Viser arkivet for stikkord adolphtidemand

Austbygde kirke

Austbygde (eller Tinn Austbygd) sognet tidligere til Atrå, men ble etter noe om og men eget kirkesogn fra 1. januar 1888. I den samme prosessen fikk stedet egen kirke. Den ble tegnet av Jacob Wilhelm Nordan og oppført under byggmester Gulbrand Johnsen fra Nes på Romerike, som foruten kirker i hjemdistriktet også oppførte enkelte i Buskerud og Telemark.

Austbygde kirke ble innviet den 23. november 1888. Det er en tømret langkirke med 300 sitteplasser. Kirken har vesttårn omgitt av tilbygg fra 1980-tallet med dåpssakristi og toalettrom. Det rett avsluttede koret i øst er omgitt av sakristier (hvorav det ene, som tidligere var dåpssakristi, nå er lagerrom). Kirken ble pusset opp i 1933-34 etter planer av Domenico Erdmann. Den ble da malt av Øystein Orekås. Senere er kirken omfattende restaurert i 1985-88 frem mot hundreårsjubileet.

Korgulvet er ett trinn opp fra skipets gulv, og kirken har orgelgalleri i vest.

Altertavlen ble malt av Lars Osa i 1909 etter Adolph Tidemands bilde av Jesu dåp i Trefoldighetskirken i Oslo. Før den tid var det brukt et trekors på grønn bakgrunn i en ramme som var tegnet av Nordan.

Prekestolen ble snekret av byggmesteren. Den er i venstrekant av koråpningen. Det finnes også en enkel lesepult. Døpefonten er i likhet med prekestolen på alder med kirken.

Kirkens første orgel var egentlig et harmonium fra 1915. I 1938 ble det skiftet ut med et ti stemmers Walcker-orgel. Etter krigen fikk kirken elektrisk oppvarming, som gav tørr luft, og orgelet begynte etterhvert å svikte. Dagens orgel er fra 1973 og ble bygget av Paul Ott. Det har 15 stemmer (2 manualer og pedal). Harmoniet har siden kommet til det lokale bedehuset, mens Walcker-orgelet brukes i baptistkirken på Rjukan.

De to kirkeklokkene ble støpt i 1888 av O. Olsen & søn.

I begynnelsen var det bare opparbeidet et lite stykke kirkegård nordover fra kirken, men den er blitt utvidet etterhvert. Fellesrådet har et kart over den. Sørøst for kirken står et kombinert bårehus og servidebygg fra 1982, oppført etter en langdryg prosess med mange omtegninger.

På kirkegården står ellers en bauta reist i 1938 over dem som gikk i bresjen for å få bygget kirken, og med en påmontert plate med navn på dem som gav kirketomt. En kirkestue fra 1920-tallet ble revet i 1978, og kirkestaller fra 1915 ble revet samtidig.

Det var bispevisitas i Tinn i mars 2014.

Kilder og videre lesning:

  • Jon Haukaas: Austbygde kyrkje 1888-1988 (Austbygde sokneråd, 1988)

  • Herman Henriksveen (red.) og Halvor Tveraaen (foto): Kirker i Telemark (Flora forlag: Stathelle, 1986), s. 116-117
  • Tinn kirkelige fellesråd
  • Store norske leksikon
  • Alf Henry Rasmussen: Våre kirker. Norsk kirkeleksikon (Vanebo Forlag, 1993), s. 488
  • Kirkesøk
  • Wikipedia

Valebø kirke

Valebø er den delen av tidligere Holla kommune som i 1964 ikke ble innlemmet i Nome, men i Skien, samtidig som storkommunen slukte opp Gjerpen og Solum. Vi befinner oss på østsiden av Norsjø, nord for Skien by på vei mot Nordagutu og Notodden. Historisk sognet Valebø kirkemessig til Romnes på den andre siden av Norsjø. På slutten av 1860-tallet ble Romnes kirke nedlagt som sognekirke, og Holla ble hovedsogn. Det betydde lengre kirkevei fra Valebø, og det ble protestert, men man fikk tillatelse til å anlegge kirkegård på Valebø. Den ligger ikke langt fra Norsjø.

Rundt århundreskiftet ble det også besluttet å bygge kirke på stedet. Den ble tegnet av H. Lie og oppført av byggmester Svend Sigurdsen i 1902-03. Innvielsen skjedde på sankthansdagen — altså 24. juni — 1903. Vi har å gjøre med en langkirke i bindingsverk som i dag er godkjent for 150 personer, selv om den i sin tid visstnok ble bygget for 172. Kirken har vesttårn, rektangulært skip og et lite, polygonalt avsluttet kor i øst. Utenfor tårnfoten i vest er et lite bislag. Bygget kalles vekselsvis Valebø kapell og Valebø kirke, og selv det lokale fellesrådet klarer ikke helt å bestemme seg for navneform, så det er ikke greit å vite hva slags betegnelse man skal bruke. Det kan se ut til at sognet er Gjerpen.

Kirken ble pusset opp til femtiårsjubileet og fikk interiørfarger satt av Finn Krafft. Han tegnet også brudestoler, som ble fremstilt ved Telemark yrkesskule i Lunde. Også til nittiårsjubileet var det en runde med oppussing, og til hundreårsjubileet ble kirken malt og det skal ha blitt utgitt et jubileumsskrift.

Vinduene byr på en variasjon over sveitserstilen, og søyler med kontrastfarge i kirkerommet er relativt typisk for nygotikken. Under vestgalleriet er det nærmest en form for kløverbuer. Korguvet er et lite trinn høyere enn skipets gulv, og koret har tønnehvelv.

Altertavlen har en kopi av Adolph Tidemands alterbilde Oppstandelsen i Bragernes kirke. Prekestolen er til høyre like utenfor korbuen. Døpefonten sier ikke kildene så mye om. Kapellet fikk et amerikansk harmonium i 1911, men dagens orgel (på vestgalleriet) er et fem stemmers Jørgensen-orgel fra 1973. Kirkeklokken er overtatt fra gamle Romnes kirke og ble brukt ved kirkegården før kirken ble oppført.

