig og ble reist i 1959. Prestegården, som ligger i nærheten, er fredet.

Kilder og videre lesning:

Annonse