Viser arkivet for stikkord voll

Rennebu kirke

Rennebu kirke fra 1669 er den eldste av våre bevarte Y-kirker, og den har enkelte dekordeler som er fra 1200-tallet. Kirkestedet er altså fra middelalderen, og opprinnelig stod det en stavkirke på stedet, som i sin tid tilhørte gården Voll. Portalplanker mm. fra denne er å finnne i Vitenskapsmuseet i Trondheim.

Stavkirken ble på 1600-tallet avløst av en laftet Y-kirke. Den ble oppført av byggmester Ole Jonsen Hindrum (navnets stavemåte varierer), som vi kjenner fra andre trønderkirker. Undersøkelser av en tømmerstokk viser at den er felt i 1660, men vi finner årstallet 1668 på vindfløyen, og 1669 regnes vanligvis som innvielsesår. Kirken var opprinnelig bare tjærebredd utvendig, men har siden fått panel og blitt rødmalt. Innvendig er lafteveggene bare, men slik har det ikke alltid vært. Det er takrytter over krysset og kor i østre korsarm. Alle tre korsarmer har påhektede tilbygg, hvorav det i øst er sakristi (fra 1870-årene). Hovedinngang er i sørvestre korsarm, men også den nordvestre har inngang (muligens ikke opprinnelig; våpenhuset skal være fra 1870-årene). Innvendig har kirken gallerier i to av korsarmene.

Rennebu var i sin tid anneks til Meldal, men ble utskilt som hovedsogn i et nytt prestegjeld i 1862. I forkant av dette hadde det vært mye diskusjon om kirkesteder i området. Rennebu kirke var i minste laget og dessuten nedslitt og usentralt plassert i bygda. Det var en stund ønske om å rive den, men det skjedde ikke. I stedet ble kirken pusset opp og bygget om, og i 1878 ble Berkåk kirke innviet.

Ved ombyggingen i 1873-81 ble panelet på ytterveggene byttet ut, og kirken ble hvitmalt. Dessuten ble innerveggene kledd med panel, og det ble satt inn et nygotisk korskille, nye benker og spissbuede vinduer. Siden ble kirken restaurert i 1948-52 under ledelse av John Tverdahl, mens Ola Sæther stod for malerikonservering. Da fikk den tilbake rødfargen utvendig. Inne i kirken ble veggpanelet og det nygotiske korskillet fjernet, prekestol med himling ble satt i stand, vinduene ble endret og kirken fikk nye benker. Kirkerommet ble i det hele tatt ført tilbake mot det opprinnelige, men vi ikke vet helt hvordan korskillet var på den tiden.

Opprinnelig overtok kirken inventar fra gamlekirken før den fikk nytt. Korskille, altertavle og prekestol ble skåret av Ola Biltsnider (eller «Olle Bildsnieder»). Altertavlen er påmalt årstallet 1672 og har to etasjer samt toppstykke og predella. Bildene i midtfeltene viser hhv. nattverden og Kristus med seiersfane. Sistnevnte troner også i figurform øverst på tavlen, og på predellaen er et par bibelsitater. Nattverdsbildet er flankert av de fire evangelistene (to på hver side).

På korbjelken står et gotisk krusifiks fra 1200-tallet. Prekestolen henger på hjørnet mellom østre og sørvestre korsarm og har oppgang fra koret. Den har sekskantet grunnform og portalmotiver samt evangelistfigurer på hjørnene. Himlingen bærer Kristian Vs kongemonogram og årstallet 1672. Dagens døpefont ble laget av Ola Hoel i 1910. Orgelet på sørvestgalleriet har 15 stemmer og ble bygget av Brødrene Torkildsen i 1992 (opus 141). Det avløste et orgel fra 1969. De to kirkeklokkene ble støpt av Arent Hedemark (1776) og Torstein Øien (1738). Fellesrådet har en rekke interiørbilder.

Kirken er omgitt av kirkegården, som har lengdeakse fra nordøst til sørvest. Y-kirken er motiv for Rennebus kommunevåpen, men Y-formen tilsløres noe av trærne rundt kirken. Sørvest for kirkegården, helt ved enden av parkeringsplassen, står et bygg som ser ut til å være kombinert bårehus og servicebygg.

Den gamle prestegården i Rennebu er ved Reberg, et par kilometer nordvest for kirken. Nå til dags brukes imidlertid presteboligen på Berkåk.

Menighetsbladet kan leses på fellesrådets nettsted (under Hovedmeny > Menighetsbladet > Årgang).

Kilder og videre lesning:

  • Ola Storsletten og Jiri Havran: Kirker i Norge, bind 5: Etter reformasjonen. 1600-tallet (ARFO, 2008), s. 264-267

  • Rennebu kirkelige fellesråd (også en rekke undersider med interiørbilder)
  • Lokalhistoriewiki
  • Alf Henry Rasmussen: Våre kirker. Norsk kirkeleksikon (Vanebo Forlag, 1993), s. 244
Annonse