Det er altså ikke kirkegård ved kirken, men et par kilometer unna, i skogskråningen over Norsjø. Sørvest for kirken står et lite hus som formodentlig er bårehus. På vestsiden er et enda mindre hus som kan tenkes å være redskapshus. Øst for kirken er en gammel gravhaug.

Det var bispevisitas i Gjerpen prestegjeld i februar 2004. Menighetsbladet kan leses på kirkens nettsted.

Kilder og videre lesning:

Ulstein kirke

Dagens Ulstein kirke står i Ulsteinvik sentrum, men tidligere var kirkestedet ved Ulstein gård, et par kilometer lenger nordvest. Den første kirken var en steinkirke fra 1100-tallet som var hvitkalket utvendig og innvendig. Rundt 1660 ble denne langkirken utvidet med deler av tre: en korsarm i sør og et våpenhus i nord. Hovedinngangen ble da lagt til nord, mens den gamle vestportalen ble gjenmurt.

Denne kirken fikk omfattende skader da den ble truffet av lynet 30. oktober 1847. I stedet ble det like ved siden av oppført en ny åttekantet kirke i tre etter tegninger av sogneprest Hans Nicolai Wraamann. Den stod ferdig på senhøsten 1848 og ble innviet den 13. mai 1849. Denne kirken ble flyttet til dagens kirkested i 1878 og utvidet med kor. Gjeninnvielsen skjedde den 27. oktober 1878. Kirken ble satt i stand og utsmykket i 1914. Sakristiet ble utvidet i 1961 og våpenhuset i 1968. I 1971 ble kirken restaurert og tømmerveggene avdekket. I dag anses kirken som for liten, og det har vært diskutert forskjellige utvidelsesmuligheter. Antall sitteplasser er ifølge Kirkesøk 400.

Ulstein kirke er en laftet kirke der skipet er åttekantet, mens forskjellige andre deler er hengt på i øst og vest, dvs. kor og sakristi i øst (sørøst) og våpenhus i vest (nordvest). Kirken er hvitmalt utvendig. Innvendig er selve laftetømmeret bart, mens det finnes staffering i blått og grønt, og benkene er røde. Det er orgelgalleri like innenfor inngangen, og korgulvet er hevet tre trinn over skipets gulv. Koret åpner seg mot skipet in sin fulle bredde, og korskillet har form av lave ballustrader.

Dagens altertavle ble malt av sogneprest Christensen i 1912 og har en kopi av Adolph Tidemands populære alterbilde Oppstandelsen i Bragernes kirke. Tavlen ble restaurert til påsken i 2010. I tillegg finnes ifølge kirkeleksikonet en altertavle fra middelalderen som ble overmalt i 1701. Prekestolen i tre er fra 1878. Den står i koråpningens sørkant (til høyre) og har oppgang fra koret. Døpefonten i tre er fra 1695.

Kirken har et 16 stemmers orgel som ble bygget av Paul Ott i 1977. De to kirkeklokkene er fra 1854 og 1872, støpt — om jeg har forstått kirkeleksikonet rett — av hhv. J.E. Becker og Christian Christensen. For øvrig har kirken noe gammelt kirkesølv.

Kirken er omgitt av kirkegården (Vik kirkegård), som er relativt full. Til avløsning er det anlagt kirkegård ved Osneset. Det finnes minnesmerker over krigsofre og omkomne på havet.

Det var bispevisitas i Ulstein og Hareid i november 2011.

Kilder og videre lesning:

Krigsminnesmerke

Minnesmerke over omkomne på havet

Kirkegård med mange jernkors

Asak kirke

Asak kirke med kirkestue

Asak kirke er i dag i Halden kommune der den ligger nær gården Asak nedre, ikke langt fra Femsjøen og bare et par kilometer fra Tistedal kirke. I gamle dager var dette Berg kommune, og kirken var anneks til Berg kirke. Første kirke på stedet var muligens en stavkirke fra 1200-tallet. Den er omtalt i 1397, og på 1590-tallet står det ikke så bra til. Jens Nilssøn omtaler den et par ganger. I 1594 heter det: «End her foruden er it lidet capel heder Asack kircke, er en affeld trækircke liggendis i nordoust fra Bergs kircke 1 mil. Der giøris tienniste huer tredie Søndag.» I 1598 heter det: «…men en anden er ødelagt, kaldis Asacke, der vdi giøris ingen tieniste, men er ødelagt, oc renten ligger til hoffuid kircken.»

Ny trekirke ble oppført rundt 1630. En altertavle fra 1780 er i dag å finne på Folkemuseet. Denne kirken ble i 1875 avløst av en trekirke i bindingsverk som ble tegnet av byggmester Nils Brynhildsen, fikk enkelte endringer av J.W. Nordan og ble oppført i bindingsverk av Gulbrand Johnsen. Den brant allerede i 1891. Dagens teglkirke ble oppført i 1893 og innviet den 15. august.

Tegninger til Asak kirke ble levert av Nils Nilsson, men ikke godkjent av departementet, visstnok fordi man mente kirken ville bli for liten. Nye tegninger ble utarbeidet av Wilhelm Christian Suhrke, som også var byggmester ved oppføringen. Vi snakker om en nygotisk langkirke i tegl (pusset både utvendig og innvendig). Den har vesttårn, og koret i øst er polygonalt avsluttet og har sakristi på nordsiden. Kirken hadde 480 sitteplasser til å begynne med, men i dag opereres det med 380. Kirken er siden pusset opp og gjort om på i 1950 (både utvendig — der de tidligere upussede veggene fikk mineralittpuss — og innvendig), 1972-73 (hvitmalt utvendig; dekoren på prekestolen og galleriveggen overmalt), 1993, 2000 og 2003. I 2000 ble benkene under orgelgalleriet i vest fjernet og erstattet med stoler og bord. Denne avdelingen kalles gjerne kirkestua.

Både korbuen og vindusåpningene er spissbuet, hvilket ikke er så overraskende for en nygotisk kirke. Korgulvet er hevet to trinn over skipets gulv, og koret har tre smale vinduer i sørveggen. Vinduene i skipet fikk blyinnfatning i 1950. Noe av inventaret er fra 1700-tallet og ble reddet ut ved brannen i 1891.

Det har vært betydelige endringer i alterpartiet. Murene har hatt problemer med saltgjennomslag og feil maling, og de har flasset av. I 1924 malte Laura Schultz muren bak alteret med et bilde av Jesus i Getsemane, og taket fikk bilder av knelende engler. Alt dette ble fjernet ved oppussingen i 1950. Heller ikke da ble resultatet godt, og det gjaldt også etter restaureringen i 1972. I 2003 ble det til og med satt opp gipsplater mot veggene, og det sies at det har gått bra så langt. I 1893 fikk kirken en altertavle med en kopi av Adolph Tidemands alterbilde Oppstandelsen i Bragernes kirke, malt av Ove Christian Bærøe og plassert i en nygotisk ramme tegnet av Suhrke. Da Schultz malte på muren i 1924, ble tavlen gitt til malerens sønn, men det er ikke kjent hvor den er i dag. Dagens altertavle ble overtatt fra Oslo domkirke i 1950. Bildet var blitt malt av østerrikske Eduard von Steinle og signert i 1851, og ble innsatt i Domkirken ved Alexis de Chateauneufs ominnredning der. Det viser Jesus i Getsemane og en engel.

Prekestolen har sekskantet grunnform og bilder av de fire evangelistene malt av Laura Schultz. Ved oppussingen i 1973 ble bildene overmalt, før de ble restaurert til jubileet i 1993.

Døpefonten skal være fra rundt 1700, og midtpartiet sies å bestå av ryggvirvelen fra et hvalskjelett som ble funnet ved Tista i 1682. Dåpsfatet i fortinnet kobber er fra 1802 og har tre fisker som symboliserer treenigheten.

Orgelet sies å være bygget av J.H. Jørgensen i 1926 eller 1927 og ha 13 stemmer. Klokkene er på alder med kirken, støpt av O. Olsen & Søn. Tove Tandberg Krafft har laget en rekke kirketekstiler til Asak kirke.

Kirken står relativt langt nordøst på kirkegården, som ikke har noe gravkapell. Det gamle laftede bårehuset fra Tistedal kirke ble flyttet hit i 1928, men er siden revet. Det har versert forskjellige planer for gravkapell samt bårerom i kjelleren, men de er aldri blitt gjennomført. På 2000-tallet er det planer om ny driftsbygning. På kirkegården finnes blant annet en minnelund fra 2001 med avdelinger for dødfødte barn og barn som har dødd i ung alder.

En kirkestue like ved siden av kirken ble åpnet 20. november 2011. Opplysningsvesenets fond har et bilde av kapellangården ved Asak.

Det var bispevisitas i Idd prestegjeld i november-desember 2006 (foredrag i biskopens årsrapport). Menighetsbladet for Halden-menighetene kan leses på fellesrådets nettsted.

Kilder og videre lesning:

  • Sigrid og Håkon Christie: Norges kirker. Østfold (Riksantivariatet / Land og Kirke: Oslo, 1959), bind 2, s. 128-132 (p.t. ikke på nettet)

  • Inger Lise Skauge og Kari Stumberg: Kirker og kirkegårder i Halden. Lokale kulturskatter (H. Andersen Bok- og papirhadel A/S , 2010), s. 22-39
  • Lokalhistoriewiki
  • Halden kirkelige fellesråd
  • Alf Henry Rasmussen: Våre kirker. Norsk kirkeleksikon (Vanebo Forlag, 1993), s. 684
  • Wikipedia
  • Kirkesøk

Hjørundfjord kirke

Sæbø var i sin tid kommunesentrum i Hjørundfjord, som ble innlemmet i Ørsta i 1964. Stedet har hatt kirke siden middelalderen, men den lå opprinnelig ved Førland, litt lenger oppstrøms langs Bondalselva. Det er ikke kjent akkurat når denne kirken ble oppført, men den var utsatt for snøskred, og etter at en lunefull elv gjorde store skader i 1581, ble kirkestedet flyttet ned til Hustad, i Sæbø sentrum. Ny kirke ble oppført helt i sørøst på den nåværende kirkegården og innviet i 1584. Den ble solgt på den store auksjonen og kom i menighetens eie i 1795. Den ble stadig ombygget og utvidet, men ble etterhvert for liten, og i 1860-årene ble det etterhvert klart at ny kirke måtte oppføres. Eierstrukturen (et slags kollektiv) forsinket imidlertid prosessen, og kirken ble solgt til kommunen i 1877. Gamlekirken ble revet kort tid etter at den nye stod klar.

Ny kirke ble tegnet av Henrik Nissen, og det ble brukt en lett endret versjon av tegningene til Fjørtoft kirke. Kirkegården ble utvidet vestover for å få plass til den nye kirken. Byggmester var Carl Berg, som visstnok gikk fallitt underveis, og kirken ble fullført av Johan Olsen. Innvielsen skjedde den 11. september 1880. Hjørundfjord kirke er en laftet langkirke med 480 plasser (mot opprinnelig rundt 700). Den har vesttårn omgitt av trappehus, og det polygonalt (nesten apsidalt) avsluttede koret er omgitt av små sakristier. Kirken har utvendig og innvendig panel.

Innvendig er det orgelgalleri i vest, og søylerader og det at takhimlingen er høyest i midten, bidrar til å gi kirken et visst basilikapreg. Korformen bidrar også til dette. Korgulvet er to trinn høyere enn skipets gulv, og interiøret er ganske gjennomført nygotisk, selv om det har vært enkelte endringer gjennom årene. Bak mye av oppussingsarbeidet står arkitekt Øyvin Grimnes. Også i de senere år er det utført restaureringsarbeid, f.eks. i 2002.

Til å begynne med hadde kirken en altertavle med et bilde malt av Christen Brun i kopi etter Tidemands alterbilde Kristus i skyen i Tyristrand kirke. Da kirken fikk orgel, ble altertavlen fra gamlekirken tatt ned fra galleriet og satt i stand av Lars Kinsarvik, som også erstattet det gamle bibelsitatet (Luk. 2.35) med en nynorskversjon. Det dreier seg om kjernen i et alterskap fra tidlig på 1500-tallet. Etter en noe omflakkende tilværelse i kirken (den hang over døren til dåpssakristiet etter å ha blitt tatt ned fra galleriet) kom denne tavlen tilbake på hedersplassen i 1960. I storfeltene har tavlen tablåer av pietà og korsfestelsen, og den triumferende Kristus troner øverst. En rekke forskjellige utskårne figurer er å se omkring alt dette, deriblant Moses, Aron og Olav den hellige. Bruns bilde henger nå over døren til dåpssakristiet (til venstre for korbuen).

I kirken er det en rekke glassmalerier av Jørgen Skaare (i samarbeid med glassmester O. Ellingsen & Søn) i vinduene. De i de tre midterste vindusparene i koret ble avduket i 1950 og viser (fra venstre mot høyre) Jesu dåp, Jesus som velsigner de små barna, og Moses med lovtalene. Året etter kom det glassmalerier også i skipets vinduer. På sørsiden er motivene (fra koret og nedover) (1) Peter som fisker og Guds rike som et garn, (2) Jesus på korset og kvinnene ved graven, (3) såmannen og sennepskornet. På nordsiden er motivene (1) den fortapte sønn, (2) oppstandelsen og dommeren, (3) gamlekirken og en kirkebåt.

Prekestolen er på alder med kirken, og døpefonten noen år eldre. Den ble laget av sogneprest Laurits Ottesen i 1873.

Kirken fikk sitt første orgel i 1913, delvis finansiert av utvandrede hjørundfjordinger i Amerika. Orgelet hadde ni stemmer (to manualer og pedal) og var bygget av Brødrene Torkildsen. Det ble etterhvert ganske nedslitt og begynte å svikte på begynnelsen av 1970-tallet. I 1973 ble nytt orgel fra Vestre orgelfabrikk innviet.

Kirkeklokkene er støpt av O. Olsen & Søn i 1946, den største omstøpt av en eldre klokke. Kirken har også en rekke gamle presteportretter.

Kirkegården var ganske liten til å begynne med, men er utvidet en rekke ganger. Nord for kirken står et lite uthus med WC. Nær vestre kirkegårdsmur er et minnesmerke over hjørundfjordinger som har omkommet på sjøen etter 1850: Det finnes en kobberplate med navn på folk som omkom på torskefiske den 4. mars 1868 og to plater med navn på andre omkomne som ikke kunne begraves. Utenfor inngangsporten i øst er et minnesmerke over snøskredulykken ved Molaupen 24. november 1971. Disse er gravlagt i kirkegårdens nordøstre hjørne.

Utenfor kirkegården, i prestegårdshagen mot bryggene, ble det i 1914 avduket en minnebauta over hjørundfjordinger som var med i krigen i 1807-1814. Denne skiller seg fra enkelte andre slike ved at den ikke bare minnes de omkomne (under overskriften «Desse døydde av saar og vondeliding»), men også andre som kjempet i krigen (under overskriften «Desse kom Heimatt»). Minnebautaen fikk etter siste krig innfelt en plate med navn på lokale ofre for verdenskrigen.

Det var bispevisitas i Hjørundfjord prestegjeld i oktober 2006.

Kilder og videre lesning:

Østfra

Minnebauta

Uthus

Minnesmerke over omkomne på havet

Omkomne på torskefiske

Andre ikke-gravlagte

Andre ikke-gravlagte

Minnesmerke over rasulykke

Minnesmerke over rasulykke

Gol kirke

Gol har hatt kirke siden middelalderen. Gol stavkirke, som nå står på Folkemuseet i Oslo, antas å ha blitt oppført på 1200-tallet på det gamle kirkestedet noen hundre meter sørvest for dagens kirke. Gol hørte opprinnelig til Nes prestegjeld, men ble utskilt som eget prestegjeld i 1836. Stavkirken ble i likhet med Hemsedal kirke kjøpt av gårdbruker Ole Markegaard i Hemsedal på auksjonen i 1723. Så hadde den flere eiere før daværende eier Ola Hagen fraskrev seg alle rettigheter og inntekter knyttet til kirken i 1877 og påtok seg å levere trevirke til ny kirke. I byggeprosessen henvendte departementet seg til arkitekt Henrik Nissen, som tegnet ny kirke for Gol. Det var en viss strid om tomtevalg, men kirken ble oppført fra sommeren 1880 av byggmester Andreas E. Sørlie fra Snarum. Kirken stod klar 15. september 1881, men ble innviet først året etter, nærmere bestemt den 8. juni.

Gol kirke er en langkirke i tre med vesttårn. Tårnet er i bindingsverk, mens skip og kor er laftet. Koret er polygonalt avsluttet og omgitt av sakristier (prestesakristi på nordsiden, dåpsventerom i sør). Tårnet er omgitt av trappehus med pulttak, men ifølge Norges kirker er det bare det søndre som har trapp. Det er våpenhus i tårnfoten. Kirken har ifølge Kirkesøk 500 sitteplasser.

Kirken har panel utvendig og innvendig. Den fikk nye interiørfarger etter planer av Finn Krafft i 1950. Dette ble malt om på nytt av Sigmund Haraldseter i 1973 etter fargeundersøkelser av Odd Helland i noe som ser ut til å ha utgjort en forsiktig tilbakeføring. Korets gulv er hevet ett trinn over skipets.

Altertavlen har nygotisk omramming, og bildet er en kopi av Adolph Tidemands alterbilde Oppstandelsen i Bragernes kirke, her malt av Christen Brun i 1882. Tavlen har et kristogram over bildet, og under det står det: «Jeg er opstandelsen og livet.» (Joh. 11.25). Prekestolen står nord for korbuen og har oppgang gjennom en dør i sakristiveggen. «Norges kirker» omtaler to døpefonter: en åttekantet med lav kum fra 1881 og en dåpsengel som trolig er fra midten av 1800-tallet, på sørsiden i koret.

Kirkens orgelhistorie er omtrent som følger: Et fire stemmers orgel bygget av Gustav Næss i 1891 ble overlatt til Herad kirke i 1951. Samme år fikk Gol kirke et 13 stemmers Jørgensen-orgel. Dette ble i 1991 avløst av et orgel bygget av Ernst Junker. De to kirkeklokkene ble støpt av Knud Andreas Sundt i 1850 og er altså overført fra stavkirken.

Kirkegården er omgitt av en steinmur. Helt nord på kirkegården står et hus som kan tenkes å være bårehus eller servicebygg. Opplysningsvesenets fond har bilde av prestegården.

Det var bispevisitas i Gol i spetember 2008. Menighetsbladet (kyrkjebladet) kan leses her.

Kilder og videre lesning:

Åmot kirke (Modum)

Åmot kapell i Modum ble oppført som bedehus i 1892 og ombygget til kapell i 1906. Det var en langkirke i tre som hadde 100 sitteplasser. Altertavlen hadde en kopi av Adolph Tidemands populære bilde Oppstandelsen (fra Bragernes kirke), og bygget inneholdt også kjøkken, ifølge kirkeleksikonet. Dette kapellet ble påtent natt til 17. mai 1994. Kapellet brant ikke helt ned, men skadene var så pass omfattende at det ble besluttet å rive det og bygge nytt.

I stedet har Åmot fått en ny og langt større kirke som også inneholder administrasjon for kirken i Modum. Kirken er tegnet av Arne Åmland og Terje Høgenhaug. Grunnstein ble nedlagt på årsdagen for brannen, og kirken ble innviet den 16. mai 1996. Det er en arbeidskirke i tegl med sammensatt form. Den delen som vender ut mot fylkesvei 144 (i vest), er nærmest halvsirkelformet, men bakom finnes det altså en rekke andre komponenter, og komplekset inneholder også folkebibliotek. Overslag over antall sitteplasser varierer en god del: Ifølge kirkelig fellesråd er det 220 plasser i kirkerommet og 100 på kirketorget, mens bokverket «Kirker i Norge» opererer med 350 + 200.

Kirkerommet har alterparti i vest, og det er menighetssal (som kan adskilles med foldedør) sør for kirkerommet. Kirketorget er på østsiden. Kirkerommet er utsmykket av Tor Lindrupsen. Alterbildet er laget av marmor, kleberstein, terrakotta og støpt glass, og består av 81 kvadratiske deler. Det bærer tittelen «Livets tre» og innebærer vel en slags omdefinisjon av det tradisjonelle korsfestelsesmotivet. Lindrupsen har også laget tre glassmalerier i veggen mellom orgelet og alterpartiet, og han står bak kirkens logo. Borgny Svalastog har laget kirketekstiler i liturgiske farger. Orgelet har ifølge kirkelig fellesråd åtte stemmer (skjønt undertegnede talt ni spaker ved besøk) og er bygget av Norsk Orgel- og Harmoniumfabrikk (i den perioden den ble omorganisert til Norsk orgelverksted).

Kirken er åpen for besøkende hele året og leier ut lokaler til foreninger.

Det er kirkegård sør for kirken, på østsiden av fylkesveien.

Menighetsbladet kan leses her.

Kilder og videre lesning:

  • Einar Dale og Jiri Havran: Kirker i Norge, bind 6: Modernismen. 1900-tallet (ARFO, 2008), s. 250-253

  • Den norske kirke i Modum
  • Wikipedia
  • Alf Henry Rasmussen: Våre kirker. Norsk kirkeleksikon (Vanebo Forlag, 1993), s. 535 (om Åmot kapell)

Orgel

Ni spaker

Mot menighetssalen/kirketorget

Tovdal kirke

Tovdal var tidligere egen kommune før den ble slått sammen med Åmli i 1967. Forbi stedet renner Tovdalselva, som før den renner ut i fjorden ved Kristiansand, skifter navn til Topdalselva. Lokale dialektforskjeller? Kirkemessig ser Tovdal ut til å være anneks til Åmli (ikke eget sogn), selv om bygget tituleres som kirke på fellesrådets nettsted.

Kirkestedet er fra før reformasjonen, og det skal ha vært flere kirker i området i gammel tid. Ved Austenå, et stykke oppstrøms, sies det fortsatt å være synlige kirketufter nede ved elven, og en tradisjon vil ha det til at det også har vært kirke på Vestenå, på motsatt side av elven. Tovdals tidligere kirke lå i likhet med dagens kirke på gården Hillestads grunn, og den bar også Hillestad-navnet. Etter kirkeauksjonen kom den på allmuens hender i 1780. Den skal ha vært i god stand i 1802, men «brøstfeldig» i 1820. I 1818 forelå det planer om å bruke gamlekirken (etter reparasjon) som kor og sakristi og utvide med nytt skip, men det ble nybygg. Det gikk muligens litt over stokk og stein, for menigheten ble irettesatt av biskopen for ikke å ha innhentet relevante formelle tillatelser. Ny kirke ble oppført i løpet av 1820 på samme tomt på allmuens bekostning — trolig på samme tuft, altså med koret der gamlekirkens skip hadde vært. Hvem som var byggmester, er ikke kjent, men det har vært spekulert i om det kan være Gjermund Gunnarson Veum, som bygget Gjøvdal kirke en god stund tidligere. Formelt innviet ble kirken først den 4. mars 1827.

Tovdal kirke er en laftet langkirke med 105 sitteplasser (skjønt fellesrådet sier 130). Skipet er rektangulært og relativt kort, koret er rett avsluttet, og det er sakristi (fra 1980) i den østre forlengelsen. I vest er det våpenhus med takrytter. (Kirkens orientering er omtrent fra nordvest til sørøst. Innvendig er det galleri i vest og nord.) Kirken har utvendig panel. Det er ikke helt klart når det kom på, men det skal ha vært umalt så sent som i 1835, skjønt kanskje hadde man smurt på noe for å beskytte den. I 1837 fikk den rød farge, som visstnok ble blandet i tjære. Deretter ble den hvitmalt i 1854. Så ble den rødmalt i 1932, men hvitmalt igjen i 1964 etter en hard lokal strid. Sommeren 2011 ser den ut til å ha behov for litt mer maling.

Deler av interiøret ble malt i 1848. I 1885 ble det overmalt med brunt og gråhvitt. I 1930-32 ble kirken pusset opp ganske grundig med utgangspunkt i en plan av arkitekt Wilhelm Swensen. Ved den anledning ble det gjort om en god del i kirkerommet. Blant annet ble det satt inn korgitter med dreide stolper, og interiørfarger ble satt av Finn Krafft.

Kirken fikk enkelt utstyr. Fra starten av hadde den bare et kors ved alteret. Det ble malt i 1848 av Kittel Kittelsen. I 1929 kom det på plass et alterbilde, en kopi av Adolph Tidemands bilde Oppstandelsen (eller «Oppstoda») fra Bragernes kirke, her malt av Rasmus Strømme. Han skal ha malt det etter en kopi i Mandal kirke som siden er erstattet med et kors. Man var neppe helt fornøyd med dette bildet, for allerede i 1932 ble Kittelsens kors restaurert og satt inn i altertavlen i bildets sted. Bildet ble hengt på korveggen i stedet.

Prekestolen er til høyre for koråpningen og har oppgang fra koret. På sørsiden i koret står en klokkerstol, og i det nordøstre hjørne er en skriftestol. Døpefonten med tilhørende fat er fra 1600-tallet og har stått i gamlekirken, men ble brukt som vaskeservant i en årrekke før den kom inn i kirken. Kirkeklokken ble omstøpt i Nederland i 1682. Det finnes gammelt kirkesølv som er overført fra den tidligere kirken. Kirken hadde først et vanlig husorgel, men fikk pipeorgel i 1961 etter en innsamling. Orgelet sies i fellesrådets handlingsplan å være dårlig. Lynavleder skal være montert i 2010. Det er ca. 6 gudstjenester i året i Tovdal.

Kirken er omgitt av kirkegården i nord, vest og sør, og det er parkeringsplass i øst. På østsiden av fylkesvei 272 ligger nevnte Hillestad gård, som i sin tid ble solgt med forbehold om at presten måtte få bo der ved besøk til Tovdal anneks. I dag huser den et feriesenter med galleri.

Det var bispevisitas i Åmli i november 2005.

Kilder og videre lesning:

  • Kåre Rudjord: Vesle vakre Tovdal kyrkje (Åmli historielag og Åmli mållag, 1998)

  • Åmli kirkelige fellesråd
  • Bjarne Nenseter (tekst) og Halvor Tveraaen (bilder): På kirkevandring i Aust-Agder (Kilden forlag: Arendal, 1992), s. 60-61
  • Wikipedia
  • Alf Henry Rasmussen: Våre kirker. Norsk kirkeleksikon (Vanebo Forlag, 1993), s. 480
  • Kirkesøk

Flosta kirke

Flosta kirke har aner tilbake til middelalderen. Kirkeleksikonet antyder ca. 1300, men det er vanskelig å vite hva det bygger på, og det gjenspeiles ikke i andre kilder. Eldste bevarte skriftlige omtale er fra 1467. Kirken var en votivkirke (gavekirke) til i hvert fall et par hundre år etter reformasjonen. Det vil si at driften var basert på gavebidrag — i Flostas tilfelle for en stor del fra sjøfolk i nød. Organisatorisk hørte Flosta til Holt prestegjeld inntil 1812, da det fulgte med over i det nyutskilte Dybvåg prestegjeld. I 1963 ble det bestemt at Flosta med virkning fra 1972 skulle overføres til Austre Moland prestegjeld.

Opprinnelig var kirken (eller kapellet, om man vil) ganske liten. Den ble i 1628 ble det omtalt som brøstfeldig og vurdert revet. I 1632 var den åpenbart satt i stand, men det synes uklart om det dreide seg om fullstendig nybygging etter riving, eller om den gamle kirken ble satt i stand (og kanskje utvidet). Rundt 1700 ble kirken forlenget og fikk nytt korparti i øst. Vesttårn kom til i 1736. Kirken ble ombygget til korskirke i 1747 ved byggmester Ole Nielsen Weierholt. Da ble faktisk orienteringen snudd 90 grader, slik at alteret ble plassert i nord, og det later til at nord/sør-korsarmene var både høyere og bredere enn den delen av bygningskroppen som var øst/vest-orientert.

I 1864 ble kirken utvidet i både høyden og lengden med Anders Thorbjørnsen som byggmester. Den ble forlenget østover og fikk nok en gang kor i øst, veggene ble skjøtet på i høyden med fire omfar, kirken fikk nytt panel innvendig og utvendig osv. Den østre delen ble med sine 11 m x 11 m noe større enn de andre korsarmene. Ved denne anledning fikk kirken et nygotisk preg. Gammelt inventar ble overmalt eller skiftet ut med nytt.

Så på 1970-tallet ble kirken restaurert igjen (arkitekt: Hans Olaf Aanensen) i samarbeid med Riksantikvaren. Gammelt inventar kom til heder og verdighet igjen. Vegger og inventar ble møysommelig fargerestaurert, koret ble nok en gang flyttet til nord, og østre korsarm ble gjort om til menighetssal. Kirken ble nyinnviet den 19. august 1977. Også senere har det vært oppussing, og det kan nevnes at kirken ble skadet av brann i 1739, 1824, 1980 (tårnet) og 1988 (ved alteret).

Vi har altså å gjøre med en laftet kirke som gjerne omtales som korskirke. Selve kirkerommet har imidlertid mer preg av langkirke, østre “korsarm” inneholder menighetssal, og vestre “korsarm” utgjøres i sin helhet av tårnkonstruksjonen. Et skilleveggsystem gjør at menighetssalen kan virke som en utvidelse av kirkerommet — som i en arbeidskirke. Kirken har ca. 290 plasser. I skipet er det galleri i sør (med orgel) og langs vestveggen (der benkene riktignok står vinkelrett på benkene nede i kirkerommet).

Kirkerommet preges av dekoren på veggene og i takhimlingen. Dekoren ble malt av danske Jørgen Schultz i perioden 1749-1759. Schultz malte også mye annet både innvendig og utvendig helt frem til 1783, som er siste år han er omtalt i regnskapet. Takhimlingen har skymaling, og på lafteveggene har Schultz malt søyler med buer nærmest som en lett absurd illusjonisme. Obelisker omgitt av vinløv er plassert på sokler som minner om søylekapiteler med muslingskall, og det henger drueklaser ned under buespennene. Schultz’ dekorasjoner var altså overmalt og ble restaurert, og på nyoppsatte laftevegger mot menighetssalen ble de rekonstruert eller snarere kopiert. Korskillet fra før 1864 ble rekonstruert ved restaureringen på 1970-tallet på grunnlag av Terje Andersens skildring i en bok om kirken samt noen deler som ble funnet her og der, inkludert selve korskillebjelken, som var brukt i tårnet. På korskillebjelken malte Jørgen Schultz de ordene som har gitt tittel til jubileumsboken fra 2003, og under bjelken dannes korskranken av en rekke dreide balustre som er rekonstruert på grunnlag av en liten bit som ble funnet under gulvet. Over bjelken er to malerier av Schultz, hvorav et korsfestelsesbilde vender ut mot menigheten og et getsemanemotiv innover mot koret.

Selve alterbordet er fra restaureringen på 1970-tallet. Den åttekantede alterringen har snodde balustre som er kopiert etter gamle sådanne som var blitt brukt i korskranken i 1864. Altertavlen og bildene i den ble malt av Samuel Dorn i 1706, skjønt det skal ha vært tidligere bilder under. Hovedbildet viser nattverden og er omgitt av døperen Johannes som peker på Guds lam (enkelte steder beskrevet som Den gode hyrde) og Moses. Over nattverden ser vi oppstandelsen, og aller øverst troner en figur av den seirende Kristus. I sidefelt og på vinger finner vi ranker og rose- og liljemotiver. Etter ombyggingen i 1864 stod det et hvitt kors på alteret i noen år før Ludvig Karlsen i 1882 laget en ny altertavle i nygotisk stil. Det later til at det først ble satt et midlertidig bilde i denne før et bilde malt av Christen Brun i kopi etter Adolph Tidemands alterbilde av Jesu dåp i Trefoldighetskirken i Oslo kom på plass. Dorns altertavle var blitt delt opp, og etasjer hang hver for seg på veggen på hver sin side av den nye tavlen, mens andre deler var spredt. Tavlen ble imidlertid samlet, restaurert og gjeninnsatt ved restaureringen i 1976-77, mens Bruns bilde flyttet over i menighetssalen. Dorns altertavle ble noe skadet i en brann i 1988 for deretter å bli restaurert. Blant annet måtte bildene fornyes (ved Terje Norsted hos Riksantikvaren).

En prekestol fra begynnelsen av 1700-tallet ble muligens malt av Samuel Dorn og hadde bilder av de fire evangelistene. Dagens prekestol ble skåret av Ole Nielsen Weierholt i 1750 og malt av Jørgen Schultz. Prekestolen har en himling med en due som ble funnet igjen i Holt kirke på 1970-tallet. Stolen ble overmalt med eikeimitasjon i 1860-årne og restaurert i 1970-årene. Trappen måtte nylages, men rekkverket er det som hører til.

Døpefonten antas å være laget i forbindelse med ombyggingen i 1864, og den er tilpasset et åttekantet dåpsfat fra 1600-tallet. Fonten står i et dåpshus i rokokko som ble skåret av Christian Suchow i 1758 og staffert av Jørgen Schulz. Dåpshuset lå i en årrekke på kirkeloftet før det ble overført til Folkemuseet i 1940. I 1977 kom det på plass i kirken igjen. I dåpshuset henger en dåpsengel, og på toppen troner Johannes døperen. Dåpshuset står like utenfor koret på venstre side av koråpningen.

Inne i koret står en skriftestol som ble rekonstruert under restaureringen i 1970-årene. Skriftestolens dør er imidlertid gammel og har et bilde av en kvinne som får prestens tilgivelse, malt av Jørgen Schultz. Røntgenundersøkelser har avdekket et bilde av evangelisten Johannes under dette, muligens malt av Samuel Dorn til en tidligere prekestol. Kirken har faste benker. Selve benkene er fra restaureringen på 1970-tallet, da de ble rekonstruert etter eldre modeller. Noen gamle benkedører ser ut til å være brukt. Ellers er dører og vanger rekonstruert etter gamle modeller.

Kirkens første orgel ble innviet den 30. august 1899 og ble bygget av orgelbygger Brynhildrud fra Moss. Det var et mekanisk orgel med fem stemmer, ett manual og pedal. Orgel nummer to (11 stemmer, 2 manualer, pedal) kom fra Vestre orgelfabrikk i 1967. Det var tidlig problemer med dette orgelet, og de ble forsterket ved flyttingen til dagens orgelgalleri under restaureringen. Planer om utskifting kom derfor ganske raskt. Dagens orgel ble innviet den 27. januar 1991. Det er bygget av Peter Collins og har 16 stemmer. Det sies i jubileumsboken at 760 av orgelets 956 piper er gjenbrukt fra det forrige orgelet, men at treverk og mekaniske deler er fremstilt i England. Prospektet er altså “nytt”. Orgelgalleriet fikk dagens utseende i 2003.

Vindfløyen bærer årstallet 1768, og det er festet et skip på den med en ansiktsmaske som gallionsfigur. Kirkeklokken er Flosta kirkes eldste bevarte inventarstykke. Den ble støpt av Wilhelm de Wou i Nederland i 1506 og er viet til Laurentius. Mer inventar, blant annet et par kirkeskip, kunne nevnes, og kirken fikk ny messehagel og stola laget av Greta Rimington i 2011. Interesserte finner flere detaljer i jubileumsboken.

Det finnes en rekke bilder av interiør og inventar på nettstedene Kunsthistorie.com og Agderkultur.

Den opprinnelige kirkegården omgir kirken. Enkelte gamle gravminner er bevart under takoverbygg der. En parsell i Brekka, noe sørvest for kirken, ble innkjøpt i 1854. Den ble vedtatt nedlagt i 1914, men ble brukt frem til 1920. Etter fredningstidens utløp ble noen gravplasser overført til det nye kirkegårdsområdet. Det meste av kirkegården ligger på Sandåker, litt nedi bakken øst for kirken. Den nordligste delen ble innkjøpt til bruk som kolerakirkegård i 1856, men brukes som vanlig kirkegård. Områder sør for dette ble innkjøpt i 1875 og 1960. På sørsiden av kirken, over veien, ligger kirkestuen, som var under oppussing sommeren 2011, da bildene her ble tatt. Ved veien like øst for kirken ligger en bygning som ser ut til å være redskapshus. Vest for kirken ligger minneparken anlagt i 1950 med et krigsminnesmerke i form av steinterrasser pyntet med blomster og et ankerformet monument til minne om omkomne på havet. Det finnes også en minnebauta over eidsvollsmannen Even Thorsen like ved kirken.

Kilder og videre lesning:

  • Hans Olaf Aanensen: Flosta kirke. Af Wrag Min Opkomst er Af Søe-Folk Meest Opholdet

  • Sigrid E. Nilsen: Flosta kirke (Eget forlag, 2003; ISBN 82-303-0152-2)

  • Bjarne Nenseter (tekst) og Halvor Tveraaen (bilder): På kirkevandring i Aust-Agder (Kilden forlag: Arendal, 1992), s. 16-17 + 81

  • Bjarne Karsten Nenseter (tekst) og Torvald Slettebø (bilder): Flosta kirke (Agderkultur)
  • Kunsthistorie.com
  • Alf Henry Rasmussen: Våre kirker. Norsk kirkeleksikon (Vanebo Forlag, 1993), s. 474
  • Kirkesøk
  • Wikipedia
  • Menighetsblad nr. 3/2011
  • Arkivverket om fylkets sognehistorie

Krigsminnesmerke

Minnesmerke over omkomne på havet

Kirkegård på Sandåker

Færvik kirke

Det hadde vært kirke på Tromøya siden middelalderen, men på 1800-tallet økte befolkningen såpass at at det kom krav om ny kirke på den vestre delen av øya ved Færvik. Midler til kirke ble skjenket av skipsreder og ordfører O.B. Sørensen med frue, som noen år tidligere hadde gitt menigheten kirkegård. De har også grunnlagt et legat til kirkens og kirkegårdens forskjønnelse.

Det later til at J.C. Reuters tegninger for Stokken kirke ble brukt også til oppføringen av Færvik kirke. Det sørget O.B. Sørensen for. Det sies at Sørensen også hyret byggmester Carl D. Svendsen, som hadde bygget Stokken kirke, til Færvik, men en lokal tradisjon vil ha det til at det var hans sønn Ludvig Karlsen som bygget kirken under farens overoppsyn. Samme tegninger ble også brukt brukt ved byggingen av Bjorbekk kirke. Byggingen begynte med oppførelse av grunnmur i 1879, og kirken ble innviet av biskopen den 28. mai 1884 (men årstallet 1883 står på vindfløyen i spiret).

Færvik kirke er en nygotisk langkirke i bindingsverk som ifølge Kirkesøk har 490 plasser, mens Wikipedia opererer med hele 700 (det opprinnelige tallet i kallsboken). Kirken har rektangulært skip, polygonalt avsluttet kor med sakristier på sidene og vesttårn med våpenhus i tårnfoten. Det er gallerier i vest og langs veggene i nord og sør. Det vil si: Orienteringen er strengt tatt fra nordvest til sørøst, altså med koret i sistnevnte retning.

Altertavlen ble snekret av Helmer Fredriksen, visstnok etter modell av tavlen i Barbu kirke (1880). Alterbildet ble malt av Christen Brun i kopi etter Adolph Tidemands populære Oppstandelsen i Bragernes kirke. I korvinduene er det to glassmalerier fra 1963 av Per Vigeland som viser Såmannen og Den gode hyrde. I 1965 kom det inn glassmalerier i vinduene i korets sidevegger, også de av Per Vigeland. Prekestolen antas å være snekret av en av håndverkerne som var med og bygget kirken, mens døpefonten, også fra 1884, er laget av Søren Lexow Hansen — opprinnelig til en utstilling i Kristiania. Fonten har form av en engel som holder døpefatet.

Til åpningen hadde kirken et lite harmonium. I 1920 fikk kirken et Olsen & Jørgensen-orgel (11 stemmer, to manualer). Det begynte å svikte i begynnelsen av 1970-årene og rapporteres å være defekt både i jubileumsboken (1984), hos Nenseter (1992) og i kirkeleksikonet (1993). I jubileumsboken sies det at man som midlertidig løsning har gått til innkjøp av et elektronisk orgel. Reparasjoner er på gang, ifølge Nenseter. Undertegnede vet ikke hva som har skjedd siden det, men det spilles visstnok fremdeles på orgel i kirken. I 2011 rapporteres det om problemer med reparasjonsbehov. Vi må vel formode at det er det samme gamle orgelet som brukes. Kirken har to klokker fra Olsen & Søn fra 1884.

Det kom altså kirkegård før kirke. O.B. Sørensen kjøpte ca. 9 mål fra Vestre Færvik gård sommeren 1878, og det ble opparbeidet gravplass vest for der kirken ligger. Tillatelse til å innvie gravplassen ble gitt først høsten 1880. Da var allerede Sørensens første kone begravet der, og han hadde giftet seg på nytt. Kirkegården er fint inndelt i flere felt med kantstein og terrassering, ikke helt ulikt deler av Arendal kirkegård (ved krematoriet). Foran kirken står en minnebauta over O.B. Sørensen og frue, som altså gav menigheten kirkegård og kirke. Det er parkeringsplass på den andre siden av veien. Der står noe som ser ut til å være redskapshus / bårehus / servicebygg.

Det var bispevisitas i Tromøy prestegjeld i oktober-november 2014.

Kilder og videre lesning:

  • Leiv I. Mjøen: Færvik kirke 1884-1984. Festskrift til 100-års jubiléet (Tromøy menighetsråd, 1984)

  • Bjarne Nenseter (tekst) og Halvor Tveraaen (bilder): På kirkevandring i Aust-Agder (Kilden forlag: Arendal, 1992), s. 22-23

  • Alf Henry Rasmussen: Våre kirker. Norsk kirkeleksikon (Vanebo Forlag, 1993), s. 473
  • Wikipedia
  • Kirkesøk

Fra kirkegården

Fra kirkegården

Minnesmerke over dem som gav stedet kirke

Annonse